CÆSARS FRAFALL,

SKUESPILL I FEM HANDLINGER.

DE OPPTREDENDE:

FØRSTE HANDLING.

Lovsang (inne i kirken).

Gullsmeden Potamon (med en papirlykt, kommer fra venstre, pikker en av soldatene på akselen og spør):

Pst, gode venn, – når kommer keiseren?

Soldaten.

Vet ikke.

Fargeren Fokion (vender hodet i trengselen).

Keiseren? Jeg synes det var noen som spurte om keiseren? Keiseren kommer litt før midnatt. Ganske litt før. Jeg har det fra Memnon selv.

Hårskjæreren Eunapios (kommer ilferdig løpende og støter en frukthandler til side).

Av veien, hedning!

Frukthandleren.

Sakte, herre!

Gullsmeden Potamon.

Svinet mukker!

Hårskjæreren Eunapios.

Hund, hund!

Fargeren Fokion.

Mukke imot en velkledd kristen; – imot en mann av keiserens egen tro!

Hårskjæreren Eunapios (støter frukthandleren omkull).

I skitten med deg!

Gullsmeden Potamon.

Rett så! Søl deg der, likesom dine guder.

Fargeren Fokion (slår ham med sin stokk).

Ta det, – og det, – og det!

Hårskjæreren Eunapios (sparker ham).

Og der; og der! Jeg skal mykne ditt gudsforhatte skinn.

Fargeren Fokion (med den øyensynlige hensikt at det skal høres av vaktføreren).

Jeg ville høylig ønske at en eller annen brakte dette opptrinn for vår velsignede keisers ører. Keiseren har nylig uttalt sin misnøye med at vi kristne borgere holder samkvem med hedningene, rett likesom om intet skilte imellom oss –

Gullsmeden Potamon.

Du sikter til hint oppslag på torgene? Det har jeg også lest. Og jeg synes at likesom det finnes både ekte og uekte gull i verden –

Hårskjæreren Eunapios.

Man bør ikke skjære alle over en kam; det er min mening. Det gis dog, Gud være lovet, ennå ivrige sjeler iblant oss.

Fargeren Fokion.

Vi er langtfra ikke ivrige nok, dere kjære brødre! Se bare hvor kjepphøye disse spotterne ter seg. Eller tror dere det er mange av disse lurvete, som bærer korsets og fiskens tegn på armen?

Gullsmeden Potamon.

Nei, – tenk bare, de myldrer og kryr foran selve hoffkapellet –

Fargeren Fokion.

– i slik en høyhellig natt –

Hårskjæreren Eunapios.

– sperrer veien for kirkens rene lemmer –

En sminket kvinne (i trengselen).

Er donatister rene?

Fargeren Fokion.

Hva? Donatist! Er du en donatist?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva nå? Er ikke du det samme?

Fargeren Fokion.

Jeg? Jeg! Gid lynet slår din tunge!

Gullsmeden Potamon (gjør korsets tegn).

Gid pest og byller –!

Fargeren Fokion.

En donatist! Du åtsel; du råtne tre!

Gullsmeden Potamon.

Rett så; rett så!

Fargeren Fokion.

Spon på Satans ildsted!

Gullsmeden Potamon.

Rett så! Skjell ham; skjell ham, kjære broder!

Fargeren Fokion (støter gullsmeden bort).

Hold munn; vik langt ifra meg. Nå kjenner jeg deg; – du er manikeeren Potamon!

Hårskjæreren Eunapios.

En manikeer? En stinkende kjetter! Tvi, tvi!

Gullsmeden Potamon (holder sin papirlykt frem).

Eia! Det er jo fargeren Fokion fra Antiokia! Kainitten!

Hårskjæreren Eunapios.

Ve meg, som er kommet i løgnens samkvem!

Fargeren Fokion.

Ve meg, som hjalp en djevelens sønn!

Hårskjæreren Eunapios (slår ham på øret).

Ta det, som lønn for hjelpen!

Fargeren Fokion (slår igjen).

Å, du ryggesløse kjøter!

Gullsmeden Potamon.

Forbannet, forbannet være dere begge!

Vaktføreren (roper til soldatene).

Keiseren kommer!

Lovsang (fra høyalteret).

Keiser Konstanzios (stanser plutselig, vender seg om til fyrst Julian og spør hvast):

Hvor er Gallos?

Fyrst Julian (blekner).

Gallos? Hva vil du Gallos?

Keiser Konstanzios.

Der grep jeg deg!

Fyrst Julian.

Herre –!

Keiserinne Eusebia (fatter keiserens hånd).

Kom; kom!

Keiser Konstanzios.

Samvittigheten skrek. Hva pønsker dere to på?

Fyrst Julian.

Vi?

Keiser Konstanzios.

Du og han!

Keiserinne Eusebia.

Å, kom; kom, Konstanzios!

Keiser Konstanzios.

Så sort en dåd! Hva svar ga oraklet?

Fyrst Julian.

Oraklet? Ved min hellige frelser –

Keiser Konstanzios.

Lyver noen dere på, så skal han bøte på bålet. (drar fyrsten til side.) Å, la oss holde sammen, Julian! Dyre frende, la oss det!

Fyrst Julian.

Alt ligger i dine hender, elskede herre!

Keiser Konstanzios.

Mine hender –!

Fyrst Julian.

Å, strekk dem i nåde over oss!

Keiser Konstanzios.

Mine hender? Hva tenkte du om mine hender?

Fyrst Julian (griper hans hender og kysser dem).

Keiserens hender er hvite og kjølige.

Keiser Konstanzios.

Hva skulle de ellers være? Hva tenkte du? Nå grep jeg deg igjen!

Fyrst Julian (kysser dem atter).

De er som rosenbladene her i måneskinnsnatten.

Keiser Konstanzios.

Ja, ja, ja, Julian!

Keiserinne Eusebia.

Fremad; det er på tiden.

Keiser Konstanzios.

Å skulle inn for Herrens åsyn! Jeg, jeg! Å, be for meg, Julian! De vil by meg den hellige vin. Jeg ser den! Den spiller, som slangeøyne i gullkalken –. (skriker.) Blodige øyne –! Å, Jesus Kristus, be for meg!

Keiserinne Eusebia.

Keiseren er syk –!

Fyrstinne Helena.

Hvor er Cæsarios? Livlegen, livlegen, – hent ham!

Keiserinne Eusebia (vinker).

Memnon, gode Memnon!

Fyrst Julian (dempet).

Herre, ha barmhjertighet, og skikk meg langt herfra.

Keiser Konstanzios.

Hvor ville du helst hen?

Fyrst Julian.

Til Egypten. Helst dit, hvis du så synes. Det går jo så mange dit, – inn i den store ensomhet.

Keiser Konstanzios.

Inn i ensomheten? Så? I ensomheten grubler man. Jeg forbyr deg å gruble.

Fyrst Julian.

Jeg skal ikke gruble, hvis du bare ville tillate meg –. Her vokser min sjelenød med hver dag. Onde tanker flokkes om meg. I ni døgn har jeg båret hårskjorte, og den har ikke verget meg; i ni netter har jeg pisket meg med botssvøpen, men det fordriver dem ikke.

Keiser Konstanzios.

Vi må være standhaftige, Julian! Djevelen er såre virksom i oss alle. Tal med Hekebolios –

Slaven Memnon (til keiseren).

Nå er det på tiden –

Keiser Konstanzios.

Nei, nei, jeg vil ikke –

Slaven Memnon (tar ham om håndleddet).

Kom, nådigste herre; – kom, sier jeg.

Keiser Konstanzios (retter seg i været og sier med verdighet):

Inn i Herrens hus!

Slaven Memnon (sakte).

Og siden det andre –.

Keiser Konstanzios (til Julian).

Gallos skal møte frem for meg.

Fyrst Julian (bak keiserens rygg, folder hendene bønnlig imot keiserinnen).

Keiserinne Eusebia (hurtig og dempet).

Frykt ikke!

Keiser Konstanzios.

Bli utenfor. Ikke inn i kirken med det sinn, du nå har. Når du ber for alteret, så er det for å nedbe ondt over meg. – Å, less ikke slik skyld på deg, min elskede frende!

En verkbrudden.

Å, verdens mektigste hersker, la meg røre ved din kjortelflik, at jeg kan bli helbredet.

En blind.

Be for meg, du Herrens salvede, at jeg får mitt syn igjen!

Keiser Konstanzios.

Vær trøstig, sønn! – Memnon, strø sølvpenger for dem. Inn, inn!

Fyrst Julian (ser mot kirken).

Hva vil han Gallos? I denne hellige natt kan han da ikke tenke på å –! Å, den, som visste – – (vender seg og støter imot den bortgående blinde.) Se deg for, venn!

Den blinde.

Jeg er blind, herre!

Fyrst Julian.

Ennå? Kan du virkelig ikke se så mye som hin tindrende stjerne? Tvi deg, du lite troende. Lovte ikke Guds salvede å be for ditt syn?

Den blinde.

Hvo er du, som spotter en blind broder?

Fyrst Julian.

En broder i vantro og blindhet.

En stemme (sakte, bak ham, mellom buskene).

Julian, Julian!

Fyrst Julian (med et skrik).

Ah!

Stemmen (nærmere).

Julian!

Fyrst Julian.

Stå, stå; – jeg er væpnet! Vokt deg vel.

En ung mann, (i ringe klær og med vandringsstav, kommer til syne mellom trærne).

Stille; det er meg –

Fyrst Julian.

Bli hvor du er! Kom ikke nær meg, menneske!

Den unge mann.

Å, minnes du da ikke Agathon –?

Fyrst Julian.

Agathon! Hva sier du? Agathon var jo en gutt –

Agathon.

For seks år siden. Jeg kjente deg straks.

Fyrst Julian.

Agathon; – ja, ved det hellige kors, tror jeg ikke det er deg!

Agathon.

Se på meg; se riktig –

Fyrst Julian (omfavner og kysser ham).

Barndomsvenn! Lekebroder! Du kjæreste av dem alle! Og du er her? Hvilket under! Du har reist den lange vei over fjellene, og siden over havet, – hele den lange vei fra Kappadokia!

Agathon.

Jeg kom for to dager siden med et skip fra Efesos. Å, hvor har jeg ikke forgjeves søkt deg i disse to dager. Ved slottsportene ville ikke vakten la meg slippe inn og –

Fyrst Julian.

Nevnte du mitt navn for noen? Eller at du søkte meg?

Agathon.

Nei, slikt turde jeg slett ikke nevne, for –

Fyrst Julian.

Det har du gjort rett i; man bør aldri la noen vite mer, enn høyst nødvendig. –

Hit, Agathon; frem i det fulle måneskinn, at jeg kan se deg. – Du; du! Hvor du er vokst, Agathon; – hvor du ser sterk ut.

Agathon.

Og du er blekere.

Fyrst Julian.

Jeg kan ikke tåle luften i slottet. Jeg tror her er usunt. – Det er ikke her, som i Makellon. Makellon ligger høyt. Det ligger ingen annen stad så høyt i hele Kappadokia; ah, hvor stryker ikke den friske snøvind fra Tauros henover –! Er du trett, Agathon?

Agathon.

Å, ingenlunde.

Fyrst Julian.

La oss dog sette oss. Her er så stilt og ensomt. Tett sammen; se så! (drar ham ned på en benk ved rekkverket.) – «Kan det komme noe godt fra Kappadokia», sies det. Ja, – venner kan komme. Gis det noe bedre?

Ufattelig, at jeg ikke straks kjente deg. Å du, min elskede eiendom, er det ikke som i barneårene –?

Agathon (ned foran ham).

Jeg for dine føtter, likesom da.

Fyrst Julian.

Nei, nei, nei –!

Agathon.

Å, la meg ligge så!

Fyrst Julian.

Akk, Agathon, det er synd og bespottelse å knele for meg. Du skulle vite, hvor skyldbetynget jeg er blitt. Hekebolios, min dyrebare lærer, har mye sorg av meg, Agathon. Han kunne fortelle deg – – –

Hvor ditt hår er blitt fyldig og fuktig. Og hvor lokket det er. – Men Mardonios, – hvordan går det ham? Nå er han vel nesten hvithåret?

Agathon.

Han er ganske hvithåret.

Fyrst Julian.

Hvor Mardonios forstod å tyde Homer! Jeg tror ikke min gamle Mardonios har sin like i det stykke. – Helte mot helte i kamp; – og ildnende guder over dem. Jeg så det med øynene.

Agathon.

Dengang stod ditt sinn til å bli en stor og lykkelig kriger.

Fyrst Julian.

Det var glade år, hine seks i Kappadokia. Var årene lengre i den tid, enn nå? Det tykkes så når jeg drages til minne alt, hva de rommer. – –

Ja, det var glade år. Vi ved våre bøker, og Gallos på sin persiske hest. Som skyggen av en sky jaget han over sletten. – Å, men en ting må du dog si meg. Kirken –?

Agathon.

Kirken? Over den hellige Mamas' grav?

Fyrst Julian (smiler svakt).

Som Gallos og jeg bygget. Gallos fikk sin fløy ferdig; men jeg –; det ville aldri rett lykkes. – Hvordan er det gått siden?

Agathon.

Det gikk ikke. Byggfolkene sa, at det var ugjørlig på den måte.

Fyrst Julian (tankefull).

Ja visst; ja visst. Jeg gjorde dem urett da jeg mente at de var ukyndige. Nå vet jeg hvorfor det ikke kunne gå. Jeg skal si deg det, Agathon; – Mamas var en falsk helgen.

Agathon.

Var den hellige Mamas?

Fyrst Julian.

Hin Mamas har aldri vært noe blodvitne. Det hele sagn om ham var en selsom villfarelse. Hekebolios har med overmåte mye lærdom utfunnet den rette sammenheng, og jeg selv har for nylig avfattet et ringe skrift om denne sak, et skrift, min Agathon, som visse visdomsvenner, ubegripelig nok, skal ha omtalt med ros i læresalene. –

Herren holde mitt hjerte rent for all forfengelighet! Den onde frister har tallløse snikveier; en kan aldri vite –.

At det skulle lykkes for Gallos, men ikke for meg! Akk, min Agathon, når jeg tenker på hin kirkebygning, så ser jeg Kains alter –

Agathon.

Julian!

Fyrst Julian.

Gud vil ikke vite av meg, Agathon!

Agathon.

Å, tal ikke så! Var ikke Gud sterk i deg da du ledet meg ut av hedenskapets mørke og ga meg lys for alle tider, – du, et barn, som du dengang var!

Fyrst Julian.

Ja, den sak er meg som en drøm.

Agathon.

Og dog så livsalig en sannhet.

Fyrst Julian (tungt).

Det skulle vært nå! – Hvor tok jeg ordets ild fra? Det var lovsang i luften, – en stige mellom himmel og jord – – (stirrer ut.) Så du den?

Agathon.

Hvilken?

Fyrst Julian.

Stjernen, som falt; der, bak de to sypressene. (tier litt og slår plutselig om.) – Har jeg fortalt deg, hva min mor drømte natten før jeg ble født?

Agathon.

Det minnes jeg ikke.

Fyrst Julian.

Nei, nei, det er sant, jeg erfarte det først senere.

Agathon.

Hva drømte hun?

Fyrst Julian.

Min mor drømte at hun fødte Akilleus.

Agathon (levende).

Tror du ennå like sterkt på drømmer?

Fyrst Julian.

Hvorfor spør du?

Agathon.

Du skal få høre; for det henger sammen med hint, som drev meg over havet –

Fyrst Julian.

Du har et særlig ærend her? Det har jeg slett ikke tenkt på å spørre deg om –

Agathon.

Et selsomt ærend; og just derfor nøler jeg i tvil og uro. Det er så mye, jeg gjerne ville vite først, – om livet i staden, – om deg selv, – om keiseren –

Fyrst Julian (ser visst på ham).

Si sannheten, Agathon; – hvem har du talt med her før du traff meg?

Agathon.

Ikke med noen.

Fyrst Julian.

Hva tid kom du?

Agathon.

Det sa jeg deg før, – for to dager siden.

Fyrst Julian.

Og straks vil du vite –? Hva er det for ting, du vil vite om keiseren? Er det noen, som har bedt deg –? (slår armene om ham.) Å, tilgi meg, Agathon, venn!

Agathon.

Hva? Hvilket?

Fyrst Julian (reiser seg og lytter).

Hyss! – Nei, det var intet; det var bare en fugl i buskene. – –

Jeg er såre lykkelig her. Hvorfor tror du det ikke? Hvi skulle jeg ikke være lykkelig? Har jeg ikke her all min slekt samlet? Ja, jeg mener – alle dem, som en nådig frelser har holdt sin hånd over.

Agathon.

Og keiseren er deg jo i fars sted?

Fyrst Julian.

Keiseren er over all måte vis og god.

Agathon, (som også har reist seg).

Julian, er det rykte sant, at du engang skal være keiserens etterfølger?

Fyrst Julian (hastig).

Tal ikke om de farlige ting. Jeg vet ikke hva tåpelige rykter forteller. – Hvorfor fritter du meg så mye? Ikke et ord får du ut, før du sier meg, hva du vil i Konstantinopel.

Agathon.

Jeg kommer på Gud Herrens vegne.

Fyrst Julian.

Har du din frelser og din frelse kjær, så dra hjem igjen. (lytter ut over rekkverket.) Tal sakte; der legger en båt til. –

Hva vil du her? Kysse splinten av det hellige kors? – Dra hjem igjen, sier jeg! Vet du, hva Konstantinopel er blitt i de siste femten måneder? Et bespottelsens Babylon. – Har du ikke hørt det, – vet du ikke at Libanios er her?

Agathon.

Akk, Julian, jeg kjenner ikke Libanios.

Fyrst Julian.

Du ensomme kappadokier! Lykkelige egn, hvor hans røst og lære ikke har slått ned.

Agathon.

Ah, han er en av hine hedenske vranglærere –?

Fyrst Julian.

Den farligste av dem alle.

Agathon.

Dog ikke farligere enn Ædesios i Pergamon?

Fyrst Julian.

Ei, hva; – hvem tenker lenger på Ædesios i Pergamon? Ædesios er avfeldig –

Agathon.

Er han også farligere, enn hin gåtefulle Maximos?

Fyrst Julian.

Maximos! Tal ikke om denne gjøgler. Hvem vet noe pålitelig om Maximos?

Agathon.

Han sier seg å ha sovet tre år i en hule hinsides Jordan.

Fyrst Julian.

Hekebolios holder ham for en bedrager, og deri har han visselig ikke mye urett. – –

Nei, nei, Agathon, – Libanios er den farligste. Vår syndige jord har likesom våndet seg under denne svøpe. Det gikk tegn forut for hans ankomst. En pestaktig syke myrdet mennesker for fote i staden. Og så, da den var over, i november måned, regnet her ild hver natt fra himmelen. Du må ikke tvile, Agathon! Jeg har selv sett stjernene løsne seg fra sine ringer, dale ned imot jorden og slukne underveis. –

Siden har han lært her, han, visdomselskeren, taleren. Alle kaller ham veltalenhetslærernes konge. Ja, det må de vel. Jeg sier deg, han er forferdelig. Ynglinger og menn flokkes om ham; han binder deres sjeler, så de må følge ham; fornektelsen flyter dårende fra hans lepper, lik dikt og sang om trojanere og grekere –

Agathon (i skrekk).

Å, du har også søkt ham, Julian!

Fyrst Julian (viker tilbake).

Jeg! – Gud skjerme meg mot slikt! Skulle visse rykter komme deg for øre, så fest ikke lit til dem. Det er ikke sant, at jeg har søkt Libanios om natten eller i forkledning. Hans nærhet ville være meg en redsel. Keiseren har dessuten forbudt det, og Hekebolios ennå mer inntrengende. – Alle troende, som kommer denne spissfindige mann nær, de faller fra og blir spottere. Og ikke de alene. Hans ord bæres fra munn til munn like inn i keiserslottet. Hans legende hån, hans uomstøtelige grunner, hans spottedikt slår ned i min bønn; – alt dette til hope er for meg som hine uhyrer i fugleskikkelse, der fordum tilsølte maten for en from omflakkende helt. Jeg føler stundom med forferdelse at jeg ekles ved troens og ordets føde – (med et utbrudd av ubendighet.) Hadde jeg keiserlig makt, skulle jeg sende deg Libanios' hode på et sølvfat!

Agathon.

Men hvor er det mulig at keiseren tåler dette? Hvor kan vår fromme troende keiser –?

Fyrst Julian.

Keiseren? Priset være keiserens tro og fromhet! Men keiseren har ikke tanke for annet, enn den ulykkelige perserkrig. Den fyller alles sinn. Ingen akter den krig, som her føres imot Golgatas fyrste. Ah, min Agathon, det er ikke nå som for to år siden. Dengang måtte mystikeren Maximos' to brødre bøte med livet for sine vrange lærdommer. Du vet ikke hvilke mektige støtter Libanios har. En eller annen av de ringere visdomslærere utjages stundom av staden. Ham våger ingen å røre ved. Jeg har tryglet, jeg har bønnfalt både Hekebolios og keiserinnen om å virke for hans utvisning. Men nei, nei! – Hva hjelper det at de andre fjernes? Dette ene menneske forgifter luften for oss alle. Å, du min frelser, om jeg kunne flykte fra all denne hedenske vederstyggelighet! Å leve her, er å leve i løvens hule –

Agathon (livfullt).

Julian, – hva sa du der!

Fyrst Julian.

Jo, jo; bare et under kan fri oss.

Agathon.

Å, så hør! Det under er skjedd.

Fyrst Julian.

Hva mener du vel?

Agathon.

Du skal høre det, Julian; for nå tør jeg ikke lenger tvile på at det er deg, det gjelder. Hva som drev meg til Konstantinopel var et syn –

Fyrst Julian.

Et syn, sier du!

Agathon.

En hellig åpenbaring –

Fyrst Julian.

Å, for Guds nådes skyld, tal! – Hyss; tal ikke. Vent; der kommer noen. Stå her; ganske likegyldig; – lat som intet.

Visdomslæreren.

Tap intet i vannet, min glade Gregor! Husk på, hva du bærer er mer verd, enn gull.

Fyrst Julian (som står like ved ham).

Med tillatelse, – gis det noe håndfast gode, som er mer verd, enn gull?

Visdomslæreren.

Kan du kjøpe ditt livs frukter igjen for gull?

Fyrst Julian.

Sant; sant. Men når så er, skulle du ikke lite på de troløse vann.

Visdomslæreren.

Menneskegunst er troløsere.

Fyrst Julian.

Det ord var visdom. Og hvor seiler du så hen med dine skatter?

Visdomslæreren.

Til Aten.

Fyrst Julian (med undertrykt latter).

Til Aten? Å, rike herre, så eier du jo ikke din egen rikdom.

Visdomslæreren (stanser).

Hvi så?

Fyrst Julian.

Er det vismanns verk å føre ugler til Aten?

Visdomslæreren.

Mine ugler forlikes ikke med kirkelyset i keiserstaden. (til en av de unge menn.) Rekk meg hånden, Sallust!

Lærlingen Sallust (halvt nede på trappen, sakte).

Ved gudene, det er ham!

Visdomslæreren.

Ham –?

Lærlingen Sallust.

Så sant jeg lever! Jeg kjenner ham; – jeg har sett ham gå sammen med Hekebolios.

Visdomslæreren.

Ah!

Du smilte nyss. Hva smilte du av?

Fyrst Julian.

Da du klaget over kirkelyset, tenkte jeg på om det ikke snarere var kongelyset i læresalen, som skar deg for sterkt i øynene.

Visdomslæreren.

Misunnelse rommes ikke under den korte kappe.

Fyrst Julian.

Hva ikke rommes, det stikker frem.

Visdomslæreren.

Du har en spiss tunge, høye galileer!

Fyrst Julian.

Hvorfor galileer? Hva er mitt galileermerke?

Visdomslæreren.

Hoffkledningen.

Fyrst Julian.

Jeg er visdomsvenn innenfor; for jeg bærer en såre grov skjorte. – Men si meg, hva søker du i Aten?

Visdomslæreren.

Hva søkte Pontius Pilatus?

Fyrst Julian.

Ei, hva! Er ikke sannheten her, hvor Libanios er?

Visdomslæreren (ser stivt på ham).

Hm! – Libanios, ja! Libanios vil snart forstumme. Libanios er lei av kampen, herre!

Fyrst Julian.

Lei? Han, – den usårlige, den alltid seirende –?

Visdomslæreren.

Han er lei av å vente på sin likemann.

Fyrst Julian.

Nå spøker du, fremmede! Hvor kan Libanios tenke å finne sin likemann?

Visdomslæreren.

Hans likemann finnes.

Fyrst Julian.

Hvem? Hvor? Nevn ham!

Visdomslæreren.

Det turde være farlig.

Fyrst Julian.

Hvorfor?

Visdomslæreren.

Er du ikke hoffmann?

Fyrst Julian.

Og hva så?

Visdomslæreren (saktere).

Har du selv den forvovenhet å prise keiserens etterfølger?

Fyrst Julian (gjennomrystet).

Ah!

Visdomslæreren (hurtig).

Forråder du meg, så nekter jeg alt!

Fyrst Julian.

Jeg forråder ingen. Visselig, visselig ikke! – Keiserens etterfølger, sier du? Jeg vet ikke hvem du mener; – keiseren har ingen kåret. – Men hvorfor hin spøk? Hvorfor talte du om Libanios' likemann?

Visdomslæreren.

Ja eller nei, – lever det ved keiserhoffet en yngling, som med makt og harde bud, gjennom bønner og overtalelser, holdes fjernt fra læresalens lys?

Fyrst Julian (med hast.)

Slikt skjer for å holde hans tro ren!

Visdomslæreren (smiler).

Har denne unge mann så ringe tro til sin tro? Hva vet han om sin tro? Hva vet en kriger om sitt skjold før det har skjermet ham?

Fyrst Julian.

Sant, sant; – men det er kjærlige frender og lærere, hører du –

Visdomslæreren.

Talemåter, herre! Jeg vil si deg det. Det er for keiserens skyld at hans unge slektning holdes borte fra visdomsvennene. Keiseren har ikke ordets guddommelige gave. Keiseren er stor for resten; men han tåler ikke at hans etterfølger lyser over riket –

Fyrst Julian (forvirret.)

Og det våger du –!

Visdomslæreren.

Ja, ja, du vredes på din herskers vegne, men –

Fyrst Julian.

Langt fra; tvert imot –; ja, det vil si – –

Hør, jeg står denne unge fyrste så temmelig nær. Det skulle være meg kjært å erfare –

Gå lenger til side, Agathon; jeg må tale i enrom med denne mann.

Du sa lyse? Lyse over riket? Hva vet du, hva vet dere alle om fyrst Julian?

Visdomslæreren.

Kan Sirios dølges av en sky? Vil ikke den drivende vind hist eller her flenge en rift i skyen, så at den –

Fyrst Julian.

Like til; jeg ber deg.

Visdomslæreren.

Slottet og kirken er som et dobbelt bur, hvori fyrsten holdes fangen. Buret er ikke tett nok. Stundom lar han et selsomt ord falle; – hoffkrypet – tilgi meg, herre – hoffmennene bærer det ut, til spott; den dype mening er ikke til for disse herrer, – tilgi, herre, – for de fleste av dem er den ikke til.

Fyrst Julian.

For ingen. Du kan trygt si, for ingen.

Visdomslæreren.

For deg synes det dog. Og i alle fall for oss. – –

Ja, han kunne lyse over riket! Går det ikke sagn om ham fra hans barneår i Kappadokia, da han under ordkamp med sin broder Gallos tok gudenes sak og forsvarte dem mot galileeren?

Fyrst Julian.

Det var spøk, taleøvelser –

Visdomslæreren.

Hva har ikke Mardonios opptegnet om ham? Og Hekebolios siden! Hva kunst lå det ikke allerede i guttens tale, – hva skjønnhet, hva ynde i tankenes lette lek!

Fyrst Julian.

Og det tykkes deg?

Visdomslæreren.

Ja, vel kunne han bli oss en motstander, som vi både måtte frykte for og lengtes etter. Hva fattes der ham for å nå en så ærefull høyde? Fattes der ham annet, enn å gå den samme skole igjennom, som den Paulus gikk igjennom, og som han gikk så uskadt igjennom, at han bakefter kunne slutte seg til galileerne, lysende mer, enn alle de andre forkynnere til hope, fordi han hadde viten og veltalenhet! Hekebolios frykter for sin lærlings tro. Å, jeg vet det godt; det er fra ham det kommer. Men glemmer han da, denne overvettes samvittighetsfulle mann, at han selv i sin ungdom har drukket av de kilder, som han nå vil tilstoppe for sin lærling? Eller er det ikke hos oss at han har lært å bruke de språkets våpen, som han nå med en så høyt lovprist ferdighet svinger imot oss?

Fyrst Julian.

Å, sant; ustridig sant!

Visdomslæreren.

Og hva gaver har så denne Hekebolios i sammenligning med de gaver, der så underfullt åpenbarte seg hos hint fyrstelige barn, som, etter hva der sies, i Kappadokia, på de henrettede galileeres graver, forkynte en lære, hvilken jeg holder for villfarende og som derfor desto vanskeligere vinner inngang, men som han dog forkynte med en slik åndens henrevethet, at – i fall jeg tør tro et såre utbredt rykte – mangfoldige barn av hans egen alder ga seg under ham og fulgte ham som lærlinger! Ah, Hekebolios er, som dere andre, – mer nidsyk enn nidkjær; derfor har Libanios ventet forgjeves.

Fyrst Julian (griper ham om armen).

Hva har Libanios sagt? For Gud – jeg besverger deg, la meg vite det!

Visdomslæreren.

Han har sagt alt, hva du nyss har hørt. Og han har sagt mer enn det. Han har sagt: se hin fyrstelige galileer; han er åndens Akilleus.

Fyrst Julian.

Akilleus! (saktere.) Min mors drøm.

Visdomslæreren.

Hist inne i de åpne læresaler står kampen. Dag og glede er over striden og over de stridende. Ordets piler hviner; viddets hvasse sverd knitrer i slaget; de salige guder sitter smilende i skyen –

Fyrst Julian.

Å, vik fra meg med ditt hedenskap –

Visdomslæreren.

– og heltene går hjem til leiren, armomslyngede, uten nag, med blussende kinn, med blodets svulmende strøm i alle årer, med erkjennelsens bytte og med løv om pannen. Ah, hvor er Akilleus? Jeg ser ham ikke. Akilleus er vred –

Fyrst Julian.

Akilleus er ulykkelig! – Men kan jeg tro det! Å, si meg –; jeg svimler –; alt det har Libanios sagt?

Visdomslæreren.

Hvi kom Libanios til Konstantinopel? Kom han hit av annen grunn, enn for å søke en viss ynglings hedrende vennskap?

Fyrst Julian (spent).

Tal sannhet! Nei, nei, dette kan ikke være sant. Hvordan skulle det forlikes med all den hån og spott, som –? Man håner ikke den, hvis vennskap man søker.

Visdomslæreren.

Galileer-renker, for å tårne en mur av hat og vrede imellom de to kjemper.

Fyrst Julian.

Du vil dog vel ikke nekte at det var Libanios –?

Visdomslæreren.

Jeg vil nekte alt slikt til det ytterste.

Fyrst Julian.

Spottediktene skulle ikke komme fra ham?

Visdomslæreren.

Ikke et eneste. De er alle tilhope blitt til i keiserslottet og utspredt under hans navn –

Fyrst Julian.

Ah, hva sier du der –?

Visdomslæreren.

Hva jeg tør vedstå for hvem det skal være. Du har en hvass tunge; – hvo vet, om ikke du selv –

Fyrst Julian.

Jeg –! Men kan jeg tro dette? Libanios skulle ikke ha skrevet dem? Ingen av dem?

Visdomslæreren.

Nei, nei!

Fyrst Julian.

Ikke engang det skjendige dikt om Atlas med de skrå skuldre?

Visdomslæreren.

Nei, nei, sier jeg.

Fyrst Julian.

Heller ikke hint tåpelige og høyst uforskammede vers om apekatten i hoffklær?

Visdomslæreren.

Ha-ha; det er skrevet i kirken og ikke i læresalen. Du tror det ikke? Jeg sier deg, det er Hekebolios –

Fyrst Julian.

Hekebolios!

Visdomslæreren.

Ja, Hekebolios; Hekebolios selv, som for å legge ondt imellom sin uvenn og sin lærling –

Fyrst Julian (med knyttede hender).

Ah, om så var!

Visdomslæreren.

Hadde denne forblindede og bedragne yngling kjent oss visdomsvenner, så hadde han ikke handlet så hardt imot oss.

Fyrst Julian.

Hva taler du om?

Visdomslæreren.

Nå er det for sent. Lev vel, herre!

Fyrst Julian (griper hans hånd).

Venn og broder, – hvem er du?

Visdomslæreren.

En mann, som sørger fordi han ser det guddomsbårne gå under.

Fyrst Julian.

Hva kaller du det guddomsbårne?

Visdomslæreren.

Det uskapte i det skiftende.

Fyrst Julian.

Like mørkt for meg.

Visdomslæreren.

Det gis en hel og herlig verden, som dere galileere er blinde for. I den er tilværelsen en høytid mellom bildestøtter og under tempelsanger, med fylte skummende skåler og med roser i håret. Svimlende broer spenner seg mellom ånd og ånd, like til de fjerneste lys i rommet. –

Jeg kjenner den, som kunne være hersker i dette store solfulle rike.

Fyrst Julian (angst).

Ja, med salighetens forlis!

Visdomslæreren.

Hva er salighet? Gjenforening med opphavet.

Fyrst Julian.

Ja, i medvitende liv; gjenforening for meg, som den jeg er!

Visdomslæreren.

Gjenforening, som regndråpens med havet, som det smuldrende løvs med den jord, der fostret det.

Fyrst Julian.

Å, hadde jeg lærdom! Hadde jeg våpen å løfte mot deg!

Visdomslæreren.

Hent deg våpen, unge mann! Læresalen er en tankenes og evnenes fektesal –

Fyrst Julian (vikende).

Ah!

Visdomslæreren.

Se hine glade ynglinger der borte. Det er galileere iblant dem. Villfarelser i de guddommelige ting volder ingen splid imellom oss. –

Lev vel! Dere galileere har gjort sannheten landflyktig. Se nå du, hvordan vi bærer skjebnens slag. Se oss med løv om de løftede panner. Slik går vi bort, – kortende natten med sang, og forventende Helios.

Fyrst Julian (ser lenge ut over vannet).

Hvem var han, den gåtefulle mann?

Agathon (kommer nærmere).

Hør meg, Julian –!

Fyrst Julian (i livfull bevegelse).

Han forstod meg! Og Libanios selv; den store, uforliknelige Libanios –! Tenk deg, Agathon, Libanios har sagt – –. Å, hvor skarpt må dog ikke det hedenske øye være!

Agathon.

Dette var et fristelsens verk, tro meg!

Fyrst Julian (uten å akte på ham).

Jeg holder det ikke lenger ut imellom disse mennesker. Fra dem kom altså hine vederstyggelige spottedikt! Her forhånes jeg; de ler bak min rygg; her er ingen, som tror på det, jeg bærer i meg. De går etter meg; de vrenger ad mine fakter og min tale; Hekebolios selv –! Å, jeg føler det, – Kristus viker fra meg; jeg blir ond her.

Agathon.

Å, du vet det ikke, – just du er særlig under nåden.

Fyrst Julian (går opp og ned ved rekkverket).

Jeg er den, som Libanios gadd kjempe med. Hvilket selsomt ønske! Libanios holder meg for sin likemann. Det er meg han venter på –

Agathon.

Hør og lyd; Kristus venter på deg!

Fyrst Julian.

Venn, hva mener du?

Agathon.

Synet, som drev meg til Konstantinopel –

Fyrst Julian.

Ja, ja, synet; det hadde jeg nesten glemt. En åpenbaring, sa du jo? Å, fortell, fortell!

Agathon.

Det var hjemme i Kappadokia for en måned siden, eller litt mer. Da kom det rykte ut, at hedningene igjen hadde begynt å holde lønnlige sammenkomster ved nattetid i Kybeles tempel –

Fyrst Julian.

De dumdristige! Det er dem jo strengt forbudt –

Agathon.

Alle troende reiste seg også i harme. Øvrigheten lot templet bryte ned, og vi sønderslo de forargelige avgudsbilder. Ja, de mer nidkjære iblant oss drevs av Herrens ånd til å gå videre. Under salmesang, og med hellige faner foran, dro vi gjennom staden og falt som vredens sendebud over de ugudelige; vi tok deres kostbarheter fra dem; mange hus ble stukket i brann; mange hedninger omkom i ilden; enn flere flyktende drepte vi i gatene. Å, det var en stor tid til Guds ære!

Fyrst Julian.

Og så? Synet, min Agathon!

Agathon.

Tre fulle netter og dager var hevnens herre sterk i oss. Men se, da kunne ikke kjødets skrøpelighet lenger holde skritt med åndens iver, og vi avstod fra forfølgelsen. –

Jeg lå på mitt leie; jeg kunne hverken våke eller sove. Det tyktes meg at jeg var hul innvendig og at ånden var veket fra meg. Jeg lå i brennende hete; jeg avrev mitt hår, jeg gråt, jeg ba, jeg sang; – jeg vet ikke mer hvordan det var. –

Da, med et, så jeg foran meg ved veggen et hvitt skinnende lys, og i lysskjæret stod en mann i en fotsid kåpe. Det gikk stråler ut fra hans hode; han holdt et rør i armen og festet sine øyne mildt på meg.

Fyrst Julian.

Det så du!

Agathon.

Jeg så det. Og da talte han og sa: stå opp, Agathon; søk ham, som skal arve riket; by ham gå inn i hulen og brytes med løvene.

Fyrst Julian.

Brytes med løvene? Å, selsomt, selsomt! – Ah, om det var –! Møtet med hin vismann –. En åpenbaring; et bud til meg –; jeg skulle være under utvelgelsen?

Agathon.

Det er du visselig.

Fyrst Julian.

Brytes med løvene! – Ja, jeg ser det; – slik er det, min Agathon! Det er Guds vilje at jeg skal søke Libanios –

Agathon.

Nei, nei, hør meg til ende!

Fyrst Julian.

– liste ham hans kunst og hans lærdom av, – felle de vantro med deres egne våpen, – slå, slå, som Paulus, – seire, som Paulus, i Herrens sak!

Agathon.

Nei, nei, det er ikke slik ment.

Fyrst Julian.

Kan du tvile? Libanios, – er ikke han veldig som fjellenes løve, og er ikke læresalen –?

Agathon.

Jeg sier deg, det er ikke så; for skikkelsen føyde til: forkynn den kårne at han skal ryste keiserstadens støv av sine føtter, og aldri mer gå inn ad dens porter.

Fyrst Julian.

Og det er du viss på, Agathon?

Agathon.

Ja, til fulle.

Fyrst Julian.

Altså ikke her. Brytes med løvene? Hvor, hvor? Å, hvor finner jeg lys i dette!

Fyrst Julian (imot ham).

Gallos!

Fyrst Gallos.

Hva godt? (peker på Agathon.) Hvem er det menneske?

Fyrst Julian.

Agathon.

Fyrst Gallos.

Hvilken Agathon? Du søker omgjengelse med så mange slags –. Ah, for Gud, det er jo kappadokieren! Du er blitt en hel mann –

Fyrst Julian.

Vet du det, Gallos, – keiseren har spurt etter deg.

Fyrst Gallos (spent).

Nå? I natt?

Fyrst Julian.

Ja, ja; han vil tale med deg. Han syntes å være i den ytterste vrede.

Fyrst Gallos.

Hvorav vet du det? Hva sa han?

Fyrst Julian.

Jeg forstod det ikke. Han ville vite, hva et orakel hadde svart.

Fyrst Gallos.

Ah!

Fyrst Julian.

Dølg intet for meg. Hva gjelder det?

Fyrst Gallos.

Det gjelder død eller landsforvisning.

Agathon.

Nådige frelser!

Fyrst Julian.

Hva ante jeg ikke! Dog nei, keiserinnen var trøstig. Å, men tal, tal!

Fyrst Gallos.

Hva skal jeg tale? Vet jeg mer, enn du? Har keiseren ymtet om et orakel, så må et visst sendebud være fengslet, eller noen har forrådt meg –

Fyrst Julian.

Sendebud? – Gallos, hva er det, du har våget!

Fyrst Gallos.

Å, kunne jeg da lenger leve dette liv i uvisshet og angst? La ham handle med meg, som han vil; alt annet er bedre, enn dette –

Fyrst Julian (sakte, fører ham noen skritt til side).

Varsom, Gallos! Hva er det med sendebudet?

Fyrst Gallos.

Jeg har rettet et spørsmål til Osiris-prestene i Abydos –

Fyrst Julian.

Ah, oraklet! Og dette hedenskap –!

Fyrst Gallos.

Hedenskapet skulle man nok sette seg ut over; men – ja, nå kan du gjerne vite det – jeg har spurt om utfallet av perserkrigen –

Fyrst Julian.

Hvilket avsinn! – Gallos, – jeg ser det på deg; du har spurt om mer!

Fyrst Gallos.

Hold opp; jeg har ikke spurt –

Fyrst Julian.

Jo, jo; du har spurt om en mektig manns liv eller død!

Fyrst Gallos.

Og om nå så var? Hva ligger oss begge mer på hjerte, enn dette?

Fyrst Julian (faller ham i armene).

Ti stille, du rasende!

Fyrst Gallos.

Vekk fra meg! Kryp du for ham, som en hund; – jeg er ikke til sinns å tåle det lenger. Jeg vil skrike det ut på alle torg – (roper til Agathon.) Har du sett ham, kappadokier? Har du sett morderen?

Fyrst Julian.

Gallos! Broder!

Agathon.

Morderen!

Fyrst Gallos.

Morderen i den røde kåpe; min fars morder, min stedmors, min eldste broders –

Fyrst Julian.

Å, du kaller fordervelse over oss!

Fyrst Gallos.

Elleve hoder i en eneste natt; elleve lik; vår hele slekt. – Ah, men du kan tro, samvittigheten tumler med ham; den risler ham gjennom benpipene som en ormemylder.

Fyrst Julian.

Hør ikke på ham! Bort, bort!

Fyrst Gallos (griper Julian i skulderen).

Stå; – du ser så blek og forstyrret ut; er det kanskje deg, som har forrådt meg?

Fyrst Julian.

Jeg! Din egen broder –!

Fyrst Gallos.

Ah, hva broder, broder! Broderskapet skjermer ingen i vår slekt. Har du lønnlig ettersporet mine veier, så si det! Hvem annen skulle det være? Tror du ikke jeg vet, hva her hviskes om? Keiseren tenker jo på deg til sin etterfølger.

Fyrst Julian.

Aldri! Jeg sverger deg, elskede Gallos, det skal aldri skje! Jeg vil ikke. En sterkere har kåret meg. – Å, tro meg, Gallos; min vei er merket. Jeg går ikke dit, sier jeg. Å, du hærskarenes Gud, – jeg på keisersetet; – nei, nei, nei!

Fyrst Gallos.

Ha-ha; godt spilt, gjøgler!

Fyrst Julian.

Ja, du kan vel spotte, du, som ikke vet, hva som er hendt. Jeg vet det knapt selv. Å, Agathon, – om dette hode skulle salves! Var det ikke et frafall, – en synd til døden? Ville ikke Herrens hellige olje brenne meg som dryppende bly!

Fyrst Gallos.

Da måtte vår høye frende være mer skallet enn Julius Cæsar.

Fyrst Julian.

Forbryt deg ikke –! Gi keiseren, hva keiserens er –

Fyrst Gallos.

Min fars blod, – din fars og din mors –!

Fyrst Julian.

Å, hva vet vi om hine redsler? Vi var jo små dengang. Det meste var soldatenes skyld; det var opprørerne, – onde rådgivere –

Fyrst Gallos (ler).

Etterfølgeren øver seg!

Fyrst Julian (i gråt).

Å, Gallos, gid jeg fikk dø eller forjages i ditt sted! Jeg forspiller min sjel her. Jeg skulle tilgi, – og jeg kan det ikke. Det onde vokser i meg; hat og hevn hvisker –

Fyrst Gallos (hurtig, ser imot kirken).

Nå kommer han!

Fyrst Julian.

Vær sindig, dyrebare broder! – Ah, Hekebolios!

Skriftlæreren Hekebolios (idet han vil gå forbi til venstre).

Er det deg, min Julian? Akk, jeg har atter hatt en tung stund for din skyld.

Fyrst Julian.

Dessverre; det har du visst altfor ofte.

Skriftlæreren Hekebolios.

Kristus er fortørnet på deg, min sønn! Det er ditt trassige sinnelag, som han vredes over; det er dine kjærlighetsløse tanker, all denne verdslige forfengelighet –

Fyrst Julian.

Jeg vet det, min Hekebolios! Du sier meg det så tidt.

Skriftlæreren Hekebolios.

Nyss løftet jeg meg i bønn for din bedring. Å, det var som om vår ellers så nåderike frelser slo det hen, – som om han ikke ville høre på meg; han lot tant og spredthet snike seg inn i mine tanker –

Fyrst Julian.

Du ba for meg? Å, du kjærlighetsfulle Hekebolios, – du ber selv for oss umælende dyr, – det vil si, når vi går i hoffklær!

Skriftlæreren Hekebolios.

Hva sier du, min sønn!

Fyrst Julian.

Hekebolios, hvordan kunne du skrive hint forsmedelige dikt?

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg! Jeg sverger deg ved alt, hva høyt og hellig er –!

Fyrst Julian.

Det står i dine øyne at du lyver! Jeg vet med full visshet at du har skrevet det. Hvordan kunne du skrive det, spør jeg, – og det til og med i Libanios' navn?

Skriftlæreren Hekebolios.

Nå vel, min inderlig kjære, når du vet det, så –

Fyrst Julian.

Ah, Hekebolios! Svik og løgn og falskhet –

Skriftlæreren Hekebolios.

Se, du dyrebare, så høyt elsker jeg deg! Alt kan jeg gjøre for den manns sjel, hvem Herren engang skal salve. Har jeg sveket og løyet av omhu for deg, så vet jeg at en nådefull Gud har med velbehag skuet ned på min ferd og utstrakt sin billigende hånd derover.

Fyrst Julian.

Jeg blinde! La meg trykke disse mensvorne fingre –

Skriftlæreren Hekebolios.

Keiseren!

Keiser Konstanzios.

Å, denne livsalige himmelfred over meg!

Keiserinne Eusebia.

Du føler deg styrket, min Konstanzios?

Keiser Konstanzios.

Ja ja! Jeg så duen dale levende ned over meg. Den tok alle skyldbyrder med. – Nå tør jeg våge mye, Memnon!

Slaven Memnon (sakte).

Våg straks, herre!

Keiser Konstanzios.

Der står de begge.

Fyrst Gallos (griper uvilkårlig etter sverdet og roper angst):

Gjør meg ikke noe ondt!

Keiser Konstanzios (med utstrakte armer).

Gallos! Frende!

Se, i lys av påskenattens stjerner velger jeg den, som ligger mitt hjerte nær. – Bøy dere alle til jorden. Hils Cæsar Gallos!

Keiserinne Eusebia (med et skrik).

Konstanzios!

Fyrst Gallos (fortumlet).

Cæsar!

Fyrst Julian.

Ah!

Keiser Konstanzios (slår avvergende imot ham).

Nærm deg ikke! Hva vil du? Er ikke Gallos den eldste? Hvilket håp har du gjort deg? Hvilke rykter har du i ditt forblindede hovmod –? Bort; bort!

Fyrst Gallos.

Jeg – jeg Cæsar!

Keiser Konstanzios.

Min arving og min etterfølger. Innen tre dager drar du til hæren i Asia. Perserkrigen ligger deg jo sterkt på hjerte –

Fyrst Gallos.

Å, min nådigste herre –!

Keiser Konstanzios.

Takk meg i gjerning, elskede Gallos! Kong Sapores står vest for Eufrat. Jeg vet jo, hvor bekymret du er for mitt liv; la det altså være ditt verv å slå ham.

Og du, Julian, fromme venn og broder, – det måtte så være.

Fyrst Julian.

Velsignelse over keiserens vilje!

Keiser Konstanzios.

Ingen ønsker! Dog hør, – jeg har også tenkt på deg. Vit, Julian, at nå kan du ånde fritt i Konstantinopel –

Fyrst Julian.

Ja, lovet være Kristus og keiseren!

Keiser Konstanzios.

Du vet det allerede? Hvem har sagt deg det?

Fyrst Julian.

Hvilket, herre?

Keiser Konstanzios.

At Libanios er forvist?

Fyrst Julian.

Libanios – forvist!

Keiser Konstanzios.

Jeg har forvist ham til Aten.

Fyrst Julian.

Ah!

Keiser Konstanzios.

Der ute ligger skipet; han seiler i natt.

Fyrst Julian (sakte).

Ham selv; ham selv!

Keiser Konstanzios.

Du har jo lenge ønsket det. Jeg har ikke kunnet føye deg før; men nå –; la dette være deg et ringe vederlag, min Julian –

Fyrst Julian (griper raskt hans hånd).

Herre, vis meg en nåde til!

Keiser Konstanzios.

Krev alt, hva du vil.

Fyrst Julian.

La meg reise til Pergamon. Du vet, den gamle Ædesios lærer der –

Keiser Konstanzios.

Et høyst selsomt ønske. Du, imellom hedningene –?

Fyrst Julian.

Ædesios er ikke farlig; han er en høysinnet olding og dertil avfeldig –

Keiser Konstanzios.

Og hva vil du ham, broder?

Fyrst Julian.

Jeg vil lære å brytes med løvene.

Keiser Konstanzios.

Jeg forstår din fromme tanke. Og du reddes ikke –; du tror deg sterk nok –?

Fyrst Julian.

Gud Herren har ropt på meg med høy røst. Lik Daniel går jeg trygg og glad inn i løvehulen.

Keiser Konstanzios.

Julian!

Fyrst Julian.

I denne natt var du selv hans redskap uten å vite det. Å, la meg gå og rense verden!

Fyrst Gallos (sakte til keiseren).

Føy ham, herre; det vil holde ham fra å pønske på større ting.

Keiserinne Eusebia.

Jeg ber deg, Konstanzios, – stå ikke denne dragende lengsel imot.

Skriftlæreren Hekebolios (sakte).

Høye keiser, la ham reise til Pergamon. Jeg mistviler om å bøye ham her, og nå ligger der jo ikke så mye makt på –

Keiser Konstanzios.

Hvor skulle jeg kunne nekte deg noe i denne stund? Gå med Gud, Julian!

Fyrst Julian (kysser hans hender).

Å, takk, – takk!

Keiser Konstanzios.

Og nå til gledesmåltid! Min kapuanske kokk har oppfunnet noen nye fastespiser, karpenakker i Kios-vin og –. Fremad; – nest etter meg, Cæsar Gallos!

Fyrst Gallos (sakte).

Helena, hvilken vidunderlig omskiftelse!

Fyrstinne Helena.

Å, Gallos, nå dages det over vårt håp.

Fyrst Gallos.

Jeg kan knapt tro det! Hvem er skyld i dette?

Fyrstinne Helena.

Hyss!

Fyrst Gallos.

Du, elskede? Eller hvem – hvem?

Fyrstinne Helena.

Memnons spartanske hund.

Fyrst Gallos.

Hva mener du?

Fyrstinne Helena.

Memnons hund. Julian har gitt den et fotspark; det er det, som hevnes.

Keiser Konstanzios.

Hvorfor så taus, Eusebia?

Keiserinne Eusebia (sakte, i gråt).

Å, Konstanzios, – at du kunne velge så!

Keiser Konstanzios.

Elleve skygger krevde det.

Keiserinne Eusebia.

Ve oss; dette besverger ikke skyggene.

Keiser Konstanzios (roper).

Fløytespillere! Hvorfor tier de skurker? Blås, blås!

Fyrst Julian.

Gallos hans etterfølger; og jeg – fri, fri, fri!

Agathon.

Vidunderlig er Herrens råd åpenbart.

Fyrst Julian.

Hørte du, hva her gikk for seg?

Agathon.

Ja, alt.

Fyrst Julian.

Og i morgen, min Agathon, i morgen til Aten!

Agathon.

Til Aten? Du går jo til Pergamon.

Fyrst Julian.

Hyss! Du kjenner ikke til –; vi må være listige som slanger. Først til Pergamon, – og så til Aten!

Agathon.

Farvel, min venn og herre!

Fyrst Julian.

Vil du følge meg, Agathon?

Agathon.

Det kan jeg ikke. Jeg må hjem; jeg har min lille broder å sørge for.

Fyrst Julian (ved rekkverket).

Der letter de anker. – God bør, du vingede løve; Akilleus følger deg i kjølvannet.

Ah!

Agathon.

Hva var det?

Fyrst Julian.

Hist falt en stjerne.