Keiser Julian, Annen handling — Keiser og Galileer

Annen handling

Keiser og Galileer

FØRSTE HANDLING.

(Ved havnen i Konstantinopel. I forgrunnen til høyre en praktfull landgangsbro overtrukket med tepper. Oppe på den høye strandbredd, litt fra broen, ses en tilhyllet stein, omgitt av vakt. Langt ute på Bosporos ligger den keiserlige flåte, behengt med sørgeflagg.)

(Talløs menneskemengde i båter og på stranden. Oppe for enden av landgangsbroen står keiser Julian, kledd i purpur og gylne smykker. Han er omgitt av hoffmenn og høye statstjenere. Blant dem, som står ham nærmest, er krigsøversten Nevita, livlegen Cæsarios samt talerne Themisteos og Mamertinos.)

Keiser Julian (ser vidt ut over vannet).

Hvilket stevne! Den døde keiser og den levende. – O, at han måtte dra sitt siste suk i så fjerne egne! O, at jeg, tross all min il, ikke fikk nyte sødmen av å favne min frende for siste gang! Bitre lodd for oss begge! – – –

Hvor er likskipet?

Krigsøversten Nevita.

Der kommer det.

Keiser Julian.

Hin lange båt?

Krigsøversten Nevita.

Ja, nådigste keiser!

Keiser Julian.

Arme frende! Så stor i livet; og nå må du nøyes med så lavt et tak. Nå skal du ikke støte din panne mot kistelokket, du, som bøyde ditt hode da du red gjennom Konstantins bue.

En borger blant tilskuerne (til gullsmeden Potamon).

Hvor ung han ser ut, vår nye keiser.

Gullsmeden Potamon.

Han er dog blitt før av lemmer. Da jeg så ham sist, var han spe og mager; – det er nå en ni–ti år siden.

En annen borger.

Ja, han har øvet store gjerninger i de år.

En kvinne.

Og alle de farer, han har svevet i like fra barn av!

En prest.

Vidunderlig frelst av dem alle; den guddommelige varetekt er over ham.

Gullsmeden Potamon.

Ryktet sier at han i Gallien har gitt seg under en annen slags varetekt.

Presten.

Løgn, løgn; det kan dere lite på.

Keiser Julian.

Nå kommer han. Solen, som jeg anroper, og den store lynslyngende gud vet at jeg ikke har ønsket Konstanzios døden. Det har i sannhet vært langt fra min tanke. Jeg har oppsendt bønner for hans liv. – Si meg, Cæsarios, – du må jo vite det best – har man underveis vist det keiserlige legeme all sømmelig ære?

Livlegen Cæsarios.

Liktoget var som en seierherres tog gjennom hele Lille-Asien. I alle byer, vi kom igjennom, stimlet de troende sammen på gaten; hele netter gjenlød kirkene av bønner og sanger; mørket ble til høy lys dag under blusset av de tusen tente kjerter –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! – Jeg gripes av en utrolig banghet ved tanken om å skulle ta styret etter en så stor og dydig og høyt elsket keiser. Hvi ble det meg ikke forundt å få leve i tilbaketrukken stillhet!

Taleren Mamertinos.

Og hvem skulle da gjort fyllest i det store vanskelige kall, slik som du, uforliknelige herre, vil gjøre det? Jeg tilroper dristig hine andre, der har attrådd keiserverdigheten: kom hit og ta rikets ror; men ta det slik, som Julian tar det. Våg natt og dag for alles velferd. Vær herrer i navnet og dog borgerfrihetens tjenere. Velg deres plass forrest i de kjempendes rekker og ikke ved gjestebudene. Ta intet for dere selv; men utøs gaver til alle. La deres rettferdighet være like fjernt fra føyelighet og fra grusomhet. Lev slik, at ingen jomfru på jordens krets skal vride hendene over dere. By tross – både Galliens ufremkommelighet og Germaniens kulde. Hva ville de svare? Forferdede over så strenge fordringer ville de tilstoppe sine bløtaktige ører og rope: bare en Julian kan gjøre fyllest for alt dette!

Keiser Julian.

Den alt-styrende gi at så store forhåpninger ikke må skuffes. Men hvor mye fattes der meg ikke? En gysning overfaller meg. Å skulle sammenlignes med Alexander, med Markus Aurelius og med så mange andre fortreffelige menn! Har ikke Platon sagt, at bare en gud kan herske over menneskene? O, be med meg at jeg må gå fri for ærgjerrighetens snarer og for maktens fristelser. Aten, Aten! Dit går min lengsel! Jeg var som en mann, der for sin sunnhets skyld drev en gagnlig legemsøvelse; – og nå kommer man til meg og sier: tre frem på skueplassen og seir i de olympiske leker. Alle Grekere skal sitte som tilskuere! Må ikke mitt sinn gripes av skrekk allerede før jeg begynner på kampen?

Taleren Themisteos.

Hva skrekk, o keiser? Har du ikke allerede Grekernes bifall før kampleken? Er du ikke kommet for å innsette alle landflyktige dyder i deres gamle rett? Er ikke hos deg samlet i en mann all den seiervinningens evne, som Herakles, som Dionysos, som Solon, som –?

Keiser Julian.

Stillhet! Bare den dødes pris skal høres i dag. Der legger de til land. Ta panne-ringen og mine kjeder; jeg vil ikke bære keiserlige prydelser i en stund som denne.

(Han gir smykkene til en av de omstående. Liktoget kommer innover landgangsbroen med stor prakt. Prester med tente lys i spissen; kisten dras på en lavhjulet vogn; kirkefaner bæres foran og etter vognen; kordrenger svinger røkelsekar; skarer av kristne borgere følger etter.)

Keiser Julian (legger hånden på kisten og sukker lydelig).

Ah!

En tilskuer.

Slo han korsets tegn for seg?

En annen i hopen.

Nei.

Den første.

Ser du; ser du!

En tredje tilskuer.

Ikke heller bøyde han seg for det hellige.

Den første tilskuer (til den annen).

Ser du vel! Hva sa jeg?

Keiser Julian.

Så far hjem under prakt og ære, du min frendes avsjelede legeme! Jeg gjør ikke dette støv ansvarlig for, hva din ånd forbrøt imot meg. Hva sier jeg? Var det din ånd, som for så hardt med slekten at jeg nå står alene tilbake? Var det din ånd, som bød at min barndom skulle formørkes av tusen engstelser. Var det din ånd, som lot hin edle Cæsars hode falle? Var det deg, som stilte meg, den uerfarne yngling, på så vanskelig en post i det ugjestmilde Gallien, og som siden, da det ikke lyktes motgang og gjenvordigheter å overvinne meg, gjorde meg æren for mine seiervinninger stridig? O, Konstanzios, min frende, – alt dette hadde ikke sitt utspring i ditt store hjerte. Hvorfor vred du deg i nag og kval; hvorfor så du blodige skygger om deg på ditt siste smertefulle leie? Onde rådgivere har forbitret ditt liv og din dødsstund. Jeg kjenner dem, disse rådgivere; det var menn, som tok skade av å ferdes i din nådes uopphørlige solskinn. Jeg kjenner dem, disse menn, der så villig iførte seg det overbevisningens kledebon, som tyktes hoffet tekkeligst.

Hedenske borgere (blant de omstående).

Leve keiser Julian!

Livlegen Cæsarios.

Nådigste herre, toget venter –

Keiser Julian (til prestene).

La ikke deres fromme sang forstumme for min skyld. Fremad, mine venner!

(toget drar langsomt ut til venstre.)

Følg etter, hvo der vil; og bli, hvo der vil. Men det skal dere alle vite på denne dag, at min plass er her.

(Uro og bevegelse i mengden.)

Hva er jeg? Keiseren. Men har jeg dermed sagt alt? Gis der ikke et keiserlig embete, som synes hånlig visket ut av erindringen i de senere år? Hva var den kronede visdomsvenn Markus Aurelius? Keiser? Bare keiser? Nær hadde jeg spurt: var han ikke noe mer enn keiser? Var han ikke yppersteprest tillike?

Stemmer i mengden.

Hva sier keiseren? Hva var det? Hva sa han?

Taleren Themisteos.

O, herre, skulle det i sannhet ligge i din tanke –?

Keiser Julian.

Selv ikke min store farbror Konstanzios våget å frasi seg denne verdighet. Selv etter at han hadde innrømmet en viss ny troslære så høyst overordentlige rettigheter, vedble han dog å kalles yppersteprest av alle dem, der holdt fast ved Greker-folkets eldgamle guddommer. At dette embete i de senere tider ble sørgelig forsømt, vil jeg ikke her tale om, men bare om at ingen av mine opphøyede forgjengere, selv ikke han, hvem vi i dag med tårevått ansikt tilroper den siste hilsen, har våget å nedlegge det. Skulle jeg formaste meg til noe, som så vise og rettferdige keisere ikke fant rett og rådelig? Det være langt fra meg!

Taleren Themisteos.

O, store keiser, vil du dermed si –?

Keiser Julian.

Jeg vil dermed si at der skal være full frihet for alle borgere. Hold fast ved de kristnes gud, dere, som finner det ønskelig for deres sinnsro. Hva meg angår, så drister jeg meg ikke til å bygge mitt håp på en gud, der hittil har vært meg fiendtlig i alle foretagender. Jeg har sikre tegn og varsler for at all den fremgang, jeg vant på Galliens grenser, den skylder jeg hine andre guddommer, der begunstiget Alexander på en noe lignende måte. Under disse guddommes skjerm og skjold slapp jeg lykkelig gjennom alle farer; og navnlig var det dem, der førte meg frem på min reise hit med en så vidunderlig hurtighet og lykke, at jeg her i gatene har hørt tilrop, som tyder på, at man holder meg for et guddommelig menneske, – hvilket er en stor overdrivelse, dere venner! Men visst er det at jeg ikke tør vise meg utakknemlig for så vedholdende nådesbevisninger.

Stemmer i mengden (dempet).

Hva vil han gjøre?

Keiser Julian.

Så innsetter jeg da våre forfedres ærverdige guder i deres gamle rett. Men ingen krenkelse skal vederfares galileernes gud og heller ikke Jødenes. De templer, som fromme herskere i fordums dager med så mye kunstferdighet lot bygge, de skal igjen oppreises i forynget herlighet med altere og billedstøtter, hvert for sine særlige guder, slik at sømmelig dyrkelse der kan finne sted på ny. Dog vil jeg ingenlunde tåle, at der skjer de kristnes kirker noen hatefull medfart; heller ikke skal der øves overlast mot deres gravsteder eller mot andre plasser, som en selsom villfarelse bringer dem til å holde for hellige. Vi vil bære over med de andres forvillelse; jeg har selv vært hildet i feiltagelser; – dog, over dette kaster jeg et slør. Hva jeg siden mitt enogtyvende år har tenkt om de guddommelige ting, det vil jeg ikke dvele ved; jeg vil bare si at jeg lykkønsker dem, der etterligner meg, – at jeg smiler av dem, der ikke vil tre i mitt fotspor, – at jeg vil forsøke på å overtale, men uten å ville tvinge noen.

(Han holder et øyeblikk forventningsfullt inne; svakt bifall høres hist og her i svermen.)

Keiser Julian (heftigere).

Med rette hadde jeg regnet på takknemlige tilrop, hvor jeg nå bare sporer en nysgjerrig forundring. Dog, jeg burde visst det; – der råder en sørgelig likegyldighet blant dem, der sier seg å ha holdt fast ved vår gamle tro. Undertrykkelse og spott har brakt fedrenes ærverdige skikker i forglemmelse. Jeg har spurt meg for, høyt og lavt; men knapt en har kunnet gi meg troverdig beskjed om hvordan en ofring til Apollon eller til Fortuna i et og alt er å foreta. Jeg må da gå foran i dette, som i annet. Det har kostet meg mangen natts søvn å utfinne av gamle bøker, hva der fordum har vært brukelig i så måte; men jeg besværer meg ikke derover når jeg ettertenker, hvor stor takk vi er nettopp hine guddommer skyldig; og heller ikke skammer jeg meg ved å forrette alting selv – –. Hvor hen, Cæsarios?

Livlegen Cæsarios.

Til kirken, nådigste keiser; jeg vil be for min bortgangne herres sjel.

Keiser Julian.

Gå, gå! Enhver har sin frihet i desslike saker.

(Cæsarios samt flere eldre hoffmenn og statstjenere går ut til venstre.)

Men den frihet, som jeg tilstår den ringeste borger, den forbeholder jeg også meg selv. – Så forkynner jeg dere, dere Grekere og Romere, at jeg igjen vender tilbake med hele mitt hjerte til de lærdommer og skikker, som var våre forfedre hellige, – at de fritt tør utbredes og utøves ved siden av alle nye og fremmede meninger, – og da jeg er et barn av denne stad, og derfor har den fortrinlig kjær, så forkynner jeg dette i de staden beskyttende guddommes navn.

(Han gir et tegn; noen tjenere drar forhenget fra den tilhyllede stein; man ser et alter og ved dettes fot en vinkanne, en oljekrukke, en liten vedstabel og annet tilbehør. Sterk men stum bevegelse i mengden idet Julian går opp til alteret og gjør forberedelser til ofringen.)

Taleren Themisteos.

O, vel må jeg, som Greker, smelte hen i tårer ved synet av så mye ydmykhet og from iver!

En borger.

Se, han bryter brennet selv.

En annen borger.

Over det venstre lår. Er det så det skal brytes?

Den første borger.

Det må vel så være.

Taleren Mamertinos.

Den ild, du der tenner, o store keiser, i den skal granskningen og lærdommen lyse, ja, oppstå forynget, likevis som hin forunderlige fugl –

Krigsøversten Nevita.

Denne ild vil herde de greske våpen. Jeg kjenner ikke mye til de galileiske påfunn; men det har jeg merket at alle de, som henger ved dem, de er forsagte og ubrukelige til større ting.

Taleren Themisteos.

I denne ild, o du uforliknelige, ser jeg visdommen renset for all anklage og for alle beskyldninger. Den vin, som du utgyter, er lik et purpur, hvormed du pryder sannheten og setter den på et kongelig sete. Nå, da du opprekker dine hender –

Taleren Mamertinos.

Nå, da du opprekker dine hender, er det som om du hedrer vitenskapens panne med en gullkrans; og de tårer, du utgyter –

Taleren Themisteos (trenger seg nærmere).

Ja, ja; de tårer, jeg ser deg utgyte, de er som kostelige perler, hvormed veltalenheten igjen skal lønnes på keiserlig vis. O, så er det da atter tillatt Grekerne å heve sine øyne til himmelen og følge de evige stjerner på deres gang! Hvor lenge er det ikke siden at dette var oss forundt! Måtte vi ikke, av frykt for angivere, skjelve og bøye vårt åsyn til jorden likesom dyrene? Hvem iblant oss turde fordriste seg til å beskue solens oppgang og nedgang?

(han vender seg til hopen.)

Selv ikke dere åkerdyrkere, som er strømmet hit i så store skarer i dag, selv ikke dere våget å merke dere himmellegemenes stilling, skjønt dere dog skulle avpasse deres arbeider deretter –

Taleren Mamertinos.

Og dere sjømenn, – har dere eller deres fedre våget å uttale navnene på de stjernebilder, som dere skulle rette deres seilas etter? Nå tør dere det; nå er det ingen forment å –

Taleren Themisteos.

Nå har ingen Greker lenger nødig å leve på land eller vann uten å rådspørre de uforanderlige himmellover; han behøver ikke å la seg omtumle som en bold for tilfeldigheter og hendelser; han –

Taleren Mamertinos.

O, hvilken mann er ikke denne keiser, hvem vi skylder så store goder!

Keiser Julian (for alteret med opprakte armer).

Så har jeg da åpenlyst og i ydmykhet utgytt olje og vin for dere, dere velgjørende guddommer, der så lenge har måttet savne denne for dere så høyst sømmelige ihukommelse. Jeg har oppsendt min takk til deg, o Apollon, hvem noen av vismennene – og især de fra østerlandene – tillegger navnet sol-kongen, fordi du bringer og fornyer det lys, hvori livet har sin grunn og sitt opphav. – Jeg har brakt mitt offer til deg, o Dionysos, du henrykkelsens gud, der løfter menneskenes sjeler ut av lavheten og bærer dem opp til et for ånden verdig samliv med høyere ånder. – Og, skjønt jeg nevner deg sist, har jeg dog ikke derfor minst ihukommet deg, o Fortuna! Sto jeg vel her uten din bistand? Visselig vet jeg, at du ikke lenger selv lar deg tilsyne, slik, som tilfellet var i den gylne tidsalder, hvorom hin uforliknelige blinde sanger har fortalt oss. Men det vet jeg dog – og deri er alle andre visdomsvenner enige med meg – at det er deg, som har en vesentlig andel i valget av den ledsagende ånd, god eller fordervelig, som skal følge ethvert menneske på hans livs-gang. Jeg har ingen årsak til å klage over deg, o Fortuna! Mye mer har jeg den høyeste oppfordring til å yte deg lov og pris. Denne for mitt hjerte så dyrebare plikt har jeg i dag underkastet meg. Jeg har ikke skyet selv det ringeste arbeid. Her står jeg, ved høy lys dag; alle Grekeres øyne er rettede på meg; jeg forventer at alle Grekeres røster vil forene seg med min i et tilrop til dere, dere udødelige guder!

(Under offertjenesten har de fleste kristne tilskuere etter hvert fjernet seg; bare en liten hob er blitt tilbake. Da keiser Julian holder inne, høres et svakt bifallsrop, blandet med sagte latter og en forundret hvisken.)

Keiser Julian (ser seg om).

Ah, så! Hva ble der av dem alle? Lister man seg bort?

Taleren Themisteos.

Ja, med skamrødme over en så mangeårig utakknemlighet.

Taleren Mamertinos.

Nei, det var gledesrødme. De gikk for å utbrede det store budskap i alle gater.

Keiser Julian (går fra alteret).

Den uvitende hob vet aldri å finne seg tilrette i det uvante. Jeg får et besværlig arbeid å gjøre; men ingen møye skal fortryte meg. Hva er sømmeligere for en visdomsvenn, enn å utrydde villfarelser? I det øyemed regner jeg på dere, dere opplyste venner! Dog, våre tanker må forlate dette for en kort stund. Følg meg; jeg går nå til andre plikter.

(Han går hurtig bort uten å gjengjelde borgernes hilsen; hoffmennene og hans øvrige ledsagere følger ham.)

(En stor sal i keiserpalasset. Dører på begge sider og i bakgrunnen; på en forhøyning til venstre ved veggen i forgrunnen står det keiserlige sete.)

(Keiser Julian omgitt av sitt hoff og høye embetsmenn, deriblant skattmesteren Ursulos samt talerne Themisteos og Mamertinos.)

Keiser Julian.

Så langt har gudene hjulpet. Nå vil verket rulle fremad, som en stormflods bølger. Den stumme tross, som jeg sporer fra visse hold, hvor jeg minst burde vente det, skal ikke bringe mitt sinn ut av likevekt. Det er jo nettopp den ekte visdoms særkjenne å legge tålsomhet for dagen. Vi vet alle at man ved passende midler kan helbrede legemets onder; – men kan man med ild og sverd tilintetgjøre villfarelsene om de guddommelige ting? Og hva nytter det meg at deres hånd ofrer, dersom deres sjeler fordømmer, hva hånden gjør?

Slik vil vi leve i endrektighet med hverandre. Mitt hoff skal være tilgjengelig for alle utmerkede menn, hva meninger de enn måtte ha. La oss vise verden det usedvanlige og opphøyede skuespill av et hoff uten hykleri – tilvisse det eneste hoff i sitt slags – et hoff, hvor smiger blir regnet til de farligste fiender. Vi vil anklage og dadle hverandre, når slikt måtte være betimelig, dog uten derfor å elske hverandre mindre.

(til krigsøversten Nevita, som kommer fra bakgrunnen.)

Ditt ansikt lyser, Nevita; – hva gode tidender bringer du?

Krigsøversten Nevita.

Sannelig de beste og gledeligste. Et stort antall sendebud fra fyrster i det fjerne India er kommet for å bringe deg gaver og be om ditt vennskap.

Keiser Julian.

Ah, fortell meg dog, – fra hvilke folkeslag?

Krigsøversten Nevita.

Fra Armenerne og andre hinsides Tigris. Ja, der er endog noen av de fremmede, som sier seg å komme fra øyene Diu og Serandib.

Keiser Julian.

Altså fra verdens ytterste grense, dere venner!

Taleren Themisteos.

Selv dit hen har ryktet båret ditt navn og din heder!

Taleren Mamertinos.

Selv i hine ukjente egne er ditt sverd en skrekk for fyrster og folkeslag!

Taleren Themisteos.

Diu og Serandib! Langt øst i det indiske hav –

Taleren Mamertinos.

Jeg tar ikke i betenkning å si: utenfor jordens krets –

Keiser Julian.

Hårskjæreren skal komme!

(en hoffmann går ut til høyre.)

Jeg vil motta sendebudene i sømmelighet, – dog uten prakt og smykker. Slik ville den opphøyede Markus Aurelius ha mottatt dem; og jeg velger heller ham til forbilde, enn den keiser, der nylig bedrøvet oss ved sin bortgang. Ikke mer noen prunk med forgjengelige jordiske ting! Selv barbarene skal merke seg at visdommen – riktignok i sin ringeste tjeners skikkelse – igjen har tatt plass på keisersetet.

(Hoffmannen kommer tilbake med hårskjæreren Eunapios, der er iført en prektig kledning.)

Keiser Julian (ser forundret på ham, går ham i møte og hilser).

Hva søker du her, herre?

Hårskjæreren Eunapios.

Nådigste keiser, du har befalt meg å komme –

Keiser Julian.

Du tar feil, venn; jeg har ikke hatt bud etter noen av mine rådsherrer.

Hårskjæreren Eunapios.

Allernådigste keiser –

Skattmesteren Ursulos.

Tilgi, herre; denne mann er den keiserlige hårskjærer.

Keiser Julian.

Hva sier du! Virkelig? Denne mann – o, du spøker – denne mann, i silke, med gullstukne støvler, skulle være –? Ja, så! Så du er hårskjæreren! (bukker for ham.) Aldri skulle jeg formaste meg til å la meg betjene av så fine hender.

Hårskjæreren Eunapios.

Allernådigste keiser, – jeg ber for Guds og min frelsers skyld –

Keiser Julian.

Ho-ho! En galileer! Ja, tenkte jeg det ikke nok! Er dette den forsagelse, som dere praler med? Men jeg kjenner dere vel! Hvilken guddoms tempel har du plyndret, eller hvor mange grep i keiserens kasse har du gjort, for å kunne stase deg slik til? – Du kan gå igjen; jeg har ikke bruk for deg.

(Eunapios går ut til høyre.)

Si meg, Ursulos, hva har dette menneske i lønn?

Skattmesteren Ursulos.

Nådigste keiser, etter din opphøyede forgjengers befaling er der tillagt ham tyve menns daglig underhold –

Keiser Julian.

Se, se; ikke mer?

Skattmesteren Ursulos.

Jo, herre; i den senere tid har han hatt fritt hestehold i de keiserlige staller, samt en viss årlig sum i penger og et gullstykke for hver gang han –

Keiser Julian.

Og alt det for en hårskjærer! Hva må så ikke de andre –? Der skal gjøres en brå ende på dette. – La de fremmede sendebud komme inn!

(krigsøversten Nevita går ut i bakgrunnen.)

Jeg vil motta dem med uklippet hår. Det er sømmeligst slik; for omendskjønt jeg vel vet at det ikke er det uredte hår eller den pjaltede kappe, som gjør den sanne visdomsvenn, så mener jeg dog at det forbilde, som både Antisthenes og Diogenes har gitt, vel bør tas i akt av den mann, der – selv på keisersetet – gjerne vil følge i så store læreres fotspor.

(Han stiger opp på forhøyningen, hvor tronstolen står. Hoffet ordner seg nedenfor. Sendebudene, innførte av krigsøversten Nevita og husmesteren Eutherios, kommer i praktfullt opptog, ledsaget av slaver, der bærer gaver av alle slags.)

Krigsøversten Nevita.

Nådigste keiser og herre! Ikke mektige det edle tungemål, som så mange veltalende menn, og ikke minst du selv, har utbildet til fullkommenhet fremfor alle andre tungemål, – samt dessuten vel voktende seg for å la barbariske lyder skurre i dine ører, har disse utsendinger fra østerlandske fyrster kåret meg til talsmann.

Keiser Julian (sittende i tronstolen).

Jeg er rede til å høre deg.

Krigsøversten Nevita.

Først nedlegger da kongen av Armenien for dine føtter denne rustning, som han ber deg bære i kampen mot rikets fiender, skjønt han vel vet at du, uovervinnelige helt, står under gudenes skjermende øye, der ikke tillater noen dødeligs våpen å såre deg. – Her bringes deg kostelige tepper, telt og sadeltøy fra fyrstene hinsides Tigris-floden. De vil dermed gi tilkjenne, at når gudene har forundt hine land en overvettes rikdom, så skjedde det i det øyemed at den skulle komme gudenes yndling til gode. – Kongen av Serandib, og likevis kongen av Diu, sender deg disse våpen, sverd, spyd og skjold, samt buer og piler; for, sier de, vi akter det rådeligst å stå vergeløse like overfor den seierherre, der, likesom en guddom, har vist seg mektig nok til å bryte enhver motstand. – Til gjengjeld ber de alle, som den høyeste nåde, om ditt vennskap, og navnlig ber de at du, hvis du, som et rykte har sagt dem, til våren akter å tilintetgjøre den forvovne Perser-konge, – at du da vil skåne deres land for fiendtlig innfall.

Keiser Julian.

Ikke kunne en slik sendelse komme meg ganske uventet. De medbrakte gaver skal nedlegges i mitt skattkammer, og gjennom dere lar jeg deres herskere vite at det er min akt å holde vennskap med alle de folkeslag, som ikke – det være seg med våpen eller med underfundighet – stiller seg mine hensikter i veien. – Hva det angår, at man i deres fjernt-liggende land, forledet av mine lykkelige seiervinninger, har latt seg henrive til i meg å se en guddom, så vil jeg ikke videre innlate meg på den sak. Jeg akter gudene for høyt til at jeg skulle ville tilrane meg en upassende plass iblant dem, skjønt jeg vel vet at der oftere, og især i eldre tider, har levd helter og herskere, som har vært slik fremdragne av gudenes gunst og nåde, at det har vært vanskelig å si om de rettest var å regne til de dødelige eller til de udødelige. Om desslike ting er det imidlertid vågelig å dømme, selv for oss Grekere. Hvor mye mer da for dere? Altså, nok om dette. – Du, Eutherios, fører de fremmede til hvile og sørger for at intet fattes dem.

(Sendebudene og deres følge forlater salen ledsaget av husmesteren Eutherios. Keiser Julian stiger ned fra forhøyningen; hoffmennene og talerne omringer ham under beundrende lykkønskninger.)

Taleren Themisteos.

Så ung, – og allerede så høyt hedret fremfor alle andre keisere!

Taleren Mamertinos.

Jeg spør: vil ikke Fama fattes lunger til å forkynne ditt ry, i fall gudene, hva jeg visst håper, forunder deg et langt liv?

Taleren Themisteos.

Det skrekkens rop, som de flyktende Alemaner utstøtte ved Rhin-strømmens fjerneste bredder, det har veltet seg østover inntil det slo an imot Tauros og Kaukasos –

Taleren Mamertinos.

– nå runger det, som en buldrende gjenlyd, over hele Asien.

Krigsøversten Nevita.

Hva der har forferdet Inderne er denne likhet imellom vår greske Julian og hin makedoniske Alexander –

Taleren Mamertinos.

O, hva likhet! Hadde kong Alexander lønnlige fiender i sin egen leir? Hadde han et misunnelig og baktalerisk keiserhoff å kjempe imot?

Krigsøversten Nevita.

Sant, sant; og der var heller ingen udugelige hærførere, som hemmet Alexanders fremgang.

Keiser Julian.

Ursulos, det er min vilje at disse sendebuds komme skal gjøres bekjent både i staden og i rikets samtlige landskaper. Alt skal fortelles nøyaktig, – hvor de hører hjemme og hvilke gaver de har medbragt. Jeg vil ikke forholde borgerne noe av det, som kommer min styrelse ved. Du kan også la innflyte noen ord om den forunderlige mening blant Inderne, at Alexander skulle være kommet tilbake.

Skattmesteren Ursulos (nølende).

Tilgi meg, nådigste keiser, men –

Keiser Julian.

Nå?

Skattmesteren Ursulos.

Du har selv sagt at ved dette hoff skal ingen smiger tåles –

Keiser Julian.

Tilvisse, venn!

Skattmesteren Ursulos.

Så la meg da ærlig si deg at disse sendebud kom hit for å søke din forgjenger og ikke deg.

Keiser Julian.

Hva våger du å ville innbille meg!

Taleren Themisteos.

Ei, hvilken urimelig tale!

Taleren Mamertinos.

Hvilken oppdiktelse!

Skattmesteren Ursulos.

Det er sannhet. Jeg har lenge visst at disse menn skulle komme, – lenge før keiser Konstanzios lukket sine øyne. O, min nådigste herre, la ikke en falsk forfengelighet få inngang i ditt unge sinn –

Keiser Julian.

Nok, nok! Du vil altså dermed si at –?

Skattmesteren Ursulos.

Tenk selv etter. Hvordan skulle dine seire i Gallien, så berømmelige de enn har vært, i slik hast kunnet nå til hine fjerne folkeslags ører? Når sendebudene talte om keiserens heltegjerninger, så tenkte de på krigen imot Perser-kongen –

Krigsøversten Nevita.

Jeg visste ikke at krigen imot kong Sapores var blitt ført på den vis, at den skulle spre skrekk til verdens grense.

Skattmesteren Ursulos.

Sant; lykken har vært våre våpen imot i hine egne. Men ryktet om de store rustninger, som keiser Konstanzios påtenkte til våren, var det, der engstet Armenerne og de andre folkeslag. – O, regn dog tiden etter, herre; tell dagene, om du vil, og si så om annet er mulig. Ditt tog hit fra Gallien skjedde med en vidunderlig hurtighet; men hine menns reise fra de indiske øyer –; det ville dog være tifold vidunderligere i fall –; spør dem, og du skal få høre –

Keiser Julian (blek av vrede).

Hvorfor sier du meg alt dette?

Skattmesteren Ursulos.

Fordi det er sannhet og fordi jeg ikke kan tåle å se din unge skjønne heder formørket av en lånt kappe.

Taleren Themisteos.

Hvilken forvoven tale!

Taleren Mamertinos.

Hvilken høyst forvoven tale!

Keiser Julian.

Det kan du ikke tåle? Så! O, jeg kjenner deg bedre. Jeg kjenner alle dere gamle ved dette hoff. Det er gudene, hvis heder dere vil forringe. For er det ikke gudenes heder, at de makter store ting gjennom et menneske? Men dere hater dem – disse guder – hvis templer dere har nedbrutt, hvis billedstøtter dere har slått sønder og hvis skatter dere har tilranet dere. Dere har knapt tålt dem engang, disse våre høyst velgjørende guder. Dere har knapt tillatt at de fromme bar dem lønndomsfullt i hjertene. Nå vil dere også nedbryte det takknemlighetens tempel, som jeg har reist for dem i mitt hjerte; dere vil ta fra meg den erkjentlige tanke at jeg skylder de udødelige en ny og såre attråverdig velgjerning; – for er ikke heder å akte for en slik?

Skattmesteren Ursulos.

Den eneste himmelens Gud er mitt vitne at –

Keiser Julian.

Den eneste! Der har vi det igjen! Slik er dere alltid. Hvilken utålsomhet! Speil dere dog i oss. Sier vi at våre guder er de eneste? Akter vi ikke både Egypternes guder og hin jødiske Jehova, der visselig har utført store ting i sitt folk? Men dere derimot, – og det en mann, som du, Ursulos –! Er du en Romer, født av greske forfedre? Den eneste! Hvilken barbarisk uforskammethet!

Skattmesteren Ursulos.

Du har lovet at du ikke vil hate noen for hans meningers skyld.

Keiser Julian.

Det har jeg lovet; men jeg tåler heller ikke at dere tråkker oss for nær. Sendebudene skulle ikke være kommet for å –? Det vil altså med andre ord si at den store guddommelige Dionysos, der besynderlig har sin makt i å åpenbare menneskene de skjulte ting, – at han ikke skulle være virksom nå, likeså vel som i de henfarne tider. Bør jeg tåle dette? Er det ikke en overvettes frekkhet? Tvinges jeg ikke til å dra deg til regnskap?

Skattmesteren Ursulos.

Da vil alle kristne si at det er deres tro, du forfølger.

Keiser Julian.

Der skal ingen forfølges for troens skyld. Men har jeg rett til å slå en strek over, hva dere måtte gjøre dere skyldige i, bare fordi dere er kristne? Skal deres villfarelser skjerme deres feil? Hva har ikke dere forvovne menn allerede lenge øvet, både her ved hoffet og annetsteds? Hvordan har dere ikke smigret for alle laster og bøyde dere for alle luner? Ja, hva har ikke du, Ursulos, selv sett igjennom fingre med? Jeg tenker på hin skamløst utpyntede hårskjærer, hin salvestinkende nar, som nettopp fylte meg med ekkelhet her. Er du ikke skattmester? Hvordan har du kunnet gi etter for hans ublu fordringer?

Skattmesteren Ursulos.

Er det en brøde, at jeg har vært min herres tjener?

Keiser Julian.

Jeg bruker ikke desslike overdådige tjenere. Alle hine frekke halvmenn skal jages ut av palasset; og alle kokker og gjøglere og dansere likevis. En sømmelig tarvelighet skal innføres igjen.

(til Themisteos og Mamertinos.)

Dere, mine venner, skal gå meg til hånde i dette. – Og du, Nevita, hvem jeg, for at du kan tre opp med des større anseelse, gir en hærførers verdighet, – deg overdrar jeg å undersøke hvordan statens embeter er blitt forvaltet under min forgjenger, og især i de senere år. Du kan tilkalle bekvemme menn, hvem du vil, til å dømme med deg i disse saker.

(til de eldre hoffmenn og rådsherrer.)

Jeg har ingen bruk for dere. Da min begråtte frende på sitt dødsleie innsatte meg til sin arving, så ga han meg også i arv den rettferdighet, som hans lange svakhetstilstand hadde hindret ham selv fra å utøve. Gå hjem; og når dere har gjort rede og riktighet for dere, da kan dere dra hvorhen dere lyster.

Skattmesteren Ursulos.

Gud, Herren, oppholde og skjerme deg, min keiser!

(Han bøyer seg og går ut i bakgrunnen sammen med de eldre. Nevita, Themisteos og Mamertinos samt alle de unge samler seg om keiseren.)

Hærføreren Nevita.

Min opphøyede hersker, hvordan skal jeg til fulle takke deg for det tegn på din nåde, som du nettopp –

Keiser Julian.

Ingen takk. Jeg har i disse få dager lært å skatte din troskap og din dømmekraft. Også kunngjørelsen om de østerlandske sendebud overdrar jeg deg å avfatte. Skriv den slik, at de velgjørende guder ikke deri skal finne grunn til å fortørnes på noen av oss.

Hærføreren Nevita.

Jeg skal handle etter min keisers vilje både i det ene og i det andre.

(Han går ut til høyre.)

Keiser Julian.

Og nå, dere trofaste, nå priser vi de udødelige makter, som har vist oss den rette vei.

Taleren Themisteos.

De udødelige og deres mer enn dødelige yndling! Hvilken jubel vil vi ikke få høre gjennom riket, når det ryktes at du har fjernet hine voldsomme og egennyttige menn!

Taleren Mamertinos.

Med hvilken spenning og med hvilket utålmodig håp vil man ikke vente på valget av deres etterfølgere!

Taleren Themisteos.

Alle Grekere vil rope med en munn: Platon selv har tatt statens ror!

Taleren Mamertinos.

Nei, nei, verdige venn; alle Grekere vil rope: Platons utsagn er blitt til virkelighet, – bare en gud kan herske over menneskene!

Taleren Themisteos.

Nå ønsker jeg bare at de lykkebringendes velvilje må følge Nevita. Han har fått et stort og vanskelig verv; jeg kjenner ham ikke så nøye; men vi bør jo alle håpe at han må vise seg å være den rette –

Taleren Mamertinos.

Ganske visst; skjønt der vel turde finnes andre menn, som –

Taleren Themisteos.

Ikke vil jeg dermed ha sagt at det valg, som du, o uforliknelige keiser –

Taleren Mamertinos.

Nei, nei, på ingen måte!

Taleren Themisteos.

Men hvis det er en feil å brenne av iver etter å tjene en elsket hersker –

Taleren Mamertinos.

– da har du i sannhet mer enn en feilende venn –

Taleren Themisteos.

– selv om du ikke hedrer dem slik, som du har hedret den høyst lykkelige Nevita –

Taleren Mamertinos.

– selv om de måtte unnvære ethvert synlig tegn på din nåde –

Keiser Julian.

Vi vil ikke la noen dyktig mann unyttet og heller ikke ulønnet. Hva deg angår, Themisteos, da overdrar jeg deg stadsforstanderskapet her i Konstantinopel; og du, Mamertinos, kan berede deg på i det kommende år å reise til Rom og overta et av de ledige konsulater.

Taleren Themisteos.

Min keiser! Jeg svimler over så mye ære –!

Taleren Mamertinos.

Så høy en heder! Konsul! Fantes der noen tid en så høyt hedret konsul, som jeg? Mon Lucius, mon Brutus, mon Publius Valerius? Hva var disses heder imot min? Hine utnevntes av folket, men jeg av Julian!

En hoffmann.

Priset være den keiser, som lar rettferdigheten råde!

En annen hoffmann.

Priset han, hvis blotte navn slår barbarene med forferdelse!

Taleren Themisteos.

Priset være alle de opphøyede guder, som i samdrektighet har kastet sine forelskede øyne på en eneste mann, slik at denne eneste, når han første gang – det skje sent! – volder oss sorg og går bort, må sies å ha stilt Sokrates og Markus Aurelius og Alexander i skyggen!

Keiser Julian.

Der traff du tingens kjerne, min Themisteos! Til gudene er det vi skal oppløfte våre hender og våre hjerter. Jeg sier ikke dette for å belære dere, men for å påminne dere om, hva der ved dette hoff så lenge er blitt forsømt. Det være fjernt fra meg å ville tvinge noen. Men er jeg vel å laste, fordi jeg gjerne vil gjøre andre delaktige i den søte henrykkelse, som gjennomstrømmer meg idet jeg føler meg vugget i de udødeliges samfunn? Priset, priset være du, vinløvkransede Dionysos! For det er nærmest deg, som virker så store og hemmelighetsfulle ting. Gå dere nå hver til deres gjerning. Jeg, for min del, har tilsagt et gledesopptog gjennom stadens gater. Det skal ikke være noe gilde for mine hoffolk, ei heller et gjestebud innen fire vegger. Fritt kan borgerne slutte seg til meg, eller holde seg borte; jeg vil utskille de rene fra de urene, de fromme fra de villfarende. –

O, sol-konge, kast lys og skjønnhet over dagen! O, Dionysos, senk din svulmende herlighet over sinnene; fyll sjelene med ditt hellige stormsus, fyll dem inntil alle bånd brister og den frigjorte jubel drar ånde i dans og sang! – Liv, liv, liv i skjønnhet!

(Han går ilsomt ut til høyre. Hoffolkene samler seg i hviskende klynger og fjerner seg etter hvert.)

(En trang gate i Konstantinopel.)

(Stor sammenstimlen av mennesker; alle ser i en retning bortover gaten. Larm, sang og musikk av fløyter og trommer høres i noen avstand.)

En skomaker (i sin husdør, roper tvers over gaten).

Hva er på ferde, kjære nabo?

En kramhandler (i huset like overfor).

Man sier, det skal være noen syriske gjøglere, som er kommet til staden.

En fruktselger (på gaten).

Visst ikke; det er en egyptisk bande, som driver om med apekatter og dromedarer.

Hårskjæreren Eunapios (tarvelig kledd, søker forgjeves å slippe igjennom trengselen).

Plass dog, dere dårer! Hvor djevelen kan noen fjase og snadre på en slik ulykkesdag!

En kvinne (i et lite vindu).

Pst, pst; Eunapios! Smukke herre!

Hårskjæreren Eunapios.

Tal ikke til meg på åpen gate, din rufferske!

Kvinnen i vinduet.

List deg inn bakveien, søte venn!

Hårskjæreren Eunapios.

Tvi med deg! Er jeg opplagt til å skjemte –

Kvinnen i vinduet.

Du skal nok bli opplagt. Kom, smukke Eunapios; i forgårs fikk jeg en sending friske duer –

Hårskjæreren Eunapios.

O, du syndige verden! (vil forbi.) Plass, plass dog, i Satans navn; la meg komme frem!

Skriftlæreren Hekebolios (reisekledd og fulgt av et par belessede slaver, kommer fra en sidegate).

Er staden blitt en dårekiste? Alle skriker i munnen på hverandre, og ingen kan si meg beskjed. Ah, se, – Eunapios, min fromme bror!

Hårskjæreren Eunapios.

Bud og hilsen, ærverdige herre! Du er altså kommet tilbake til staden?

Skriftlæreren Hekebolios.

I dette øyeblikk; – jeg har helliget de hete høstmåneder til stille andakt på mitt landgods på Kreta. Men si meg for all ting, hva går her for seg?

Hårskjæreren Eunapios.

Ulykke og forvirring. Den nye keiser –

Skriftlæreren Hekebolios.

Ja, ja, jeg har hørt forunderlige rykter –

Hårskjæreren Eunapios.

Tifold verre enn ryktene. Alle tro tjenere er forjagne fra palasset.

Skriftlæreren Hekebolios.

Taler du sannhet?

Hårskjæreren Eunapios.

Ve meg; jeg selv var den første –

Skriftlæreren Hekebolios.

Forskrekkelig! Så er kanskje også jeg –?

Hårskjæreren Eunapios.

Tilvisse. Alle regnskaper skal undersøkes, alle gaver skal tas tilbake, alle unøyaktige oppebørsler –

Skriftlæreren Hekebolios (blek).

Gud forbarme seg!

Hårskjæreren Eunapios.

Herren være lovet, jeg har en god samvittighet.

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg også, jeg også; men allikevel –; ah, så er det saktens dog sant at keiseren har ofret til Apollon og Fortuna?

Hårskjæreren Eunapios.

Ja visst; men hvem bryr seg om slike småting?

Skriftlæreren Hekebolios.

Småting? Skjønner du da ikke, forblindede venn, at det er vårt sinnelag, som gode kristne, han forfølger?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva sier du? Herrens kors, skulle det være mulig?

Kvinner (i trengselen).

Der kommer de!

En mann (på et hustak).

Jeg kan se ham!

Andre stemmer.

Hvem kommer? Hvem, hvem?

Mannen på taket.

Keiser Julian. Han har vinløv i håret.

Folk på gaten.

Keiseren!

Hårskjæreren Eunapios.

Keiseren!

Skriftlæreren Hekebolios.

Kom, kom, fromme bror!

Hårskjæreren Eunapios.

Slipp meg, herre; jeg er slett ikke from.

Skriftlæreren Hekebolios.

Ikke from –?

Hårskjæreren Eunapios.

Hvem tør si meg på –? Vil man ødelegge meg? From? Når var jeg from? Jeg hørte engang til Donatistenes samfunn; det er mangfoldige år siden. Gid djevelen ta Donatistene! (banker på vinduet.) Hei, Barbara, Barbara; lukk opp, gamle teve!

(man slipper ham inn gjennom husdøren.)

Mengden.

Der er han! Der kommer han!

Skriftlæreren Hekebolios.

Alle unøyaktige oppebørsler –! Undersøkelse! O, forferdelsens lynslag!

(han lister seg bort med begge slavene.)

(Dionysos-toget kommer nedad gaten. Fløytespillere går foran; drukne menn, til dels utkledde som fauner og satyrer, danser etter takten. Midt i toget ser man keiser Julian, ridende på et esel, der er overtrukket med panterskinn; han er kledd som guden Dionysos, med en panterhud over skuldrene, vinløvkrans om pannen, og i hånden en med grønt omvundet stav, på hvis øverste ende der er festet en pinje-kongle. Halvnakne sminkede kvinner og ynglinger, dansere og gjøglere omringer ham; noen bærer vinkanner og drikkeskåler, andre slår tamburiner og beveger seg fremad under ville spring og fakter.)

Danserne (synger).

Ildnende drag av fylte skåler! Ildnende drag! Leppene nippende, øynene klippende, bukkeben trippende hyller deg, vingud, i svimlende lag!

Kvinnene (synger).

Kjærlighetslek, som ei natten selv tåler, prøv, dere bakkanter! Øv den i dagslysets tindrende stråler! Se, på sin panter sitter den herlige! Favn oss, bakkanter; kjenn, vi er hete; føl, vi er kjærlige; springende, syngende, ravende, gyngende, favn oss, bakkanter!

Keiser Julian.

Plass! Ryddelig, dere borgere! Vik ærbødig til side; ikke for oss, men for ham, som vi hedrer!

En røst i mengden.

Keiseren i skjøgers og gjøgleres selskap!

Keiser Julian.

Skam få dere, at jeg må ta til takke med slike. Blues dere ikke over å finne større fromhet og mer iver hos disse, enn hos dere selv?

En gammel mann.

Kristus opplyse deg, herre!

Keiser Julian.

Aha, du er en galileer! Og du vil tale med? Satt ikke din store mester til bords med syndere? Gikk han ikke ut og inn i hus, som holdtes for lite sømmelige? Svar meg på det.

Hårskjæreren Eunapios. (omringet av piker i kvinnen Barbaras husdør.)

Ja, svar, svar, om du kan, du dåre!

Keiser Julian.

Ei, se, – er du ikke hin hårskjærer, som –?

Hårskjæreren Eunapios.

En frigjort mann, nådigste keiser! – Plass, dere bakkanter; plass for en bror!

(han og pikene danser inn i Dionysos-togets rekker.)

Keiser Julian.

Det må jeg vel like. Speil dere i denne Greker, hvis dere har en gnist av de gamles ånd tilbake. Og det er vel fornødent, dette, dere borgere; for ingen gud er blitt så miskjent – ja, latterliggjort – som denne henrykkelse bringende Dionysos, hvem Romerne også kaller Bakkus. Mener dere, han er en gud for drukkenbolter? O, dere høyst uvitende, jeg ynker dere, hvis dere tenker så. Hvem annen enn ham er det, seerne og dikterne skylder sine vidunderlige gaver? Vel vet jeg at noen tillegger Apollon denne virksomhet, og det visselig ikke uten all føye; men da er sammenhengen helt annerledes å forstå, – hvilket jeg kan bevise av forskjellige skrifter. Dog, herom vil jeg ikke tvistes med dere på åpen gate. Heller ikke tillater tiden det. Ja, spott bare! Slå bare korsets tegn! Jeg ser det godt. Dere pep gjerne i fingrene; dere kastet gjerne steiner etter meg, om dere våget det. – O, må jeg ikke skamme meg over denne stad, der er sunket ned under barbarene og som ikke vet noe bedre, enn å holde fast ved en vankundig Jødes villfarende påfunn! – Fremad! Til side; – stans oss ikke!

Danserne.

Se, på sin panter sitter den herlige!

Kvinnene.

Kjenn, vi er hete; føl, vi er kjærlige; – favn oss, bakkanter!

(Opptoget dreier under sangen inn i en sidegate; mengden ser til i stum forundring.)

(Keiserens boksal i palasset. Inngangsdør på venstre side; en mindre døråpning med forheng for til høyre.)

(Husmesteren Eutherios kommer fra venstre, fulgt av to tjenere, der bærer tepper.)

Husmesteren Eutherios (roper imot rommet til høyre).

Agilo, Agilo, varmt rosenvann! Keiseren vil i bad.

(han går ut til høyre med begge tjenerne.)

(Keiser Julian kommer ilferdig fra venstre. Han bærer ennå panterhuden og vinløvkransen; i hånden har han den omvundne stav. Han går et par ganger opp og ned ad gulvet, derpå slenger han staven hen i en krok.)

Keiser Julian.

Var der skjønnhet i dette? – –

Hvor var oldingene med det hvite skjegg? Hvor var de rene jomfruer med bånd om pannen, med sømmelige later, tuktige midt i dansens glede?

Tvi dere, dere skjøger! – –

(han river panterhuden av og kaster den til side.)

Hvor er skjønnheten blitt av? Kan ikke keiseren by den stå opp igjen, og så står den opp?

Tvi over denne stinkende utukt! – –

Hvilke ansikter! Alle laster skrek ut av disse forstyrrede drag. Kroppens og sjelens bylder –

Fy, fy! Et bad, Agilo! Stanken kveler meg.

Badetjeneren Agilo (i døråpningen til høyre).

Badet er rede, nådigste herre!

Keiser Julian.

Badet? La bli med det. Hva er legemets smuss å regne imot alt det annet? Gå!

(Agilo går ut igjen. Keiseren står en stund i tanker.)

Seeren fra Nazareth satt til høybord mellom tollere og syndere. –

Hvori ligger svelget mellom hint og dette? – –

(Skriftlæreren Hekebolios kommer inn fra venstre og stanser engstelig ved døren.)

Keiser Julian.

Hva vil du, mann?

Skriftlæreren Hekebolios (på kne).

Herre!

Keiser Julian.

Ah, hva ser jeg? Hekebolios; – er det virkelig deg?

Skriftlæreren Hekebolios.

Den samme, og dog en annen.

Keiser Julian.

Min gamle lærer. Hva vil du? Stå opp!

Skriftlæreren Hekebolios.

Nei, nei, la meg ligge. Og vredes ikke over at jeg gjør bruk av min fordums rett til å gå ut og inn hos deg.

Keiser Julian (kaldt).

Jeg spurte hva du ville meg.

Skriftlæreren Hekebolios.

Min gamle lærer, sa du. O, om jeg kunne kaste glemselens slør over hine tider!

Keiser Julian (som før).

Jeg forstår. Du mener at –

Skriftlæreren Hekebolios.

O, at jeg kunne synke i jorden og dølge min skamfullhet! Se, se, – her ligger jeg for deg, en mann, hvis hår er i ferd med å gråne, – en mann, som har gransket og grunnet alle sine dager og som nå må bekjenne at han for vill og at han førte sin elskede lærling vill!

Keiser Julian.

Hva ønsker du å si med det?

Skriftlæreren Hekebolios.

Du kalte meg din gamle lærer. Se, her ligger jeg for dine føtter, ser med undren opp til deg og kaller deg min nye lærer.

Keiser Julian.

Reis deg, Hekebolios!

Skriftlæreren Hekebolios (reiser seg).

Du skal høre alt, herre, og døm meg så etter din rettferdighet. – Da du var borte ble det meg nesten utålelig å leve ved din høye forgjengers hoff. Jeg vet ikke om du har erfart at jeg forfremmedes til keiserinnens foreleser og til utdeler av milde gaver? Akk, kunne æresposter erstatte meg savnet av min Julian? Jeg holdt nesten ikke lenger ut å se på, hvordan menn, der bar en pralende dyd til skue, tok imot foræringer og stikkpenger av alle slags. Det ble meg forhatt, dette samkvem med grådige lykkejegere, hvis forbønn var til fals for enhver, som kunne oppveie klingende ord med klingende gull. O, min keiser, du vet ikke hva her har gått i svang –!

Keiser Julian.

Jeg vet det, jeg vet det.

Skriftlæreren Hekebolios.

Et tarvelig liv i ensomhet lokket meg. Så ofte det kunne skje, dro jeg til Kreta, til mitt beskjedne Tuskulum – min lille landgård –, hvor ikke all dyd syntes å være flyktet fra verden. Der har jeg levd også denne sommer, overveiende de menneskelige ting og de himmelske sannheter.

Keiser Julian.

Lykkelige Hekebolios!

Skriftlæreren Hekebolios.

Da nådde ryktet om alle dine vidunderlige gjerninger til Kreta –

Keiser Julian.

Ah!

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg spurte meg selv: er han mer enn et menneske, denne høyst makeløse yngling? Under hvis beskyttelse står han? Er det på slik vis at de kristnes gud pleier åpenbare sin makt –?

Keiser Julian (spent).

Nå; nå!

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg ga meg til å forske de gamles skrifter igjennom på ny. Lys for lys gikk opp for meg –; o, at måtte tilstå dette!

Keiser Julian.

Tal ut, – jeg besverger deg!

Skriftlæreren Hekebolios (kaster seg på kne).

Straff meg i din rettferdighet, herre; men avstå fra din ungdoms villfarelser om de guddommelige ting! Ja, nådigste keiser, du er hildet i villfarelse; og jeg – o, ufattelig at ikke skammen dreper meg –, jeg, jeg har vært med å føre deg vill –

Keiser Julian (med utbredte armer).

Kom i min innerste favn!

Skriftlæreren Hekebolios.

O, jeg bønnfaller deg, vis takknemlighet imot de udødelige guder, hvis yndling du er! Og kan du ikke dette, så straff meg fordi jeg gjør det i ditt sted –

Keiser Julian.

Kom, kom i min åpne favn, sier jeg!

(han løfter ham opp, trykker ham i sine armer og kysser ham.)

Min Hekebolios! Hvilken stor og uventet glede!

Skriftlæreren Hekebolios.

Herre, hvordan skal jeg forstå dette?

Keiser Julian.

O, du vet da ikke –? Hva tid kom du til staden?

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg gikk fra skipet for en time siden.

Keiser Julian.

Og ilte like hit?

Skriftlæreren Hekebolios.

På angstens og angerens vinger, herre!

Keiser Julian.

Uten å tale med noen?

Skriftlæreren Hekebolios.

Ja, ja, uten å tale med noen; men –?

Keiser Julian.

O, så kan du jo ikke vite –

(han omfavner ham igjen.)

Min Hekebolios, erfar det da nå! Jeg, så vel som du, har avkastet villfarelsens åk. Den udødelige sol-konge, hvem vi mennesker skylder så mye, har jeg innsatt i sin fordums rett; Fortuna har mottatt sitt offer av mine ydmyke hender, og hvis du i dette øyeblikk finner meg trett og en smule avkreftet, så er det fordi jeg nylig har feiret en høytid til ære for den guddommelige Dionysos.

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg hører, og jeg forbauses!

Keiser Julian.

Se her, – ennå sitter kransen i mitt hår. Under mengdens glade tilrop –, ja, der var temmelig mange –

Skriftlæreren Hekebolios.

Og jeg, som ikke har anet så store ting!

Keiser Julian.

Nå vil vi samle alle sannhetsvenner og visdomselskere om oss, alle sømmelige og ærbare dyrkere av gudene; – der er allerede noen, – dog ikke rett mange –

(Livlegen Cæsarios, ledsaget av flere embetsmenn og herrer ved det forrige hoff, kommer inn fra venstre.)

Keiser Julian.

Ah, der har vi jo den gode Cæsarios, – i tallrik følge, og med et ansikt, som tyder på noe viktig.

Livlegen Cæsarios.

Nådigste keiser, vil du tillate din tjener et spørsmål i sitt eget og i alle disse bekymrede menns navn?

Keiser Julian.

Spør, min kjæreste Cæsarios! Er du ikke min elskede Gregors bror? Spør, spør!

Livlegen Cæsarios.

Si meg da, o herre –

(han bemerker Hekebolios.)

Hva ser jeg! Hekebolios her?

Keiser Julian.

Nylig hjemkommet –

Livlegen Cæsarios (vil trekke seg tilbake).

Da ber jeg om å måtte vente –

Keiser Julian.

Visst ikke, min Cæsarios; denne venn tør høre alt.

Livlegen Cæsarios.

Venn, sier du? O, min keiser, disse fengslinger skjer altså ikke med din vilje?

Keiser Julian.

Hva taler du om?

Livlegen Cæsarios.

Du vet det altså ikke? Krigsøversten Nevita – hærføreren, som han nå kaller seg – lar, under påskudd av at det skjer på dine vegne, anstille forfølgelser imot alle din forgjengers betrodde menn.

Keiser Julian.

Undersøkelser, høyst nødvendige undersøkelser, min Cæsarios!

Livlegen Cæsarios.

O, men, herre, forby ham å fare så voldsomt frem. Bokføreren Pentadios ettersøkes av soldater, og likeså en viss pretorian-høvding, hvis navn du har forbudt å nevne; du vet, hvem jeg mener, herre, – denne ulykkelige mann, der allerede med hele sitt hus holder seg skjult i angst for deg.

Keiser Julian.

Du kjenner ikke denne mann. I Gallien omgikk han med høyst forvovne tanker.

Livlegen Cæsarios.

La så være; men nå er han jo uskadelig. Dog ikke han alene trues med undergang; også skattmesteren Ursulos er fengslet –

Keiser Julian.

Ah, Ursulos? Det var altså dog fornødent.

Livlegen Cæsarios.

Fornødent! Var det fornødent, herre? Tenk deg dog Ursulos, denne olding, på hvem ingen plett hviler, – denne mann, for hvis ord høy og lav bøyer seg i ærefrykt –

Keiser Julian.

Denne mann uten all dømmekraft, sier jeg! Ursulos er en ødeland, som uten innvendinger har mettet hofftjenernes grådighet. Og han er dessuten en ubrukelig mann i statssaker. Jeg har selv erfart det. Jeg ville aldri turde betro ham å motta fremmede fyrsters sendebud.

Livlegen Cæsarios.

Og dog ber vi deg, herre, så mange vi her står for deg: vær høymodig – både imot Ursulos og imot de øvrige.

Keiser Julian.

Hvem er de øvrige?

Livlegen Cæsarios.

Altfor mange, frykter jeg. Jeg vil bare nevne underskattmesteren Evagrios, den forrige husmester, Saturninos, overdommeren Kyrenos og – –

Keiser Julian.

Hvorfor stanser du?

Livlegen Cæsarios (nølende).

Herre, – blant de anklagede er også hofforeleseren Hekebolios.

Keiser Julian.

Hva?

Skriftlæreren Hekebolios.

Jeg? Umuligt!

Livlegen Cæsarios.

Anklaget for å ha tatt stikkpenger av uverdige embetssøkere –

Keiser Julian.

Og det skulle Hekebolios –? En mann, som Hekebolios –?

Skriftlæreren Hekebolios.

Hvilken skjendig bakvaskelse! O, Kristus – hva jeg ville si – o, dere himmelske guddommer!

Livlegen Cæsarios.

Ah!

Keiser Julian.

Hva mener du?

Livlegen Cæsarios (kaldt).

Intet, min nådigste keiser!

Keiser Julian.

Cæsarios!

Livlegen Cæsarios.

Ja, min høye herre?

Keiser Julian.

Ikke herre; kall meg din venn.

Livlegen Cæsarios.

Tør en kristen kalle deg så?

Keiser Julian.

Jeg ber deg: nær ikke desslike tanker, Cæsarios! Du må ikke tro dette. Hva kan jeg for, at alle hine anklagede menn er kristne? Viser ikke det bare at de kristne har forstått å tilrane seg alle innbringende embeter? Men tør keiseren tillate at rikets viktigste embeter forvaltes slett?

(til de øvrige.)

Dere mener dog vel ikke at det er deres tro, som har opptent meg til harm imot de uredelige? Jeg kaller alle guder til vitne på at jeg ikke vil man skal fare frem imot dere kristne uten etter lov og dom, og heller ikke at man overhodet skal tilføye dere noe ondt. Dere, eller i alle fall mange av dere, er jo dog fromme, ettersom jo også dere tilber den herre, der er allmektig og som hersker over hele den synlige verden. – O, min Cæsarios, er det ikke ham, hvem også jeg tilber, bare under andre navn?

Livlegen Cæsarios.

Forund meg, nådigste herre –

Keiser Julian.

For øvrig er det min akt å vise mildhet, hvor slikt sømmelig kan skje. Hva Hekebolios angår, så må ikke hans lønnlige fiender innbille seg at de skal få lov til å skade ham med angivelser eller med annet slags lumpne renker.

Skriftlæreren Hekebolios.

Min keiser! Mitt skjold og mitt vern!

Keiser Julian.

Heller ikke vil jeg at man ubarmhjertig skal ta brødet fra alle ringere hofftjenere. Jeg tenker slik på hin hårskjærer, som jeg jog bort. Det fortryter meg. Mannen kan bli. Han så meg ut til å være et menneske, som forstår sitt håndverk til gagns. Ære være desslike menn! Så vidt kan jeg gå, min Cæsarios, men heller ikke videre. Ursulos får selv bære følgene. Jeg må handle slik at rettferdighetens blinde og dog så nøyeseende gudinne ikke får noen grunn til å rynke sine øyenbryn over en dødelig, i hvis hender hun har nedlagt et så stort ansvar.

Livlegen Cæsarios.

Etter dette har jeg ikke et ord mer å si for de ulykkelige. Jeg ber bare om å måtte forlate hoffet og staden.

Keiser Julian.

Det vil du?

Livlegen Cæsarios.

Ja, nådigste keiser!

Keiser Julian.

Du er stivnakket, likesom din bror.

Livlegen Cæsarios.

De nye ting gir meg mye å tenke på.

Keiser Julian.

Jeg hadde store hensikter med deg, Cæsarios! Det ville være meg såre kjært om du kunne gi slipp på dine villfarelser. Kan du det ikke?

Livlegen Cæsarios.

Gud vet, hva jeg for en måned siden hadde kunnet; – nå kan jeg det ikke.

Keiser Julian.

Et giftemål i en av de mektigste slekter skulle stå deg åpent. Betenker du deg ikke?

Livlegen Cæsarios.

Nei, nådigste herre!

Keiser Julian.

En mann, som du, kunne i hast stige fra stilling til stilling. Cæsarios, skulle det ikke være mulig at du turde være med meg på å fremme de nye ting?

Livlegen Cæsarios.

Nei, nådigste herre!

Keiser Julian.

Jeg mener ikke her; men annetsteds. Det er min akt å dra bort. Konstantinopel er meg høylig imot; dere galileere har fordervet det for meg i alle måter. Jeg går til Antiokia; der finner jeg en bedre jordbunn. Du skulle ledsage meg. Vil du det, Cæsarios?

Livlegen Cæsarios.

Nådigste herre, jeg vil også til de østlige landskaper; men jeg vil reise alene.

Keiser Julian.

Og hva vil du der?

Livlegen Cæsarios.

Oppsøke min gamle far; hjelpe Gregor å styrke ham til den kamp, som forestår.

Keiser Julian.

Gå!

Livlegen Cæsarios.

Lev vel, min keiser!

Keiser Julian.

Lykkelige far, der har så ulykkelige sønner!

(han vinker med hånden; Cæsarios og hans ledsagere bøyer seg dypt og går ut til venstre.)

Skriftlæreren Hekebolios.

Hvilken forvoven og høyst usømmelig tross!

Keiser Julian.

Mitt hjerte er såret til blods av dette og av mye annet. Du, min Hekebolios, skal følge meg. Jorden brenner under meg i denne forgiftede galileiske stad! Jeg vil skrive til hine visdomsvenner Kytron og Priskos, som har vunnet så stort ry i de senere år. Maximos kan jeg hver dag vente hit; han skal gå med oss. – Jeg sier deg, der forestår oss lykkelige seiersdager, Hekebolios! I Antiokia, venn, – der kommer vi til å møtes med den uforliknelige Libanios, – og der er vi Helios nærmere i hans oppstandelse. – O, denne dragende lengsel imot sol-kongen –!

Skriftlæreren Hekebolios.

Ja, ja, ja –!

Keiser Julian (omfavner ham).

Min Hekebolios! – Visdom; lys; skjønnhet!

ANNEN HANDLING.

(En stor forhall i keiserens palass i Antiokia. Åpen inngang i bakgrunnen; på den venstre vegg er en dør, som fører inn til de indre værelser.)

(På et opphøyet sete i forgrunnen til høyre sitter keiser Julian omgitt av sitt hoff. Dommere, talere, diktere og lærere, iblant disse læreren Hekebolios, sitter på lavere seter nedenfor ham. Lenet opp imot veggen, nær ved utgangen, står en mann, kledd som kristen prest; han skjuler ansiktet i sine hender og synes hensunket i bønn. En stor forsamling av stadens borgere fyller hallen. Ved utgangsdøren står vakt; likeså ved døren til venstre.)

Keiser Julian (taler til de forsamlede).

Så stor fremgang har gudene forundt meg. Knapt en eneste stad har jeg nærmet meg på min reise, uten at jo galileere i hele hoper har strømmet meg i møte på landeveien, jamrende over sine villfarelser og givende seg inn under de guddommelige makters varetekt. Hva er spotternes dårlige adferd å regne imot dette? Er ikke spotterne nærmest å ligne med hunder, der i sin uvitenhet hyler opp imot måneskiven? Dog vil jeg ikke nekte at det har fortørnet meg å erfare at enkelte av denne stads innbyggere har latt falle hånlige ord om den levevis, som jeg har innskjerpet Kybeles, den gode gudinnes, prester å føre. Burde ikke ærefrykten for så opphøyet en guddom frita hennes tjenere for å gjøres til gjenstander for spott? Jeg tilroper hine dumdristige mennesker: er dere barbarer, ettersom dere ikke vet, hvem Kybele er? Skal jeg være nødt til alvorlig å minne dere om at dengang det romerske herredømme truedes så hardt av hin puniske feltherre, hvis grav jeg for ikke lang tid siden har sett i Libyssa, – da ga den kumeiske Sibylle det råd å ta Kybeles billedstøtte ut av templet i Pessinos og føre det til Rom? Hva nå presternes levemåte vedkommer, da har noen oppholdt seg over at det er blitt dem forbudt å spise røtter og alt, hva der gror langsetter jorden, mens det tillates dem å nyte urter og frukter, som har sin vekst i høyden. O, dere høyst vankundige, – jeg ynker dere, at dere ikke fatter dette! Kan da menneskets ånd nære seg av det, der kryber langs jorden? Lever ikke sjelen av alt det, som higer oppad imot himmelen og imot solen? Disse ting vil jeg ikke vidløftigere omtale i dag. Hva mer derom er å si, det vil dere erfare av et skrift, som jeg arbeider på i mine våkende netter, og som jeg håper om føye tid skal bli forelest både i læresalene og på torvene.

(han reiser seg.)

Og hermed, mine venner, hvis ingen har noe ytterligere å foredra –

En borger (trenger seg frem).

O, nådigste keiser, la meg ikke gå uhørt!

Keiser Julian (setter seg atter).

Visst ikke, min venn! Hvem er du?

Borgeren.

Jeg er kornhandleren Medon. O, herre, hvis ikke min kjærlighet til deg, du opphøyede og guddommelige –

Keiser Julian.

Frem med din sak, mann!

Medon.

Jeg har en nabo, Alites, som nå i mange år har skadet meg på alle tenkelige måter; han handler nemlig også med korn og går meg på den skammeligste vis i næringen –

Keiser Julian.

Aha, min gode Medon, du ser dog velnært nok ut.

Medon.

Det er heller ikke dette, allernådigste keiser! O, ved de ærverdige guder, hvem jeg lærer å elske og prise høyere dag for dag, – de fornærmelser, han tilføyer meg, skulle jeg overse; men hva jeg umulig kan tåle –

Keiser Julian.

Han håner dog ikke gudene?

Medon.

Han gjør det, som verre er, – ja, i alle fall det, som er likeså forvovent; han – o, jeg vet knapt om harmen tillater meg å utsi det – han håner deg selv, allernådigste herre!

Keiser Julian.

Så? Hvilke ord har han brukt?

Medon.

Han har slett ingen ord brukt; han har brukt det, som verre er.

Keiser Julian.

Og hva er verre?

Medon.

En purpurfarget kåpe –

Keiser Julian.

Den bærer han? Ei, ei, det er dristig.

Medon.

Ja, du store vingefotede Merkur, når jeg tenker på, hvordan den kåpe ville bekommet ham i din forgjengers tid! Og dette hovmodets kledebon har jeg hver dag for øyne –

Keiser Julian.

Dette kledebon, kjøpt for penger, som kunne vært dine –

Medon.

O, nådigste keiser, – straff denne formastelige mann; la ham utjages av staden; min kjærlighet til vår store opphøyede hersker tillater meg ikke å være vitne til en slik uforskammet anmasselse.

Keiser Julian.

Si meg, gode Medon, hva slags kledningsstykker bærer Alites foruten purpurkåpen?

Medon.

Det husker jeg sannelig ikke, herre; jeg tenker, de vanlige; jeg har bare lagt merke til purpurkåpen.

Keiser Julian.

Altså purpurkåpe og ugarvede såler –

Medon.

Ja, herre; det ser likeså latterlig som uforskammet ut.

Keiser Julian.

Den ting må vi bøte på, Medon!

Medon (lykkelig).

Ah, nådigste herre –!

Keiser Julian.

I morgen tidlig kommer du hit i palasset –

Medon (ennå lykkeligere).

Jeg skal komme ganske tidlig, nådigste keiser!

Keiser Julian.

Du melder deg hos min husmester –

Medon.

Ja, ja, min allernådigste keiser!

Keiser Julian.

Av ham mottar du et par purpurstøvler, stukne med gull –

Medon.

Akk, akk, min gavmilde herre og keiser!

Keiser Julian.

Disse støvler bærer du hen til Alites, ifører ham dem og sier ham at han for all ting må ta dem på hver gang han heretter får i sinde å vise seg i purpurkåpe på gaten ved lys dag –

Medon.

Keiser Julian.

– og når du det har gjort, kan du fortelle ham fra meg at han er en narr, hvis han tror seg hedret ved purpurkåpen uten å eie purpurets makt. – Gå; og kom igjen etter støvlene i morgen!

(Kornhandleren Medon går slukøret bort under borgernes latter; hoffmennene, talerne, dikterne samt de øvrige klapper i hendene og tilroper keiseren bifall.)

En annen borger (trer frem av hopen).

Priset være keiserens rettferdighet! O, hvor denne nidske kornpuger har fortjent å straffes slik! O, hør meg og la din nåde –

Keiser Julian.

Aha; jeg synes, jeg kjenner ditt ansikt. Var ikke du en av dem, som ropte foran min vogn da jeg dro inn i staden?

Borgeren.

Jeg var en av de ivrigste ropere, uforliknelige keiser! Jeg er skatteoppkreveren Malkos. Akk, ta deg av meg! Jeg fører en rettstrette med et ondt og gjerrig menneske –

Keiser Julian.

Og derom kommer du til meg? Gis her ikke dommere –?

Skatteoppkreveren Malkos.

Saken er noe innviklet, høye keiser! Den dreier seg om en mark, som jeg har gitt hin onde mann i forpaktning og som jeg for syv år siden la meg til, da en del av Apostel-kirkens jordegods ble solgt.

Keiser Julian.

Se, se; kirkegods altså?

Malkos.

Redelig ervervet; men nå nekter dette menneske å svare meg avgift, og heller ikke vil han gi eiendommen tilbake, alt under påskudd av at denne mark engang skal ha tilhørt Apollons tempel og, som han sier, urettelig skal være blitt templet fratatt for mange år siden.

Keiser Julian.

Hør, si meg, Malkos, – du er visst en av galileerens tilhengere?

Malkos.

Nådigste keiser, det er en gammel vane i vår slekt å bekjenne Kristus.

Keiser Julian.

Og det sier du slik like til, uten sky?

Malkos.

Min motstander er dristigere enn jeg, herre! Han går ut og inn av sitt hus, som før; han flyktet ikke fra staden da det ryktedes at du ville komme.

Keiser Julian.

Flyktet ikke? Og hvorfor skulle han det, han, en mann, som står på gudenes beste?

Malkos.

Allernådigste keiser, du har uten tvil hørt tale om bokføreren Thalassios?

Keiser Julian.

Hva! Hin Thalassios, som, for å innynde seg hos min forgjenger, mens jeg sto baktalt og faretruet i Gallien, her, i Antiokia, midt på torvet foreslo borgerne at de skulle be keiseren sende dem Cæsar Julians hode!

Malkos.

Herre, det er denne din dødsfiende, som foruretter meg.

Keiser Julian.

Sannelig, Malkos, imot denne mann har jeg likeså stor grunn til klage, som du.

Malkos.

Tifold større, min nådige keiser!

Keiser Julian.

Og hva mener du? Skal vi to slå våre saker sammen og forklage ham på en gang?

Malkos.

O, hvilken overvettes nåde! Jeg tifold lykkelige mann!

Keiser Julian.

Du tifold dårlige! Thalassios går ut og inn av sitt hus som før, sier du? Han er ikke flyktet fra staden ved mitt komme. Thalassios har kjent meg bedre enn du. Vekk med deg, menneske! Når jeg forklager Thalassios for mitt hode, kan du forklage ham for din mark.

Malkos (hendervridende).

Jeg tifold ulykkelige!

(Han går ut i bakgrunnen; de forsamlede tilklapper atter keiseren bifall.)

Keiser Julian.

Rett så, mine venner; gled dere over at det er lyktes meg, ikke ganske uverdig, å begynne denne dag, der særlig er viet til en høytid for den strålende Apollon. For er det ikke en visdomsvenn verdig å overse de fornærmelser, der rettes imot ham selv, mens han strengt straffer den urett, som tilføyes de udødelige guder? Jeg minnes ikke om hin lærdommens kronede dyrker, Markus Aurelius, noensinne har vært i et lignende tilfelle; men har han vært det, da bør vi håpe at han har handlet ikke aldeles ulikt meg, der setter en ære i ydmykt å følge hans fotspor.

La dette tjene dere til rettesnor for, hva dere har å iaktta for fremtiden. I palasset, på torvet, ja, i teatret – hvis jeg ikke vemmedes ved å betrede et slikt dårskapens sted – kan det være sømmelig at dere hilser meg med tilrop og en glad klappen i hendene. En slik hyllest, vet jeg, er blitt vel opptatt både av den makedoniske Alexander og av Julius Cæsar, hvilke menn det av lykkens gudinne også ble forundt å skinne fremfor andre dødelige.

Men ser dere meg tre inn i et tempel, da er det en annen sak. Da vil jeg at dere skal tie eller rette deres tilrop imot gudene og ikke imot meg, hvem dere ser skride frem med nedslagne øyne og en senket panne. Og allermest håper jeg at dere vil iaktta dette i dag, da jeg har å ofre til en så høyst overordentlig og mektig guddom, som han, hvem vi kjenner under navn av solkongen, og som blir enn større i våre øyne når vi betenker at han er den samme, hvem visse østerlandske folkeslag kaller Mithra.

Og hermed, – hvis ellers ingen har noe å si –

Presten ved døren (retter seg i været).

I Gud Herrens navn!

Keiser Julian.

Hvo taler der?

Presten.

En Guds og keiserens tjener.

Keiser Julian.

Kom nærmere. Hva vil du?

Presten.

Tale til ditt hjerte og til din samvittighet.

Keiser Julian (springer opp).

Hvilken røst! Hva ser jeg! Tross skjegg og kledning –! Gregor!

Presten.

Ja, min høye herre!

Keiser Julian.

Gregor! Gregor fra Nazianz!

Gregor fra Nazianz.

Ja, nådige keiser!

Keiser Julian (er steget ned, har grepet hans hender og ser lenge på ham).

Litt eldet; brunere; førere. Nei; det var bare i første øyeblikk; nå er du den samme, som da.

Gregor fra Nazianz.

O, var det dog så med deg, herre!

Keiser Julian.

Aten. Hin natt i buegangen. Ingen mann har ligget mitt hjerte så nær som du.

Gregor fra Nazianz.

Ditt hjerte? Akk, keiser, av ditt hjerte har du utrevet en bedre venn enn meg.

Keiser Julian.

Du mener Basilios?

Gregor fra Nazianz.

Jeg mener en større enn Basilios.

Keiser Julian (formørket).

Ah, så! Det er dette, du kommer for å si meg? Og i denne kledning –

Gregor fra Nazianz.

Jeg har ikke valgt denne kledning, herre!

Keiser Julian.

Du ikke? Hvem da?

Gregor fra Nazianz.

Han, der er større enn keiseren.

Keiser Julian.

Jeg kjenner disse galileiske talemåter. For vårt vennskaps skyld, spring dette over.

Gregor fra Nazianz.

La meg da begynne med å si deg hvordan det er gått til at du ser meg her, viet til prest i den kirke, som du forfølger.

Keiser Julian (med et hvast blikk).

Forfølger!

(han stiger atter opp på forhøyningen og setter seg.)

Nå kan du tale videre.

Gregor fra Nazianz.

Du vet, hva jeg mente om de guddommelige ting under vårt glade samliv i Aten. Men fjernt lå det dengang fra min tanke å forsake jordens gleder. Ærelyst eller tørst etter rikdom, det tør jeg nok si, har aldri fristet meg; dog ble jeg neppe sannheten tro, hvis jeg ville nekte at mitt øye og mitt sinn hang undrende ved all den herlighet, som åpnet seg for meg i Grekernes gamle vitenskap og kunst. Kjekleriene, alle hine smålige stridigheter i vår kirke, bedrøvet meg dypt; men jeg tok ingen del i dem; jeg tjente mine landsmenn i verdslige ting; videre ikke. –

Da kom tidender fra Konstantinopel. Det ble sagt at Konstanzios var død av skrekk over dine foretagender og hadde innsatt deg til sin arving. Mottatt som en overmenneskelig, og med seiersryktet flyvende foran deg, var du, Galliens og Germaniens helt, uten sverdslag steget opp på Konstantins sete. Verden lå for dine føtter.

Da kom atter tidender. Verdens herre rustet seg til krig imot himmelens herre –

Keiser Julian.

Gregor, hva fordrister du deg –!

Gregor fra Nazianz.

Legemenes herre rustet seg til krig imot sjelenes herre. Jeg står her for deg i kjødets frykt og skjelvelse; men jeg tør ikke lyve. Vil du høre sannheten, eller skal jeg tie?

Keiser Julian.

Du skal tale, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Hva har ikke mine trosfeller måttet lide allerede i disse få måneder? Hvor mange dødsdommer er ikke blitt avsagt og fullbyrdede på den grusomste måte? Statsskriveren Gaudenzios, – Artemios, hin forhenværende statholder i Egypten, – begge tribunene Romanos og Vinzenzios –

Keiser Julian.

Du kjenner ikke disse ting. Jeg sier deg at rettferdighetens gudinne ville ha utgytt tårer, hvis hine forrædere hadde sluppet med livet.

Gregor fra Nazianz.

La så være, min keiser; men jeg sier deg at der er felt en dødsdom, som rettferdighetens gud aldri kan tilgi deg. Ursulos! Denne mann, som var deg en venn i trengselsfulle dager! Ursulos, som med fare for sitt eget liv forstrakte deg med penger i Gallien; Ursulos, hvis hele brøde var hans kristentro og hans oppriktighet –

Keiser Julian.

Ah, dette har du fra din bror Cæsarios!

Gregor fra Nazianz.

Straff meg, herre; men skån min bror.

Keiser Julian.

Du vet godt at du intet våger, Gregor! For øvrig vil jeg gi deg rett i at Nevita har faret for strengt frem.

Gregor fra Nazianz.

Ja, denne barbar, hvem det under Grekersminken ikke lykkes å fornekte sin herkomst –!

Keiser Julian.

Nevita er nidkjær for sitt verv, og jeg kan ikke selv være overalt. Over Ursulos har jeg oppriktig sørget, og jeg beklager dypt at hverken tid eller omstendigheter tillot meg selv å undersøke hans sak. Jeg hadde visselig skånet ham, Gregor! Jeg har også tenkt på å gi hans arvinger tilbake, hva han måtte ha etterlatt seg.

Gregor fra Nazianz.

Høye keiser, du skylder meg intet regnskap for dine handlinger. Jeg har bare villet si deg at alle disse tidender slo ned som et lyn både i Cæsaræa og i Nazianz og i de øvrige kappadokiske steder. Hvordan skal jeg skildre deg virkningen? Våre innbyrdes tvistemål forstummet under den felles fare. Mange av kirkens usunne lemmer falt fra; men i mange likegyldige hjerter tentes Herrens lys i en aldri før anet klarhet. Under alt dette brøt trengslene inn over Guds folk. Hedningene – ja, min keiser, de, som jeg kaller hedninger – begynte å true, å forurette, å forfølge oss –

Keiser Julian.

Gjengjeld, – gjengjeld, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Det være langt fra meg å ville forsvare alt, hva mine trosbrødre kan ha forøvet i utskeiende iver for kirkens sak. Men du, som er høyt opplyst, og som er alles hersker, du tør ikke tåle at de levende straffes for de dødes feil. Dette er dog skjedd i Kappadokia. De kristnes fiender, få i antall, men tørstende etter vinding og brennende av iver etter å være de nye embetsmenn til behag, har vakt uro og bekymring hos befolkningen både i stedene og på landet.

Jeg tenker ikke her nærmest på de forhånelser, vi har måttet lide, ei heller på de krenkelser av vår vel ervervede eiendomsrett, som vi i den senere tid idelig har vært utsatte for. Hva der mest bekymrer meg og alle mine alvorlige brødre, det er den fare, som dette medfører for sjelene. Mange er ubefestede i troen og makter ikke ganske å se bort fra de jordiske goder. Den harde medfart, som nå må døyes av enhver den, der bærer kristennavnet, har allerede hatt mer enn et frafall til følge. Herre, dette er et sjeleran fra Guds rike.

Keiser Julian.

O, min kloke Gregor, – hvor kan du tale så? Jeg forbauses! Skulle du ikke tvert om, som en god galileer, glede deg over at deres samfunn blir disse mennesker kvit?

Gregor fra Nazianz.

Nådige keiser, jeg er ikke av den mening. Jeg har selv vært en likegyldig i troen, og jeg holder enhver slik for en syk, der har helbredens mulighet i seg så lenge han blir i kirkens skjød. Slik tenkte også vår lille menighet i Nazianz. Bekymringsfulle brødre og søstre kom sammen for å rådslå om hjelp imot tidens nød. Med dem forenet seg utsendinger fra Cæsaræa og fra de andre steder. Min far er avfeldig, og – som han med sorg bekjenner – han har ikke det faste urokkelige sinn, som i disse trengselens dager kreves av den, der sitter på bispesetet. Da vedtok forsamlingen, at der til hans medhjelper skulle utkåres en yngre mann, som kunne holde Herrens hjord sammen.

Valget falt på meg.

Keiser Julian.

Ah!

Gregor fra Nazianz.

Jeg var den tid fraværende på en reise. Men i mitt fravær, og uten å rådspørre meg, innviet min far meg til prest og sendte meg den prestelige kledning.

Dette budskap traff meg i Tiberina, på min landgård, hvor jeg tilbrakte noen dager sammen med min bror og med min ungdomsvenn Cæsaræeren Basilios.

Herre, – var min dødsdom blitt meg forkynt, det kunne ikke ha forferdet meg mer enn dette.

Jeg prest! Jeg ville det, og jeg ville det ikke. Jeg måtte det, – og jeg turde det ikke. Jeg brøt med Gud Herren, slik som patriarken brøt med ham i den gamle pakts dager. Hva der foregikk med meg i den natt, som fulgte på, det vet jeg ikke. Men det vet jeg, at før hanen gol, talte jeg ansikt til ansikt med den korsfestede. – Da ble jeg hans.

Keiser Julian.

Dårskap; dårskap! Jeg kjenner disse drømmer.

Gregor fra Nazianz.

På hjemreisen kom jeg gjennom Cæsaræa. O, hvilken sørgelig tilstand fant jeg ikke der! Jeg fant staden full av flyktende landboere, som hadde forlatt hus og hjem, fordi tørken i denne sommer hadde sviet avlingen av og lagt alle vinberger, alle oljehager øde. For å unngå hungersdøden hadde de tydd til de hungrende. Der lå de – menn, kvinner og barn – i klynger langs husveggene; feber rystet dem, sulten grov i deres innvoller. Hva hadde Cæsaræa å by dem, – denne utarmede ulykkelige stad, som ennå bare halvt har reist seg etter det store jordskjelv for to år siden? Og midt under dette, under brennende hete, under hyppige jordstøt, måtte vi se ugudelige offerfester foregå ved dag og natt. De omstyrtede altere gjenoppbygdes i all hast; offerblodet rant i strømmer; gjøglere og skjøger drev under sang og dans gjennom stadens gater.

Herre, – kan det undre deg, om mine hardt prøvede brødre, i den hjemsøkelse, som overgikk dem, trodde å øyne en himmelens straff fordi de så lenge hadde tålt vantroen og vantroens forargelige tegn iblant seg?

Keiser Julian.

Hvilke tegn sikter du til?

Gregor fra Nazianz.

De oppskremtes, de febersykes rop ble stedse høyere; de krevde at stadens forstandere skulle avlegge for Kristus et håndgripelig vitnesbyrd ved å la nedrive, hva der ennå står som et minne om hedenskapets fordums makt i Cæsaræa.

Keiser Julian.

Du vil da vel ikke dermed si at –?

Gregor fra Nazianz.

Stadens styresmenn lot tillyse et møte, hvor også jeg var til stede. Du vet, nådigste keiser, at alle templer er borgerskapets eiendom. Borgerne kan altså forføye over dem etter egen fri vilje.

Keiser Julian.

Nå, nå? Og om så var?

Gregor fra Nazianz.

I hint forferdelige jordskjelv, som overgikk Cæsaræa for to år siden, ble alle templer ødelagt på et nær.

Keiser Julian.

Ja, ja; Fortunas tempel.

Gregor fra Nazianz.

På det møte, jeg taler om, vedtok menigheten å fullbyrde Guds straffende verk, som et vitnesbyrd om at de ville holde seg helt og alene til ham og ikke lenger tåle forargelsen i sin midte.

Keiser Julian (hest).

Gregor – fordums venn, – har du ditt liv kjært?

Gregor fra Nazianz.

Menigheten fattet da en beslutning, som jeg ikke kunne billige, men som fikk nesten alle stemmer for seg. Men da vi fryktet for at saken skulle komme i en forvansket skikkelse for dine ører, og kanskje opptenne deg til vrede imot staden, så ble det vedtatt at en mann skulle begi seg hit for å la deg vite, hva vi har besluttet og hva der nå vil skje.

Opphøyede hersker, – der fantes ingen annen, som var villig til å påta seg dette verv. Jeg måtte da påta meg det. Det er derfor, herre, at jeg her i ydmykhet står for deg og lar deg vite at vi kristne i Cæsaræa har vedtatt at det tempel, hvori hedningene i sin tid dyrket en falsk guddom under navnet Fortuna, skal nedrives og jevnes med jorden.

Keiser Julian (springer opp).

Og dette må jeg fornemme med mine egne ører! Så uhørte ting våger en enkelt mann å si meg!

Hoffmenn, talere og diktere.

O, fromme keiser, tål ikke dette! Straff denne forvovne!

Læreren Hekebolios.

Han er avsindig, herre! La ham gå. Se, se, – vanviddet gnistrer ut av hans øyne.

Keiser Julian.

Ja, vel må dette kalles vanvidd. Men det er mer enn vanvidd. Å ville nedrive dette utmerkede tempel, oppreist for en likeså utmerket gudinne! Og er det ikke nettopp denne gudinne, hvis gunst jeg skylder de gjerninger, hvorom selv de fjerneste folkeslag taler? Hva håp om seier og hell skulle jeg etter denne dag kunne gjøre meg, hvis jeg lot slikt skje? – Gregor, jeg befaler deg å reise tilbake til Cæsaræa og la borgerne vite at jeg forbyr dette formastelige verk.

Gregor fra Nazianz.

Det er ikke gjørlig, herre! Saken er nå kommet dertil, at den er blitt oss et valg imellom menneskefrykt og lydighet under Gud. Vi kan ikke vike.

Keiser Julian.

Da skal dere vel få føle, hvor langt keiserens arm rekker!

Gregor fra Nazianz.

Keiserens arm er veldig i de jordiske ting; og jeg, som andre, skjelver under den.

Keiser Julian.

Så vis det i gjerning! Ah, dere galileere, dere stoler på mitt langmot. Lit ikke på det; for sannelig –

(Larm ved inngangen. Hårskjæreren Eunapios, fulgt av flere borgere, styrter inn.)

Keiser Julian.

Hva er dette? Eunapios, hva er hendt deg?

Hårskjæreren Eunapios.

O, at mine øyne måtte være vitne til slikt syn!

Keiser Julian.

Hva syn har du hatt?

Hårskjæreren Eunapios.

Se, allernådigste keiser, jeg kommer blodig, forslått, og dog lykkelig over å være den første, som påkaller din straff –

Keiser Julian.

Tal mann; – hvem har slått deg?

Hårskjæreren Eunapios.

Tillat meg, herre, å bære min klage frem.

Jeg gikk i denne morgenstund utenfor byen for å oppsøke det lille Venus-tempel, som du nylig har latt sette i stand. Da jeg kom derut, lød sang og fløytespill meg i møte. Kvinner oppførte skjønne danser i forhallen, og innenfor fant jeg det hele rom fylt av en jublende skare, mens prestene foran alteret foretok de ofringer, du har påbudt.

Keiser Julian.

Ja, ja; og så?

Hårskjæreren Eunapios.

Knapt hadde jeg fått tid til i andakt å vende mine tanker imot denne henrykkende gudinne, hvem jeg særlig ærer og dyrker, – da trengte en stor sverm av unge menn inn i templet –

Keiser Julian.

Dog ikke galileere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jo, herre, – galileere.

Keiser Julian.

Ah!

Hårskjæreren Eunapios.

Hvilket opptrinn fulgte så ikke på! Gråtende under voldsmennenes skjellsord og stokkeslag flyktet hine dansende piker fra forhallen inn til oss. Galileerne falt over oss alle, mishandlet oss og forhånet oss på den skjendigste måte.

Keiser Julian (stiger ned av forhøyningen).

Vent, vent!

Hårskjæreren Eunapios.

Akk, hadde denne overlast bare rammet oss alene! Men de utemmelige gikk videre. Ja, nådigste keiser, – med et ord: alteret er nedrevet, gudinnens billedstøtte knust i stykker, offerdyrenes innvoller kastet utenfor til føde for hundene –

Keiser Julian (går opp og ned).

Vent, vent, vent!

Gregor fra Nazianz.

Herre, denne ene manns ord er ikke nok –

Keiser Julian.

Ti!

(til Eunapios.)

Kjente du noen av disse tempelskjendere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jeg ikke, herre; men disse borgere kjente flere av dem.

Keiser Julian.

Ta vakt med dere. Grip så mange av de skyldige, som dere kan få fatt på. Kast dem i fengsel. De fangne skal navngi de øvrige; og når jeg har dem alle i min makt –

Gregor fra Nazianz.

Hva da herre?

Keiser Julian.

Det vil bøddelen kunne si deg. Både du og borgerne i Cæsaræa skal erfare, hva dere har å vente, dersom dere med galileisk stivsinn holder fast ved deres forehavende.

(Keiseren går i heftig vrede ut til venstre; Eunapios og hans vitner fjerner seg med vakten; den øvrige forsamling skilles ad.)

(Et torv i Antiokia. I forgrunnen til høyre munner en gate ut på torvet; til venstre i bakgrunnen ser man inn i et trangt og buktet strede.)

(En stor menneskemengde oppfyller torvet. Selgere roper med kramvarer. På flere steder er borgerne stimlet sammen i ivrig talende klynger.)

En borger.

Men, du gode himmelens gud, hva tid skjedde denne ulykke.

En annen borger.

I morges, sier jeg; ganske tidlig i morges.

Fargeren Fokion (som er kommet gående fra gaten til høyre).

Kjære mann, finner du det passende å kalle dette en ulykke? Jeg kaller det en forbrytelse, og det, til og med, en høyst frekk forbrytelse.

Den annen borger.

Ja, ja; det er ganske sant; det var høyst frekt gjort.

Fargeren Fokion.

Tenke seg til – ja, er det ikke overfallet i Venus-templet dere taler om? Jo. Tenke seg til, sier jeg, på en tid, da keiseren selv er i staden –! Og så å velge en dag, som denne, – en dag –

En tredje borger (nærmer seg de talende).

Hør, si meg, gode fremmede, hva er det egentlig –?

Fargeren Fokion.

Jeg sier, en dag som denne, da vår opphøyede hersker selv vil forrette ved Apollon-festen.

Den tredje borger.

Ja, visst, det vet jeg; men hvorfor fengsler man disse kristne?

Fargeren Fokion.

Hva? Fengsler man dem? Er man virkelig kommet dem på spor?

(høye skrik høres.)

Hyss; hva er det? Ja, ved gudene, tror jeg ikke man har dem!

(En gammel kvinne, forstyrret og med utslått hår, baner seg vei gjennom menneskemassen; hun er omringet av andre kvinner, som forgjeves søker å holde henne tilbake.)

Den gamle kvinne.

Hold ikke på meg! Han er min eneste; han er min alderdoms barn! Slipp meg; slipp meg! Kan da ingen si meg, hvor jeg skal finne keiseren?

Fargeren Fokion.

Hva vil du keiseren, gamle moder?

Den gamle kvinne.

Jeg vil ha min sønn igjen. Hjelp meg! Min sønn! Hilarion! O, tenk, de tok ham fra meg! De brøt inn i huset til oss, – og så tok de ham!

En av borgerne (til Fokion).

Hvem er den kvinne?

Fargeren Fokion.

Hva? Kjenner du ikke enken Publia, – salmesyngersken?

Borgeren.

Ah, ja, ja, ja!

Kvinnen Publia.

Hilarion! Mitt barn! Hva vil de gjøre med ham? Ah, se, Fokion, – er du der? En Guds lykke at jeg traff en kristen bror –

Fargeren Fokion.

Hyss, stille, stille; skrik ikke så; keiseren kommer.

Kvinnen Publia.

O, den ugudelige keiser! Vredens Herre hjemsøker oss for hans synders skyld; hungersnød herjer landene; jorden skjelver under oss!

(En tropp soldater kommer fra gaten til høyre.)

Tropp-føreren.

Til side; gjør plass her!

Kvinnen Publia.

O, kom, gode Fokion; – hjelp meg for vårt vennskaps og vårt broderskaps skyld –

Fargeren Fokion.

Er du gal, kvinne? Jeg kjenner deg ikke.

Kvinnen Publia.

Hva? Kjenner du meg ikke? Er du ikke fargeren Fokion? Er du ikke sønn av –?

Fargeren Fokion.

Jeg er ikke sønn av noen. Gå fra meg, kvinne? Du er jo gal. Jeg kjenner deg ikke; jeg har aldri sett deg.

(han skynder seg inn i trengselen.)

En underfører (med soldater fra høyre.)

Gjør ryddig her!

(Soldatene trenger menneskemengden inn imot husveggene. Den gamle Publia faller om i kvinnenes armer til venstre. Alle stirrer forventningsfullt bortover gaten.)

Fargeren Fokion. (i klyngen bak vaktpostene til høyre.)

Ja, ved solens gud, kommer han ikke der, den velsignede herre!

En soldat.

Treng ikke så på der bak!

Fargeren Fokion.

Kan dere se ham? Den mann med det hvite bind om pannen, det er keiseren.

En borger.

Den mann, som er ganske hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Ja, ja, nettopp han.

Borgeren.

Men hvorfor er han hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Rimeligvis for hetens skyld; – eller nei, bi litt, jeg tenker det er som offerprest at han –

En annen borger.

Vil da keiseren ofre selv?

Fargeren Fokion.

Ja, keiser Julian gjør alting selv.

En tredje borger.

Han ser ikke så veldig ut som keiser Konstanzios.

Fargeren Fokion.

Det synes jeg dog. Han er ikke så høy, som den forrige keiser; men så er hans armer lenger enn hins. Og så har han et blikk, – o, dere venner –! Ja, nå kan dere ikke se det; han slår øyet ærbart ned under gangen. Ja, ærbar er han, det må dere tro. Kvinner ser han ikke til. Jeg tør sverge på, at siden hans hustrus død har han ikke rett mange ganger –; jeg skal si dere, han skriver hele natten. Derfor er også hans fingre ofte så sorte som en fargers; ja, likesom mine. Jeg er også farger. Dere må tro, jeg kjenner keiseren bedre enn de fleste. Jeg er barnefødt her i staden; men jeg har levd femten år i Konstantinopel inntil nå for ganske nylig –

En borger.

Skulle der være noe i det rykte at keiseren tenker å bo her stadig?

Fargeren Fokion.

Jeg kjenner keiserens hårskjærer, og han sier det. Gid nå bare ikke disse skammelige opptøyer måtte egge ham altfor mye.

En borger.

Akk, akk, det skulle være harmelig!

En annen borger.

Ble keiseren her, så falt der litt av til oss alle.

Fargeren Fokion.

Det hadde også jeg stolet på; derfor flyttet jeg over. Men nå får vi gjøre vårt beste, venner; når keiseren kommer forbi, vil vi oppløfte glade tilrop både til ham og til Apollon.

En borger (til en annen).

Hva er det egentlig for en Apollon, som folk er begynt å tale så mye om?

Den annen borger.

Ei, det er jo presten i Korinth, – han, som vannet, hva den hellige Paulus hadde plantet.

Den første borger.

Ja så; ja, nå synes jeg, jeg minnes det.

Fargeren Fokion.

Ei, ei, ei, det er ikke den Apollon; det er en ganske annen; det er solkongen, – den store lyrespillende Apollon.

Den annen borger.

Ah så; den Apollon! Er han bedre?

Fargeren Fokion.

Ja, det skulle jeg mene. – Se, se, der kommer han. O, den høyst velsignede herre!

(Keiser Julian, kledd som yppersteprest, kommer omgitt av offerprester og tempeltjenere. Hoffmenn og lærde, hvoriblant læreren Hekebolios, har sluttet seg til toget; likeså borgerfolk. Foran keiseren går fløytespillere og harpeslagere. Soldater og stadstjenere med lange stokker gjør ryddig foran og på sidene.)

Mengden på torvet (klapper i hendene).

Priset være keiseren! Lovet være Julian, helten og den lykkebringende!

Fargeren Fokion.

Hilset være Julian og solkongen! Leve Apollon!

Borgerne (i forgrunnen til høyre).

Keiser, keiser, bli lenge iblant oss!

(Keiser Julian gir et tegn med hånden; toget stanser.)

Keiser Julian.

Borgere av Antiokia! Ikke vet jeg i hast å nevne den ting, der skulle kunne fryde mitt hjerte mer, enn disse deres oppmuntrende tilrop. Og vel kan mitt hjerte tiltrenge denne vederkvegelse.

Det var med åndens nedslagenhet at jeg tiltrådte denne vandring, der skulle være en gledens og en oppløftelsens gang. Ja, jeg vil ikke legge skjul på det, jeg var i morges ikke langt fra å bringes ut av den sinnets likevekt, som det for en visdomselsker er sømmeligst å bevare under alle tilskikkelser.

Men skulle noen nenne å gå i rette med meg herfor? Jeg gir enhver å betenke, hvilke formasteligheter man annetsteds pønsker på og her allerede har satt i verk.

Kvinnen Publia.

Herre, herre!

Fargeren Fokion.

O, fromme og rettsindige keiser, straff disse forvovne!

Kvinnen Publia.

Herre, gi meg Hilarion igjen!

Fargeren Fokion.

Alle gode borgere anroper om din gunst for staden.

Keiser Julian.

Søk å vinne gudenes gunst, da har dere visselig min. Og er det ikke billig at Antiokia heri går foran? Er det ikke som om solgudens øye med særlig velbehag hvilte på denne stad? Forhør dere hos vidt bereiste menn, og dere skal erfare, i hvilket sørgelig overmål det annetsteds er lyktes villfarelsen å legge våre hellige steder øde. Hva står tilbake? En levning hist og her; og intet av det beste.

Men hos dere, dere borgere av Antiokia! O, mine øyne fyltes med gledestårer, da jeg første gang så denne uforliknelige helligdom, Apollons eget hus, som man neppe skulle kunne tenke seg oppført av menneskehender. Står ikke den herliges bilde derinne som før i ukrenket skjønnhet? Ikke en kant er avhakket eller smuldret på hans alter; ikke en revne er å se i de ranke bærende støtter.

O, når jeg betenker dette, – når jeg føler bindet om min panne, – når jeg ser nedad denne kledning, der er meg dyrebarere enn purpurkåpen, da fornemmer jeg gudens nærhet i en hellig isnen.

Se, se, lyset sitrer om oss i herlighet!

Føl, føl, luften er svanger med friske kransers duft!

Skjønne jord, lysets og livets hjem, gledens hjem, og lykkens og skjønnhetens hjem, – hva du var, skal du bli! – I solkongens favn! Mithra, Mithra!

Fremad på vår seiersgang!

(Toget setter seg atter, under mengdens bifallsrop, i bevegelse, men de forreste stanser ved inngangen til det trange strede, hvorigjennom et annet tog kommer ned imot torvet.)

Keiser Julian.

Hva hindrer oss?

Læreren Hekebolios.

Nådigste herre, der er noe på ferde oppe i gaten.

Sang (langt borte).

Salig å lide, salig å dødes; salig bak trengslenes dal å oppstå.

Fargeren Fokion.

Galileerne, herre! Man har dem!

Kvinnen Publia.

Hilarion!

Fargeren Fokion.

Man har dem! Jeg hører lenkene –

Keiser Julian.

Forbi dem –!

Hårskjæreren Eunapios (ilsomt gjennom mengden).

Det er lyktes over all måte, herre!

Keiser Julian.

Hvem er de, disse skamløse?

Hårskjæreren Eunapios.

Noen av dem er borgere her av staden; men de fleste skal være flyktende landmenn fra Kappadokia.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke se dem. Fremad, har jeg befalt!

Fangenes sang (nærmere).

Salig, med henfarne blodvitner møtes; salig, martyriets krans å få.

Keiser Julian.

De avsindige. Ikke så nær til meg! Vakt, vakt!

(Begge tog er imidlertid støtt sammen i trengselen. Apollon-toget nødes til å gjøre holdt, mens toget med fangene, menn i lenker, omgitte av soldater og ledsaget av en stor menneskemengde, skrider forbi.)

Kvinnen Publia.

Mitt barn! Hilarion!

Hilarion (blant fangene).

Gled deg, min moder!

Keiser Julian.

Dere arme forvillede! Når jeg hører vanviddet slik tale ut av dere, da tviler jeg nesten på at jeg har rett til å straffe dere.

En annen stemme (blant fangene).

Til side; ta ikke tornekronen fra oss.

Keiser Julian.

Natt og redsel, – hvilken røst er det!

Vaktføreren.

Herre, det var denne, som talte.

(han støter frem en av fangene, en ung mann, der holder en halvvoksen yngling ved hånden.)

Keiser Julian (med et skrik).

Agathon!

Fangen (ser på ham og tier).

Keiser Julian.

Agathon, Agathon! Svar meg; er du ikke Agathon?

Fangen.

Jo.

Keiser Julian.

Du imellom disse! Tal til meg!

Agathon.

Jeg kjenner deg ikke.

Keiser Julian.

Du kjenner meg ikke? Du vet ikke, hvem jeg er?

Agathon.

Jeg vet at du er jordens herre; derfor kjennes jeg ikke ved deg.

Keiser Julian.

Og barnet –? Er det din unge bror?

(til vaktføreren.)

Denne mann må være uskyldig.

Hårskjæreren Eunapios.

Herre, denne mann er just lederen av det hele. Han har selv tilstått det; ja, han har endog rost seg av sin gjerning.

Keiser Julian.

Så selsomt kan da hunger og sykdom og ulykke forville et menneskes sinn.

(til fangene.)

Si bare med et ord at dere angrer, og der skal intet ondt tilføyes dere.

Kvinnen Publia (skriker).

Si det ikke, Hilarion!

Agathon.

Vær sterk, kjære bror!

Kvinnen Publia.

Gå, gå til det, som venter deg, min eneste!

Keiser Julian.

Hør og betenk dere, dere andre –

Agathon (til fangene).

Velg mellom Kristus og keiseren!

Fangene.

Lovet være Herren i det høye!

Keiser Julian.

Forferdelig er galileerens villedende makt. Dette må knekkes. Forbi dem, de vederstyggelige! De skygger for gleden; de mørkner dagen med sin rugende dødslengsel. – Fløytespillere, – menn, kvinner, – stem i! Sang, – sang til pris for liv og lys og lykke!

Apollon-toget (synger).

Deilig å kjøles av rosenes krans; deilig å vugges i soldagens glans!

Fangetoget.

Salig å senkes i blodfylte graver; salig å avdø mot himmelens have!

Apollon-toget.

Deilig å ånde i virakens flod.

Fangetoget.

Salig å kveles i osende blod.

Apollon-toget.

Nytelsens fylte flømmende skåler rikt du, Apollon, din dyrker tilmåler.

Fangetoget.

Fresende brannsår og flådde ben heles av En!

Apollon-toget.

Deilig å juble i solhåps-gløden!

Fangetoget.

Salig å våndes i bloddåps-døden!

(Begge tog har under sangen passert hverandre. Mengden på torvet ser til i dump stillhet.)

(Den hellige lund omkring Apollons tempel. Forhallen, båren av søyler, og hvortil en bred trappe fører opp, ses mellom trærne i bakgrunnen til venstre.)

(En mengde mennesker løper forskrekkede og under høye klagerop omkring i lunden. Langt borte høres musikken fra festtoget.)

Kvinner.

Forbarmelse! Nå skalv jorden igjen!

En flyktende mann.

Hvilken redsel! Tordenslag under føttene –

En annen mann.

Var det virkelig så? Var det jorden, som skalv?

En kvinne.

Følte du det ikke? Treet der svaiet så det suste i løvkronen.

Mange stemmer.

Hør, hør, hør!

Noen.

Det er vogner inne på brosteinene.

Andre.

Det er trommer. Hør musikken –; keiseren kommer!

(Apollon-toget ses kommende fra høyre side gjennom lunden og oppstiller seg under spill av fløyter og harper i en halvkrets foran templet.)

Keiser Julian (vendt imot templet, med opprakte hender).

Jeg mottar varslet! –

Så nær har jeg aldri følt meg i forbund med de udødelige guder.

Buesvingeren er iblant oss. Jorden drønner under hans hæl, slik, som den drønnet fordum, da han i vrede trampet den trojanske strandbredd.

Men det er ikke imot oss at han retter det rynkede bryn. Det er imot hine ulykkelige, som hater ham og hans solskinnende rike.

Ja, – så visst, som lykkens eller ulykkens fylde gir den rette målestok for gudenes gunst imot de dødelige, – så visst åpenbarer seg her forskjellen imellom oss og hine.

Hvor er galileerne nå? Noen under bøddelens hender, andre flyktende i de trange streder, askegrå av redsel, med utspilte øyne, – et skrik mellom de halvåpne tenner –, og med håret reisende seg i skrekk eller avrevet i fortvilelse.

Og hvor er vi? Her, i Dafnes friske lund, hvor dryaders duftende ånde kjøler våre tinninger, – her, foran den herliges herlige tempel, ombølget av lyrers og av fløyters klang, – her, i lys, i lykke, i trygghet, og med guden selv åpenbaret iblant oss.

Hvor er galileernes gud? Hvor er Jøden, hin korsfestede tømmermannssønn? La ham åpenbare seg. Han vokter seg nok!

Og derfor sømmer det seg vel å fylle helligdommen. Der vil jeg med egne hender forrette den tjeneste, som så langt fra tykkes meg ringe og upassende, at jeg tvert om setter den over enhver annen.

(Han går i spissen for toget gjennom folkemengden hen imot templet.)

En stemme (roper i trengselen).

Stans, ugudelige!

Keiser Julian.

En galileer iblant oss?

Den samme stemme.

Ikke videre, gudsfornekter!

Keiser Julian.

Hvo er den mann, som taler?

Andre stemmer i hopen.

En galileer-prest. En blind olding. Her står han.

Atter andre.

Vekk, vekk med den skamløse!

(En gammel blind mann, i prestelig kledning, og støttet av to, likeledes prestelig kledde, yngre menn, støtes frem så han kommer til å stå nedenfor tempeltrappen og foran keiseren.)

Keiser Julian.

Ah, hva må jeg se! Si meg, gamle mann, er ikke du biskop Maris av Kalkedon?

Den gamle mann.

Jo, jeg er denne vår kirkes uverdigste tjener.

Keiser Julian.

Den uverdigste kaller du deg; og jeg tror ikke at du har så ganske urett. Hvis jeg ikke feiler, har du vært en av dem, som ivrigst har satt splid imellom galileerne innbyrdes.

Biskop Maris.

Jeg har gjort det, som tynger meg dypere ned i anger. Da du tok herredømmet, og ditt sinnelag ryktedes, da omspentes mitt hjerte av en usigelig angst. Alderdomssvekket, og blind, som jeg var, ga jeg ikke den tanke rom, å sette meg opp imot jordens mektige herre. Ja, – Gud være meg nådig – jeg forlot den hjord, jeg var satt til å skjerme, dro meg forsagt ut av alt det, som truende samlet seg om Herrens menighet, og søkte ly her i Syria på min landgård –

Keiser Julian.

Se, se; ytterst selsomt! Og du, denne forsagte mann, som før har skattet keiserens gunst så høyt, du trer nå frem for meg, som du nettopp har gjort, og kaster meg et forhånelsens tilrop like i ansiktet!

Biskop Maris.

Nå frykter jeg deg ikke lenger; for nå har Kristus helt og holdent mitt hjerte. I kirkens trengsels-tid gikk dens lys og herlighet opp for meg. Alt det blod, du utgyter, – all den vold og urett, som du øver, skriker imot himmelen, slår med velde tilbake, runger for mitt døve øre og viser meg i min blindhets natt, hva vei jeg har å gå.

Keiser Julian.

Dra hjem, gamle mann!

Biskop Maris.

Ikke før du har lovet å avstå fra denne din djevelske fremferd. Hva tenker du på? Vil støvet reise seg imot ånden? Vil jordens herre styrte himmelens herre? Ser du da ikke at vredens dag er over oss for dine synders skyld? Kildene uttørres, likesom øyne, der har grått seg lens. Skyene, der skulle la fruktbarhetens manna falle over oss, drar våre hoder forbi og utgyter seg ikke. Den jord, som har vært forbannet siden dagenes morgen, den skjelver og skjelver under keiserens blodskyld!

Keiser Julian.

Hva gunst venter du av din gud for denne overvettes nidkjærhet, tåpelige olding? Håper du på at din galileiske mester, lik fordum, skal gjøre et underverk og skjenke deg ditt syn igjen?

Biskop Maris.

Jeg har det syn jeg ønsker; og jeg takker Herren at han slukte mitt legemlige øye, så jeg forskånes for å se den mann, der går i en grufullere natt enn jeg.

Keiser Julian.

Plass for meg!

Biskop Maris.

Hvorhen?

Keiser Julian.

I solkongens hus.

Biskop Maris.

Du går ikke. Jeg forbyr deg det i den enestes navn!

Keiser Julian.

Vanvittige gubbe! – Vekk med ham!

Biskop Maris.

Ja, legg hånd på meg! Men hvo der våger det, hans hånd skal visne. Vredens Gud skal åpenbare seg i sin velde –

Keiser Julian.

Din gud er ingen veldig gud. Jeg skal vise deg at keiseren er sterkere enn han –

Biskop Maris.

Fortapt! – Så lyser jeg da forbannelsen over deg, du kirkens frafalne sønn!

Læreren Hekebolios (blek).

Herre og keiser, la ikke dette skje!

Biskop Maris (med høy røst).

Forbannet være du, Julianos Apostata! Forbannet være du, keiser Julian! Gud Herren har utspyttet deg av sin munn! Forbannet være dine øyne og dine hender! Forbannet være ditt hode og all din gjerning!

Ve, ve, ve over apostaten! Ve, ve, ve – –

(Et hult rullende drønn fornemmes. Templets tak og søyler vakler og synes å styrte sammen under et tordnende brak mens hele bygningen innhylles i en støvsky. Mengden utstøter et forferdelsens skrik; mange flykter, andre faller til jorden. En stund er der åndeløs stillhet. Litt etter litt synker støvskyen og man ser Apollons tempel i ruiner.)

Biskop Maris (hvis begge ledsagere er flyktet, står alene og sier dempet):

Gud talte.

Keiser Julian (blek og med dempet røst).

Apollon talte. Hans tempel var besmittet; derfor knuste han det.

Biskop Maris.

Og jeg sier deg, det var den Herre, som lagde Jerusalems tempel i grus.

Keiser Julian.

Hvis så er, da skal galileerens kirker stenges, og hans prester skal under svøpeslag piskes til å reise dette tempel igjen.

Biskop Maris.

Prøv, avmektige! Hvo maktet å reise Jerusalems tempel, da Golgatas fyrste hadde lyst forstyrrelsen over det?

Keiser Julian.

Jeg skal makte det! Keiseren skal makte det! Deres gud skal gjøres til løgner. Stein på stein skal jeg oppbygge hint Jerusalems tempel, i drakt og herlighet, som det var i Salomos dager.

Biskop Maris.

Ikke stein skal det lykkes deg å føye til stein; for det er forbannet av Herren.

Keiser Julian.

Vent, vent; du skal få se – i fall du kunne se – du, som står der forlatt og hjelpeløs, famlende ut i natten uten å vite hvorhen du skal flytte din fot.

Biskop Maris.

For meg lyser det lyn, som engang skal slå deg og dine.

(Han famler seg ut. Keiser Julian står tilbake, omringet av en liten blek og skrekkslagen skare.)

TREDJE HANDLING.

(I Antiokia. En åpen søylegang med billedstøtter og et vannspring foran. På venstre side, inne i søylegangen, fører en trapp opp til det keiserlige palass.)

(En skare hoffmenn, lærere, diktere og talere, blant dem livlegen Oribases og dikteren Herakleos, er forsamlet, dels inne i søylegangen, dels foran omkring vannspringet; de fleste av dem er kledde i forrevne kapper med filtret hår og skjegg.)

Dikteren Herakleos.

Dette levnet holder jeg ikke lenge ut. Stå opp med solen, gå i kaldt bad, løpe og fekte seg trett bakefter –

Livlegen Oribases.

Det er dog alt til hope rett sunt.

Dikteren Herakleos.

Er det også sunt å ete havtang og rå fisk?

En hoffmann.

Er det sunt å skulle sluke kjøttet i store stykker, ganske blodig, som det kommer fra slakteren?

Dikteren Herakleos.

Kjøtt har jeg ikke sett mye av i den siste uke. Det meste går til ofringene. Jeg tror, at innen føye tid vil man kunne si om de høyst ærverdige guder at de er de eneste kjøttetere i Antiokia.

Livlegen Oribases.

Du er ennå den gamle spottefugl, o Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Ei, hva tenker du, venn! Det være langt fra meg å spotte keiserens vise forordninger. Velsignet være keiser Julian! Trer han ikke i de udødeliges fotspor? For, si meg, synes der ikke å være innført en viss sparsomhet også i det guddommelige hushold?

En hoffmann.

Ha-ha-ha; du har ikke så ganske urett.

Dikteren Herakleos.

Se bare til Kybele, denne fordum så overflødige gudinne, hvis bilde keiseren nylig har gjenfunnet i en askegrube –

En annen hoffmann.

Det var i en møkkdynge –

Dikteren Herakleos.

Vel trolig; Kybele har jo med det fruktbargjørende å skaffe. Men se bare til denne gudinne, sier jeg; – til tross for de hundre bryster, flyter hun hverken av melk eller honning.

(En krets av leende tilhørere har samlet seg om ham. Mens han taler er keiser Julian kommet frem oppe på trappen i søylegangen uten å bemerkes av dem, der står nedenfor. Han bærer en pjaltet kappe, sammenbundet med et rep; hår og skjegg er uredt, fingrene tilsmussede av blekk; i begge hender, under armene og innstukne i beltet holder han bunker av pergamentruller og papirer. Han stanser og lytter til Herakleos med alle tegn på forbitrelse.)

Dikteren Herakleos (vedblivende).

Ja, det later virkelig til at denne verdens amme er blitt gold. Man skulle nesten tro hun var kommet ut over den alder, da kvinnene –

En hoffmann (som har fått øye på keiseren).

Fy, fy, Herakleos, – skam deg dog!

Keiser Julian (gir hoffmannen et vink at han skal tie).

Dikteren Herakleos (fortsetter).

Så la henne fare. Men går det ikke likeså med Ceres? Legger hun ikke for dagen en høyst sørgelig – jeg kunne nesten kalle det keiserlig – gjerrighet? Ja, tro meg, hadde vi litt mer samkvem med det høye Olymp nåomstunder, ville vi få mange lignende ting å høre. Jeg tør sverge på at nektar og ambrosia tilmåles så knapt, som vel mulig. O Zeus, hvor må du ikke være blitt slunken! O, du skalkaktige Dionysos, hvor mye er der vel nå tilovers av dine lenders fylde? O, du lystne, lett-rødmende Venus, – o, du alle ektemenn nærgående Mars –!

Keiser Julian (i full vrede).

O, du høyst uforskammede Herakleos! O, du lumpne gallespyende giftmunn –

Dikteren Herakleos.

Ah, min nådige keiser!

Keiser Julian.

O, du frekke forhåner av alle opphøyede ting! Så det skulle altså times meg, – det, å måtte høre din kvekkende tunge i den samme stund jeg trer fra min boksal ut i den friske morgenluft!

(han kommer nærmere.)

Vet du, hva jeg her holder under min venstre arm? Nei, det vet du ikke. Det er et stridsskrift imot deg, du bespottelige og gjekkelige Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Hva, min keiser, – imot meg?

Keiser Julian.

Ja, et stridsskrift imot deg. Et stridsskrift, som jeg i denne natt har forfattet i vrede. Eller måtte jeg kanskje ikke opptennes til vrede over din høyst usømmelige oppførsel i går? Hva var det du tillot deg i læresalen i mitt og mange andre alvorlige menns påhør? Måtte vi ikke flere timer i rad døye hine skammelige fabler om gudene, som du ga til beste? Hvor turde du komme frem med slike oppdiktelser? Var det ikke løgn alt til hope fra først til sist?

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, hvis du kaller det å lyve, så har både Ovid og Lukian løyet.

Keiser Julian.

Hva annet? O, jeg kan ikke utsi, hvilken harme der betok meg, da jeg fornam, hvor din ublu tale bar hen. «Menneske, la intet overraske deg», slik fristedes jeg til med komedieskriveren å utbryte, da jeg hørte deg, lik en ragget bondekjøter, fremgjø – ikke takknemlighetsrop, men noen urimelige ammestue-fortellinger, der til og med var tåpelig avfattede. For dine vers var slette, Herakleos; – jeg har vist det her i skriftet.

«Bær det, mitt hjerte, en stakket tid; tungere ting har du utholdt. Tål, som før, at en galen hund håner de evige guder».

Ja, hvilken lyst følte jeg ikke til å reise meg fra mitt sete og gå bort, da jeg så deg fremføre både Dionysos og hin store udødelige, etter hvem du er oppkalt, likesom på et teater. Men når jeg betvang meg og ble sittende, så kan jeg forsikre deg at det skjedde mindre av hensyn til dikteren enn til skuespillerne – om jeg tør kalle dem så. Dog skjedde det mest av hensyn til meg selv. For måtte jeg ikke nære frykt for at det skulle se ut, som om jeg flyktet lik en oppskremt due? Se, derfor lot jeg meg ikke merke med noe, men foreholdt meg i stillhet hint vers av Homer:

Ja, vi får vel døye dette og mer. Tiden er ikke bedre enn som så. Vis meg den lykkelige, hvem det ble forundt å bevare sine øyne og ører ubesmittede i denne jernalder!

Livlegen Oribases.

Jeg ber deg, min høye herre, at du ikke forivrer deg. La det være deg en trøst at vi alle hørte med uvilje på denne manns tåpeligheter.

Keiser Julian.

Det er ingenlunde sant! Jeg merket på de flestes ansikter noe ganske annet enn uvilje, hver gang denne skamløse gjøgler fremplapret sine utérligheter og dessuten så seg om i kretsen med et fett smil, rett som om han hadde gjort noe, der var å rose seg av.

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, jeg er høyst ulykkelig –

Keiser Julian.

Ja, det må du vel være; for det er i sannhet ikke småting, dette. Eller har kanskje ikke fortellingene om gudene en stor hensikt og et viktig mål? Er ikke disse fortellinger blitt til i det øyemed å føre menneskeånden ad en både behagelig og lett vei oppad til de lønndomsfulle boliger, hvor den høyeste gud hersker, – og derved gjøre sjelene dyktige til å forenes med ham? Hva ellers? Er det ikke av denne grunn at de gamle diktere oppfant desslike fortellinger, og er det ikke derfor at både Platon og andre gjentok dem, eller vel endog forøket deres tall? Jeg sier dere, at utenfor dette øyemerke er hine fortellinger bare til nytte for barn og barbarer, – ja, knapt nok det. Men var det da barn og barbarer, du hadde for deg i går? Hvorfra henter du den dristighet å tale til meg, som om jeg var et barn? Mener du at du er blitt en vismann og har fått rett til vismannens frispråk, fordi du har iført deg en forreven kappe og tatt tiggerstaven i hånd?

En hoffmann.

O, hvor sant sagt, min keiser! Nei, nei, der hører visselig mer til.

Keiser Julian.

Så? Gjør der virkelig? Og hva da? Kanskje det, å la håret gro og aldri å rense sine negler? O, du hyklerske Kleon! Men jeg kjenner dere alle til hope. Her i skriftet har jeg gitt dere et navn, som –; nå skal dere få høre –

(Han blar i papirbunkene. I det samme kommer taleren Libanios, rikt kledd og med en hovmodig mine, inn fra høyre.)

Livlegen Oribases (dempet).

Ah, hvilket hell at du kom, høyt hedrede Libanios!

Keiser Julian (fremdeles blaende).

Hvor står det dog –?

Taleren Libanios (til Oribases).

Hva hell mener du, venn?

Livlegen Oribases.

Keiseren er i stor vrede; ditt komme vil formilde ham.

Keiser Julian.

Ah, se her har jeg det –

(fortredelig.)

Hva vil det menneske?

Livlegen Oribases.

Herre, det er –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Nå skal dere få høre om jeg kjenner dere eller ikke. Der gis iblant de ulykkelige galileere et antall rasende, som kaller seg botferdige. Disse kaster vrak på alt jordisk gods, men krever dog store gaver av alle de tåpelige, der hyller dem lik hellige og nesten tilbedelsesverdige. Se, disse folk ligner dere, på det nær at jeg intet skjenker dere. For jeg er ikke så tåpelig som hine. Ja, ja, hvis jeg ikke var fast i det stykke, så ville dere snart overløpe hoffet med deres uforskammethet. Eller gjør dere det ikke allerede? Er der ikke mange iblant dere, som ville komme igjen, selv om jeg jog dem bort? O, mine kjære venner, hva skal dette føre til? Er dere visdomselskere? Er dere etterfølgere av Diogenes, hvis kledning og later dere har tatt på? I sannhet, man ser dere ikke nær så ofte i læresalene som hos min skattmester. O, hvor er dog ikke visdommen blitt en jammerlig og foraktelig ting for deres skyld! O, dere hyklere og høyst uvitende talere! O, dere – – men hva vil dog den fete mann hist henne?

Livlegen Oribases.

Herre, det er stadsforstanderen –

Keiser Julian.

Stadsforstanderen får vente. De saker, her handles om, går foran alle ringere ting. Eller hva? Denne mann har en så utålmodig mine. Er det da så viktig –?

Taleren Libanios.

Ingenlunde, herre; jeg kan komme igjen en annen dag.

(han vil gå.)

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du ikke denne utmerkede mann igjen? Det er veltalenhetslæreren Libanios.

Keiser Julian.

Hva? Libanios? Umulig. Libanios – den uforliknelige Libanios – skulle være her? Hvor er det tenkelig?

Taleren Libanios.

Jeg trodde keiseren visste at borgerne i Antiokia hadde valgt meg til formann for stadsforstanderne.

Keiser Julian.

Sikkerlig visste jeg det. Men da jeg holdt mitt inntog i staden og forstanderne kom meg i møte for å hilse meg med en tale, da så jeg meg forgjeves om etter Libanios. Libanios var ikke iblant dem.

Taleren Libanios.

Keiseren hadde ikke ytret noe ønske om å høre Libanios tale ved den leilighet.

Keiser Julian.

Taleren Libanios burde vite, hva keiseren ønsker i så måte.

Taleren Libanios.

Libanios visste ikke, hva tid og atskillelse kunne ha virket. Libanios fant det derfor sømmeligst å stille seg blant mengden. Der sto han på et visselig ikke ubemerkelig sted; men det behaget ikke keiseren å la sine øyne falle på ham.

Keiser Julian.

Jeg trodde dog at du dagen etter mottok mitt brev –?

Taleren Libanios.

Priskos, din nye venn, brakte meg det.

Keiser Julian.

Og ikke desto mindre – eller kanskje derfor – holdt du deg borte –?

Taleren Libanios.

Hovedpine og viktige sysler –

Keiser Julian.

Akk, Libanios, fordum gjorde du deg ikke så kostbar.

Taleren Libanios.

Jeg kommer når man innbyr meg. Skulle jeg være påtrengende? Skulle jeg gå den av keiseren høyt hedrede Maximos i veien?

Keiser Julian.

Maximos viser seg aldri ved hoffet.

Taleren Libanios.

Rimelig nok. Maximos holder selv hoff. Keiseren har jo innrømmet ham et helt palass.

Keiser Julian.

O, min Libanios, har jeg ikke innrømmet deg mitt hjerte? Hvor kan du da misunne Maximos hans palass?

Taleren Libanios.

Jeg misunner ingen. Jeg misunner ikke engang mine medbrødre Themisteos og Mamertinos, skjønt du har vist dem så store prøver på din gunst. Ei heller misunner jeg Hekebolios, hvis eiendommer du har forøket med så anselige gaver. Ja, jeg er endog glad ved at jeg er den eneste, hvem du intet har skjenket. For jeg fatter vel grunnen til denne unntakelse. Du har villet at ditt keiserrikes steder skal ha overflod på alt, og fornemmelig på veltalenhet, vel vitende at dette er den utmerkelse, som skiller oss fra barbarene. Nå har du fryktet for, at jeg – likesom visse andre – skulle bli lunken i min kunst, hvis du skjenkte meg rikdom. Keiseren har derfor foretrukket å la sin ungdomslærer forbli fattig, på det at han kunne knyttes desto fastere til sin håndtering. Det er på denne vis jeg uttyder en adferd, som har forundret noen, hvis navn jeg helst fortier. Det er for statens heders og vels skyld at du ikke har gitt meg noe. Du vil at jeg skal mangle rikdom for at jeg kan ha overflod på veltalenhet.

Keiser Julian.

Og jeg, min Libanios, har også fattet grunnen til at min ungdomslærer har latt meg bli her i Antiokia i flere måneder uten å fremstille seg. Libanios har rimeligvis ment at de tjenester, som hans fordums lærling kan ha ytet gudene og staten eller vitenskapen, ikke var store nok til med rette å fortjene lovprisning av den mann, der kalles veltalenhetslærernes konge. Libanios har saktens ment, at ringere talere egnet seg best for så middelmådige ting. Dessuten har vel Libanios unnlatt alt dette av omsorg for mitt sinns likevekt. Ja, du har visselig fryktet for å se keiseren beruset av overmod, ravende, lik den, der i tørstighet har drukket med altfor stort begjær av en løvkranset vinskål, dersom du ødslet på ham noe av den kunst, som alle Grekere beundrer hos deg, og derved i visse måter hevet ham til gudenes høyde ved å utgyte for ham et så kostbart offer.

Taleren Libanios.

Akk, min keiser, i fall jeg kunne tro at min tale rommet en slik makt –

Keiser Julian.

Og det skulle du ikke kunne tro, du uforliknelige venn? O, gå fra meg. Jeg er vred på deg, Libanios! Men det er elskerens vrede imot den han elsker.

Taleren Libanios.

Er det virkelig så? O, min kronede bror, la meg da si deg at siden din hitkomst er ingen dag gått til ende uten at jeg har forbannet den standhaftighet, som ikke tillot meg å gjøre det første skritt. Mine venner lot – ikke uten et visst skin av rett – gi tilkjenne at du skulle ha foretatt denne lange reise nærmest for å se meg og høre meg tale. Men Julian selv lot ikke høre fra seg. Hva skulle jeg så gjøre? Skulle jeg smigre den keiser, hvem jeg elsket som menneske?

Keiser Julian (omfavner og kysser ham).

Min Libanios?

Taleren Libanios (kysser keiser Julian igjen).

Min venn og bror!

Livlegen Oribases.

Hvor hedrende for begge!

Hoffmenn og lærere (klapper i hendene).

Hvor skjønt! Hvor opphøyet!

Keiser Julian.

O, Libanios, du slemme venn, – hvor kunne du bære over ditt hjerte å forholde meg dette gledelige øyeblikk i så lang en tid? I de uker og måneder jeg ventet på deg, var mitt åsyn innhyllet i et skytisk mørke.

Taleren Libanios.

Akk, du var dog bedre stilt enn jeg; for du hadde dog noen, med hvem du kunne tale om din fraværende venn.

Keiser Julian.

Si ikke så. Jeg hadde bare de stakkars forelskedes trøst; den nemlig, bedrøvet å gjenta ditt navn og utrope: Libanios, Libanios!

Taleren Libanios.

Ah, mens du talte så til den tomme luft, talte jeg til mitt kammers fire vegger. De fleste av døgnets timer tilbrakte jeg i sengen og utmalte meg, hvem der nå var hos deg, – snart denne, snart hin. Fordum var det annerledes, sa jeg til meg selv, – da var det meg, som hadde Julians øre.

Keiser Julian.

Og imidlertid lot du meg sykne hen av lengsel. Se på meg. Er jeg ikke blitt et århundre eldre?

Taleren Libanios.

O, er da ikke jeg undergått en like så stor forandring? Du kjente meg jo ikke igjen.

Keiser Julian.

Dette møte har for oss begge vært et bad, hvorav vi oppstiger helbredede.

(de omfavner og kysser hverandre på ny.)

Og nå, min inderlig kjære, nå sier du meg, hva der i dag har drevet deg hit; for jeg kan ikke tvile på at du kommer i et særlig ærend.

Taleren Libanios.

Min lengsel fraregnet – er det så. Gid en annen var utsendt i mitt sted! Men den hedersplass, hvortil borgernes tillit har kalt meg, gjør meg det til plikt å bære det ene som det annet.

Keiser Julian.

Tal, min Libanios, og si, hvori jeg kan tjene deg.

Taleren Libanios.

La meg da begynne med å si deg at denne stads innbyggere er nedsunkne i sorg fordi du har tatt din nåde fra dem.

Keiser Julian.

Hm –!

Taleren Libanios.

Og denne sorg har vært parret med angst og uro siden Alexandros, den nye statholder, tiltrådte sitt embete.

Keiser Julian.

Aha; så!

Taleren Libanios.

Denne opphøyelse av en slik mann kom oss visselig uventet. Alexandros har hittil bare forvaltet ringe embeter, og det på en måte, som ikke kunne erverve ham borgernes akt eller kjærlighet.

Keiser Julian.

Jeg vet det godt, Libanios!

Taleren Libanios.

Alexandros er voldsom i all sin ferd, og rettferdigheten gjelder ikke stort i hans øyne –

Keiser Julian.

Jeg vet det; jeg vet det altsammen. Alexandros er en rå mann uten seder og uten veltalenhet. Alexandros har ingenlunde fortjent en så stor opphøyelse. Men du kan si Antiokias borgere at de har fortjent Alexandros. Ja, de hadde, om mulig, fortjent en ennå verre hersker, de gjerrige og ulærvillige mennesker.

Taleren Libanios.

Det er altså, hva vi fryktet; det er en straff –

Keiser Julian.

Hør meg, Libanios! Hvordan kom jeg hit? Med fortrøstning til denne stads innbyggere. Antiokia, som solkongen særlig har kåret til sitt sete, skulle hjelpe meg å gjøre god igjen all den urett og utakknemlighet, som så lenge har vært øvet imot de udødelige. Men hvordan har dere møtt meg? Noen med tross, andre med lunkenhet. Hva må jeg ikke oppleve her? Driver ikke hin Kappadokier, Gregor fra Nazianz, ennå omkring i staden og opphisser de uvitende galileere med sine forvovne taler? Er der ikke oppstått en dikter iblant dem – en viss Apollinaris – som øker deres villfarelser like til avsinn med sine ville sanger?

Og hva må jeg ikke erfare annetsteds fra? Har man ikke i Cæsaræa gjort alvor av sin trussel! Brutt Fortunas tempel ned! O, skam og skjensel! Hvor var gudinnens dyrkere imens? Mon de forhindret det? Nei, de lot det rolig skje, Libanios, skjønt de burde ha ofret livet for å forsvare helligdommen.

Men vent, vent! Galileerne i Cæsaræa skal bøte med sitt blod og hele staden skal gå opp i ildsluer, så snart jeg får tiden noenlunde til min rådighet.

Taleren Libanios.

Herre og venn, – hvis du ville tillate meg –

Keiser Julian.

Tillat meg først. Ja, si selv om jeg bør tåle dette? Si, om min nidkjærhet kan bære over med desslike forhånelser imot de guddommelige, der stiller seg skjermende bak meg og over meg? Men hva skal jeg gripe til? Har jeg ikke i lange netter skrevet imot disse usalige villfarelser, – skrevet, Libanios, slik at mine øyne er blitt røde og mine fingre sorte av blekk? Og hva mener du det har fruktet? Spott har jeg fått til takk, ikke alene av de villfarende selv, men endog av dem, der sier at de deler mine meninger. Ja, og som toppmål på alle disse harmeligheter må jeg i dag oppleve å se deg her som talsmann for noen borgere, der fører klage over Alexandros, om hvem det dog må sies at han gjør sitt beste for å holde galileerne i tømme.

Taleren Libanios.

O, min opphøyede venn, – at han det gjør, er nettopp vår grunn til klage.

Keiser Julian.

Hva må jeg høre av deg!

Taleren Libanios.

Det er ikke med min gode vilje at jeg går stadens ærend. I forsamlingen la jeg borgerne på hjerte, at til dette verv måtte de velge byens mest utmerkede mann, derved givende tilkjenne at jeg ikke ønsket å kåres. Til tross for dette fingerpek falt valget dog på meg, som visselig ikke –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Men at jeg av din munn, o Libanios, må høre –!

Taleren Libanios.

Jeg ber min kronede bror betenke at jeg taler i stadens navn. Hva meg selv angår, da skatter jeg de udødelige guder så høyt som noen. Hva ville veltalenhetens kunst være uten de fortellinger, som dikterne i de fremfarne tider etterlot oss? Er ikke disse fortellinger å ligne ved et kostelig bergverk, hvorav en dannet taler kan smi seg både våpen og prydelser, når han forstår å nytte metallet med skjønnsomhet? Ja, hvor ville ikke visdommens regler falle flate og usmakelige, når de skulle uttrykkes uten bilder og lignelser, hentede fra det overjordiske?

Men si, o venn, – kan du håpe å finne denne synsmåte hos hopen, besynderlig i en tidsalder som vår? Jeg forsikrer deg, i Antiokia står det i alle fall ikke så vel til. Borgerne her – både galileerne og de bedre opplyste – har i de senere år levd med hverandre uten å akte synderlig på desslike ting. Der gis knapt noen husstand i staden, hvor der ikke hersker forskjellige meninger om det guddommelige. Men dette har, inntil for kort tid siden, ikke forstyrret det gode forhold.

Nå er det blitt annerledes. Man er begynt å drøfte lære imot lære. Der er kommet splid imellom de nærmeste slektninger. Ja, nylig har en borger, hvis navn jeg nødig vil nevne, gjort sin sønn arveløs, fordi det unge menneske sa seg løs fra galileernes samfunn. Handel og vandel lider under alt dette, dobbelt følelig nå, da dyrtid hersker og hungersnød står for døren.

Keiser Julian.

Nok, nok, – mer enn nok Libanios! Dere klager over dyrtid. Men si meg om overdådigheten noensinne har blomstret mer enn nå? Står skueplassen noen dag tom, når det ryktes at en ny løve er kommet fra Afrika? Da der i forrige uke var tale om for dyrtidens skyld å utvise av staden alle dagdrivere og lediggjengere, krevde så ikke borgerne med høye rop at der skulle gjøres en unntakelse med fekterne og danserinnene; for dem mente man ikke å kunne være foruten!

Akk, vel må gudene slå hånden av dere i vrede over deres dårlighet! Der er visdomslærere nok i denne stad; men hvor er visdommen? Hvorfor trer så få i mitt fotspor? Hvorfor blir man stående ved Sokrates? Hvorfor går man ikke et lite stykke videre og følger Diogenes eller – om jeg så tør si – meg, da vi dog fører dere til lykken? For er ikke lykken formålet for all visdomslære? Og hva er lykken annet enn det, å være i overensstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv? Eller ettertrakter granattreet å bære frukter av funklende steiner? Jeg sier dere at intet menneske har rett til å nyte, før han har vist seg herdet nok til å bære nytelsens savn. Ja, han tør selv ikke berøre nytelsen med sin fingerspiss, før han er i stand til å tre den under føtter.

Ah, sannelig, der er langt frem. Men jeg vil legge all min kraft på dette. For disse tings skyld vil jeg oppgi andre, som også er viktige. Perserkongen har – engstet ved min nærmelse – gjort meg fredstilbud. Dem tenker jeg å gå inn på for å få frie hender til å opplyse og forbedre dere, dere ulærvillige! Hva det øvrige angår, da blir det som det er. Alexandros skal dere beholde. Se til å komme ut av det med ham.

Dog, min Libanios, vil jeg ikke det skal hete at jeg har latt deg gå fra meg i unåde –

Taleren Libanios.

Ah, min keiser –

Keiser Julian.

Du talte med en viss bitterhet om at jeg hadde skjenket Themisteos og Mamertinos mye. Men fratok jeg dem ikke også noe? Fratok jeg dem ikke min daglige omgang? Deg akter jeg å skjenke noe mer enn hine.

Taleren Libanios.

Akk, hva sier du, min opphøyede bror!

Keiser Julian.

Jeg akter ikke å skjenke deg gull eller sølv. Så tåpelig var jeg bare i den første tid, inntil jeg så, hvordan man stimlet sammen om meg, lik tørstige høstfolk om en kilde, alle puffende og støtende hverandre, alle fremrekkende den hule hånd for å få den fylt først og få den fylt høyest til randen. Jeg er blitt klokere siden. Navnlig tror jeg det må sies at visdommens gudinne ikke har unndratt meg sin bistand ved de handlinger, jeg har foretatt til denne stads beste.

Taleren Libanios.

Visselig, visselig!

Keiser Julian.

Derfor overdrar jeg deg, o min Libanios, å forfatte en lovtale over meg.

Taleren Libanios.

Ah, hvilken heder –!

Keiser Julian.

Du skal avfatte den med særlig øyemerke på de velgjerninger, hvorfor Antiokias borgere skylder meg takknemlighet. Jeg håper du vil avfatte den slik, at den blir både taleren og gjenstanden verdig. Dette verv, min Libanios, være min gave til deg. Jeg vet ikke noe bedre å skjenke en mann som deg.

Taleren Libanios.

O, min kronede venn, hvilken overvettes nåde!

Keiser Julian.

Og nå vil vi gå til fektesalen. Derpå, mine venner, vandrer vi gjennom gatene for å gi disse oppblåste innfødte et gagnlig forbilde på tarvelighet i klededrakt og nøysomhet i seder.

Livlegen Oribases.

Gjennom gatene, herre? Akk, i denne middagshete –

En hoffmann.

O, herre, ha meg unnskyldt, men jeg føler meg høyst upasselig –

Dikteren Herakleos.

Jeg også, nådigste herre! Hele denne morgenstund har jeg kjempet med en kvalme i magen –

Keiser Julian.

Så ta et brekkmiddel inn, og se til å kaste deres uvitenhet opp med det samme.

O, Diogenes, – hvilke etterfølgere har du ikke! De skammer seg ved å bære din kappe på åpen gate.

(han går i vrede bort gjennom søylegangen.)

(En ringe gate i utkanten av staden. I husrekken til venstre ligger en liten kirke.)

(En stor mengde veklagende kristne er forsamlede. Salmedikteren Apollinaris og læreren Kyrillos er iblant dem. Kvinner med barn på armene utstøter høye jammerrop. Gregor fra Nazianz går igjennom gaten.)

Kvinner (løper til og holder ham fast ved hans kledning).

Akk, Gregor, Gregor, – tal til oss! Trøst oss i denne vånde.

Gregor fra Nazianz.

Bare en kan trøste her. Hold fast ved ham. Hold dere tett inn til herren og hyrden.

En kvinne.

O, vet du det, du Guds mann, – keiseren har befalt at alle våre hellige skrifter skal oppbrennes!

Gregor fra Nazianz.

Jeg har hørt det; men jeg kan ikke tro på slik dårskap.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er sannhet. Alexandros, den nye statholder, har utskikket soldater, som gjennomsøker våre brødres hus. Selv kvinner og barn piskes til blods, hvis de står i mistanke for å holde bøker skjult.

Læreren Kyrillos.

Keiserens bud gjelder ikke Antiokia alene, – ikke Syria alene; det gjelder riket og den hele jord. Hver skreven tøddel, som handler om Kristus, skal utslettes av tilværelsen og av de troendes minne.

Salmedikteren Apollinaris.

O, dere mødre, gråt over dere selv og over deres barn!

Den tid vil komme, da dere skal kives med dem, dere nå bærer på deres armer, om hva der rettelig sto i det tapte Guds-ord. Den tid vil komme, da deres barnebarn skal spotte over dere og ikke vite hvo og hva Kristus var.

Den tid vil komme, da det skal være utslettet av hjertene at verdens frelser engang led og døde.

Den siste troende skal gå blind i sin grav, og fra den stund skal Golgata være bortveiret av jorden, likevis som det sted, hvor Edens hage lå.

Ve, ve over den nye Pilatus! Han nøyes ikke, som hin, med å døde frelserens legeme. Han myrder ordet og læren!

Kvinnene (avriver sitt hår og sønderflenger sine klær).

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Og jeg sier dere, vær trøstige! Gud dør ikke. Det er ikke fra Julian at faren kommer. Faren har vært der, lenge før ham, i våre hjerters svakhet og splidaktighet.

Læreren Kyrillos.

O, Gregor, hvor tør du kreve at vi skal bli standhaftige midt under disse redsler? – Brødre og søstre, – vet dere, hva der er hendt i Arethusa? De vantroende har mishandlet Markos, den gamle biskop, slept ham etter håret gjennom gatene, kastet ham i kloakkene, trukket ham besudlet og blødende opp igjen, oversmurt ham med honning og heiset ham opp i et tre, utsatt for stikk av vepser og giftfluer.

Gregor fra Nazianz.

Og har da ikke Guds kraft just herlig åpenbaret seg i Markos? Hva var Markos tidligere? En mann av tvilsom tro. Ja, da urolighetene brøt ut i Arethusa, flyktet han endog av staden. Men se, – neppe hadde han i sitt skjul erfart at de rasende mennesker hevnet biskopens flukt på skyldløse brødre, før han frivillig vendte tilbake. Og hvordan bar han ikke de pinsler, som forferdet hans bødler selv slik at de, for å kunne trekke seg med et slags ære tilbake, tilbød å slippe ham imot å betale en ytterst ringe sum? Var ikke hans svar: nei, – og nei, og atter nei? Gud Herren var hos ham. Han hverken døde eller ga etter. Hans ansikt viste hverken forferdelse eller utålmodighet. I treet, hvor han hang, priste han seg lykkelig, fordi han var løftet noen trinn nærmere imot himmelen, mens de andre, som han sa, kravlet om på den flate jord.

Læreren Kyrillos.

Der må være skjedd et under med denne standhaftige olding. Hadde du, likesom jeg, hørt skrikene fra fengslet den dag i sommer, da Hilarion og de andre pintes –! De lignet ingen andre skrik, – ufrivillig, brølende, blandende seg med hvislende lyd, hver gang jernet, hvitglødende, grov seg inn i det flåede kjøtt.

Salmedikteren Apollinaris.

O, Kyrillos, glemmer du sangen, som løste skrikene av? Sang ikke Hilarion i døden? Sang ikke hin heltemodige kappadokiske dreng, inntil han utga sin ånd under pinernes hender? Sang ikke Agathon, dette barns bror, inntil en avmakt betok ham og han våknet opp i vanvidd?

Sannelig sier jeg dere, så lenge sangen runger over vår nød, så lenge skal ikke Satan seire!

Gregor fra Nazianz.

Vær trøstige. Elsk hverandre og lid for hverandre, slik som Serapion i Doristora nylig led for sine brødre, der han for deres skyld lot seg hudflette og kaste levende i smelteovnen.

Se, se, – har ikke Herrens hevnende hånd allerede knyttet seg imot de ugudelige. Eller har dere ikke fornummet budskapet fra Heliopolis under fra Libanon?

Salmedikteren Apollinaris.

Jeg vet det. Midt under Afrodite-festens utérligheter brøt hedningene inn i våre hellige søstres hus, krenket kvinnene, myrdet dem under pinsler, som ikke kan utsies –

Kvinnene.

Ve, ve!

Salmedikteren Apollinaris.

– ja, der var noen av de elendige, som åpnet et av blodvitnenes legemer, rev innvollene ut og åt leveren rå!

Kvinnene.

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Vredens Gud krydret måltidet. Hvordan er det bekommet dem? Reis til Heliopolis, og dere kan få se hine menn med forråtnelsens gift i alle årer, med øynene og tennene utfalne, røvet mælets og forstandens bruk. Redsel har slått staden. Mange hedninger har omvendt seg siden hin natt.

Derfor frykter jeg heller ikke dette uhellsvangre dyr, som har reist seg imot kirken; jeg frykter ikke denne helvetes kronede leiesvenn, som pønsker på å fullbyrde arvefiendens verk. La ham falle over oss med ild, med sverd, med ville dyr på skueplassen! Ja, skulle hans vanvidd enn drive ham videre, enn skjedd er til denne dag, – hva gjør så det til saken? Imot alt dette er der en legedom og en vei til seier!

Kvinnene.

Kristus, Kristus!

Andre stemmer.

Der er han! Der kommer han!

Noen.

Hvem?

Andre.

Keiseren! Morderen! Gudsfienden!

Gregor fra Nazianz.

Stille! La ham dra forbi i taushet.

(En avdeling av de keiserlige hustropper kommer gjennom gaten. Deretter følger keiser Julian, ledsaget av hoffmenn og visdomsvenner, alle omgitte av vakt. En annen avdeling palass-soldater, anførte av høvedsmann Fromentinos, slutter toget.)

En kvinne (sagte til de andre).

Se, se, han har hyllet seg i pjalter, som en tigger.

En annen kvinne.

Han må være fra seg selv.

En tredje kvinne.

Gud har allerede slått ham.

En fjerde kvinne.

Gjem deres barn ved brystet. La ikke deres øyne se redselen.

Keiser Julian.

Ei, ei, er ikke dette alt til hope galileere? Hva gjør dere her i solskinnet, på åpen gate, dere mørkets yngel?

Gregor fra Nazianz.

Du har stengt våre kirker; derfor står vi utenfor og priser Herren vår Gud.

Keiser Julian.

Se, det er deg, Gregor? Ja, du driver jo ennå om her. Men vokt deg; lenge tåler jeg det ikke.

Gregor fra Nazianz.

Jeg søker ikke bloddøden; ja, jeg ønsker den ikke engang; men tilskikkes den meg, så setter jeg min ære i å dø for Kristus.

Keiser Julian.

Deres talemåter tretter meg. Jeg vil ikke se dere her. Hvorfor holder dere dere ikke i deres stinkende huler? Gå hjem, sier jeg!

En kvinne.

O, keiser, hvor er våre hjem?

En annen kvinne.

Hvor er våre hus? Hedningene har plyndret dem og jaget oss ut.

Stemmer i hopen.

Dine soldater har tatt vår eiendom fra oss!

Andre stemmer.

O, keiser, keiser, hvorfor har du tatt vår eiendom?

Keiser Julian.

Det spør dere om? Jeg skal si dere det, dere uvitende mennesker! Har man tatt deres eiendom fra dere, så er det skjedd av omsorg for deres sjeles vel. Har ikke galileeren sagt at dere ikke skal eie sølv eller gull? Har ikke deres mester lovet dere at dere engang skal oppfare til himmels? Burde dere da ikke takke meg fordi jeg gjør dere farten så lett som mulig?

Visdomsvennene.

O, uforliknelig sagt!

Salmedikteren Apollinaris.

Herre, du har fratatt oss det, som er mer enn sølv og gull. Du har fratatt oss Guds eget ord. Du har fratatt oss våre hellige skrifter.

Keiser Julian.

Jeg kjenner deg nok, du huløyede salmesanger! Du er jo Apollinaris? Og jeg mener, at om jeg tar deres urimelige bøker fra dere, så vil du snart være mann for å dikte noe likeså urimelig ihop. Men jeg sier deg at du er en ussel bokskriver og versemaker! Ved Apollon, ingen rett Greker ville ta dine vers i sin munn. Det skrift, du nylig har sendt meg, og som du har vært frekk nok til å kalle «Sannheten», det kan jeg la deg vite at jeg har lest, forstått og fordømt.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er mulig at du har lest det; men du har ikke forstått det; for hadde du forstått, så hadde du ikke fordømt.

Keiser Julian.

Ha-ha; det motskrift, jeg har i arbeid, skal vise at jeg har forstått. – Men hva angår hine bøker, hvis tap dere nå hyler og jamrer over, så kan jeg si dere at dere om føye tid skal komme til å akte dem ringere, så som det vil vise seg at hin Jesus av Nazareth har vært en løgner og bedrager.

Kvinnene.

Ve oss; ve oss!

Læreren Kyrillos (trer frem av hopen).

Keiser, – hva sa du der?

Keiser Julian.

Har ikke den korsfestede Jøde forkynt at Jerusalems tempel skal ligge i grus til dagenes ende?

Læreren Kyrillos.

Så vil skje!

Keiser Julian.

O, dere dårer! I denne stund står krigsøversten Jovian med to tusen arbeidere i Jerusalem og reiser templet i all dets herlighet. Vent, vent, dere stivnakkede tvilere, – dere skal erfare, hvem der er mektigst, keiseren eller galileeren.

Læreren Kyrillos.

Herre, det skal du til din redsel selv erfare. Jeg tidde inntil du bespottet den hellige og kalte ham en løgner; men nå vil jeg si deg at ikke et fnugg makter du imot den korsfestede!

Keiser Julian (tvinger seg).

Hvo er du, og hva heter du?

Læreren Kyrillos (nærmere).

Det skal du høre. Først og fremst heter jeg en kristen, og det er et såre hederfullt navn; for det skal ingensinne utslettes av jorden.

Dernest bærer jeg også navnet Kyrillos, og under det navn er jeg kjent mellom brødre og søstre.

Men bevarer jeg det første navn uplettet, da høster jeg et evig liv til lønn.

Keiser Julian.

Du tar feil, Kyrillos! Du vet, jeg kjenner noe til de lønndomsfulle ting i deres lære. Tro meg, – han, du setter din lit til, er ikke en slik, som du forestiller deg. Han er selv død, og virkelig død, på den tid da Romeren Pontius Pilatus var statholder i Jødeland.

Læreren Kyrillos.

Jeg tar ikke feil. Det er deg selv, keiser, der feiler i dette. Det er deg, som har gitt avkall på Kristus i det øyeblikk han skjenkte deg herredømmet over jorden.

Derfor forkynner jeg deg i hans navn at han snart vil frata deg både herredømmet og livet, og da skal du for sent erkjenne, hvor sterk han er, han, som du i din blindhet forakter.

Ja, likesom du har forglemt hans velgjerninger, slik skal han ikke gi sin kjærlighet råderom, idet han reiser seg for å straffe deg.

Du har omstyrtet hans altere, – han skal nedstyrte deg av ditt keisersete. Du har funnet din glede i å tre hans lov under føtter, den samme lov, som du selv engang forkynte for de troende. På samme vis skal Herren tre deg under sin hæl. Ditt legeme skal veires bort i de ville vinder, og din sjel skal fare dit ned, hvor der er større pinsler, enn dem, du kan uttenke for meg og mine!

(Kvinnene flokker seg under gråd og veklage om Kyrillos.)

Keiser Julian.

Jeg ville gjerne skånet deg, Kyrillos! Gudene er mine vitner at jeg ikke hater deg for din tros skyld. Men du har forhånet min keiserlige makt og myndighet, og det må jeg straffe.

(til høvedsmann for vakten.)

Fromentinos, før denne mann i fengsel, og la bøddelen Tyfon gi ham så mange svøpeslag, som nødvendig, for å få ham til å utsi at keiseren og ikke galileeren har all velde på jorden.

Gregor fra Nazianz.

Vær sterk, min bror Kyrillos!

Læreren Kyrillos (med opprakte hender).

Jeg salige, som får lide til Herrens ære!

(Soldatene griper ham og sleper ham ut.)

Kvinnene (i gråd og klage).

Ve oss! Ve, ve over fornekteren!

Keiser Julian.

Driv dem fra hverandre, disse rasende! La dem utjages av staden som opprørere. Jeg tåler ikke lenger denne tross og vederstyggelighet!

(Vakten driver den jamrende mengde inn i sidegatene. Bare keiseren og hans følge blir tilbake. Da bemerker man, liggende foran kirkedøren, og hittil skjult, en mann i sønderrevne klær og med aske strødd på sitt hode.)

En soldat (støter til ham med lanseskaftet).

Opp, opp; pak deg!

Mannen (ser opp).

Tre under føtter dette sløve salt, som er vraket av Herrens hånd!

Keiser Julian.

O, evige guder, – Hekebolios –!

Hoffmennene.

Ah, i sannhet, – Hekebolios!

Læreren Hekebolios.

Jeg heter ikke så mer! Jeg er navnløs. Jeg har sviktet den dåp, som ga meg navn!

Keiser Julian.

Reis deg, venn! Ditt sinn er sykt –

Læreren Hekebolios.

Judas' bror er pestbefengt. Vik fra meg –

Keiser Julian.

O, du vankelmodige mann –

Læreren Hekebolios.

Vik fra meg, frister! Ta dine tretti sølvpenger igjen! Står der ikke skrevet: du skal forlate hustru og barn for Herrens skyld? Og jeg –? For hustrus og barns skyld har jeg forrådt Herren, min Gud! Ve, ve, ve!

(han kaster seg igjen ned på sitt ansikt.)

Keiser Julian.

Slik vanvidds ild tenner disse skrifter over jorden.

Og jeg skulle ikke brenne dem?

Vent! Innen et år er omme, skal Jødetemplet stå reist igjen på Zions berg, – lyse med sitt gulltaks prakt over landene og vitne: løgner, løgner, løgner!

(han går ilsomt derfra, fulgt av visdomsvennene.)

(Landevei utenfor staden. Til venstre ved veikanten står Kybeles billedstøtte mellom avhugne trestubber. Et stykke derfra, imot venstre, er en kilde med en steinkumme. Det er henimot solnedgang.)

(På et trinn ved fotstykket av gudinnens bilde sitter en gammel prest med en tildekket kurv på skjødet. Omkring steinkummen en flokk menn og kvinner, der henter vann. Kommende og gående ses fra og til på veien. Fra venstre kommer fargeren Fokion, slett kledd, med en stor bylt på hodet. Han møter hårskjæreren Eunapios, der kommer fra staden.)

Fargeren Fokion.

Ei, se, – min venn Eunapios i full hoffkledning!

Hårskjæreren Eunapios.

Tvi deg, at du spotter en fattig mann.

Fargeren Fokion.

Kaller du det spott? Jeg mente, det var den høyeste ære.

Hårskjæreren Eunapios.

Du må så si. Det er blitt en ære nå å gå i pjalter, besynderlig hvis de har ligget svært lenge i en rendestein.

Fargeren Fokion.

Hvordan tror du alt dette vil ende?

Hårskjæreren Eunapios.

Det bryr jeg meg ikke om å tenke på. Jeg vet, hvordan det er endt med meg, og det er nok.

Fargeren Fokion.

Er du ikke lenger i keiserens tjeneste?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva skulle keiser Julian med en hårskjærer? Lar han sitt hår klippe? Eller lar han skjegget stusse, tror du? Han kjemmer det ikke engang. Men hvordan går det med deg? Du ser heller ikke videre lykkelig ut.

Fargeren Fokion.

Akk, Eunapios, purpurfargernes tid er forbi.

Hårskjæreren Eunapios.

Ja, riktig; nå farges bare kristen-rygger. Men hva er det du sleper på?

Fargeren Fokion.

Et knippe pilebark. Jeg skal farge narrekapper til visdomsvennene.

(En tropp soldater kommer fra høyre og stiller seg opp ved Kybeles støtte.)

Fargeren Fokion (til en av mennene ved vannkummen).

Hva betyr dette?

Mannen.

Steinbildet skal fores igjen.

Fargeren Fokion.

Vil keiseren ofre her i aften?

En annen mann.

Ofrer han ikke både morgen og aften, – snart hist, snart her?

En kvinne.

Det er en ulykke for fattigfolk at den nye keiser holder så mye av gudene.

En annen kvinne.

Ei, Dione, si dog ikke så. Skal vi ikke allesammen holde av gudene?

Den første kvinne.

Jo, det kan være; men det er nå en ulykke allikevel –

En av mennene (peker ut til høyre).

Vil dere se, – der kommer han.

(Keiser Julian kommer i prestekledning og med offerkniv. Flere visdomslærere, tempelprester, tjenere og vakt omgir ham. Etter dem følger en skare mennesker, dels spottende, dels forbitrede.)

En av de kommende.

Der borte står gudinnen. Nå skal dere få se løyner.

En eldre mann.

Kaller du det løyner? Hvor mange sultne munner kunne ikke mettes med det, som her går til spille?

Keiser Julian (går hen imot støtten).

O, dette syn! Det fyller mitt hjerte med henrykkelse og mine øyne med vemods-tårer.

Ja, tilvisse må jeg gråte når jeg tenker på at denne ærefryktbydende gudinnes bilde – omstyrtet av ufromme og forvovne hender – i så lang en tid har henligget likesom i en forglemmelsens søvn, – og det, til og med, på et sted, som jeg vemmes ved å beskrive.

(Undertrykt latter blant de nysgjerrige.)

Keiser Julian (vender seg barskt).

Men jeg føler ikke mindre henrykkelse når jeg betenker at det var meg, hvem det ble forundt å utfri den guddommelige moder av en så uverdig tilstand.

Og skulle jeg ikke henrykkes ved denne tanke? – Man sier om meg at jeg har vunnet noen slag imot barbarene og priser meg herfor. Hva meg angår, så setter jeg større pris på, hva jeg utretter til gudenes beste; for dem skylder vi alle våre evner og all vår omtanke.

(til dem ved vannkummen.)

For resten er det meg kjært at der dog gis noen i denne halsstarrige stad, som ikke viser seg døve for mine oppfordringer, men innfinner seg, slik som sømmelig fromhet tilsier, – og jeg tviler ikke på at dere har brakt anstendige offergaver med.

(går hen til den gamle prest.)

Hva ser jeg der? En eneste olding! Hvor er dine tempelbrødre?

Den gamle prest.

Herre, der er ingen av dem i live uten jeg.

Keiser Julian.

Utdød. Landeveien lagt i upassende nærhet forbi helligdommen. Den ærverdige lund nedhugget. –

Gamle mann, – hvor er offergavene?

Den gamle prest (peker på kurven).

Her, herre!

Keiser Julian.

Godt, godt. Men det øvrige?

Den gamle prest.

Dette er alt.

(han åpner kurven.)

Keiser Julian.

En gås! Så denne gås er alt?

Den gamle prest.

Ja, herre!

Keiser Julian.

Og hvem var den fromme mann, der betenkte oss med en så rundhåndet gave?

Den gamle prest.

Jeg selv har brakt den med. O, herre, vredes ikke; jeg hadde ikke flere enn den ene.

(Latter og mumlen blant de forsamlede.)

Dempede stemmer.

Det er nok. En gås er mer enn nok.

Keiser Julian.

O, Antiokia, – du setter min tålmodighet på en hard prøve!

En mann i flokken.

Først brød, siden offergaver!

Fargeren Fokion (puffer ham i siden).

Godt sagt; godt sagt!

En annen mann.

Gi borgerne å spise; gudene får hjelpe seg som de kan.

En tredje mann.

Vi hadde det bedre her under Chi og Kappa!

Keiser Julian.

Ei, dere frekke skrålere! Dere med deres Chi og Kappa! Dere tror kanskje ikke jeg vet, hvem dere mener med Chi og Kappa? Ho-ho, jeg vet det godt. Det er jo blitt et gjengs ord iblant dere. Dere mener Kristus og Konstanzios. Men hines herredømme er forbi, og jeg skal vel hitte på midler til å bøye den tross og den utakknemlighet, som dere viser både imot gudene og imot meg. Dere oppholder dere over at jeg yter gudene de skyldige ofre. Dere spotter med at jeg ifører meg en tarvelig kledning og lar mitt skjegg gro uklippet. Ja, dette skjegg er dere rett en torn i øyet! Dere kaller det, uten all ærbødighet, et bukkeskjegg. Men jeg sier dere, dere dårer, at det er et vismanns-skjegg. Ja, jeg skammer meg ikke ved å la dere vite at dette skjegg huser utøy, likevis som vidjekrattet huser vilt, – og dog bærer jeg dette mitt forhånede skjegg med større ære, enn dere deres glattrakede haker!

Hårskjæreren Eunapios (halvlydt).

Dårlig talt; høyst urimelig!

Keiser Julian.

Men tror dere jeg lar disse spotterier gå hen uten å svare? Nei, nei, dere skal få annet å vite. Vent bare; dere skal høre fra meg snarere enn dere tenker. Jeg utarbeider i denne tid et skrift, som heter «Skjegg-hateren». Og vet dere, hvem dette skrift er rettet imot? Det er rettet imot dere, dere Antiokias borgere, – ja, imot dere, hvem jeg i skriftet kaller «de uvitende hunder». Der skal dere få mine grunner både for det ene og for det annet, som nå tykkes dere selsomt i min adferd.

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Høye keiser, jeg har et gledelig budskap å bringe. Kyrillos er allerede falt til føye –

Keiser Julian.

Ah, det tenkte jeg nok.

Høvedsmannen Fromentinos.

Tyfon gjorde også sine saker fortreffelig. Fangen ble bundet naken ved håndleddene så høyt under taket at hans tåspisser nettopp rørte jorden; derpå pisket Tyfon ham med en svøpe av okse-sener bakfra, slik at slagene traff rundt om brystet.

Keiser Julian.

O, de lastefulle, som tvinger oss til å bruke slike midler!

Høvedsmannen Fromentinos.

For ikke å røve ham livet måtte vi til slutt løslate den hardnakkede mann. Da var han en stund ganske stille og syntes å betenke seg; men plutselig begjærte han dog å fremstilles for keiseren.

Keiser Julian.

Dette er meg såre kjært. Og du bringer ham hit?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre, – der kommer de med ham.

(En tropp soldater fører læreren Kyrillos mellom seg.)

Keiser Julian.

Ah, min gode Kyrillos, – du er ikke fullt så kjepphøy som sist, ser jeg.

Læreren Kyrillos.

Har du kanskje i et dyrs eller en fugls innvoller utfunnet, hva jeg har å si deg?

Keiser Julian.

Nå, jeg tenker at jeg, uten varsler, tør tro du er kommet til fornuft, at du avstår fra dine villfarelser om galileerens makt, og at du nå erkjenner både keiseren og våre guder for å være større enn han.

Læreren Kyrillos.

Bild deg ikke slikt inn. Dine guder er maktesløse; og holder du fast ved disse steinbilder, som hverken kan se eller høre, så vil du snart være likeså maktesløs som de.

Keiser Julian.

Kyrillos, – er dette, hva du har å si?

Læreren Kyrillos.

Nei; jeg kommer for å takke deg. Før skalv jeg for deg og dine pinsler. Men i kvalens stund vant jeg åndens seier over det forkrenkelige. Ja, keiser, da dine leiesvenner tenkte jeg hang i vånde under fengselstaket, – da lå jeg, salig som et barn, i min frelsers armer; og da dine bødler tyktes at de flengte strimler av mitt legeme, da strøk Herren med sin lindrende hånd over sårene, tok tornekronen bort og påsatte meg livsens krone.

Derfor takker jeg deg; for intet menneske har vist meg en så stor velgjerning som du.

Og på det du ikke skal tro jeg frykter deg heretter, så se –

(han slår sin kappe til side, sønderriver sine sår og kaster stykker for keiserens føtter.)

– se, se; – mett deg med mitt blod, som du tørster etter! Men om meg skal du vite at jeg metter meg av Jesus Kristus.

(Skrik av forferdelse høres blant mengden.)

Flere stemmer.

Dette fører ulykke over oss alle!

Keiser Julian (som er veket tilbake).

Hold denne vanvittige, at han ikke forgriper seg på oss!

(Soldater omringer Kyrillos og sleper ham hen til vannkummen; samtidig høres sang av kvinner utenfor til høyre.)

Keiser Julian.

Se hist, Fromentinos, – hva er det for et selsomt opptog –?

Høvedsmannen Fromentinos.

Nådigste keiser, det er salmesyngerskene –

Keiser Julian.

Ah, hint forbund av rasende kvinner –

Høvedsmannen Fromentinos.

Statholderen Alexandros har fratatt dem noen skrifter, som de holder for hellige. Nå utvandrer de av staden for å gråte på kristengravene.

Keiser Julian (med knyttede hender).

Tross; tross – både fra kvinner og menn!

(Den gamle Publia og en stor skare kvinner kommer fremover landeveien.)

Den gamle Publia (synger).

Deres guder er marmor og sølv og gull. De skal smuldre i mold.

Kvinnenes kor.

I mold; i mold!

Publia.

De myrdet våre brødre; de myrdet våre sønner. Stig, sangens duer, med hevnens bønner!

Kvinnenes kor.

Hevnens bønner!

Publia (får øye på keiseren).

Der står han! Ve over den ugudelige, som har brent Herrens ord! Tror du at du kan oppbrenne Herrens ord? Jeg skal si deg, hvor ordet brenner.

(hun griper en kniv fra en av offerprestene, sønderskjærer sitt bryst og flenger i såret.)

Her brenner ordet. Brenn du våre bøker. Ordet skal brenne i menneskers hjerter inntil den ytterste dag!

(hun kaster kniven fra seg.)

Kvinnene (synger under stigende villhet).

La legemer myrdes; la skrifter forgå. Ordet skal stå; – ordet skal stå!

(De tar Publia imellom seg og går videre utover landet.)

Folk ved brønnen.

Ve oss; galileernes gud er den sterkeste!

Andre stemmer.

Hva makter alle våre guder imot denne ene?

Atter andre.

Ingen ofring! Ingen dyrkelse! Det vil oppirre den forferdelige imot oss.

Keiser Julian.

O, dere dårer! Dere frykter for å oppirre en, som lengst er død, – en falsk forkynner; – ja, dere skal selv få se. Han er en løgner, sier jeg! Gi bare tål en liten tid ennå. Hver dag, hver time kan jeg vente budskap fra Jerusalem –

Krigsøversten Jovian (i støvede klær, kommer med noen ledsagere ilsomt fra høyre.)

Nådigste keiser, tilgi at din tjener søker deg her.

Keiser Julian (med et gledesskrik).

Jovian! O, glade budskap –!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kommer like fra Jødeland. I palasset hørte jeg du var her ute –

Keiser Julian.

O, dere prisverdige guder, – så skal dog ikke den synkende sol gå ned over løgnen! Hvor vidt er vi? Tal, min Jovian!

Krigsøversten Jovian (med et blikk på mengden).

Herre, – skal jeg fortelle alt?

Keiser Julian.

Alt, alt, – fra først til sist!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kom til Jerusalem med byggmesterne og soldatene og de to tusen arbeidere. Vi gikk straks i verk med å rydde grunnen. Veldige rester av murer sto ennå igjen. De falt for våre hakker og brekkstenger, lett, som om en usynlig makt hjalp oss å utslette dem –

Keiser Julian.

Ser dere; ser dere vel!

Krigsøversten Jovian.

Mens dette sto på, ble umåtelige kalkdynger slept sammen til den nye bygning. Da oppsto ganske uventet en virvlende storm, som spredte kalken lik en sky ut over den ganske egn.

Keiser Julian.

Videre; videre!

Krigsøversten Jovian.

Samme natt rystet jorden gjentatte ganger.

Stemmer i mengden.

Hører dere? Jorden rystet.

Keiser Julian.

Videre, sier jeg!

Krigsøversten Jovian.

Vi lot dog ikke vårt mot nedslå av dette selsomme tilfelle. Men da vi var trengt dypere ned i grunnen og hadde fått åpnet de underjordiske hvelvinger, og steinbryterne gikk inn i dem for å arbeide ved fakkelskinn –

Keiser Julian.

Jovian, – hva så?

Krigsøversten Jovian.

Herre, da brøt en forferdelig, en uhyre ildstrøm ut av hulene. Et tordnende drøn rystet hele staden. Hvelvingene søndersprengtes, hundrer av arbeidere dreptes dernede, og de få, som reddet seg, flyktet med sønderrevne lemmer.

Hviskende stemmer.

Galileernes gud!

Keiser Julian.

Kan jeg tro alt dette? Så du det?

Krigsøversten Jovian.

Jeg var selv til stede. Vi begynte på ny. Herre, i overvær av mange tusener – forferdede, knelende, jublende, bedende – gjentok det samme vidunder seg to ganger.

Keiser Julian (blek og rystende).

Og så –? Med et ord, – hva har keiseren utrettet i Jerusalem?

Krigsøversten Jovian.

Keiseren har fullbyrdet galileerens spådom.

Keiser Julian.

Fullbyrdet –

Krigsøversten Jovian.

Ved deg ble det ord til full sannhet: ikke stein på stein skal lates tilbake.

Menn og kvinner.

Galileeren har seiret over keiseren! Galileeren er større enn Julian!

Keiser Julian (til Kybeles prest).

Du kan gå hjem, gamle mann! Og ta din gås med deg. Vi vil ikke foreta noen ofring i aften.

(vender seg til mengden.)

Jeg hørte noen her si at galileeren har seiret. Det kunne synes så; men jeg sier dere, det er en villfarelse. Dere uvitende; dere foraktelige dosmere, – dere kan tro meg: det skal ikke vare lenge før bladet har vendt seg! Jeg skal –; jeg skal –! Ja, bi bare! Jeg forbereder meg allerede på et skrift imot galileeren. Det skal være i syv kapitler; og når hans tilhengere får det å lese, – og når dessuten «Skjegg-hateren» – –

Ta meg under armen, Fromentinos! Denne motstand har trettet meg.

(til vakten, idet han går forbi vannkummen.)

Gi Kyrillos fri!

(Han går med sitt følge tilbake til staden.)

Mengden ved brønnen (roper etter ham under hånlatter).

Der går offer-slakteren! – Der går den raggede bjørn! – Der går apekatten med de lange armer!

(Måneskinnsnatt. På Apollon-templets ruiner.)

(Keiser Julian og mystikeren Maximos, begge i lange klær, kommer frem mellom de omstyrtede søyler i bakgrunnen.)

Mystikeren Maximos.

Hvor hen, min bror?

Keiser Julian.

Hvor der er ensomst.

Mystikeren Maximos.

Men her – i vederstyggeligheten? Midt imellom grusdynger –?

Keiser Julian.

Er ikke den hele verden en grusdynge?

Mystikeren Maximos.

Du har dog vist at det sunkne kan gjenoppreises.

Keiser Julian.

Spottefugl! I Aten så jeg en skoflikker, som hadde innrettet seg et lite verksted i Theseus-templet. I Rom, hører jeg, er et hjørne av den juliske basilika gjort brukelig til bøffelstall. Kall også det å gjenoppreise!

Mystikeren Maximos.

Hvorfor ikke? Skjer ikke alle ting stykkevis? Hva er helheten annet, enn den fulle sum av samtlige stykker?

Keiser Julian.

Dårlig visdom!

(peker på det omstyrtede Apollon-bilde.)

Se dette neseløse hode. Se denne sønderknuste albue, – disse splintrede lender. Er alle disse hesligheters sum den hele fulle guddommelige fordums skjønnhet?

Mystikeren Maximos.

Hvorav vet du at hin fordums skjønnhet var skjønn – i og for seg – unntatt i beskuerens forestilling?

Keiser Julian.

Akk, Maximos, der er nettopp kjernen. Hva er i og for seg? Jeg vet intet å nevne etter denne dag.

(han sparker til Apollon-hodet.)

Har du noen tid vært mektigere i deg selv?

Selsomt, Maximos, at der kan ligge styrke i villfarelsen. Se til galileerne. Og se til meg fordum, da jeg holdt det for mulig å gjenoppreise den falne skjønnhets-verden.

Mystikeren Maximos.

Venn, – hvis villfarelsen er deg en fornødenhet, så gå tilbake til galileerne. De vil ta imot deg med åpne armer.

Keiser Julian.

Du vet godt at dette er ugjørlig. Keiser og galileer! Hvordan forene det motsigende?

Ja, denne Jesus Kristus er den største opprører, som noen tid har levd. Hva var Brutus, – hva var Kassius imot ham? De myrdet bare den ene Julius Cæsar; men han myrder Cæsar og Augustus overhodet. Eller er der å tenke på forsoning mellom galileeren og keiseren? Er der rom for de to til hope på jorden? Og han lever på jorden, Maximos, – galileeren lever, sier jeg, så grundig enn både Jøder og Romere bilte seg inn at de hadde dødet ham; – han lever i menneskenes oppsetsige sinn; han lever i deres tross og hån imot all synlig makt.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er!» – Aldri har menneskemunn uttalt et underfundigere ord enn dette. Hva ligger der bakved? Hva og hvor mye tilkommer keiseren? Dette ord er som en stridsklubbe, der slår kronen av keiserens hode.

Mystikeren Maximos.

Da visste dog den store Konstantin å komme til rette med galileeren, – og din forgjenger likeså.

Keiser Julian.

Ja, den, der kunne være nøysom, lik hine. Men kaller du det å styre jordens rike? Konstantin utvidet sitt herredømmes grenser. Men dro han ikke grensene snevert sammen om sin ånd og om sin vilje? Dere stiller den mann for høyt, når dere kaller ham den store. Min forgjenger vil jeg ikke engang tale om; han var mer slave enn keiser, og jeg kan ikke bli stående ved navnet.

Nei, nei, der er ikke å tenke på forlik i disse ting. Og dog – å skulle gi etter! O, Maximos, ovenpå disse nederlag kan jeg ikke vedbli å være keiser, – og jeg kan heller ikke gi avkall på å være det.

Maximos, du, som kan tyde varsler, hvis gåtefulle mening er dulgt for alle andre, – du, som kan lese i de evige stjerners bok, – kan du si meg utgangen på denne strid?

Mystikeren Maximos.

Ja, min bror, jeg kan si deg utgangen.

Keiser Julian.

Det kan du? Så si den da! Hvo skal seire, keiseren eller galileeren?

Mystikeren Maximos.

Både keiseren og galileeren skal gå under.

Keiser Julian.

Gå under –? Begge –?

Mystikeren Maximos.

Begge. Om i våre tider, eller om hundrer av år, det vet jeg ikke; men skje skal det når den rette kommer.

Keiser Julian.

Og hvem er den rette?

Mystikeren Maximos.

Han, som skal oppsluke både keiseren og galileeren.

Keiser Julian.

Du løser gåten med en enn mørkere gåte.

Mystikeren Maximos.

Hør meg, sannhetsvenn og bror! Jeg sier, de skal begge gå under – men ikke forgå.

Går ikke barnet under i ynglingen, og ynglingen igjen i mannen? Men hverken barnet eller ynglingen forgår.

O, du min mest elskede lærling, – har du glemt våre samtaler i Efesos om de tre riker?

Keiser Julian.

Ah, Maximos, der ligger år imellom. Tal!

Mystikeren Maximos.

Du vet, jeg har aldri billiget, hva du, som keiser, har foretatt deg. Du har villet skape ynglingen om til barn igjen. Kjødets rike er oppslukt av åndens rike. Men åndens rike er ikke det avsluttende, likeså lite som ynglingen er det. Du har villet hindre ynglingens vekst, – hindre ham fra å bli mann. O, du dåre, som har dratt sverdet imot det vordende, – imot det tredje rike, hvor den tvesidige skal herske!

Keiser Julian.

Og denne –?

Mystikeren Maximos.

Jødefolket har et navn for ham. De kaller ham Messias, og de venter på ham.

Keiser Julian (langt og tankefullt).

Messias? – Hverken keiser eller forløser?

Mystikeren Maximos.

Begge i en og en i begge.

Keiser Julian.

Keiser-gud; – gude-keiser. Keiser i åndens rike – og gud i kjødets.

Mystikeren Maximos.

Det er det tredje rike, Julian!

Keiser Julian.

Ja, Maximos, det er det tredje rike.

Mystikeren Maximos.

I det rike er den foreløpiges opprørs-ord blitt sannhet.

Keiser Julian.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.» Ja, ja, – da er keiseren i Gud, og Gud i keiseren. – Ah, drømmer, drømmer; – hvo bryter galileerens makt!

Mystikeren Maximos.

Hvori ligger galileerens makt?

Keiser Julian.

Jeg har forgjeves grublet derover.

Mystikeren Maximos.

Der står skrevet etsteds: «du skal ikke ha fremmede guder for meg».

Keiser Julian.

Ja – ja – ja!

Mystikeren Maximos.

Seeren fra Nazareth forkynte ikke denne eller hin gud; han sa: Gud er jeg; – jeg er Gud.

Keiser Julian.

Ja, dette utenfor –! Derfor er keiseren maktesløs.

Det tredje rike? Messias? Ikke Jøde-folkets, men ånds-rikets og verdens-rikets Messias –?

Mystikeren Maximos.

Gude-keiseren.

Keiser Julian.

Keiser-guden.

Mystikeren Maximos.

Logos i Pan – Pan i Logos.

Keiser Julian.

Maximos, – hvordan blir han?

Mystikeren Maximos.

Han blir i den seg selv villende.

Keiser Julian.

Min elskede lærer, – jeg må forlate deg.

Mystikeren Maximos.

Hvor går du hen?

Keiser Julian.

Til staden. Perser-kongen har gjort meg fredstilbud, som jeg i overilelse gikk inn på. Mine sendebud er alt underveis. De skal innhentes og kalles tilbake.

Mystikeren Maximos.

Du vil åpne krigen imot kong Sapores på ny?

Keiser Julian.

Jeg vil, hva Kyros drømte om og hva Alexander prøvde –

Mystikeren Maximos.

Julian!

Keiser Julian.

Jeg vil eie verden. – God natt, min Maximos!

(han vinker med hånden til avskjed og går hurtig bort. Maximos ser tankefull etter ham.)

Salmesyngerskenes kor (langt borte på martyr-gravene).

Menneske-guder av sølv og gull, – Dere skal smuldre i mold!