Cæsars Frafall, Fjerde handling — Keiser og Galileer

Fjerde handling

Keiser og Galileer

TREDJE HANDLING.

(I Efesos. Opplyst sal i fyrst Julians bolig. Inngangen fra forhallen er på høyre side; lenger tilbake en mindre dør, dekket av et forheng. På venstre side en dør, som fører til husets indre rom. Bakgrunnen i salen dannes av en gjennombrutt vegg, utenfor hvilken man ser en liten innelukket gårdsplass, smykket med små statuer.)

(Tjenere bereder et festlig aftensmåltid og legger hynder om bordet. Husmesteren Eutherios står ved inngangen og nøder under mange høfligheter Gregor fra Nazianz og Basilios fra Cæsaræa å tre inn.)

Husmesteren Eutherios.

Jo, jo; jeg forsikrer, det er alt sammen riktig.

Gregor fra Nazianz.

Umulig! Driv dog ikke spott med oss.

Basilios fra Cæsaræa.

Du spøker, venn! Hvordan kan din herre vente oss? Intet menneske har visst vår avreise fra Aten; intet opphold har sinket oss underveis; vi har seilet i kapp med skyene og de ville traner.

Husmesteren Eutherios.

Se dere om; se bordet der. Til daglig lever han av urter og brød.

Gregor fra Nazianz.

Ja, unektelig; alle sanser vitner for deg; – vinkannene, omvundne med blomster og grønt; lamper og frukter; røkelsen, som fyller salen med sin duft; fløytespillerne foran husdøren –

Husmesteren Eutherios.

Tidlig i morges lot han meg kalle. Han lot til å være uvanlig glad; for han gikk opp og ned ad gulvet og gned seg i hendene. «Bered et rikelig måltid», sa han, «for innen aften kommer to venner fra Aten –»

(han har imidlertid kastet et øye imot den åpne dør til venstre, tier plutselig og trekker seg ærbødig tilbake.)

Basilios fra Cæsaræa.

Er han der?

Husmesteren Eutherios (nikker til svar; derpå gir han tjenerne et vink om å bortfjerne seg; de går ut gjennom den større dør til høyre; selv følger han etter).

(Fyrst Julian kommer kort etter inn fra venstre. Han er iført en lang østerlandsk kledning; hele hans atferd er livfull og forråder en sterk indre spenning.)

Fyrst Julian (går hen imot dem og hilser dem med stor heftighet).

Jeg ser dere! Jeg har dere! Takk, takk, at deres ånd fløy forut for deres legemer!

Gregor fra Nazianz.

Julian!

Basilios fra Cæsaræa.

Min venn og broder!

Fyrst Julian.

Jeg har vært som en forsmektende elsker etter deres håndtrykk. Hoffkrypet, ettertraktende visse folks bifall, kalte meg en ape; – o, hadde jeg dog apens fire hender, at jeg kunne kryste deres fire på en gang!

Gregor fra Nazianz.

Men forklar dog –; dine tjenere møter oss med fløytespill for husdøren, vil føre oss i bad, vil salve vårt hår og smykke oss med roser –

Fyrst Julian.

Jeg så dere siste natt. Det var fullmåne, vet dere, – og da er ånden alltid så forunderlig virksom i meg. Inne ved mitt bord satt jeg i boksalen og var falt i søvn, trett, o, dere venner, så trett av å forske og å skrive. Da fyltes huset som av et stormvær; forhenget løftet seg flagrende oppad, og jeg så ut i natten, vidt over havet. Jeg hørte liflig sang; men de, som sangen kom fra, var to store fugler med kvinneansikter. De skar i skrå flukt inn mot kysten; der dalte de lindt ned; fugle-hammene løste seg opp som en hvitlig tåke, og i et mildt demrende skjær så jeg dere to.

Gregor fra Nazianz.

Er du viss på alt dette?

Fyrst Julian.

Tenkte dere på meg; talte dere om meg i natt?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja, – foran i skipet –

Fyrst Julian.

Hva tid på natten var det?

Gregor fra Nazianz.

Hva tid på natten hadde du hint syn?

Fyrst Julian.

En time etter midnatt.

Gregor fra Nazianz (med et blikk til Basilios).

Forunderlig.

Fyrst Julian (gnir hendene; opp og ned ad gulvet).

Ser dere! Ha-ha; ser dere vel?

Basilios fra Cæsaræa (følger ham med øynene).

O, så er det dog sant –

Fyrst Julian.

Hvilket? Hva er sant?

Basilios fra Cæsaræa.

Ryktet om de løndomsfulle kunster, som du her øver.

Fyrst Julian.

Ei, hva kan ikke ryktet overdrive? – Men hva sier ryktet om meg forresten? Jeg har latt meg fortelle at det skal gå mange rykter om meg. Hvis jeg gadd feste lit til visses forsikring, så måtte jeg tro, det fantes få menn i riket, om hvem det tales så mye, som om meg.

Gregor fra Nazianz.

Det kan du trygt tro.

Fyrst Julian.

Og hva sier så Libanios til alt dette? Det var ham alltid ukjært at mengden sysselsatte seg med andre, enn med ham. Og hva sier de mange uforglemmelige venner i Aten for øvrig? Man vet vel at jeg er i både keiserens og i hele hoffets unåde?

Gregor fra Nazianz.

Du? Jeg hører dog jevnlig nyheter fra hoffleiren; men derom skriver min broder Cæsarios intet.

Fyrst Julian.

Jeg kan ikke tyde det annerledes, gode Gregor! Fra alle kanter akter de det rådelig å holde øye med meg. Nylig sendte Cæsar Gallos sin husprest Aëzios hit for å utforske om jeg holder fast ved den uforfalskede lære.

Basilios fra Cæsaræa.

Og så –?

Fyrst Julian.

Jeg forsømmer ikke lettelig noen morgenandakt i kirken. Også henregner jeg blodvitnene til de utmerkede mennesker; for det er i sannhet ingen ringe sak å lide så store smerter, ja, endog døden, for sine meningers skyld. I det hele tror jeg nok at Aëzios var vel tilfreds med meg da han reiste.

Basilios fra Cæsaræa (griper hans hånd).

Julian, – for vårt inderlige vennskaps skyld, – tal åpent om din stilling.

Fyrst Julian.

Jeg er jordens lykkeligste sønn, dere kjære venner! Og Maximos, – ja, han bærer sitt navn med rette, – Maximos er den største som noen tid har levd.

Gregor fra Nazianz (bereder seg til å gå).

Vi ville bare se deg, herre!

Fyrst Julian.

Kan dette gjøre broder så fremmed imot broder? Dere viker i angst for det gåtefulle. O, ja, det undrer meg ikke. Slik vek også jeg, før jeg ble seende og før jeg anet det som er livets kjerne.

Basilios fra Cæsaræa.

Hva kaller du livets kjerne?

Fyrst Julian.

Maximos vet det. I ham er den nye åpenbaring.

Basilios fra Cæsaræa.

Og den er blitt deg til del?

Fyrst Julian.

Nesten. Jeg står like ved det. Ennå i denne natt har Maximos lovet meg –

Gregor fra Nazianz.

Maximos er en svermer eller han bedrar deg –!

Fyrst Julian.

Hvor tør du dømme om de hemmelige ting? Dette er ikke for din lærdom, min Gregor! Veien inn i den store herlighet er forferdelig. Hine drømmere i Eleusis var nær ved det rette spor; Maximos fant sporet, og jeg siden – ved hans hånd. Jeg har vandret gjennom mørke kløfter. Et tungt sumpet vann var ved min venstre side; – jeg tror det var en strøm, som hadde glemt å flyte. Hvasse stemmer talte forvirret, plutselig, og likesom uten all årsak i natten. Fra og til så jeg et blålig lys; skrekkelige skikkelser strøk meg forbi; – jeg gikk og gikk i dødens redsel; men jeg holdt prøven ut. –

Siden, siden, – o, dere dyrebare – jeg har med dette mitt til ånd forvandlede legeme vært langt inne i paradisets egne; englene har sunget sine lovsanger for meg; jeg har skuet det midterste lys –

Gregor fra Nazianz.

Ve over denne ugudelige Maximos! Ve over denne til djevelen hjemfalne hedenske gjøgler!

Fyrst Julian.

Blindhet, blindhet! Maximos hyller sin forutgangne broder; han hyller begge hine store brødre, både lovgiveren fra Sinai og seeren fra Nazareth. – –

Vet du, hvordan erkjennelsens ånd fylte meg? – Det skjedde en natt under bønn og faste. Da fornam jeg at jeg ble rykket vidt – vidt ut i rommet og ut av tiden; for det var høy sol-sitrende dag om meg, og jeg stod ensom på et skip med slappe seil midt i det blanke strålende Greker-hav. Øyene tårnet seg, lik lette festnede skylag, langt borte, og skipet lå tungt, som om det sov, på den vinblå flate. –

Se, da ble denne flate mer og mer gjennomsiktig, lettere, tynnere; til sist var den der ikke mer, og mitt skip hang over et tomt forferdelig dyp. Intet grønt, ingen sol dernede, – bare den døde, slimede, sorte havbunn i all sin avskyelige nakenhet. –

Men ovenover, i det uendelige hvelv, som før hadde syntes meg tomhet, – der var livet; der tok det usynlige former og stillheten tok toner. – Da fattet jeg den store forløsende erkjennelse.

Gregor fra Nazianz.

Hvilken erkjennelse mener du?

Fyrst Julian.

Det, som er, det er ikke; og det, som ikke er, det er.

Basilios fra Cæsaræa.

O, du forspilles og fortapes i dette spinn av lys og tåker!

Fyrst Julian.

Jeg? Skjer det ikke jærtegn? Forkynner ikke både varsler og visse selsomme forekomster imellom stjernene at den guddommelige vilje har noe ennå uoppklaret i sinne med meg?

Gregor fra Nazianz.

Tro ikke desslike tegn; du kan ikke vite, hvis verk de er.

Fyrst Julian.

Jeg skulle ikke tro på lykke-spående tegn, som allerede har bekreftet seg?

(han drar dem nærmere til seg og sier sakte:)

Jeg kan la dere vite, dere venner, at en stor omveltning står for døren. Cæsar Gallos og jeg skal innen føye tid komme til å dele herredømmet over verden, – han som keiser, og jeg som –, ja, hva skal jeg kalle det? Det ufødte kan jo ikke nevnes ved navn; for det har intet. Altså ikke mer om dette før tidens fylde. Men om Cæsar tør jeg vel tale. – Vet dere noe om hint syn, for hvilket man har fengslet og pint borgeren Apollinaris i Sidon?

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei; hvor kan vi vite –?

Fyrst Julian.

Apollinaris har utsagt at han hørte noen banke gjentatte ganger på døren ved nattetid. Han stod da opp og gikk utenfor huset; og se, – derute fikk han øye på en skikkelse, – mann eller kvinne –, det visste han ikke. Og skikkelsen talte til ham og bød ham skaffe tilveie en purpurkledning, slik, som nyvalgte herskere bærer dem. Men da Apollinaris i skrekk ville vegre seg for så farlige ting, var skikkelsen der ikke mer, og bare en røst ropte: gå, gå, Apollinaris, og få purpurkledningen hurtig ferdig!

Gregor fra Nazianz.

Var det dette tegn, du nettopp sa, hadde bekreftet seg?

Fyrst Julian (nikker langsomt).

Syv dager senere døde Cæsars hustru i Bithynia. Konstantina har alltid vært hans onde engel; derfor måtte hun nå bort, ifølge det omslag, som er skjedd i den guddommelige vilje. Tre uker etter Konstantinas død kom keiserens utsending, tribunen Skudilo, med stort følge til Antiokia, viste Cæsar Gallos keiserlig ære og bød ham i keiserens navn til gjest ved hoffleiren i Rom. – Cæsars reise er nå som en seierherres tog gjennom landene. I Konstantinopel har han holdt veddeløp i hippodromen, og mengden jublet høyt da han, skjønt ennå bare Cæsar av navn, stod frem på de fordums keiseres vis og rakte kransen til hin Korax, som vant løpet. Så vidunderlig opphøyer Gud igjen vår slekt, som var sunken under synd og forfølgelse.

Gregor fra Nazianz.

Selsomt. I Aten gikk andre rykter.

Fyrst Julian.

Jeg har sikker kunnskap. Det haster med purpurkledningen, Gregor! Og skulle jeg så tvile på de ting, Maximos har bebudet som nær forestående for meg? I natt faller det siste slør. Her inne skal den store gåte bli åpenbaret. O, bli hos meg, mine brødre, – bli hos meg i disse angstens og forventningens natte-timer! Når Maximos kommer, skal dere være vitne til –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri!

Gregor fra Nazianz.

Kan ikke skje; vi er på hjemreisen til Kappadokia.

Fyrst Julian.

Og hva har så brått forjaget dere fra Hellas?

Basilios fra Cæsaræa.

Min moder er enke, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Min fader er svak både av helbred og av sinn; han trenger vel til en støtte.

Fyrst Julian.

O, men bli i herberget; bare til i morgen –!

Gregor fra Nazianz.

Umulig; vårt reisefølge bryter opp ved daggry.

Fyrst Julian.

Ved daggry? Før midnatt kunne dagen gry for dere.

Basilios fra Cæsaræa.

Julian, la meg ikke dra bort i altfor stor angst. Si meg, – når Maximos har tydet alle gåter for deg, – hva så?

Fyrst Julian.

Minnes du hin flod, Strabon skriver om, – hin flod, som har sine kilder på det libyske berg? Den vokser og vokser i sitt løp; men når den er som størst, siver den ut i ørkensanden og begraver seg selv i det jordens moderskjød, hvorav den fremgikk.

Basilios fra Cæsaræa.

Du higer dog ikke mot døden, Julian!

Fyrst Julian.

Hva dere trelldomsfullt håper på bak døden, det er det just den store hemmelighets mål å erverve alle medvitende her i vårt jordiske liv. Det er gjenoppreisning, som Maximos og hans lærlinger søker, – det er den forspilte likhet med guddommen. Hvorfor så tvilende, dere brødre? Hvorfor står dere der, likesom foran noe uoverstigelig? Jeg vet, hva jeg vet. I hvert av de skiftende slekts-ledd har det vært en sjel, hvori den rene Adam gjenfødtes; han var sterk i lovgiveren Moses; han hadde evnen til å gjøre seg jorden underdanig i den makedoniske Alexander; han var nesten fullkommen i Jesus fra Nazareth. Men se, Basilios, (han griper ham i armen) dem alle fattedes, hva som er meg lovet, – den rene kvinne!

Basilios fra Cæsaræa (river seg løs).

Julian, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Du bespottelige, – dit hen har ditt hjertes hovmod trukket deg!

Basilios fra Cæsaræa.

O, Gregor, han er syk og forvillet!

Fyrst Julian.

Hvorfor all denne hånlige tvil? Er det min spinkle vekst, som vitner imot meg? Ha-ha; jeg sier dere, denne grove kjødfulle slekt skal forgå. Det vordende skal mer unnfanges av ånden, enn av legemet. I den første Adam var det likevekt, som i hine bilder av guden Apollon. Siden har det ikke vært likevekt. Hadde ikke Moses en stam tunge? Måtte ikke hans armer støttes da han skulle holde dem manende opprakte hist ved den røde havbukt? Trengte ikke Makedonieren jevnlig til å ildnes ved hjelp av visse sterke drikker og andre kunstige midler? Og nå Jesus fra Nazareth? Hadde ikke han et skrøpelig legeme? Falt han ikke i søvn på skipet, mens dog de andre holdt seg våkne? Segnet han ikke under korset, hint kors, som Jøden Simon bar med letthet? De to røvere segnet ikke. – Dere kaller dere troende, og har dog så liten tro til det vidunderliges åpenbarings-makt. Vent, vent, – dere skal få se; – bruden skal visselig skjenkes meg, og da –, hånd i hånd vil vi gå imot øst, dit hen, hvor noen sier at Helios fødes, – inn i ensomheten, skjule oss, som guddommen skjuler seg, søke lunden ved Eufrats bredder, finne den, og der –, o, forherligelse – derfra skal en ny slekt i skjønnhet og likevekt gå ut over jorden; der, dere skriftbundne tvilere, der skal åndens keiserrike grunnes!

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg må vel vride mine hender i sorg over deg. Er du hin samme Julian, som for tre år siden dro fra Konstantinopel!

Fyrst Julian.

Den tid var jeg blind, som dere nå; jeg kjente bare den vei, som stanser ved læren.

Gregor fra Nazianz.

Vet du, hvor din vei stanser?

Fyrst Julian.

Hvor veien og målet er et. – For siste gang, Gregor, Basilios, – jeg bønnfaller dere, bli hos meg. Det syn, jeg hadde siste natt, – både det og mye annet, tyder på et gåtefullt bånd imellom oss. Deg, min Basilios, hadde jeg så mye å si. Du er jo din slekts hode; og hvo vet, om ikke alt det lokkende, som er meg tilsagt –; om ikke gjennom deg og i ditt hus –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri! Med min vilje skal ingen ledes inn i ditt avsinn og i dine ville drømme.

Fyrst Julian.

Ah, hva taler du om vilje? Jeg øyner en skrivende hånd på veggen; snart skal jeg tyde skriften.

Gregor fra Nazianz.

Kom, Basilios!

Fyrst Julian (med utstrakte armer).

O, dere venner; dere venner!

Gregor fra Nazianz.

Mellom oss er et skille fra denne dag.

(han drar Basilios med seg; begge går ut til høyre.)

Fyrst Julian (ser en stund etter dem).

Ja, gå! Gå, gå! – Hva vet dere to lærde menn! Hva bringer dere med fra visdommens stad? Du, min sterke trassige Gregor, – og du, Basilios, mer pike enn mann, – dere kjenner bare to gater i Aten, gaten til skolen og gaten til kirken; den tredje gate, over Eleusis og videre, den kjenner dere ikke, og enn mindre –. Ah!

(Forhenget på høyre side dras til side. To tjenere i østerlandske klær bringer inn en høy tilhyllet gjenstand, som de stiller i hjørnet bak bordet. Litt etter kommer mystikeren Maximos gjennom den samme dør. Han er en mager middelshøy mann med et brunt haukaktig ansikt; hans hår og skjegg er sterkt gråsprengt med unntagelse av de tykke øyenbryn og skjegget over munnen, som ennå har sin beksorte farge. Han bærer en spiss hue og en lang sort kledning; i hånden har han en hvit stav.)

Mystikeren Maximos (går, uten å akte på Julian, hen til den tilhyllede gjenstand, stanser og gir tjenerne et vink; de fjerner seg lydløst).

Fyrst Julian (sakte).

Endelig!

Mystikeren Maximos (drar kledet bort; man ser en bronse-lampe på en høy trefot; deretter fremtar han en liten sølvkrukke og heller olje i lampeskålen. Lampen tenner seg av seg selv og brenner med et sterkt rødlig skjær).

Fyrst Julian (i spent forventning).

Er tiden inne?

Mystikeren Maximos (uten å se på ham).

Er ditt sinn og ditt legem rent?

Fyrst Julian.

Jeg har fastet og salvet meg.

Mystikeren Maximos.

Så kan nattens høytid begynne!

(han gir et tegn; danserinner og fløytespillere viser seg i forgården. Musikk og dans under det følgende.)

Fyrst Julian.

Maximos, – hva er dette?

Mystikeren Maximos.

Roser i håret! Perlende vin! Se, se hist de skjønne lemmer i lek!

Fyrst Julian.

Og midt under denne sansenes tummel vil du –?

Mystikeren Maximos.

Synden er bare i ditt syn på det syndige.

Fyrst Julian.

Roser i håret! Perlende vin!

(han kaster seg ned på et av hyndene ved bordet, tømmer en fylt skål, setter den hurtig fra seg og spør:)

Ah, hva var det i vinen?

Mystikeren Maximos.

En glød av den ild, som Prometheus stjal.

(han legger seg ned på den andre side av bordet.)

Fyrst Julian.

Mine sanser bytter virksomhet; jeg hører klarhet og jeg ser toner.

Mystikeren Maximos.

Vinen er druens sjel. Den frigjorte, frivillige fange. Logos i Pan!

De dansende piker (synger i forgården).

Frigjør deg, tømmende Bakki blod; – vugg deg på strømmende rytmers flod!

Fyrst Julian (drikker).

Ja, ja, det er frigjørelse i rusen. Kan du tyde denne salighet?

Mystikeren Maximos.

Rusen er ditt bryllup med naturens sjel.

Fyrst Julian.

Søte gåte; fristende lokkende –! Hva var det? Hvi lo du?

Mystikeren Maximos.

Jeg?

Fyrst Julian.

Det hvisker ved min venstre side! Silkehyndet knitrer –

(blek; springer halvt i været:)

Maximos, vi er ikke alene!

Mystikeren Maximos (roper).

Vi er fem tilbords!

Fyrst Julian.

Symposion med åndene!

Mystikeren Maximos.

Med skyggene.

Fyrst Julian.

Nevn mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Ikke nå. Hør, hør!

Fyrst Julian.

Hva er det? Det bruser som en storm gjennom huset –

Mystikeren Maximos (skriker).

Julian! Julian! Julian!

Fyrst Julian.

Tal, tal! Hva skjer med oss?

Mystikeren Maximos.

Bebudelsens time er over deg!

Fyrst Julian (springer opp og viker langt tilbake fra bordet).

Ah!

(Bordlampene synes nær ved å slukkes; over den store bronselampe hever seg en blålig lysende krets.)

Mystikeren Maximos (kaster seg helt ned).

Øyet mot lyset!

Fyrst Julian.

Hist?

Mystikeren Maximos.

Ja, ja!

Pikenes sang (dempet fra forgården).

Natten, den seende, spenner sitt spinn; lysten, den leende, lokker deg inn.

Fyrst Julian (stirrer mot lysskjæret).

Maximos! Maximos!

Mystikeren Maximos (sakte).

Ser du noe?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser et skinnende ansikt i lyset.

Mystikeren Maximos.

Mann eller kvinne?

Fyrst Julian.

Jeg vet ikke.

Mystikeren Maximos.

Tal til det.

Fyrst Julian.

Tør jeg?

Mystikeren Maximos.

Tal; tal!

Fyrst Julian (nærmere).

Hvi ble jeg?

En stemme i lyset.

For å tjene ånden.

Mystikeren Maximos.

Svarer det?

Fyrst Julian.

Ja, ja.

Mystikeren Maximos.

Spør mer.

Fyrst Julian.

Hva er min gjerning?

Stemmen i lyset.

Du skal grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Hvilket rike?

Stemmen i lyset.

Riket.

Fyrst Julian.

Og på hvilken vei?

Stemmen i lyset.

På frihetens.

Fyrst Julian.

Tal fullt ut! Hva er frihetens vei?

Stemmen i lyset.

Nødvendighetens vei.

Fyrst Julian.

Og ved hvilken makt?

Stemmen i lyset.

Ved å ville.

Fyrst Julian.

Hva skal jeg ville?

Stemmen i lyset.

Hva du må.

Fyrst Julian.

Det blekner; det svinner –!

(nærmere.)

Tal, tal! Hva må jeg?

Stemmen i lyset (veklagende).

Julian!

(Lyskretsen oppløser seg; bordlampene brenner som før.)

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Borte.

Mystikeren Maximos.

Er du nå vitende?

Fyrst Julian.

Nå minst. Jeg henger over det svelgende dyps befestning, – midt imellom lys og mørke.

(han legger seg atter ned.)

Hva er riket?

Mystikeren Maximos.

Det er tre riker.

Fyrst Julian.

Tre?

Mystikeren Maximos.

Først er hint rike, som grunnlagdes på kunnskapens tre; så hint rike, som grunnlagdes på korsets tre –

Fyrst Julian.

Og det tredje?

Mystikeren Maximos.

Det tredje er den store hemmelighets rike, det rike, som skal grunnlegges på kunnskapens og på korsets tre tilsammen, fordi det hater og elsker dem begge, og fordi det har sine levende Kilder under Adams lund og under Golgata.

Fyrst Julian.

Og det rike skal komme –?

Mystikeren Maximos.

Det står for døren. Jeg har regnet og regnet –

Fyrst Julian (bryter hvast av).

Det hvisker igjen! Hvem er mine gjester?

Mystikeren Maximos.

De tre hjørnesteiner under nødvendighetens vrede.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem?

Mystikeren Maximos.

De tre store hjelpere i fornektelse.

Fyrst Julian.

Nevn dem!

Mystikeren Maximos.

Det kan jeg ikke; jeg kjenner dem ikke; – men jeg kunne vise deg dem –

Fyrst Julian.

Så vis meg dem! Straks, Maximos –!

Mystikeren Maximos.

Vokt deg –!

Fyrst Julian.

Straks; straks! Jeg vil se dem; jeg vil tale med dem, en for en.

Mystikeren Maximos.

Over deg selv komme skylden.

(han svinger sin stav og roper:)

Ta skikkelse og la deg tilsyne, du utvelgelsens første offerlam!

Fyrst Julian.

Ah!

Mystikeren Maximos (med tilhyllet ansikt).

Hva ser du?

Fyrst Julian (dempet).

Der ligger han; like for hjørnet. – Han er stor, som Herakles, og skjønn –, dog nei, ikke – –

(nølende.)

Kan du, så tal til meg!

En stemme.

Hva vil du vite?

Fyrst Julian.

Hva var ditt verv i livet?

Stemmen.

Min brøde.

Fyrst Julian.

Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg ikke min broder?

Fyrst Julian.

Ingen utflukter. Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg meg selv?

Fyrst Julian.

Og hva ville du, som deg selv?

Stemmen.

Hva jeg måtte.

Fyrst Julian.

Og hvorfor måtte du?

Stemmen.

Jeg var meg.

Fyrst Julian.

Du er ordknapp.

Mystikeren Maximos (uten å se opp).

In vino veritas.

Fyrst Julian.

Du traff det, Maximos!

(han heller en fylt skål ut foran det tomme sete.)

Bad deg i vinduften, min bleke gjest! Kveg deg. Kjenn, kjenn, – den stiger til værs som en offerrøk.

Stemmen.

Offerrøk stiger ikke alltid.

Fyrst Julian.

Hvi rødmer hin stripe på pannen? Nei, nei, – stryk ikke håret over. Hva er det?

Stemmen.

Tegnet.

Fyrst Julian.

Hm; ikke videre om det. Og hva frukt har din brøde båret?

Stemmen.

Den herligste.

Fyrst Julian.

Hva kaller du den herligste?

Stemmen.

Livet.

Fyrst Julian.

Og livets grunn?

Stemmen.

Døden.

Fyrst Julian.

Og dødens?

Stemmen (taper seg, som i et sukk).

Ja, det er gåten!

Fyrst Julian.

Borte!

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvem var det?

Fyrst Julian.

Kain.

Mystikeren Maximos.

Den vei altså! Forsk ikke mer!

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Den andre, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Nei, nei, nei; – jeg gjør det ikke!

Fyrst Julian.

Den andre, sier jeg! Du har tilsvoret meg å komme tilbunns i visse ting. Den andre, Maximos! Jeg vil se ham; jeg vil kjenne mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Du har villet det, ikke jeg.

(han svinger staven.)

Her frem og la deg tilsyne, du villende slave, du, som hjalp ved den neste store verdens-vending!

Fyrst Julian (stirrer et øyeblikk i det tomme rom; plutselig strekker han hånden avvergende ut imot setet like ved siden av seg og sier dempet):

Ikke nærmere!

Mystikeren Maximos (bortvendt).

Ser du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvordan ser du ham?

Fyrst Julian.

Jeg ser ham som en rødskjegget mann. Han har forrevne klær og et rep om halsen. – –

Tal til ham, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Du må tale.

Fyrst Julian.

Hva var du i livet?

En stemme (like ved ham).

Verdens-vognens tolvte hjul.

Fyrst Julian.

Det tolvte? Det femte regnes alt for unyttig.

Stemmen.

Hvor var vognen rullet hen uten meg?

Fyrst Julian.

Hvor rullet den hen ved deg?

Stemmen.

Inn i forherligelsen.

Fyrst Julian.

Hvi hjalp du?

Stemmen.

Fordi jeg var villende.

Fyrst Julian.

Hva ville du?

Stemmen.

Hva jeg måtte ville.

Fyrst Julian.

Hvem kåret deg?

Stemmen.

Mesteren.

Fyrst Julian.

Var mesteren forut-vitende da han kåret deg?

Stemmen.

Ja, det er gåten!

(kort stillhet.)

Mystikeren Maximos.

Du tier?

Fyrst Julian.

Han er her ikke mer.

Mystikeren Maximos (ser opp).

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva het han i livet?

Fyrst Julian.

Judas Ischariotes.

Mystikeren Maximos (springer opp).

Avgrunnen skyter blomster; natten forråder seg selv!

Fyrst Julian (skriker til ham).

Den tredje frem!

Mystikeren Maximos.

Han skal komme!

(svinger staven.)

Her frem, du tredje hjørnestein! Her frem, du tredje store frigivne under nødvendigheten!

(kaster seg atter ned på hyndet og vender sitt ansikt bort.)

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser intet.

Mystikeren Maximos.

Og dog er han her.

(svinger staven igjen.)

Ved Salomons segl, ved øyet i trekanten, – jeg besverger deg, – la deg tilsyne! – –

Hva ser du nå?

Fyrst Julian.

Intet; intet!

Mystikeren Maximos (svinger atter staven).

Her frem, du –! – –

(holder plutselig inne, utstøter et skrik og springer opp fra bordet.)

Ah, lyn i natten! Jeg ser det; – all kunst er forgjeves.

Fyrst Julian (reiser seg).

Hvorfor? Tal, tal!

Mystikeren Maximos.

Den tredje er ikke iblant skyggene ennå.

Fyrst Julian.

Han lever?

Mystikeren Maximos.

Ja, han lever.

Fyrst Julian.

Og her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Her, eller hist, eller blant de ufødte; – jeg vet ikke –

Fyrst Julian (trenger inn på ham).

Du lyver! Du bedrar meg! Her, her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Slipp min kappe!

Fyrst Julian.

Altså du eller jeg! Men hvem av oss?

Mystikeren Maximos.

Slipp kappen, Julian!

Fyrst Julian.

Hvem av oss? Hvem? Alt henger i dette ene!

Mystikeren Maximos.

Du er mer vitende enn jeg. Hva forkynte røsten i lyset?

Fyrst Julian.

Røsten i lyset –?

(med et skrik.)

Riket! Riket? Grunnfeste riket –!

Mystikeren Maximos.

Det tredje rike!

Fyrst Julian.

Nei; og tusen ganger nei! Vik, forderver! Jeg sier meg løs fra deg og fra alt ditt verk –

Mystikeren Maximos.

Fra nødvendigheten?

Fyrst Julian.

Jeg trosser nødvendigheten! Jeg vil ikke tjene den. Jeg er fri, fri, fri!

(Larm utenfor; danserinnene og fløytespillerne flykter.)

Mystikeren Maximos (lytter mot høyre).

Hva skrekk og skrik –?

Fyrst Julian.

Det trenger fremmede mennesker inn i huset –

Mystikeren Maximos.

Man mishandler dine tjenere; de vil myrde oss!

Fyrst Julian.

Vær rolig; oss kan ingen ramme.

Husmesteren Eutherios (kommer ilsomt over forgården).

Herre, herre!

Fyrst Julian.

Hvem volder hin larm utenfor?

Husmesteren Eutherios.

Fremmede menn har omringet huset; de har satt vakt ved alle utganger; de bryter inn – nesten med vold. Der kommer de, herre! Der er de!

(Kvestoren Leontes med et stort og praktfullt følge kommer inn fra høyre.)

Kvestoren Leontes.

Tilgi, jeg anroper deg hundre ganger, min nådigste herre –

Fyrst Julian (et skritt tilbake).

Hva ser jeg!

Kvestoren Leontes.

Dine tjenere ville formene meg å slippe inn; og da det var meg så høyst maktpåliggende –

Fyrst Julian.

Du her i Efesos, min fortreffelige Leontes!

Kvestoren Leontes.

Jeg har reist netter og dager som keiserens utsending.

Fyrst Julian (blek).

Til meg? Hva vil keiseren meg? Jeg er meg sannelig ingen brøde bevisst. Jeg er syk, Leontes! Denne mann (tyder mot Maximos) er hos meg som lege.

Kvestoren Leontes.

Tillat meg, nådige herre –!

Fyrst Julian.

Hvi trenger man voldsomt inn til meg? Hva er det keiseren vil?

Kvestoren Leontes.

Han vil glede deg, herre, med et stort og viktig budskap.

Fyrst Julian.

Jeg ber deg, la meg vite, hva budskap du bringer.

Kvestoren Leontes (kneler).

Min allerhøyeste herre, – prisende din og min egen lykke hilser jeg deg som Cæsar.

Kvestorens følge.

Lenge leve Cæsar Julian!

Mystikeren Maximos.

Cæsar!

Fyrst Julian (viker med et utrop tilbake).

Cæsar! Stå opp, Leontes! Hva avsinn taler du!

Kvestoren Leontes.

Jeg bringer keiserens bud.

Fyrst Julian.

Jeg – jeg Cæsar! – Ah, hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes.

O, spør ikke.

Fyrst Julian.

Hvor er Gallos? Jeg besverger deg, – hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes (står opp).

Cæsar Gallos er hos sin elskede hustru.

Fyrst Julian.

Død!

Kvestoren Leontes.

Salig hos sin hustru.

Fyrst Julian.

Død; død! Gallos død! Død midt på sitt seierstog! Men når, – og hvor?

Kvestoren Leontes.

O, dyrebare herre, forskån meg –

Gregor fra Nazianz (brytes med vakten ved inngangen).

Jeg må inn til ham! Til side, sier jeg. – Julian!

Fyrst Julian.

Gregor, broder, – så kom du dog igjen!

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet kaster som en pileregn over staden?

Fyrst Julian.

Jeg er selv som rammet av ryktets piler. Tør jeg tro på denne blanding av lykke og ulykke?

Gregor fra Nazianz.

For Kristi skyld, vis fristeren fra deg!

Fyrst Julian.

Keiserens bud, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Du vil tre på din broders blodige lik –

Fyrst Julian.

Blodige –?

Gregor fra Nazianz.

Vet du det ikke? Cæsar Gallos er myrdet.

Fyrst Julian (med sammenslagne hender).

Myrdet!

Kvestoren Leontes.

Ah, hvo er denne forvovne –?

Fyrst Julian.

Myrdet; myrdet! (til Leontes.) Han lyver dog?

Kvestoren Leontes.

Cæsar Gallos er falt på sine gjerninger.

Fyrst Julian.

Myrdet; – hvo myrdet ham?

Kvestoren Leontes.

Hva som er skjedd, var en nødvendighet, høye herre! Cæsar Gallos har misbrukt makten som en rasende her i Østerlandene. Hans stilling som Cæsar var ham ikke lenger nok. Hans ferd, både i Konstantinopel og annetsteds underveis, viste til fulle, hva han pønsket på.

Fyrst Julian.

Jeg spør ikke om hans brøde; det andre vil jeg vite.

Kvestoren Leontes.

O, la meg skåne dine broderlige ører.

Fyrst Julian.

Mine broderlige ører kan tåle, hva mine sønnlige ører har tålt. Hvo drepte ham?

Kvestoren Leontes.

Tribunen Skudilo, som ledsaget ham, fant det rådelig å la ham henrette.

Fyrst Julian.

Hvor? Dog ikke i Rom?

Kvestoren Leontes.

Nei, herre, det skjedde på reisen dit, – i staden Pola i Illyrien.

Fyrst Julian (bøyer seg).

Keiseren er stor og rettvis. – Den siste av slekten, Gregor! – Keiser Konstanzios er stor.

Kvestoren Leontes (tar en purpurkåpe fra en av følget).

Høye Cæsar, verdiges å iføre deg –

Fyrst Julian.

Rød! Vekk med den! Var det den, han bar i Pola –?

Kvestoren Leontes.

Den er kommet ny fra Sidon.

Fyrst Julian (med et blikk til Maximos).

Fra Sidon! Purpurkledningen –!

Mystikeren Maximos.

Apollinaris's syn!

Gregor fra Nazianz.

Julian; Julian!

Kvestoren Leontes.

Se, den sendes deg av din frende, keiseren. Han lar deg si at han, barnløs som han er, håper at du vil lege dette hans livs dypeste sår. Han ønsker å se deg i Rom. Deretter er det hans vilje at du går som Cæsar til Gallien. De alemanske grensefolk har satt over Rhin-strømmen og gjort et farlig innfall i riket. Han bygger trygt på ditt hell og din fremgang imot barbarene. I drømme har visse ting åpenbaret seg for ham, og hans siste ord til meg ved avreisen var, at det sikkerlig skulle lykkes deg å grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Grunnfeste riket! Røsten i lyset, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn.

Kvestoren Leontes.

Hvordan, høye Cæsar?

Fyrst Julian.

Også meg er visse ting varslet; men dette –

Gregor fra Nazianz.

Si nei, Julian! Det er fordervelsens vinger de vil hefte til dine skuldre.

Kvestoren Leontes.

Hvo er du, som trosser keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Mitt navn er Gregor; jeg er sønn av biskopen i Nazianz; – gjør med meg, hva dere vil.

Fyrst Julian.

Han er min venn og broder; ingen røre ham!

(En stor menneskesverm har imidlertid oppfylt forgården.)

Basilios fra Cæsaræa (baner seg vei gjennom mengden).

Ta ikke purpuret, Julian!

Fyrst Julian.

Du også, min trofaste Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Ta det ikke! For Gud Herrens skyld –

Fyrst Julian.

Hva forferder deg ved dette?

Basilios fra Cæsaræa.

De redsler, som vil komme.

Fyrst Julian.

Ved meg skal riket grunnfestes.

Basilios fra Cæsaræa.

Kristi rike?

Fyrst Julian.

Keiserens store skjønne rike.

Basilios fra Cæsaræa.

Var det keiserens rike, som stod i lys for ditt syn, da du som barn forkynte læren fra de kappadokiske blodvitners graver? Var det keiserens rike, du dro fra Konstantinopel for å grunnfeste på jorden? Var det keiserens rike –

Fyrst Julian.

Tåker, tåker; – alt hint ligger bak meg som en vill drøm.

Basilios fra Cæsaræa.

Deg var det bedre at du selv, med en møllestein om din hals, lå på havets bunn, enn at denne drøm skulle ligge bak deg. – Ser du ikke fristerens verk? All jordens herlighet legges for dine føtter.

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn, Cæsar!

Fyrst Julian.

Et ord, Leontes!

(griper hans hånd og drar ham til side.)

Hvor fører du meg hen?

Kvestoren Leontes.

Til Rom, herre!

Fyrst Julian.

Det spør jeg ikke om. Hvor fører du meg hen; til lykken og makten, – eller til slakterbenken?

Kvestoren Leontes.

O, herre, en så hånende mistro –

Fyrst Julian.

Gallos's legeme er knapt råtnet ennå.

Kvestoren Leontes.

Jeg kan heve alle tvil. (tar et papir frem.) Dette brev fra keiseren, som jeg helst hadde rakt deg i enerom –

Fyrst Julian.

Et brev? Hva skriver han? –

(han åpner papiret og leser.)

Ah, Helena! – O, Leontes! Helena, – Helena til meg!

Kvestoren Leontes.

Keiseren skjenker deg henne, herre! Han skjenker deg denne elskede søster, som Cæsar Gallos forgjeves bad om.

Fyrst Julian.

Helena til meg! Det uoppnåelige vunnet! – Men hun, Leontes –?

Kvestoren Leontes.

Ved avskjeden tok han fyrstinnen ved hånden og ledet henne hen til meg. En strøm av jomfruelig blod skjøt opp i hennes skjønne kinner, hun slo sine øyne ned og sa: hils min kjære frende, og la ham vite at han alltid har vært den mann, som – –

Fyrst Julian.

Videre, Leontes!

Kvestoren Leontes.

Med de ord tidde hun, den tuktige og rene kvinne.

Fyrst Julian.

Den rene kvinne! – Vidunderlig fullbyrdes alt!

(han roper høyt.)

Purpurkappen om meg!

Mystikeren Maximos.

Du har valgt?

Fyrst Julian.

Valgt, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Valgt, tross tegn imot tegn?

Fyrst Julian.

Her står ikke tegn imot tegn. Maximos, Maximos, du har vært blind, du seende! – Purpurkåpen om meg!

(Kvestoren Leontes ifører ham kåpen.)

Basilios fra Cæsaræa.

Det er skjedd!

Mystikeren Maximos (mumler for seg selv, med opprakte hender).

Seier og lys over den villende!

Kvestoren Leontes.

Og nå til statholderens bolig; folket vil hilse Cæsar.

Fyrst Julian.

Cæsar blir i sin opphøyelse, hva han var, – den fattige visdomselsker, som tok alt av keiserens nåde. – Til statholderens bolig, dere vennlige herrer!

Stemmer blant kvestorens følge.

Plass, plass for Cæsar Julian!

(Alle går ut gjennom forgården under mengdens bifallsrop; bare Gregor og Basilios blir stående.)

Basilios fra Cæsaræa.

Gregor! I hva som så kommer, – la oss holde sammen.

Gregor fra Nazianz.

Her er min hånd.

FJERDE HANDLING.

(Ved Lutetia i Gallien. En sal i Cæsars palass «De varme bad» utenfor staden. Inngangsdør i bakgrunnen; til høyre en annen mindre dør; foran på venstre side er et vindu med forheng.)

(Fyrstinne Helena, rikt smykket, med perler i håret, sitter i en armstol og ser ut gjennom vinduet. Slavinnen Myrrha står ovenfor henne og holder forhenget til side.)

Fyrstinne Helena.

Hvilken stimmel! Hele staden strømmer dem imøte. – Hyss! Myrrha, – hører du ikke fløyter og trommer?

Slavinnen Myrrha.

Jo, jeg synes visst –

Fyrstinne Helena.

Du lyver! Larmen er for sterk; du kan intet høre. (springer opp.) O, denne marterfulle usikkerhet! Ikke å vite om han kommer som seierherre eller som flyktning.

Slavinnen Myrrha.

Engst deg ikke, min herskerinne; Cæsar er jo alltid kommet som seierherre.

Fyrstinne Helena.

Ja, før; etter alle de mindre sammenstøt. Men denne gang, Myrrha! Dette store forferdelige slag. Alle disse kryssende rykter. Hvis Cæsar var kommet som seierherre, hvorfor skulle han da ha skikket hint brev til stadsforstanderne og forbudt dem å møte ham med æresbevisninger utenfor portene?

Slavinnen Myrrha.

O, du vet jo, herskerinne, hvor lite din høye husbond trakter etter slike ting.

Fyrstinne Helena.

Ja, ja, det er vel sant. Og hvis han hadde lidd noe nederlag – i Rom måtte man jo vite det – mon keiseren da hadde skikket oss denne utsending, som må kunne være her ennå i dag, og hvis ilbud har brakt meg alle disse rike smykker og gaver? Ah, Eutherios! Nå, nå?

Husmesteren Eutherios (fra bakgrunnen).

Min fyrstinne, det er ganske umulig å erfare noe pålitelig –

Fyrstinne Helena.

Umulig? Du bedrar meg! Soldatene selv må dog vite –

Husmesteren Eutherios.

Det er bare barbariske hjelpetropper, som rykker inn, – Bataver og andre, – og de vet intet.

Fyrstinne Helena (vrir sine hender).

O, har jeg fortjent denne kval! Søte, hellige Kristus, har jeg da ikke anropt deg natt og dag –

(lytter og skriker ut.)

Ah, min Julian! Jeg hører ham! – Julian; min elskede!

Cæsar Julian (i støvet rustning, kommer hurtig fra bakgrunnen).

Helena!

Husmesteren Eutherios.

Min høye Cæsar!

Cæsar Julian (favner fyrstinnen med voldsomhet).

Helena! – Steng alle dører, Eutherios!

Fyrstinne Helena.

Slagen! Forfulgt!

Husmesteren Eutherios.

Herre!

Cæsar Julian.

Dobbelte vakter for dørene; la ingen slippe inn! Hør; er her kommet noen utsending fra keiseren?

Husmesteren Eutherios.

Nei, herre; men det er en utsending i vente.

Cæsar Julian.

Gå, gå! (til slavinnen ) Vekk med deg.

(Eutherios og Myrrha går ut i bakgrunnen.)

Fyrstinne Helena (synker ned i armstolen).

Så er det da ute med oss!

Cæsar Julian (trekker forhenget sammen)

Hvem vet. Bare varsom, så kan uværet ennå –

Fyrstinne Helena.

Etter et slikt nederlag –?

Cæsar Julian.

Nederlag? Hva taler du om, min elskede?

Fyrstinne Helena.

Har ikke Alemanerne slått deg?

Cæsar Julian.

Hadde de slått meg, skulle du ikke sett meg levende igjen.

Fyrstinne Helena (springer opp).

Men, du himmelens Herre, hva er da hendt?

Cæsar Julian (sakte).

Det verste, Helena; – en umåtelig seier.

Fyrstinne Helena.

Seier, sier du! En umåtelig seier? Du har seiret, og dog –?

Cæsar Julian.

Du kan ikke fatte hvordan jeg står. Du kjenner bare den gylne ytterside av all en Cæsars elendighet.

Fyrstinne Helena.

Julian!

Cæsar Julian.

Kan du fortenke meg i at jeg har dulgt slikt for deg? Bød ikke både plikt og skam å –? Ah, – hva er det? Hvilken forandring –!

Fyrstinne Helena.

Hva? Hva?

Cæsar Julian.

Hvilken forandring med deg i disse måneder! Helena, har du vært syk?

Fyrstinne Helena.

Nei, nei; men si meg –?

Cæsar Julian.

Jo, du har vært syk! Du må være syk ennå; – disse feberhete tinninger, disse blåbrune ringer om øynene –

Fyrstinne Helena.

O, intet, min elskede! Se ikke på meg, Julian! Bare angst og nattevåken for din skyld; brennende bønner til den høyt velsignede på korsets tre –

Cæsar Julian.

Skån deg, du dyrebare; det er jo dog hel usikkert om denne nidkjærhet frukter så mye.

Fyrstinne Helena.

Fy; ditt sinn er ikke fromt. – Men tal om dine egne saker, Julian! Jeg ber deg, dølg intet for meg.

Cæsar Julian.

Der kan intet dølges lenger. Siden keiserinnens død har jeg ikke kunnet gjøre et skritt her i Gallien, uten at det er blitt tydet ille ved hoffet. Gikk jeg forsiktig tilverks imot Alemanerne, så het det at jeg var fryktaktig og uvirksom. Man spottet over visdomselskeren, som ikke rett kunne venne seg til å bære krigsrustning. Vant jeg en fordel over barbarene, så måtte jeg høre at jeg burde kunnet oppnå mer.

Fyrstinne Helena.

Men alle dine venner i hæren –

Cæsar Julian.

Hvem tror du er mine venner i hæren? Ikke en, min elskede Helena! Jo, en eneste, – hin perusiske ridder, Sallust, som jeg under vår bryllupshøytid i Milano måtte gi avslag på en billig bønn. Han er edelmodig kommet til meg i leiren, har minnet meg om vårt gamle vennskap i Aten og bedt om å måtte følge meg i alle farer. Men hva gjelder vel Sallust ved keiserhoffet? Han er jo en av dem, man der kaller hedninger. Han kan intet gagne meg. – Og nå de andre! Krigsøversten Arbetio, som lot meg i stikken, da jeg lå innesluttet i Sennones! Den gamle Severus, som tynges under følelsen av sin egen udyktighet, og som dog ikke kan forlike seg med min nye krigsførsel! Eller tror du jeg kan støtte meg til Florentius, – pretorian-høvdingen? Jeg sier deg, denne urolige mann trakter etter de høyeste ting.

Fyrstinne Helena.

Ah, Julian!

Cæsar Julian (går opp og ned).

Kunne jeg bare komme deres renker på spor! Hver uke går det fra leiren hemmelige brev til Rom. Alt, hva jeg tar meg for, blir berettet og forvansket. Ingen trell i riket er lenkebundet som Cæsar. Vet du vel, Helena, at den spiseseddel, min kokk har å rette seg etter, den er sendt ham fra keiseren, og jeg har ikke lov til å endre noe deri, hverken legge til eller ta fra!

Fyrstinne Helena.

Og alt dette har du båret hemmelig –!

Cæsar Julian.

Alle vet det, uten du. Alle spotter over Cæsars avmakt. Jeg bærer det ikke lenger! Jeg vil ikke bære det!

Fyrstinne Helena.

Men det store slag –? Fortell meg dog, – har ryktet overdrevet –?

Cæsar Julian.

Ryktet har ikke kunnet overdrive. – Hyss; hva var det? (lytter mot døren.) Nei, nei; jeg syntes bare –.

Jeg tør si at jeg i disse måneder har utrettet alt, hva som stod i menneskelig makt. Skritt for skritt, og tross alle hindringer i min egen leir, drev jeg barbarene tilbake mot den østlige grense. Foran Argentoratum, med Rhinen i ryggen, trakk kong Knodomar alle sine stridskrefter sammen. Fem konger og ti ringere fyrster støtte til ham. Men forinnen han hadde fått samlet de nødvendige båter til overgang i nødsfall, lot jeg min hær rykke frem til angrep.

Fyrstinne Helena.

Min helt, min Julian!

Cæsar Julian.

Lupicin med spydkasterne og de lettbevæpnede omgikk fienden i nord; de gamle legioner under Severus drev barbarene mer og mer østlig imot floden; Bataverne, våre forbundsfeller, under den trofaste Bainabaudes, stod legionene ærlig bi, og da Knodomar merket at det var all fare, søkte han å unnkomme imot syd for å nå over til øyene. Men før det kunne skje lot jeg Florentius møte ham med pretorianerne og hestfolket. Helena, jeg gidder ikke si det høyt, men visst er det at forræderi eller misunnelse nær hadde røvet meg seierens frukter. De romerske ryttere vek gang etter gang for barbarene, som kastet seg til jorden og stakk hestene i buken. Jeg så vårt nederlag for øynene –

Fyrstinne Helena.

Men slagenes Gud var med deg!

Cæsar Julian.

Jeg grep en fane, ildnet de keiserlige hustropper med mine tilrop, holdt i all skynding en tale til dem, en tale, som kanskje ikke ville ha vært selv en mer opplyst tilhørerkrets ganske uverdig, og derpå, så fort soldatenes bifallsrop hadde lønnet meg, styrtet jeg meg like inn i den tetteste kamptummel.

Fyrstinne Helena.

Julian! O, du elsker meg ikke!

Cæsar Julian.

I det øyeblikk var du ikke i mine tanker. Jeg ville dø; annen utvei visste jeg ikke. Men det kom, min elskede! Det var som om en lynslående redsel blinket ut av våre lanse-spisser. Jeg så Knodomar, hin forferdelige kriger – ja, du har jo selv sett ham – jeg så ham flykte tilfots av slaget, og med ham flyktet hans broder Vestralp og kongene Hortar og Suomar og alle, som ikke lå under for våre sverd.

Fyrstinne Helena.

O, jeg ser det; jeg ser det! Velsignede frelser; det var deg, som atter utsendte mordenglene fra den mulviske bro!

Cæsar Julian.

Aldri har jeg hørt slike jammerskrik; aldri har jeg sett så gapende sår, som dem vi trådte i, der vi vadet over de falne. Floden gjorde resten; de druknende kjempet innbyrdes til de veltet rundt og gikk tilbunns. De fleste av fyrstene falt levende i våre hender; Knodomar selv hadde søkt tilflukt i en rørklynge; en av hans ledsagere røpet ham, våre folk sendte en pileregn inn imot den skjulte, men uten å ramme. Da kom han frivillig frem og overgav seg.

Fyrstinne Helena.

Og etter en slik seier skulle du ikke føle deg trygg?

Cæsar Julian (nølende).

Etter seieren, ennå samme aften, inntraff et tilfelle, en ubetydelighet –

Fyrstinne Helena.

Et tilfelle?

Cæsar Julian.

Jeg vil helst kalle det så. I Aten grublet vi så mye over Nemesis. – Min seier var så overveldende stor, Helena; min stilling var likesom kommet ut av likevekt; jeg vet ikke –

Fyrstinne Helena.

O, tal dog; du engster meg!

Cæsar Julian.

Det var en ubetydelighet, sier jeg deg. Jeg lot den fangne Knodomar føre for meg i hærens påsyn. Før slaget hadde han truet med at jeg skulle flås levende når jeg falt i hans hender. Nå gikk han meg imøte med usikre skritt, skjelvende over hele legemet; knekket av ulykken, slik, som det er barbarers vis, kastet han seg ned for meg, omklamret mine knær, utgjøt tårer og bad for livet.

Fyrstinne Helena.

Med redsels gysning gjennom de kraftfulle lemmer. Jeg ser den liggende Knodomar. – Drepte du ham, min elskede?

Cæsar Julian.

Jeg kunne ikke drepe denne mann. Jeg tilsa ham sikkerhet og lovet å sende ham som fange til Rom.

Fyrstinne Helena.

Uten å pine ham?

Cæsar Julian.

Klokskap bød meg å handle mildt. Men da, – jeg fatter ikke hvordan det gikk til, – i overstrømmende glede, og med et hyl på sine lepper, sprang barbaren opp, strakte sine bundne hender iveiret og, lite kyndig, som han var i vårt språk, ropte han med høy røst: priset være du, Julian, du mektige keiser!

Fyrstinne Helena.

Ah!

Cæsar Julian.

Mine ledsagere ville til å le; men barbarkongens rop slo ned som et tennende lyn iblant soldatenes klynger. «Leve keiser Julian», ropte de omstående; og ropet forplantet seg i videre og videre ringer til det fjerneste fjerne; – det var som om en Titan hadde slynget et berg ut i verdenshavet; – o, min elskede, tilgi meg denne hedenske lignelse, men –

Fyrstinne Helena.

Keiser Julian! Han sa: keiser Julian!

Cæsar Julian.

Hva visste den rå Aleman om Konstanzios, hvem han aldri hadde sett? Jeg, hans overvinner, var for ham den største –

Fyrstinne Helena.

Ja, ja; men soldatene –?

Cæsar Julian.

Jeg satte dem strengt irette; for jeg så det godt, – Florentius, Severus og visse andre stod stille omkring, hvite av skrekk og vrede.

Fyrstinne Helena.

Ja, ja, – de, men ikke soldatene.

Cæsar Julian.

Det var knapt gått en natt til ende før mine hemmelige fiender hadde forvansket saken. Cæsar har latt Knodomar utrope seg til keiser, het det, og til gjengjeld har han skjenket barbarkongen livet. – Slik, vendt opp og ned, er det også blitt meldt til Rom.

Fyrstinne Helena.

Er du viss på det? Og av hvem?

Cæsar Julian.

Ja, av hvem? Av hvem? Jeg selv skrev skyndsomt til keiseren og fortalte ham det hele, men –

Fyrstinne Helena.

Nå, – og hva har han svart?

Cæsar Julian.

Som vanlig. Du kjenner denne ulykke-spående taushet når han vil ramme noen.

Fyrstinne Helena.

Jeg tror dog, du mistyder alt dette. Det er umulig annet. Se til; utsendingen vil snart bringe deg sikkerhet for at –

Cæsar Julian.

Jeg har sikkerhet, Helena! Her på mitt bryst gjemmer jeg oppsnappede brev, som –

Fyrstinne Helena.

O, Herre min Gud, la meg se!

Cæsar Julian.

Siden, siden.

(han går opp og ned.)

Og alt dette etter de tjenester jeg har vist ham! Her har jeg kastet Alemanernes angrep til jorden for lange tider, mens han selv har lidd nederlag på nederlag ved Donau og mens hæren i Asien ikke synes å vinne ett skritts fremgang imot Perserne. Skam og uhell på alle kanter, unntatt her, hvor man satte en motstrebende visdomsvenn i spissen for sakene. Og dog hånes jeg likefullt ved hoffet. Ja, selv etter den siste store seier har man gjort et spottedikt over meg og kalt meg Viktorinus! Dette må ha en ende.

Fyrstinne Helena.

Ja, jeg tror det også.

Cæsar Julian.

Hva er en Cæsars verdighet på desslike vilkår!

Fyrstinne Helena.

Nei, du har rett, Julian; vi kan ikke bli stående ved dette.

Cæsar Julian (stanser).

Helena, kunne du følge meg?

Fyrstinne Helena (sakte).

Frykt ikke for meg; jeg skal ikke vike tilbake.

Cæsar Julian.

Så bort fra all denne utakksomme møye; bort til den så lenge ettertraktede ensomhet –!

Fyrstinne Helena.

Hva sier du? Ensomhet!

Cæsar Julian.

Med deg, min elskede; og med mine kjære bøker, dem jeg her så sjelden har kunnet åpne, og dem jeg bare har turdet vie mine hvileløse netter.

Fyrstinne Helena (ser nedad ham).

Ah, slik!

Cæsar Julian.

Hva ellers?

Fyrstinne Helena.

Nå ja; hva ellers?

Cæsar Julian.

Ja ja, – jeg spør, hva ellers?

Fyrstinne Helena (nærmere).

Julian, – hvordan hilste barbar-kongen deg?

Cæsar Julian (vikende).

Helena!

Fyrstinne Helena (atter nærmere).

Hva var det for et navn, som ga gjenlyd i soldatenes rekker?

Cæsar Julian.

Uforsiktige; her står kanskje en lytter utenfor hver dør!

Fyrstinne Helena.

Hva frykter du for lyttere? Er ikke Guds nåde over deg? Har du ikke vært den lykkelige i alle trefninger? – Jeg ser den manende frelser; jeg ser engelen med ildsverdet, som banet vei for min fader da han kastet Maxentius i Tiberen!

Cæsar Julian.

Jeg skulle reise meg imot rikets hersker!

Fyrstinne Helena.

Bare imot dem, som står imellom dere. O, gå, gå; slå dem med din vredes lyn; gjør ende på dette tærende gledeløse liv! Gallien er en ødemark. Jeg fryser her, Julian! Jeg vil hjem igjen, til solvarmen, til Rom og Hellas.

Cæsar Julian.

Hjem igjen til din broder?

Fyrstinne Helena (sakte).

Konstanzios er avfeldig.

Cæsar Julian.

Helena!

Fyrstinne Helena.

Jeg holder det ikke lenger ut, sier jeg deg. Tiden går. Eusebia er borte; hennes tomme sete står vinkende til heder og herlighet mens jeg eldes –

Cæsar Julian.

Du eldes ikke; du er ung og skjønn!

Fyrstinne Helena.

Nei, nei, nei! Tiden går; jeg kan ikke bære dette med tålmod; livet går fra meg!

Cæsar Julian (ser på henne).

Hvor fristende skjønn, hvor guddomsfull er du ikke!

Fyrstinne Helena (klynger seg til ham).

Er jeg det, Julian?

Cæsar Julian (favner henne).

Du er den eneste kvinne, jeg har elsket, – den eneste, som har elsket meg.

Fyrstinne Helena.

Jeg er eldre, enn du. Jeg vil ikke eldes mer. Når alt er over, så –

Cæsar Julian (river seg løs).

Stille! Jeg vil ikke høre mer.

Fyrstinne Helena (går etter ham).

Konstanzios dør litt hver dag; han henger i et hår over graven. O, min elskede Julian, du har jo soldatene for deg –

Cæsar Julian.

Ti, ti!

Fyrstinne Helena.

Han tåler ingen sinnsrystelser. Hva er det så å vike tilbake for? Jeg mener jo ikke noe blodig. Fy, hvor kunne du tenke det? Skrekken vil være nok; den vil ta ham i favn og kjærlighetsfullt ende hans lidelser.

Cæsar Julian.

Glemmer du den usynlige livvakt om den salvede?

Fyrstinne Helena.

Kristus er god. O, vær from, Julian, så tilgir han mye. Jeg skal hjelpe. Bønner skal oppsendes for deg. Lovet være de hellige menn! Lovet være blodvitnene! Tro meg, vi skal sone alting siden. Skjenk meg Alemanerne til omvendelse; jeg vil utsende prester iblant dem; de skal bøye seg inn under korsets nåde.

Cæsar Julian.

Alemanerne bøyer seg ikke dit under.

Fyrstinne Helena.

Så skal de dø! Som en søt røk skal blodet stige opp til ham, den høyt velsignede. Vi vil øke hans herlighet; hans pris skal forkynnes ved oss. Jeg vil selv være med. De alemanske kvinner for meg! Bøyer de seg ikke, så skal de ofres! Og da, min Julian, – når du ser meg igjen –; forynget, forynget! Skjenk meg Alemaner-kvinnene, du elskede! Blod –, det er jo intet mord, og middelet skal være usvikelig –, et bad i ungt jomfrublod –

Cæsar Julian.

Helena, du forbryter deg!

Fyrstinne Helena.

Er det en brøde å forbryte seg for din skyld?

Cæsar Julian.

Du skjønne, du eneste!

Fyrstinne Helena (bøyer seg ned over hans hender).

Min herre for Gud og mennesker! – Vik ikke denne gang, Julian! Min helt, min keiser! Jeg ser himmelen åpen. Prestene skal lovsynge Kristus; mine kvinner skal samles i bønn. (med opprakte armer.) O, du velsignede! O, du hærskarenes Gud, – du, som har nåden og seieren i din hånd –

Cæsar Julian (med et blikk mot døren, roper):

Helena!

Fyrstinne Helena.

Ah!

Husmesteren Eutherios (fra bakgrunnen).

Herre, keiserens sendebud –

Cæsar Julian.

Er han kommet?

Husmesteren Eutherios.

Ja, herre!

Cæsar Julian.

Hans navn? Hvem er han?

Husmesteren Eutherios.

Tribunen Decentius.

Fyrstinne Helena.

Virkelig? Den fromme Decentius!

Cæsar Julian.

Hvem har han talt med?

Husmesteren Eutherios.

Med ingen, herre; han kom i dette øyeblikk.

Cæsar Julian.

Jeg vil se ham straks. Og hør; ennå et. Hærførerne og krigsøverstene skal innfinne seg hos meg.

Husmesteren Eutherios.

Godt, nådigste herre!

(han går ut i bakgrunnen.)

Cæsar Julian.

Nå, min Helena, nå vil det vise seg –

Fyrstinne Helena (sakte).

Hva som enn viser seg, så glem ikke at du kan stole på soldatene.

Cæsar Julian.

Ah, stole, stole –; jeg vet ikke om jeg kan stole på noen.

(Tribunen Decentius kommer fra bakgrunnen.)

Fyrstinne Helena (imot ham).

Velkommen, edle Decentius! Et romersk ansikt, – og fremfor alle dette ansikt, – o, det legger et livende solskjær over vårt umilde Gallien.

Tribunen Decentius.

Keiseren møter din lengsel og ditt håp på halvveien, høye fyrstinne! Vi tør tro at Gallien ikke rett lenge skal lenke deg.

Fyrstinne Helena.

Sier du det, du glede-bringer? Keiseren tenker da alltid med kjærlighet på meg? Hvordan er det med hans sunnhet?

Cæsar Julian.

Gå, gå, min elskede Helena!

Tribunen Decentius.

Keiserens sunnhet har ingenlunde forverret seg.

Fyrstinne Helena.

Nei, ikke sant? Det var det jeg visste. Alle disse engstende rykter –; Gud være priset, at det bare var rykter! Takk ham kjærligst, du fromme Decentius! Og vær selv takket. Med hvilke rike gaver har du ikke bebudet din ankomst! Keiserlige gaver –; nei, nei, broderlige gaver i sannhet! To skinnende sorte Nubiere, – du skulle se dem, min Julian! – og perler! Dem bærer jeg allerede. Og frukter, – søte, svulmende; ah; ferskener fra Damaskus, ferskener i gullskåler! Hvor skal de ikke leske meg; – frukt, frukt; jeg forsmekter her i Gallien.

Cæsar Julian.

Et gledes-måltid skal ende dagen; men forretninger først. Gå, min dyrebare hustru!

Fyrstinne Helena.

Jeg går til kirken, – til bønn for min broder og for alle håp.

(hun går ut til høyre.)

Cæsar Julian (etter et øyeblikks opphold).

Bud eller brevskaper?

Tribunen Decentius.

Brevskaper.

(han rekker ham en papirrulle.)

Cæsar Julian (leser, undertrykker et smil og strekker hånden ut).

Mer!

Tribunen Decentius.

Høye Cæsar, det er omtrent alt.

Cæsar Julian.

Virkelig? Har keiseren sendt sin venn den lange vei bare for å –?

(han brister i en kort latter; derpå går han opp og ned.)

Var Alemanerkongen Knodomar kommet til Rom før din avreise?

Tribunen Decentius.

Ja, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Og hvordan hjelper han seg i det fremmede land, ukyndig i språket, som han er? Ja, han er høyst ukyndig, Decentius! Han var likefrem til latter for mine soldater. Tenk deg, han forvekslet så gjengse ord som keiser og Cæsar.

Tribunen Decentius (trekker på skuldrene).

En barbar. Hva skal man vel si?

Cæsar Julian.

Nei, hva skal man vel si? Men keiseren er ham dog nådig?

Tribunen Decentius.

Knodomar er død, herre!

Cæsar Julian (stanser).

Knodomar er død?

Tribunen Decentius.

I fremmed-leiren på den cøliske bakke.

Cæsar Julian.

Død? Så? – Ja, luften i Rom er usunn.

Tribunen Decentius.

Alemanerkongen døde av hjemve, herre! Lengselen etter slekt og frihet –

Cæsar Julian.

– den tærer, Decentius; ja, ja, jeg vet det. – Jeg burde ikke skikket ham levende til Rom; jeg burde latt ham drepe her.

Tribunen Decentius.

Cæsars sinn er mildt.

Cæsar Julian.

Hm –! Hjemve? Ja så!

(Til stallmesteren Sintula, som kommer fra bakgrunnen.)

Er du der, gamle faun? Frist meg ikke mer. (til Decentius.) Siden slaget ved Argentoratum taler han alltid til meg om seiers-vognen og det hvite forspann. (til Sintula.) Det ble Phaëtons ferd med de lybske solhester. Hvordan endte det? Har du glemt – har du glemt ditt hedenskap, hadde jeg nær sagt. – Om forlatelse, Decentius, at jeg sårer ditt fromme øre.

Tribunen Decentius.

Cæsar kildrer sin tjeners øre; men han sårer det ikke.

Cæsar Julian.

Ja, ja; bær over med Cæsar, om han spøker. Jeg vet virkelig ikke å ta det på annen måte. – Der har vi dem.

(Hærføreren Severus, pretorianhøvdingen Florentius, samt flere krigsøverster og herrer ved Cæsars hoff kommer fra bakgrunnen).

Cæsar Julian (går dem imøte).

God morgen, dere våpenbrødre og venner! Harmes ikke formye over at jeg kaller dere like hit fra landeveiens smuss og møye; jeg burde visselig unt dere noen timers ro; men –

Pretorianhøvdingen Florentius.

Er det hendt noe særdeles, herre?

Cæsar Julian.

Ja, i sannhet, det er der. Kan dere si meg, – hva fattedes i Cæsars lykke?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hva skulle vel fattes i Cæsars lykke?

Cæsar Julian.

Nå ingenting. (til Decentius.) Hæren har forlangt at jeg skulle holde seiers-inntog i staden. I spissen for legionene ville man at jeg skulle dra inn gjennom Lutetias porter. Fangne barbar-fyrster med bundne hender skulle gå ved vognhjulene; kvinner og slaver fra tyve overvunne folkeslag skulle følge etter, tett sammentrengte, hode ved hode – (bryter plutselig av.) Gled dere, mine tapre medkjempere; her ser dere tribunen Decentius, keiserens fortrolige venn og rådgiver. Han kom denne morgenstund med gaver og hilsninger fra Rom.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Ah, så fattes visselig intet i Cæsars lykke.

Hærføreren Severus (sakte til Florentius).

Ufattelig! Altså atter i keiserens gunst!

Pretorianhøvdingen Florentius (sakte).

O, denne vankelmodige keiser!

Cæsar Julian.

Det synes, som om en forundringsfull stumhet hadde slått dere alle. – Man finner at keiseren har gjort for mye, gode Decentius!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hvor kan dog slikt komme i Cæsars tanke?

Hærføreren Severus.

For mye, høye Cæsar? Ingenlunde. Skulle ikke keiseren vite å velge de rette grenser for sin nåde?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Til visse er dette en stor og sjelden utmerkelse –

Hærføreren Severus.

Jeg vil kalle den overmåte stor og sjelden.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og navnlig gir den et lysende vitnesbyrd for, at vår opphøyede keisers sinn er fritt for all misunnelse –

Hærføreren Severus.

Et vitnesbyrd uten forbillede; det tør jeg nok si.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Men hva har så ikke også Cæsar utrettet i disse få år i Gallien?

Cæsar Julian.

En årlang drøm, dere dyrebare venner! Jeg har slett intet utrettet. Intet, intet!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og det regner din beskjedenhet for intet? Hva var hæren, da du overtok den? En uordnet hop –

Hærføreren Severus.

– uten sammenheng, uten lydighet, uten ledelse –

Cæsar Julian.

Overdrivelse, Severus!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og var det ikke med denne utøylede hop at du gikk imot Alemanerne; slo du dem ikke med disse bander, som du gjennom seiervinninger omskapte til en hær av seierherrer; tok du ikke Colonia Agrippina tilbake –?

Cæsar Julian.

Ei, ei, du ser med vennskapets øye, min Florentius! – Eller er det virkelig sant? Er det så, at jeg jog barbarene bort fra øyene i Rhin? At jeg satte det forfalne Tres Tabernæ i forsvarstilstand til fromme for rikets sikkerhet? Er det virkelig så?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hvordan, herre? Kan du tvile om så store ting?

Cæsar Julian.

Nei, i sannhet, jeg synes –. Og slaget ved Argentoratum? Var jeg ikke med der? Det svever meg så visst for, at jeg seiret over Knodomar. Og etter seieren –; Florentius, har jeg drømt; eller bygde jeg ikke Trajans kastell opp igjen, da vi rykket inn i de germaniske egner?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Høye Cæsar, fins det noen så avsinnig mann, at han vil gjøre deg denne ære stridig?

Hærføreren Severus (til Decentius).

Jeg priser skjebnen, som forunte meg på mine gamle dager å følge så lykkelig en fører.

Pretorianhøvdingen Florentius (likeledes til tribunen).

Hva vending det alemanske overfall uten Cæsars tapperhet og klokskap kunne ha tatt, det våger jeg knapt å tenke på.

Flere hoffmenn (trenger seg frem).

Ja, herre, Cæsar er stor!

Andre herrer (klapper i hendene).

Cæsar er uten like!

Cæsar Julian (ser en stund avvekslende på Decentius og de andre; derpå brister han ut i en høy kort latter).

Så blindt er vennskap, Decentius! Så blindt, blindt!

(han vender seg til de øvrige og slår på papirrullen, som han holder i hånden.)

Her står ganske andre ting! Hør etter, og sug det inn som en erkjennelsens leskende dugg. Det er keiserens melding til alle statholderne rundt om i riket; – vår utmerkede Decentius har brakt en avskrift med. Her står det: jeg har intet utrettet i Gallien. Det var en drøm, som jeg nettopp sa. Her har vi keiserens egne ord: det var under keiserens lykkelige forvarsler at den riket overhengende fare ble avvendt.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Alle rikets saker nyter fremgang under keiserens forvarsler.

Cæsar Julian.

Mer, mer! Her berettes det, at det er keiseren, som har kjempet og seiret ved Rhin; det er keiseren, som har løftet opp den ydmykt bedende Alemaner-konge, som kastet seg ned for ham. Mitt navn lykkes det meg ikke å finne noensteds i dette skriftstykke, – og ikke ditt, Florentius, og heller ikke ditt, Severus! Og her, i skildringen av slaget ved Argentoratum –; hvor var det jeg hadde det? jo her; her står det; det var keiseren, som påbød slagordningen; det var keiseren selv, som med livsfare hugg sitt sverd sløvt, kjempende i de forreste rekker; det var keiseren, som, ved sin nærværelses redsel, jog barbarene på hodekulls flukt –; les; les, sier jeg!

Hærføreren Severus.

Høye Cæsar, ditt ord er nok.

Cæsar Julian.

Og hvor vil dere så hen med deres dårende tale, dere venner? Vil dere, av overdreven kjærlighet til meg, gjøre meg til en snyltegjest, hvem dere mater med den overflod, dere rapset fra min frendes bord? – Hva tykkes deg, Decentius? Hva sier du til dette? Du ser at jeg i min egen leir må holde øye med tilhengere, som stundom i blindhet er på vei til å forville seg hinsides opprørets grensepæler.

Pretorianhøvdingen Florentius (hurtig til tribunen).

I sannhet, mine ord er blitt høylig mistydede, ifall –

Hærføreren Severus (likeledes til tribunen).

Det kunne aldri komme meg isinde på den vis å –

Cæsar Julian.

Så skal det være, dere kampbrødre; la oss alle til hope ete vårt hovmod i oss. Jeg spurte før, hva som manglet i Cæsars lykke. Nå vet dere det. Det var sannhets-erkjennelsen, som manglet i Cæsars lykke. Din sølvhjelm vil ikke komme til å dekkes av seierstogets støv, tapre Florentius! Keiseren har holdt seiers-inntog for oss i Rom. Han finner derfor at alle høytideligheter her er overflødige. Gå, Sintula, og sørg for at de påtenkte opptog avsiges. Keiseren ønsker å forunde sine soldater en gagnlig ro. Det er hans vilje at de skal forbli i leiren utenfor murene.

(Stallmesteren Sintula går ut i bakgrunnen.)

Cæsar Julian.

Var jeg ikke engang en visdomsvenn? Man sa det i det minste, både i Aten og i Efesos. Så svakt er det menneskelige sinn i medgang. Jeg var nær blitt visdommen utro. Keiseren har påminnet meg. Takk ham ydmykst, Decentius! Har du mer å melde?

Tribunen Decentius.

Et ennå. Etter alt, hva keiseren har fornummet, og ifølge det brev, du tilskrev ham fra Argentoratum, er det store fredsverk lykkelig ført til ende her i Gallien.

Cæsar Julian.

Visselig; keiseren har dels ved sin tapperhet og dels ved sin høymodige mildhet –

Tribunen Decentius.

Rikets grense er sikret imot Rhin.

Cæsar Julian.

Av keiseren, av keiseren.

Tribunen Decentius.

I landskapene omkring Donau står derimot sakene slett, og ennå slettere i Asien; kong Sapores vinner stadig fremgang.

Cæsar Julian.

Den forvovne mann! Ryktet sier at keiseren heller ikke i sommer har behaget å la sine hærførere knuse ham.

Tribunen Decentius.

Keiseren akter selv å knuse ham til våren. (tar en papirrulle frem.) Her er hans vilje, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

La se, la se! (leser.) Ah!

(han leser atter lenge under en sterk indre bevegelse; derpå ser han opp og sier:)

Det er altså keiserens vilje at –? Godt, godt, edle Decentius; keiserens vilje skal bli etterkommet.

Tribunen Decentius.

Det er nødvendig at den etterkommes ennå i dag.

Cæsar Julian.

Ennå i dag; forstår seg. Kom her, Sintula! Nå, hvor er han? Ah så! – Hent Sintula tilbake!

(En hoffmann går ut i bakgrunnen; Cæsar Julian går hen til vinduet og leser papirene igjennom på ny.)

Pretorianhøvdingen Florentius (dempet til tribunen).

Jeg ber bønnligst, mistyd ikke, hva jeg før sa. Når jeg tilla Cæsar æren, så var det selvfølgelig ikke dermed ment at –

Hærføreren Severus (sakte).

Aldri kunne det komme i min tanke at det ikke var keiserens øverste vise ledelse, som –

En hoffmann (på tribunens andre side).

Jeg ber deg, edle herre, – legg et ord inn for meg i hoffleiren, og forløs meg fra denne pinlige post hos en Cæsar, som –; ja, han er keiserens høye slektning, men –

En annen hoffmann.

Jeg kunne dessverre fortelle deg ting, som vitner like så mye om grenseløs forfengelighet, som om forvovne håp –

Cæsar Julian.

Ennå i dag! La et ord være sagt, Decentius! Det var mitt høyeste ønske, i fall jeg kunne nedlegge denne ansvarsfulle verdighet.

Tribunen Decentius.

Det skal bli keiseren meldt.

Cæsar Julian.

Jeg krever himmelen til vitne på at jeg aldri –; ah, der er Sintula; så kan vi altså – (til tribunen.) Du går?

Tribunen Decentius.

Jeg har å forhandle med hærførerne, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Uten min mellomkomst?

Tribunen Decentius.

Keiseren har pålagt meg å skåne sin dyrebare slektning.

(Han går ut i bakgrunnen, fulgt av de øvrige, unntatt Sintula, som blir stående ved døren.)

Cæsar Julian (ser en stund på ham).

Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Ja, høye herre!

Cæsar Julian.

Kom nærmere. – Ja, sannelig, du ser ærlig ut. Tilgi; jeg har aldri tenkt på at du kunne være meg så hengiven.

Stallmesteren Sintula.

Hvorav vet du at jeg er deg hengiven, herre?

Cæsar Julian. (peker på papirrullen).

Her kan jeg lese meg det til; det står at du skal forlate meg.

Stallmesteren Sintula.

Jeg, herre?

Cæsar Julian.

Keiseren oppløser Galler-hæren, Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Oppløser –?

Cæsar Julian.

Ja, hva er det annet enn en oppløsning? Keiseren trenger til å forsterke seg, både i Donau-egnen og imot Perserne. Våre bataviske og æruliske hjelpetropper skal avgå i all skynding for å kunne stå i Asien til våren.

Stallmesteren Sintula.

Men dette er jo umulige ting, herre! Du har jo høytidelig tilsvoret nettopp disse våre forbundsfeller at de på ingen vis må brukes hinsides Alpene.

Cæsar Julian.

Just det, Sintula! Keiseren skriver at jeg ga hint tilsagn i overilelse og uten hans samtykke. Det har jeg riktignok aldri visst; men slik står det. Jeg skal tvinges til å bryte mitt ord, vanære meg i hærens øyne, vende barbarenes utøylede harm, kanskje deres dødbringende våpen, imot meg.

Stallmesteren Sintula.

Det vil slå feil, herre! De romerske legioner vil by deg sitt bryst til skjold.

Cæsar Julian.

De romerske legioner? Hm; – troskyldige venn! Av hver Romer-legion skal det uttas tre hundre menn, som likeledes ad de korteste veier skal sendes til keiseren.

Stallmesteren Sintula.

Ah, dette er –!

Cæsar Julian.

Det er vel beregnet; ikke sant? Alle hæravdelinger skal oppegges imot meg, for at man med desto mindre fare kan gjøre meg våpenløs.

Stallmesteren Sintula.

Og jeg sier deg, herre, at ikke en eneste av dine hærførere lar seg bruke til dette.

Cæsar Julian.

Mine hærførere vil heller ikke komme i fristelse. Du er mannen.

Stallmesteren Sintula.

Jeg, min Cæsar!

Cæsar Julian.

Her står det skrevet. Keiseren overdrar til deg å ordne alt fornødent og derpå å føre de utvalgte avdelinger til Rom.

Stallmesteren Sintula.

Og det overdras til meg? Her, hvor menn, som Florentius og den gamle Severus –

Cæsar Julian.

Du har ingen seiervinninger på din syndeliste, Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Nei, det er visselig sant. Aldri har man her villet unne meg leilighet til å vise –

Cæsar Julian.

Jeg har vært urettferdig imot deg. Takk for din troskap.

Stallmesteren Sintula.

Så stor en keiserlig nåde! Herre, må jeg se –

Cæsar Julian.

Hva vil du se? Du vil jo ikke la deg bruke til dette.

Stallmesteren Sintula.

Gud forby at jeg skulle nekte keiseren lydighet!

Cæsar Julian.

Sintula, – du kunne avvæpne din Cæsar!

Stallmesteren Sintula.

Cæsar har alle dager satt liten pris på meg. Cæsar har aldri kunnet tilgi meg, at han måtte tåle om seg en stallmester, som var valgt av keiseren.

Cæsar Julian.

Keiseren er stor og vis; han forstår å velge.

Stallmesteren Sintula.

Herre, – jeg brenner etter å gjøre min plikt; må jeg be om keiserens befaling?

Cæsar Julian (rekker ham et av papirene).

Her er keiserens befaling. Gå, og gjør din plikt.

Slavinnen Myrrha (kommer ilsomt fra høyre).

O, forbarmende frelser!

Cæsar Julian.

Myrrha! Hva er det?

Slavinnen Myrrha.

O, nådige himmel, min herskerinne –

Cæsar Julian.

Din herskerinne, – hva hun?

Slavinnen Myrrha.

Sykdom eller avsinn –; hjelp, hjelp!

Cæsar Julian.

Helena syk! Legen! Oribases skal komme, Sintula! Hent ham!

(Stallmesteren Sintula går ut i bakgrunnen. Cæsar Julian vil ile ut til høyre, men møter i døren fyrstinne Helena omringet av slavinner. Hennes ansikt er vilt og forstyrret, hennes hår og klær i uorden.)

Fyrstinne Helena.

Løs kammen! Løs kammen, sier jeg! Den er gloende. Ild i håret; jeg brenner, jeg brenner!

Cæsar Julian.

Helena! For Guds nådes skyld –!

Fyrstinne Helena.

Er det ingen, som vil hjelpe? De myrder meg med nålestikk!

Cæsar Julian.

Min Helena! Hva er det hendt med deg?

Fyrstinne Helena.

Myrrha, Myrrha! Frels meg fra pikene, Myrrha!

Legen Oribases (kommer fra bakgrunnen).

Hvilket redselsbudskap fortelles –? Er det sant? Ah!

Cæsar Julian.

Helena! Min kjærlighet, mitt livs lys –!

Fyrstinne Helena.

Vekk fra meg! O, søte Jesus, hjelp!

(hun synker halvt om mellom slavinnene.)

Cæsar Julian.

Hun er fra seg. Hva kan det være, Oribases? Se, – se øynene, hvor store –!

Legen Oribases (til Myrrha).

Hva har fyrstinnen nytt? Hva har hun spist eller drukket?

Cæsar Julian.

Ah, du tror –?

Legen Oribases.

Svar, kvinner; hva har dere gitt fyrstinnen?

Slavinnen Myrrha.

Vi? O, intet, tro meg; hun har selv –

Legen Oribases.

Nå, nå!

Slavinnen Myrrha.

Noen frukter; det var ferskener, tror jeg; – o, jeg vet ikke –

Cæsar Julian.

Frukter! Ferskener? Av dem, som –?

Slavinnen Myrrha.

Ja – nei – ja; jeg vet ikke, herre; – det var to Nubiere –

Cæsar Julian.

Hjelp, hjelp, Oribases!

Legen Oribases.

Dessverre, jeg frykter –

Cæsar Julian.

Nei, nei, nei!

Legen Oribases.

Stille, nådige herre; hun kommer til seg selv.

Fyrstinne Helena (hviskende).

Hvi gikk solen ned? O, hellige løndomsfulle mørke!

Cæsar Julian.

Helena! Hør; saml dine tanker –

Legen Oribases.

Min høye fyrstinne –

Cæsar Julian.

Det er legen, Helena! (tar hennes hånd.) Nei, her, hvor jeg står.

Fyrstinne Helena (river seg løs).

Fy; der var han igjen!

Cæsar Julian.

Hun ser meg ikke. Her, her, Helena!

Fyrstinne Helena.

Den avskyelige; – alltid er han om meg.

Cæsar Julian.

Hva mener hun?

Legen Oribases.

Gå til side, nådige herre –!

Fyrstinne Helena.

Søte stillhet! Han aner ikke –; o, min Gallos!

Cæsar Julian.

Gallos?

Legen Oribases.

Gå, høye Cæsar; det er ikke tjenlig –

Fyrstinne Helena.

Hvor ditt tette krøllede hår runder seg trassig om nakken. O, denne korte kjødfulle nakke –

Cæsar Julian.

Alle avgrunders avgrunn –!

Legen Oribases.

Villelsen tar til –

Cæsar Julian.

Jeg merker, jeg merker. Vi må forske, Oribases!

Fyrstinne Helena (ler sakte).

Nå vil han forske igjen. – Blekk på fingrene; bokstøv i håret, – uvasket; fy, fy, hvor han stinker.

Slavinnen Myrrha.

Herre, befaler du ikke at jeg skal –?

Cæsar Julian.

Vekk med deg, kvinne!

Fyrstinne Helena.

Hvor kunne du la deg overvinne av ham, du brune svulmende barbar? Han kan ikke overvinne kvinner. Hvor jeg ekles ved denne vanmaktens dyd.

Cæsar Julian.

Til side med dere alle! Ikke så nær, Oribases! Jeg selv skal vokte fyrstinnen.

Fyrstinne Helena.

Vredes du på meg, du herlige? Gallos er jo død. Halshugget. Hvilket hugg det må ha vært! Ikke skinnsyk, du min første og siste. Brenn Gallos i helvetes ild; – det var jo dog bare deg, deg, deg –!

Cæsar Julian.

Ikke nærmere, Oribases!

Fyrstinne Helena.

Drep presten også! Jeg vil ikke se ham etter dette, Du vet jo vår søte hemmelighet. O, du mine dagers lengsel, mine netters henrykkelse! Det var jo deg selv, – i din tjeners skikkelse – i bedekammeret; ja, ja, du var der; det var deg – i mørket, i luften, i virakens slørende skyer, hin natt, da den vordende Cæsar under mitt hjerte –

Cæsar Julian (viker med et skrik).

Ah!

Fyrstinne Helena (med utbredte armer).

Min elsker og herre! Min, min –!

(hun faller om på gulvet; slavinnene iler til og flokker seg om henne.)

Cæsar Julian (står et øyeblikk ubevegelig; da knytter han hånden iveiret og roper):

Galileer!

(Slavinnene bærer fyrstinnen ut til høyre; i det samme kommer ridderen Sallust hurtig inn gjennom døren i bakgrunnen.)

Ridderen Sallust.

Fyrstinnen i avmakt! O, så var det dog så!

Cæsar Julian (griper legen om armen og fører ham til side).

Si sannheten! Har du før i dag visst at –; nå ja, du forstår meg; har du før i dag visst noe om – om fyrstinnens tilstand?

Legen Oribases.

Jeg, som alle andre, herre!

Cæsar Julian.

Og du har intet sagt meg, Oribases!

Legen Oribases.

Hvordan, min Cæsar?

Cæsar Julian.

Hvor kunne du våge å fortie slikt!

Legen Oribases.

Herre, det var et, vi alle var uvitende om.

Cæsar Julian.

Og det var?

Legen Oribases.

At Cæsar intet visste.

(han vil gå.)

Cæsar Julian.

Hvorhen?

Legen Oribases.

Prøve de midler, som min kunst –

Cæsar Julian.

Jeg tror at din kunst vil vise seg unyttig.

Legen Oribases.

Herre, det var dog mulig at –

Cæsar Julian.

Unyttig, sier jeg!

Legen Oribases (et skritt tilbake).

Høye Cæsar, det er min plikt å være deg ulydig i dette.

Cæsar Julian.

Hvordan tyder du mine ord? Gå, gå; prøv, hva din kunst –; frels keiserens søster; keiseren ville føle seg utrøstelig ifall hans kjærlige omhu skulle dra noen ulykke etter seg. Ja, du vet vel, at hine frukter var en gave fra keiseren?

Legen Oribases.

Ah!

Cæsar Julian.

Gå, gå, mann, – og prøv, hva din kunst –

Legen Oribases (bøyer seg ærbødig).

Jeg tror min kunst er unyttig, herre!

(han går ut til høyre.)

Cæsar Julian.

Ah, du, Sallust! Hva tykkes deg? Nå begynner skjebnens bølger å velte inn over slekten igjen.

Ridderen Sallust.

O, men det er redning. Oribases vil –

Cæsar Julian (kort og avvergende).

Fyrstinnen dør.

Ridderen Sallust.

O, om jeg turde tale! Om jeg turde etterspore de lønnlige tråder i dette fordervelsens spinn!

Cæsar Julian.

Vær trøstig, venn; alle trådene skal komme for en dag, og så –

Tribunen Decentius (kommer fra bakgrunnen).

Hvordan skal jeg nærme meg Cæsars åsyn! Hvor uransakelige er ikke Guds veier! Sønderknust –; gid du kunne lese i mine innvoller! Jeg sorgens og ulykkens bud –!

Cæsar Julian.

Ja, det må du si to ganger, edle Decentius! Og hvordan skal jeg vel utfinne ord, bløte og slørende nok, for å bringe dette i en tålelig fremstilling for keiserens broderlige øre!

Tribunen Decentius.

Usalig, at noe slikt skulle hende nesten samtidig med min sendelse! Og just nå! O, dette lynslag fra forhåpningenes skyløse himmel!

Cæsar Julian.

Ja, denne skjebnens oppdukkende og oppslukende havstorm, just som skipet syntes å ville løpe inn i en lenge forønsket havn; denne, denne –; sorgen gjør oss veltalende, Decentius, – deg, som meg. Men først forretninger. De to Nubiere skal fengsles og forhøres.

Tribunen Decentius.

Nubierne, herre? Tror du min harmfulle iver kunne tåle at de to upåpasselige tjenere et øyeblikk lenger –?

Cæsar Julian.

Hvordan? Du har dog vel aldri –?

Tribunen Decentius.

Kall meg en ilsinnet mann, høye Cæsar; men min kjærlighet til keiseren og til hans sorgtrufne hus måtte i sannhet være ringere, enn den er, ifall den i en slik stund kunne gi rom for sindig overlegg.

Cæsar Julian.

Du har latt begge slavene drepe?

Tribunen Decentius.

Hadde de ikke syvfold fortjent døden, de etterlatte? Det var to hedenske villmenn, herre! Deres vitnesbyrd ville ikke ha tjent til noe; det var meg umulig å få presset annet ut av dem, enn at de hadde latt hine viktige ting henstå en temmelig lang tid i forsalen uten bevoktning, tilgjengelige for alle og enhver –

Cæsar Julian.

Aha! Ja så, Decentius!

Tribunen Decentius.

Jeg anklager ingen. O, men, dyrebare Cæsar, jeg varer deg ad; for du er omgitt av utro tjenere. Ditt hoff – hvilken usalig misforståelse! – man har trodd å skimte et slags unåde, eller hva jeg skal kalle det, bak de forholdsregler, som keiseren nødtvungen har måttet treffe her; kort og godt –

Stallmesteren Sintula (kommer fra bakgrunnen).

Herre, du har gitt meg et verv, som jeg på ingen måte makter.

Cæsar Julian.

Keiseren har gitt deg vervet, gode Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Ta det fra meg, herre; jeg er det i sannhet ikke voksen.

Tribunen Decentius.

Hva er hendt?

Stallmesteren Sintula.

Leiren er i vilt opprør. Legionstroppene og forbundsfellene rotter seg sammen –

Tribunen Decentius.

Tross imot keiserens vilje!

Stallmesteren Sintula.

Soldatene roper på at de vil holde seg til Cæsars løfter.

Cæsar Julian.

Hør, hør; disse brøl utenfor –!

Stallmesteren Sintula.

Svermen stormer hit –

Tribunen Decentius.

La ingen slippe inn!

Ridderen Sallust (ved vinduet).

Det er for sent; hele plassen er oppfylt av truende soldater.

Tribunen Decentius.

Cæsars dyre liv er i fare! Hvor er Florentius?

Stallmesteren Sintula.

Flyktet.

Tribunen Decentius.

Den storpralende usling! Men Severus da?

Stallmesteren Sintula.

Severus sier seg syk; han har latt seg kjøre ut til sitt landgods.

Cæsar Julian.

Jeg vil selv tale med de rasende.

Tribunen Decentius.

Ikke av stedet, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Hva nå?

Tribunen Decentius.

Det er min plikt, nådigste herre; keiserens bud –; hans dyrebare slektnings liv –; Cæsar er min fange.

Ridderen Sallust.

Ah!

Cæsar Julian.

Så kom det dog!

Tribunen Decentius.

Hustroppene, Sintula! Du har å føre Cæsar i sikkerhet til Rom.

Cæsar Julian.

Til Rom!

Stallmesteren Sintula.

Hva sier du, herre!

Tribunen Decentius.

Til Rom, sier jeg!

Cæsar Julian.

Som Gallos! (roper gjennom vinduet.) Hjelp, hjelp!

Ridderen Sallust.

Flykt, min Cæsar! Flykt, flykt!

(Ville skrik høres utenfor. Romerske legionssoldater, bataviske hjelpetropper og andre forbundsfeller stiger inn gjennom vinduet. På samme tid trenger en annen sverm inn gjennom døren i bakgrunnen. Blant de forreste er fanebæreren Mauros; kvinner, tildels med barn på armene, følger de inntrengende.)

Skrik blant soldatene.

Cæsar, Cæsar!

Andre stemmer.

Cæsar, hvi har du forrådt oss?

Atter andre.

Ned med den troløse Cæsar!

Cæsar Julian (kaster seg med utbredte armer midt inn iblant soldatene og roper):

Medkjempere, krigsbrødre, – frels meg fra mine fiender!

Tribunen Decentius.

Ah, hva er det –!

Ville skrik.

Ned med Cæsar! Slå Cæsar ned!

Cæsar Julian.

Slutt krets om meg; dra deres sverd!

Fanebæreren Mauros.

De er alt dratt!

Kvinner.

Hugg ham; hugg ham!

Cæsar Julian.

Takk, at dere kom! Mauros! Ærlige Mauros! Ja, ja; på deg kan jeg stole.

Bataviske soldater.

Hvor tør du sende oss til jordens grenser? Var det det, du tilsvor oss?

Andre forbundsfeller.

Ikke over Alpene! Det plikter vi ikke!

Cæsar Julian.

Ikke til Rom! Jeg går ikke; de vil myrde meg, som de myrdet min broder Gallos!

Fanebæreren Mauros.

Hva sier du, herre?

Tribunen Decentius.

Tro ham ikke!

Cæsar Julian.

Rør ikke den edle Decentius; han er uten skyld.

Underføreren Laipso.

Det er sant; Cæsar er den skyldige.

Cæsar Julian.

Ah, er det deg, Laipso! Kjekke venn, er det deg? Du slo godt ved Argentoratum.

Underføreren Laipso.

Det minnes Cæsar?

Underføreren Varro.

Sine løfter minnes han ikke!

Cæsar Julian.

Var det ikke den uforferdede Varros røst, jeg der fornam? Der har vi ham jo! Ditt sår er leget, ser jeg. O, du velfortjente kriger, – at det dog skulle nektes meg å gjøre deg til høvedsmann!

Underføreren Varro.

Har du virkelig villet det?

Cæsar Julian.

Legg ikke keiseren til last at han avslo min bønn. Keiseren kjenner ingen av dere, slik, som jeg kjenner dere.

Tribunen Decentius.

Soldater, hør meg –!

Mange stemmer.

Vi har intet med keiseren å skaffe.

Andre (trenger truende frem).

Cæsar skal stå oss til regnskap!

Cæsar Julian.

Hva makt har vel deres ulykkelige Cæsar, dere venner? Man vil føre meg til Rom. Man nekter meg å forvalte endog mine egne saker. Man legger beslag på min andel av krigsbyttet. Fem gullstykker og et pund sølv hadde jeg tenkt å skjenke hver soldat, men –

Soldatene.

Hva sier han?

Cæsar Julian.

Det er ikke keiseren, som forbyr det; det er onde og misunnelige rådgivere. Keiseren er god, dere kjære venner! O, men keiseren er syk; han kan intet utrette –

Mange soldater.

Fem gullstykker og et pund sølv!

Andre soldater.

Og det nektes oss!

Atter andre.

Hvem tør nekte Cæsar noe!

Fanebæreren Mauros.

Slik handler man med Cæsar, soldatenes fader!

Underføreren Laipso.

Med Cæsar, som mer har vært oss en venn enn en herre! Eller har han kanskje ikke?

Mange stemmer.

Jo, jo, det har han!

Underføreren Varro.

Bør ikke Cæsar, seierherren, kunne velge til høvedsmenn, hvem han vil?

Fanebæreren Mauros.

Bør han ikke ha fri rådighet over det bytte, som er tilfalt ham?

Høye rop.

Jo, jo, jo!

Cæsar Julian.

Akk, hva ville det vel gagne dere? Hva bruk kan dere gjøre av jordiske goder, dere, som skal føres bort til de fjerneste land for å gå en uviss skjebne imøte –

Soldatene.

Vi går ikke!

Cæsar Julian.

Se ikke på meg; jeg skammer meg; for jeg er nær ved å utgyte en tårestrøm når jeg tenker på at dere innen få måneder skal gis til pris for sykdommer, for hunger og for en blodtørstig fiendes våpen.

Mange soldater (stimler om ham).

Cæsar! Gode Cæsar!

Cæsar Julian.

Og nå deres vergeløse hustruer og barn, som dere må etterlate i de spredte hjem! Hvo skal skjerme disse medynksverdige, disse vordende enker og faderløse, som snart vil være utsatte for Alemanernes hevngjerrige overfall?

Kvinnene (gråtende).

Cæsar, Cæsar, ta deg av oss!

Cæsar Julian (likeledes i gråt).

Hva er Cæsar? Hva makter den falne Cæsar?

Underføreren Laipso.

Skriv til keiseren og la ham vite –

Cæsar Julian.

Akk, hva er keiseren? Keiseren er syk på sinn og legeme; han er nedbrutt av omhu for rikets vel. Ikke sant, Decentius?

Tribunen Decentius.

Jo, visselig; men –

Cæsar Julian.

Hvor skar det meg ikke i hjertet, da jeg erfarte – –

(han trykker de omståendes hender.)

Be for hans sjel, dere, som dyrker den gode Kristus! Bring offer for hans helse, dere, som er forblitt trofaste imot deres fedrene guder! – – Vet dere vel at keiseren har holdt seiersinntog i Rom?

Fanebæreren Mauros.

Har keiseren?

Underføreren Varro.

Hva? Slagen, som han kom fra Donau?

Cæsar Julian.

Som han kom fra Donau har han holdt seiersinntog for våre seiervinninger –

Tribunen Decentius (truende).

Høye Cæsar, betenk –!

Cæsar Julian.

Ja, det er sant, som tribunen sier; betenk, hvordan keiserens sinn må være omsløret, når slikt kan skje? O, min hardt hjemsøkte frende! Da han i Rom red igjennom Konstantins veldige bue, trodde han seg så stor at han krummet ryggen og lutet sitt hode ned imot sadelknappen.

Fanebæreren Mauros.

Som en hane i en porthvelving!

(Latter blant soldatene.)

Enkelte stemmer.

Er det en keiser!

Underføreren Varro.

Og ham skal vi lyde!

Underføreren Laipso.

Vekk med ham!

Fanebæreren Mauros.

Cæsar, ta du styret!

Tribunen Decentius.

Opprør –!

Mange stemmer.

Ta makten; ta makten, Cæsar!

Cæsar Julian.

Avsinnige! Er det å tale som Romere? Vil dere etterligne de alemanske barbarer? Hva var det Knodomar ropte ved Argentoratum? Svar meg, gode Mauros, – hva ropte han?

Fanebæreren Mauros.

Han ropte: leve keiser Julian!

Cæsar Julian.

Ah, ti, ti! Hva sier du dog?

Fanebæreren Mauros.

Leve keiser Julian!

De bakenfor stående.

Hva går for seg?

Underføreren Varro.

De utroper Cæsar Julian til keiser!

Høye skrik.

Leve keiseren! Leve keiser Julian!

(Ropet forplanter seg i videre og videre kretser utenfor; alle taler i munnen på hverandre; Cæsar Julian kan i lang tid ikke komme til orde.)

Cæsar Julian.

O, jeg ber dere bønnlig –! Soldater, venner, kampfeller, – se, jeg utstrekker mine skjelvende armer –! Engst deg ikke, min Decentius! – O, at jeg måtte oppleve dette! Jeg legger dere intet til last, dere trofaste; det er fortvilelsen, som har drevet dere. Dere vil det. Godt; jeg underkaster meg hærens vilje. – Sintula, la mine krigsøverster samles. – Du, tribun, kan vitne for Konstanzios at jeg bare nødtvungen – (vender seg til Varro.) Gå, høvedsmann, og forkynn i leiren denne uventede forandring. Jeg selv vil uten opphold skrive til Rom –

Ridderen Sallust.

Herre, soldatene vil se deg.

Fanebæreren Mauros.

En gyllen ring om ditt hode, keiser!

Cæsar Julian.

Et slikt smykke har jeg aldri eid.

Fanebæreren Mauros.

Denne kan gjøre det.

(han avtar sin halskjede og slynger den flerdobbelt om Cæsars panne.)

Rop utenfor.

Keiseren; keiseren! Vi vil se keiseren!

Soldater.

På skjoldet med ham! Opp, opp!

(De omstående løfter Julian høyt iveiret på et skjold og viser ham for mengden under lenge vedvarende bifallsrop.)

Cæsar Julian.

Hærens vilje skje! Jeg bøyer meg for det uunngåelige og fornyer alle tilsagn –

Legionssoldater.

Fem gullstykker og et pund sølv!

Bataver.

Ikke over Alpene!

Cæsar Julian.

Vi vil sette oss fast i Vienna. Den stad er Galliens sterkeste og dessuten rik på allehånde forråd. Der er det min akt å vente inntil vi ser, om min nedbøyde frende billiger, hva vi her, til rikets tarv, har vedtatt –

Ridderen Sallust.

Det gjør han ikke, herre!

Cæsar Julian (med opprakte hender).

Guddommelige visdom, lys opp i hans formørkede sjel og led ham til det beste! Vær med meg, du lykke, som aldri har sviktet meg før!

Myrrha og kvinnene (veklagende utenfor til høyre).

Død, død, død!

FEMTE HANDLING.

(I Vienna. Et hvelvet rom i katakombene. Til venstre snor seg en buktet gang oppad. Gjennom bergsiden i bakgrunnen er uthugget en trapp, som ender oppe ved en lukket dør. Foran til høyre fører en mengde trinn ned til de dypere liggende ganger. Rommet er svakt opplyst av en brennende hengelampe.)

(Cæsar Julian, med uraket skjegg og i smussige klær, står lutende over åpningen til høyre. Dempet salmesang lyder igjennom døren fra den utenfor tilbygde kirke.)

Cæsar Julian (taler nedad).

Ennå intet tegn?

En stemme (dypt nede).

Intet.

Cæsar Julian.

Hverken ja eller nei? Hverken for eller imot?

Stemmen.

Begge deler.

Cæsar Julian.

Det er jevngodt med intet.

Stemmen.

Vent, vent.

Cæsar Julian.

Jeg har ventet i fem døgn; du krevde bare tre. Jeg sier deg, – jeg er ikke til sinns å – (han lytter imot utgangen og roper dempet nedad.) Tal ikke!

Ridderen Sallust (kommer oppe fra gangen til venstre).

Herre; herre!

Cæsar Julian.

Er det deg, Sallust? Hva vil du her nede?

Ridderen Sallust.

Dette rugende mørke –; ah, nå ser jeg deg.

Cæsar Julian.

Hva vil du?

Ridderen Sallust.

Tjene deg, om jeg kunne, – føre deg ut til de levende igjen.

Cæsar Julian.

Hva nytt oppe fra verden?

Ridderen Sallust.

Soldatene er i uro; vi merker allehånde forbud på at tålmodet snart forgår dem.

Cæsar Julian.

Nå skinner visst solen der oppe.

Ridderen Sallust.

Ja, herre!

Cæsar Julian.

Himmelen hvelver seg som et hav av tindrende lys. Det er kanskje høy middag. Det er varmt; luften dirrer langs husveggene; floden risler, halvt uttørret, over hvite flintesteiner. – Skjønne liv; skjønne verden!

Ridderen Sallust.

O, kom, kom, herre! Dette opphold i gravgangene utlegges til skade for deg.

Cæsar Julian.

Hvordan utlegges det?

Ridderen Sallust.

Tør jeg si det?

Cæsar Julian.

Du tør og skal. Hvordan utlegges det?

Ridderen Sallust.

Mange tror at det mindre var sorg enn anger, som så selsomt drev deg ned under jorden.

Cæsar Julian.

De tror jeg drepte henne?

Ridderen Sallust.

Det gåtefulle i saken må unnskylde dem, om –

Cæsar Julian.

Ingen drepte henne, Sallust! Hun var for ren for dette syndens rike; derfor steg en engel fra himmelen hver natt ned i hennes lønnkammer og ropte på henne. Eller hva? Vet du ikke at prestene i Lutetia utla hennes død på denne vis? Og prestene må jo vite det. Har ikke hennes liktog hit vært som et seierstog gjennom landet? Strømmet ikke alle Viennas kvinner hennes kiste i møte utenfor portene, hilste henne med grønne grener i hendene, bredte tepper ut på veien og istemte lovsanger til ære for himmelbruden, som førtes hjem til brudgommens hus? – Hva lo du av?

Ridderen Sallust.

Jeg, herre?

Cæsar Julian.

Natt og dag har jeg hørt bryllupssangene siden. Hør, hør; i forherligelse løftes hun oppad. Ja, hun var til visse en ekte kristen-kvinne. Hun holdt seg budet etterrettelig; – hun ga Cæsar, hva Cæsars var, og den annen ga hun –; nå, det var ikke det, vi skulle tale om; du er ikke innviet i lærens hemmeligheter, Sallust! – Hva nytt, spurte jeg om?

Ridderen Sallust.

Det viktigste, jeg vet, er at keiseren ved budskapet om, hva som i Lutetia gikk for seg, skyndsomt skal være flyktet over til Antiokia.

Cæsar Julian.

Den nyhet kjenner jeg. Konstanzios så oss vel allerede i ånden foran Roms porter.

Ridderen Sallust.

De venner, som forvovent sluttet seg til deg i denne farlige sak, så i ånden det samme.

Cæsar Julian.

Tiden er oss ikke gunstig, Sallust! Vet du ikke at under kamplekene, før avreisen fra Lutetia, brast mitt skjold i stykker, så jeg bare beholdt håndtaket igjen? Og vet du ikke at da jeg ville stige til hest, så snublet hin tjener, på hvis sammenfoldede hender jeg skulle svinge meg opp?

Ridderen Sallust.

Du kom dog i sadelen, herre!

Cæsar Julian.

Men mannen falt.

Ridderen Sallust.

Bedre menn vil falle, hvis Cæsar nøler.

Cæsar Julian.

Keiseren er avfeldig.

Ridderen Sallust.

Keiseren lever. De brev, du har skrevet ham til om din utropelse –

Cæsar Julian.

Om min nødtvungne utropelse. Man tvang meg; det var intet valg.

Ridderen Sallust.

Keiseren lar ikke den forklaring gjelde. Det er hans akt, når en hær er samlet i de østlige landskaper, å rykke inn i Gallien.

Cæsar Julian.

Hvorav vet du –?

Ridderen Sallust.

Ved et tilfelle, herre! Jeg bønnfaller deg, tro meg –!

Cæsar Julian.

Godt, godt; når det skjer, vil jeg gå Konstanzios i møte, – ikke med sverd i hånd –

Ridderen Sallust.

Ikke? Hvordan tenker du da å møte ham?

Cæsar Julian.

Jeg vil gi keiseren, hva keiserens er.

Ridderen Sallust.

Mener du dermed, at du vil tre av?

Cæsar Julian.

Keiseren er avfeldig.

Ridderen Sallust.

O, dette forfengelige håp! (kaster seg på kne.) Så ta mitt liv, herre!

Cæsar Julian.

Hva nå!

Ridderen Sallust.

Cæsar, ta mitt liv; jeg vil heller dø på ditt enn på keiserens bud.

Cæsar Julian.

Reis deg, venn!

Ridderen Sallust.

Nei; la meg ligge for min Cæsars føtter og tilstå alt. O, dyrebare herre, – at måtte si deg dette! – Da jeg oppsøkte deg i leiren ved Rhin, – da jeg minnet deg om vårt fordums vennskap under samværet i Hellas, – da jeg ba om å måtte dele krigens farer med deg, – da, o, Cæsar, da kom jeg som en lønnlig speider i keiserens tjeneste –

Cæsar Julian.

Du –!

Ridderen Sallust.

Mitt sinn hadde i noen tid vært opptent av harm imot deg; du minnes hin ringe tvist i Milano, – dog ikke ringe for meg, som hadde håpet at Cæsar skulle hjelpe min sviktende lykke på fote igjen. Alt dette dro man fordel av i Rom; man holdt meg for den rette mann til å etterspore dine veier.

Cæsar Julian.

Og til slikt kunne du selge deg? Så sort et bedrag!

Ridderen Sallust.

Jeg var ødelagt, herre; og jeg syntes at Cæsar hadde slått hånden av meg. Ja, min Cæsar, jeg forrådte deg – i de første måneder; siden ikke. Din vennesælhet, ditt store sinn, all den nåde, du viste meg –; jeg ble, hva jeg hadde gitt meg ut for, din trofaste tilhenger, og i mine lønnlige brev til Rom førte jeg bak lyset dem, som hadde utsendt meg.

Cæsar Julian.

Disse brev var fra deg? O, Sallust!

Ridderen Sallust.

De inneholdt intet til skade for deg, herre! Hva andre kan ha skrevet, vet jeg ikke; jeg vet bare at jeg titt nok våndet meg i kval under en nødtvungen og forhatt taushet. Jeg våget meg så langt frem, som jeg på noen måte turde. Hin skrivelse, stilet til en unavngitt mann i din leir, hvori meldes om keiserens seiers-inntog i Rom, og som du en morgen, underveis til Lutetia, fant innstukket under ditt telt –; ja, du fant den dog, herre?

Cæsar Julian.

Ja, ja –?

Ridderen Sallust.

Den var rettet til meg og et lykketreff var meg gunstig, så den kom i dine hender. Tale turde jeg jo ikke. Jeg ville tale; men jeg kunne det ikke; jeg utsatte fra dag til dag å forråde min skjensel. O, straff meg, herre; se, her ligger jeg!

Cæsar Julian.

Stå opp; du er meg kjærere slik, – vunnet imot min og imot din egen vilje. Stå opp, du min sjels venn; ingen skal krumme et hår på ditt hode.

Ridderen Sallust.

Ta heller det liv, som du dog ikke lenge vil ha makt til å skjerme. Du sier, keiseren er avfeldig. (reiser seg.) Min Cæsar, hva jeg har svoret på å fortie, det røper jeg nå. Keiserens avfeldighet rommer intet håp for deg. Keiseren tar en ny hustru til ekte.

Cæsar Julian.

Ah, hvilket vanvidd! Hvor kan du tenke –?

Ridderen Sallust.

Keiseren tar en ny hustru, herre! (rekker ham noen papirer.) Les, les, høye Cæsar; disse brev vil ikke levne noen tvil hos deg.

Cæsar Julian (griper papirene og leser).

Ja, ved solens lys og makt –!

Ridderen Sallust.

O, hadde jeg dog turdet tale før!

Cæsar Julian (fremdeles lesende)

Han tar en kvinne til ekte. Konstanzios, – denne svinnende menneske-skygge –! Faustina –, hva står der? ung – knapt nitten år gammel –, en datter av – ah! en datter av hin overmodige slekt. En ivrig kristen-kvinne altså (folder papirene sammen.) Du har rett, Sallust; hans avfeldighet rommer intet håp. Om han er avfeldig, døende, – hva vil det si? Er ikke Faustina from? En bebudelsens engel vil åpenbare seg; eller også –; ha-ha! kort og godt, – på en eller annen vis –, det vil skaffes en ung Cæsar til veie, og så –

Ridderen Sallust.

Å nøle er å gå til grunne.

Cæsar Julian.

Dette har vært forberedt lenge og i all stillhet, Sallust! Ja, når så er, da løses alle gåter. Helena –, det var ikke, som jeg tenkte, hennes uforsiktige tunge, som felte henne –

Ridderen Sallust.

Nei, herre!

Cæsar Julian.

– man har tenkt, – man har trodd at –; o, uutgrunnelige utjevnende rettferd! Derfor måtte hun av veien.

Ridderen Sallust.

Ja, derfor; jeg var den, man i Rom først kastet sine øyne på. O, herre, du drar dog ikke i tvil at jeg avslo det? Jeg skjøt meg inn under umuligheten av å finne en leilighet; man forsikret meg at det brødefulle forehavende var oppgitt, og da –!

Cæsar Julian.

De stanser ikke ved – ved dobbelt-liket i steinkisten der oppe. Konstanzios tar til ekte. Derfor var det at jeg skulle avvæpnes i Lutetia.

Ridderen Sallust.

Bare ett kan frelse deg, min Cæsar; du må handle før keiseren kommer til krefter.

Cæsar Julian.

Om jeg frivillig dro meg tilbake i ensomheten, hengivende meg til den visdom, jeg her har vært nødt til å forsømme? Ville de nye makthavere tåle en slik tilværelse? Ville ikke bare det, at de visste meg i live, være som et hengende sverd over deres hoder?

Ridderen Sallust.

Den vordende keiserinnes slektninger er de menn, som omga Cæsar Gallos i hans siste timer.

Cæsar Julian.

Tribunen Skudilo. Tro meg, venn, – jeg har ikke glemt det. Og for denne blodige keiser skal jeg vike og falle! Ham skal jeg skåne, ham, som i lange år har stolpret omkring mellom mine nærmestes lik!

Ridderen Sallust.

Skåner du ham, så vil han innen tre måneder stolpre omkring mellom likene av dine tilhengere.

Cæsar Julian.

Ja, ja; det har du visselig rett i. Det er meg nesten som et tvingende bud å tre opp imot ham. Gjør jeg det, så gjør jeg det ikke for min egen skyld. Er det ikke tuseners ve og vel, som her handles om? Gjelder det ikke tuseners liv? Eller stod det vel i min makt å avvende denne ytterlighet? Du er mer skyldig, enn jeg, Sallust! Hvorfor talte du ikke før nå?

Ridderen Sallust.

I Rom lot de meg sverge en dyr ed på å tie.

Cæsar Julian.

En ed. Så. Ved dine forfedres guder?

Ridderen Sallust.

Ja, herre, – ved Zeus og ved Apollon.

Cæsar Julian.

Og dog bryter du eden?

Ridderen Sallust.

Jeg ønsker å leve.

Cæsar Julian.

Men gudene?

Ridderen Sallust.

Gudene – de er langt borte.

Cæsar Julian.

Ja, deres guder er langt borte; de hemmer ingen; de tynger ikke på noen; de levner en mann rom omkring seg til å handle. O, denne greske lykke, å føle seg fri! – –

Du sa at keiseren, hevnfylt, som han er, vil utgyte mine trofastes blod. Ja, hvem kan tvile på at så skjer? Ble Knodomar skånet? Måtte ikke denne uskadelige fange bøte med livet for en språkfeil? For – jeg vet det, Sallust – de drepte ham; det var løgn, hint rykte om barbarens hjemve. Hva har så ikke vi å vente oss? I hvilket forhatt lys har vel ikke tribunen Decentius fremstilt sakene i Rom?

Ridderen Sallust.

Det skjønnes best av hoffets skyndsomme flukt til Antiokia.

Cæsar Julian.

Og er jeg ikke hærens fader, Sallust?

Ridderen Sallust.

Soldatenes fader; deres hustruers og barns skjold og verge.

Cæsar Julian.

Og hva ble rikets lodd, om jeg vakler nå? En avfeldig keiser, og etter ham et umyndig barn i herskersetet; splid og opprør; alles hånd imot alles for å rane makten. – For ikke mange netter siden hadde jeg et syn. Det åpenbarte seg for meg en skikkelse med en lyskrets om hodet; den så vredt på meg og sa: velg! Dermed løste den seg opp, likesom en stigende morgendamp. Hittil har jeg utlagt dette syn, som siktende til ganske andre ting; men nå, da jeg vet om keiserens forestående giftermål – –

Ja, det gjelder i sannhet å velge, før ulykken velter inn over riket. Jeg tenker ikke på egen fordel; men tør jeg skyte valget fra meg, Sallust? Og er det ikke min plikt imot keiseren å verge mitt liv? Har jeg rett til å stå med hengende armer og vente på de mordere, som han i sin vanvittige angst tinger til å støte meg ned? Har jeg rett til å gi den ulykkelige Konstanzios leilighet til å velte en ny blodskyld over sitt syndbetyngede hode? Er det ikke bedre for ham, – som det står i skriftene, – at han lider urett enn at han øver urett? Hvis derfor det, jeg tilføyer min frende, kan kalles en urett, så mener jeg at denne min urett utjevnes derved at den forhindrer min frende fra å tilføye meg en urett. Jeg tror at både Platon og Markus Aurelius, hin Sofias kronede brudgom, skulle gi meg medhold i dette. Det ville i alle fall ikke være en ganske uverdig oppgave for visdomsvennene, min kjære Sallust! – O, hadde jeg dog Libanios her!

Ridderen Sallust.

Herre, du er jo selv så vidt forfremmet i visdom at du –

Cæsar Julian.

Sant, sant; men jeg gadd dog gjerne høre visse andres mening. Ikke fordi jeg vakler. Tro ikke det! Og heller ikke finner jeg at vi har noen grunn til å mistvile om et heldig utfall. For hine varslende hendelser bør ingenlunde avskrekke oss. At jeg beholdt håndtaket igjen, da mitt skjold brast under kamplekene, det tykkes meg med full føye å kunne utlegges slik, at det skal lykkes meg å beholde, hva min hånd har fattet tak i. Og når jeg, svingende meg opp på min hest, rev til jorden den mann, som hjalp meg i sadelen, så synes det som om dette bebuder et bratt fall for Konstanzios, hvem jeg skylder min opphøyelse. Hvorom alting er, min Sallust, så akter jeg å avfatte et skrift, som helt tydelig skal rettferdiggjøre at –

Ridderen Sallust.

Såre vel, nådige herre; men soldatene er utålmodige; de ønsker å se deg og høre sin skjebne av din egen munn.

Cæsar Julian.

Gå, gå, og still dem tilfreds; – si dem, at Cæsar snart skal vise seg.

Ridderen Sallust.

Herre, det er ikke Cæsar, det er keiseren selv, de vil se.

Cæsar Julian.

Keiseren kommer.

Ridderen Sallust.

Da kommer han – selv tomhendet – med tuseners liv i sin hånd!

Cæsar Julian.

En tuskhandel, Sallust; tuseners liv imot tuseners død.

Ridderen Sallust.

Har dine fiender livets rett?

Cæsar Julian.

Lykkelig du, hvis guder er langt borte. O, denne viljens våpenførhet –!

En stemme (roper dypt nede i gravgangene).

Julian, Julian!

Ridderen Sallust.

Ah, hva er det?

Cæsar Julian.

Gå bort, du kjære; gå skyndsomt bort!

Stemmen.

Døv kirkesangen, Julian!

Ridderen Sallust.

Det roper igjen. O, så er det dog sant!

Cæsar Julian.

Hva skulle være sant?

Ridderen Sallust.

At du lever her nede med en gåtefull fremmed, med en spåmann eller med en heksemester, som er kommet til deg ved nattetid.

Cæsar Julian.

Ha-ha; det sier man? Gå, gå!

Ridderen Sallust.

Jeg besverger deg, herre, – la disse fordervelige drømmer fare. Kom med; kom opp i dagen!

Stemmen (nærmere, nedenunder).

All møye er spilt.

Cæsar Julian (ved nedgangen til høyre).

Intet tegn, min broder?

Stemmen.

Øde og tomhet.

Cæsar Julian.

O, Maximos!

Ridderen Sallust.

Maximos!

Cæsar Julian.

Gå, sier jeg! Trer jeg ut av dette forråtnelsens hus, så kommer jeg som keiser.

Ridderen Sallust.

Jeg bønnfaller deg –; hva søker du her i mørket?

Cæsar Julian.

Lys. Gå, gå!

Ridderen Sallust.

Nøler Cæsar, så frykter jeg han finner veien sperret.

(Han går bort gjennom gangen til venstre. Litt etter stiger mystikeren Maximos opp ad trappen; han bærer et hvitt offerbind om pannen; i hånden har han en lang blodig kniv.)

Cæsar Julian.

Tal, min Maximos!

Mystikeren Maximos.

All møye er spilt, hører du jo. Hvi kunne du ikke døvet kirkesangen? Den har kvalt alle varsler; de ville tale, men de fikk ikke komme til orde.

Cæsar Julian.

Taushet, mørke; – og jeg kan ikke vente lenger! Hva råder du meg til?

Mystikeren Maximos.

Gå frem i blinde, keiser Julian! Lyset søker deg.

Cæsar Julian.

Ja, ja, ja; jeg tror det også. Jeg hadde ikke hatt nødig å la deg hente den lange vei. Vet du, hva jeg nettopp har erfart –?

Mystikeren Maximos.

Jeg vil ikke vite, hva du har erfart. Ta din skjebne i egne hender.

Cæsar Julian (går urolig opp og ned).

I sannhet, hva er han vel, denne Konstanzios, – denne furie-piskede synder, denne hensmuldrende levning av et fordums menneske?

Mystikeren Maximos.

Gravmælet over ham, keiser Julian!

Cæsar Julian.

Har han ikke i all sin ferd imot meg vært som et skipsvrak uten ror, – snart drivende til venstre på mistroens strøm, snart kastet mot høyre av angerens stormpust? Ravet han ikke opp på keisersetet, skrekkslagen, med purpurkåpen dryppende av min faders blod? Kanskje av min moders også. – Måtte ikke alle mine slektninger falle, for at han kunne sitte trygt? Nei, ikke alle; Gallos skåntes, og jeg; – det måtte levnes et par liv, som han kunne kjøpe seg litt tilgivelse på. Så drev han for mistroens strømdrag igjen. Angeren avpinte ham et Cæsar-navn til Gallos; så avpinte frykten ham en dødsdom over Cæsar. Og jeg? Skylder jeg ham takk for det liv, han hittil har forundt meg? En for en; først Gallos og så –; hver natt har jeg svettet under angsten for at den dag, som gikk, skulle være min siste.

Mystikeren Maximos.

Var Konstanzios og døden din verste angst? Tenk deg om.

Cæsar Julian.

Ja, du har vel rett. Prestene –! Hele min ungdom har vært en sammenhengende redsel for keiseren og for Kristus. O, han er forferdelig, denne gåtefulle, – dette skånselløse gudemenneske! Overalt, hvor jeg ville frem, trådte han meg stor og streng i veien med sitt ubetingede ubønnhørlige krav.

Mystikeren Maximos.

Og dette krav, – var det i deg?

Cæsar Julian.

Alltid utenfor. Jeg skulle! Krøp min sjel sammen i gravende og tærende hat til min slekts morder, så lød budet: elsk din fiende! Tørstet mitt skjønnhetsbetatte sinn imot seder og bilder fra den forgangne Greker-verden, så slo kristenkravet ned i meg med sitt: søk det ene fornødne! Fornam jeg legemets søte lyst og begjær imot dette eller hint, så skremte forsakelsens fyrste meg med sitt: avdø her for å leve hisset! – Det menneskelige er blitt ulovlig etter den dag, da seeren fra Galilea tok verdens-styret. Å leve er ved ham blitt å dø. Å elske og å hate, det er å synde. Har han da forvandlet menneskets kjød og blod? Eller er ikke det jordbundne menneske blitt ved å være, hva det var? Vår sunne innerste sjel reiser seg imot dette; – og dog skal vi ville tvert imot vår egen vilje! Vi skal, skal, skal!

Mystikeren Maximos.

Og videre, enn som så, er du ikke kommet? Skam deg!

Cæsar Julian.

Jeg?

Mystikeren Maximos.

Ja, du, mannen fra Aten og fra Efesos.

Cæsar Julian.

Akk, hine tider, Maximos! Dengang var det lett å velge. Hva var det, vi syslet med i grunnen? En visdoms-bygning; hverken mer eller mindre.

Mystikeren Maximos.

Står det ikke et sted i deres skrifter: enten med oss eller mot oss?

Cæsar Julian.

Vedble ikke Libanios å være den han var, enten han i en ordstrid stod på anklagens eller på forsvarets side? Dette her ligger dypere. Her er det en handling, som jeg skal over. «Gi keiseren, hva keiserens er». I Aten gjorde jeg engang lek derav; – men det ligger dypere. Du kan ikke fatte det, du, som aldri har vært under gudemenneskets makt. Det er mer enn en lære, han har spredt ut over verden; det er en trolldom, som tar sinnene fangen. Den, som engang har vært under ham, – jeg tror aldri han kommer helt løs.

Mystikeren Maximos.

Fordi du ikke vil helt.

Cæsar Julian.

Hvordan skal jeg kunne ville det umulige.

Mystikeren Maximos.

Er det møyen verd å ville det mulige?

Cæsar Julian.

Ord-skvalder fra læresalene! Dere metter meg ikke lenger med slikt. Og dog –; o, nei, nei, Maximos! Men dere kan ikke fatte, hvordan vi har det. Vi er som vinstokker, som er plantet om i en fremmed uvant jordbunn; – plant oss tilbake igjen, og vi skulle gå ut; men i det nye vantrives vi.

Mystikeren Maximos.

Vi? Hvem kaller du vi?

Cæsar Julian.

Alle dem, som er under den åpenbaredes redsel.

Mystikeren Maximos.

Skyggeredsel!

Cæsar Julian.

Det være, som det vil. Men ser du ikke at denne lammende redsel har tetnet og tårnet seg til en mur om keiseren? O, jeg skjønner vel hvorfor den store Konstantin førte en slik viljebindende lære til seier og makt i riket. Ingen livvakt med spyd og skjold slutter slik opp om keisersetet, som denne betagende tro, som alltid peker ut over jordlivet. Har du sett riktig på dem, disse kristne? Huløyde, blekkinnede, flatbrystede er de alle til hope; de ligner linveverne i Byssos; intet æreshåp får lov til å spire i denne henrugende tilværelse; solen lyser for dem, og de ser den ikke; jorden byr dem sin fylde og de begjærer den ikke; – alt, hva de begjærer, er å forsake og lide for å komme til å dø.

Mystikeren Maximos.

Så bruk dem, som de er; men da må du selv stå utenfor. Keiser eller Galileer; – det er valget. Vær trell under redselen eller hersker i dagens og lysets og gledens land! Du kan ikke ville det motsigende; og dog er det det du vil. Du vil forene det uforenlige, – forlike de to, som ikke står til å forlike; derfor er det at du ligger her og råtner i mørket.

Cæsar Julian.

Kan du, så lys for meg!

Mystikeren Maximos.

Er du den Akilleus, som din moder drømte at hun skulle skjenke verden? En ømskinnet hæl gjør ingen mann til Akilleus. Reis deg, herre! Seiersmodig, som en rytter på sin velige hest, må du sette over Galileeren, hvis du skal vinne frem til keisersetet –

Cæsar Julian.

Maximos!

Mystikeren Maximos.

Min elskede Julian, se deg dog om i verden! Hine kristne med dødslengselen, som du nettopp nevnte, de er de færreste. Men hvordan står det seg med alle de andre? Faller ikke sinnene fra mesteren, et for et? Ja, svar meg, – hva er det blitt av denne selsomme kjærlighetens lære? Raser ikke samfunn imot samfunn innbyrdes? Og nå biskopene, hine gullbrammende herrer, som kaller seg kirkens overhyrder! Gir de selv hoffets stormenn noe etter i griskhet og herskelyst og kryperi –?

Cæsar Julian.

Slik er de ikke alle; tenk på den veldige Athanasios i Alexandria –

Mystikeren Maximos.

Athanasios var også den eneste. Og hvor er Athanasios nå? Fordrev de ham ikke, fordi han ikke var til fals etter keiserens vilje? Måtte han ikke ty inn i den libyske ørken, hvor han er blitt oppspist av løver? Og kan du så nevne meg en til, som Athanasios? Tenk på biskop Maris av Kalkedon, som nå tre ganger har skiftet sinn i de arianske stridigheter. Tenk på den gamle biskop Markos i Arethusa; ham kjenner du jo fra din ungdom. Har han ikke nylig, tvert imot lov og billighet, fratatt borgerskapet all felles eiendom og lagt den inn under kirken? Og tenk så på den avfeldige viljeløse biskop i Nazianz, som går til spott for sin egen menighet, fordi han svarer ja og nei til den samme sak og fordi han vil tekkes alle de stridende.

Cæsar Julian.

Sant, sant, sant!

Mystikeren Maximos.

Disse er dine våpenbrødre, min Julian; bedre finner du dem ikke. Eller kanskje du regner på hine to forventede store galileiske lys fra Kappadokia? Ha-ha; bispesønnen Gregor fører rettssaker i sin fødeby, og Basilios gransker verdslige vismenns skrifter på sitt landgods i de østlige egner.

Cæsar Julian.

Ja, jeg vet det vel. Frafall på alle kanter! Hekebolios, min fordums lærer, er blitt en rik mann på sin iver i troen og på sin skrift-utlegning; og siden den tid –! Maximos, – det er ikke langt fra at jeg står alene i alvoret.

Mystikeren Maximos.

Du står alene. Hele din hær er på vill flukt eller den ligger slagen rundt omkring deg. Blås til kamp, – og ingen vil høre deg; gå frem, – og ingen vil følge deg etter! Bild deg ikke inn at du kan fremme den sak, som har oppgitt seg selv. Du bukker under, sier jeg deg! Og hvor vil du så hen? Forstøtt av Konstanzios vil du være forstøtt av alle makter på jorden – og over jorden. Eller vil du ty til Galileerens favn? Hvordan står det mellom deg og ham? Har du ikke selv sagt at du er under redselen? Har du hans krav i deg? Elsker du din fiende, Konstanzios, fordi om du ikke slår ham? Hater du kjødets lyst og jordens lokkende ferd, fordi om du ikke, som en het svømmer, dukker deg ned deri? Forsaker du verden, fordi om du ikke har mot til å eie den? Og vet du så visst at – om du avdør her – du da skal leve hisset?

Cæsar Julian (går frem og tilbake).

Hva har han gjort for meg, denne store fordringsfulle? Holder han verdens-vognens tøyler i sin hånd, så måtte han jo ha kunnet –

(Salmesangen lyder sterkere oppe fra kirken.)

Hør, hør! Dette kaller de å tjene ham. Og dette tar han hen som en søt offer-røk. Lovsang over ham, – og lovsang over henne i kisten! Er han den alting vitende, hvor kan han da –?

Husmesteren Eutherios (kommer hurtig ned gjennom gangen til venstre).

Min Cæsar! Herre, herre; hvor er du?

Cæsar Julian.

Her, Eutherios! Hva vil du meg?

Husmesteren Eutherios.

Du må komme opp, herre; du må se det med egne øyne; – det skjer jærtegn ved fyrstinnens lik.

Cæsar Julian.

Du lyver!

Husmesteren Eutherios.

Jeg lyver ikke, herre! Jeg henger ikke ved denne fremmede lære; men hva jeg har sett, kan jeg ikke tvile på.

Cæsar Julian.

Hva så du?

Husmesteren Eutherios.

Hele staden er i opprør. Det bæres syke og vanføre inn til fyrstinnens kiste; prestene lar dem røre ved den, og de går bort helbredet.

Cæsar Julian.

Og det har du selv sett?

Husmesteren Eutherios.

Ja, herre; jeg har sett en fallsyk kvinne gå sunn ut av kirken prisende Galileernes gud.

Cæsar Julian.

Ah, Maximos, Maximos!

Husmesteren Eutherios.

Hør, hvor de kristne jubler; – nå skjer et nytt jærtegn igjen.

Legen Oribases (roper oppe i gangen til venstre).

Eutherios, – fant du ham? Eutherios, Eutherios, hvor er Cæsar?

Cæsar Julian (imot ham).

Her, her; – er det sant, Oribases?

Legen Oribases (kommer frem).

Utrolig, uforklarlig, – og dog sant; de rører ved kisten, prestene leser og ber over dem, og de blir helbredet; en røst forkynner fra tid til annen: hellig, hellig er den rene kvinne!

Cæsar Julian.

En røst forkynner –?

Legen Oribases.

En usynlig røst, min Cæsar; en røst, høyt under kirkens hvelving; – ingen vet, hvor den kommer fra.

Cæsar Julian (står et øyeblikk urørlig, derpå vender han seg plutselig til Maximos og roper):

Livet eller løgnen!

Mystikeren Maximos.

Velg!

Legen Oribases.

Kom, kom, herre; de skrekkslagne soldater truer deg –

Cæsar Julian.

La dem true.

Legen Oribases.

De gir deg og meg skylden for den undergjørende fyrstinnes død –

Cæsar Julian.

Jeg vil komme; jeg vil stille dem tilfreds –

Legen Oribases.

Det finnes bare ett middel; du må vende deres tanker i en annen retning, herre; – de er ville av fortvilelse over den skjebne, som venter dem, hvis du nøler lenger.

Mystikeren Maximos.

Stig nå til himmels, du dåre; nå dør du for din herre og mester!

Cæsar Julian (griper ham om armen).

Keiserens rike for meg!

Mystikeren Maximos.

Akilleus!

Cæsar Julian.

Hva løser pakten?

Mystikeren Maximos (rekker ham offerkniven).

Denne.

Cæsar Julian.

Hva tvetter vannet av?

Mystikeren Maximos.

Dyrets blod.

(han river offerbindet av sin panne og fester det om Cæsars.)

Legen Oribases (nærmer seg).

Hva har du isinde, herre?

Cæsar Julian.

Forsk ikke.

Husmesteren Eutherios.

Hør larmen! Opp, opp, min Cæsar!

Cæsar Julian.

Først ned, – siden opp. (til Maximos.) Helligdommen, min elskede broder –?

Mystikeren Maximos.

Like under, i den annen hvelving.

Legen Oribases.

Cæsar, Cæsar, – hvor går du?

Mystikeren Maximos.

Til frihet.

Cæsar Julian.

Gjennom mørke til lys. Ah –!

(han stiger ned i gravgangene.)

Mystikeren Maximos (sakte, ser etter ham).

Så kom det dog.

Husmesteren Eutherios.

Tal, tal; hva gjelder hine lønnlige kunster?

Legen Oribases.

Og det nå, da hvert øyeblikk er dyrebart –

Mystikeren Maximos (hvisker urolig idet han skifter plass):

Disse glidende fuktige skygger! Fy; dette slimede kryp om føttene –!

Legen Oribases (lytter).

Larmen stiger, Eutherios! Det er soldatene; hør, hør!

Husmesteren Eutherios.

Det er sangen fra kirken –

Legen Oribases.

Nei, det er soldatene; – der kommer de!

(Ridderen Sallust viser seg oppe i gangen omringet av en stor skare opphissede soldater. Fanebæreren Mauros er iblant dem.)

Ridderen Sallust.

Vær sindige; jeg besverger dere –!

Soldatene.

Cæsar har forrådt oss! Cæsar skal dø!

Ridderen Sallust.

Og hva så, dere rasende?

Fanebæreren Mauros.

Hva så? Med Cæsars hode kjøper vi tilgivelse –

Soldatene.

Frem, frem, Cæsar!

Ridderen Sallust.

Cæsar, – min Cæsar, hvor er du?

Cæsar Julian (roper nede i gravkammeret).

Helios! Helios!

Mystikeren Maximos.

Frigjort!

Korsang oppe i kirken.

Fader vår, du som er i himmelen!

Ridderen Sallust.

Hvor er han? Eutherios, Oribases, – hva går her for seg?

Koret (i kirken).

Helliget vorde ditt navn!

Cæsar Julian (stiger opp ad trappen; han har blod på pannen, på brystet og på hendene).

Fullbyrdet!

Soldatene.

Cæsar!

Ridderen Sallust.

Blodig –! Hva har du gjort?

Cæsar Julian.

Kløvet redselens tåker.

Mystikeren Maximos.

Det skapte er i din hånd.

Koret (i kirken).

Skje din vilje i himmelen, så og på jorden!

(sangen vedblir under det følgende.)

Cæsar Julian.

Nå står ingen livvakt om Konstanzios lenger.

Fanebæreren Mauros.

Hva sier du, herre!

Cæsar Julian.

Ah, mine trofaste! Opp i dagen; til Rom og Hellas!

Soldatene.

Leve keiser Julian!

Cæsar Julian.

Vi vil ikke se tilbake; alle veier ligger åpne for oss. Opp i dagen. Gjennom kirken! Løgnerne skal forstumme –!

(han iler opp ad trappen i bakgrunnen.)

Min hær, min skatt, mitt keisersete!

Koret (i kirken).

Led oss ikke inn i fristelse; men frels oss fra det onde!

(Cæsar Julian slår døren vidt opp. Man ser inn i den sterkt opplyste kirke. Prestene står for høyalteret; andektige skarer kneler nedenfor omkring fyrstinnens kiste.)

Cæsar Julian.

Fri, fri! Mitt er riket!

Ridderen Sallust (roper til ham).

Og makten og æren!

Koret (i kirken).

Ditt er riket og makten og æren –

Cæsar Julian (blendet av lysningen).

Ah!

Mystikeren Maximos.

Seier!

Koret (i kirken).

– i evighet, amen!