FEMTE HANDLING.

Visdomslæreren Kytron.

Er det ikke ufattelig at dette krigsråd kan vare så lenge?

Visdomslæreren Priskos.

Ja, i sannhet, man skulle mene, her var bare to ting å velge imellom: å rykke frem eller rykke tilbake.

Visdomslæreren Kytron.

Dette er ikke til å bli klok på. –

Si meg, gode Anatolos, hvorfor i gudenes navn rykker vi ikke frem?

Visdomslæreren Priskos.

Ja, hvorfor engster man oss og gjør holdt her midt i ørken?

Livvaktsføreren Anatolos.

Ser dere den dirrende luft nede i himmelbrynet både i nord, øst og syd?

Visdomslæreren Kytron.

Ja vel, ja vel; det er heten –

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er sletten, som brenner.

Visdomslæreren Priskos.

Hva sier du! Brenner sletten?

Visdomslæreren Kytron.

Spøk dog ikke så uhyggelig, gode Anatolos! Si oss – hva er det?

Livvaktsføreren Anatolos.

Sletten brenner, sier jeg. Hist ute, hvor ørken hører opp, har Perserne tent ild i gresset. Vi kan ikke komme noen vei før jordbunnen er avkjølet.

Visdomslæreren Kytron.

O, er ikke dette forferdelig? Hvilke barbarer! Å gripe til desslike midler –!

Visdomslæreren Priskos.

Men så er der jo intet valg. Uten levnetsmidler, uten vann –; hvorfor går vi ikke tilbake?

Livvaktsføreren Anatolos.

Over Tigris og Eufrat?

Visdomslæreren Kytron.

Og flåten brent! Hvordan føres dog denne krig? O, at dog ikke keiseren tenker mer på sine venner! Hvordan skal jeg komme hjem igjen?

Livvaktsføreren Anatolos.

Du, som vi andre, venn!

Visdomslæreren Kytron.

Som dere andre? Som dere andre! Ja, det er en god tale. Med dere er det en annen sak. Dere er krigsmenn. Det er deres kall å utholde visse besværligheter, som jeg slett ikke er vant til. Jeg har ikke fulgt med keiseren for å døye så mye ondt. Her pines jeg av mygg og giftfluer; – se, hvordan mine hender ser ut!

Visdomslæreren Priskos.

Til visse er vi ikke kommen her for dette. Vi påtok oss å følge hæren for å avfatte lovtaler over de seire, som keiseren aktet å vinne. Hvor er der blitt av disse seire? Hva har man utrettet i de seks møysommelige uker siden flåtens brann? Man har ødelagt noen forlatte byer av det usleste slag. Man har fremvist i leiren noen fanger, som fortroppene skulle ha tatt. Jeg vet riktignok ikke i hvilke slag det skulle være skjedd! Og jeg synes også at hine fanger så likere ut til å være oppsnappede hyrder og bønder –

Visdomslæreren Kytron.

Og så at man kunne brenne flåten! Sa jeg ikke straks at dette ville bli en kilde til ulykker?

Livvaktsføreren Anatolos.

Det hørte jeg dog ikke.

Visdomslæreren Kytron.

Hva? Sa jeg det ikke? Hørte ikke du, o Priskos, at jeg sa det?

Visdomslæreren Priskos.

Jeg vet sannelig ikke, venn; men jeg vet at jeg selv til ingen nytte ivret imot dette ulykksalige foretak. Ja, jeg kan si at jeg har vært imot det hele krigstog på denne årstid. Hvilken overilelse! Hvor har dog keiseren hatt sine øyne? Er det den samme helt, der fektet så overmåte heldig ved Rhin-strømmen? Skulle man ikke tro at han var slått med blindhet eller med en åndelig sykdom?

Livvaktsføreren Anatolos

Hyss, hyss; – hva tale er det?

Visdomslæreren Kytron.

Ja, det var visst nok lite sømmelig sagt av vår Priskos. Men heller ikke jeg kan nekte at jeg sporer en sørgelig mangel på visdom i flere av den kronede visdomselskers senere handlinger. Hvor overilet, å stille sitt bilde opp i leiren og la seg dyrke, som om han var en gud! Hvor uklokt, så åpenbart å håne hin selsomme lærer fra Nazareth, hvilken dog må sies å råde over en særdeles makt, der ellers kanskje kunne kommet oss alle til gode under disse farefulle omstendigheter.

Ah, der kommer Nevita selv. Nå får vi høre –

Hærføreren Nevita (drar legen til side).

Si meg ærlig, Oribases, – er der noe iveien med keiserens sinn?

Livlegen Oribases.

Hvor faller du på det, herre?

Hærføreren Nevita.

Hvordan skal jeg ellers tyde hans atferd?

Livlegen Oribases.

O, min elskede keiser –!

Hærføreren Nevita.

Oribases, du må ikke dølge noe for meg.

Visdomslæreren Kytron (nærmer seg).

O, tapre hærfører, hvis det ikke er påtrengende –

Hærføreren Nevita.

Siden, siden!

Livlegen Oribases (til Nevita).

Vær rolig, herre! Der skal ikke skje noen ulykke. Eutherios og jeg har lovet hverandre å holde øye med ham.

Hærføreren Nevita.

Ah, du vil da vel ikke dermed si at –?

Livlegen Oribases.

Siste natt var han nær ved å forkorte sitt liv. Lykkeligvis kom Eutherios tilstede –; o, tal ikke til noen om det!

Hærføreren Nevita.

Slipp ham ikke av syne.

Visdomslæreren Priskos (nærmer seg).

Det ville være oss en stor trøst å erfare, hva krigsrådet –?

Hærføreren Nevita.

Tilgi; jeg har viktige ting å skjøtte.

Krigsøversten Jovian (innad).

Skal skje, min nådige keiser!

Visdomslæreren Kytron.

Ah, høyst fortreffelige Jovian! Nå? Er tilbaketoget besluttet?

Krigsøversten Jovian.

Jeg vil ikke råde noen å kalle det et tilbaketog.

Visdomslæreren Kytron.

O, disse krigsmenn! En visdomselskers sinnsro gjelder intet for dem. Ah!

Keiser Julian (til visdomslærerne).

Gled dere nå, mine venner! Nå vil snart alt bli godt.

Visdomslæreren Kytron.

Akk, velsignede herre, har du funnet en utvei?

Keiser Julian.

Vi har utveier nok, Kytron; det gjelder bare å velge den beste. Nå vil vi endre noe ved hærens fremrykning –

Visdomslæreren Priskos.

O, priset være din klokskap!

Keiser Julian.

Dette tog imot øst, – det leder ikke til noe.

Visdomslæreren Kytron.

Nei, nei, det er visst!

Keiser Julian.

Nå går vi mot nord, Kytron!

Visdomslæreren Kytron.

Hva, herre, – imot nord?

Visdomslæreren Priskos.

Altså ikke vestover?

Keiser Julian.

Ikke vestover. Langt fra ikke vestover. Det ville ha sin vanskelighet for flodenes skyld. Og Ktesifon må vi la ligge til senere. Uten skipene kan vi ikke tenke på å ta staden. Det var galileerne, som voldte dette med skipsbrannen; jeg har merket et og annet.

Hvem tør kalle det et tilbaketog, at jeg går nordover? Hva vet dere om mine hensikter? Perser-hæren står et sted i det nordlige; det er vi nå temmelig visse på. Har jeg først slått Sapores –; det skal gjøres av i et slag –; i Persernes leir vil vi finne umåtelige forråd –

Når jeg fører Perser-kongen som fange gjennom Antiokia og de andre steder, så skulle jeg dog se om ikke borgerne faller meg til fote.

Kristne soldater (drar syngende over sletten).

Keiser Julian (følger dem med øynene).

Galileerne synger alltid. Sanger om død og sår og smerte. Hine kvinner, jeg tok med som sykepleiersker, – de har gjort oss mer skade enn gagn. De har lært soldatene selsomme sanger, hvilke jeg ikke før har hørt.

Dog vil jeg ikke heretter straffe noen for slikt. Det leder bare til dess større forvillelse. Vet du, Priskos, hva der hendte med de opprørske, som nylig nektet å vise de keiserlige bilder den skyldige ærefrykt?

Visdomslæreren Priskos.

Nylig, herre?

Keiser Julian.

Da jeg, for å inngyte likesinnede en gagnlig skrekk, ville la noen av disse mennesker avlive, så trådte den eldste frem og bad, under høye gledesrop, om å måtte få lov til å dø først. – Ser du, Priskos, – da jeg i går erfarte dette –

Visdomslæreren Priskos.

I går? O herre, du feiler. Dette er skjedd for førti dager siden.

Keiser Julian.

Så lenge? Ja, ja, ja! Hebreerne måtte vandre førti år i ørken. Alle de gamle måtte utdø. Der måtte vokse opp en ny slekt; men den – merk dere det – den slapp inn i det land, som var dem alle lovet.

Husmesteren Eutherios.

Det er høyt på dagen, herre; – vil du ikke tenke på måltidet?

Keiser Julian.

Ikke ennå, min Eutherios! Kjødets spekelse tør være til gagn for alle mennesker.

Ja, jeg sier dere, vi må legge vinn på å bli en ny slekt. Jeg kan ikke gjøre noe med dere, slik, som dere nå er. Vil dere ut av ørken, så må dere vandre i et rent levnet. Se til galileerne. Vi kunne lære visse ting av de mennesker. Der gis ingen nødlidende og hjelpeløse iblant dem; de lever som brødre og søstre innbyrdes, – og mest nå, da deres gjenstridighet har tvunget meg til å tugte dem. Disse galileere, skal dere vite, har noe i hjertet, som jeg høylig skulle ønske at dere ville beflitte dere på. Dere kaller dere etterfølgere av Sokrates, av Platon, av Diogenes. Er der noen av dere, som ville gå glad i døden for Platons skyld? Mon vår Priskos ville ofre sin venstre hånd for Sokrates? Mon Kytron ville for Diogenes la sitt øre avhugge? Dere gjorde det sannelig ikke! Jeg kjenner dere, dere kalkede graver! Gå fra mine øyne; – jeg kan ikke bruke dere!

Keiser Julian.

Hvor selsomt! Hvor er det ikke i sin dypeste grunn ufattelig? Oribases, – kan du forklare meg denne gåte?

Livlegen Oribases.

Min keiser, – hvilken gåte mener du?

Keiser Julian.

Med tolv ringe menn, fiskere, uvitende mennesker, grunnla han dette.

Livlegen Oribases.

O herre, disse tanker avkrefter deg.

Keiser Julian.

Og hvem er det, som har holdt det sammen til denne dag? Kvinner og ukyndige for største delen –

Livlegen Oribases.

Ja, ja, herre; men nå vil snart en lykkelig vending av krigstoget –

Keiser Julian.

Meget sant, Oribases; så snart lykken har vendt seg, så vil alt bli godt. Tømmermannssønnens rike faller innen føye tid; det vet vi nok. Så mange år, som året har dager, så lenge skal han herske; og nå har vi jo –

Husmesteren Eutherios.

Min elskede herre, ville ikke et bad gjøre deg godt?

Keiser Julian.

Mener du det? – Du kan gå, Eutherios! Gå, gå! Jeg har noe å tale med Oribases.

Keiser Julian.

Har Eutherios fortalt deg noe denne morgen?

Livlegen Oribases.

Nei, herre!

Keiser Julian.

Har han ikke fortalt deg om noe fra i natt –?

Livlegen Oribases.

Nei, min keiser, – slett intet. Eutherios er meget taus.

Keiser Julian.

Skulle han fortelle deg noe, så må du ikke tro det. Det er ingenlunde gått slik til, som han sier. Det er ham selv, som står meg etter livet.

Livlegen Oribases.

Han, – din gamle trofaste tjener!

Keiser Julian.

Jeg vil holde øye med ham.

Livlegen Oribases.

Det vil jeg også.

Keiser Julian.

Vi vil begge to holde øye med ham.

Livlegen Oribases.

Herre, jeg tror du har nytt ringe søvn i natt.

Keiser Julian.

Ja.

Livlegen Oribases (vil tale men besinner seg).

Keiser Julian.

Vet du, hvorav det kom, at jeg ikke fikk sove?

Livlegen Oribases.

Nei, min keiser!

Keiser Julian.

Seierherren fra den mulviske bro var hos meg.

Livlegen Oribases.

Den store Konstantin?

Keiser Julian.

Ja. I de siste netter har jeg ikke hatt ro for denne skygge. Han kommer litt etter midnatt og går ikke bort før henimot morgenstunden.

Livlegen Oribases.

Herre, det er fullmånen; den har alltid øvet en selsom virkning på ditt sinn.

Keiser Julian.

Etter de gamles mening pleier desslike syner – – Hvor blir dog Maximos av? Men hines mening er ingenlunde å bygge på. Vi ser jo, de har faret vill i så mangt og mye. Selv hva de forteller om gudene tør vi ikke ubetinget tro. Ikke heller om skyggene og de makter for øvrig, som råder for menneskenes velferd. Hva vet vi om disse makter? Vi vet intet, Oribases, – fraregnet deres lunefullhet og ubestandighet, for hvilke egenskaper vi har temmelig sikre vitnesbyrd.

Jeg skulle ønske, Maximos ville komme. – –

Her? Det er jo ikke her at det faretruende uvær trekker opp. Det skulle jo være i de frygiske egner –

Livlegen Oribases.

Hvilke egner, herre, – og hvilket uvær?

Keiser Julian.

O, intet – intet.

Hærføreren Nevita (kommer fra høyre side av sletten).

Nå, min keiser, er hæren satt i gang –

Keiser Julian.

Nordover?

Hærføreren Nevita (stusser).

Forstår seg, herre!

Keiser Julian.

Ja, vi skulle dog ventet til Maximos –

Hærføreren Nevita.

Hva skal det si, min keiser? Her er intet å vente etter. Vi står uten levnetsmidler; spredte fiendtlige rytterhoper viser seg allerede både i øst og i syd –

Keiser Julian.

Ja, ja, vi må frem, – nordover. Nå kommer Maximos straks. Jeg har latt de etruskiske spåmenn hente fra baktroppen; de skal ennå engang forsøke – – Noen Magere har jeg også fått fatt på, og de sier seg å være vel forfarne i de kaldeiske hemmeligheter. Våre egne prester tar varsler på ni forskjellige steder –

Hærføreren Nevita.

Herre, hvordan varslene enn faller ut, så sier jeg deg, vi må frem. Soldatene er ikke lenger å stole på; de skjønner godt, vår eneste redning er å nå de armeniske berg.

Keiser Julian.

Dit vil vi, Nevita, – hvordan så varslene faller ut. Men det er dog en stor trygghet å vite at man handler likesom etter samråd med hine uutgrunnelige makter, der, når de vil, kan gripe så overordentlig dypt inn i et menneskes skjebne.

Hærføreren Nevita (går fra ham og sier kort og bydende).

Anatolos, ta keiserens telt ned!

Keiser Julian.

Alle varsler har i disse førti dager vært ulykkespående; og det viser just at man tør sette lit til dem; for i all denne tid er vår sak bare lite fremmet. Men ser du vel, min Oribases, – nå, da jeg har et nytt foretagende for øye –

Ah, Maximos!

Mystikeren Maximos (kommer inne fra sletten).

Hæren er alt underveis, herre; stig til hest!

Keiser Julian.

Varslene – varslene?

Mystikeren Maximos.

Ei, hva – varslene! Spør ikke om varslene.

Keiser Julian.

Tal! Jeg vil vite, hva de har svart.

Mystikeren Maximos.

Alle varsler tier.

Keiser Julian.

De tier?

Mystikeren Maximos.

Jeg var hos prestene; offerdyrenes innvoller ga intet tegn. Jeg var hos de etruskiske gjøglere; fuglens flukt og skrik sa dem intet. Hos Magerne var jeg også; deres skrifter hadde intet svar å gi. Og jeg selv –

Keiser Julian.

Du selv, min Maximos?

Mystikeren Maximos.

Nå kan jeg si deg det. Jeg har i denne natt gransket stjernenes stilling. De forkynte meg intet, Julian!

Keiser Julian.

Intet. – Taushet – taushet, som om solskiven var i ferd med å formørkes. Alene! Ingen bro mer mellom meg og åndene.

Hvor er du nå, du hvite seilskinnende flåte, som kom og gikk i dagglans og som bar bud mellom jord og himmel?

Flåten er brent. Også denne flåte er brent. O, alle mine skinnende skip.

Eller hva, Maximos, – hva tror du om dette?

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på deg.

Keiser Julian.

Ja, ja, – gjør det!

Mystikeren Maximos.

Verdensviljen har nedlagt sin velde i din hånd; derfor tier den.

Keiser Julian.

Slik vil vi tyde det. Og vi får handle deretter, – skjønt vi helst kunne ønsket at – – Denne taushet! Å stå så helt alene.

Dog gis der andre, som også må sies å stå nesten alene. Galileerne. De har bare den ene gud; og en gud er jo dog nesten ingen gud.

Hvordan går det da til at vi daglig ser disse mennesker – –?

Livvaktsføreren Anatolos (der imidlertid har latt teltet nedta).

Min keiser, nå må du stige til hest; jeg tør ikke lenger la deg tilbake her.

Keiser Julian.

Ja, nå vil jeg stige til hest. Hvor har dere min gode Babylonios? Se så; med sverdet i hånden –

Kom, dere dyrebare venner!

Makrina og kvinnene (synger utenfor til venstre).

En av soldatene (lyttende).

Hyss! Hører dere? Der borte synger de galileiske kvinner.

En annen soldat.

De synger som ugler og natteravner.

En tredje soldat.

Da ville jeg dog gjerne være hos dem. Det er tryggere hos galileerne enn hos oss. Galileernes gud er sterkere enn våre.

Den første soldat.

Keiseren har fortørnet gudene, det er saken. Hvor kunne han falle på å sette seg i gudenes sted?

Den tredje soldat.

Det er verre at han har fortørnet galileernes gud. Vet dere ikke, det sies for ganske sikkert at han og hans heksemester en av de siste netter har skåret buken opp på en svanger kvinne for å ta varsler av hennes innvoller?

Den første soldat.

Ja, men jeg tror ikke på det. I alle fall har det ikke vært noen gresk kvinne; det må ha vært en barbarkvinne.

Den tredje soldat.

Det sies at galileernes gud tar seg av barbarene også; og hvis så er, så kommer det til å gå ut over oss.

Den annen soldat.

Å hva, – keiseren er en stor kriger.

Den første soldat.

Kong Sapores skal også være en stor kriger.

Den annen soldat.

Tror du det er hele Perser-hæren, vi har for oss?

Den første soldat.

Noen sier, det skal bare være fortroppen; ingen vet det så nøye.

Den tredje soldat.

Jeg skulle ønske jeg var over hos galileerne.

Den første soldat.

Vil du også falle fra?

Den tredje soldat.

Der faller jo så mange fra. I de siste dager har –

Den første soldat (roper ut i mørket).

Stå – stå! Hvem kommer der?

En røst.

Venner fra forpostene!

Den annen soldat.

Ho-ho; en, som har villet løpe bort.

En av de kommende.

Nei, han er gått fra vidd og samling.

Soldaten Agathon.

Jeg er ikke fra vidd og samling. O, for Guds store barmhjertighets skyld, – slipp meg løs!

Soldaten fra forpostene.

Han sier, han vil drepe et dyr med syv hoder.

Soldaten Agathon.

Ja, ja, ja, det vil jeg. O, slipp meg dog løs! Ser dere dette spyd? Vet dere, hva det er for et spyd? Med dette spyd vil jeg drepe dyret med de syv hoder, og så får jeg min sjel igjen. Kristus har selv lovet meg det. Han var hos meg i natt.

Den første soldat.

Det er hunger og tretthet, som har gjort ham forstyrret.

En av de kommende.

Til leiren med ham; der kan han sove ut.

Soldaten Agathon.

Slipp meg! O, dere skulle vite, hva dette er for et spyd!

Den tredje soldat.

Hva kunne han mene med det dyr?

Den første soldat.

Det er galileiske hemmeligheter. De har så mye slikt imellom seg.

Husmesteren Eutherios.

Ser du ham ikke?

Livlegen Oribases.

Nei. – Ah, soldater! – Si meg, gode venner, gikk noen her forbi?

Den første soldat.

Ja, en tropp spydkastere.

Livlegen Oribases.

Godt, godt! Men ingen andre? Ingen av de høye herrer? Ingen av hærførerne?

Soldatene.

Nei, ingen.

Livlegen Oribases.

Altså ikke her! O, Eutherios, hvor kunne du –?

Husmesteren Eutherios.

Ja, hva kunne jeg –? Hva kunne jeg –? Mine gamle øyne hadde ikke lukket seg på tre netter –

Livlegen Oribases (til soldatene).

Dere må hjelpe oss å søke. Jeg krever det i overførerens eget navn. Spred dere mellom trærne; og finner dere noen av de fornemme herrer, så meld det ved vaktilden der borte.

Soldatene.

Skal skje, herre!

Keiser Julian.

Hyss! Kom frem, Maximos! De så oss ikke.

Mystikeren Maximos (fra samme side).

Oribases var den ene av dem.

Keiser Julian.

Ja, ja; både han og Eutherios holder øye med meg. De bilder seg nok inn at – – Har ingen av dem sagt deg noe?

Mystikeren Maximos.

Nei, min Julian! Men hvorfor vekker du meg? Og hva vil du her i den mørke natt?

Keiser Julian.

Jeg vil være ene med deg for siste gang, min elskede lærer!

Mystikeren Maximos.

Ikke for siste gang, Julian!

Keiser Julian.

Se dette sorte vann. Tror du – hvis jeg uten spor forsvant fra jorden, og mitt legeme aldri fantes, og ingen fikk vite, hvor jeg var blitt av – tror du at det sagn da ville utbre seg at Hermes var kommen til meg og hadde ført meg bort, og at jeg var tatt opp i gudenes samfunn?

Mystikeren Maximos.

Den tid er nær, da menneskene ikke behøver å dø for å leve som guder på jorden.

Keiser Julian.

Jeg fortæres av hjemve, Maximos, – av hjemve etter lyset og solen og alle stjerner.

Mystikeren Maximos.

O, jeg besverger deg, – tenk ikke på sørgelige ting. Perser-hæren står like over for deg. I morgen vil det komme til et slag. Du vil seire –

Keiser Julian.

Jeg – seire? Du vet ikke hvem der var hos meg for en time siden.

Mystikeren Maximos.

Hvem var hos deg?

Keiser Julian.

Jeg var fallen i søvn på mitt leie i teltet. Da ble jeg vekket ved at et sterkt rødlig skinn likesom skar igjennom mine lukkede øyelokk. Jeg så i været og skimtet en skikkelse, der stod i teltet. Den hadde over issen et langt klede, som falt ned til begge sidene, så ansiktet var fritt.

Mystikeren Maximos.

Kjente du denne skikkelse?

Keiser Julian.

Det var det samme ansikt, jeg så i lyset hin natt i Efesos for mange år siden, – hin natt, da vi holdt symposion med de to andre.

Mystikeren Maximos.

Rikets ånd.

Keiser Julian.

Siden har den vist seg for meg en gang i Gallien, – ved en leilighet, som jeg ikke gidder tenke på.

Mystikeren Maximos.

Talte den?

Keiser Julian.

Nei. Det lot som den ville tale; men den talte ikke. Den stod ubevegelig og så på meg. Dens ansikt var blekt og fordreiet. Med et slo den med begge armene kledet sammen om hodet, tilhyllet sitt ansikt og gikk ut tvers gjennom teltveggen.

Mystikeren Maximos.

Det avgjørende står for døren.

Keiser Julian.

Ja, det står visselig for døren.

Mystikeren Maximos.

Ikke forsagt, Julian! Den villende seirer.

Keiser Julian.

Og hva vinner den seirende? Er det møyen verd å seire? Hva har den makedoniske Alexander, hva har Julius Cæsar vunnet? Grekere og Romere taler om deres ry med kjølig beundring, – mens den annen, galileeren, tømmermannssønnen, sitter som kjærlighetens konge i varme troende menneskehjerter.

Hvor er han nå? – Er han virksom annetsteds etter den tid, da hint gikk for seg på Golgata?

Jeg drømte nylig om ham. Jeg drømte at jeg hadde lagt hele jorden under meg. Jeg bød at galileerens minne skulle være utslettet på jorden; og så var det utslettet. – Da kom åndene og tjente meg, og bandt vinger til mine skuldre, og jeg svinget meg ut i det endeløse rom, til jeg festet min fot på en annen jord.

Det var en annen jord enn min. Dens runding var større, den hadde et gulere lysskjær, og flere måneskiver dreiet seg om den.

Da så jeg ned på min egen jord, keiserens jord, som jeg hadde gjort galileer-løs, – og jeg fant at alt, hva jeg hadde gjort, var såre godt.

Men se, min Maximos, – da kom et tog forbi meg på den fremmede jord, hvor jeg stod. Der var krigsmenn og dommere og bødler i spissen, og gråtende kvinner fulgte toget. Og se – midt i den langsomt skridende skare gikk galileeren lys levende og bar et kors på ryggen. Da ropte jeg til ham og sa: hvor hen, galileer? Men han vendte sitt ansikt imot meg, smilte, nikket langsomt og sa: til hovedpannestedet!

Hvor er han nå? Om hint på Golgata ved Jerusalem bare var en landsby-gjerning, øvet, likesom under en gjennomreise, i en ledig stund? Om han går og går, og lider og dør og seirer om igjen fra den ene jord til den annen?

O, om jeg kunne legge verden øde! Maximos, – gis der ingen gift, ingen fortærende ild, der kan legge det skapte øde, som det var på hin dag, da den ensomme ånd svevde over vannene?

Mystikeren Maximos.

Jeg hører larm fra vaktpostene. Kom, Julian –

Keiser Julian.

Å tenke seg at der skal følge århundre på århundre, og at der i dem alle skal leve mennesker, vitende at det var meg, som bukket under, og ham, som seiret!

Jeg vil ikke bukke under! Jeg er ung; jeg er usårlig; – det tredje rike er nær –

Der står han!

Mystikeren Maximos.

Hvem? Hvor?

Keiser Julian.

Ser du ham? Hist mellom trestammene, – i krone og purpurkåpe –

Mystikeren Maximos.

Det er månen, som spiller i vannet. Kom – kom, min Julian!

Keiser Julian (går truende imot synet).

Vik for meg! Du er død. Ditt rike er ute. Av med gjøglerkåpen, tømmermanns-sønn!

Hva gjør du der? Hva er det du tømrer? – Ah!

Husmesteren Eutherios (fra venstre).

Alle guder være prisede! – Oribases, – hit, hit!

Keiser Julian.

Hvor ble han av?

Livlegen Oribases (fra venstre).

Er han der?

Husmesteren Eutherios.

Ja. – O, min høyt elskede keiser!

Keiser Julian.

Hvem var det, som sa: jeg tømrer keiserens kiste?

Livlegen Oribases.

Hva mener du, herre?

Keiser Julian.

Hvo talte, spør jeg! Hvem var det som sa: jeg tømrer keiserens kiste?

Livlegen Oribases.

Følg med til teltet, jeg besverger deg!

Mystikeren Maximos.

Krigsrop! Perserne overfaller oss –

Husmesteren Eutherios.

Forpostene er alt i full kamp!

Livlegen Oribases.

Fienden er i leiren! Ah, herre, du er våpenløs –

Keiser Julian.

Jeg vil ofre til gudene.

Mystikeren Maximos.

Hvilke guder, du dåre? Hvor er de, – og hva er de?

Keiser Julian.

Jeg vil ofre til denne eller hin. Jeg vil ofre til mange. En eller annen må dog høre meg. Jeg vil anrope noe utenfor meg og over meg –

Livlegen Oribases.

Her er ikke et øyeblikk å spille –!

Keiser Julian.

Ah, – så dere den brennende fakkel bak skyen? Den tentes og sluknet i samme stund. Et bud fra åndene! Et skinnende skip mellom himmel og jord! – Mitt skjold; mitt sverd!

Mystikeren Maximos. (roper).

Keiser, keiser, – kjemp ikke i denne natt!

Høvedsmannen Ammian.

Rett så! Inn på dem! Stikk dem ned! Gi dem ikke tid til å skyte!

Hærføreren Nevita (med følge fra høyre).

Godt kjempet, Ammian!

Høvedsmannen Ammian.

O, herre, hvorfor kommer ikke rytterne til hjelp?

Hærføreren Nevita.

Det er umulig. Perserne har elefanter foran i rekken. Den blotte lukt gjør hestene sky. Stikk – stikk! Nedenfra, venner, – under brystplatene!

Visdomslæreren Kytron (i nattklær, belesset med bøker og papirruller fra høyre).

O, at jeg skulle komme midt inn i disse redsler!

Hærføreren Nevita.

Har du sett keiseren, venn?

Visdomslæreren Kytron.

Ja, men han enser meg ikke. O, jeg ber ydmykst om en avdeling krigsknekter, som kan beskytte meg!

Hærføreren Nevita (til sine ledsagere).

De viker. Skjoldbærerne skal rykke frem.

Visdomslæreren Kytron.

Du hører meg ikke, herre! Det er høyst viktig at jeg ikke kommer til skade; mitt skrift «Om sinnsro under vanskelige forhold» er ikke ferdig –

Hærføreren Nevita (som før).

Perserne har fått forsterkning på høyre hånd. De trenger frem igjen.

Visdomslæreren Kytron.

Trenger de frem? O, denne blodige mordlyst! En pil! Den hadde nær truffet meg! Hvor uvørent de skyter; ingen akt for liv og lemmer!

Hærføreren Nevita.

Kampen står. Det går hverken frem eller tilbake.

Hei, høvedsmann, – har du sett keiseren?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre; han kjemper i spissen for de hvitkledte ryttere.

Hærføreren Nevita.

Ikke såret?

Høvedsmannen Fromentinos.

Han synes usårlig. Piler og kastespyd bøyer av, hvor han viser seg.

Høvedsmannen Ammian (roper tilbake fra kamptrengselen.)

Til hjelp; vi kan ikke holde det lenger!

Hærføreren Nevita.

Frem, min kjekke Fromentinos!

Høvedsmannen Fromentinos (til soldatene).

Tett sammen, og inn på dem, Grekere!

Livvaktsføreren Anatolos (med noen folk fra høyre).

Er ikke keiseren her?

Hærføreren Nevita.

Keiseren! Skal ikke du svare for keiseren?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hans hest ble skutt under ham – der oppstod en umåtelig trengsel; det var umulig å komme frem til ham –

Hærføreren Nevita.

Ah, tror du han er kommen til skade?

Livvaktsføreren Anatolos.

Nei, jeg tror det ikke. Der ble ropt at han var uskadt, men –

Flere av hærførerens følge.

Der er han! Der er han!

Keiser Julian.

Godt, at jeg fant deg, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Ah, herre, – uten våpenkledning; hvor uforsiktig –!

Keiser Julian.

I disse egner biter intet våpen på meg. Men gå, Nevita; ta hele anførselen; hesten ble skutt under meg og –

Hærføreren Nevita.

Min keiser, så er du dog kommen til skade?

Keiser Julian.

Nei; bare et støt i hodet; litt svimmel. Gå, gå – – Hva er det? Der trenger så mange forunderlige skarer midt inn imellom oss.

Hærføreren Nevita (dempet).

Anatolos, du innestår for keiseren.

Livvaktsføreren Anatolos.

Vær rolig, herre!

Keiser Julian.

Hvor mange av våre tror du der er falne, Anatolos?

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er visst intet ringe antall, herre; men jeg er sikker på at der er falne flere av Perserne.

Keiser Julian.

Ja, ja; men der er dog falne mange, både Grekere og Romere. Tror du ikke?

Livvaktsføreren Anatolos.

Min keiser, du er visselig ikke vel. Ditt ansikt er ganske blekt –

Keiser Julian.

Ser du disse, som ligger der, – noen på ryggen, andre forover med utstrakte armer? De er dog vel alle døde?

Livvaktsføreren Anatolos.

Ja, herre, det er ikke å tvile på.

Keiser Julian.

De er døde, ja! De vet altså intet, hverken om nederlaget i Jerusalem eller om de andre nederlag. – Tror du ikke, Anatolos, at der vil falle mange flere Grekere i dette slag?

Livvaktsføreren Anatolos.

Herre, vi vil håpe, det blodigste arbeid er over.

Keiser Julian.

Der vil falle mange, mange flere, sier jeg! Men det forslår ikke. Hva hjelper det at mange faller? Det kommer dog til etterslekten – –

Si meg, Anatolos, hvordan tror du at keiser Kaligula tenkte seg hint sverd?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvilket sverd, herre?

Keiser Julian.

Du vet, han ønsket seg et sverd, hvormed han i et eneste hugg kunne –

Livvaktsføreren Anatolos.

Hør hærskriket, herre! Nå er jeg sikker på at Perserne viker.

Keiser Julian (lytter).

Hva er det for sang i luften?

Livvaktsføreren Anatolos.

Herre, tillat at jeg henter Oribases; eller ennå bedre, – kom, kom; du er syk!

Keiser Julian.

Det er sang i luften. Kan du ikke høre det?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvis så er, så er det galileerne –

Keiser Julian.

Ja, visst er det galileerne. Ha-ha-ha, de kjemper i våre rekker og ser ikke, hvem der står på den annen side. O, dere dårer til hope! Hvor er Nevita? Hvorfor går han imot Perserne? Ser han ikke at Perserne ikke er de farligste? – Dere forråder meg alle.

Livvaktsføreren Anatolos (sagte til en av soldatene).

Skynd deg til leiren; hent keiserens livlege!

Keiser Julian.

Hvilke myldrende skarer! Tror du de har fått øye på oss, Anatolos?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvem, herre? Hvor?

Keiser Julian.

Ser du dem ikke, – hist – høyt oppe og langt borte! Du lyver! Du ser dem godt.

Livvaktsføreren Anatolos.

Ved de evige guder, det er bare morgenskyene; det er dagen, som bryter frem.

Keiser Julian.

Det er galileerens hærskarer, sier jeg deg! Se, – de i de rødbremmede klær, det er dem, som led bloddøden. Syngende kvinner omringer dem og spinner buestrenger av sitt lange avrevne hår. Barn er i følge med dem og tvinner steinslynger av sine uthaspede tarmer. Brennende fakler –! Hvor tusenfoldige, – hvor talløse! De stevner like hit! Alle ser de på meg; alle går de rett imot meg!

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er Perserne, herre! Våre rekker viker –

Keiser Julian.

De skal ikke vike. – Dere skal ikke! Stå fast, Grekere! Stå, stå, Romere! I dag skal vi frigjøre verden!

Livvaktsføreren Anatolos (roper ut til høyre).

Til hjelp! Keiseren er i den ytterste fare!

Keiser Julian (mellom de kjempende).

Jeg ser ham; jeg ser ham! Et lengre sverd! Hvem har et lengre sverd å låne meg?

Fremstormende soldater (fra høyre).

Med Kristus for keiseren!

Soldaten Agathon (blant de kommende).

Med Kristus for Kristus!

Keiser Julian.

Ah!

Soldaten Agathon (roper i trengselen).

Romer-lansen fra Golgata!

Forvirrede rop.

Keiseren! Er keiseren såret?

Keiser Julian (forsøker å reise seg, men faller tilbake og roper):

Du har seiret, galileer!

Mange stemmer.

Keiseren er falt!

Livvaktsføreren Anatolos.

Keiseren er såret! Verg ham – verg ham, i gudenes navn!

Krigsøversten Jovian.

Frem – frem, troende brødre; gi keiseren hva keiserens er!

Vikende soldater (roper ham i møte).

Han er falt! Keiseren er falt!

Krigsøversten Jovian.

Falt! O, hevnens veldige Gud! Frem, frem; Herren vil at hans folk skal leve! Jeg ser himmelen åpen; jeg ser englene med flammende sverd –!

Soldater (fremstormende).

Kristus er iblant oss!

Ammians skarer.

Galileernes gud er iblant oss! Tett om ham! Han er den sterkeste!

Makrina.

Han blør igjen. Jeg må legge bindet fastere.

Livlegen Oribases.

Takk skje deg, du milde kvinne; dine varlige hender kom oss vel tilpass.

Husmesteren Eutherios.

Lever han virkelig ennå?

Livlegen Oribases.

Visst lever han.

Husmesteren Eutherios.

Men han ånder jo ikke.

Livlegen Oribases.

Han ånder dog.

Visdomslæreren Priskos.

Akk, gode høvedsmann, hvordan står sakene derute?

Høvedsmannen Ammian.

Bedre enn her. Er han allerede –?

Visdomslæreren Priskos.

Nei, nei, – ennå ikke. Men er det visst at vi har drevet Perserne tilbake?

Høvedsmannen Ammian.

Ja, fullstendig. Det var krigsøversten Jovian, som slo dem på flukt. Nettopp kom tre fornemme utsendinger fra kong Sapores til leiren for å be om våpenstillstand.

Visdomslæreren Priskos.

Og tror du Nevita går inn på det?

Høvedsmannen Ammian.

Nevita har overgitt anførselen til Jovian. Alle flokker seg om Jovian. Alle ser i ham den eneste redningsmann –

Livlegen Oribases.

Tal sagte; han rører seg.

Høvedsmannen Ammian.

Rører seg? Våkner kanskje til samling? O, om han skulle få oppleve dette!

Husmesteren Eutherios.

Hvilket, Ammian?

Høvedsmannen Ammian.

Både soldater og førere rådslår om valget av den nye keiser.

Visdomslæreren Priskos.

Hva sier du!

Husmesteren Eutherios.

O, hvilken skamløs utålmodighet!

Høvedsmannen Ammian.

Hærens farefulle stilling unnskylder det tildels; og dog –

Makrina.

Han våkner; – han slår øynene opp –

Keiser Julian (ligger en stund stille og ser mildt på de omstående).

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du meg?

Keiser Julian.

Ja, fullkommen, min Oribases.

Livlegen Oribases.

Ligg bare stille.

Keiser Julian.

Ligge stille? Hva minner du meg om? Jeg må opp!

Livlegen Oribases.

Umulig, herre; jeg bønnfaller deg –

Keiser Julian.

Jeg må opp, sier jeg. Hvor kan jeg ligge stille nå? Jeg må slå Sapores fullstendig.

Husmesteren Eutherios.

Sapores er slått, herre! Han har skikket sendebud til leiren for å be om våpenstillstand.

Keiser Julian.

Har han virkelig? Dette er meg såre kjært. – Ham seiret jeg dog altså over.

Men ingen våpenstillstand. Jeg vil slå ham helt til jorden. – Ah, hvor har jeg mitt skjold? Skulle jeg ha mistet skjoldet?

Høvedsmannen Ammian.

Nei, min keiser, – her er både ditt skjold og ditt sverd.

Keiser Julian.

Det er meg i sannhet såre kjært. Mitt gode skjold. Jeg ville nødig vite det i barbarenes hender. Gi meg det på armen –

Makrina.

O, herre, det er deg for tungt nå!

Keiser Julian.

Ah, – du? Du har rett, fromme Makrina; det er litt for tungt. – Legg det foran meg, så jeg kan se det. Hva? Er det deg, Ammian? Holder du vakt hos meg? Hvor er Anatolos?

Høvedsmannen Ammian.

Herre, han er nå salig.

Keiser Julian.

Falt? Den trofaste Anatolos falt for meg! – Salig, sier du? Hm! –

En venn mindre. Akk, min Maximos! – Jeg vil ikke motta Perser-kongens sendebud i dag. De pønsker bare på å spille tiden for meg. Men jeg går ikke inn på noe forlik. Jeg vil forfølge seieren med det ytterste ettertrykk. Hæren skal atter vende seg imot Ktesifon.

Livlegen Oribases.

Ugjørlig nå, herre; tenk på dine sår.

Keiser Julian.

Mine sår vil snart være legte. Ikke sant, Oribases, – lover du meg ikke –?

Livlegen Oribases.

For all ting ro, herre!

Keiser Julian.

Hvilken høyst uheldig hendelse! Og det just nå, da så mange viktige saker strømmer inn på meg. Jeg kan ikke legge disse saker i Nevitas hender. I slikt har jeg ikke tillit hverken til ham eller til de andre; alt dette må jeg selv – Jeg føler meg virkelig noe matt. Høyst fortredelig! – Si meg, Ammian, hva heter hint uhellsvangre sted?

Høvedsmannen Ammian.

Hvilket sted, min nådige keiser?

Keiser Julian.

Hint sted, hvor det persiske kastespyd traff meg.

Høvedsmannen Ammian.

Det kalles etter landsbyen Frygia –

Mystikeren Maximos.

Ah!

Keiser Julian.

Hva kalles –? Hva sa du egnen het?

Høvedsmannen Ammian.

Herre, den heter, etter landsbyen dernede, den frygiske egn.

Keiser Julian.

Ah, Maximos – Maximos!

Mystikeren Maximos.

Bedratt!

Livlegen Oribases.

Min keiser, hva volder deg denne angst?

Keiser Julian.

Intet, – intet. –

Frygia? Ja så? – Nevita og de andre får dog ta sakene i sine hender. Gå, og si dem –

Høvedsmannen Ammian.

Herre, de har nok allerede på dine vegne –

Keiser Julian.

Har de? Ja, ja, så er det godt. –

Verdensviljen har ligget i bakhold etter meg, Maximos!

Makrina.

Ditt sår bryter opp, herre!

Keiser Julian.

O, Oribases, hvorfor ville du dølge det for meg?

Livlegen Oribases.

Hva skulle jeg ville dølge, min keiser?

Keiser Julian.

Jeg må gå bort. Hvi har du ikke sagt meg det før?

Livlegen Oribases.

O, min keiser!

Basilios fra Cæsaræa.

Julian – Julian!

Keiser Julian.

Basilios, – venn, broder, – vi to har levd skjønne dager sammen. – –

Dere skal ikke gråte fordi jeg går fra dere i så ung en alder. Det er ikke stedse et tegn på skjebnemaktenes mishag at de rykker et menneske bort i hans tidlige år. Hva er vel det, å dø? Er det annet, enn å betale sin gjeld til støvets evig vekslende rike? Ingen klager! Elsker vi ikke alle visdommen? Og lærer ikke visdommen oss, at den høyeste lykksalighet er bundet til sjelens liv og ikke til legemets? For så vidt har galileerne rett, selv om –; dog, derom vil vi ikke tale. Hadde livets og dødens makter forundt meg å få et visst skrift ferdig, så tror jeg nok det skulle lyktes meg å –

Livlegen Oribases.

O, min keiser, matter det deg ikke å tale så lenge?

Keiser Julian.

Nei, nei, nei. Jeg føler meg såre lett og fri.

Basilios fra Cæsaræa.

Julian, elskede broder, – har du intet å kalle tilbake?

Keiser Julian.

Jeg vet i sannhet ikke, hva det skulle være.

Basilios fra Cæsaræa.

Angrer du intet, Julian?

Keiser Julian.

Jeg har intet å angre. Den makt, som omstendighetene lagde i min hånd, og som er en utstråling av det guddommelige, den vet jeg med meg selv at jeg har brukt etter beste evne. Jeg har aldri villet forurette noen. Dette krigstog hadde gode og gyldige grunner for seg; og dersom enkelte skulle mene at jeg ikke har fyllestgjort alle forventninger, så bør de billig betenke, at der er en hemmelighetsfull makt utenfor oss, og at denne i vesentlig grad råder for utfallet av de menneskelige foretagender.

Makrina (sagte til Oribases).

O, hør – hør, han drar ånden så tungt.

Livlegen Oribases.

Stemmen svikter ham snart.

Keiser Julian.

Om valget av en etterfølger drister jeg meg ikke til å gi noe råd. – Du, Eutherios, skal skifte mine eiendeler mellom dem, som stod meg nærmest. Jeg etterlater ikke mye; for jeg har alltid holdt for at en rett visdomselsker – –

Hva er det? Går solen allerede ned?

Livlegen Oribases.

Visst ikke, min keiser; det er ennå lys dag.

Keiser Julian.

Selsomt. Jeg synes det ble så mørkt for mine øyne. – –

Ja, visdommen – visdommen. Hold fast ved visdommen, gode Priskos! Men vær stedse rustet imot noe uutgrunnelig utenfor, som – –

Er Maximos gått bort?

Mystikeren Maximos.

Nei, min broder!

Keiser Julian.

Mitt svelg brenner. Kunne dere ikke leske meg?

Makrina.

En drikk vann, herre!

Livlegen Oribases (hvisker til Makrina).

Hans sår blør innvendig.

Keiser Julian.

Gråt ikke. Ingen Grekere skal gråte for meg; jeg stiger til stjernene. – –

Skjønne templer. – Bilder. – Men så langt borte.

Makrina.

Hva taler han om?

Livlegen Oribases.

Jeg vet ikke; jeg tror ikke han er ved sin samling.

Keiser Julian (med lukkede øyne).

Alexander fikk holde sitt inntog – i Babylon. – Jeg vil også – – Skjønne løvkranste ynglinger – dansende piker – – men så langt borte.

Skjønne jord – skjønne jordliv –

O, sol, sol, – hvi bedro du meg?

Livlegen Oribases (etter en stilhet).

Det var døden.

De omstående.

Død – død!

Livlegen Oribases.

Ja, nå er han død.

Rop fra leiren.

Leve keiser Jovian!

Livlegen Oribases.

O, hørte dere dette rop?

Høvedsmannen Ammian.

Krigsøversten Jovian er utropt til keiser.

Mystikeren Maximos (ler).

Galileeren Jovian! Ja – ja – ja!

Livlegen Oribases.

Skjendige hastverk! Ennå før de visste at –

Visdomslæreren Priskos.

Jovian, – denne seierrike helt, som har frelst oss alle! Keiser Jovian er visselig en lovtale verd. Jeg vil dog ikke håpe at hin snedige Kytron allerede –

Basilios fra Cæsaræa.

Glemt, før din hånd er blitt kald. Og for denne skrøpelige herlighet solgte du din udødelige sjel!

Mystikeren Maximos (reiser seg).

Verdensviljen skal stå til regnskap for Julians sjel.

Makrina.

Bespott ikke; skjønt du visselig har elsket denne døde –

Mystikeren Maximos (nærmere ved liket).

Elsket og forlokket ham. – Nei, ikke jeg!

Forlokket som Kain. Forlokket som Judas. – – Deres gud er en ødsel gud, galileere! Han bruker mange sjeler.

Var du heller ikke denne gang den rette, – du nødvendighetens slaktoffer?

Hva er det verd å leve? Alt er spill og lek. – Å ville er å måtte ville.

O, min elskede, – alle tegn bedro meg, alle varsler talte med to tunger, så jeg i deg skimtet forsoneren mellom de to riker.

Det tredje rike skal komme! Menneskeånden skal ta sin arv igjen, – og da skal der tennes røkoffer for deg og for dine to gjester i symposiet.

Makrina (reiser seg blek).

Basilios, – fattet du hedningens tale?

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, – men stort og strålende går det opp for meg at her ligger et herlig, sønderbrutt Herrens redskap.

Makrina.

Ja, i sannhet, et dyrt og dyrebart redskap.

Basilios fra Cæsaræa.

Kristus, Kristus, – hvor var ditt folk, at det ikke så ditt åpenbare råd? Keiser Julian var oss et tuktens ris – ikke til død men til oppreisning.

Makrina.

Utvelgelsens hemmelighet er forferdelig. Hva vet vi –?

Basilios fra Cæsaræa.

Står det ikke skrevet: der eltes kar til vanære og kar til forherligelse?

Makrina.

O, broder, la oss ikke tenke denne avgrunn til bunns.

Villfarende menneskesjel, – måtte du fare vill, da skal det visselig regnes deg til gode på hin store dag, når den veldige kommer i skyen for å si dommen over de levende døde og over de døde levende! – –