ANNEN HANDLING.

Basilios fra Cæsaræa (ser opp fra sin bok).

Hva betyr hine ville skrik?

Gregor fra Nazianz.

Det er landet et skip fra Efesos.

Basilios fra Cæsaræa.

Med nye lærlinger?

Gregor fra Nazianz.

Ja.

Basilios fra Cæsaræa (reiser seg).

Så får vi en larmfull natt. Kom, Gregor; la oss ikke se all den utérlighet.

Gregor fra Nazianz (peker ut til venstre).

Se dit. Er det et lysteligere syn?

Basilios fra Cæsaræa.

Fyrst Julian –; med roser i håret, med blussende ansikt –

Gregor fra Nazianz.

Ja, og bakefter ham denne ravende tinn-øyde flokk. Hør, hvor de lamme tunger laller av vin! De har sittet hele dagen i Lykons skjenkestue.

Basilios fra Cæsaræa.

Og mange iblant dem er våre egne, Gregor; det er kristne ynglinger –

Gregor fra Nazianz.

Så kaller de seg. Kalte ikke Lampon seg kristen, – han, som krenket oljehandleren Zenons datter? Og Hilarion fra Agrigent, og de to andre, som bedrev det, jeg vemmes ved å nevne –

Fyrst Julian (høres ropende utenfor til venstre).

Eia, se, se, – Kastor og Pollux fra Kappadokia!

Basilios fra Cæsaræa.

Han har fått øye på oss. Jeg vil gå; jeg tåler ikke å se ham slik.

Gregor fra Nazianz.

Jeg blir; han trenger vel til en venn.

Mange i skaren.

Leve Atens lys! Leve visdommens og veltalenhetens elsker!

Fyrst Julian.

All smiger er spilt. Ikke et vers mer får dere i dag.

Sallust fra Perusia.

Når vår fører tier, føler vi det tomt, som morgenen etter et nattlig gilde.

Fyrst Julian.

Skal det være, så la det være noe nytt. La det være en rettergangs-lek.

Hele flokken.

Ja, ja, ja; fyrst Julian på dommersetet!

Fyrst Julian.

Vekk med fyrsten, dere venner –

Sallust fra Perusia.

Stig opp, du uforliknelige!

Fyrst Julian.

Jeg skulle formaste meg –? Hist står mannen. Hvo er vel dreven i rettslæren, som Gregor fra Nazianz?

Sallust fra Perusia.

Det er sant!

Fyrst Julian.

På dommersetet, min vise Gregor; jeg er en anklaget.

Gregor fra Nazianz.

Jeg ber deg, venn, la meg være utenfor.

Fyrst Julian.

På dommersetet, sier jeg! På dommersetet! (til de andre.) Hva har jeg forbrutt?

Noen stemmer.

Ja, hva skal det være? Velg selv!

Sallust fra Perusia.

La det være noe galileisk, som vi ugudelige kaller det.

Fyrst Julian.

Riktig; noe galileisk. Nå har jeg det. Jeg har nektet å svare keiseren skatt –

Mange stemmer.

Ha-ha; ikke ille! Ypperlig!

Fyrst Julian.

Her føres jeg frem; skubbet i nakken; med sammensnørte hender –

Sallust fra Perusia (til Gregor).

Blinde dommer – ja jeg mener, så som rettferdigheten er blind –, se denne forvovne mann; han har vegret seg for å yte keiseren skatt.

Fyrst Julian.

Tillat meg å kaste et ord i overveielsens vektskål. Jeg er en gresk borger. Hvor mye er en gresk borger keiseren skyldig?

Gregor fra Nazianz.

Hva keiseren krever.

Fyrst Julian.

Godt; men hvor mye, – ja, svar nå som om keiseren selv var tilstede i retten –, hvor mye tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Det var sannelig svaret, som om keiseren selv var tilstede. Men nå er det en knute; for det står skrevet: gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.

Gregor fra Nazianz.

Og hva så?

Fyrst Julian.

Så si meg, o kløktige dommer, – hvor mye av mitt hører Gud til?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Og hvor mye av Guds eiendom har jeg lov til å gi keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Kjære venner, ikke mer av denne lek.

Lærlingene (under støy og latter).

Jo, jo; svar ham!

Fyrst Julian.

Hvor mye av Guds eiendom tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Jeg svarer ikke. Dette er usømmelig både imot Gud og keiseren. La meg komme bort!

Mange stemmer.

Slå ring om ham!

Fyrst Julian.

Hold ham fast! Hva, du høyst uheldige dommer, du har forplumret keiserens sak, og nå vil du slippe fra det? Du vil flykte? Hvorhen, hvorhen? Til Skyterne? Frem for meg! Svar meg, dere keiserens og visdommens vordende tjenere, – har han ikke villet unndra seg keiserens makt?

Lærlingene.

Jo, jo!

Fyrst Julian.

Og hva straff setter dere for en slik ugjerning?

Stemmer.

Døden! Døden i et vinkar!

Fyrst Julian.

La oss tenke etter. La oss svare, som om keiseren selv var tilstede. Hvor er grensen for keiserens makt?

Noen i skaren.

Keiserens makt er uten grense.

Fyrst Julian.

Det skulle jeg mene. Men å ville unndra seg det grenseløse, o dere venner, er ikke det vanvidd?

Lærlingene.

Jo, jo; Kappadokieren er gal!

Fyrst Julian.

Og hva er så vanvidd? Hva dømte våre forfedre om den tilstand? Hva lærte de egyptiske prester? Og hva sier mystikeren Maximos og de andre visdomsvenner i østerlandene? De sier at den himmelske gåte åpenbarer seg i den vanvittige. Vår Gregor – idet han setter seg opp imot keiseren – er altså i særlig forbund med det himmelske. – Utgyt vin for Kappadokieren; syng sanger til vår Gregors pris; – en æresstøtte for Gregor fra Nazianz!

Lærlingene (under latter og jubel).

Priset være Kappadokieren! Priset være Kappadokierens dommer!

Visdomslæreren Libanios.

Ei, se, – jeg tror min broder Julian forkynner visdom på åpent torv!

Fyrst Julian.

Si dårskap, min dyrebare; visdommen er jo vandret ut.

Visdomslæreren Libanios.

Er visdommen vandret ut?

Fyrst Julian.

Eller i ferd med å vandre ut; for, ikke sant, også du akter deg ned til Piræos?

Visdomslæreren Libanios.

Jeg, min broder; hva skulle jeg i Piræos?

Fyrst Julian.

Vår Libanios er altså den eneste lærer, som ikke vet, at det nylig er landet et skip fra Efesos?

Visdomslæreren Libanios.

Ei, venn, hva bryr jeg meg om hint skip!

Fyrst Julian.

Det er lastet til randen med lærdoms-spirer –

Visdomslæreren Libanios (hånlig).

Det kommer jo fra Efesos!

Fyrst Julian.

Er ikke gullet like vektig, hvor det kommer fra?

Visdomslæreren Libanios.

Gull? Ha-ha! De gylne beholder Maximos for seg selv; dem slipper han ikke. Hva er det for slags lærlinger, som vanligvis kommer hit fra Efesos? Kremmersønner, håndverkeres førstefødte. Gull, sier du, min Julian? Jeg sier mangel på gull. Men denne gullmangel vil jeg utnytte, til derav å prege en ekte vektig gullmynt for dere, dere unge! Eller er kanskje ikke en gagnlig lære for livet, – når den fremsettes i en sinnrik og tiltrekkende form – å ligne med en fullvektig gullmynt? –

Hør da, hvis det så synes dere. Her ble sagt, at visse menn i hast er ilet ned til Piræos? Hvem er de, disse ilsomme? Det være langt fra meg å nevne navne; selv kaller de seg visdomselskere og visdomslærere. Flytt dere nå i tanken ned til Piræos. Hva går der for seg i denne stund, mens jeg står her i deres velvillig lyttende klynge? Jeg skal si dere, hva der går for seg. Hine menn, som holder seg selv for å elske og å forkynne visdommen, de stimler sammen på landgangsbroen; de puffes, de munnhugges, bites, glemmer all sømmelighet og setter all anstand til side. Og hvorfor? For å være den første på toftene, – for å rive de mest velkledde ynglinger til seg, føre dem til sine hus, oppta dem deri, håpende, siden å skulle dra fordel av dem på allehånde måter. – Hvilken skamfullhet, hvilken oppvåkning i tomhet, likesom etter en rus, når det om føye tid viser seg – ha-ha-ha! – at hine ynglinger knapt førte med seg det fornødne til å betale ankomstgildet! – Lær herav, dere unge, hvor ille det kler en visdomselsker, og hvor ringe det lønner seg, å ettertrakte de goder, som ligger utenfor sannheten.

Fyrst Julian.

O, min Libanios, når jeg hører deg med lukkede øyne, da hensynker jeg i en søt drøm om at Diogenes er gjenfødt iblant oss.

Visdomslæreren Libanios.

Din munn er fyrstelig ødsel, min inderlig kjære!

Fyrst Julian.

Intet mindre. Og dog var jeg nær ved å bryte din tale av; for denne gang vil i alle fall en av dine medbrødre neppe føle seg skuffet.

Visdomslæreren Libanios.

Min venn spøker.

Fyrst Julian.

Din venn forsikrer deg at statholderen Milons to sønner er ombord.

Visdomslæreren Libanios (griper ham i ermet).

Hva sier du?

Fyrst Julian.

Den Diogenes's etterfølger, som får dem å oppdra, vil neppe ha nødig, for armods skyld, å drikke av den hule hånd.

Visdomslæreren Libanios.

Statholderen Milons sønner! Hin edle Milon, som sendte keiseren syv persiske hester med sadeltøy, sydd med perler –

Fyrst Julian.

Mange fant at det var for ringe gave for Milon.

Visdomslæreren Libanios.

Meget sant. Milon burde sendt et dikt; eller han skulle sendt en vel avfattet tale eller et brev. Milon er en rikt utrustet mann; hele statholderen Milons slekt er rikt utrustet.

Fyrst Julian.

Mest de to ynglinger.

Visdomslæreren Libanios.

Det vil jeg tro. Gudene gi, for den velgjørende og gavmilde faders skyld, at de må falle i gode hender! Så hadde du dog rett, o Julian; skipet brakte virkelig gull fra Efesos. For er ikke åndens gaver det ekte gull? Men jeg har ingen ro på meg; disse unge menns velferd er i sannhet en viktig sak; det avhenger så mye av, hvem som først får fatt i dem. Mine unge venner, hvis dere synes som jeg, da rekker vi disse to fremmede en veiledende hånd, hjelper dem å treffe det gagnligste valg av lærer og bolig og –

Sallust fra Perusia.

Jeg er med!

Lærlingene.

Til Piræos! Til Piræos!

Sallust fra Perusia.

Vi skal hugge som villsvin for Milons sønner!

Fyrst Julian (følger dem med øynene).

Se, hvor de boltrer seg, lik en flokk fauner. Hvor de slikker seg om munnkrokene i lystenhet etter det måltid, som vil vanke i natt. (vender seg til Gregor.) Hadde de i denne stund et sukk til Gud, skulle det være at han ville tømme deres maver for frokosten.

Gregor fra Nazianz.

Julian –

Fyrst Julian.

Se bare på meg; jeg er edru.

Gregor fra Nazianz.

Jeg vet det. Du er måteholden i alle ting. Og dog lever du dette liv med.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Vet du eller jeg når lynet slår ned? Hvorfor så ikke leve en lys solrik dag? Glemmer du, at jeg har henslept både min barndom og mine første ungdomsår i et gyllent slaveri? Det var blitt meg til en vane, ja, jeg kan si, et slags fornødenhet, å føle den visse skrekk over meg. Og nå? Denne gravstillhet fra keiserens side; – denne lurende stumhet! Jeg forlot Pergamon uten keiserens samtykke; keiseren tidde til det. Jeg dro på egen hånd til Nikomedia; jeg levde der og lærte både av Nikokles og av de andre; keiseren lot det skje. Jeg kom til Aten, søkte Libanios, som keiseren hadde forbudt meg å se; – keiseren har tidd til denne dag. Hvordan skal jeg tyde dette?

Gregor fra Nazianz.

Du skal tyde det i kjærlighet, Julian!

Fyrst Julian.

O, du vet ikke –! Jeg hater denne makt utenfor meg, forferdende når den handler, – enda mer forferdende når den hviler.

Gregor fra Nazianz.

Vær ærlig, venn, og si meg om det er bare dette, som har ledt deg inn på alle de selsomme veier.

Fyrst Julian.

Hva mener du med selsomme veier?

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet sier, – at du tilbringer dine netter med å utforske de hedenske hemmeligheter i Eleusis?

Fyrst Julian.

Ah, hva! Jeg kan forsikre deg, der er ringe utbytte å hente hos hine gåtelystne drømmere. La oss ikke tale mer derom.

Gregor fra Nazianz.

Altså dog sant! O, Julian, hvor kunne du søke dette skjenselsfulle samkvem!

Fyrst Julian.

Jeg må leve, Gregor, – og dette her ved visdoms-skolen, det er ikke liv. Denne Libanios! Jeg tilgir ham aldri, at jeg har elsket ham så høyt! Hvordan gikk jeg ikke ved ankomsten ydmyk og skjelvende av glede frem for det menneske, bøyde meg for ham, kysset ham og kalte ham min store broder.

Gregor fra Nazianz.

Ja, det var alle kristnes mening at du drev det for vidt.

Fyrst Julian.

Og dog kom jeg hit med høytid i sjelen. Jeg så i ånden en veldig kamp imellom oss to, – verdens sannhet, som skulle brytes imot Guds sannhet. – Hva er det blitt til? Libanios har aldri for alvor villet denne kamp. Han har aldri villet noen kamp overhodet; han vil bare sitt eget. Jeg sier deg, Gregor, – Libanios er ingen stor mann.

Gregor fra Nazianz.

Da roper dog hele det opplyste Hellas at han er det.

Fyrst Julian.

Og dog er han ingen stor mann, sier jeg deg. En eneste gang har jeg sett Libanios stor; det var hin natt i Konstantinopel. Da var han stor, fordi han hadde lidt en stor urett, og fordi en høy vrede fylte ham. Men her! O, hva har jeg ikke her vært vitne til! Libanios har stor lærdom, men han er ingen stor mann. Libanios er grisk; han er forfengelig; han er opptent av misunnelse. Eller tror du han har kunnet tåle det ry, som jeg, – visstnok for en stor del ved mine venners overbærenhet – har vært så heldig å erverve meg? Kommer du til Libanios, så kan han regne deg opp alle dyders vesen og kjennetegn. Han har dem på rede hånd, likesom han har bøkene i sin boksal. Men øver han disse dyder? Er hans liv som hans lære? Han en etterfølger av Sokrates og av Platon, – ha-ha! Smigret han ikke keiseren innen han ble forjaget? Smigret han ikke meg ved vårt sammentreff i Konstantinopel, dette sammentreff, som han siden har gjort et ytterst uheldig forsøk på å stille i et latterlig lys! Og hva er jeg ham nå? Nå skriver han brev til Gallos, til Cæsar Gallos, til keiserens arving, og ønsker ham til lykke med hans fremgang imot Perserne, skjønt denne fremgang hittil har vært tarvelig nok og skjønt Cæsar Gallos hverken utmerker seg ved lærdom eller ved noen synderlig veltalenhet. – Og denne Libanios vedblir Grekerne å kalle for visdomselskernes konge! Ah, jeg vil ikke nekte at dette harmer meg. Jeg trodde dog, sant å si, at Grekerne måtte kunne treffe et bedre valg, hvis de festet sine øyne litt mer på de visdommens og veltalenhetens dyrkere, som i de senere år –

Basilios fra Cæsaræa (kommer fra høyre side).

Brev! Brev fra Kappadokia!

Gregor fra Nazianz.

Også til meg?

Basilios fra Cæsaræa.

Se her; fra din moder.

Gregor fra Nazianz.

Min fromme moder!

Fyrst Julian (til Basilios).

Er det din søster, som skriver?

Basilios fra Cæsaræa (som er kommet med sitt eget brev åpent).

Ja, det er Makrina. Hun melder både tunge og selsomme tidender.

Fyrst Julian.

Hvilke; hvilke?

Basilios fra Cæsaræa.

Først om din høye broder Gallos. Han øver et strengt herredømme i Antiokia.

Fyrst Julian.

Ja, Gallos er hard. – Skriver Makrina «strengt herredømme»?

Basilios fra Cæsaræa (ser på ham).

Makrina skriver «blodig» –

Fyrst Julian.

Ah, jeg tenkte det! Hvorfor ga dog keiseren ham denne ryggesløse enke, denne Konstantina, til ekte!

Gregor fra Nazianz (lesende).

O, hvilken uhørt skjendighet!

Fyrst Julian.

Hva er det, venn?

Gregor fra Nazianz (til Basilios).

Nevner Makrina intet om, hva som går for seg i Antiokia?

Basilios fra Cæsaræa.

Intet nøyere. Hva er det? Du er blek –

Gregor fra Nazianz.

Du kjente dog den edle Klemazios, Alexandrineren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja; hva er det med ham?

Gregor fra Nazianz.

Han er myrdet, Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Hva sier du! Myrdet?

Gregor fra Nazianz.

Jeg kaller det myrdet; – de har henrettet ham uten lov og dom.

Fyrst Julian.

Hvem? Hvem har henrettet ham?

Gregor fra Nazianz.

Ja, hvem? Hvor kan jeg si, hvem? Min moder forteller sammenhengen slik: Klemazios's svigermoder var blitt opptent av en uren elskov til sin datters mann; men da hun ingen vei kunne komme med ham, skaffet hun seg gjennom en bakdør adgang til slottet –

Fyrst Julian.

Hvilket slott?

Gregor fra Nazianz.

Min moder skriver bare slottet.

Fyrst Julian.

Nå? Og så –?

Gregor fra Nazianz.

Man vet bare, at hun der har skjenket en fornem og mektig kvinne et meget kostbart smykke for å utvirke en dødsdom –

Fyrst Julian.

Ah, men den fikk de ikke!

Gregor fra Nazianz.

De fikk den, Julian!

Fyrst Julian.

O, Jesus!

Basilios fra Cæsaræa.

Forferdelig! Og Klemazios –?

Gregor fra Nazianz.

Dødsdommen ble sendt til statholderen Honoratos. Denne svake mann våget ikke å motsette seg så høy befaling. Klemazios ble fengslet og henrettet tidlig neste morgen, uten at han, som min moder skriver, fikk åpne sin munn til forsvar.

Fyrst Julian (sagte og blek).

Brenn disse farlige brev; de kan bringe oss alle i ulykke.

Basilios fra Cæsaræa.

Så åpenbar vold; midt i en stor stad! Hvor er vi; hvor er vi?

Fyrst Julian.

Ja, du må vel spørre, hvor er vi! En kristen morder, en kristen bolerske, en kristen –

Gregor fra Nazianz.

Klager bøter ikke på denne sak. Hva akter du å gjøre?

Fyrst Julian.

Jeg? Jeg vil ikke mer gå til Eleusis; jeg vil avbryte alt samkvem med hedningene, og takke Herren min Gud at han tok maktens fristelse fra meg.

Gregor fra Nazianz.

Godt; men så?

Fyrst Julian.

Jeg forstår deg ikke –

Gregor fra Nazianz.

Så hør. Du må ikke tro det er nok med mordet på Klemazios. Denne uhørte skjenselsdåd har slått ned som en pest over Antiokia. Alt ondt våkner opp og myldrer frem av sine smutthull. Min moder skriver at det er som om en stinkende avgrunn hadde åpnet seg. Hustruer angir sine menn, sønner angir sine fedre, prestene sine egne menighets-lemmer –

Fyrst Julian.

Dette vil gripe videre om seg. Vederstyggeligheten vil forderve oss alle. – O, Gregor, om jeg kunne flykte til verdens grense –!

Gregor fra Nazianz.

Din plass er på verdens navle, fyrst Julian!

Fyrst Julian.

Hva krever du?

Gregor fra Nazianz.

Du er denne blodige Cæsars broder. Tre frem for ham, – han kaller seg jo en kristen. Kast ham hans gjerning i ansiktet; slå ham til jorden i redsel og nag –

Fyrst Julian (vikende).

Avsindige, hva tenker du!

Gregor fra Nazianz.

Har du din broder kjær? Vil du frelse ham?

Fyrst Julian.

Jeg hadde Gallos kjær som ingen annen.

Gregor fra Nazianz.

Du hadde –?

Fyrst Julian.

Så lenge han bare var min broder. Men nå –; er han ikke Cæsar? Gregor, – Basilios, – o dere dyrebare venner, – jeg skjelver for mitt liv, jeg ånder i angst for Cæsar Gallos. Og jeg skulle tenke på å tre ham under øynene, jeg, hvis blotte tilværelse er en fare for ham!

Gregor fra Nazianz.

Hvorfor kom du til Aten? Du lot forkynne med stor bram over landene: fyrst Julian reiser fra Konstantinopel for å kjempe imot den falske visdom, – for å hevde den kristne sannhet imot hedenskapets løgn. Hva har du virket i så måte?

Fyrst Julian.

O, det var heller ikke her slaget skulle stå.

Gregor fra Nazianz.

Nei, det var ikke her; – ikke med talemåte imot talemåte, ikke med bok imot bok, ikke med ordets fektende lek i læresalen! Nei, Julian, det er ute i livet, du skal møte frem, med livet i hendene –

Fyrst Julian.

Jeg ser det; jeg ser det!

Gregor fra Nazianz.

Ja, som Libanios ser det! Ham spottet du. Han visste alle dyders vesen og kjennetegn; men læren var ham bare en lære. Hvor mye av ditt hører Gud til? Hvor mye tør keiseren kreve?

Fyrst Julian.

Du sa selv, det var bespottelse –

Gregor fra Nazianz.

Mot hvem? Mot Gud eller keiseren?

Fyrst Julian (rask).

Nå vel; skal vi følges?

Gregor fra Nazianz (avvisende).

Jeg har min lille krets; jeg har min slekt å verge om. Videre går hverken min makt eller mine evner.

Fyrst Julian (vil svare; plutselig lytter han mot høyre og roper):

Til bakkanal!

Basilios fra Cæsaræa.

Julian!

Fyrst Julian.

Til bakkanal, dere venner!

Basilios fra Cæsaræa (nærmere).

Julian, vil du høre meg?

Fyrst Julian.

Se, se! De har ført sine nye venner i bad, – salvet deres hår. Se, hvor de svinger kniplene; hvor de hyler og slår i brosteinene. Hva sier du, Perikles? Jeg synes jeg fornemmer din vrede skygge –

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, kom!

Fyrst Julian.

Ah, se ham, som de driver naken imellom seg. Nå kommer danserinner. Ah, ser du hva –!

Basilios fra Cæsaræa.

Fy, fy; – vend ditt øye bort!

Fyrst Julian (etter en kort taushet).

Si meg, Basilios, hvorfor var den hedenske synd så skjønn?

Basilios fra Cæsaræa.

Du feiler, venn; der er diktet og berettet skjønt om den hedenske synd; men den var ikke skjønn.

Fyrst Julian.

O, hva sier du? Var ikke Alkibiades skjønn når han, het av vin, som en ung gud stormet gjennom Atens gater ved nattetid? Var han ikke skjønn i sin tross, når han hånet Hermes og hamret på borgernes dører, – når han ropte på deres hustruer og døtre, mens kvinnene derinne skalv og i sukkende åndeløs taushet intet heller ønsket seg enn å –

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg ber deg bønnlig, lån meg øre.

Fyrst Julian.

Var ikke Sokrates skjønn i symposiet? Og Platon og alle de glade svelgende brødre! Og dog bedrev de ting, som hine kristne halv-svin derborte skulle sverge seg fra Gud på, om noen beskyldte dem for det. Og tenk deg dessuten Ødipos, Medea, Leda –

Basilios fra Cæsaræa.

Dikt, dikt; – du blander dikt og sannhet sammen.

Fyrst Julian.

Har ikke de diktede sinn og viljer de skaptes vilkår? Og se så til våre hellige skrifter, både de eldre og de nye. Var synden skjønn i Sodoma og Gomorra? Hevnet ikke Jehovas ild, hva Sokrates ikke vek tilbake for? – O, når jeg lever dette levnet i storm og sverm, så tenker jeg titt på, om sannheten skulle være skjønnhetens fiende.

Basilios fra Cæsaræa.

Og i en slik stund kan du sukke etter skjønnhet? Har du så lett glemt, hva du nylig hørte –?

Fyrst Julian (holder seg for ørene).

Ikke et ord mer om hine redsler! Alt det fra Antiokia vil vi ryste av oss. – –

Si meg, hva skriver Makrina videre? Der var noe annet; jeg synes, du sa –; hva kalte du de øvrige tidender?

Basilios fra Cæsaræa.

Selsomme.

Fyrst Julian.

Ja, ja; – hva var det?

Basilios fra Cæsaræa.

Hun skriver om Maximos i Efesos –

Fyrst Julian (levende)

Mystikeren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, denne gåtefulle mann. Nå er han dukket opp igjen; denne gang i Efesos. Alle de omliggende landskaper er i gjæring. Maximos nevnes på alles lepper. Enten er han en gjøgler, eller han står i en uhellsvanger pakt med visse ånder. Selv kristne dras underlig hen av hans bespottelige tegn og gjerninger.

Fyrst Julian.

Mer, mer; jeg ber deg!

Basilios fra Cæsaræa.

Der er ikke mer om ham. Makrina skriver bare at hun i Maximos's atterkomst ser et vitnesbyrd om at vi er under Herrens vrede. Hun tror at det forestår oss store trengsler for våre synders skyld.

Fyrst Julian.

Ja, ja, ja! – Hør, Basilios, hun må visselig være en sjelden kvinne, din søster.

Basilios fra Cæsaræa.

I sannhet, det er hun.

Fyrst Julian.

Når du meddeler meg av hennes brev, da er det, som om jeg fornam noe helt og fullt, jeg lenge hadde sukket etter. Si meg, står ennå hennes tanke til å vende seg bort fra verden og å leve i en øde egn?

Basilios fra Cæsaræa.

Den tanke står alltid fast hos henne.

Fyrst Julian.

Virkelig? Hun, som alle gaver synes å være drysset ned over? Hun, som jo skal være både ung og skjønn; hun, som har rikdom ivente og som råder over en – for en kvinne å være – høyst uvanlig lærdom! Vet du vel, Basilios, at jeg brenner etter å få se henne? – Hva vil hun i ensomheten?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg har jo fortalt deg, hennes brudgom døde. Hun holder ham for sin ventende husbond, hvem hun skylder alle sine tanker og hvem hun plikter å møte ren.

Fyrst Julian.

Selsomt, hvor mange som dras imot ensomheten i disse tider. – Når du skriver til Makrina, kan du si henne at også jeg –

Basilios fra Cæsaræa.

Hun vet det, Julian; men hun tror det ikke.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Hva skriver hun?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg ber deg, venn, forskån meg –

Fyrst Julian.

Har du meg kjær, så dølger du ikke et ord av, hva hun skriver!

Basilios fra Cæsaræa (rekker ham brevet).

Du vil det; – les; det begynner der.

Fyrst Julian (leser).

«Hver gang du skriver om keiserens unge slektning, som er din venn, da fylles mitt sinn av en stor og strålende glede –». O, Basilios, vær du mitt øye; les videre for meg.

Basilios fra Cæsaræa (leser).

«Din fortelling om all den tillitsfulle visshet, hvormed han kom til Aten, var meg som et bilde fra de gamle skrifters tid. Ja, jeg tror han er den gjenfødte David, som skal nedslå hedningenes kjemper. Guds ånd være over ham i striden og alle dager».

Fyrst Julian (griper ham om armen).

La det være nok med dette! Hun også? Hva er det, dere alle, likesom med en munn, krever av meg? Har jeg gitt dere noe skyldbrev på å brytes med maktens løver –?

Basilios fra Cæsaræa.

Hvorav kommer det, at alle troende i åndeløs forventning ser imot deg?

Fyrst Julian (går et par ganger opp og ned i søylegangen, stanser og rekker etter brevet).

Gi hit; la meg se. (leser ) «Guds ånd være over ham i striden og alle dager». –

O, Basilios, om jeg kunne –! Men jeg føler meg som hin Dædalos mellom himmel og hav. En svimlende høyde og et svelgende dyp –. Hva mening er der i disse røster, som roper til meg fra øst og vest at jeg skal frelse kristendommen? Hvor er den, denne kristendom, som skal frelses? Er den hos keiseren eller hos Cæsar? Jeg tenker, deres gjerninger skriker: nei, nei! Er den hos de mektige og fornemme, – hos disse hoffets lystne halvmenn, som folder hendene over den mette buk og piper: mon Guds sønn er skapt av intet? Eller er den hos de opplyste, hos dem, som, likesom du og jeg, har drukket skjønnhet og lærdom av de hedenske kilder? Heller ikke de fleste av disse våre brødre til det arianske kjetteri, som keiseren selv har så stor gunst for? Og nå den hele lurvede hop i riket, – alle de, som raser mot templene, som myrder hedninger og hedningers slekt! Er det for Kristi skyld? Ha-ha! bakefter slås de innbyrdes om de dreptes etterladenskaper. – Du kan spørre Makrina om kristendommen er å søke i ensomheten, – på søylen, hvor støtte-helgenen står på et ben. Eller er den i stedene? Kanskje hos hine bakere i Konstantinopel, som nylig kjempet med nevene for å klare det spørsmål om treenigheten består av tre personer eller av tre hypostaser! – Hvem av alle disse skulle Kristus ville ta i sin munn, om han steg ned til jorden igjen? – Frem med Diogenes-lykten, Basilios! Lys opp i dette nattemulm. – Hvor er kristendommen?

Basilios fra Cæsaræa.

Søk svaret der, hvor det var å finne i alle skrøpelige tider.

Fyrst Julian.

Steng ikke din kunnskaps brønn! Lesk meg, hvis du kan. Hvor skal jeg søke og finne?

Basilios fra Cæsaræa.

I de hellige menns skrifter.

Fyrst Julian.

Det samme fortvilelsens svar. Bøker, – alltid bøker! Kom jeg til Libanios, så lød det: bøker, bøker! Kommer jeg til dere, – bøker, bøker, bøker! Steiner for brød! Jeg kan ikke bruke bøker; – det er liv, jeg hungrer etter, samliv, ansikt til ansikt med ånden. Ble Saulus seende av en bok? Var det ikke en lysflod, som slo ham imøte, et syn, en røst –!

Basilios fra Cæsaræa.

Glemmer du synet og røsten, som hin Agathon fra Makellon –?

Fyrst Julian.

Et gåtefullt bud; et orakelrop, som jeg ikke kan tyde. Var jeg den kårne? Rikets arving, het det. Og hvilket rike –? Der ruger tusen tvil over den sak. Det vet jeg bare: i Aten er ikke løvens hule. Men hvor, hvor? O, jeg famler som Saulus i natten. Vil Kristus meg noe, så må han tale tydelig. Fingeren i naglesåret –

Basilios fra Cæsaræa.

Og dog står det skrevet –

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Jeg vet alt, hva som står skrevet. Dette med det skrevne, det er ikke sannhet i kjødet. Føler du ikke ekkelhet og kvalme, likesom ombord på et skip i vindstille, omtumlet mellom liv, skrift, hedensk visdom og skjønnhet? Det må komme en ny åpenbaring. Eller en åpenbaring av noe nytt. Det må, sier jeg; – tiden er inne. – Ja, en åpenbaring! O, Basilios, kunne du be den ned over meg! Bloddøden, om så skal være –! Bloddøden –, ah, jeg svimler i dens sødme; tornekronen om min tinning –! (han griper seg med begge hender om hodet, fatter rosenkransen, som han river av, besinner seg lenge og sier sakte:) Denne. Det hadde jeg glemt. (kaster kransen bort.) Et eneste har jeg lært i Aten.

Basilios fra Cæsaræa.

Hvilket, Julian?

Fyrst Julian.

Den gamle skjønnhet er ikke lenger skjønn, og den nye sannhet ikke lenger sann.

Visdomslæreren Libanios (ennå i frastand).

Nå har vi ham; nå har vi ham!

Fyrst Julian.

Ham? Jeg tenkte du hadde dem begge.

Visdomslæreren Libanios.

Hvilke begge?

Fyrst Julian.

Milons sønner.

Visdomslæreren Libanios.

Ah, ja, dem har jeg også. Men vi har ham, min Julian!

Fyrst Julian.

Hvem, dyrebare broder?

Visdomslæreren Libanios.

Han har fanget seg i sitt eget garn!

Fyrst Julian.

Aha, – en vismann altså?

Visdomslæreren Libanios.

All visdoms motstander.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem, spør jeg?

Visdomslæreren Libanios.

Vet du det virkelig ikke? Har du ikke hørt nyheten om Maximos?

Fyrst Julian.

Om Maximos? O, ha dog den godhet –

Visdomslæreren Libanios.

Dit hen måtte det komme med denne urolige svermer, – skritt for skritt, inn i vanviddet –

Fyrst Julian.

Med andre ord: inn i den høyeste visdom.

Visdomslæreren Libanios.

Ja, slikt kan sies. Men nå gjelder det å handle og gripe øyeblikket. Du, vår høyt skattede Julian, du er mannen. Du er keiserens nære slektning. Alle sanne visdomsvenners håp er rettet på deg, både her og i Nikomedia –

Fyrst Julian.

Hør, o fortreffelige Libanios, – så som jeg ikke er allvitende –

Visdomslæreren Libanios.

Så erfar da at Maximos nylig er trådt åpenlyst frem med det, som ligger på bunnen av hans lære.

Fyrst Julian.

Og det laster du ham for?

Visdomslæreren Libanios.

Han har utsagt, at han kan by over ånder og skygger.

Fyrst Julian (fatter hans kappe).

Libanios!

Visdomslæreren Libanios.

Alle på skipet var oppfylt av de forunderligste fortellinger, og her (viser et brev frem) her skriver min medbroder Eusebios utførlig om saken.

Fyrst Julian.

Ånder og skygger –

Visdomslæreren Libanios.

I Efesos har Maximos nylig, i en stor forsamling, både av tilhengere og av motstandere, øvet forbudne kunster med Hekates bildestøtte. Det skjedde i gudinnens tempel. Eusebios skriver, at han selv var tilstede, og var vitne til alt, fra først til sist. Det var ravnsvart natt omkring dem. Maximos talte selsomme besvergelser; derpå avsang han en hymne, som ingen forstod. Da tente marmorfakkelen seg i støttens hånd –

Basilios fra Cæsaræa.

Ugudelig verk!

Fyrst Julian (åndeløs).

Og så –?

Visdomslæreren Libanios.

Og i det sterke blålige lys så de alle at støttens ansikt tok liv og smilte imot dem.

Fyrst Julian.

Hva mer?

Visdomslæreren Libanios.

Forferdelse grep de flestes sinn. Alle styrtet imot utgangen. Mange har ligget i sykdom eller villelse bakefter. Men han selv, – skulle du tro det, Julian? – til tross for den skjebne, som rammet begge hans brødre i Konstantinopel, turer han frem på sin farlige og forargelige vei.

Fyrst Julian.

Forargelig? Kaller du denne vei en forargelig vei? Løper ikke all visdoms mål ut i dette? Samkvem mellom ånd og ånd –

Basilios fra Cæsaræa.

O, dyrebare forvillede venn –!

Visdomslæreren Libanios.

Mer enn forargelig, sier jeg! Hva er Hekate? Hva er gudene overhodet for de oppklaredes erkjennelse? Heldigvis lever vi dog ikke i hin gamle blinde sangers tid. Maximos burde dog vite bedre, enn som så. Har ikke Platon – og etter ham vi andre – kastet fortolkningens lys over det hele? Er det ikke forargelig, nå, i disse våre egne dager, igjen å ville hylle inn i gåter og tåkefulle drømmer denne beundringsverdige, håndgripelige og, jeg tør vel si, møysommelig oppførte bygning av begrep og av uttydning, som vi, som visdommens elskere, som skolen, som –

Fyrst Julian (stormende).

Farvel, Basilios! Jeg øyner et lys på min vei!

Basilios fra Cæsaræa (slår armene om ham).

Jeg slipper deg ikke; jeg holder deg fast!

Fyrst Julian (snor seg fra ham).

Ingen holder meg; – stamp ikke mot brodden –

Visdomslæreren Libanios.

Hvilket anfall av avsinn! Venn, broder, medbroder, hvor vil du hen?

Fyrst Julian.

Dit, dit hen, hvor fakler tennes og hvor støtter smiler!

Visdomslæreren Libanios.

Og det kunne du! Du, Julian, du, vår stolthet, vårt lys, vårt håp, – du skulle ville ile til dette forblindede Efesos for å gi deg i en gjøglers vold! Vit, at i samme stund, som du fornedrer deg så dypt, i samme stund har du avført deg det herlige ry for lærdom og for veltalenhet, som du i disse år både i Pergamon og i Nikomedia og fornemmelig her ved Atens høye skole –

Fyrst Julian.

O, skole, skole! Bli du hos dine bøker; – nå har du pekt på den mann, jeg lette etter.

Visdomslæreren Libanios (ser en tid etter ham).

Denne fyrstelige yngling er farlig for vitenskapen.

Basilios fra Cæsaræa (halvt hen for seg).

Fyrst Julian er farlig for mer.