FEMTE HANDLING.

Cæsar Julian (taler nedad).

Ennå intet tegn?

En stemme (dypt nede).

Intet.

Cæsar Julian.

Hverken ja eller nei? Hverken for eller imot?

Stemmen.

Begge deler.

Cæsar Julian.

Det er jevngodt med intet.

Stemmen.

Vent, vent.

Cæsar Julian.

Jeg har ventet i fem døgn; du krevde bare tre. Jeg sier deg, – jeg er ikke til sinns å – (han lytter imot utgangen og roper dempet nedad.) Tal ikke!

Ridderen Sallust (kommer oppe fra gangen til venstre).

Herre; herre!

Cæsar Julian.

Er det deg, Sallust? Hva vil du her nede?

Ridderen Sallust.

Dette rugende mørke –; ah, nå ser jeg deg.

Cæsar Julian.

Hva vil du?

Ridderen Sallust.

Tjene deg, om jeg kunne, – føre deg ut til de levende igjen.

Cæsar Julian.

Hva nytt oppe fra verden?

Ridderen Sallust.

Soldatene er i uro; vi merker allehånde forbud på at tålmodet snart forgår dem.

Cæsar Julian.

Nå skinner visst solen der oppe.

Ridderen Sallust.

Ja, herre!

Cæsar Julian.

Himmelen hvelver seg som et hav av tindrende lys. Det er kanskje høy middag. Det er varmt; luften dirrer langs husveggene; floden risler, halvt uttørret, over hvite flintesteiner. – Skjønne liv; skjønne verden!

Ridderen Sallust.

O, kom, kom, herre! Dette opphold i gravgangene utlegges til skade for deg.

Cæsar Julian.

Hvordan utlegges det?

Ridderen Sallust.

Tør jeg si det?

Cæsar Julian.

Du tør og skal. Hvordan utlegges det?

Ridderen Sallust.

Mange tror at det mindre var sorg enn anger, som så selsomt drev deg ned under jorden.

Cæsar Julian.

De tror jeg drepte henne?

Ridderen Sallust.

Det gåtefulle i saken må unnskylde dem, om –

Cæsar Julian.

Ingen drepte henne, Sallust! Hun var for ren for dette syndens rike; derfor steg en engel fra himmelen hver natt ned i hennes lønnkammer og ropte på henne. Eller hva? Vet du ikke at prestene i Lutetia utla hennes død på denne vis? Og prestene må jo vite det. Har ikke hennes liktog hit vært som et seierstog gjennom landet? Strømmet ikke alle Viennas kvinner hennes kiste i møte utenfor portene, hilste henne med grønne grener i hendene, bredte tepper ut på veien og istemte lovsanger til ære for himmelbruden, som førtes hjem til brudgommens hus? – Hva lo du av?

Ridderen Sallust.

Jeg, herre?

Cæsar Julian.

Natt og dag har jeg hørt bryllupssangene siden. Hør, hør; i forherligelse løftes hun oppad. Ja, hun var til visse en ekte kristen-kvinne. Hun holdt seg budet etterrettelig; – hun ga Cæsar, hva Cæsars var, og den annen ga hun –; nå, det var ikke det, vi skulle tale om; du er ikke innviet i lærens hemmeligheter, Sallust! – Hva nytt, spurte jeg om?

Ridderen Sallust.

Det viktigste, jeg vet, er at keiseren ved budskapet om, hva som i Lutetia gikk for seg, skyndsomt skal være flyktet over til Antiokia.

Cæsar Julian.

Den nyhet kjenner jeg. Konstanzios så oss vel allerede i ånden foran Roms porter.

Ridderen Sallust.

De venner, som forvovent sluttet seg til deg i denne farlige sak, så i ånden det samme.

Cæsar Julian.

Tiden er oss ikke gunstig, Sallust! Vet du ikke at under kamplekene, før avreisen fra Lutetia, brast mitt skjold i stykker, så jeg bare beholdt håndtaket igjen? Og vet du ikke at da jeg ville stige til hest, så snublet hin tjener, på hvis sammenfoldede hender jeg skulle svinge meg opp?

Ridderen Sallust.

Du kom dog i sadelen, herre!

Cæsar Julian.

Men mannen falt.

Ridderen Sallust.

Bedre menn vil falle, hvis Cæsar nøler.

Cæsar Julian.

Keiseren er avfeldig.

Ridderen Sallust.

Keiseren lever. De brev, du har skrevet ham til om din utropelse –

Cæsar Julian.

Om min nødtvungne utropelse. Man tvang meg; det var intet valg.

Ridderen Sallust.

Keiseren lar ikke den forklaring gjelde. Det er hans akt, når en hær er samlet i de østlige landskaper, å rykke inn i Gallien.

Cæsar Julian.

Hvorav vet du –?

Ridderen Sallust.

Ved et tilfelle, herre! Jeg bønnfaller deg, tro meg –!

Cæsar Julian.

Godt, godt; når det skjer, vil jeg gå Konstanzios i møte, – ikke med sverd i hånd –

Ridderen Sallust.

Ikke? Hvordan tenker du da å møte ham?

Cæsar Julian.

Jeg vil gi keiseren, hva keiserens er.

Ridderen Sallust.

Mener du dermed, at du vil tre av?

Cæsar Julian.

Keiseren er avfeldig.

Ridderen Sallust.

O, dette forfengelige håp! (kaster seg på kne.) Så ta mitt liv, herre!

Cæsar Julian.

Hva nå!

Ridderen Sallust.

Cæsar, ta mitt liv; jeg vil heller dø på ditt enn på keiserens bud.

Cæsar Julian.

Reis deg, venn!

Ridderen Sallust.

Nei; la meg ligge for min Cæsars føtter og tilstå alt. O, dyrebare herre, – at måtte si deg dette! – Da jeg oppsøkte deg i leiren ved Rhin, – da jeg minnet deg om vårt fordums vennskap under samværet i Hellas, – da jeg ba om å måtte dele krigens farer med deg, – da, o, Cæsar, da kom jeg som en lønnlig speider i keiserens tjeneste –

Cæsar Julian.

Du –!

Ridderen Sallust.

Mitt sinn hadde i noen tid vært opptent av harm imot deg; du minnes hin ringe tvist i Milano, – dog ikke ringe for meg, som hadde håpet at Cæsar skulle hjelpe min sviktende lykke på fote igjen. Alt dette dro man fordel av i Rom; man holdt meg for den rette mann til å etterspore dine veier.

Cæsar Julian.

Og til slikt kunne du selge deg? Så sort et bedrag!

Ridderen Sallust.

Jeg var ødelagt, herre; og jeg syntes at Cæsar hadde slått hånden av meg. Ja, min Cæsar, jeg forrådte deg – i de første måneder; siden ikke. Din vennesælhet, ditt store sinn, all den nåde, du viste meg –; jeg ble, hva jeg hadde gitt meg ut for, din trofaste tilhenger, og i mine lønnlige brev til Rom førte jeg bak lyset dem, som hadde utsendt meg.

Cæsar Julian.

Disse brev var fra deg? O, Sallust!

Ridderen Sallust.

De inneholdt intet til skade for deg, herre! Hva andre kan ha skrevet, vet jeg ikke; jeg vet bare at jeg titt nok våndet meg i kval under en nødtvungen og forhatt taushet. Jeg våget meg så langt frem, som jeg på noen måte turde. Hin skrivelse, stilet til en unavngitt mann i din leir, hvori meldes om keiserens seiers-inntog i Rom, og som du en morgen, underveis til Lutetia, fant innstukket under ditt telt –; ja, du fant den dog, herre?

Cæsar Julian.

Ja, ja –?

Ridderen Sallust.

Den var rettet til meg og et lykketreff var meg gunstig, så den kom i dine hender. Tale turde jeg jo ikke. Jeg ville tale; men jeg kunne det ikke; jeg utsatte fra dag til dag å forråde min skjensel. O, straff meg, herre; se, her ligger jeg!

Cæsar Julian.

Stå opp; du er meg kjærere slik, – vunnet imot min og imot din egen vilje. Stå opp, du min sjels venn; ingen skal krumme et hår på ditt hode.

Ridderen Sallust.

Ta heller det liv, som du dog ikke lenge vil ha makt til å skjerme. Du sier, keiseren er avfeldig. (reiser seg.) Min Cæsar, hva jeg har svoret på å fortie, det røper jeg nå. Keiserens avfeldighet rommer intet håp for deg. Keiseren tar en ny hustru til ekte.

Cæsar Julian.

Ah, hvilket vanvidd! Hvor kan du tenke –?

Ridderen Sallust.

Keiseren tar en ny hustru, herre! (rekker ham noen papirer.) Les, les, høye Cæsar; disse brev vil ikke levne noen tvil hos deg.

Cæsar Julian (griper papirene og leser).

Ja, ved solens lys og makt –!

Ridderen Sallust.

O, hadde jeg dog turdet tale før!

Cæsar Julian (fremdeles lesende)

Han tar en kvinne til ekte. Konstanzios, – denne svinnende menneske-skygge –! Faustina –, hva står der? ung – knapt nitten år gammel –, en datter av – ah! en datter av hin overmodige slekt. En ivrig kristen-kvinne altså (folder papirene sammen.) Du har rett, Sallust; hans avfeldighet rommer intet håp. Om han er avfeldig, døende, – hva vil det si? Er ikke Faustina from? En bebudelsens engel vil åpenbare seg; eller også –; ha-ha! kort og godt, – på en eller annen vis –, det vil skaffes en ung Cæsar til veie, og så –

Ridderen Sallust.

Å nøle er å gå til grunne.

Cæsar Julian.

Dette har vært forberedt lenge og i all stillhet, Sallust! Ja, når så er, da løses alle gåter. Helena –, det var ikke, som jeg tenkte, hennes uforsiktige tunge, som felte henne –

Ridderen Sallust.

Nei, herre!

Cæsar Julian.

– man har tenkt, – man har trodd at –; o, uutgrunnelige utjevnende rettferd! Derfor måtte hun av veien.

Ridderen Sallust.

Ja, derfor; jeg var den, man i Rom først kastet sine øyne på. O, herre, du drar dog ikke i tvil at jeg avslo det? Jeg skjøt meg inn under umuligheten av å finne en leilighet; man forsikret meg at det brødefulle forehavende var oppgitt, og da –!

Cæsar Julian.

De stanser ikke ved – ved dobbelt-liket i steinkisten der oppe. Konstanzios tar til ekte. Derfor var det at jeg skulle avvæpnes i Lutetia.

Ridderen Sallust.

Bare ett kan frelse deg, min Cæsar; du må handle før keiseren kommer til krefter.

Cæsar Julian.

Om jeg frivillig dro meg tilbake i ensomheten, hengivende meg til den visdom, jeg her har vært nødt til å forsømme? Ville de nye makthavere tåle en slik tilværelse? Ville ikke bare det, at de visste meg i live, være som et hengende sverd over deres hoder?

Ridderen Sallust.

Den vordende keiserinnes slektninger er de menn, som omga Cæsar Gallos i hans siste timer.

Cæsar Julian.

Tribunen Skudilo. Tro meg, venn, – jeg har ikke glemt det. Og for denne blodige keiser skal jeg vike og falle! Ham skal jeg skåne, ham, som i lange år har stolpret omkring mellom mine nærmestes lik!

Ridderen Sallust.

Skåner du ham, så vil han innen tre måneder stolpre omkring mellom likene av dine tilhengere.

Cæsar Julian.

Ja, ja; det har du visselig rett i. Det er meg nesten som et tvingende bud å tre opp imot ham. Gjør jeg det, så gjør jeg det ikke for min egen skyld. Er det ikke tuseners ve og vel, som her handles om? Gjelder det ikke tuseners liv? Eller stod det vel i min makt å avvende denne ytterlighet? Du er mer skyldig, enn jeg, Sallust! Hvorfor talte du ikke før nå?

Ridderen Sallust.

I Rom lot de meg sverge en dyr ed på å tie.

Cæsar Julian.

En ed. Så. Ved dine forfedres guder?

Ridderen Sallust.

Ja, herre, – ved Zeus og ved Apollon.

Cæsar Julian.

Og dog bryter du eden?

Ridderen Sallust.

Jeg ønsker å leve.

Cæsar Julian.

Men gudene?

Ridderen Sallust.

Gudene – de er langt borte.

Cæsar Julian.

Ja, deres guder er langt borte; de hemmer ingen; de tynger ikke på noen; de levner en mann rom omkring seg til å handle. O, denne greske lykke, å føle seg fri! – –

Du sa at keiseren, hevnfylt, som han er, vil utgyte mine trofastes blod. Ja, hvem kan tvile på at så skjer? Ble Knodomar skånet? Måtte ikke denne uskadelige fange bøte med livet for en språkfeil? For – jeg vet det, Sallust – de drepte ham; det var løgn, hint rykte om barbarens hjemve. Hva har så ikke vi å vente oss? I hvilket forhatt lys har vel ikke tribunen Decentius fremstilt sakene i Rom?

Ridderen Sallust.

Det skjønnes best av hoffets skyndsomme flukt til Antiokia.

Cæsar Julian.

Og er jeg ikke hærens fader, Sallust?

Ridderen Sallust.

Soldatenes fader; deres hustruers og barns skjold og verge.

Cæsar Julian.

Og hva ble rikets lodd, om jeg vakler nå? En avfeldig keiser, og etter ham et umyndig barn i herskersetet; splid og opprør; alles hånd imot alles for å rane makten. – For ikke mange netter siden hadde jeg et syn. Det åpenbarte seg for meg en skikkelse med en lyskrets om hodet; den så vredt på meg og sa: velg! Dermed løste den seg opp, likesom en stigende morgendamp. Hittil har jeg utlagt dette syn, som siktende til ganske andre ting; men nå, da jeg vet om keiserens forestående giftermål – –

Ja, det gjelder i sannhet å velge, før ulykken velter inn over riket. Jeg tenker ikke på egen fordel; men tør jeg skyte valget fra meg, Sallust? Og er det ikke min plikt imot keiseren å verge mitt liv? Har jeg rett til å stå med hengende armer og vente på de mordere, som han i sin vanvittige angst tinger til å støte meg ned? Har jeg rett til å gi den ulykkelige Konstanzios leilighet til å velte en ny blodskyld over sitt syndbetyngede hode? Er det ikke bedre for ham, – som det står i skriftene, – at han lider urett enn at han øver urett? Hvis derfor det, jeg tilføyer min frende, kan kalles en urett, så mener jeg at denne min urett utjevnes derved at den forhindrer min frende fra å tilføye meg en urett. Jeg tror at både Platon og Markus Aurelius, hin Sofias kronede brudgom, skulle gi meg medhold i dette. Det ville i alle fall ikke være en ganske uverdig oppgave for visdomsvennene, min kjære Sallust! – O, hadde jeg dog Libanios her!

Ridderen Sallust.

Herre, du er jo selv så vidt forfremmet i visdom at du –

Cæsar Julian.

Sant, sant; men jeg gadd dog gjerne høre visse andres mening. Ikke fordi jeg vakler. Tro ikke det! Og heller ikke finner jeg at vi har noen grunn til å mistvile om et heldig utfall. For hine varslende hendelser bør ingenlunde avskrekke oss. At jeg beholdt håndtaket igjen, da mitt skjold brast under kamplekene, det tykkes meg med full føye å kunne utlegges slik, at det skal lykkes meg å beholde, hva min hånd har fattet tak i. Og når jeg, svingende meg opp på min hest, rev til jorden den mann, som hjalp meg i sadelen, så synes det som om dette bebuder et bratt fall for Konstanzios, hvem jeg skylder min opphøyelse. Hvorom alting er, min Sallust, så akter jeg å avfatte et skrift, som helt tydelig skal rettferdiggjøre at –

Ridderen Sallust.

Såre vel, nådige herre; men soldatene er utålmodige; de ønsker å se deg og høre sin skjebne av din egen munn.

Cæsar Julian.

Gå, gå, og still dem tilfreds; – si dem, at Cæsar snart skal vise seg.

Ridderen Sallust.

Herre, det er ikke Cæsar, det er keiseren selv, de vil se.

Cæsar Julian.

Keiseren kommer.

Ridderen Sallust.

Da kommer han – selv tomhendet – med tuseners liv i sin hånd!

Cæsar Julian.

En tuskhandel, Sallust; tuseners liv imot tuseners død.

Ridderen Sallust.

Har dine fiender livets rett?

Cæsar Julian.

Lykkelig du, hvis guder er langt borte. O, denne viljens våpenførhet –!

En stemme (roper dypt nede i gravgangene).

Julian, Julian!

Ridderen Sallust.

Ah, hva er det?

Cæsar Julian.

Gå bort, du kjære; gå skyndsomt bort!

Stemmen.

Døv kirkesangen, Julian!

Ridderen Sallust.

Det roper igjen. O, så er det dog sant!

Cæsar Julian.

Hva skulle være sant?

Ridderen Sallust.

At du lever her nede med en gåtefull fremmed, med en spåmann eller med en heksemester, som er kommet til deg ved nattetid.

Cæsar Julian.

Ha-ha; det sier man? Gå, gå!

Ridderen Sallust.

Jeg besverger deg, herre, – la disse fordervelige drømmer fare. Kom med; kom opp i dagen!

Stemmen (nærmere, nedenunder).

All møye er spilt.

Cæsar Julian (ved nedgangen til høyre).

Intet tegn, min broder?

Stemmen.

Øde og tomhet.

Cæsar Julian.

O, Maximos!

Ridderen Sallust.

Maximos!

Cæsar Julian.

Gå, sier jeg! Trer jeg ut av dette forråtnelsens hus, så kommer jeg som keiser.

Ridderen Sallust.

Jeg bønnfaller deg –; hva søker du her i mørket?

Cæsar Julian.

Lys. Gå, gå!

Ridderen Sallust.

Nøler Cæsar, så frykter jeg han finner veien sperret.

Cæsar Julian.

Tal, min Maximos!

Mystikeren Maximos.

All møye er spilt, hører du jo. Hvi kunne du ikke døvet kirkesangen? Den har kvalt alle varsler; de ville tale, men de fikk ikke komme til orde.

Cæsar Julian.

Taushet, mørke; – og jeg kan ikke vente lenger! Hva råder du meg til?

Mystikeren Maximos.

Gå frem i blinde, keiser Julian! Lyset søker deg.

Cæsar Julian.

Ja, ja, ja; jeg tror det også. Jeg hadde ikke hatt nødig å la deg hente den lange vei. Vet du, hva jeg nettopp har erfart –?

Mystikeren Maximos.

Jeg vil ikke vite, hva du har erfart. Ta din skjebne i egne hender.

Cæsar Julian (går urolig opp og ned).

I sannhet, hva er han vel, denne Konstanzios, – denne furie-piskede synder, denne hensmuldrende levning av et fordums menneske?

Mystikeren Maximos.

Gravmælet over ham, keiser Julian!

Cæsar Julian.

Har han ikke i all sin ferd imot meg vært som et skipsvrak uten ror, – snart drivende til venstre på mistroens strøm, snart kastet mot høyre av angerens stormpust? Ravet han ikke opp på keisersetet, skrekkslagen, med purpurkåpen dryppende av min faders blod? Kanskje av min moders også. – Måtte ikke alle mine slektninger falle, for at han kunne sitte trygt? Nei, ikke alle; Gallos skåntes, og jeg; – det måtte levnes et par liv, som han kunne kjøpe seg litt tilgivelse på. Så drev han for mistroens strømdrag igjen. Angeren avpinte ham et Cæsar-navn til Gallos; så avpinte frykten ham en dødsdom over Cæsar. Og jeg? Skylder jeg ham takk for det liv, han hittil har forundt meg? En for en; først Gallos og så –; hver natt har jeg svettet under angsten for at den dag, som gikk, skulle være min siste.

Mystikeren Maximos.

Var Konstanzios og døden din verste angst? Tenk deg om.

Cæsar Julian.

Ja, du har vel rett. Prestene –! Hele min ungdom har vært en sammenhengende redsel for keiseren og for Kristus. O, han er forferdelig, denne gåtefulle, – dette skånselløse gudemenneske! Overalt, hvor jeg ville frem, trådte han meg stor og streng i veien med sitt ubetingede ubønnhørlige krav.

Mystikeren Maximos.

Og dette krav, – var det i deg?

Cæsar Julian.

Alltid utenfor. Jeg skulle! Krøp min sjel sammen i gravende og tærende hat til min slekts morder, så lød budet: elsk din fiende! Tørstet mitt skjønnhetsbetatte sinn imot seder og bilder fra den forgangne Greker-verden, så slo kristenkravet ned i meg med sitt: søk det ene fornødne! Fornam jeg legemets søte lyst og begjær imot dette eller hint, så skremte forsakelsens fyrste meg med sitt: avdø her for å leve hisset! – Det menneskelige er blitt ulovlig etter den dag, da seeren fra Galilea tok verdens-styret. Å leve er ved ham blitt å dø. Å elske og å hate, det er å synde. Har han da forvandlet menneskets kjød og blod? Eller er ikke det jordbundne menneske blitt ved å være, hva det var? Vår sunne innerste sjel reiser seg imot dette; – og dog skal vi ville tvert imot vår egen vilje! Vi skal, skal, skal!

Mystikeren Maximos.

Og videre, enn som så, er du ikke kommet? Skam deg!

Cæsar Julian.

Jeg?

Mystikeren Maximos.

Ja, du, mannen fra Aten og fra Efesos.

Cæsar Julian.

Akk, hine tider, Maximos! Dengang var det lett å velge. Hva var det, vi syslet med i grunnen? En visdoms-bygning; hverken mer eller mindre.

Mystikeren Maximos.

Står det ikke et sted i deres skrifter: enten med oss eller mot oss?

Cæsar Julian.

Vedble ikke Libanios å være den han var, enten han i en ordstrid stod på anklagens eller på forsvarets side? Dette her ligger dypere. Her er det en handling, som jeg skal over. «Gi keiseren, hva keiserens er». I Aten gjorde jeg engang lek derav; – men det ligger dypere. Du kan ikke fatte det, du, som aldri har vært under gudemenneskets makt. Det er mer enn en lære, han har spredt ut over verden; det er en trolldom, som tar sinnene fangen. Den, som engang har vært under ham, – jeg tror aldri han kommer helt løs.

Mystikeren Maximos.

Fordi du ikke vil helt.

Cæsar Julian.

Hvordan skal jeg kunne ville det umulige.

Mystikeren Maximos.

Er det møyen verd å ville det mulige?

Cæsar Julian.

Ord-skvalder fra læresalene! Dere metter meg ikke lenger med slikt. Og dog –; o, nei, nei, Maximos! Men dere kan ikke fatte, hvordan vi har det. Vi er som vinstokker, som er plantet om i en fremmed uvant jordbunn; – plant oss tilbake igjen, og vi skulle gå ut; men i det nye vantrives vi.

Mystikeren Maximos.

Vi? Hvem kaller du vi?

Cæsar Julian.

Alle dem, som er under den åpenbaredes redsel.

Mystikeren Maximos.

Skyggeredsel!

Cæsar Julian.

Det være, som det vil. Men ser du ikke at denne lammende redsel har tetnet og tårnet seg til en mur om keiseren? O, jeg skjønner vel hvorfor den store Konstantin førte en slik viljebindende lære til seier og makt i riket. Ingen livvakt med spyd og skjold slutter slik opp om keisersetet, som denne betagende tro, som alltid peker ut over jordlivet. Har du sett riktig på dem, disse kristne? Huløyde, blekkinnede, flatbrystede er de alle til hope; de ligner linveverne i Byssos; intet æreshåp får lov til å spire i denne henrugende tilværelse; solen lyser for dem, og de ser den ikke; jorden byr dem sin fylde og de begjærer den ikke; – alt, hva de begjærer, er å forsake og lide for å komme til å dø.

Mystikeren Maximos.

Så bruk dem, som de er; men da må du selv stå utenfor. Keiser eller Galileer; – det er valget. Vær trell under redselen eller hersker i dagens og lysets og gledens land! Du kan ikke ville det motsigende; og dog er det det du vil. Du vil forene det uforenlige, – forlike de to, som ikke står til å forlike; derfor er det at du ligger her og råtner i mørket.

Cæsar Julian.

Kan du, så lys for meg!

Mystikeren Maximos.

Er du den Akilleus, som din moder drømte at hun skulle skjenke verden? En ømskinnet hæl gjør ingen mann til Akilleus. Reis deg, herre! Seiersmodig, som en rytter på sin velige hest, må du sette over Galileeren, hvis du skal vinne frem til keisersetet –

Cæsar Julian.

Maximos!

Mystikeren Maximos.

Min elskede Julian, se deg dog om i verden! Hine kristne med dødslengselen, som du nettopp nevnte, de er de færreste. Men hvordan står det seg med alle de andre? Faller ikke sinnene fra mesteren, et for et? Ja, svar meg, – hva er det blitt av denne selsomme kjærlighetens lære? Raser ikke samfunn imot samfunn innbyrdes? Og nå biskopene, hine gullbrammende herrer, som kaller seg kirkens overhyrder! Gir de selv hoffets stormenn noe etter i griskhet og herskelyst og kryperi –?

Cæsar Julian.

Slik er de ikke alle; tenk på den veldige Athanasios i Alexandria –

Mystikeren Maximos.

Athanasios var også den eneste. Og hvor er Athanasios nå? Fordrev de ham ikke, fordi han ikke var til fals etter keiserens vilje? Måtte han ikke ty inn i den libyske ørken, hvor han er blitt oppspist av løver? Og kan du så nevne meg en til, som Athanasios? Tenk på biskop Maris av Kalkedon, som nå tre ganger har skiftet sinn i de arianske stridigheter. Tenk på den gamle biskop Markos i Arethusa; ham kjenner du jo fra din ungdom. Har han ikke nylig, tvert imot lov og billighet, fratatt borgerskapet all felles eiendom og lagt den inn under kirken? Og tenk så på den avfeldige viljeløse biskop i Nazianz, som går til spott for sin egen menighet, fordi han svarer ja og nei til den samme sak og fordi han vil tekkes alle de stridende.

Cæsar Julian.

Sant, sant, sant!

Mystikeren Maximos.

Disse er dine våpenbrødre, min Julian; bedre finner du dem ikke. Eller kanskje du regner på hine to forventede store galileiske lys fra Kappadokia? Ha-ha; bispesønnen Gregor fører rettssaker i sin fødeby, og Basilios gransker verdslige vismenns skrifter på sitt landgods i de østlige egner.

Cæsar Julian.

Ja, jeg vet det vel. Frafall på alle kanter! Hekebolios, min fordums lærer, er blitt en rik mann på sin iver i troen og på sin skrift-utlegning; og siden den tid –! Maximos, – det er ikke langt fra at jeg står alene i alvoret.

Mystikeren Maximos.

Du står alene. Hele din hær er på vill flukt eller den ligger slagen rundt omkring deg. Blås til kamp, – og ingen vil høre deg; gå frem, – og ingen vil følge deg etter! Bild deg ikke inn at du kan fremme den sak, som har oppgitt seg selv. Du bukker under, sier jeg deg! Og hvor vil du så hen? Forstøtt av Konstanzios vil du være forstøtt av alle makter på jorden – og over jorden. Eller vil du ty til Galileerens favn? Hvordan står det mellom deg og ham? Har du ikke selv sagt at du er under redselen? Har du hans krav i deg? Elsker du din fiende, Konstanzios, fordi om du ikke slår ham? Hater du kjødets lyst og jordens lokkende ferd, fordi om du ikke, som en het svømmer, dukker deg ned deri? Forsaker du verden, fordi om du ikke har mot til å eie den? Og vet du så visst at – om du avdør her – du da skal leve hisset?

Cæsar Julian (går frem og tilbake).

Hva har han gjort for meg, denne store fordringsfulle? Holder han verdens-vognens tøyler i sin hånd, så måtte han jo ha kunnet –

Hør, hør! Dette kaller de å tjene ham. Og dette tar han hen som en søt offer-røk. Lovsang over ham, – og lovsang over henne i kisten! Er han den alting vitende, hvor kan han da –?

Husmesteren Eutherios (kommer hurtig ned gjennom gangen til venstre).

Min Cæsar! Herre, herre; hvor er du?

Cæsar Julian.

Her, Eutherios! Hva vil du meg?

Husmesteren Eutherios.

Du må komme opp, herre; du må se det med egne øyne; – det skjer jærtegn ved fyrstinnens lik.

Cæsar Julian.

Du lyver!

Husmesteren Eutherios.

Jeg lyver ikke, herre! Jeg henger ikke ved denne fremmede lære; men hva jeg har sett, kan jeg ikke tvile på.

Cæsar Julian.

Hva så du?

Husmesteren Eutherios.

Hele staden er i opprør. Det bæres syke og vanføre inn til fyrstinnens kiste; prestene lar dem røre ved den, og de går bort helbredet.

Cæsar Julian.

Og det har du selv sett?

Husmesteren Eutherios.

Ja, herre; jeg har sett en fallsyk kvinne gå sunn ut av kirken prisende Galileernes gud.

Cæsar Julian.

Ah, Maximos, Maximos!

Husmesteren Eutherios.

Hør, hvor de kristne jubler; – nå skjer et nytt jærtegn igjen.

Legen Oribases (roper oppe i gangen til venstre).

Eutherios, – fant du ham? Eutherios, Eutherios, hvor er Cæsar?

Cæsar Julian (imot ham).

Her, her; – er det sant, Oribases?

Legen Oribases (kommer frem).

Utrolig, uforklarlig, – og dog sant; de rører ved kisten, prestene leser og ber over dem, og de blir helbredet; en røst forkynner fra tid til annen: hellig, hellig er den rene kvinne!

Cæsar Julian.

En røst forkynner –?

Legen Oribases.

En usynlig røst, min Cæsar; en røst, høyt under kirkens hvelving; – ingen vet, hvor den kommer fra.

Cæsar Julian (står et øyeblikk urørlig, derpå vender han seg plutselig til Maximos og roper):

Livet eller løgnen!

Mystikeren Maximos.

Velg!

Legen Oribases.

Kom, kom, herre; de skrekkslagne soldater truer deg –

Cæsar Julian.

La dem true.

Legen Oribases.

De gir deg og meg skylden for den undergjørende fyrstinnes død –

Cæsar Julian.

Jeg vil komme; jeg vil stille dem tilfreds –

Legen Oribases.

Det finnes bare ett middel; du må vende deres tanker i en annen retning, herre; – de er ville av fortvilelse over den skjebne, som venter dem, hvis du nøler lenger.

Mystikeren Maximos.

Stig nå til himmels, du dåre; nå dør du for din herre og mester!

Cæsar Julian (griper ham om armen).

Keiserens rike for meg!

Mystikeren Maximos.

Akilleus!

Cæsar Julian.

Hva løser pakten?

Mystikeren Maximos (rekker ham offerkniven).

Denne.

Cæsar Julian.

Hva tvetter vannet av?

Mystikeren Maximos.

Dyrets blod.

Legen Oribases (nærmer seg).

Hva har du isinde, herre?

Cæsar Julian.

Forsk ikke.

Husmesteren Eutherios.

Hør larmen! Opp, opp, min Cæsar!

Cæsar Julian.

Først ned, – siden opp. (til Maximos.) Helligdommen, min elskede broder –?

Mystikeren Maximos.

Like under, i den annen hvelving.

Legen Oribases.

Cæsar, Cæsar, – hvor går du?

Mystikeren Maximos.

Til frihet.

Cæsar Julian.

Gjennom mørke til lys. Ah –!

Mystikeren Maximos (sakte, ser etter ham).

Så kom det dog.

Husmesteren Eutherios.

Tal, tal; hva gjelder hine lønnlige kunster?

Legen Oribases.

Og det nå, da hvert øyeblikk er dyrebart –

Mystikeren Maximos (hvisker urolig idet han skifter plass):

Disse glidende fuktige skygger! Fy; dette slimede kryp om føttene –!

Legen Oribases (lytter).

Larmen stiger, Eutherios! Det er soldatene; hør, hør!

Husmesteren Eutherios.

Det er sangen fra kirken –

Legen Oribases.

Nei, det er soldatene; – der kommer de!

Ridderen Sallust.

Vær sindige; jeg besverger dere –!

Soldatene.

Cæsar har forrådt oss! Cæsar skal dø!

Ridderen Sallust.

Og hva så, dere rasende?

Fanebæreren Mauros.

Hva så? Med Cæsars hode kjøper vi tilgivelse –

Soldatene.

Frem, frem, Cæsar!

Ridderen Sallust.

Cæsar, – min Cæsar, hvor er du?

Cæsar Julian (roper nede i gravkammeret).

Helios! Helios!

Mystikeren Maximos.

Frigjort!

Korsang oppe i kirken.

Fader vår, du som er i himmelen!

Ridderen Sallust.

Hvor er han? Eutherios, Oribases, – hva går her for seg?

Koret (i kirken).

Helliget vorde ditt navn!

Cæsar Julian (stiger opp ad trappen; han har blod på pannen, på brystet og på hendene).

Fullbyrdet!

Soldatene.

Cæsar!

Ridderen Sallust.

Blodig –! Hva har du gjort?

Cæsar Julian.

Kløvet redselens tåker.

Mystikeren Maximos.

Det skapte er i din hånd.

Koret (i kirken).

Skje din vilje i himmelen, så og på jorden!

Cæsar Julian.

Nå står ingen livvakt om Konstanzios lenger.

Fanebæreren Mauros.

Hva sier du, herre!

Cæsar Julian.

Ah, mine trofaste! Opp i dagen; til Rom og Hellas!

Soldatene.

Leve keiser Julian!

Cæsar Julian.

Vi vil ikke se tilbake; alle veier ligger åpne for oss. Opp i dagen. Gjennom kirken! Løgnerne skal forstumme –!

Min hær, min skatt, mitt keisersete!

Koret (i kirken).

Led oss ikke inn i fristelse; men frels oss fra det onde!

Cæsar Julian.

Fri, fri! Mitt er riket!

Ridderen Sallust (roper til ham).

Og makten og æren!

Koret (i kirken).

Ditt er riket og makten og æren –

Cæsar Julian (blendet av lysningen).

Ah!

Mystikeren Maximos.

Seier!

Koret (i kirken).

– i evighet, amen!

KEISER JULIAN,

SKUESPILL I FEM HANDLINGER.

DE OPPTREDENDE: