ANNEN HANDLING.

Keiser Julian (taler til de forsamlede).

Så stor fremgang har gudene forundt meg. Knapt en eneste stad har jeg nærmet meg på min reise, uten at jo galileere i hele hoper har strømmet meg i møte på landeveien, jamrende over sine villfarelser og givende seg inn under de guddommelige makters varetekt. Hva er spotternes dårlige adferd å regne imot dette? Er ikke spotterne nærmest å ligne med hunder, der i sin uvitenhet hyler opp imot måneskiven? Dog vil jeg ikke nekte at det har fortørnet meg å erfare at enkelte av denne stads innbyggere har latt falle hånlige ord om den levevis, som jeg har innskjerpet Kybeles, den gode gudinnes, prester å føre. Burde ikke ærefrykten for så opphøyet en guddom frita hennes tjenere for å gjøres til gjenstander for spott? Jeg tilroper hine dumdristige mennesker: er dere barbarer, ettersom dere ikke vet, hvem Kybele er? Skal jeg være nødt til alvorlig å minne dere om at dengang det romerske herredømme truedes så hardt av hin puniske feltherre, hvis grav jeg for ikke lang tid siden har sett i Libyssa, – da ga den kumeiske Sibylle det råd å ta Kybeles billedstøtte ut av templet i Pessinos og føre det til Rom? Hva nå presternes levemåte vedkommer, da har noen oppholdt seg over at det er blitt dem forbudt å spise røtter og alt, hva der gror langsetter jorden, mens det tillates dem å nyte urter og frukter, som har sin vekst i høyden. O, dere høyst vankundige, – jeg ynker dere, at dere ikke fatter dette! Kan da menneskets ånd nære seg av det, der kryber langs jorden? Lever ikke sjelen av alt det, som higer oppad imot himmelen og imot solen? Disse ting vil jeg ikke vidløftigere omtale i dag. Hva mer derom er å si, det vil dere erfare av et skrift, som jeg arbeider på i mine våkende netter, og som jeg håper om føye tid skal bli forelest både i læresalene og på torvene.

Og hermed, mine venner, hvis ingen har noe ytterligere å foredra –

En borger (trenger seg frem).

O, nådigste keiser, la meg ikke gå uhørt!

Keiser Julian (setter seg atter).

Visst ikke, min venn! Hvem er du?

Borgeren.

Jeg er kornhandleren Medon. O, herre, hvis ikke min kjærlighet til deg, du opphøyede og guddommelige –

Keiser Julian.

Frem med din sak, mann!

Medon.

Jeg har en nabo, Alites, som nå i mange år har skadet meg på alle tenkelige måter; han handler nemlig også med korn og går meg på den skammeligste vis i næringen –

Keiser Julian.

Aha, min gode Medon, du ser dog velnært nok ut.

Medon.

Det er heller ikke dette, allernådigste keiser! O, ved de ærverdige guder, hvem jeg lærer å elske og prise høyere dag for dag, – de fornærmelser, han tilføyer meg, skulle jeg overse; men hva jeg umulig kan tåle –

Keiser Julian.

Han håner dog ikke gudene?

Medon.

Han gjør det, som verre er, – ja, i alle fall det, som er likeså forvovent; han – o, jeg vet knapt om harmen tillater meg å utsi det – han håner deg selv, allernådigste herre!

Keiser Julian.

Så? Hvilke ord har han brukt?

Medon.

Han har slett ingen ord brukt; han har brukt det, som verre er.

Keiser Julian.

Og hva er verre?

Medon.

En purpurfarget kåpe –

Keiser Julian.

Den bærer han? Ei, ei, det er dristig.

Medon.

Ja, du store vingefotede Merkur, når jeg tenker på, hvordan den kåpe ville bekommet ham i din forgjengers tid! Og dette hovmodets kledebon har jeg hver dag for øyne –

Keiser Julian.

Dette kledebon, kjøpt for penger, som kunne vært dine –

Medon.

O, nådigste keiser, – straff denne formastelige mann; la ham utjages av staden; min kjærlighet til vår store opphøyede hersker tillater meg ikke å være vitne til en slik uforskammet anmasselse.

Keiser Julian.

Si meg, gode Medon, hva slags kledningsstykker bærer Alites foruten purpurkåpen?

Medon.

Det husker jeg sannelig ikke, herre; jeg tenker, de vanlige; jeg har bare lagt merke til purpurkåpen.

Keiser Julian.

Altså purpurkåpe og ugarvede såler –

Medon.

Ja, herre; det ser likeså latterlig som uforskammet ut.

Keiser Julian.

Den ting må vi bøte på, Medon!

Medon (lykkelig).

Ah, nådigste herre –!

Keiser Julian.

I morgen tidlig kommer du hit i palasset –

Medon (ennå lykkeligere).

Jeg skal komme ganske tidlig, nådigste keiser!

Keiser Julian.

Du melder deg hos min husmester –

Medon.

Ja, ja, min allernådigste keiser!

Keiser Julian.

Av ham mottar du et par purpurstøvler, stukne med gull –

Medon.

Akk, akk, min gavmilde herre og keiser!

Keiser Julian.

Disse støvler bærer du hen til Alites, ifører ham dem og sier ham at han for all ting må ta dem på hver gang han heretter får i sinde å vise seg i purpurkåpe på gaten ved lys dag –

Medon.

O!

Keiser Julian.

– og når du det har gjort, kan du fortelle ham fra meg at han er en narr, hvis han tror seg hedret ved purpurkåpen uten å eie purpurets makt. – Gå; og kom igjen etter støvlene i morgen!

En annen borger (trer frem av hopen).

Priset være keiserens rettferdighet! O, hvor denne nidske kornpuger har fortjent å straffes slik! O, hør meg og la din nåde –

Keiser Julian.

Aha; jeg synes, jeg kjenner ditt ansikt. Var ikke du en av dem, som ropte foran min vogn da jeg dro inn i staden?

Borgeren.

Jeg var en av de ivrigste ropere, uforliknelige keiser! Jeg er skatteoppkreveren Malkos. Akk, ta deg av meg! Jeg fører en rettstrette med et ondt og gjerrig menneske –

Keiser Julian.

Og derom kommer du til meg? Gis her ikke dommere –?

Skatteoppkreveren Malkos.

Saken er noe innviklet, høye keiser! Den dreier seg om en mark, som jeg har gitt hin onde mann i forpaktning og som jeg for syv år siden la meg til, da en del av Apostel-kirkens jordegods ble solgt.

Keiser Julian.

Se, se; kirkegods altså?

Malkos.

Redelig ervervet; men nå nekter dette menneske å svare meg avgift, og heller ikke vil han gi eiendommen tilbake, alt under påskudd av at denne mark engang skal ha tilhørt Apollons tempel og, som han sier, urettelig skal være blitt templet fratatt for mange år siden.

Keiser Julian.

Hør, si meg, Malkos, – du er visst en av galileerens tilhengere?

Malkos.

Nådigste keiser, det er en gammel vane i vår slekt å bekjenne Kristus.

Keiser Julian.

Og det sier du slik like til, uten sky?

Malkos.

Min motstander er dristigere enn jeg, herre! Han går ut og inn av sitt hus, som før; han flyktet ikke fra staden da det ryktedes at du ville komme.

Keiser Julian.

Flyktet ikke? Og hvorfor skulle han det, han, en mann, som står på gudenes beste?

Malkos.

Allernådigste keiser, du har uten tvil hørt tale om bokføreren Thalassios?

Keiser Julian.

Hva! Hin Thalassios, som, for å innynde seg hos min forgjenger, mens jeg sto baktalt og faretruet i Gallien, her, i Antiokia, midt på torvet foreslo borgerne at de skulle be keiseren sende dem Cæsar Julians hode!

Malkos.

Herre, det er denne din dødsfiende, som foruretter meg.

Keiser Julian.

Sannelig, Malkos, imot denne mann har jeg likeså stor grunn til klage, som du.

Malkos.

Tifold større, min nådige keiser!

Keiser Julian.

Og hva mener du? Skal vi to slå våre saker sammen og forklage ham på en gang?

Malkos.

O, hvilken overvettes nåde! Jeg tifold lykkelige mann!

Keiser Julian.

Du tifold dårlige! Thalassios går ut og inn av sitt hus som før, sier du? Han er ikke flyktet fra staden ved mitt komme. Thalassios har kjent meg bedre enn du. Vekk med deg, menneske! Når jeg forklager Thalassios for mitt hode, kan du forklage ham for din mark.

Malkos (hendervridende).

Jeg tifold ulykkelige!

Keiser Julian.

Rett så, mine venner; gled dere over at det er lyktes meg, ikke ganske uverdig, å begynne denne dag, der særlig er viet til en høytid for den strålende Apollon. For er det ikke en visdomsvenn verdig å overse de fornærmelser, der rettes imot ham selv, mens han strengt straffer den urett, som tilføyes de udødelige guder? Jeg minnes ikke om hin lærdommens kronede dyrker, Markus Aurelius, noensinne har vært i et lignende tilfelle; men har han vært det, da bør vi håpe at han har handlet ikke aldeles ulikt meg, der setter en ære i ydmykt å følge hans fotspor.

La dette tjene dere til rettesnor for, hva dere har å iaktta for fremtiden. I palasset, på torvet, ja, i teatret – hvis jeg ikke vemmedes ved å betrede et slikt dårskapens sted – kan det være sømmelig at dere hilser meg med tilrop og en glad klappen i hendene. En slik hyllest, vet jeg, er blitt vel opptatt både av den makedoniske Alexander og av Julius Cæsar, hvilke menn det av lykkens gudinne også ble forundt å skinne fremfor andre dødelige.

Men ser dere meg tre inn i et tempel, da er det en annen sak. Da vil jeg at dere skal tie eller rette deres tilrop imot gudene og ikke imot meg, hvem dere ser skride frem med nedslagne øyne og en senket panne. Og allermest håper jeg at dere vil iaktta dette i dag, da jeg har å ofre til en så høyst overordentlig og mektig guddom, som han, hvem vi kjenner under navn av solkongen, og som blir enn større i våre øyne når vi betenker at han er den samme, hvem visse østerlandske folkeslag kaller Mithra.

Og hermed, – hvis ellers ingen har noe å si –

Presten ved døren (retter seg i været).

I Gud Herrens navn!

Keiser Julian.

Hvo taler der?

Presten.

En Guds og keiserens tjener.

Keiser Julian.

Kom nærmere. Hva vil du?

Presten.

Tale til ditt hjerte og til din samvittighet.

Keiser Julian (springer opp).

Hvilken røst! Hva ser jeg! Tross skjegg og kledning –! Gregor!

Presten.

Ja, min høye herre!

Keiser Julian.

Gregor! Gregor fra Nazianz!

Gregor fra Nazianz.

Ja, nådige keiser!

Keiser Julian (er steget ned, har grepet hans hender og ser lenge på ham).

Litt eldet; brunere; førere. Nei; det var bare i første øyeblikk; nå er du den samme, som da.

Gregor fra Nazianz.

O, var det dog så med deg, herre!

Keiser Julian.

Aten. Hin natt i buegangen. Ingen mann har ligget mitt hjerte så nær som du.

Gregor fra Nazianz.

Ditt hjerte? Akk, keiser, av ditt hjerte har du utrevet en bedre venn enn meg.

Keiser Julian.

Du mener Basilios?

Gregor fra Nazianz.

Jeg mener en større enn Basilios.

Keiser Julian (formørket).

Ah, så! Det er dette, du kommer for å si meg? Og i denne kledning –

Gregor fra Nazianz.

Jeg har ikke valgt denne kledning, herre!

Keiser Julian.

Du ikke? Hvem da?

Gregor fra Nazianz.

Han, der er større enn keiseren.

Keiser Julian.

Jeg kjenner disse galileiske talemåter. For vårt vennskaps skyld, spring dette over.

Gregor fra Nazianz.

La meg da begynne med å si deg hvordan det er gått til at du ser meg her, viet til prest i den kirke, som du forfølger.

Keiser Julian (med et hvast blikk).

Forfølger!

Nå kan du tale videre.

Gregor fra Nazianz.

Du vet, hva jeg mente om de guddommelige ting under vårt glade samliv i Aten. Men fjernt lå det dengang fra min tanke å forsake jordens gleder. Ærelyst eller tørst etter rikdom, det tør jeg nok si, har aldri fristet meg; dog ble jeg neppe sannheten tro, hvis jeg ville nekte at mitt øye og mitt sinn hang undrende ved all den herlighet, som åpnet seg for meg i Grekernes gamle vitenskap og kunst. Kjekleriene, alle hine smålige stridigheter i vår kirke, bedrøvet meg dypt; men jeg tok ingen del i dem; jeg tjente mine landsmenn i verdslige ting; videre ikke. –

Da kom tidender fra Konstantinopel. Det ble sagt at Konstanzios var død av skrekk over dine foretagender og hadde innsatt deg til sin arving. Mottatt som en overmenneskelig, og med seiersryktet flyvende foran deg, var du, Galliens og Germaniens helt, uten sverdslag steget opp på Konstantins sete. Verden lå for dine føtter.

Da kom atter tidender. Verdens herre rustet seg til krig imot himmelens herre –

Keiser Julian.

Gregor, hva fordrister du deg –!

Gregor fra Nazianz.

Legemenes herre rustet seg til krig imot sjelenes herre. Jeg står her for deg i kjødets frykt og skjelvelse; men jeg tør ikke lyve. Vil du høre sannheten, eller skal jeg tie?

Keiser Julian.

Du skal tale, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Hva har ikke mine trosfeller måttet lide allerede i disse få måneder? Hvor mange dødsdommer er ikke blitt avsagt og fullbyrdede på den grusomste måte? Statsskriveren Gaudenzios, – Artemios, hin forhenværende statholder i Egypten, – begge tribunene Romanos og Vinzenzios –

Keiser Julian.

Du kjenner ikke disse ting. Jeg sier deg at rettferdighetens gudinne ville ha utgytt tårer, hvis hine forrædere hadde sluppet med livet.

Gregor fra Nazianz.

La så være, min keiser; men jeg sier deg at der er felt en dødsdom, som rettferdighetens gud aldri kan tilgi deg. Ursulos! Denne mann, som var deg en venn i trengselsfulle dager! Ursulos, som med fare for sitt eget liv forstrakte deg med penger i Gallien; Ursulos, hvis hele brøde var hans kristentro og hans oppriktighet –

Keiser Julian.

Ah, dette har du fra din bror Cæsarios!

Gregor fra Nazianz.

Straff meg, herre; men skån min bror.

Keiser Julian.

Du vet godt at du intet våger, Gregor! For øvrig vil jeg gi deg rett i at Nevita har faret for strengt frem.

Gregor fra Nazianz.

Ja, denne barbar, hvem det under Grekersminken ikke lykkes å fornekte sin herkomst –!

Keiser Julian.

Nevita er nidkjær for sitt verv, og jeg kan ikke selv være overalt. Over Ursulos har jeg oppriktig sørget, og jeg beklager dypt at hverken tid eller omstendigheter tillot meg selv å undersøke hans sak. Jeg hadde visselig skånet ham, Gregor! Jeg har også tenkt på å gi hans arvinger tilbake, hva han måtte ha etterlatt seg.

Gregor fra Nazianz.

Høye keiser, du skylder meg intet regnskap for dine handlinger. Jeg har bare villet si deg at alle disse tidender slo ned som et lyn både i Cæsaræa og i Nazianz og i de øvrige kappadokiske steder. Hvordan skal jeg skildre deg virkningen? Våre innbyrdes tvistemål forstummet under den felles fare. Mange av kirkens usunne lemmer falt fra; men i mange likegyldige hjerter tentes Herrens lys i en aldri før anet klarhet. Under alt dette brøt trengslene inn over Guds folk. Hedningene – ja, min keiser, de, som jeg kaller hedninger – begynte å true, å forurette, å forfølge oss –

Keiser Julian.

Gjengjeld, – gjengjeld, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Det være langt fra meg å ville forsvare alt, hva mine trosbrødre kan ha forøvet i utskeiende iver for kirkens sak. Men du, som er høyt opplyst, og som er alles hersker, du tør ikke tåle at de levende straffes for de dødes feil. Dette er dog skjedd i Kappadokia. De kristnes fiender, få i antall, men tørstende etter vinding og brennende av iver etter å være de nye embetsmenn til behag, har vakt uro og bekymring hos befolkningen både i stedene og på landet.

Jeg tenker ikke her nærmest på de forhånelser, vi har måttet lide, ei heller på de krenkelser av vår vel ervervede eiendomsrett, som vi i den senere tid idelig har vært utsatte for. Hva der mest bekymrer meg og alle mine alvorlige brødre, det er den fare, som dette medfører for sjelene. Mange er ubefestede i troen og makter ikke ganske å se bort fra de jordiske goder. Den harde medfart, som nå må døyes av enhver den, der bærer kristennavnet, har allerede hatt mer enn et frafall til følge. Herre, dette er et sjeleran fra Guds rike.

Keiser Julian.

O, min kloke Gregor, – hvor kan du tale så? Jeg forbauses! Skulle du ikke tvert om, som en god galileer, glede deg over at deres samfunn blir disse mennesker kvit?

Gregor fra Nazianz.

Nådige keiser, jeg er ikke av den mening. Jeg har selv vært en likegyldig i troen, og jeg holder enhver slik for en syk, der har helbredens mulighet i seg så lenge han blir i kirkens skjød. Slik tenkte også vår lille menighet i Nazianz. Bekymringsfulle brødre og søstre kom sammen for å rådslå om hjelp imot tidens nød. Med dem forenet seg utsendinger fra Cæsaræa og fra de andre steder. Min far er avfeldig, og – som han med sorg bekjenner – han har ikke det faste urokkelige sinn, som i disse trengselens dager kreves av den, der sitter på bispesetet. Da vedtok forsamlingen, at der til hans medhjelper skulle utkåres en yngre mann, som kunne holde Herrens hjord sammen.

Valget falt på meg.

Keiser Julian.

Ah!

Gregor fra Nazianz.

Jeg var den tid fraværende på en reise. Men i mitt fravær, og uten å rådspørre meg, innviet min far meg til prest og sendte meg den prestelige kledning.

Dette budskap traff meg i Tiberina, på min landgård, hvor jeg tilbrakte noen dager sammen med min bror og med min ungdomsvenn Cæsaræeren Basilios.

Herre, – var min dødsdom blitt meg forkynt, det kunne ikke ha forferdet meg mer enn dette.

Jeg prest! Jeg ville det, og jeg ville det ikke. Jeg måtte det, – og jeg turde det ikke. Jeg brøt med Gud Herren, slik som patriarken brøt med ham i den gamle pakts dager. Hva der foregikk med meg i den natt, som fulgte på, det vet jeg ikke. Men det vet jeg, at før hanen gol, talte jeg ansikt til ansikt med den korsfestede. – Da ble jeg hans.

Keiser Julian.

Dårskap; dårskap! Jeg kjenner disse drømmer.

Gregor fra Nazianz.

På hjemreisen kom jeg gjennom Cæsaræa. O, hvilken sørgelig tilstand fant jeg ikke der! Jeg fant staden full av flyktende landboere, som hadde forlatt hus og hjem, fordi tørken i denne sommer hadde sviet avlingen av og lagt alle vinberger, alle oljehager øde. For å unngå hungersdøden hadde de tydd til de hungrende. Der lå de – menn, kvinner og barn – i klynger langs husveggene; feber rystet dem, sulten grov i deres innvoller. Hva hadde Cæsaræa å by dem, – denne utarmede ulykkelige stad, som ennå bare halvt har reist seg etter det store jordskjelv for to år siden? Og midt under dette, under brennende hete, under hyppige jordstøt, måtte vi se ugudelige offerfester foregå ved dag og natt. De omstyrtede altere gjenoppbygdes i all hast; offerblodet rant i strømmer; gjøglere og skjøger drev under sang og dans gjennom stadens gater.

Herre, – kan det undre deg, om mine hardt prøvede brødre, i den hjemsøkelse, som overgikk dem, trodde å øyne en himmelens straff fordi de så lenge hadde tålt vantroen og vantroens forargelige tegn iblant seg?

Keiser Julian.

Hvilke tegn sikter du til?

Gregor fra Nazianz.

De oppskremtes, de febersykes rop ble stedse høyere; de krevde at stadens forstandere skulle avlegge for Kristus et håndgripelig vitnesbyrd ved å la nedrive, hva der ennå står som et minne om hedenskapets fordums makt i Cæsaræa.

Keiser Julian.

Du vil da vel ikke dermed si at –?

Gregor fra Nazianz.

Stadens styresmenn lot tillyse et møte, hvor også jeg var til stede. Du vet, nådigste keiser, at alle templer er borgerskapets eiendom. Borgerne kan altså forføye over dem etter egen fri vilje.

Keiser Julian.

Nå, nå? Og om så var?

Gregor fra Nazianz.

I hint forferdelige jordskjelv, som overgikk Cæsaræa for to år siden, ble alle templer ødelagt på et nær.

Keiser Julian.

Ja, ja; Fortunas tempel.

Gregor fra Nazianz.

På det møte, jeg taler om, vedtok menigheten å fullbyrde Guds straffende verk, som et vitnesbyrd om at de ville holde seg helt og alene til ham og ikke lenger tåle forargelsen i sin midte.

Keiser Julian (hest).

Gregor – fordums venn, – har du ditt liv kjært?

Gregor fra Nazianz.

Menigheten fattet da en beslutning, som jeg ikke kunne billige, men som fikk nesten alle stemmer for seg. Men da vi fryktet for at saken skulle komme i en forvansket skikkelse for dine ører, og kanskje opptenne deg til vrede imot staden, så ble det vedtatt at en mann skulle begi seg hit for å la deg vite, hva vi har besluttet og hva der nå vil skje.

Opphøyede hersker, – der fantes ingen annen, som var villig til å påta seg dette verv. Jeg måtte da påta meg det. Det er derfor, herre, at jeg her i ydmykhet står for deg og lar deg vite at vi kristne i Cæsaræa har vedtatt at det tempel, hvori hedningene i sin tid dyrket en falsk guddom under navnet Fortuna, skal nedrives og jevnes med jorden.

Keiser Julian (springer opp).

Og dette må jeg fornemme med mine egne ører! Så uhørte ting våger en enkelt mann å si meg!

Hoffmenn, talere og diktere.

O, fromme keiser, tål ikke dette! Straff denne forvovne!

Læreren Hekebolios.

Han er avsindig, herre! La ham gå. Se, se, – vanviddet gnistrer ut av hans øyne.

Keiser Julian.

Ja, vel må dette kalles vanvidd. Men det er mer enn vanvidd. Å ville nedrive dette utmerkede tempel, oppreist for en likeså utmerket gudinne! Og er det ikke nettopp denne gudinne, hvis gunst jeg skylder de gjerninger, hvorom selv de fjerneste folkeslag taler? Hva håp om seier og hell skulle jeg etter denne dag kunne gjøre meg, hvis jeg lot slikt skje? – Gregor, jeg befaler deg å reise tilbake til Cæsaræa og la borgerne vite at jeg forbyr dette formastelige verk.

Gregor fra Nazianz.

Det er ikke gjørlig, herre! Saken er nå kommet dertil, at den er blitt oss et valg imellom menneskefrykt og lydighet under Gud. Vi kan ikke vike.

Keiser Julian.

Da skal dere vel få føle, hvor langt keiserens arm rekker!

Gregor fra Nazianz.

Keiserens arm er veldig i de jordiske ting; og jeg, som andre, skjelver under den.

Keiser Julian.

Så vis det i gjerning! Ah, dere galileere, dere stoler på mitt langmot. Lit ikke på det; for sannelig –

Keiser Julian.

Hva er dette? Eunapios, hva er hendt deg?

Hårskjæreren Eunapios.

O, at mine øyne måtte være vitne til slikt syn!

Keiser Julian.

Hva syn har du hatt?

Hårskjæreren Eunapios.

Se, allernådigste keiser, jeg kommer blodig, forslått, og dog lykkelig over å være den første, som påkaller din straff –

Keiser Julian.

Tal mann; – hvem har slått deg?

Hårskjæreren Eunapios.

Tillat meg, herre, å bære min klage frem.

Jeg gikk i denne morgenstund utenfor byen for å oppsøke det lille Venus-tempel, som du nylig har latt sette i stand. Da jeg kom derut, lød sang og fløytespill meg i møte. Kvinner oppførte skjønne danser i forhallen, og innenfor fant jeg det hele rom fylt av en jublende skare, mens prestene foran alteret foretok de ofringer, du har påbudt.

Keiser Julian.

Ja, ja; og så?

Hårskjæreren Eunapios.

Knapt hadde jeg fått tid til i andakt å vende mine tanker imot denne henrykkende gudinne, hvem jeg særlig ærer og dyrker, – da trengte en stor sverm av unge menn inn i templet –

Keiser Julian.

Dog ikke galileere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jo, herre, – galileere.

Keiser Julian.

Ah!

Hårskjæreren Eunapios.

Hvilket opptrinn fulgte så ikke på! Gråtende under voldsmennenes skjellsord og stokkeslag flyktet hine dansende piker fra forhallen inn til oss. Galileerne falt over oss alle, mishandlet oss og forhånet oss på den skjendigste måte.

Keiser Julian (stiger ned av forhøyningen).

Vent, vent!

Hårskjæreren Eunapios.

Akk, hadde denne overlast bare rammet oss alene! Men de utemmelige gikk videre. Ja, nådigste keiser, – med et ord: alteret er nedrevet, gudinnens billedstøtte knust i stykker, offerdyrenes innvoller kastet utenfor til føde for hundene –

Keiser Julian (går opp og ned).

Vent, vent, vent!

Gregor fra Nazianz.

Herre, denne ene manns ord er ikke nok –

Keiser Julian.

Ti!

Kjente du noen av disse tempelskjendere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jeg ikke, herre; men disse borgere kjente flere av dem.

Keiser Julian.

Ta vakt med dere. Grip så mange av de skyldige, som dere kan få fatt på. Kast dem i fengsel. De fangne skal navngi de øvrige; og når jeg har dem alle i min makt –

Gregor fra Nazianz.

Hva da herre?

Keiser Julian.

Det vil bøddelen kunne si deg. Både du og borgerne i Cæsaræa skal erfare, hva dere har å vente, dersom dere med galileisk stivsinn holder fast ved deres forehavende.

En borger.

Men, du gode himmelens gud, hva tid skjedde denne ulykke.

En annen borger.

I morges, sier jeg; ganske tidlig i morges.

Fargeren Fokion (som er kommet gående fra gaten til høyre).

Kjære mann, finner du det passende å kalle dette en ulykke? Jeg kaller det en forbrytelse, og det, til og med, en høyst frekk forbrytelse.

Den annen borger.

Ja, ja; det er ganske sant; det var høyst frekt gjort.

Fargeren Fokion.

Tenke seg til – ja, er det ikke overfallet i Venus-templet dere taler om? Jo. Tenke seg til, sier jeg, på en tid, da keiseren selv er i staden –! Og så å velge en dag, som denne, – en dag –

En tredje borger (nærmer seg de talende).

Hør, si meg, gode fremmede, hva er det egentlig –?

Fargeren Fokion.

Jeg sier, en dag som denne, da vår opphøyede hersker selv vil forrette ved Apollon-festen.

Den tredje borger.

Ja, visst, det vet jeg; men hvorfor fengsler man disse kristne?

Fargeren Fokion.

Hva? Fengsler man dem? Er man virkelig kommet dem på spor?

Hyss; hva er det? Ja, ved gudene, tror jeg ikke man har dem!

Den gamle kvinne.

Hold ikke på meg! Han er min eneste; han er min alderdoms barn! Slipp meg; slipp meg! Kan da ingen si meg, hvor jeg skal finne keiseren?

Fargeren Fokion.

Hva vil du keiseren, gamle moder?

Den gamle kvinne.

Jeg vil ha min sønn igjen. Hjelp meg! Min sønn! Hilarion! O, tenk, de tok ham fra meg! De brøt inn i huset til oss, – og så tok de ham!

En av borgerne (til Fokion).

Hvem er den kvinne?

Fargeren Fokion.

Hva? Kjenner du ikke enken Publia, – salmesyngersken?

Borgeren.

Ah, ja, ja, ja!

Kvinnen Publia.

Hilarion! Mitt barn! Hva vil de gjøre med ham? Ah, se, Fokion, – er du der? En Guds lykke at jeg traff en kristen bror –

Fargeren Fokion.

Hyss, stille, stille; skrik ikke så; keiseren kommer.

Kvinnen Publia.

O, den ugudelige keiser! Vredens Herre hjemsøker oss for hans synders skyld; hungersnød herjer landene; jorden skjelver under oss!

Tropp-føreren.

Til side; gjør plass her!

Kvinnen Publia.

O, kom, gode Fokion; – hjelp meg for vårt vennskaps og vårt broderskaps skyld –

Fargeren Fokion.

Er du gal, kvinne? Jeg kjenner deg ikke.

Kvinnen Publia.

Hva? Kjenner du meg ikke? Er du ikke fargeren Fokion? Er du ikke sønn av –?

Fargeren Fokion.

Jeg er ikke sønn av noen. Gå fra meg, kvinne? Du er jo gal. Jeg kjenner deg ikke; jeg har aldri sett deg.

En underfører (med soldater fra høyre.)

Gjør ryddig her!

Fargeren Fokion. (i klyngen bak vaktpostene til høyre.)

Ja, ved solens gud, kommer han ikke der, den velsignede herre!

En soldat.

Treng ikke så på der bak!

Fargeren Fokion.

Kan dere se ham? Den mann med det hvite bind om pannen, det er keiseren.

En borger.

Den mann, som er ganske hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Ja, ja, nettopp han.

Borgeren.

Men hvorfor er han hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Rimeligvis for hetens skyld; – eller nei, bi litt, jeg tenker det er som offerprest at han –

En annen borger.

Vil da keiseren ofre selv?

Fargeren Fokion.

Ja, keiser Julian gjør alting selv.

En tredje borger.

Han ser ikke så veldig ut som keiser Konstanzios.

Fargeren Fokion.

Det synes jeg dog. Han er ikke så høy, som den forrige keiser; men så er hans armer lenger enn hins. Og så har han et blikk, – o, dere venner –! Ja, nå kan dere ikke se det; han slår øyet ærbart ned under gangen. Ja, ærbar er han, det må dere tro. Kvinner ser han ikke til. Jeg tør sverge på, at siden hans hustrus død har han ikke rett mange ganger –; jeg skal si dere, han skriver hele natten. Derfor er også hans fingre ofte så sorte som en fargers; ja, likesom mine. Jeg er også farger. Dere må tro, jeg kjenner keiseren bedre enn de fleste. Jeg er barnefødt her i staden; men jeg har levd femten år i Konstantinopel inntil nå for ganske nylig –

En borger.

Skulle der være noe i det rykte at keiseren tenker å bo her stadig?

Fargeren Fokion.

Jeg kjenner keiserens hårskjærer, og han sier det. Gid nå bare ikke disse skammelige opptøyer måtte egge ham altfor mye.

En borger.

Akk, akk, det skulle være harmelig!

En annen borger.

Ble keiseren her, så falt der litt av til oss alle.

Fargeren Fokion.

Det hadde også jeg stolet på; derfor flyttet jeg over. Men nå får vi gjøre vårt beste, venner; når keiseren kommer forbi, vil vi oppløfte glade tilrop både til ham og til Apollon.

En borger (til en annen).

Hva er det egentlig for en Apollon, som folk er begynt å tale så mye om?

Den annen borger.

Ei, det er jo presten i Korinth, – han, som vannet, hva den hellige Paulus hadde plantet.

Den første borger.

Ja så; ja, nå synes jeg, jeg minnes det.

Fargeren Fokion.

Ei, ei, ei, det er ikke den Apollon; det er en ganske annen; det er solkongen, – den store lyrespillende Apollon.

Den annen borger.

Ah så; den Apollon! Er han bedre?

Fargeren Fokion.

Ja, det skulle jeg mene. – Se, se, der kommer han. O, den høyst velsignede herre!

Mengden på torvet (klapper i hendene).

Priset være keiseren! Lovet være Julian, helten og den lykkebringende!

Fargeren Fokion.

Hilset være Julian og solkongen! Leve Apollon!

Borgerne (i forgrunnen til høyre).

Keiser, keiser, bli lenge iblant oss!

Keiser Julian.

Borgere av Antiokia! Ikke vet jeg i hast å nevne den ting, der skulle kunne fryde mitt hjerte mer, enn disse deres oppmuntrende tilrop. Og vel kan mitt hjerte tiltrenge denne vederkvegelse.

Det var med åndens nedslagenhet at jeg tiltrådte denne vandring, der skulle være en gledens og en oppløftelsens gang. Ja, jeg vil ikke legge skjul på det, jeg var i morges ikke langt fra å bringes ut av den sinnets likevekt, som det for en visdomselsker er sømmeligst å bevare under alle tilskikkelser.

Men skulle noen nenne å gå i rette med meg herfor? Jeg gir enhver å betenke, hvilke formasteligheter man annetsteds pønsker på og her allerede har satt i verk.

Kvinnen Publia.

Herre, herre!

Fargeren Fokion.

O, fromme og rettsindige keiser, straff disse forvovne!

Kvinnen Publia.

Herre, gi meg Hilarion igjen!

Fargeren Fokion.

Alle gode borgere anroper om din gunst for staden.

Keiser Julian.

Søk å vinne gudenes gunst, da har dere visselig min. Og er det ikke billig at Antiokia heri går foran? Er det ikke som om solgudens øye med særlig velbehag hvilte på denne stad? Forhør dere hos vidt bereiste menn, og dere skal erfare, i hvilket sørgelig overmål det annetsteds er lyktes villfarelsen å legge våre hellige steder øde. Hva står tilbake? En levning hist og her; og intet av det beste.

Men hos dere, dere borgere av Antiokia! O, mine øyne fyltes med gledestårer, da jeg første gang så denne uforliknelige helligdom, Apollons eget hus, som man neppe skulle kunne tenke seg oppført av menneskehender. Står ikke den herliges bilde derinne som før i ukrenket skjønnhet? Ikke en kant er avhakket eller smuldret på hans alter; ikke en revne er å se i de ranke bærende støtter.

O, når jeg betenker dette, – når jeg føler bindet om min panne, – når jeg ser nedad denne kledning, der er meg dyrebarere enn purpurkåpen, da fornemmer jeg gudens nærhet i en hellig isnen.

Se, se, lyset sitrer om oss i herlighet!

Føl, føl, luften er svanger med friske kransers duft!

Skjønne jord, lysets og livets hjem, gledens hjem, og lykkens og skjønnhetens hjem, – hva du var, skal du bli! – I solkongens favn! Mithra, Mithra!

Fremad på vår seiersgang!

Keiser Julian.

Hva hindrer oss?

Læreren Hekebolios.

Nådigste herre, der er noe på ferde oppe i gaten.

Sang (langt borte).

Fargeren Fokion.

Galileerne, herre! Man har dem!

Kvinnen Publia.

Hilarion!

Fargeren Fokion.

Man har dem! Jeg hører lenkene –

Keiser Julian.

Forbi dem –!

Hårskjæreren Eunapios (ilsomt gjennom mengden).

Det er lyktes over all måte, herre!

Keiser Julian.

Hvem er de, disse skamløse?

Hårskjæreren Eunapios.

Noen av dem er borgere her av staden; men de fleste skal være flyktende landmenn fra Kappadokia.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke se dem. Fremad, har jeg befalt!

Fangenes sang (nærmere).

Keiser Julian.

De avsindige. Ikke så nær til meg! Vakt, vakt!

Kvinnen Publia.

Mitt barn! Hilarion!

Hilarion (blant fangene).

Gled deg, min moder!

Keiser Julian.

Dere arme forvillede! Når jeg hører vanviddet slik tale ut av dere, da tviler jeg nesten på at jeg har rett til å straffe dere.

En annen stemme (blant fangene).

Til side; ta ikke tornekronen fra oss.

Keiser Julian.

Natt og redsel, – hvilken røst er det!

Vaktføreren.

Herre, det var denne, som talte.

Keiser Julian (med et skrik).

Agathon!

Fangen (ser på ham og tier).

Keiser Julian.

Agathon, Agathon! Svar meg; er du ikke Agathon?

Fangen.

Jo.

Keiser Julian.

Du imellom disse! Tal til meg!

Agathon.

Jeg kjenner deg ikke.

Keiser Julian.

Du kjenner meg ikke? Du vet ikke, hvem jeg er?

Agathon.

Jeg vet at du er jordens herre; derfor kjennes jeg ikke ved deg.

Keiser Julian.

Og barnet –? Er det din unge bror?

Denne mann må være uskyldig.

Hårskjæreren Eunapios.

Herre, denne mann er just lederen av det hele. Han har selv tilstått det; ja, han har endog rost seg av sin gjerning.

Keiser Julian.

Så selsomt kan da hunger og sykdom og ulykke forville et menneskes sinn.

Si bare med et ord at dere angrer, og der skal intet ondt tilføyes dere.

Kvinnen Publia (skriker).

Si det ikke, Hilarion!

Agathon.

Vær sterk, kjære bror!

Kvinnen Publia.

Gå, gå til det, som venter deg, min eneste!

Keiser Julian.

Hør og betenk dere, dere andre –

Agathon (til fangene).

Velg mellom Kristus og keiseren!

Fangene.

Lovet være Herren i det høye!

Keiser Julian.

Forferdelig er galileerens villedende makt. Dette må knekkes. Forbi dem, de vederstyggelige! De skygger for gleden; de mørkner dagen med sin rugende dødslengsel. – Fløytespillere, – menn, kvinner, – stem i! Sang, – sang til pris for liv og lys og lykke!

Apollon-toget (synger).

Fangetoget.

Apollon-toget.

Fangetoget.

Apollon-toget.

Fangetoget.

Apollon-toget.

Fangetoget.

Kvinner.

Forbarmelse! Nå skalv jorden igjen!

En flyktende mann.

Hvilken redsel! Tordenslag under føttene –

En annen mann.

Var det virkelig så? Var det jorden, som skalv?

En kvinne.

Følte du det ikke? Treet der svaiet så det suste i løvkronen.

Mange stemmer.

Hør, hør, hør!

Noen.

Det er vogner inne på brosteinene.

Andre.

Det er trommer. Hør musikken –; keiseren kommer!

Keiser Julian (vendt imot templet, med opprakte hender).

Jeg mottar varslet! –

Så nær har jeg aldri følt meg i forbund med de udødelige guder.

Buesvingeren er iblant oss. Jorden drønner under hans hæl, slik, som den drønnet fordum, da han i vrede trampet den trojanske strandbredd.

Men det er ikke imot oss at han retter det rynkede bryn. Det er imot hine ulykkelige, som hater ham og hans solskinnende rike.

Ja, – så visst, som lykkens eller ulykkens fylde gir den rette målestok for gudenes gunst imot de dødelige, – så visst åpenbarer seg her forskjellen imellom oss og hine.

Hvor er galileerne nå? Noen under bøddelens hender, andre flyktende i de trange streder, askegrå av redsel, med utspilte øyne, – et skrik mellom de halvåpne tenner –, og med håret reisende seg i skrekk eller avrevet i fortvilelse.

Og hvor er vi? Her, i Dafnes friske lund, hvor dryaders duftende ånde kjøler våre tinninger, – her, foran den herliges herlige tempel, ombølget av lyrers og av fløyters klang, – her, i lys, i lykke, i trygghet, og med guden selv åpenbaret iblant oss.

Hvor er galileernes gud? Hvor er Jøden, hin korsfestede tømmermannssønn? La ham åpenbare seg. Han vokter seg nok!

Og derfor sømmer det seg vel å fylle helligdommen. Der vil jeg med egne hender forrette den tjeneste, som så langt fra tykkes meg ringe og upassende, at jeg tvert om setter den over enhver annen.

En stemme (roper i trengselen).

Stans, ugudelige!

Keiser Julian.

En galileer iblant oss?

Den samme stemme.

Ikke videre, gudsfornekter!

Keiser Julian.

Hvo er den mann, som taler?

Andre stemmer i hopen.

En galileer-prest. En blind olding. Her står han.

Atter andre.

Vekk, vekk med den skamløse!

Keiser Julian.

Ah, hva må jeg se! Si meg, gamle mann, er ikke du biskop Maris av Kalkedon?

Den gamle mann.

Jo, jeg er denne vår kirkes uverdigste tjener.

Keiser Julian.

Den uverdigste kaller du deg; og jeg tror ikke at du har så ganske urett. Hvis jeg ikke feiler, har du vært en av dem, som ivrigst har satt splid imellom galileerne innbyrdes.

Biskop Maris.

Jeg har gjort det, som tynger meg dypere ned i anger. Da du tok herredømmet, og ditt sinnelag ryktedes, da omspentes mitt hjerte av en usigelig angst. Alderdomssvekket, og blind, som jeg var, ga jeg ikke den tanke rom, å sette meg opp imot jordens mektige herre. Ja, – Gud være meg nådig – jeg forlot den hjord, jeg var satt til å skjerme, dro meg forsagt ut av alt det, som truende samlet seg om Herrens menighet, og søkte ly her i Syria på min landgård –

Keiser Julian.

Se, se; ytterst selsomt! Og du, denne forsagte mann, som før har skattet keiserens gunst så høyt, du trer nå frem for meg, som du nettopp har gjort, og kaster meg et forhånelsens tilrop like i ansiktet!

Biskop Maris.

Nå frykter jeg deg ikke lenger; for nå har Kristus helt og holdent mitt hjerte. I kirkens trengsels-tid gikk dens lys og herlighet opp for meg. Alt det blod, du utgyter, – all den vold og urett, som du øver, skriker imot himmelen, slår med velde tilbake, runger for mitt døve øre og viser meg i min blindhets natt, hva vei jeg har å gå.

Keiser Julian.

Dra hjem, gamle mann!

Biskop Maris.

Ikke før du har lovet å avstå fra denne din djevelske fremferd. Hva tenker du på? Vil støvet reise seg imot ånden? Vil jordens herre styrte himmelens herre? Ser du da ikke at vredens dag er over oss for dine synders skyld? Kildene uttørres, likesom øyne, der har grått seg lens. Skyene, der skulle la fruktbarhetens manna falle over oss, drar våre hoder forbi og utgyter seg ikke. Den jord, som har vært forbannet siden dagenes morgen, den skjelver og skjelver under keiserens blodskyld!

Keiser Julian.

Hva gunst venter du av din gud for denne overvettes nidkjærhet, tåpelige olding? Håper du på at din galileiske mester, lik fordum, skal gjøre et underverk og skjenke deg ditt syn igjen?

Biskop Maris.

Jeg har det syn jeg ønsker; og jeg takker Herren at han slukte mitt legemlige øye, så jeg forskånes for å se den mann, der går i en grufullere natt enn jeg.

Keiser Julian.

Plass for meg!

Biskop Maris.

Hvorhen?

Keiser Julian.

I solkongens hus.

Biskop Maris.

Du går ikke. Jeg forbyr deg det i den enestes navn!

Keiser Julian.

Vanvittige gubbe! – Vekk med ham!

Biskop Maris.

Ja, legg hånd på meg! Men hvo der våger det, hans hånd skal visne. Vredens Gud skal åpenbare seg i sin velde –

Keiser Julian.

Din gud er ingen veldig gud. Jeg skal vise deg at keiseren er sterkere enn han –

Biskop Maris.

Fortapt! – Så lyser jeg da forbannelsen over deg, du kirkens frafalne sønn!

Læreren Hekebolios (blek).

Herre og keiser, la ikke dette skje!

Biskop Maris (med høy røst).

Forbannet være du, Julianos Apostata! Forbannet være du, keiser Julian! Gud Herren har utspyttet deg av sin munn! Forbannet være dine øyne og dine hender! Forbannet være ditt hode og all din gjerning!

Ve, ve, ve over apostaten! Ve, ve, ve – –

Biskop Maris (hvis begge ledsagere er flyktet, står alene og sier dempet):

Gud talte.

Keiser Julian (blek og med dempet røst).

Apollon talte. Hans tempel var besmittet; derfor knuste han det.

Biskop Maris.

Og jeg sier deg, det var den Herre, som lagde Jerusalems tempel i grus.

Keiser Julian.

Hvis så er, da skal galileerens kirker stenges, og hans prester skal under svøpeslag piskes til å reise dette tempel igjen.

Biskop Maris.

Prøv, avmektige! Hvo maktet å reise Jerusalems tempel, da Golgatas fyrste hadde lyst forstyrrelsen over det?

Keiser Julian.

Jeg skal makte det! Keiseren skal makte det! Deres gud skal gjøres til løgner. Stein på stein skal jeg oppbygge hint Jerusalems tempel, i drakt og herlighet, som det var i Salomos dager.

Biskop Maris.

Ikke stein skal det lykkes deg å føye til stein; for det er forbannet av Herren.

Keiser Julian.

Vent, vent; du skal få se – i fall du kunne se – du, som står der forlatt og hjelpeløs, famlende ut i natten uten å vite hvorhen du skal flytte din fot.

Biskop Maris.

For meg lyser det lyn, som engang skal slå deg og dine.