Annen handling
Keiser og Galileer

FØRSTE HANDLING.

(Påskenatt i Konstantinopel. Skueplassen forestiller et åpent anlegg med trær, busker og omstyrtede bildestøtter i nærheten av det keiserlige slott. I bakgrunnen, rikt opplyst, ligger hoffkirken. Til høyre et marmorrekkverk, hvorfra en trapp fører ned til vannet. Mellom pinjer og sypresser utsikt til Bosporos og den asiatiske kyst.)
(Gudstjeneste. Keiserlige hustropper på kirketrappen. Store skarer av andektige strømmer inn. Tiggere, krøplinger og blinde ved inngangen. Hedenske tilskuere, frukthandlere og vannselgere, oppfyller plassen.)

Lovsang (inne i kirken).

Evinnelig være korset pris og ære! Slangen er henveiret i avgrunnens svelg; lammet har seiret; på jorden er helg!

Gullsmeden Potamon (med en papirlykt, kommer fra venstre, pikker en av soldatene på akselen og spør):

Pst, gode venn, – når kommer keiseren?

Soldaten.

Vet ikke.

Fargeren Fokion (vender hodet i trengselen).

Keiseren? Jeg synes det var noen som spurte om keiseren? Keiseren kommer litt før midnatt. Ganske litt før. Jeg har det fra Memnon selv.

Hårskjæreren Eunapios (kommer ilferdig løpende og støter en frukthandler til side).

Av veien, hedning!

Frukthandleren.

Sakte, herre!

Gullsmeden Potamon.

Svinet mukker!

Hårskjæreren Eunapios.

Hund, hund!

Fargeren Fokion.

Mukke imot en velkledd kristen; – imot en mann av keiserens egen tro!

Hårskjæreren Eunapios (støter frukthandleren omkull).

I skitten med deg!

Gullsmeden Potamon.

Rett så! Søl deg der, likesom dine guder.

Fargeren Fokion (slår ham med sin stokk).

Ta det, – og det, – og det!

Hårskjæreren Eunapios (sparker ham).

Og der; og der! Jeg skal mykne ditt gudsforhatte skinn.

(Frukthandleren skynder seg ut.)

Fargeren Fokion (med den øyensynlige hensikt at det skal høres av vaktføreren).

Jeg ville høylig ønske at en eller annen brakte dette opptrinn for vår velsignede keisers ører. Keiseren har nylig uttalt sin misnøye med at vi kristne borgere holder samkvem med hedningene, rett likesom om intet skilte imellom oss –

Gullsmeden Potamon.

Du sikter til hint oppslag på torgene? Det har jeg også lest. Og jeg synes at likesom det finnes både ekte og uekte gull i verden –

Hårskjæreren Eunapios.

Man bør ikke skjære alle over en kam; det er min mening. Det gis dog, Gud være lovet, ennå ivrige sjeler iblant oss.

Fargeren Fokion.

Vi er langtfra ikke ivrige nok, dere kjære brødre! Se bare hvor kjepphøye disse spotterne ter seg. Eller tror dere det er mange av disse lurvete, som bærer korsets og fiskens tegn på armen?

Gullsmeden Potamon.

Nei, – tenk bare, de myldrer og kryr foran selve hoffkapellet –

Fargeren Fokion.

– i slik en høyhellig natt –

Hårskjæreren Eunapios.

– sperrer veien for kirkens rene lemmer –

En sminket kvinne (i trengselen).

Er donatister rene?

Fargeren Fokion.

Hva? Donatist! Er du en donatist?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva nå? Er ikke du det samme?

Fargeren Fokion.

Jeg? Jeg! Gid lynet slår din tunge!

Gullsmeden Potamon (gjør korsets tegn).

Gid pest og byller –!

Fargeren Fokion.

En donatist! Du åtsel; du råtne tre!

Gullsmeden Potamon.

Rett så; rett så!

Fargeren Fokion.

Spon på Satans ildsted!

Gullsmeden Potamon.

Rett så! Skjell ham; skjell ham, kjære broder!

Fargeren Fokion (støter gullsmeden bort).

Hold munn; vik langt ifra meg. Nå kjenner jeg deg; – du er manikeeren Potamon!

Hårskjæreren Eunapios.

En manikeer? En stinkende kjetter! Tvi, tvi!

Gullsmeden Potamon (holder sin papirlykt frem).

Eia! Det er jo fargeren Fokion fra Antiokia! Kainitten!

Hårskjæreren Eunapios.

Ve meg, som er kommet i løgnens samkvem!

Fargeren Fokion.

Ve meg, som hjalp en djevelens sønn!

Hårskjæreren Eunapios (slår ham på øret).

Ta det, som lønn for hjelpen!

Fargeren Fokion (slår igjen).

Å, du ryggesløse kjøter!

Gullsmeden Potamon.

Forbannet, forbannet være dere begge!

(Alminnelig slagsmål; latter og spott mellom tilskuerne.)

Vaktføreren (roper til soldatene).

Keiseren kommer!

(De stridende skilles ad og strømmer med de øvrige andektige inn i kirken.)

Lovsang (fra høyalteret).

Slangen er henveiret i avgrunnens svelg; – lammet har seiret, – på jorden er helg!
(Hoffet kommer i stort opptog fra venstre. Prester med røkelseskar går foran; deretter drabanter og fakkelbærere, hoffmenn og livvakt. I midten keiser Konstanzios, en fireogtrettiårig mann av fornemt ytre, skjeggløs og med brunt krøllet hår; hans øyne har et mørkt og mistroisk uttrykk; hans gang og hele holdning forråder uro og svekkelse. Ved hans venstre side går keiserinne Eusebia, en blek og fin kvinneskikkelse, av samme alder som keiseren. Baketter keiserparet følger fyrst Julian, en ennå ikke fullt utviklet yngling på nitten år. Han er sorthåret, med begynnende skjeggvekst, har spillende brune øyne med et plutselig kast; hoffdrakten vankler ham; hans fakter er keitete, påfallende og heftige. Keiserens søster, fyrstinne Helena, en yppig femogtyveårig skjønnhet, følger etter, ledsaget av jomfruer og eldre kvinner. Hoffolk og drabanter slutter toget. Keiserens livslave, Memnon, en sværbygget, praktfullt kledd etiopier, er iblant følget.)

Keiser Konstanzios (stanser plutselig, vender seg om til fyrst Julian og spør hvast):

Hvor er Gallos?

Fyrst Julian (blekner).

Gallos? Hva vil du Gallos?

Keiser Konstanzios.

Der grep jeg deg!

Fyrst Julian.

Herre –!

Keiserinne Eusebia (fatter keiserens hånd).

Kom; kom!

Keiser Konstanzios.

Samvittigheten skrek. Hva pønsker dere to på?

Fyrst Julian.

Vi?

Keiser Konstanzios.

Du og han!

Keiserinne Eusebia.

Å, kom; kom, Konstanzios!

Keiser Konstanzios.

Så sort en dåd! Hva svar ga oraklet?

Fyrst Julian.

Oraklet? Ved min hellige frelser –

Keiser Konstanzios.

Lyver noen dere på, så skal han bøte på bålet. (drar fyrsten til side.) Å, la oss holde sammen, Julian! Dyre frende, la oss det!

Fyrst Julian.

Alt ligger i dine hender, elskede herre!

Keiser Konstanzios.

Mine hender –!

Fyrst Julian.

Å, strekk dem i nåde over oss!

Keiser Konstanzios.

Mine hender? Hva tenkte du om mine hender?

Fyrst Julian (griper hans hender og kysser dem).

Keiserens hender er hvite og kjølige.

Keiser Konstanzios.

Hva skulle de ellers være? Hva tenkte du? Nå grep jeg deg igjen!

Fyrst Julian (kysser dem atter).

De er som rosenbladene her i måneskinnsnatten.

Keiser Konstanzios.

Ja, ja, ja, Julian!

Keiserinne Eusebia.

Fremad; det er på tiden.

Keiser Konstanzios.

Å skulle inn for Herrens åsyn! Jeg, jeg! Å, be for meg, Julian! De vil by meg den hellige vin. Jeg ser den! Den spiller, som slangeøyne i gullkalken –. (skriker.) Blodige øyne –! Å, Jesus Kristus, be for meg!

Keiserinne Eusebia.

Keiseren er syk –!

Fyrstinne Helena.

Hvor er Cæsarios? Livlegen, livlegen, – hent ham!

Keiserinne Eusebia (vinker).

Memnon, gode Memnon!

(hun taler sakte med slaven )

Fyrst Julian (dempet).

Herre, ha barmhjertighet, og skikk meg langt herfra.

Keiser Konstanzios.

Hvor ville du helst hen?

Fyrst Julian.

Til Egypten. Helst dit, hvis du så synes. Det går jo så mange dit, – inn i den store ensomhet.

Keiser Konstanzios.

Inn i ensomheten? Så? I ensomheten grubler man. Jeg forbyr deg å gruble.

Fyrst Julian.

Jeg skal ikke gruble, hvis du bare ville tillate meg –. Her vokser min sjelenød med hver dag. Onde tanker flokkes om meg. I ni døgn har jeg båret hårskjorte, og den har ikke verget meg; i ni netter har jeg pisket meg med botssvøpen, men det fordriver dem ikke.

Keiser Konstanzios.

Vi må være standhaftige, Julian! Djevelen er såre virksom i oss alle. Tal med Hekebolios –

Slaven Memnon (til keiseren).

Nå er det på tiden –

Keiser Konstanzios.

Nei, nei, jeg vil ikke –

Slaven Memnon (tar ham om håndleddet).

Kom, nådigste herre; – kom, sier jeg.

Keiser Konstanzios (retter seg i været og sier med verdighet):

Inn i Herrens hus!

Slaven Memnon (sakte).

Og siden det andre –.

Keiser Konstanzios (til Julian).

Gallos skal møte frem for meg.

Fyrst Julian (bak keiserens rygg, folder hendene bønnlig imot keiserinnen).

Keiserinne Eusebia (hurtig og dempet).

Frykt ikke!

Keiser Konstanzios.

Bli utenfor. Ikke inn i kirken med det sinn, du nå har. Når du ber for alteret, så er det for å nedbe ondt over meg. – Å, less ikke slik skyld på deg, min elskede frende!

(Toget går imot kirken. På trappen flokkes tiggere, krøplinger og blinde om keiseren.)

En verkbrudden.

Å, verdens mektigste hersker, la meg røre ved din kjortelflik, at jeg kan bli helbredet.

En blind.

Be for meg, du Herrens salvede, at jeg får mitt syn igjen!

Keiser Konstanzios.

Vær trøstig, sønn! – Memnon, strø sølvpenger for dem. Inn, inn!

(Hoffet beveger seg inn i kirken, hvis port lukkes; menneskesvermen atsprer seg etter hvert; bare fyrst Julian blir tilbake i en av alléene.)

Fyrst Julian (ser mot kirken).

Hva vil han Gallos? I denne hellige natt kan han da ikke tenke på å –! Å, den, som visste – – (vender seg og støter imot den bortgående blinde.) Se deg for, venn!

Den blinde.

Jeg er blind, herre!

Fyrst Julian.

Ennå? Kan du virkelig ikke se så mye som hin tindrende stjerne? Tvi deg, du lite troende. Lovte ikke Guds salvede å be for ditt syn?

Den blinde.

Hvo er du, som spotter en blind broder?

Fyrst Julian.

En broder i vantro og blindhet.

(han vil gå ut av veien til venstre.)

En stemme (sakte, bak ham, mellom buskene).

Julian, Julian!

Fyrst Julian (med et skrik).

Ah!

Stemmen (nærmere).

Julian!

Fyrst Julian.

Stå, stå; – jeg er væpnet! Vokt deg vel.

En ung mann, (i ringe klær og med vandringsstav, kommer til syne mellom trærne).

Stille; det er meg –

Fyrst Julian.

Bli hvor du er! Kom ikke nær meg, menneske!

Den unge mann.

Å, minnes du da ikke Agathon –?

Fyrst Julian.

Agathon! Hva sier du? Agathon var jo en gutt –

Agathon.

For seks år siden. Jeg kjente deg straks.

(kommer nærmere.)

Fyrst Julian.

Agathon; – ja, ved det hellige kors, tror jeg ikke det er deg!

Agathon.

Se på meg; se riktig –

Fyrst Julian (omfavner og kysser ham).

Barndomsvenn! Lekebroder! Du kjæreste av dem alle! Og du er her? Hvilket under! Du har reist den lange vei over fjellene, og siden over havet, – hele den lange vei fra Kappadokia!

Agathon.

Jeg kom for to dager siden med et skip fra Efesos. Å, hvor har jeg ikke forgjeves søkt deg i disse to dager. Ved slottsportene ville ikke vakten la meg slippe inn og –

Fyrst Julian.

Nevnte du mitt navn for noen? Eller at du søkte meg?

Agathon.

Nei, slikt turde jeg slett ikke nevne, for –

Fyrst Julian.

Det har du gjort rett i; man bør aldri la noen vite mer, enn høyst nødvendig. –

Hit, Agathon; frem i det fulle måneskinn, at jeg kan se deg. – Du; du! Hvor du er vokst, Agathon; – hvor du ser sterk ut.

Agathon.

Og du er blekere.

Fyrst Julian.

Jeg kan ikke tåle luften i slottet. Jeg tror her er usunt. – Det er ikke her, som i Makellon. Makellon ligger høyt. Det ligger ingen annen stad så høyt i hele Kappadokia; ah, hvor stryker ikke den friske snøvind fra Tauros henover –! Er du trett, Agathon?

Agathon.

Å, ingenlunde.

Fyrst Julian.

La oss dog sette oss. Her er så stilt og ensomt. Tett sammen; se så! (drar ham ned på en benk ved rekkverket.) – «Kan det komme noe godt fra Kappadokia», sies det. Ja, – venner kan komme. Gis det noe bedre?

(ser lenge på ham.)

Ufattelig, at jeg ikke straks kjente deg. Å du, min elskede eiendom, er det ikke som i barneårene –?

Agathon (ned foran ham).

Jeg for dine føtter, likesom da.

Fyrst Julian.

Nei, nei, nei –!

Agathon.

Å, la meg ligge så!

Fyrst Julian.

Akk, Agathon, det er synd og bespottelse å knele for meg. Du skulle vite, hvor skyldbetynget jeg er blitt. Hekebolios, min dyrebare lærer, har mye sorg av meg, Agathon. Han kunne fortelle deg – – –

Hvor ditt hår er blitt fyldig og fuktig. Og hvor lokket det er. – Men Mardonios, – hvordan går det ham? Nå er han vel nesten hvithåret?

Agathon.

Han er ganske hvithåret.

Fyrst Julian.

Hvor Mardonios forstod å tyde Homer! Jeg tror ikke min gamle Mardonios har sin like i det stykke. – Helte mot helte i kamp; – og ildnende guder over dem. Jeg så det med øynene.

Agathon.

Dengang stod ditt sinn til å bli en stor og lykkelig kriger.

Fyrst Julian.

Det var glade år, hine seks i Kappadokia. Var årene lengre i den tid, enn nå? Det tykkes så når jeg drages til minne alt, hva de rommer. – –

Ja, det var glade år. Vi ved våre bøker, og Gallos på sin persiske hest. Som skyggen av en sky jaget han over sletten. – Å, men en ting må du dog si meg. Kirken –?

Agathon.

Kirken? Over den hellige Mamas' grav?

Fyrst Julian (smiler svakt).

Som Gallos og jeg bygget. Gallos fikk sin fløy ferdig; men jeg –; det ville aldri rett lykkes. – Hvordan er det gått siden?

Agathon.

Det gikk ikke. Byggfolkene sa, at det var ugjørlig på den måte.

Fyrst Julian (tankefull).

Ja visst; ja visst. Jeg gjorde dem urett da jeg mente at de var ukyndige. Nå vet jeg hvorfor det ikke kunne gå. Jeg skal si deg det, Agathon; – Mamas var en falsk helgen.

Agathon.

Var den hellige Mamas?

Fyrst Julian.

Hin Mamas har aldri vært noe blodvitne. Det hele sagn om ham var en selsom villfarelse. Hekebolios har med overmåte mye lærdom utfunnet den rette sammenheng, og jeg selv har for nylig avfattet et ringe skrift om denne sak, et skrift, min Agathon, som visse visdomsvenner, ubegripelig nok, skal ha omtalt med ros i læresalene. –

Herren holde mitt hjerte rent for all forfengelighet! Den onde frister har tallløse snikveier; en kan aldri vite –.

At det skulle lykkes for Gallos, men ikke for meg! Akk, min Agathon, når jeg tenker på hin kirkebygning, så ser jeg Kains alter –

Agathon.

Julian!

Fyrst Julian.

Gud vil ikke vite av meg, Agathon!

Agathon.

Å, tal ikke så! Var ikke Gud sterk i deg da du ledet meg ut av hedenskapets mørke og ga meg lys for alle tider, – du, et barn, som du dengang var!

Fyrst Julian.

Ja, den sak er meg som en drøm.

Agathon.

Og dog så livsalig en sannhet.

Fyrst Julian (tungt).

Det skulle vært nå! – Hvor tok jeg ordets ild fra? Det var lovsang i luften, – en stige mellom himmel og jord – – (stirrer ut.) Så du den?

Agathon.

Hvilken?

Fyrst Julian.

Stjernen, som falt; der, bak de to sypressene. (tier litt og slår plutselig om.) – Har jeg fortalt deg, hva min mor drømte natten før jeg ble født?

Agathon.

Det minnes jeg ikke.

Fyrst Julian.

Nei, nei, det er sant, jeg erfarte det først senere.

Agathon.

Hva drømte hun?

Fyrst Julian.

Min mor drømte at hun fødte Akilleus.

Agathon (levende).

Tror du ennå like sterkt på drømmer?

Fyrst Julian.

Hvorfor spør du?

Agathon.

Du skal få høre; for det henger sammen med hint, som drev meg over havet –

Fyrst Julian.

Du har et særlig ærend her? Det har jeg slett ikke tenkt på å spørre deg om –

Agathon.

Et selsomt ærend; og just derfor nøler jeg i tvil og uro. Det er så mye, jeg gjerne ville vite først, – om livet i staden, – om deg selv, – om keiseren –

Fyrst Julian (ser visst på ham).

Si sannheten, Agathon; – hvem har du talt med her før du traff meg?

Agathon.

Ikke med noen.

Fyrst Julian.

Hva tid kom du?

Agathon.

Det sa jeg deg før, – for to dager siden.

Fyrst Julian.

Og straks vil du vite –? Hva er det for ting, du vil vite om keiseren? Er det noen, som har bedt deg –? (slår armene om ham.) Å, tilgi meg, Agathon, venn!

Agathon.

Hva? Hvilket?

Fyrst Julian (reiser seg og lytter).

Hyss! – Nei, det var intet; det var bare en fugl i buskene. – –

Jeg er såre lykkelig her. Hvorfor tror du det ikke? Hvi skulle jeg ikke være lykkelig? Har jeg ikke her all min slekt samlet? Ja, jeg mener – alle dem, som en nådig frelser har holdt sin hånd over.

Agathon.

Og keiseren er deg jo i fars sted?

Fyrst Julian.

Keiseren er over all måte vis og god.

Agathon, (som også har reist seg).

Julian, er det rykte sant, at du engang skal være keiserens etterfølger?

Fyrst Julian (hastig).

Tal ikke om de farlige ting. Jeg vet ikke hva tåpelige rykter forteller. – Hvorfor fritter du meg så mye? Ikke et ord får du ut, før du sier meg, hva du vil i Konstantinopel.

Agathon.

Jeg kommer på Gud Herrens vegne.

Fyrst Julian.

Har du din frelser og din frelse kjær, så dra hjem igjen. (lytter ut over rekkverket.) Tal sakte; der legger en båt til. –

(han drar ham over mot den andre side.)

Hva vil du her? Kysse splinten av det hellige kors? – Dra hjem igjen, sier jeg! Vet du, hva Konstantinopel er blitt i de siste femten måneder? Et bespottelsens Babylon. – Har du ikke hørt det, – vet du ikke at Libanios er her?

Agathon.

Akk, Julian, jeg kjenner ikke Libanios.

Fyrst Julian.

Du ensomme kappadokier! Lykkelige egn, hvor hans røst og lære ikke har slått ned.

Agathon.

Ah, han er en av hine hedenske vranglærere –?

Fyrst Julian.

Den farligste av dem alle.

Agathon.

Dog ikke farligere enn Ædesios i Pergamon?

Fyrst Julian.

Ei, hva; – hvem tenker lenger på Ædesios i Pergamon? Ædesios er avfeldig –

Agathon.

Er han også farligere, enn hin gåtefulle Maximos?

Fyrst Julian.

Maximos! Tal ikke om denne gjøgler. Hvem vet noe pålitelig om Maximos?

Agathon.

Han sier seg å ha sovet tre år i en hule hinsides Jordan.

Fyrst Julian.

Hekebolios holder ham for en bedrager, og deri har han visselig ikke mye urett. – –

Nei, nei, Agathon, – Libanios er den farligste. Vår syndige jord har likesom våndet seg under denne svøpe. Det gikk tegn forut for hans ankomst. En pestaktig syke myrdet mennesker for fote i staden. Og så, da den var over, i november måned, regnet her ild hver natt fra himmelen. Du må ikke tvile, Agathon! Jeg har selv sett stjernene løsne seg fra sine ringer, dale ned imot jorden og slukne underveis. –

Siden har han lært her, han, visdomselskeren, taleren. Alle kaller ham veltalenhetslærernes konge. Ja, det må de vel. Jeg sier deg, han er forferdelig. Ynglinger og menn flokkes om ham; han binder deres sjeler, så de må følge ham; fornektelsen flyter dårende fra hans lepper, lik dikt og sang om trojanere og grekere –

Agathon (i skrekk).

Å, du har også søkt ham, Julian!

Fyrst Julian (viker tilbake).

Jeg! – Gud skjerme meg mot slikt! Skulle visse rykter komme deg for øre, så fest ikke lit til dem. Det er ikke sant, at jeg har søkt Libanios om natten eller i forkledning. Hans nærhet ville være meg en redsel. Keiseren har dessuten forbudt det, og Hekebolios ennå mer inntrengende. – Alle troende, som kommer denne spissfindige mann nær, de faller fra og blir spottere. Og ikke de alene. Hans ord bæres fra munn til munn like inn i keiserslottet. Hans legende hån, hans uomstøtelige grunner, hans spottedikt slår ned i min bønn; – alt dette til hope er for meg som hine uhyrer i fugleskikkelse, der fordum tilsølte maten for en from omflakkende helt. Jeg føler stundom med forferdelse at jeg ekles ved troens og ordets føde – (med et utbrudd av ubendighet.) Hadde jeg keiserlig makt, skulle jeg sende deg Libanios' hode på et sølvfat!

Agathon.

Men hvor er det mulig at keiseren tåler dette? Hvor kan vår fromme troende keiser –?

Fyrst Julian.

Keiseren? Priset være keiserens tro og fromhet! Men keiseren har ikke tanke for annet, enn den ulykkelige perserkrig. Den fyller alles sinn. Ingen akter den krig, som her føres imot Golgatas fyrste. Ah, min Agathon, det er ikke nå som for to år siden. Dengang måtte mystikeren Maximos' to brødre bøte med livet for sine vrange lærdommer. Du vet ikke hvilke mektige støtter Libanios har. En eller annen av de ringere visdomslærere utjages stundom av staden. Ham våger ingen å røre ved. Jeg har tryglet, jeg har bønnfalt både Hekebolios og keiserinnen om å virke for hans utvisning. Men nei, nei! – Hva hjelper det at de andre fjernes? Dette ene menneske forgifter luften for oss alle. Å, du min frelser, om jeg kunne flykte fra all denne hedenske vederstyggelighet! Å leve her, er å leve i løvens hule –

Agathon (livfullt).

Julian, – hva sa du der!

Fyrst Julian.

Jo, jo; bare et under kan fri oss.

Agathon.

Å, så hør! Det under er skjedd.

Fyrst Julian.

Hva mener du vel?

Agathon.

Du skal høre det, Julian; for nå tør jeg ikke lenger tvile på at det er deg, det gjelder. Hva som drev meg til Konstantinopel var et syn –

Fyrst Julian.

Et syn, sier du!

Agathon.

En hellig åpenbaring –

Fyrst Julian.

Å, for Guds nådes skyld, tal! – Hyss; tal ikke. Vent; der kommer noen. Stå her; ganske likegyldig; – lat som intet.

(de blir begge stående ved rekkverket.)
(En høy smukk middelaldrende mann, kledd, etter visdomslærernes skikk, i en kort kappe, kommer gjennom alléen fra venstre. En skare ynglinger ledsager ham, alle i oppkiltrede klær, med bergflette-kranser i håret og bærende bøker, papirer og pergamenter. Latter og høyrøstet samtale mellom de kommende.)

Visdomslæreren.

Tap intet i vannet, min glade Gregor! Husk på, hva du bærer er mer verd, enn gull.

Fyrst Julian (som står like ved ham).

Med tillatelse, – gis det noe håndfast gode, som er mer verd, enn gull?

Visdomslæreren.

Kan du kjøpe ditt livs frukter igjen for gull?

Fyrst Julian.

Sant; sant. Men når så er, skulle du ikke lite på de troløse vann.

Visdomslæreren.

Menneskegunst er troløsere.

Fyrst Julian.

Det ord var visdom. Og hvor seiler du så hen med dine skatter?

Visdomslæreren.

Til Aten.

(han vil gå forbi.)

Fyrst Julian (med undertrykt latter).

Til Aten? Å, rike herre, så eier du jo ikke din egen rikdom.

Visdomslæreren (stanser).

Hvi så?

Fyrst Julian.

Er det vismanns verk å føre ugler til Aten?

Visdomslæreren.

Mine ugler forlikes ikke med kirkelyset i keiserstaden. (til en av de unge menn.) Rekk meg hånden, Sallust!

(han vil stige ned.)

Lærlingen Sallust (halvt nede på trappen, sakte).

Ved gudene, det er ham!

Visdomslæreren.

Ham –?

Lærlingen Sallust.

Så sant jeg lever! Jeg kjenner ham; – jeg har sett ham gå sammen med Hekebolios.

Visdomslæreren.

Ah!

(han betrakter Julian med dulgt oppmerksomhet; deretter går han et skritt nærmere og sier):

Du smilte nyss. Hva smilte du av?

Fyrst Julian.

Da du klaget over kirkelyset, tenkte jeg på om det ikke snarere var kongelyset i læresalen, som skar deg for sterkt i øynene.

Visdomslæreren.

Misunnelse rommes ikke under den korte kappe.

Fyrst Julian.

Hva ikke rommes, det stikker frem.

Visdomslæreren.

Du har en spiss tunge, høye galileer!

Fyrst Julian.

Hvorfor galileer? Hva er mitt galileermerke?

Visdomslæreren.

Hoffkledningen.

Fyrst Julian.

Jeg er visdomsvenn innenfor; for jeg bærer en såre grov skjorte. – Men si meg, hva søker du i Aten?

Visdomslæreren.

Hva søkte Pontius Pilatus?

Fyrst Julian.

Ei, hva! Er ikke sannheten her, hvor Libanios er?

Visdomslæreren (ser stivt på ham).

Hm! – Libanios, ja! Libanios vil snart forstumme. Libanios er lei av kampen, herre!

Fyrst Julian.

Lei? Han, – den usårlige, den alltid seirende –?

Visdomslæreren.

Han er lei av å vente på sin likemann.

Fyrst Julian.

Nå spøker du, fremmede! Hvor kan Libanios tenke å finne sin likemann?

Visdomslæreren.

Hans likemann finnes.

Fyrst Julian.

Hvem? Hvor? Nevn ham!

Visdomslæreren.

Det turde være farlig.

Fyrst Julian.

Hvorfor?

Visdomslæreren.

Er du ikke hoffmann?

Fyrst Julian.

Og hva så?

Visdomslæreren (saktere).

Har du selv den forvovenhet å prise keiserens etterfølger?

Fyrst Julian (gjennomrystet).

Ah!

Visdomslæreren (hurtig).

Forråder du meg, så nekter jeg alt!

Fyrst Julian.

Jeg forråder ingen. Visselig, visselig ikke! – Keiserens etterfølger, sier du? Jeg vet ikke hvem du mener; – keiseren har ingen kåret. – Men hvorfor hin spøk? Hvorfor talte du om Libanios' likemann?

Visdomslæreren.

Ja eller nei, – lever det ved keiserhoffet en yngling, som med makt og harde bud, gjennom bønner og overtalelser, holdes fjernt fra læresalens lys?

Fyrst Julian (med hast.)

Slikt skjer for å holde hans tro ren!

Visdomslæreren (smiler).

Har denne unge mann så ringe tro til sin tro? Hva vet han om sin tro? Hva vet en kriger om sitt skjold før det har skjermet ham?

Fyrst Julian.

Sant, sant; – men det er kjærlige frender og lærere, hører du –

Visdomslæreren.

Talemåter, herre! Jeg vil si deg det. Det er for keiserens skyld at hans unge slektning holdes borte fra visdomsvennene. Keiseren har ikke ordets guddommelige gave. Keiseren er stor for resten; men han tåler ikke at hans etterfølger lyser over riket –

Fyrst Julian (forvirret.)

Og det våger du –!

Visdomslæreren.

Ja, ja, du vredes på din herskers vegne, men –

Fyrst Julian.

Langt fra; tvert imot –; ja, det vil si – –

Hør, jeg står denne unge fyrste så temmelig nær. Det skulle være meg kjært å erfare –

(vender seg.)

Gå lenger til side, Agathon; jeg må tale i enrom med denne mann.

(fjerner seg noen skritt med den fremmede.)

Du sa lyse? Lyse over riket? Hva vet du, hva vet dere alle om fyrst Julian?

Visdomslæreren.

Kan Sirios dølges av en sky? Vil ikke den drivende vind hist eller her flenge en rift i skyen, så at den –

Fyrst Julian.

Like til; jeg ber deg.

Visdomslæreren.

Slottet og kirken er som et dobbelt bur, hvori fyrsten holdes fangen. Buret er ikke tett nok. Stundom lar han et selsomt ord falle; – hoffkrypet – tilgi meg, herre – hoffmennene bærer det ut, til spott; den dype mening er ikke til for disse herrer, – tilgi, herre, – for de fleste av dem er den ikke til.

Fyrst Julian.

For ingen. Du kan trygt si, for ingen.

Visdomslæreren.

For deg synes det dog. Og i alle fall for oss. – –

Ja, han kunne lyse over riket! Går det ikke sagn om ham fra hans barneår i Kappadokia, da han under ordkamp med sin broder Gallos tok gudenes sak og forsvarte dem mot galileeren?

Fyrst Julian.

Det var spøk, taleøvelser –

Visdomslæreren.

Hva har ikke Mardonios opptegnet om ham? Og Hekebolios siden! Hva kunst lå det ikke allerede i guttens tale, – hva skjønnhet, hva ynde i tankenes lette lek!

Fyrst Julian.

Og det tykkes deg?

Visdomslæreren.

Ja, vel kunne han bli oss en motstander, som vi både måtte frykte for og lengtes etter. Hva fattes der ham for å nå en så ærefull høyde? Fattes der ham annet, enn å gå den samme skole igjennom, som den Paulus gikk igjennom, og som han gikk så uskadt igjennom, at han bakefter kunne slutte seg til galileerne, lysende mer, enn alle de andre forkynnere til hope, fordi han hadde viten og veltalenhet! Hekebolios frykter for sin lærlings tro. Å, jeg vet det godt; det er fra ham det kommer. Men glemmer han da, denne overvettes samvittighetsfulle mann, at han selv i sin ungdom har drukket av de kilder, som han nå vil tilstoppe for sin lærling? Eller er det ikke hos oss at han har lært å bruke de språkets våpen, som han nå med en så høyt lovprist ferdighet svinger imot oss?

Fyrst Julian.

Å, sant; ustridig sant!

Visdomslæreren.

Og hva gaver har så denne Hekebolios i sammenligning med de gaver, der så underfullt åpenbarte seg hos hint fyrstelige barn, som, etter hva der sies, i Kappadokia, på de henrettede galileeres graver, forkynte en lære, hvilken jeg holder for villfarende og som derfor desto vanskeligere vinner inngang, men som han dog forkynte med en slik åndens henrevethet, at – i fall jeg tør tro et såre utbredt rykte – mangfoldige barn av hans egen alder ga seg under ham og fulgte ham som lærlinger! Ah, Hekebolios er, som dere andre, – mer nidsyk enn nidkjær; derfor har Libanios ventet forgjeves.

Fyrst Julian (griper ham om armen).

Hva har Libanios sagt? For Gud – jeg besverger deg, la meg vite det!

Visdomslæreren.

Han har sagt alt, hva du nyss har hørt. Og han har sagt mer enn det. Han har sagt: se hin fyrstelige galileer; han er åndens Akilleus.

Fyrst Julian.

Akilleus! (saktere.) Min mors drøm.

Visdomslæreren.

Hist inne i de åpne læresaler står kampen. Dag og glede er over striden og over de stridende. Ordets piler hviner; viddets hvasse sverd knitrer i slaget; de salige guder sitter smilende i skyen –

Fyrst Julian.

Å, vik fra meg med ditt hedenskap –

Visdomslæreren.

– og heltene går hjem til leiren, armomslyngede, uten nag, med blussende kinn, med blodets svulmende strøm i alle årer, med erkjennelsens bytte og med løv om pannen. Ah, hvor er Akilleus? Jeg ser ham ikke. Akilleus er vred –

Fyrst Julian.

Akilleus er ulykkelig! – Men kan jeg tro det! Å, si meg –; jeg svimler –; alt det har Libanios sagt?

Visdomslæreren.

Hvi kom Libanios til Konstantinopel? Kom han hit av annen grunn, enn for å søke en viss ynglings hedrende vennskap?

Fyrst Julian (spent).

Tal sannhet! Nei, nei, dette kan ikke være sant. Hvordan skulle det forlikes med all den hån og spott, som –? Man håner ikke den, hvis vennskap man søker.

Visdomslæreren.

Galileer-renker, for å tårne en mur av hat og vrede imellom de to kjemper.

Fyrst Julian.

Du vil dog vel ikke nekte at det var Libanios –?

Visdomslæreren.

Jeg vil nekte alt slikt til det ytterste.

Fyrst Julian.

Spottediktene skulle ikke komme fra ham?

Visdomslæreren.

Ikke et eneste. De er alle tilhope blitt til i keiserslottet og utspredt under hans navn –

Fyrst Julian.

Ah, hva sier du der –?

Visdomslæreren.

Hva jeg tør vedstå for hvem det skal være. Du har en hvass tunge; – hvo vet, om ikke du selv –

Fyrst Julian.

Jeg –! Men kan jeg tro dette? Libanios skulle ikke ha skrevet dem? Ingen av dem?

Visdomslæreren.

Nei, nei!

Fyrst Julian.

Ikke engang det skjendige dikt om Atlas med de skrå skuldre?

Visdomslæreren.

Nei, nei, sier jeg.

Fyrst Julian.

Heller ikke hint tåpelige og høyst uforskammede vers om apekatten i hoffklær?

Visdomslæreren.

Ha-ha; det er skrevet i kirken og ikke i læresalen. Du tror det ikke? Jeg sier deg, det er Hekebolios –

Fyrst Julian.

Hekebolios!

Visdomslæreren.

Ja, Hekebolios; Hekebolios selv, som for å legge ondt imellom sin uvenn og sin lærling –

Fyrst Julian (med knyttede hender).

Ah, om så var!

Visdomslæreren.

Hadde denne forblindede og bedragne yngling kjent oss visdomsvenner, så hadde han ikke handlet så hardt imot oss.

Fyrst Julian.

Hva taler du om?

Visdomslæreren.

Nå er det for sent. Lev vel, herre!

(han vil gå.)

Fyrst Julian (griper hans hånd).

Venn og broder, – hvem er du?

Visdomslæreren.

En mann, som sørger fordi han ser det guddomsbårne gå under.

Fyrst Julian.

Hva kaller du det guddomsbårne?

Visdomslæreren.

Det uskapte i det skiftende.

Fyrst Julian.

Like mørkt for meg.

Visdomslæreren.

Det gis en hel og herlig verden, som dere galileere er blinde for. I den er tilværelsen en høytid mellom bildestøtter og under tempelsanger, med fylte skummende skåler og med roser i håret. Svimlende broer spenner seg mellom ånd og ånd, like til de fjerneste lys i rommet. –

Jeg kjenner den, som kunne være hersker i dette store solfulle rike.

Fyrst Julian (angst).

Ja, med salighetens forlis!

Visdomslæreren.

Hva er salighet? Gjenforening med opphavet.

Fyrst Julian.

Ja, i medvitende liv; gjenforening for meg, som den jeg er!

Visdomslæreren.

Gjenforening, som regndråpens med havet, som det smuldrende løvs med den jord, der fostret det.

Fyrst Julian.

Å, hadde jeg lærdom! Hadde jeg våpen å løfte mot deg!

Visdomslæreren.

Hent deg våpen, unge mann! Læresalen er en tankenes og evnenes fektesal –

Fyrst Julian (vikende).

Ah!

Visdomslæreren.

Se hine glade ynglinger der borte. Det er galileere iblant dem. Villfarelser i de guddommelige ting volder ingen splid imellom oss. –

Lev vel! Dere galileere har gjort sannheten landflyktig. Se nå du, hvordan vi bærer skjebnens slag. Se oss med løv om de løftede panner. Slik går vi bort, – kortende natten med sang, og forventende Helios.

(han stiger ned av trappen, hvor lærlingene har biet på ham; deretter hører man båten ro bort med dem.)

Fyrst Julian (ser lenge ut over vannet).

Hvem var han, den gåtefulle mann?

Agathon (kommer nærmere).

Hør meg, Julian –!

Fyrst Julian (i livfull bevegelse).

Han forstod meg! Og Libanios selv; den store, uforliknelige Libanios –! Tenk deg, Agathon, Libanios har sagt – –. Å, hvor skarpt må dog ikke det hedenske øye være!

Agathon.

Dette var et fristelsens verk, tro meg!

Fyrst Julian (uten å akte på ham).

Jeg holder det ikke lenger ut imellom disse mennesker. Fra dem kom altså hine vederstyggelige spottedikt! Her forhånes jeg; de ler bak min rygg; her er ingen, som tror på det, jeg bærer i meg. De går etter meg; de vrenger ad mine fakter og min tale; Hekebolios selv –! Å, jeg føler det, – Kristus viker fra meg; jeg blir ond her.

Agathon.

Å, du vet det ikke, – just du er særlig under nåden.

Fyrst Julian (går opp og ned ved rekkverket).

Jeg er den, som Libanios gadd kjempe med. Hvilket selsomt ønske! Libanios holder meg for sin likemann. Det er meg han venter på –

Agathon.

Hør og lyd; Kristus venter på deg!

Fyrst Julian.

Venn, hva mener du?

Agathon.

Synet, som drev meg til Konstantinopel –

Fyrst Julian.

Ja, ja, synet; det hadde jeg nesten glemt. En åpenbaring, sa du jo? Å, fortell, fortell!

Agathon.

Det var hjemme i Kappadokia for en måned siden, eller litt mer. Da kom det rykte ut, at hedningene igjen hadde begynt å holde lønnlige sammenkomster ved nattetid i Kybeles tempel –

Fyrst Julian.

De dumdristige! Det er dem jo strengt forbudt –

Agathon.

Alle troende reiste seg også i harme. Øvrigheten lot templet bryte ned, og vi sønderslo de forargelige avgudsbilder. Ja, de mer nidkjære iblant oss drevs av Herrens ånd til å gå videre. Under salmesang, og med hellige faner foran, dro vi gjennom staden og falt som vredens sendebud over de ugudelige; vi tok deres kostbarheter fra dem; mange hus ble stukket i brann; mange hedninger omkom i ilden; enn flere flyktende drepte vi i gatene. Å, det var en stor tid til Guds ære!

Fyrst Julian.

Og så? Synet, min Agathon!

Agathon.

Tre fulle netter og dager var hevnens herre sterk i oss. Men se, da kunne ikke kjødets skrøpelighet lenger holde skritt med åndens iver, og vi avstod fra forfølgelsen. –

Jeg lå på mitt leie; jeg kunne hverken våke eller sove. Det tyktes meg at jeg var hul innvendig og at ånden var veket fra meg. Jeg lå i brennende hete; jeg avrev mitt hår, jeg gråt, jeg ba, jeg sang; – jeg vet ikke mer hvordan det var. –

Da, med et, så jeg foran meg ved veggen et hvitt skinnende lys, og i lysskjæret stod en mann i en fotsid kåpe. Det gikk stråler ut fra hans hode; han holdt et rør i armen og festet sine øyne mildt på meg.

Fyrst Julian.

Det så du!

Agathon.

Jeg så det. Og da talte han og sa: stå opp, Agathon; søk ham, som skal arve riket; by ham gå inn i hulen og brytes med løvene.

Fyrst Julian.

Brytes med løvene? Å, selsomt, selsomt! – Ah, om det var –! Møtet med hin vismann –. En åpenbaring; et bud til meg –; jeg skulle være under utvelgelsen?

Agathon.

Det er du visselig.

Fyrst Julian.

Brytes med løvene! – Ja, jeg ser det; – slik er det, min Agathon! Det er Guds vilje at jeg skal søke Libanios –

Agathon.

Nei, nei, hør meg til ende!

Fyrst Julian.

– liste ham hans kunst og hans lærdom av, – felle de vantro med deres egne våpen, – slå, slå, som Paulus, – seire, som Paulus, i Herrens sak!

Agathon.

Nei, nei, det er ikke slik ment.

Fyrst Julian.

Kan du tvile? Libanios, – er ikke han veldig som fjellenes løve, og er ikke læresalen –?

Agathon.

Jeg sier deg, det er ikke så; for skikkelsen føyde til: forkynn den kårne at han skal ryste keiserstadens støv av sine føtter, og aldri mer gå inn ad dens porter.

Fyrst Julian.

Og det er du viss på, Agathon?

Agathon.

Ja, til fulle.

Fyrst Julian.

Altså ikke her. Brytes med løvene? Hvor, hvor? Å, hvor finner jeg lys i dette!

(Fyrst Gallos, en smukk sterkbygget mann på femogtyve år, med lyst krøllet hår og fullt væpnet, kommer gjennom alléen på venstre side.)

Fyrst Julian (imot ham).

Gallos!

Fyrst Gallos.

Hva godt? (peker på Agathon.) Hvem er det menneske?

Fyrst Julian.

Agathon.

Fyrst Gallos.

Hvilken Agathon? Du søker omgjengelse med så mange slags –. Ah, for Gud, det er jo kappadokieren! Du er blitt en hel mann –

Fyrst Julian.

Vet du det, Gallos, – keiseren har spurt etter deg.

Fyrst Gallos (spent).

Nå? I natt?

Fyrst Julian.

Ja, ja; han vil tale med deg. Han syntes å være i den ytterste vrede.

Fyrst Gallos.

Hvorav vet du det? Hva sa han?

Fyrst Julian.

Jeg forstod det ikke. Han ville vite, hva et orakel hadde svart.

Fyrst Gallos.

Ah!

Fyrst Julian.

Dølg intet for meg. Hva gjelder det?

Fyrst Gallos.

Det gjelder død eller landsforvisning.

Agathon.

Nådige frelser!

Fyrst Julian.

Hva ante jeg ikke! Dog nei, keiserinnen var trøstig. Å, men tal, tal!

Fyrst Gallos.

Hva skal jeg tale? Vet jeg mer, enn du? Har keiseren ymtet om et orakel, så må et visst sendebud være fengslet, eller noen har forrådt meg –

Fyrst Julian.

Sendebud? – Gallos, hva er det, du har våget!

Fyrst Gallos.

Å, kunne jeg da lenger leve dette liv i uvisshet og angst? La ham handle med meg, som han vil; alt annet er bedre, enn dette –

Fyrst Julian (sakte, fører ham noen skritt til side).

Varsom, Gallos! Hva er det med sendebudet?

Fyrst Gallos.

Jeg har rettet et spørsmål til Osiris-prestene i Abydos –

Fyrst Julian.

Ah, oraklet! Og dette hedenskap –!

Fyrst Gallos.

Hedenskapet skulle man nok sette seg ut over; men – ja, nå kan du gjerne vite det – jeg har spurt om utfallet av perserkrigen –

Fyrst Julian.

Hvilket avsinn! – Gallos, – jeg ser det på deg; du har spurt om mer!

Fyrst Gallos.

Hold opp; jeg har ikke spurt –

Fyrst Julian.

Jo, jo; du har spurt om en mektig manns liv eller død!

Fyrst Gallos.

Og om nå så var? Hva ligger oss begge mer på hjerte, enn dette?

Fyrst Julian (faller ham i armene).

Ti stille, du rasende!

Fyrst Gallos.

Vekk fra meg! Kryp du for ham, som en hund; – jeg er ikke til sinns å tåle det lenger. Jeg vil skrike det ut på alle torg – (roper til Agathon.) Har du sett ham, kappadokier? Har du sett morderen?

Fyrst Julian.

Gallos! Broder!

Agathon.

Morderen!

Fyrst Gallos.

Morderen i den røde kåpe; min fars morder, min stedmors, min eldste broders –

Fyrst Julian.

Å, du kaller fordervelse over oss!

Fyrst Gallos.

Elleve hoder i en eneste natt; elleve lik; vår hele slekt. – Ah, men du kan tro, samvittigheten tumler med ham; den risler ham gjennom benpipene som en ormemylder.

Fyrst Julian.

Hør ikke på ham! Bort, bort!

Fyrst Gallos (griper Julian i skulderen).

Stå; – du ser så blek og forstyrret ut; er det kanskje deg, som har forrådt meg?

Fyrst Julian.

Jeg! Din egen broder –!

Fyrst Gallos.

Ah, hva broder, broder! Broderskapet skjermer ingen i vår slekt. Har du lønnlig ettersporet mine veier, så si det! Hvem annen skulle det være? Tror du ikke jeg vet, hva her hviskes om? Keiseren tenker jo på deg til sin etterfølger.

Fyrst Julian.

Aldri! Jeg sverger deg, elskede Gallos, det skal aldri skje! Jeg vil ikke. En sterkere har kåret meg. – Å, tro meg, Gallos; min vei er merket. Jeg går ikke dit, sier jeg. Å, du hærskarenes Gud, – jeg på keisersetet; – nei, nei, nei!

Fyrst Gallos.

Ha-ha; godt spilt, gjøgler!

Fyrst Julian.

Ja, du kan vel spotte, du, som ikke vet, hva som er hendt. Jeg vet det knapt selv. Å, Agathon, – om dette hode skulle salves! Var det ikke et frafall, – en synd til døden? Ville ikke Herrens hellige olje brenne meg som dryppende bly!

Fyrst Gallos.

Da måtte vår høye frende være mer skallet enn Julius Cæsar.

Fyrst Julian.

Forbryt deg ikke –! Gi keiseren, hva keiserens er –

Fyrst Gallos.

Min fars blod, – din fars og din mors –!

Fyrst Julian.

Å, hva vet vi om hine redsler? Vi var jo små dengang. Det meste var soldatenes skyld; det var opprørerne, – onde rådgivere –

Fyrst Gallos (ler).

Etterfølgeren øver seg!

Fyrst Julian (i gråt).

Å, Gallos, gid jeg fikk dø eller forjages i ditt sted! Jeg forspiller min sjel her. Jeg skulle tilgi, – og jeg kan det ikke. Det onde vokser i meg; hat og hevn hvisker –

Fyrst Gallos (hurtig, ser imot kirken).

Nå kommer han!

Fyrst Julian.

Vær sindig, dyrebare broder! – Ah, Hekebolios!

(Kirkedøren er imidlertid blitt åpnet. Menigheten strømmer ut; noen går bort, andre blir stående utenfor for å se hoffet dra forbi. Mellom de kommende er skriftlæreren Hekebolios; han bærer prestelig kledning.)

Skriftlæreren Hekebolios (idet han vil gå forbi til venstre).

Er det deg, min Julian? Akk, jeg har atter hatt en tung stund for din skyld.

Fyrst Julian.

Dessverre; det har du visst altfor ofte.

Skriftlæreren Hekebolios.

Kristus er fortørnet på deg, min sønn! Det er ditt trassige sinnelag, som han vredes over; det er dine kjærlighetsløse tanker, all denne verdslige forfengelighet –

Fyrst Julian.

Jeg vet det, min Hekebolios! Du sier meg det så tidt.

Skriftlæreren Hekebolios.

Nyss løftet jeg meg i bønn for din bedring. Å, det var som om vår ellers så nåderike frelser slo det hen, – som om han ikke ville høre på meg; han lot tant og spredthet snike seg inn i mine tanker –

Fyrst Julian.

Du ba for meg? Å, du kjærlighetsfulle Hekebolios, – du ber selv for oss umælende dyr, – det vil si, når vi går i hoffklær!

Skriftlæreren Hekebolios.

Hva sier du, min sønn!

Fyrst Julian.

Hekebolios, hvordan kunne du skrive hint forsmedelige dikt?

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg! Jeg sverger deg ved alt, hva høyt og hellig er –!

Fyrst Julian.

Det står i dine øyne at du lyver! Jeg vet med full visshet at du har skrevet det. Hvordan kunne du skrive det, spør jeg, – og det til og med i Libanios' navn?

Skriftlæreren Hekebolios.

Nå vel, min inderlig kjære, når du vet det, så –

Fyrst Julian.

Ah, Hekebolios! Svik og løgn og falskhet –

Skriftlæreren Hekebolios.

Se, du dyrebare, så høyt elsker jeg deg! Alt kan jeg gjøre for den manns sjel, hvem Herren engang skal salve. Har jeg sveket og løyet av omhu for deg, så vet jeg at en nådefull Gud har med velbehag skuet ned på min ferd og utstrakt sin billigende hånd derover.

Fyrst Julian.

Jeg blinde! La meg trykke disse mensvorne fingre –

Skriftlæreren Hekebolios.

Keiseren!

(Keiser Konstanzios med hele sitt følge kommer fra kirken. Agathon er allerede under det foregående trådt tilbake mellom buskene på høyre side.)

Keiser Konstanzios.

Å, denne livsalige himmelfred over meg!

Keiserinne Eusebia.

Du føler deg styrket, min Konstanzios?

Keiser Konstanzios.

Ja ja! Jeg så duen dale levende ned over meg. Den tok alle skyldbyrder med. – Nå tør jeg våge mye, Memnon!

Slaven Memnon (sakte).

Våg straks, herre!

Keiser Konstanzios.

Der står de begge.

(han går hen imot dem.)

Fyrst Gallos (griper uvilkårlig etter sverdet og roper angst):

Gjør meg ikke noe ondt!

Keiser Konstanzios (med utstrakte armer).

Gallos! Frende!

(han omfavner og kysser ham.)

Se, i lys av påskenattens stjerner velger jeg den, som ligger mitt hjerte nær. – Bøy dere alle til jorden. Hils Cæsar Gallos!

(Alminnelig forbauselse blant følget; uvilkårlige utrop høres.)

Keiserinne Eusebia (med et skrik).

Konstanzios!

Fyrst Gallos (fortumlet).

Cæsar!

Fyrst Julian.

Ah!

(han griper, likesom i glede, etter keiserens hender.)

Keiser Konstanzios (slår avvergende imot ham).

Nærm deg ikke! Hva vil du? Er ikke Gallos den eldste? Hvilket håp har du gjort deg? Hvilke rykter har du i ditt forblindede hovmod –? Bort; bort!

Fyrst Gallos.

Jeg – jeg Cæsar!

Keiser Konstanzios.

Min arving og min etterfølger. Innen tre dager drar du til hæren i Asia. Perserkrigen ligger deg jo sterkt på hjerte –

Fyrst Gallos.

Å, min nådigste herre –!

Keiser Konstanzios.

Takk meg i gjerning, elskede Gallos! Kong Sapores står vest for Eufrat. Jeg vet jo, hvor bekymret du er for mitt liv; la det altså være ditt verv å slå ham.

(han vender seg om, griper Julian med begge hender om hodet og kysser ham.)

Og du, Julian, fromme venn og broder, – det måtte så være.

Fyrst Julian.

Velsignelse over keiserens vilje!

Keiser Konstanzios.

Ingen ønsker! Dog hør, – jeg har også tenkt på deg. Vit, Julian, at nå kan du ånde fritt i Konstantinopel –

Fyrst Julian.

Ja, lovet være Kristus og keiseren!

Keiser Konstanzios.

Du vet det allerede? Hvem har sagt deg det?

Fyrst Julian.

Hvilket, herre?

Keiser Konstanzios.

At Libanios er forvist?

Fyrst Julian.

Libanios – forvist!

Keiser Konstanzios.

Jeg har forvist ham til Aten.

Fyrst Julian.

Ah!

Keiser Konstanzios.

Der ute ligger skipet; han seiler i natt.

Fyrst Julian (sakte).

Ham selv; ham selv!

Keiser Konstanzios.

Du har jo lenge ønsket det. Jeg har ikke kunnet føye deg før; men nå –; la dette være deg et ringe vederlag, min Julian –

Fyrst Julian (griper raskt hans hånd).

Herre, vis meg en nåde til!

Keiser Konstanzios.

Krev alt, hva du vil.

Fyrst Julian.

La meg reise til Pergamon. Du vet, den gamle Ædesios lærer der –

Keiser Konstanzios.

Et høyst selsomt ønske. Du, imellom hedningene –?

Fyrst Julian.

Ædesios er ikke farlig; han er en høysinnet olding og dertil avfeldig –

Keiser Konstanzios.

Og hva vil du ham, broder?

Fyrst Julian.

Jeg vil lære å brytes med løvene.

Keiser Konstanzios.

Jeg forstår din fromme tanke. Og du reddes ikke –; du tror deg sterk nok –?

Fyrst Julian.

Gud Herren har ropt på meg med høy røst. Lik Daniel går jeg trygg og glad inn i løvehulen.

Keiser Konstanzios.

Julian!

Fyrst Julian.

I denne natt var du selv hans redskap uten å vite det. Å, la meg gå og rense verden!

Fyrst Gallos (sakte til keiseren).

Føy ham, herre; det vil holde ham fra å pønske på større ting.

Keiserinne Eusebia.

Jeg ber deg, Konstanzios, – stå ikke denne dragende lengsel imot.

Skriftlæreren Hekebolios (sakte).

Høye keiser, la ham reise til Pergamon. Jeg mistviler om å bøye ham her, og nå ligger der jo ikke så mye makt på –

Keiser Konstanzios.

Hvor skulle jeg kunne nekte deg noe i denne stund? Gå med Gud, Julian!

Fyrst Julian (kysser hans hender).

Å, takk, – takk!

Keiser Konstanzios.

Og nå til gledesmåltid! Min kapuanske kokk har oppfunnet noen nye fastespiser, karpenakker i Kios-vin og –. Fremad; – nest etter meg, Cæsar Gallos!

(Toget setter seg i bevegelse.)

Fyrst Gallos (sakte).

Helena, hvilken vidunderlig omskiftelse!

Fyrstinne Helena.

Å, Gallos, nå dages det over vårt håp.

Fyrst Gallos.

Jeg kan knapt tro det! Hvem er skyld i dette?

Fyrstinne Helena.

Hyss!

Fyrst Gallos.

Du, elskede? Eller hvem – hvem?

Fyrstinne Helena.

Memnons spartanske hund.

Fyrst Gallos.

Hva mener du?

Fyrstinne Helena.

Memnons hund. Julian har gitt den et fotspark; det er det, som hevnes.

Keiser Konstanzios.

Hvorfor så taus, Eusebia?

Keiserinne Eusebia (sakte, i gråt).

Å, Konstanzios, – at du kunne velge så!

Keiser Konstanzios.

Elleve skygger krevde det.

Keiserinne Eusebia.

Ve oss; dette besverger ikke skyggene.

Keiser Konstanzios (roper).

Fløytespillere! Hvorfor tier de skurker? Blås, blås!

(Alle, unntatt fyrst Julian, går ut til venstre. Agathon kommer frem mellom trærne.)

Fyrst Julian.

Gallos hans etterfølger; og jeg – fri, fri, fri!

Agathon.

Vidunderlig er Herrens råd åpenbart.

Fyrst Julian.

Hørte du, hva her gikk for seg?

Agathon.

Ja, alt.

Fyrst Julian.

Og i morgen, min Agathon, i morgen til Aten!

Agathon.

Til Aten? Du går jo til Pergamon.

Fyrst Julian.

Hyss! Du kjenner ikke til –; vi må være listige som slanger. Først til Pergamon, – og så til Aten!

Agathon.

Farvel, min venn og herre!

Fyrst Julian.

Vil du følge meg, Agathon?

Agathon.

Det kan jeg ikke. Jeg må hjem; jeg har min lille broder å sørge for.

Fyrst Julian (ved rekkverket).

Der letter de anker. – God bør, du vingede løve; Akilleus følger deg i kjølvannet.

(roper dempet:)

Ah!

Agathon.

Hva var det?

Fyrst Julian.

Hist falt en stjerne.

ANNEN HANDLING.

(I Aten. En åpen plass, omgitt av søyleganger. På plassen bildestøtter og vannspring. I det ene hjørne, til venstre, utmunner en trang gate. Solnedgang.)
(Basilios fra Cæsaræa, en fint bygd ung mann, sitter lesende ved en sokkel. Gregor fra Nazianz og andre av høyskolens lærlinger spaserer i spredte klynger opp og ned i søylegangene. En større flokk løper støyende over plassen ut til høyre; larm langt borte.)

Basilios fra Cæsaræa (ser opp fra sin bok).

Hva betyr hine ville skrik?

Gregor fra Nazianz.

Det er landet et skip fra Efesos.

Basilios fra Cæsaræa.

Med nye lærlinger?

Gregor fra Nazianz.

Ja.

Basilios fra Cæsaræa (reiser seg).

Så får vi en larmfull natt. Kom, Gregor; la oss ikke se all den utérlighet.

Gregor fra Nazianz (peker ut til venstre).

Se dit. Er det et lysteligere syn?

Basilios fra Cæsaræa.

Fyrst Julian –; med roser i håret, med blussende ansikt –

Gregor fra Nazianz.

Ja, og bakefter ham denne ravende tinn-øyde flokk. Hør, hvor de lamme tunger laller av vin! De har sittet hele dagen i Lykons skjenkestue.

Basilios fra Cæsaræa.

Og mange iblant dem er våre egne, Gregor; det er kristne ynglinger –

Gregor fra Nazianz.

Så kaller de seg. Kalte ikke Lampon seg kristen, – han, som krenket oljehandleren Zenons datter? Og Hilarion fra Agrigent, og de to andre, som bedrev det, jeg vemmes ved å nevne –

Fyrst Julian (høres ropende utenfor til venstre).

Eia, se, se, – Kastor og Pollux fra Kappadokia!

Basilios fra Cæsaræa.

Han har fått øye på oss. Jeg vil gå; jeg tåler ikke å se ham slik.

Gregor fra Nazianz.

Jeg blir; han trenger vel til en venn.

(Basilios fra Cæsaræa går ut til høyre. I det samme kommer fyrst Julian og en skare unge menn ut fra den trange gate. Han har uredt hår og er iført en kort kappe likesom de andre. Blant lærlingene er Sallust fra Perusia.)

Mange i skaren.

Leve Atens lys! Leve visdommens og veltalenhetens elsker!

Fyrst Julian.

All smiger er spilt. Ikke et vers mer får dere i dag.

Sallust fra Perusia.

Når vår fører tier, føler vi det tomt, som morgenen etter et nattlig gilde.

Fyrst Julian.

Skal det være, så la det være noe nytt. La det være en rettergangs-lek.

Hele flokken.

Ja, ja, ja; fyrst Julian på dommersetet!

Fyrst Julian.

Vekk med fyrsten, dere venner –

Sallust fra Perusia.

Stig opp, du uforliknelige!

Fyrst Julian.

Jeg skulle formaste meg –? Hist står mannen. Hvo er vel dreven i rettslæren, som Gregor fra Nazianz?

Sallust fra Perusia.

Det er sant!

Fyrst Julian.

På dommersetet, min vise Gregor; jeg er en anklaget.

Gregor fra Nazianz.

Jeg ber deg, venn, la meg være utenfor.

Fyrst Julian.

På dommersetet, sier jeg! På dommersetet! (til de andre.) Hva har jeg forbrutt?

Noen stemmer.

Ja, hva skal det være? Velg selv!

Sallust fra Perusia.

La det være noe galileisk, som vi ugudelige kaller det.

Fyrst Julian.

Riktig; noe galileisk. Nå har jeg det. Jeg har nektet å svare keiseren skatt –

Mange stemmer.

Ha-ha; ikke ille! Ypperlig!

Fyrst Julian.

Her føres jeg frem; skubbet i nakken; med sammensnørte hender –

Sallust fra Perusia (til Gregor).

Blinde dommer – ja jeg mener, så som rettferdigheten er blind –, se denne forvovne mann; han har vegret seg for å yte keiseren skatt.

Fyrst Julian.

Tillat meg å kaste et ord i overveielsens vektskål. Jeg er en gresk borger. Hvor mye er en gresk borger keiseren skyldig?

Gregor fra Nazianz.

Hva keiseren krever.

Fyrst Julian.

Godt; men hvor mye, – ja, svar nå som om keiseren selv var tilstede i retten –, hvor mye tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Det var sannelig svaret, som om keiseren selv var tilstede. Men nå er det en knute; for det står skrevet: gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.

Gregor fra Nazianz.

Og hva så?

Fyrst Julian.

Så si meg, o kløktige dommer, – hvor mye av mitt hører Gud til?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Og hvor mye av Guds eiendom har jeg lov til å gi keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Kjære venner, ikke mer av denne lek.

Lærlingene (under støy og latter).

Jo, jo; svar ham!

Fyrst Julian.

Hvor mye av Guds eiendom tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Jeg svarer ikke. Dette er usømmelig både imot Gud og keiseren. La meg komme bort!

Mange stemmer.

Slå ring om ham!

Fyrst Julian.

Hold ham fast! Hva, du høyst uheldige dommer, du har forplumret keiserens sak, og nå vil du slippe fra det? Du vil flykte? Hvorhen, hvorhen? Til Skyterne? Frem for meg! Svar meg, dere keiserens og visdommens vordende tjenere, – har han ikke villet unndra seg keiserens makt?

Lærlingene.

Jo, jo!

Fyrst Julian.

Og hva straff setter dere for en slik ugjerning?

Stemmer.

Døden! Døden i et vinkar!

Fyrst Julian.

La oss tenke etter. La oss svare, som om keiseren selv var tilstede. Hvor er grensen for keiserens makt?

Noen i skaren.

Keiserens makt er uten grense.

Fyrst Julian.

Det skulle jeg mene. Men å ville unndra seg det grenseløse, o dere venner, er ikke det vanvidd?

Lærlingene.

Jo, jo; Kappadokieren er gal!

Fyrst Julian.

Og hva er så vanvidd? Hva dømte våre forfedre om den tilstand? Hva lærte de egyptiske prester? Og hva sier mystikeren Maximos og de andre visdomsvenner i østerlandene? De sier at den himmelske gåte åpenbarer seg i den vanvittige. Vår Gregor – idet han setter seg opp imot keiseren – er altså i særlig forbund med det himmelske. – Utgyt vin for Kappadokieren; syng sanger til vår Gregors pris; – en æresstøtte for Gregor fra Nazianz!

Lærlingene (under latter og jubel).

Priset være Kappadokieren! Priset være Kappadokierens dommer!

(Visdomslæreren Libanios, omgitt av lærlinger, kommer over plassen.)

Visdomslæreren Libanios.

Ei, se, – jeg tror min broder Julian forkynner visdom på åpent torv!

Fyrst Julian.

Si dårskap, min dyrebare; visdommen er jo vandret ut.

Visdomslæreren Libanios.

Er visdommen vandret ut?

Fyrst Julian.

Eller i ferd med å vandre ut; for, ikke sant, også du akter deg ned til Piræos?

Visdomslæreren Libanios.

Jeg, min broder; hva skulle jeg i Piræos?

Fyrst Julian.

Vår Libanios er altså den eneste lærer, som ikke vet, at det nylig er landet et skip fra Efesos?

Visdomslæreren Libanios.

Ei, venn, hva bryr jeg meg om hint skip!

Fyrst Julian.

Det er lastet til randen med lærdoms-spirer –

Visdomslæreren Libanios (hånlig).

Det kommer jo fra Efesos!

Fyrst Julian.

Er ikke gullet like vektig, hvor det kommer fra?

Visdomslæreren Libanios.

Gull? Ha-ha! De gylne beholder Maximos for seg selv; dem slipper han ikke. Hva er det for slags lærlinger, som vanligvis kommer hit fra Efesos? Kremmersønner, håndverkeres førstefødte. Gull, sier du, min Julian? Jeg sier mangel på gull. Men denne gullmangel vil jeg utnytte, til derav å prege en ekte vektig gullmynt for dere, dere unge! Eller er kanskje ikke en gagnlig lære for livet, – når den fremsettes i en sinnrik og tiltrekkende form – å ligne med en fullvektig gullmynt? –

Hør da, hvis det så synes dere. Her ble sagt, at visse menn i hast er ilet ned til Piræos? Hvem er de, disse ilsomme? Det være langt fra meg å nevne navne; selv kaller de seg visdomselskere og visdomslærere. Flytt dere nå i tanken ned til Piræos. Hva går der for seg i denne stund, mens jeg står her i deres velvillig lyttende klynge? Jeg skal si dere, hva der går for seg. Hine menn, som holder seg selv for å elske og å forkynne visdommen, de stimler sammen på landgangsbroen; de puffes, de munnhugges, bites, glemmer all sømmelighet og setter all anstand til side. Og hvorfor? For å være den første på toftene, – for å rive de mest velkledde ynglinger til seg, føre dem til sine hus, oppta dem deri, håpende, siden å skulle dra fordel av dem på allehånde måter. – Hvilken skamfullhet, hvilken oppvåkning i tomhet, likesom etter en rus, når det om føye tid viser seg – ha-ha-ha! – at hine ynglinger knapt førte med seg det fornødne til å betale ankomstgildet! – Lær herav, dere unge, hvor ille det kler en visdomselsker, og hvor ringe det lønner seg, å ettertrakte de goder, som ligger utenfor sannheten.

Fyrst Julian.

O, min Libanios, når jeg hører deg med lukkede øyne, da hensynker jeg i en søt drøm om at Diogenes er gjenfødt iblant oss.

Visdomslæreren Libanios.

Din munn er fyrstelig ødsel, min inderlig kjære!

Fyrst Julian.

Intet mindre. Og dog var jeg nær ved å bryte din tale av; for denne gang vil i alle fall en av dine medbrødre neppe føle seg skuffet.

Visdomslæreren Libanios.

Min venn spøker.

Fyrst Julian.

Din venn forsikrer deg at statholderen Milons to sønner er ombord.

Visdomslæreren Libanios (griper ham i ermet).

Hva sier du?

Fyrst Julian.

Den Diogenes's etterfølger, som får dem å oppdra, vil neppe ha nødig, for armods skyld, å drikke av den hule hånd.

Visdomslæreren Libanios.

Statholderen Milons sønner! Hin edle Milon, som sendte keiseren syv persiske hester med sadeltøy, sydd med perler –

Fyrst Julian.

Mange fant at det var for ringe gave for Milon.

Visdomslæreren Libanios.

Meget sant. Milon burde sendt et dikt; eller han skulle sendt en vel avfattet tale eller et brev. Milon er en rikt utrustet mann; hele statholderen Milons slekt er rikt utrustet.

Fyrst Julian.

Mest de to ynglinger.

Visdomslæreren Libanios.

Det vil jeg tro. Gudene gi, for den velgjørende og gavmilde faders skyld, at de må falle i gode hender! Så hadde du dog rett, o Julian; skipet brakte virkelig gull fra Efesos. For er ikke åndens gaver det ekte gull? Men jeg har ingen ro på meg; disse unge menns velferd er i sannhet en viktig sak; det avhenger så mye av, hvem som først får fatt i dem. Mine unge venner, hvis dere synes som jeg, da rekker vi disse to fremmede en veiledende hånd, hjelper dem å treffe det gagnligste valg av lærer og bolig og –

Sallust fra Perusia.

Jeg er med!

Lærlingene.

Til Piræos! Til Piræos!

Sallust fra Perusia.

Vi skal hugge som villsvin for Milons sønner!

(De går alle med Libanios ut til høyre; bare fyrst Julian og Gregor fra Nazianz blir tilbake i søylegangen.)

Fyrst Julian (følger dem med øynene).

Se, hvor de boltrer seg, lik en flokk fauner. Hvor de slikker seg om munnkrokene i lystenhet etter det måltid, som vil vanke i natt. (vender seg til Gregor.) Hadde de i denne stund et sukk til Gud, skulle det være at han ville tømme deres maver for frokosten.

Gregor fra Nazianz.

Julian –

Fyrst Julian.

Se bare på meg; jeg er edru.

Gregor fra Nazianz.

Jeg vet det. Du er måteholden i alle ting. Og dog lever du dette liv med.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Vet du eller jeg når lynet slår ned? Hvorfor så ikke leve en lys solrik dag? Glemmer du, at jeg har henslept både min barndom og mine første ungdomsår i et gyllent slaveri? Det var blitt meg til en vane, ja, jeg kan si, et slags fornødenhet, å føle den visse skrekk over meg. Og nå? Denne gravstillhet fra keiserens side; – denne lurende stumhet! Jeg forlot Pergamon uten keiserens samtykke; keiseren tidde til det. Jeg dro på egen hånd til Nikomedia; jeg levde der og lærte både av Nikokles og av de andre; keiseren lot det skje. Jeg kom til Aten, søkte Libanios, som keiseren hadde forbudt meg å se; – keiseren har tidd til denne dag. Hvordan skal jeg tyde dette?

Gregor fra Nazianz.

Du skal tyde det i kjærlighet, Julian!

Fyrst Julian.

O, du vet ikke –! Jeg hater denne makt utenfor meg, forferdende når den handler, – enda mer forferdende når den hviler.

Gregor fra Nazianz.

Vær ærlig, venn, og si meg om det er bare dette, som har ledt deg inn på alle de selsomme veier.

Fyrst Julian.

Hva mener du med selsomme veier?

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet sier, – at du tilbringer dine netter med å utforske de hedenske hemmeligheter i Eleusis?

Fyrst Julian.

Ah, hva! Jeg kan forsikre deg, der er ringe utbytte å hente hos hine gåtelystne drømmere. La oss ikke tale mer derom.

Gregor fra Nazianz.

Altså dog sant! O, Julian, hvor kunne du søke dette skjenselsfulle samkvem!

Fyrst Julian.

Jeg må leve, Gregor, – og dette her ved visdoms-skolen, det er ikke liv. Denne Libanios! Jeg tilgir ham aldri, at jeg har elsket ham så høyt! Hvordan gikk jeg ikke ved ankomsten ydmyk og skjelvende av glede frem for det menneske, bøyde meg for ham, kysset ham og kalte ham min store broder.

Gregor fra Nazianz.

Ja, det var alle kristnes mening at du drev det for vidt.

Fyrst Julian.

Og dog kom jeg hit med høytid i sjelen. Jeg så i ånden en veldig kamp imellom oss to, – verdens sannhet, som skulle brytes imot Guds sannhet. – Hva er det blitt til? Libanios har aldri for alvor villet denne kamp. Han har aldri villet noen kamp overhodet; han vil bare sitt eget. Jeg sier deg, Gregor, – Libanios er ingen stor mann.

Gregor fra Nazianz.

Da roper dog hele det opplyste Hellas at han er det.

Fyrst Julian.

Og dog er han ingen stor mann, sier jeg deg. En eneste gang har jeg sett Libanios stor; det var hin natt i Konstantinopel. Da var han stor, fordi han hadde lidt en stor urett, og fordi en høy vrede fylte ham. Men her! O, hva har jeg ikke her vært vitne til! Libanios har stor lærdom, men han er ingen stor mann. Libanios er grisk; han er forfengelig; han er opptent av misunnelse. Eller tror du han har kunnet tåle det ry, som jeg, – visstnok for en stor del ved mine venners overbærenhet – har vært så heldig å erverve meg? Kommer du til Libanios, så kan han regne deg opp alle dyders vesen og kjennetegn. Han har dem på rede hånd, likesom han har bøkene i sin boksal. Men øver han disse dyder? Er hans liv som hans lære? Han en etterfølger av Sokrates og av Platon, – ha-ha! Smigret han ikke keiseren innen han ble forjaget? Smigret han ikke meg ved vårt sammentreff i Konstantinopel, dette sammentreff, som han siden har gjort et ytterst uheldig forsøk på å stille i et latterlig lys! Og hva er jeg ham nå? Nå skriver han brev til Gallos, til Cæsar Gallos, til keiserens arving, og ønsker ham til lykke med hans fremgang imot Perserne, skjønt denne fremgang hittil har vært tarvelig nok og skjønt Cæsar Gallos hverken utmerker seg ved lærdom eller ved noen synderlig veltalenhet. – Og denne Libanios vedblir Grekerne å kalle for visdomselskernes konge! Ah, jeg vil ikke nekte at dette harmer meg. Jeg trodde dog, sant å si, at Grekerne måtte kunne treffe et bedre valg, hvis de festet sine øyne litt mer på de visdommens og veltalenhetens dyrkere, som i de senere år –

Basilios fra Cæsaræa (kommer fra høyre side).

Brev! Brev fra Kappadokia!

Gregor fra Nazianz.

Også til meg?

Basilios fra Cæsaræa.

Se her; fra din moder.

Gregor fra Nazianz.

Min fromme moder!

(han åpner papiret og leser.)

Fyrst Julian (til Basilios).

Er det din søster, som skriver?

Basilios fra Cæsaræa (som er kommet med sitt eget brev åpent).

Ja, det er Makrina. Hun melder både tunge og selsomme tidender.

Fyrst Julian.

Hvilke; hvilke?

Basilios fra Cæsaræa.

Først om din høye broder Gallos. Han øver et strengt herredømme i Antiokia.

Fyrst Julian.

Ja, Gallos er hard. – Skriver Makrina «strengt herredømme»?

Basilios fra Cæsaræa (ser på ham).

Makrina skriver «blodig» –

Fyrst Julian.

Ah, jeg tenkte det! Hvorfor ga dog keiseren ham denne ryggesløse enke, denne Konstantina, til ekte!

Gregor fra Nazianz (lesende).

O, hvilken uhørt skjendighet!

Fyrst Julian.

Hva er det, venn?

Gregor fra Nazianz (til Basilios).

Nevner Makrina intet om, hva som går for seg i Antiokia?

Basilios fra Cæsaræa.

Intet nøyere. Hva er det? Du er blek –

Gregor fra Nazianz.

Du kjente dog den edle Klemazios, Alexandrineren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja; hva er det med ham?

Gregor fra Nazianz.

Han er myrdet, Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Hva sier du! Myrdet?

Gregor fra Nazianz.

Jeg kaller det myrdet; – de har henrettet ham uten lov og dom.

Fyrst Julian.

Hvem? Hvem har henrettet ham?

Gregor fra Nazianz.

Ja, hvem? Hvor kan jeg si, hvem? Min moder forteller sammenhengen slik: Klemazios's svigermoder var blitt opptent av en uren elskov til sin datters mann; men da hun ingen vei kunne komme med ham, skaffet hun seg gjennom en bakdør adgang til slottet –

Fyrst Julian.

Hvilket slott?

Gregor fra Nazianz.

Min moder skriver bare slottet.

Fyrst Julian.

Nå? Og så –?

Gregor fra Nazianz.

Man vet bare, at hun der har skjenket en fornem og mektig kvinne et meget kostbart smykke for å utvirke en dødsdom –

Fyrst Julian.

Ah, men den fikk de ikke!

Gregor fra Nazianz.

De fikk den, Julian!

Fyrst Julian.

O, Jesus!

Basilios fra Cæsaræa.

Forferdelig! Og Klemazios –?

Gregor fra Nazianz.

Dødsdommen ble sendt til statholderen Honoratos. Denne svake mann våget ikke å motsette seg så høy befaling. Klemazios ble fengslet og henrettet tidlig neste morgen, uten at han, som min moder skriver, fikk åpne sin munn til forsvar.

Fyrst Julian (sagte og blek).

Brenn disse farlige brev; de kan bringe oss alle i ulykke.

Basilios fra Cæsaræa.

Så åpenbar vold; midt i en stor stad! Hvor er vi; hvor er vi?

Fyrst Julian.

Ja, du må vel spørre, hvor er vi! En kristen morder, en kristen bolerske, en kristen –

Gregor fra Nazianz.

Klager bøter ikke på denne sak. Hva akter du å gjøre?

Fyrst Julian.

Jeg? Jeg vil ikke mer gå til Eleusis; jeg vil avbryte alt samkvem med hedningene, og takke Herren min Gud at han tok maktens fristelse fra meg.

Gregor fra Nazianz.

Godt; men så?

Fyrst Julian.

Jeg forstår deg ikke –

Gregor fra Nazianz.

Så hør. Du må ikke tro det er nok med mordet på Klemazios. Denne uhørte skjenselsdåd har slått ned som en pest over Antiokia. Alt ondt våkner opp og myldrer frem av sine smutthull. Min moder skriver at det er som om en stinkende avgrunn hadde åpnet seg. Hustruer angir sine menn, sønner angir sine fedre, prestene sine egne menighets-lemmer –

Fyrst Julian.

Dette vil gripe videre om seg. Vederstyggeligheten vil forderve oss alle. – O, Gregor, om jeg kunne flykte til verdens grense –!

Gregor fra Nazianz.

Din plass er på verdens navle, fyrst Julian!

Fyrst Julian.

Hva krever du?

Gregor fra Nazianz.

Du er denne blodige Cæsars broder. Tre frem for ham, – han kaller seg jo en kristen. Kast ham hans gjerning i ansiktet; slå ham til jorden i redsel og nag –

Fyrst Julian (vikende).

Avsindige, hva tenker du!

Gregor fra Nazianz.

Har du din broder kjær? Vil du frelse ham?

Fyrst Julian.

Jeg hadde Gallos kjær som ingen annen.

Gregor fra Nazianz.

Du hadde –?

Fyrst Julian.

Så lenge han bare var min broder. Men nå –; er han ikke Cæsar? Gregor, – Basilios, – o dere dyrebare venner, – jeg skjelver for mitt liv, jeg ånder i angst for Cæsar Gallos. Og jeg skulle tenke på å tre ham under øynene, jeg, hvis blotte tilværelse er en fare for ham!

Gregor fra Nazianz.

Hvorfor kom du til Aten? Du lot forkynne med stor bram over landene: fyrst Julian reiser fra Konstantinopel for å kjempe imot den falske visdom, – for å hevde den kristne sannhet imot hedenskapets løgn. Hva har du virket i så måte?

Fyrst Julian.

O, det var heller ikke her slaget skulle stå.

Gregor fra Nazianz.

Nei, det var ikke her; – ikke med talemåte imot talemåte, ikke med bok imot bok, ikke med ordets fektende lek i læresalen! Nei, Julian, det er ute i livet, du skal møte frem, med livet i hendene –

Fyrst Julian.

Jeg ser det; jeg ser det!

Gregor fra Nazianz.

Ja, som Libanios ser det! Ham spottet du. Han visste alle dyders vesen og kjennetegn; men læren var ham bare en lære. Hvor mye av ditt hører Gud til? Hvor mye tør keiseren kreve?

Fyrst Julian.

Du sa selv, det var bespottelse –

Gregor fra Nazianz.

Mot hvem? Mot Gud eller keiseren?

Fyrst Julian (rask).

Nå vel; skal vi følges?

Gregor fra Nazianz (avvisende).

Jeg har min lille krets; jeg har min slekt å verge om. Videre går hverken min makt eller mine evner.

Fyrst Julian (vil svare; plutselig lytter han mot høyre og roper):

Til bakkanal!

Basilios fra Cæsaræa.

Julian!

Fyrst Julian.

Til bakkanal, dere venner!

(Gregor fra Nazianz ser et øyeblikk på ham; derpå går han bort gjennom søylegangen til venstre. Store flokker av høyskolens lærlinger, med de nyankomne mellom seg, stormer under larm og skrik inn på torvet.)

Basilios fra Cæsaræa (nærmere).

Julian, vil du høre meg?

Fyrst Julian.

Se, se! De har ført sine nye venner i bad, – salvet deres hår. Se, hvor de svinger kniplene; hvor de hyler og slår i brosteinene. Hva sier du, Perikles? Jeg synes jeg fornemmer din vrede skygge –

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, kom!

Fyrst Julian.

Ah, se ham, som de driver naken imellom seg. Nå kommer danserinner. Ah, ser du hva –!

Basilios fra Cæsaræa.

Fy, fy; – vend ditt øye bort!

(Aftenen er falt på. Hele skaren leirer seg på torvet ved vannspringet. Der bringes vin og frukter. Sminkede piker danser ved fakkelskinn.)

Fyrst Julian (etter en kort taushet).

Si meg, Basilios, hvorfor var den hedenske synd så skjønn?

Basilios fra Cæsaræa.

Du feiler, venn; der er diktet og berettet skjønt om den hedenske synd; men den var ikke skjønn.

Fyrst Julian.

O, hva sier du? Var ikke Alkibiades skjønn når han, het av vin, som en ung gud stormet gjennom Atens gater ved nattetid? Var han ikke skjønn i sin tross, når han hånet Hermes og hamret på borgernes dører, – når han ropte på deres hustruer og døtre, mens kvinnene derinne skalv og i sukkende åndeløs taushet intet heller ønsket seg enn å –

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg ber deg bønnlig, lån meg øre.

Fyrst Julian.

Var ikke Sokrates skjønn i symposiet? Og Platon og alle de glade svelgende brødre! Og dog bedrev de ting, som hine kristne halv-svin derborte skulle sverge seg fra Gud på, om noen beskyldte dem for det. Og tenk deg dessuten Ødipos, Medea, Leda –

Basilios fra Cæsaræa.

Dikt, dikt; – du blander dikt og sannhet sammen.

Fyrst Julian.

Har ikke de diktede sinn og viljer de skaptes vilkår? Og se så til våre hellige skrifter, både de eldre og de nye. Var synden skjønn i Sodoma og Gomorra? Hevnet ikke Jehovas ild, hva Sokrates ikke vek tilbake for? – O, når jeg lever dette levnet i storm og sverm, så tenker jeg titt på, om sannheten skulle være skjønnhetens fiende.

Basilios fra Cæsaræa.

Og i en slik stund kan du sukke etter skjønnhet? Har du så lett glemt, hva du nylig hørte –?

Fyrst Julian (holder seg for ørene).

Ikke et ord mer om hine redsler! Alt det fra Antiokia vil vi ryste av oss. – –

Si meg, hva skriver Makrina videre? Der var noe annet; jeg synes, du sa –; hva kalte du de øvrige tidender?

Basilios fra Cæsaræa.

Selsomme.

Fyrst Julian.

Ja, ja; – hva var det?

Basilios fra Cæsaræa.

Hun skriver om Maximos i Efesos –

Fyrst Julian (levende)

Mystikeren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, denne gåtefulle mann. Nå er han dukket opp igjen; denne gang i Efesos. Alle de omliggende landskaper er i gjæring. Maximos nevnes på alles lepper. Enten er han en gjøgler, eller han står i en uhellsvanger pakt med visse ånder. Selv kristne dras underlig hen av hans bespottelige tegn og gjerninger.

Fyrst Julian.

Mer, mer; jeg ber deg!

Basilios fra Cæsaræa.

Der er ikke mer om ham. Makrina skriver bare at hun i Maximos's atterkomst ser et vitnesbyrd om at vi er under Herrens vrede. Hun tror at det forestår oss store trengsler for våre synders skyld.

Fyrst Julian.

Ja, ja, ja! – Hør, Basilios, hun må visselig være en sjelden kvinne, din søster.

Basilios fra Cæsaræa.

I sannhet, det er hun.

Fyrst Julian.

Når du meddeler meg av hennes brev, da er det, som om jeg fornam noe helt og fullt, jeg lenge hadde sukket etter. Si meg, står ennå hennes tanke til å vende seg bort fra verden og å leve i en øde egn?

Basilios fra Cæsaræa.

Den tanke står alltid fast hos henne.

Fyrst Julian.

Virkelig? Hun, som alle gaver synes å være drysset ned over? Hun, som jo skal være både ung og skjønn; hun, som har rikdom ivente og som råder over en – for en kvinne å være – høyst uvanlig lærdom! Vet du vel, Basilios, at jeg brenner etter å få se henne? – Hva vil hun i ensomheten?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg har jo fortalt deg, hennes brudgom døde. Hun holder ham for sin ventende husbond, hvem hun skylder alle sine tanker og hvem hun plikter å møte ren.

Fyrst Julian.

Selsomt, hvor mange som dras imot ensomheten i disse tider. – Når du skriver til Makrina, kan du si henne at også jeg –

Basilios fra Cæsaræa.

Hun vet det, Julian; men hun tror det ikke.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Hva skriver hun?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg ber deg, venn, forskån meg –

Fyrst Julian.

Har du meg kjær, så dølger du ikke et ord av, hva hun skriver!

Basilios fra Cæsaræa (rekker ham brevet).

Du vil det; – les; det begynner der.

Fyrst Julian (leser).

«Hver gang du skriver om keiserens unge slektning, som er din venn, da fylles mitt sinn av en stor og strålende glede –». O, Basilios, vær du mitt øye; les videre for meg.

Basilios fra Cæsaræa (leser).

«Din fortelling om all den tillitsfulle visshet, hvormed han kom til Aten, var meg som et bilde fra de gamle skrifters tid. Ja, jeg tror han er den gjenfødte David, som skal nedslå hedningenes kjemper. Guds ånd være over ham i striden og alle dager».

Fyrst Julian (griper ham om armen).

La det være nok med dette! Hun også? Hva er det, dere alle, likesom med en munn, krever av meg? Har jeg gitt dere noe skyldbrev på å brytes med maktens løver –?

Basilios fra Cæsaræa.

Hvorav kommer det, at alle troende i åndeløs forventning ser imot deg?

Fyrst Julian (går et par ganger opp og ned i søylegangen, stanser og rekker etter brevet).

Gi hit; la meg se. (leser ) «Guds ånd være over ham i striden og alle dager». –

O, Basilios, om jeg kunne –! Men jeg føler meg som hin Dædalos mellom himmel og hav. En svimlende høyde og et svelgende dyp –. Hva mening er der i disse røster, som roper til meg fra øst og vest at jeg skal frelse kristendommen? Hvor er den, denne kristendom, som skal frelses? Er den hos keiseren eller hos Cæsar? Jeg tenker, deres gjerninger skriker: nei, nei! Er den hos de mektige og fornemme, – hos disse hoffets lystne halvmenn, som folder hendene over den mette buk og piper: mon Guds sønn er skapt av intet? Eller er den hos de opplyste, hos dem, som, likesom du og jeg, har drukket skjønnhet og lærdom av de hedenske kilder? Heller ikke de fleste av disse våre brødre til det arianske kjetteri, som keiseren selv har så stor gunst for? Og nå den hele lurvede hop i riket, – alle de, som raser mot templene, som myrder hedninger og hedningers slekt! Er det for Kristi skyld? Ha-ha! bakefter slås de innbyrdes om de dreptes etterladenskaper. – Du kan spørre Makrina om kristendommen er å søke i ensomheten, – på søylen, hvor støtte-helgenen står på et ben. Eller er den i stedene? Kanskje hos hine bakere i Konstantinopel, som nylig kjempet med nevene for å klare det spørsmål om treenigheten består av tre personer eller av tre hypostaser! – Hvem av alle disse skulle Kristus ville ta i sin munn, om han steg ned til jorden igjen? – Frem med Diogenes-lykten, Basilios! Lys opp i dette nattemulm. – Hvor er kristendommen?

Basilios fra Cæsaræa.

Søk svaret der, hvor det var å finne i alle skrøpelige tider.

Fyrst Julian.

Steng ikke din kunnskaps brønn! Lesk meg, hvis du kan. Hvor skal jeg søke og finne?

Basilios fra Cæsaræa.

I de hellige menns skrifter.

Fyrst Julian.

Det samme fortvilelsens svar. Bøker, – alltid bøker! Kom jeg til Libanios, så lød det: bøker, bøker! Kommer jeg til dere, – bøker, bøker, bøker! Steiner for brød! Jeg kan ikke bruke bøker; – det er liv, jeg hungrer etter, samliv, ansikt til ansikt med ånden. Ble Saulus seende av en bok? Var det ikke en lysflod, som slo ham imøte, et syn, en røst –!

Basilios fra Cæsaræa.

Glemmer du synet og røsten, som hin Agathon fra Makellon –?

Fyrst Julian.

Et gåtefullt bud; et orakelrop, som jeg ikke kan tyde. Var jeg den kårne? Rikets arving, het det. Og hvilket rike –? Der ruger tusen tvil over den sak. Det vet jeg bare: i Aten er ikke løvens hule. Men hvor, hvor? O, jeg famler som Saulus i natten. Vil Kristus meg noe, så må han tale tydelig. Fingeren i naglesåret –

Basilios fra Cæsaræa.

Og dog står det skrevet –

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Jeg vet alt, hva som står skrevet. Dette med det skrevne, det er ikke sannhet i kjødet. Føler du ikke ekkelhet og kvalme, likesom ombord på et skip i vindstille, omtumlet mellom liv, skrift, hedensk visdom og skjønnhet? Det må komme en ny åpenbaring. Eller en åpenbaring av noe nytt. Det må, sier jeg; – tiden er inne. – Ja, en åpenbaring! O, Basilios, kunne du be den ned over meg! Bloddøden, om så skal være –! Bloddøden –, ah, jeg svimler i dens sødme; tornekronen om min tinning –! (han griper seg med begge hender om hodet, fatter rosenkransen, som han river av, besinner seg lenge og sier sakte:) Denne. Det hadde jeg glemt. (kaster kransen bort.) Et eneste har jeg lært i Aten.

Basilios fra Cæsaræa.

Hvilket, Julian?

Fyrst Julian.

Den gamle skjønnhet er ikke lenger skjønn, og den nye sannhet ikke lenger sann.

(Visdomslæreren Libanios kommer hurtig gjennom søylegangen fra høyre side.)

Visdomslæreren Libanios (ennå i frastand).

Nå har vi ham; nå har vi ham!

Fyrst Julian.

Ham? Jeg tenkte du hadde dem begge.

Visdomslæreren Libanios.

Hvilke begge?

Fyrst Julian.

Milons sønner.

Visdomslæreren Libanios.

Ah, ja, dem har jeg også. Men vi har ham, min Julian!

Fyrst Julian.

Hvem, dyrebare broder?

Visdomslæreren Libanios.

Han har fanget seg i sitt eget garn!

Fyrst Julian.

Aha, – en vismann altså?

Visdomslæreren Libanios.

All visdoms motstander.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem, spør jeg?

Visdomslæreren Libanios.

Vet du det virkelig ikke? Har du ikke hørt nyheten om Maximos?

Fyrst Julian.

Om Maximos? O, ha dog den godhet –

Visdomslæreren Libanios.

Dit hen måtte det komme med denne urolige svermer, – skritt for skritt, inn i vanviddet –

Fyrst Julian.

Med andre ord: inn i den høyeste visdom.

Visdomslæreren Libanios.

Ja, slikt kan sies. Men nå gjelder det å handle og gripe øyeblikket. Du, vår høyt skattede Julian, du er mannen. Du er keiserens nære slektning. Alle sanne visdomsvenners håp er rettet på deg, både her og i Nikomedia –

Fyrst Julian.

Hør, o fortreffelige Libanios, – så som jeg ikke er allvitende –

Visdomslæreren Libanios.

Så erfar da at Maximos nylig er trådt åpenlyst frem med det, som ligger på bunnen av hans lære.

Fyrst Julian.

Og det laster du ham for?

Visdomslæreren Libanios.

Han har utsagt, at han kan by over ånder og skygger.

Fyrst Julian (fatter hans kappe).

Libanios!

Visdomslæreren Libanios.

Alle på skipet var oppfylt av de forunderligste fortellinger, og her (viser et brev frem) her skriver min medbroder Eusebios utførlig om saken.

Fyrst Julian.

Ånder og skygger –

Visdomslæreren Libanios.

I Efesos har Maximos nylig, i en stor forsamling, både av tilhengere og av motstandere, øvet forbudne kunster med Hekates bildestøtte. Det skjedde i gudinnens tempel. Eusebios skriver, at han selv var tilstede, og var vitne til alt, fra først til sist. Det var ravnsvart natt omkring dem. Maximos talte selsomme besvergelser; derpå avsang han en hymne, som ingen forstod. Da tente marmorfakkelen seg i støttens hånd –

Basilios fra Cæsaræa.

Ugudelig verk!

Fyrst Julian (åndeløs).

Og så –?

Visdomslæreren Libanios.

Og i det sterke blålige lys så de alle at støttens ansikt tok liv og smilte imot dem.

Fyrst Julian.

Hva mer?

Visdomslæreren Libanios.

Forferdelse grep de flestes sinn. Alle styrtet imot utgangen. Mange har ligget i sykdom eller villelse bakefter. Men han selv, – skulle du tro det, Julian? – til tross for den skjebne, som rammet begge hans brødre i Konstantinopel, turer han frem på sin farlige og forargelige vei.

Fyrst Julian.

Forargelig? Kaller du denne vei en forargelig vei? Løper ikke all visdoms mål ut i dette? Samkvem mellom ånd og ånd –

Basilios fra Cæsaræa.

O, dyrebare forvillede venn –!

Visdomslæreren Libanios.

Mer enn forargelig, sier jeg! Hva er Hekate? Hva er gudene overhodet for de oppklaredes erkjennelse? Heldigvis lever vi dog ikke i hin gamle blinde sangers tid. Maximos burde dog vite bedre, enn som så. Har ikke Platon – og etter ham vi andre – kastet fortolkningens lys over det hele? Er det ikke forargelig, nå, i disse våre egne dager, igjen å ville hylle inn i gåter og tåkefulle drømmer denne beundringsverdige, håndgripelige og, jeg tør vel si, møysommelig oppførte bygning av begrep og av uttydning, som vi, som visdommens elskere, som skolen, som –

Fyrst Julian (stormende).

Farvel, Basilios! Jeg øyner et lys på min vei!

Basilios fra Cæsaræa (slår armene om ham).

Jeg slipper deg ikke; jeg holder deg fast!

Fyrst Julian (snor seg fra ham).

Ingen holder meg; – stamp ikke mot brodden –

Visdomslæreren Libanios.

Hvilket anfall av avsinn! Venn, broder, medbroder, hvor vil du hen?

Fyrst Julian.

Dit, dit hen, hvor fakler tennes og hvor støtter smiler!

Visdomslæreren Libanios.

Og det kunne du! Du, Julian, du, vår stolthet, vårt lys, vårt håp, – du skulle ville ile til dette forblindede Efesos for å gi deg i en gjøglers vold! Vit, at i samme stund, som du fornedrer deg så dypt, i samme stund har du avført deg det herlige ry for lærdom og for veltalenhet, som du i disse år både i Pergamon og i Nikomedia og fornemmelig her ved Atens høye skole –

Fyrst Julian.

O, skole, skole! Bli du hos dine bøker; – nå har du pekt på den mann, jeg lette etter.

(han går ilsomt ut gjennom søylegangen til venstre.)

Visdomslæreren Libanios (ser en tid etter ham).

Denne fyrstelige yngling er farlig for vitenskapen.

Basilios fra Cæsaræa (halvt hen for seg).

Fyrst Julian er farlig for mer.

TREDJE HANDLING.

(I Efesos. Opplyst sal i fyrst Julians bolig. Inngangen fra forhallen er på høyre side; lenger tilbake en mindre dør, dekket av et forheng. På venstre side en dør, som fører til husets indre rom. Bakgrunnen i salen dannes av en gjennombrutt vegg, utenfor hvilken man ser en liten innelukket gårdsplass, smykket med små statuer.)
(Tjenere bereder et festlig aftensmåltid og legger hynder om bordet. Husmesteren Eutherios står ved inngangen og nøder under mange høfligheter Gregor fra Nazianz og Basilios fra Cæsaræa å tre inn.)

Husmesteren Eutherios.

Jo, jo; jeg forsikrer, det er alt sammen riktig.

Gregor fra Nazianz.

Umulig! Driv dog ikke spott med oss.

Basilios fra Cæsaræa.

Du spøker, venn! Hvordan kan din herre vente oss? Intet menneske har visst vår avreise fra Aten; intet opphold har sinket oss underveis; vi har seilet i kapp med skyene og de ville traner.

Husmesteren Eutherios.

Se dere om; se bordet der. Til daglig lever han av urter og brød.

Gregor fra Nazianz.

Ja, unektelig; alle sanser vitner for deg; – vinkannene, omvundne med blomster og grønt; lamper og frukter; røkelsen, som fyller salen med sin duft; fløytespillerne foran husdøren –

Husmesteren Eutherios.

Tidlig i morges lot han meg kalle. Han lot til å være uvanlig glad; for han gikk opp og ned ad gulvet og gned seg i hendene. «Bered et rikelig måltid», sa han, «for innen aften kommer to venner fra Aten –»

(han har imidlertid kastet et øye imot den åpne dør til venstre, tier plutselig og trekker seg ærbødig tilbake.)

Basilios fra Cæsaræa.

Er han der?

Husmesteren Eutherios (nikker til svar; derpå gir han tjenerne et vink om å bortfjerne seg; de går ut gjennom den større dør til høyre; selv følger han etter).

(Fyrst Julian kommer kort etter inn fra venstre. Han er iført en lang østerlandsk kledning; hele hans atferd er livfull og forråder en sterk indre spenning.)

Fyrst Julian (går hen imot dem og hilser dem med stor heftighet).

Jeg ser dere! Jeg har dere! Takk, takk, at deres ånd fløy forut for deres legemer!

Gregor fra Nazianz.

Julian!

Basilios fra Cæsaræa.

Min venn og broder!

Fyrst Julian.

Jeg har vært som en forsmektende elsker etter deres håndtrykk. Hoffkrypet, ettertraktende visse folks bifall, kalte meg en ape; – o, hadde jeg dog apens fire hender, at jeg kunne kryste deres fire på en gang!

Gregor fra Nazianz.

Men forklar dog –; dine tjenere møter oss med fløytespill for husdøren, vil føre oss i bad, vil salve vårt hår og smykke oss med roser –

Fyrst Julian.

Jeg så dere siste natt. Det var fullmåne, vet dere, – og da er ånden alltid så forunderlig virksom i meg. Inne ved mitt bord satt jeg i boksalen og var falt i søvn, trett, o, dere venner, så trett av å forske og å skrive. Da fyltes huset som av et stormvær; forhenget løftet seg flagrende oppad, og jeg så ut i natten, vidt over havet. Jeg hørte liflig sang; men de, som sangen kom fra, var to store fugler med kvinneansikter. De skar i skrå flukt inn mot kysten; der dalte de lindt ned; fugle-hammene løste seg opp som en hvitlig tåke, og i et mildt demrende skjær så jeg dere to.

Gregor fra Nazianz.

Er du viss på alt dette?

Fyrst Julian.

Tenkte dere på meg; talte dere om meg i natt?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja, – foran i skipet –

Fyrst Julian.

Hva tid på natten var det?

Gregor fra Nazianz.

Hva tid på natten hadde du hint syn?

Fyrst Julian.

En time etter midnatt.

Gregor fra Nazianz (med et blikk til Basilios).

Forunderlig.

Fyrst Julian (gnir hendene; opp og ned ad gulvet).

Ser dere! Ha-ha; ser dere vel?

Basilios fra Cæsaræa (følger ham med øynene).

O, så er det dog sant –

Fyrst Julian.

Hvilket? Hva er sant?

Basilios fra Cæsaræa.

Ryktet om de løndomsfulle kunster, som du her øver.

Fyrst Julian.

Ei, hva kan ikke ryktet overdrive? – Men hva sier ryktet om meg forresten? Jeg har latt meg fortelle at det skal gå mange rykter om meg. Hvis jeg gadd feste lit til visses forsikring, så måtte jeg tro, det fantes få menn i riket, om hvem det tales så mye, som om meg.

Gregor fra Nazianz.

Det kan du trygt tro.

Fyrst Julian.

Og hva sier så Libanios til alt dette? Det var ham alltid ukjært at mengden sysselsatte seg med andre, enn med ham. Og hva sier de mange uforglemmelige venner i Aten for øvrig? Man vet vel at jeg er i både keiserens og i hele hoffets unåde?

Gregor fra Nazianz.

Du? Jeg hører dog jevnlig nyheter fra hoffleiren; men derom skriver min broder Cæsarios intet.

Fyrst Julian.

Jeg kan ikke tyde det annerledes, gode Gregor! Fra alle kanter akter de det rådelig å holde øye med meg. Nylig sendte Cæsar Gallos sin husprest Aëzios hit for å utforske om jeg holder fast ved den uforfalskede lære.

Basilios fra Cæsaræa.

Og så –?

Fyrst Julian.

Jeg forsømmer ikke lettelig noen morgenandakt i kirken. Også henregner jeg blodvitnene til de utmerkede mennesker; for det er i sannhet ingen ringe sak å lide så store smerter, ja, endog døden, for sine meningers skyld. I det hele tror jeg nok at Aëzios var vel tilfreds med meg da han reiste.

Basilios fra Cæsaræa (griper hans hånd).

Julian, – for vårt inderlige vennskaps skyld, – tal åpent om din stilling.

Fyrst Julian.

Jeg er jordens lykkeligste sønn, dere kjære venner! Og Maximos, – ja, han bærer sitt navn med rette, – Maximos er den største som noen tid har levd.

Gregor fra Nazianz (bereder seg til å gå).

Vi ville bare se deg, herre!

Fyrst Julian.

Kan dette gjøre broder så fremmed imot broder? Dere viker i angst for det gåtefulle. O, ja, det undrer meg ikke. Slik vek også jeg, før jeg ble seende og før jeg anet det som er livets kjerne.

Basilios fra Cæsaræa.

Hva kaller du livets kjerne?

Fyrst Julian.

Maximos vet det. I ham er den nye åpenbaring.

Basilios fra Cæsaræa.

Og den er blitt deg til del?

Fyrst Julian.

Nesten. Jeg står like ved det. Ennå i denne natt har Maximos lovet meg –

Gregor fra Nazianz.

Maximos er en svermer eller han bedrar deg –!

Fyrst Julian.

Hvor tør du dømme om de hemmelige ting? Dette er ikke for din lærdom, min Gregor! Veien inn i den store herlighet er forferdelig. Hine drømmere i Eleusis var nær ved det rette spor; Maximos fant sporet, og jeg siden – ved hans hånd. Jeg har vandret gjennom mørke kløfter. Et tungt sumpet vann var ved min venstre side; – jeg tror det var en strøm, som hadde glemt å flyte. Hvasse stemmer talte forvirret, plutselig, og likesom uten all årsak i natten. Fra og til så jeg et blålig lys; skrekkelige skikkelser strøk meg forbi; – jeg gikk og gikk i dødens redsel; men jeg holdt prøven ut. –

Siden, siden, – o, dere dyrebare – jeg har med dette mitt til ånd forvandlede legeme vært langt inne i paradisets egne; englene har sunget sine lovsanger for meg; jeg har skuet det midterste lys –

Gregor fra Nazianz.

Ve over denne ugudelige Maximos! Ve over denne til djevelen hjemfalne hedenske gjøgler!

Fyrst Julian.

Blindhet, blindhet! Maximos hyller sin forutgangne broder; han hyller begge hine store brødre, både lovgiveren fra Sinai og seeren fra Nazareth. – –

Vet du, hvordan erkjennelsens ånd fylte meg? – Det skjedde en natt under bønn og faste. Da fornam jeg at jeg ble rykket vidt – vidt ut i rommet og ut av tiden; for det var høy sol-sitrende dag om meg, og jeg stod ensom på et skip med slappe seil midt i det blanke strålende Greker-hav. Øyene tårnet seg, lik lette festnede skylag, langt borte, og skipet lå tungt, som om det sov, på den vinblå flate. –

Se, da ble denne flate mer og mer gjennomsiktig, lettere, tynnere; til sist var den der ikke mer, og mitt skip hang over et tomt forferdelig dyp. Intet grønt, ingen sol dernede, – bare den døde, slimede, sorte havbunn i all sin avskyelige nakenhet. –

Men ovenover, i det uendelige hvelv, som før hadde syntes meg tomhet, – der var livet; der tok det usynlige former og stillheten tok toner. – Da fattet jeg den store forløsende erkjennelse.

Gregor fra Nazianz.

Hvilken erkjennelse mener du?

Fyrst Julian.

Det, som er, det er ikke; og det, som ikke er, det er.

Basilios fra Cæsaræa.

O, du forspilles og fortapes i dette spinn av lys og tåker!

Fyrst Julian.

Jeg? Skjer det ikke jærtegn? Forkynner ikke både varsler og visse selsomme forekomster imellom stjernene at den guddommelige vilje har noe ennå uoppklaret i sinne med meg?

Gregor fra Nazianz.

Tro ikke desslike tegn; du kan ikke vite, hvis verk de er.

Fyrst Julian.

Jeg skulle ikke tro på lykke-spående tegn, som allerede har bekreftet seg?

(han drar dem nærmere til seg og sier sakte:)

Jeg kan la dere vite, dere venner, at en stor omveltning står for døren. Cæsar Gallos og jeg skal innen føye tid komme til å dele herredømmet over verden, – han som keiser, og jeg som –, ja, hva skal jeg kalle det? Det ufødte kan jo ikke nevnes ved navn; for det har intet. Altså ikke mer om dette før tidens fylde. Men om Cæsar tør jeg vel tale. – Vet dere noe om hint syn, for hvilket man har fengslet og pint borgeren Apollinaris i Sidon?

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei; hvor kan vi vite –?

Fyrst Julian.

Apollinaris har utsagt at han hørte noen banke gjentatte ganger på døren ved nattetid. Han stod da opp og gikk utenfor huset; og se, – derute fikk han øye på en skikkelse, – mann eller kvinne –, det visste han ikke. Og skikkelsen talte til ham og bød ham skaffe tilveie en purpurkledning, slik, som nyvalgte herskere bærer dem. Men da Apollinaris i skrekk ville vegre seg for så farlige ting, var skikkelsen der ikke mer, og bare en røst ropte: gå, gå, Apollinaris, og få purpurkledningen hurtig ferdig!

Gregor fra Nazianz.

Var det dette tegn, du nettopp sa, hadde bekreftet seg?

Fyrst Julian (nikker langsomt).

Syv dager senere døde Cæsars hustru i Bithynia. Konstantina har alltid vært hans onde engel; derfor måtte hun nå bort, ifølge det omslag, som er skjedd i den guddommelige vilje. Tre uker etter Konstantinas død kom keiserens utsending, tribunen Skudilo, med stort følge til Antiokia, viste Cæsar Gallos keiserlig ære og bød ham i keiserens navn til gjest ved hoffleiren i Rom. – Cæsars reise er nå som en seierherres tog gjennom landene. I Konstantinopel har han holdt veddeløp i hippodromen, og mengden jublet høyt da han, skjønt ennå bare Cæsar av navn, stod frem på de fordums keiseres vis og rakte kransen til hin Korax, som vant løpet. Så vidunderlig opphøyer Gud igjen vår slekt, som var sunken under synd og forfølgelse.

Gregor fra Nazianz.

Selsomt. I Aten gikk andre rykter.

Fyrst Julian.

Jeg har sikker kunnskap. Det haster med purpurkledningen, Gregor! Og skulle jeg så tvile på de ting, Maximos har bebudet som nær forestående for meg? I natt faller det siste slør. Her inne skal den store gåte bli åpenbaret. O, bli hos meg, mine brødre, – bli hos meg i disse angstens og forventningens natte-timer! Når Maximos kommer, skal dere være vitne til –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri!

Gregor fra Nazianz.

Kan ikke skje; vi er på hjemreisen til Kappadokia.

Fyrst Julian.

Og hva har så brått forjaget dere fra Hellas?

Basilios fra Cæsaræa.

Min moder er enke, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Min fader er svak både av helbred og av sinn; han trenger vel til en støtte.

Fyrst Julian.

O, men bli i herberget; bare til i morgen –!

Gregor fra Nazianz.

Umulig; vårt reisefølge bryter opp ved daggry.

Fyrst Julian.

Ved daggry? Før midnatt kunne dagen gry for dere.

Basilios fra Cæsaræa.

Julian, la meg ikke dra bort i altfor stor angst. Si meg, – når Maximos har tydet alle gåter for deg, – hva så?

Fyrst Julian.

Minnes du hin flod, Strabon skriver om, – hin flod, som har sine kilder på det libyske berg? Den vokser og vokser i sitt løp; men når den er som størst, siver den ut i ørkensanden og begraver seg selv i det jordens moderskjød, hvorav den fremgikk.

Basilios fra Cæsaræa.

Du higer dog ikke mot døden, Julian!

Fyrst Julian.

Hva dere trelldomsfullt håper på bak døden, det er det just den store hemmelighets mål å erverve alle medvitende her i vårt jordiske liv. Det er gjenoppreisning, som Maximos og hans lærlinger søker, – det er den forspilte likhet med guddommen. Hvorfor så tvilende, dere brødre? Hvorfor står dere der, likesom foran noe uoverstigelig? Jeg vet, hva jeg vet. I hvert av de skiftende slekts-ledd har det vært en sjel, hvori den rene Adam gjenfødtes; han var sterk i lovgiveren Moses; han hadde evnen til å gjøre seg jorden underdanig i den makedoniske Alexander; han var nesten fullkommen i Jesus fra Nazareth. Men se, Basilios, (han griper ham i armen) dem alle fattedes, hva som er meg lovet, – den rene kvinne!

Basilios fra Cæsaræa (river seg løs).

Julian, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Du bespottelige, – dit hen har ditt hjertes hovmod trukket deg!

Basilios fra Cæsaræa.

O, Gregor, han er syk og forvillet!

Fyrst Julian.

Hvorfor all denne hånlige tvil? Er det min spinkle vekst, som vitner imot meg? Ha-ha; jeg sier dere, denne grove kjødfulle slekt skal forgå. Det vordende skal mer unnfanges av ånden, enn av legemet. I den første Adam var det likevekt, som i hine bilder av guden Apollon. Siden har det ikke vært likevekt. Hadde ikke Moses en stam tunge? Måtte ikke hans armer støttes da han skulle holde dem manende opprakte hist ved den røde havbukt? Trengte ikke Makedonieren jevnlig til å ildnes ved hjelp av visse sterke drikker og andre kunstige midler? Og nå Jesus fra Nazareth? Hadde ikke han et skrøpelig legeme? Falt han ikke i søvn på skipet, mens dog de andre holdt seg våkne? Segnet han ikke under korset, hint kors, som Jøden Simon bar med letthet? De to røvere segnet ikke. – Dere kaller dere troende, og har dog så liten tro til det vidunderliges åpenbarings-makt. Vent, vent, – dere skal få se; – bruden skal visselig skjenkes meg, og da –, hånd i hånd vil vi gå imot øst, dit hen, hvor noen sier at Helios fødes, – inn i ensomheten, skjule oss, som guddommen skjuler seg, søke lunden ved Eufrats bredder, finne den, og der –, o, forherligelse – derfra skal en ny slekt i skjønnhet og likevekt gå ut over jorden; der, dere skriftbundne tvilere, der skal åndens keiserrike grunnes!

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg må vel vride mine hender i sorg over deg. Er du hin samme Julian, som for tre år siden dro fra Konstantinopel!

Fyrst Julian.

Den tid var jeg blind, som dere nå; jeg kjente bare den vei, som stanser ved læren.

Gregor fra Nazianz.

Vet du, hvor din vei stanser?

Fyrst Julian.

Hvor veien og målet er et. – For siste gang, Gregor, Basilios, – jeg bønnfaller dere, bli hos meg. Det syn, jeg hadde siste natt, – både det og mye annet, tyder på et gåtefullt bånd imellom oss. Deg, min Basilios, hadde jeg så mye å si. Du er jo din slekts hode; og hvo vet, om ikke alt det lokkende, som er meg tilsagt –; om ikke gjennom deg og i ditt hus –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri! Med min vilje skal ingen ledes inn i ditt avsinn og i dine ville drømme.

Fyrst Julian.

Ah, hva taler du om vilje? Jeg øyner en skrivende hånd på veggen; snart skal jeg tyde skriften.

Gregor fra Nazianz.

Kom, Basilios!

Fyrst Julian (med utstrakte armer).

O, dere venner; dere venner!

Gregor fra Nazianz.

Mellom oss er et skille fra denne dag.

(han drar Basilios med seg; begge går ut til høyre.)

Fyrst Julian (ser en stund etter dem).

Ja, gå! Gå, gå! – Hva vet dere to lærde menn! Hva bringer dere med fra visdommens stad? Du, min sterke trassige Gregor, – og du, Basilios, mer pike enn mann, – dere kjenner bare to gater i Aten, gaten til skolen og gaten til kirken; den tredje gate, over Eleusis og videre, den kjenner dere ikke, og enn mindre –. Ah!

(Forhenget på høyre side dras til side. To tjenere i østerlandske klær bringer inn en høy tilhyllet gjenstand, som de stiller i hjørnet bak bordet. Litt etter kommer mystikeren Maximos gjennom den samme dør. Han er en mager middelshøy mann med et brunt haukaktig ansikt; hans hår og skjegg er sterkt gråsprengt med unntagelse av de tykke øyenbryn og skjegget over munnen, som ennå har sin beksorte farge. Han bærer en spiss hue og en lang sort kledning; i hånden har han en hvit stav.)

Mystikeren Maximos (går, uten å akte på Julian, hen til den tilhyllede gjenstand, stanser og gir tjenerne et vink; de fjerner seg lydløst).

Fyrst Julian (sakte).

Endelig!

Mystikeren Maximos (drar kledet bort; man ser en bronse-lampe på en høy trefot; deretter fremtar han en liten sølvkrukke og heller olje i lampeskålen. Lampen tenner seg av seg selv og brenner med et sterkt rødlig skjær).

Fyrst Julian (i spent forventning).

Er tiden inne?

Mystikeren Maximos (uten å se på ham).

Er ditt sinn og ditt legem rent?

Fyrst Julian.

Jeg har fastet og salvet meg.

Mystikeren Maximos.

Så kan nattens høytid begynne!

(han gir et tegn; danserinner og fløytespillere viser seg i forgården. Musikk og dans under det følgende.)

Fyrst Julian.

Maximos, – hva er dette?

Mystikeren Maximos.

Roser i håret! Perlende vin! Se, se hist de skjønne lemmer i lek!

Fyrst Julian.

Og midt under denne sansenes tummel vil du –?

Mystikeren Maximos.

Synden er bare i ditt syn på det syndige.

Fyrst Julian.

Roser i håret! Perlende vin!

(han kaster seg ned på et av hyndene ved bordet, tømmer en fylt skål, setter den hurtig fra seg og spør:)

Ah, hva var det i vinen?

Mystikeren Maximos.

En glød av den ild, som Prometheus stjal.

(han legger seg ned på den andre side av bordet.)

Fyrst Julian.

Mine sanser bytter virksomhet; jeg hører klarhet og jeg ser toner.

Mystikeren Maximos.

Vinen er druens sjel. Den frigjorte, frivillige fange. Logos i Pan!

De dansende piker (synger i forgården).

Frigjør deg, tømmende Bakki blod; – vugg deg på strømmende rytmers flod!

Fyrst Julian (drikker).

Ja, ja, det er frigjørelse i rusen. Kan du tyde denne salighet?

Mystikeren Maximos.

Rusen er ditt bryllup med naturens sjel.

Fyrst Julian.

Søte gåte; fristende lokkende –! Hva var det? Hvi lo du?

Mystikeren Maximos.

Jeg?

Fyrst Julian.

Det hvisker ved min venstre side! Silkehyndet knitrer –

(blek; springer halvt i været:)

Maximos, vi er ikke alene!

Mystikeren Maximos (roper).

Vi er fem tilbords!

Fyrst Julian.

Symposion med åndene!

Mystikeren Maximos.

Med skyggene.

Fyrst Julian.

Nevn mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Ikke nå. Hør, hør!

Fyrst Julian.

Hva er det? Det bruser som en storm gjennom huset –

Mystikeren Maximos (skriker).

Julian! Julian! Julian!

Fyrst Julian.

Tal, tal! Hva skjer med oss?

Mystikeren Maximos.

Bebudelsens time er over deg!

Fyrst Julian (springer opp og viker langt tilbake fra bordet).

Ah!

(Bordlampene synes nær ved å slukkes; over den store bronselampe hever seg en blålig lysende krets.)

Mystikeren Maximos (kaster seg helt ned).

Øyet mot lyset!

Fyrst Julian.

Hist?

Mystikeren Maximos.

Ja, ja!

Pikenes sang (dempet fra forgården).

Natten, den seende, spenner sitt spinn; lysten, den leende, lokker deg inn.

Fyrst Julian (stirrer mot lysskjæret).

Maximos! Maximos!

Mystikeren Maximos (sakte).

Ser du noe?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser et skinnende ansikt i lyset.

Mystikeren Maximos.

Mann eller kvinne?

Fyrst Julian.

Jeg vet ikke.

Mystikeren Maximos.

Tal til det.

Fyrst Julian.

Tør jeg?

Mystikeren Maximos.

Tal; tal!

Fyrst Julian (nærmere).

Hvi ble jeg?

En stemme i lyset.

For å tjene ånden.

Mystikeren Maximos.

Svarer det?

Fyrst Julian.

Ja, ja.

Mystikeren Maximos.

Spør mer.

Fyrst Julian.

Hva er min gjerning?

Stemmen i lyset.

Du skal grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Hvilket rike?

Stemmen i lyset.

Riket.

Fyrst Julian.

Og på hvilken vei?

Stemmen i lyset.

På frihetens.

Fyrst Julian.

Tal fullt ut! Hva er frihetens vei?

Stemmen i lyset.

Nødvendighetens vei.

Fyrst Julian.

Og ved hvilken makt?

Stemmen i lyset.

Ved å ville.

Fyrst Julian.

Hva skal jeg ville?

Stemmen i lyset.

Hva du må.

Fyrst Julian.

Det blekner; det svinner –!

(nærmere.)

Tal, tal! Hva må jeg?

Stemmen i lyset (veklagende).

Julian!

(Lyskretsen oppløser seg; bordlampene brenner som før.)

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Borte.

Mystikeren Maximos.

Er du nå vitende?

Fyrst Julian.

Nå minst. Jeg henger over det svelgende dyps befestning, – midt imellom lys og mørke.

(han legger seg atter ned.)

Hva er riket?

Mystikeren Maximos.

Det er tre riker.

Fyrst Julian.

Tre?

Mystikeren Maximos.

Først er hint rike, som grunnlagdes på kunnskapens tre; så hint rike, som grunnlagdes på korsets tre –

Fyrst Julian.

Og det tredje?

Mystikeren Maximos.

Det tredje er den store hemmelighets rike, det rike, som skal grunnlegges på kunnskapens og på korsets tre tilsammen, fordi det hater og elsker dem begge, og fordi det har sine levende Kilder under Adams lund og under Golgata.

Fyrst Julian.

Og det rike skal komme –?

Mystikeren Maximos.

Det står for døren. Jeg har regnet og regnet –

Fyrst Julian (bryter hvast av).

Det hvisker igjen! Hvem er mine gjester?

Mystikeren Maximos.

De tre hjørnesteiner under nødvendighetens vrede.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem?

Mystikeren Maximos.

De tre store hjelpere i fornektelse.

Fyrst Julian.

Nevn dem!

Mystikeren Maximos.

Det kan jeg ikke; jeg kjenner dem ikke; – men jeg kunne vise deg dem –

Fyrst Julian.

Så vis meg dem! Straks, Maximos –!

Mystikeren Maximos.

Vokt deg –!

Fyrst Julian.

Straks; straks! Jeg vil se dem; jeg vil tale med dem, en for en.

Mystikeren Maximos.

Over deg selv komme skylden.

(han svinger sin stav og roper:)

Ta skikkelse og la deg tilsyne, du utvelgelsens første offerlam!

Fyrst Julian.

Ah!

Mystikeren Maximos (med tilhyllet ansikt).

Hva ser du?

Fyrst Julian (dempet).

Der ligger han; like for hjørnet. – Han er stor, som Herakles, og skjønn –, dog nei, ikke – –

(nølende.)

Kan du, så tal til meg!

En stemme.

Hva vil du vite?

Fyrst Julian.

Hva var ditt verv i livet?

Stemmen.

Min brøde.

Fyrst Julian.

Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg ikke min broder?

Fyrst Julian.

Ingen utflukter. Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg meg selv?

Fyrst Julian.

Og hva ville du, som deg selv?

Stemmen.

Hva jeg måtte.

Fyrst Julian.

Og hvorfor måtte du?

Stemmen.

Jeg var meg.

Fyrst Julian.

Du er ordknapp.

Mystikeren Maximos (uten å se opp).

In vino veritas.

Fyrst Julian.

Du traff det, Maximos!

(han heller en fylt skål ut foran det tomme sete.)

Bad deg i vinduften, min bleke gjest! Kveg deg. Kjenn, kjenn, – den stiger til værs som en offerrøk.

Stemmen.

Offerrøk stiger ikke alltid.

Fyrst Julian.

Hvi rødmer hin stripe på pannen? Nei, nei, – stryk ikke håret over. Hva er det?

Stemmen.

Tegnet.

Fyrst Julian.

Hm; ikke videre om det. Og hva frukt har din brøde båret?

Stemmen.

Den herligste.

Fyrst Julian.

Hva kaller du den herligste?

Stemmen.

Livet.

Fyrst Julian.

Og livets grunn?

Stemmen.

Døden.

Fyrst Julian.

Og dødens?

Stemmen (taper seg, som i et sukk).

Ja, det er gåten!

Fyrst Julian.

Borte!

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvem var det?

Fyrst Julian.

Kain.

Mystikeren Maximos.

Den vei altså! Forsk ikke mer!

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Den andre, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Nei, nei, nei; – jeg gjør det ikke!

Fyrst Julian.

Den andre, sier jeg! Du har tilsvoret meg å komme tilbunns i visse ting. Den andre, Maximos! Jeg vil se ham; jeg vil kjenne mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Du har villet det, ikke jeg.

(han svinger staven.)

Her frem og la deg tilsyne, du villende slave, du, som hjalp ved den neste store verdens-vending!

Fyrst Julian (stirrer et øyeblikk i det tomme rom; plutselig strekker han hånden avvergende ut imot setet like ved siden av seg og sier dempet):

Ikke nærmere!

Mystikeren Maximos (bortvendt).

Ser du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvordan ser du ham?

Fyrst Julian.

Jeg ser ham som en rødskjegget mann. Han har forrevne klær og et rep om halsen. – –

Tal til ham, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Du må tale.

Fyrst Julian.

Hva var du i livet?

En stemme (like ved ham).

Verdens-vognens tolvte hjul.

Fyrst Julian.

Det tolvte? Det femte regnes alt for unyttig.

Stemmen.

Hvor var vognen rullet hen uten meg?

Fyrst Julian.

Hvor rullet den hen ved deg?

Stemmen.

Inn i forherligelsen.

Fyrst Julian.

Hvi hjalp du?

Stemmen.

Fordi jeg var villende.

Fyrst Julian.

Hva ville du?

Stemmen.

Hva jeg måtte ville.

Fyrst Julian.

Hvem kåret deg?

Stemmen.

Mesteren.

Fyrst Julian.

Var mesteren forut-vitende da han kåret deg?

Stemmen.

Ja, det er gåten!

(kort stillhet.)

Mystikeren Maximos.

Du tier?

Fyrst Julian.

Han er her ikke mer.

Mystikeren Maximos (ser opp).

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva het han i livet?

Fyrst Julian.

Judas Ischariotes.

Mystikeren Maximos (springer opp).

Avgrunnen skyter blomster; natten forråder seg selv!

Fyrst Julian (skriker til ham).

Den tredje frem!

Mystikeren Maximos.

Han skal komme!

(svinger staven.)

Her frem, du tredje hjørnestein! Her frem, du tredje store frigivne under nødvendigheten!

(kaster seg atter ned på hyndet og vender sitt ansikt bort.)

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser intet.

Mystikeren Maximos.

Og dog er han her.

(svinger staven igjen.)

Ved Salomons segl, ved øyet i trekanten, – jeg besverger deg, – la deg tilsyne! – –

Hva ser du nå?

Fyrst Julian.

Intet; intet!

Mystikeren Maximos (svinger atter staven).

Her frem, du –! – –

(holder plutselig inne, utstøter et skrik og springer opp fra bordet.)

Ah, lyn i natten! Jeg ser det; – all kunst er forgjeves.

Fyrst Julian (reiser seg).

Hvorfor? Tal, tal!

Mystikeren Maximos.

Den tredje er ikke iblant skyggene ennå.

Fyrst Julian.

Han lever?

Mystikeren Maximos.

Ja, han lever.

Fyrst Julian.

Og her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Her, eller hist, eller blant de ufødte; – jeg vet ikke –

Fyrst Julian (trenger inn på ham).

Du lyver! Du bedrar meg! Her, her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Slipp min kappe!

Fyrst Julian.

Altså du eller jeg! Men hvem av oss?

Mystikeren Maximos.

Slipp kappen, Julian!

Fyrst Julian.

Hvem av oss? Hvem? Alt henger i dette ene!

Mystikeren Maximos.

Du er mer vitende enn jeg. Hva forkynte røsten i lyset?

Fyrst Julian.

Røsten i lyset –?

(med et skrik.)

Riket! Riket? Grunnfeste riket –!

Mystikeren Maximos.

Det tredje rike!

Fyrst Julian.

Nei; og tusen ganger nei! Vik, forderver! Jeg sier meg løs fra deg og fra alt ditt verk –

Mystikeren Maximos.

Fra nødvendigheten?

Fyrst Julian.

Jeg trosser nødvendigheten! Jeg vil ikke tjene den. Jeg er fri, fri, fri!

(Larm utenfor; danserinnene og fløytespillerne flykter.)

Mystikeren Maximos (lytter mot høyre).

Hva skrekk og skrik –?

Fyrst Julian.

Det trenger fremmede mennesker inn i huset –

Mystikeren Maximos.

Man mishandler dine tjenere; de vil myrde oss!

Fyrst Julian.

Vær rolig; oss kan ingen ramme.

Husmesteren Eutherios (kommer ilsomt over forgården).

Herre, herre!

Fyrst Julian.

Hvem volder hin larm utenfor?

Husmesteren Eutherios.

Fremmede menn har omringet huset; de har satt vakt ved alle utganger; de bryter inn – nesten med vold. Der kommer de, herre! Der er de!

(Kvestoren Leontes med et stort og praktfullt følge kommer inn fra høyre.)

Kvestoren Leontes.

Tilgi, jeg anroper deg hundre ganger, min nådigste herre –

Fyrst Julian (et skritt tilbake).

Hva ser jeg!

Kvestoren Leontes.

Dine tjenere ville formene meg å slippe inn; og da det var meg så høyst maktpåliggende –

Fyrst Julian.

Du her i Efesos, min fortreffelige Leontes!

Kvestoren Leontes.

Jeg har reist netter og dager som keiserens utsending.

Fyrst Julian (blek).

Til meg? Hva vil keiseren meg? Jeg er meg sannelig ingen brøde bevisst. Jeg er syk, Leontes! Denne mann (tyder mot Maximos) er hos meg som lege.

Kvestoren Leontes.

Tillat meg, nådige herre –!

Fyrst Julian.

Hvi trenger man voldsomt inn til meg? Hva er det keiseren vil?

Kvestoren Leontes.

Han vil glede deg, herre, med et stort og viktig budskap.

Fyrst Julian.

Jeg ber deg, la meg vite, hva budskap du bringer.

Kvestoren Leontes (kneler).

Min allerhøyeste herre, – prisende din og min egen lykke hilser jeg deg som Cæsar.

Kvestorens følge.

Lenge leve Cæsar Julian!

Mystikeren Maximos.

Cæsar!

Fyrst Julian (viker med et utrop tilbake).

Cæsar! Stå opp, Leontes! Hva avsinn taler du!

Kvestoren Leontes.

Jeg bringer keiserens bud.

Fyrst Julian.

Jeg – jeg Cæsar! – Ah, hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes.

O, spør ikke.

Fyrst Julian.

Hvor er Gallos? Jeg besverger deg, – hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes (står opp).

Cæsar Gallos er hos sin elskede hustru.

Fyrst Julian.

Død!

Kvestoren Leontes.

Salig hos sin hustru.

Fyrst Julian.

Død; død! Gallos død! Død midt på sitt seierstog! Men når, – og hvor?

Kvestoren Leontes.

O, dyrebare herre, forskån meg –

Gregor fra Nazianz (brytes med vakten ved inngangen).

Jeg må inn til ham! Til side, sier jeg. – Julian!

Fyrst Julian.

Gregor, broder, – så kom du dog igjen!

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet kaster som en pileregn over staden?

Fyrst Julian.

Jeg er selv som rammet av ryktets piler. Tør jeg tro på denne blanding av lykke og ulykke?

Gregor fra Nazianz.

For Kristi skyld, vis fristeren fra deg!

Fyrst Julian.

Keiserens bud, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Du vil tre på din broders blodige lik –

Fyrst Julian.

Blodige –?

Gregor fra Nazianz.

Vet du det ikke? Cæsar Gallos er myrdet.

Fyrst Julian (med sammenslagne hender).

Myrdet!

Kvestoren Leontes.

Ah, hvo er denne forvovne –?

Fyrst Julian.

Myrdet; myrdet! (til Leontes.) Han lyver dog?

Kvestoren Leontes.

Cæsar Gallos er falt på sine gjerninger.

Fyrst Julian.

Myrdet; – hvo myrdet ham?

Kvestoren Leontes.

Hva som er skjedd, var en nødvendighet, høye herre! Cæsar Gallos har misbrukt makten som en rasende her i Østerlandene. Hans stilling som Cæsar var ham ikke lenger nok. Hans ferd, både i Konstantinopel og annetsteds underveis, viste til fulle, hva han pønsket på.

Fyrst Julian.

Jeg spør ikke om hans brøde; det andre vil jeg vite.

Kvestoren Leontes.

O, la meg skåne dine broderlige ører.

Fyrst Julian.

Mine broderlige ører kan tåle, hva mine sønnlige ører har tålt. Hvo drepte ham?

Kvestoren Leontes.

Tribunen Skudilo, som ledsaget ham, fant det rådelig å la ham henrette.

Fyrst Julian.

Hvor? Dog ikke i Rom?

Kvestoren Leontes.

Nei, herre, det skjedde på reisen dit, – i staden Pola i Illyrien.

Fyrst Julian (bøyer seg).

Keiseren er stor og rettvis. – Den siste av slekten, Gregor! – Keiser Konstanzios er stor.

Kvestoren Leontes (tar en purpurkåpe fra en av følget).

Høye Cæsar, verdiges å iføre deg –

Fyrst Julian.

Rød! Vekk med den! Var det den, han bar i Pola –?

Kvestoren Leontes.

Den er kommet ny fra Sidon.

Fyrst Julian (med et blikk til Maximos).

Fra Sidon! Purpurkledningen –!

Mystikeren Maximos.

Apollinaris's syn!

Gregor fra Nazianz.

Julian; Julian!

Kvestoren Leontes.

Se, den sendes deg av din frende, keiseren. Han lar deg si at han, barnløs som han er, håper at du vil lege dette hans livs dypeste sår. Han ønsker å se deg i Rom. Deretter er det hans vilje at du går som Cæsar til Gallien. De alemanske grensefolk har satt over Rhin-strømmen og gjort et farlig innfall i riket. Han bygger trygt på ditt hell og din fremgang imot barbarene. I drømme har visse ting åpenbaret seg for ham, og hans siste ord til meg ved avreisen var, at det sikkerlig skulle lykkes deg å grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Grunnfeste riket! Røsten i lyset, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn.

Kvestoren Leontes.

Hvordan, høye Cæsar?

Fyrst Julian.

Også meg er visse ting varslet; men dette –

Gregor fra Nazianz.

Si nei, Julian! Det er fordervelsens vinger de vil hefte til dine skuldre.

Kvestoren Leontes.

Hvo er du, som trosser keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Mitt navn er Gregor; jeg er sønn av biskopen i Nazianz; – gjør med meg, hva dere vil.

Fyrst Julian.

Han er min venn og broder; ingen røre ham!

(En stor menneskesverm har imidlertid oppfylt forgården.)

Basilios fra Cæsaræa (baner seg vei gjennom mengden).

Ta ikke purpuret, Julian!

Fyrst Julian.

Du også, min trofaste Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Ta det ikke! For Gud Herrens skyld –

Fyrst Julian.

Hva forferder deg ved dette?

Basilios fra Cæsaræa.

De redsler, som vil komme.

Fyrst Julian.

Ved meg skal riket grunnfestes.

Basilios fra Cæsaræa.

Kristi rike?

Fyrst Julian.

Keiserens store skjønne rike.

Basilios fra Cæsaræa.

Var det keiserens rike, som stod i lys for ditt syn, da du som barn forkynte læren fra de kappadokiske blodvitners graver? Var det keiserens rike, du dro fra Konstantinopel for å grunnfeste på jorden? Var det keiserens rike –

Fyrst Julian.

Tåker, tåker; – alt hint ligger bak meg som en vill drøm.

Basilios fra Cæsaræa.

Deg var det bedre at du selv, med en møllestein om din hals, lå på havets bunn, enn at denne drøm skulle ligge bak deg. – Ser du ikke fristerens verk? All jordens herlighet legges for dine føtter.

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn, Cæsar!

Fyrst Julian.

Et ord, Leontes!

(griper hans hånd og drar ham til side.)

Hvor fører du meg hen?

Kvestoren Leontes.

Til Rom, herre!

Fyrst Julian.

Det spør jeg ikke om. Hvor fører du meg hen; til lykken og makten, – eller til slakterbenken?

Kvestoren Leontes.

O, herre, en så hånende mistro –

Fyrst Julian.

Gallos's legeme er knapt råtnet ennå.

Kvestoren Leontes.

Jeg kan heve alle tvil. (tar et papir frem.) Dette brev fra keiseren, som jeg helst hadde rakt deg i enerom –

Fyrst Julian.

Et brev? Hva skriver han? –

(han åpner papiret og leser.)

Ah, Helena! – O, Leontes! Helena, – Helena til meg!

Kvestoren Leontes.

Keiseren skjenker deg henne, herre! Han skjenker deg denne elskede søster, som Cæsar Gallos forgjeves bad om.

Fyrst Julian.

Helena til meg! Det uoppnåelige vunnet! – Men hun, Leontes –?

Kvestoren Leontes.

Ved avskjeden tok han fyrstinnen ved hånden og ledet henne hen til meg. En strøm av jomfruelig blod skjøt opp i hennes skjønne kinner, hun slo sine øyne ned og sa: hils min kjære frende, og la ham vite at han alltid har vært den mann, som – –

Fyrst Julian.

Videre, Leontes!

Kvestoren Leontes.

Med de ord tidde hun, den tuktige og rene kvinne.

Fyrst Julian.

Den rene kvinne! – Vidunderlig fullbyrdes alt!

(han roper høyt.)

Purpurkappen om meg!

Mystikeren Maximos.

Du har valgt?

Fyrst Julian.

Valgt, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Valgt, tross tegn imot tegn?

Fyrst Julian.

Her står ikke tegn imot tegn. Maximos, Maximos, du har vært blind, du seende! – Purpurkåpen om meg!

(Kvestoren Leontes ifører ham kåpen.)

Basilios fra Cæsaræa.

Det er skjedd!

Mystikeren Maximos (mumler for seg selv, med opprakte hender).

Seier og lys over den villende!

Kvestoren Leontes.

Og nå til statholderens bolig; folket vil hilse Cæsar.

Fyrst Julian.

Cæsar blir i sin opphøyelse, hva han var, – den fattige visdomselsker, som tok alt av keiserens nåde. – Til statholderens bolig, dere vennlige herrer!

Stemmer blant kvestorens følge.

Plass, plass for Cæsar Julian!

(Alle går ut gjennom forgården under mengdens bifallsrop; bare Gregor og Basilios blir stående.)

Basilios fra Cæsaræa.

Gregor! I hva som så kommer, – la oss holde sammen.

Gregor fra Nazianz.

Her er min hånd.