FJERDE HANDLING.

Keiser Julian (peker nedad).

Se, se, – legionene bukter seg som en pansret slange gjennom kløften.

Hærføreren Nevita.

De, like under oss, i fåreskinns-vamser, er Skyterne.

Keiser Julian.

Hvilke skjærende hyl –!

Hærføreren Nevita.

Det er Skyternes vanlige sang, herre!

Keiser Julian.

Mer hyl enn sang.

Hærføreren Nevita.

Nå kommer Armenerne. Arsakes fører dem selv.

Keiser Julian.

De romerske legioner må allerede være ute på slettene. Alle omboende folkeslag iler til og underkaster seg.

På Eufrat ligger samlede de tolv hundre skip, som har alle våre forråd og fornødenheter inne. Jeg har nå fått full visshet for at flåten, gjennom hin gamle kunstig gravde renne, kan løpe opp i Tigris. Hele hæren skal gå over på skipene. Deretter rykker vi fremad langs den østlige bredd, så hurtig, som motstrømmen tillater flåten å følge oss.

Si meg, Hormisdas, hvilken tro har du til disse forholdsregler?

Fyrst Hormisdas.

Uovervinnelige hærfører, jeg vet at det skal forunnes meg under din seierrike beskyttelse igjen å bedre mitt fedreland.

Keiser Julian.

Hvilken lettende følelse å være ute av hine trangbrystede borgeres samkvem! Med hvilken skrekk i øynene løp de ikke rundt om min vogn da jeg forlot staden? «Kom snart tilbake, og vær oss da nådigere enn nå», skrek de. Jeg vender aldri tilbake til Antiokia. Jeg vil ikke se denne utakknemlige stad mer. Når jeg har seiret, legger jeg hjemveien over Tharses.

Numa, – hvilke varsler for vårt tog leser du denne morgenstund?

Spåmannen Numa.

Varslet fraråder deg i dette år å overskride ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Hm! Hvordan tyder du dette varsel, Maximos?

Mystikeren Maximos.

Jeg tyder det slik: varslet tilråder deg å underlegge deg alt det land, du drar igjennom; da overskrider du ikke ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Slik er det. Vi må gi nøye akt på slike underfulle tegn; for der ligger som oftest en dobbelt mening i dem. Ja, det synes stundom som om hemmelighetsfulle makter satte en glede i å føre menneskene vill, især under store foretagender. Var der ikke også noen, som ville uttyde det til vår skade at søylegangen i Hierapolis styrtet sammen og begrov et halvt hundre soldater, just som vi dro gjennom staden? Men jeg sier at dette forkynner et dobbelt hell. For først varsler det at Perser-riket skal styrte sammen, og dernest bebuder det oss de ulykkelige galileeres undergang. For hine soldater, som dreptes, – hvem var det vel? Det var galileiske straffsoldater, der bare høyst ugjerne gikk i krigen og derfor av skjebnen tildeltes et på engang så bratt og uhederlig endelikt.

Krigsøversten Jovian.

Nådigste keiser, hist kommer en høvedsmann fra fortroppene.

Høvedsmannen Ammian (kommer fra høyre).

Herre, du har befalt meg å melde, om noe selsomt skulle hende ved utrykningen.

Keiser Julian.

Nå ja! Er noe slikt hendt i morges?

Høvedsmannen Ammian.

Ja, herre, et dobbelt varsel.

Keiser Julian.

Ei, Ammian, – fortell dog!

Høvedsmannen Ammian.

Først, herre, tildro det seg, da vi var kommen et stykke forbi landsbyen Zaita, at en løve av uhyre legemsstørrelse brøt ut av tykningen og gikk like løs på våre soldater, der drepte den med mange pileskudd.

Keiser Julian.

Ah!

Visdomslærerne.

Hvilket lykkelig varsel!

Fyrst Hormisdas.

Kong Sapores kaller seg landenes løve.

Spåmannen Numa (beskjeftiget ved alteret).

Vend om; vend om, keiser Julian!

Mystikeren Maximos.

Gå modig frem, du seiers-kårne!

Keiser Julian.

Vende om etter dette? Som løven hist foran Zaita, slik skal landenes løve falle for våre piler. Eller har jeg ikke tidligere vitnesbyrd å støtte meg til når jeg uttyder dette til vår fordel? Behøver jeg å minne så opplyste menn om, at da keiser Maximian seiret over Perser-kongen Narseus, da ble likeledes en løve – og dessuten et veldig villsvin – nedlagt foran de romerske rekker?

Men nå det annet –? Jeg syntes du talte om to tegn.

Høvedsmannen Ammian.

Det annet er mer tvilsomt, herre! Din stridshest Babylonios ble, som du hadde befalt, fullt oppsadlet ført frem for å vente deg ved nedstigningen hinsides berget. Men se, i det samme drevs en avdeling av de galileiske straffsoldater forbi. Tungt belessede, som de var, og ikke synderlig villige, gjordes det nødvendig å bruke piskeslag imot dem. Ikke desto mindre opprakte de sine armer, likesom i glede, og istemte en høy sang til ære for deres guddom. Over denne plutselige larm ble Babylonios sky, steilet i skrekk, falt bakover, og idet den veltet seg på jorden, overstenktes og tilsøltes det gullsmykkede ridetøy av veiens smuss.

Spåmannen Numa (ved alteret).

Keiser Julian, – vend om, vend om!

Keiser Julian.

Dette har galileerne gjort av ondskap, – og dog har de derved imot sin vilje brakt tilveie et varsel, som jeg hilser med høy glede.

Ja, likesom Babylonios falt, slik skal også Babylon falle, berøvet sine smykkers prakt og herlighet.

Visdomslæreren Priskos.

Hvilken visdom i utleggingen!

Visdomslæreren Kytron.

Ved gudene, slik er det!

De andre visdomslærere.

Slik, og ikke annerledes!

Keiser Julian (til Nevita).

Hæren skal vedbli å rykke frem. Dog vil jeg denne aften, for en enn større sikkerhets skyld, anstille ofringer og se, hva tegnene måtte bekrefte.

Men hva angår dere, dere etruskiske gjøglere, som jeg med så stor bekostning har latt komme hit, da skal dere vite at jeg ikke lenger tåler dere i leiren, hvor dere bare bidrar til å gjøre soldatene motfalne. Jeg sier, dere forstår intet av det vanskelige håndverk, som dere har påtatt dere. Hvilken frekkhet! Hvilket overmål av forvovenhet! Bort med dem! Jeg vil ikke se dem oftere.

Keiser Julian.

Babylonios falt. Løven lå under for mine soldater. Dog vet vi ikke derfor, hvilken usynlig hjelp vi tør stole på. Gudene, hvis vesen langt fra ikke er tilstrekkelig utforsket, synes stundom – hvis jeg så tør si – å slumre eller overhodet bare litt å gripe inn i de menneskelige ting. Vi, mine kjære venner, befinner oss dessverre i en slik tid. Ja, vi har endog vært vitne til at visse guder har unnlatt å støtte velmente bestrebelser, siktende til deres egen tarv og ære.

Vi tør dog ikke dømme videre herom. Det kunne tenkes at de udødelige, som styrer og oppholder verden, til enkelte tider nedlegger sin makt i menneskelige hender, – hvorved gudene visselig ikke i noen måte forringes; for det skyldes dog dem at en så særlig benådet – i fall han finnes – har kunnet fremstå på jorden.

Visdomslæreren Priskos.

O, makeløse keiser, gir ikke dine egne gjerninger vitnesbyrd om dette?

Keiser Julian.

Jeg vet ikke, o Priskos, om jeg tør verdsette mine gjerninger så høyt. At galileerne tillegger Jøden Jesus fra Nazareth en slik utvelgelse, vil jeg ikke tale om; for disse mennesker tar feil, – hvilket jeg utførlig skal vise i mitt skrift imot dem. Men jeg vil nevne Prometheus i gamle dager, hvilken fortrinlige helt skaffet menneskene endog større goder, enn de udødelige syntes å unne dem, – hvorfor han også måtte lide mye, både smerte og hånlig medfart, inntil han endelig opptas i gudenes samkvem, – det han i grunnen den hele tid hadde tilhørt.

Og kan ikke det samme sies både om Herakles og om Akilleus, og endelig om Makedonieren Alexander, med hvis gjerninger noen har sammenliknet, dels hva jeg har utført i Gallien, og dels og fornemmelig hva jeg har for øye på dette tog?

Hærføreren Nevita.

Min keiser, – baktroppen er nå like under oss; – det var kanskje på tiden –

Keiser Julian.

Straks, Nevita! Dog vil jeg først meddele dere en selsom drøm, som jeg hadde denne natt.

Jeg drømte at jeg så for mine øyne et barn, som etterstrebtes av en rik mann, der eide talløse hjorder, men som ringeaktet gudenes dyrkelse.

Denne onde mann utryddet barnets samtlige slektninger. Men over barnet selv ynktes Zeus, og han holdt sin hånd over det.

Derpå så jeg dette barn vokse opp til yngling under Minervas og Apollons varetekt.

Dessuten drømte jeg at ynglingen falt i søvn på en stein under åpen himmel.

Da steg Hermes ned på marken i en ung manns skikkelse og sa: kom; jeg vil vise deg den vei, som fører til den øverste guds bolig! – Så ledet han ynglingen til foten av et såre steilt berg. Der forlot han ham.

Da brøt ynglingen ut i gråd og klage og ropte med høy røst på Zeus. Se, da steg Minerva og sol-kongen, som hersker over jorden, ned i hans nærhet, løftet ham opp til fjellets tinde, pekte ut for ham og viste ham hele hans slekts arv.

Men denne arv var jordens krets fra hav til hav, og utenfor havet.

Da forkynte de ynglingen at alt dette skulle tilhøre ham. Og tre formaninger ga de ham dessuten: han skulle ikke sove, som hans slektninger hadde gjort; han skulle ikke lytte til hykleres råd; og endelig skulle han ære som guder dem, der likner gudene. Glem ikke, sa de idet de forlot ham, at du har en udødelig sjel og at denne din sjel er av guddommelig utspring. Og følger du våre råd, skal du se vår fader og bli en gud likesom vi.

Visdomslæreren Priskos.

Hva er tegn og varsler å akte imot dette!

Visdomslæreren Kytron.

Jeg tror ikke det er for mye sagt når jeg forventer at skjebne-gudinnene betenker seg to ganger, i fall deres rådslagninger ikke skulle stemme med dine.

Keiser Julian.

Vi tør ikke med sikkerhet bygge på en slik unntakelse. Men visselig vedblir jeg å finne denne drøm påfallende, skjønt min broder Maximos ved sin taushet – imot all billig forventning – hverken synes å finne behag i drømmen eller i den ikledning, jeg har gitt den. – Dette får vi imidlertid å bære!

Se her, Jovian; her har jeg tidlig denne morgenstund på mitt leie opptegnet, hva jeg drømte. Ta dette, og la det i tallrike avskrifter opplese for de forskjellige deler av hæren. Jeg holder det for viktig på et så vågelig tog, at soldatene, midt under alle farer og besværligheter, med trygghet legger sin skjebne i førerens hender, aktende ham for ufeilbar i de ting, som avgjør krigens utfall.

Krigsøversten Jovian.

Jeg ber deg, min keiser, å frita meg for dette.

Keiser Julian.

Hva vil du dermed si?

Krigsøversten Jovian.

At jeg ikke tør låne min hånd til noe, som er sannheten imot. – O, hør meg, min opphøyede keiser og herre! Gis der en eneste av dine soldater, som tviler på at han er sikker i dine hender? Har du ikke på Galliens grenser, tross fiendtlig overmakt og vanskeligheter av forskjellig slags, tilkjempet deg større seiervinninger, enn noen annen hærfører i våre dager kan rose seg av?

Keiser Julian.

Ei, – se, se, hvilke nyheter!

Krigsøversten Jovian.

Alle vet, at lykken i vidunderlig mål har fulgt deg inntil denne tid. I lærdom står du over alle andre dødelige, og i veltalenhetens skjønne kunst bærer du prisen mellom de ypperste.

Keiser Julian.

Og så –? Til tross for dette –?

Krigsøversten Jovian.

Til tross for dette, min keiser, er du bare et menneske. Men idet du meddeler hæren hin drøm, vil du utbre den mening at du er en gud, – og heri tør jeg ikke gjøre meg til din hjelper.

Keiser Julian.

Hva sier dere, mine venner, til denne tale?

Visdomslæreren Kytron.

Den er visselig like så dristig som den vitner om ukyndighet.

Keiser Julian.

Det synes som om du, o sannhetskjærlige Jovian, forglemmer at hin keiser Antonin, med tilnavnet den fromme, i et særlig tempel på Roms torv har vært dyrket som en udødelig gud. Ja, ikke han alene, men også hans hustru Faustina og andre keisere både før og etter den tid.

Krigsøversten Jovian.

Jeg vet det, herre; – men våre forfedre var det ikke gitt å vandre i sannhetens lys.

Keiser Julian (med et langt blikk på ham).

Ah, Jovian! –

Si meg, – i går aftes, da jeg tok varsler for den kommende natt, da trådte du til og brakte meg et budskap just som jeg med renselses-vann skylte blodet av mine hender.

Krigsøversten Jovian.

Ja, min keiser!

Keiser Julian.

Ilferdig, som jeg var, kom jeg til å stenke noen vanndråper på din kappe. Da vek du hvast et skritt tilbake og rystet vannet av, som om kappen var blitt besudlet.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, – det unngikk deg altså ikke?

Keiser Julian.

Var det din tanke at det skulle unngått meg?

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre; for det var en sak imellom meg og den eneste sanne Gud.

Keiser Julian.

Galileer!

Krigsøversten Jovian.

Herre, du selv skikket meg til Jerusalem, og jeg var vitne til alt, hva der gikk for seg. Mye har jeg grublet siden den tid; jeg har lest i de kristnes skrifter, har talt med mange av dem, – og nå er jeg kommen etter, at i denne lære ligger den guddommelige sannhet.

Keiser Julian.

Er det mulig! Er dette virkelig mulig? Slik griper altså hint smittsomme vanvidd om seg! Mine nærmeste omgivelser, – mine egne krigsførere faller fra meg –

Krigsøversten Jovian.

Still meg forrest imot dine fiender, herre, – og du skal se at jeg gladelig gir keiseren, hva keiserens er.

Keiser Julian.

Hvor mye –?

Krigsøversten Jovian.

Liv og blod.

Keiser Julian.

Liv og blod er ikke nok. Den, som skal herske, må kunne herske over viljene, over menneskenes sinn. I dette er det at hin Jesus av Nazareth står meg imot og gjør meg makten stridig.

Bild deg ikke inn at jeg vil straffe deg, Jovian! De, du tilhører, higer etter slikt, som etter en lykke. Og så kaller man dere blodvitner bakefter. Eller hva? Har man ikke slik opphøyet dem, jeg var nødt til å revse for deres gjenstridighets skyld?

Gå til fortroppen! Jeg vil nødig se deg oftere. – O, dette bedrag imot meg, som dere tilhyller med talemåter om en dobbelt plikt og et dobbelt rike! Dette skal bli annerledes. Der gis andre konger enn Perser-kongen, som skal få føle min fot på sin nakke.

Til fortroppen, Jovian!

Krigsøversten Jovian.

Jeg skal gjøre min skyldighet, herre!

Keiser Julian.

Vi vil ikke at denne morgenstund, der er opprunnen under så mange lykke-forkynnende varsler, skal formørkes for oss. Vi vil ta dette, og annet mer, med et jevnt sinn. Min drøm skal dog kunngjøres for hæren. Du, Kytron, og du, min Priskos, og dere andre venner, vil sørge for at det skjer på en verdig måte.

Visdomslærerne.

Med glede, med usigelig glede, herre!

Keiser Julian.

Jeg ber deg, o Hormisdas, ikke å tvile på min makt, om det enn kunne synes, som om stridige viljer rådet her. Gå; og du likeså, Nevita, og alle dere øvrige, hver til sitt; – jeg kommer etter, når hæren er samlet ute på slettene.

Mystikeren Maximos (etter en stund, reiser seg fra steinen, hvor han har sittet, og går hen til keiseren).

Min syke broder!

Keiser Julian.

Mer såret enn syk. Hjorten, som treffes av en skyttes pil, søker inn i tykningen, hvor ikke dyrene kan se den. Det var meg utålelig å vise meg lenger på Antiokias gater; – nå synes jeg ikke jeg kan vise meg for hæren.

Mystikeren Maximos.

Ingen ser deg, venn; for de famler i blindhet. Men du skal bli en lege for deres øyne, og da skal de se deg i din herlighet.

Keiser Julian (stirrer ned i fjellkløften).

Hvor dypt under oss! Hvor svinnende små bukter de seg ikke frem mellom kratt og torner langs med den steinede strøm.

Da vi stod foran denne snevring, da stevnet førerne, alle som en, like inn i det trange. Det var en times vei å korte, en smule møye å spare – på vandringen imot døden.

Og flokkene fulgte dem så villig. Ingen tanke på å legge veien ovenom; ingen lengsel etter den fri luftning heroppe, som vider brystet ut og gjør åndedraget rommelig. Der går de, og går og går, og ser ikke at de har trang himmel over seg – og vet ikke at der gis høyder, hvor den er større. – Er det ikke, Maximos, som om menneskene levde for å komme til å dø? Galileerens ånd er i dette. Er det sant, som der sies, at hans fader skapte verden, da forakter sønnen faderens verk. Og just for dette formastelige vanvidd er det at han prises så høyt!

Hva var dog ikke Sokrates imot ham! Elsket ikke Sokrates nytelsen og lykken og skjønnheten? Og dog forsaket han. – Men hvilket bunnløst svelg imellom dette – på den ene side ikke å begjære, – og på den annen side å begjære og dog forsake.

O, denne tapte visdoms skatt ville jeg bringe menneskene tilbake. Lik Dionysos fordum, kom jeg dem glad og ung i møte, med løv om pannen, med druers fylde i mine armer. Men de viser min gave fra seg, og jeg hånes og hates og bespottes av venner og av fiender.

Mystikeren Maximos.

Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor.

I nærheten av en viss stad, hvor jeg engang levde, var der et vinberg, vidt berømt for sine druer; og når borgerne i staden ønsket rett søte frukter på sitt bord, da skikket de sine tjenere ut til hint vinberg og lot hente druer der.

Mange år etter kom jeg til den samme stad; men da visste ingen lenger beskjed om de fordum så høyt priste druer. Da søkte jeg vingårdsmannen opp og spurte ham: si meg, o venn, er dine vinstokker utdødde, så som ingen mer kjenner dine druer? Nei, svarte vingårdsmannen, men du vet at unge vinstokker gir gode druer men ringe vin; gamle vinstokker derimot dårlige druer men god vin. Derfor, o fremmede, tilføyde han, gleder jeg ennå mine medborgeres hjerter med dette vinbergs overflod, bare i en annen skikkelse, – som vin, og ikke som druer.

Keiser Julian (tankefull).

Ja, ja, ja!

Mystikeren Maximos.

Det er dette, som du ikke har tatt i akt. Verdens vinstokk er blitt gammel, og dog mener du, lik fordum, å kunne by druene rå til dem, der tørster etter den nye vin.

Keiser Julian.

Akk, min Maximos, hvem tørster? Nevn meg en eneste, utenfor vårt broderskap, som drages av et åndelig behov. – Ulykkelig er jeg, at jeg fødtes i en slik jernalder.

Mystikeren Maximos.

Last ikke tiden. Hadde tiden vært større, så var du blitt mindre. Verdens-sjelen er som en rik mann, der har utallige sønner. Deler han sin rikdom like imellom alle sønnene, da blir de alle velhavende, men ingen av dem rik. Gjør han dem derimot alle arveløse på en nær, og skjenker alt til denne ene, da står denne ene som en rik mann i en krets av fattige.

Keiser Julian.

Ingen liknelse passer mindre enn denne. – Eller står jeg slik? Finnes det ikke nettopp delt på mange hender, det, som verdens hersker skulle besitte i rikere mål enn alle andre; ja, jeg tør vel si – som han alene skulle besitte! O, hvor er ikke makten delt! Har ikke Libanios veltalenhetens makt i så fullt et mål, at man har kalt ham talernes konge? Har ikke du, min Maximos, den gåtefulle visdoms makt? Har ikke hin rasende Apollinaris i Antiokia sangens og henrykkelsens makt i en fylde, som jeg nok kunne misunne ham! Og nå Kappadokieren Gregor! Har ikke han viljens ubendige makt i et slikt overmål, at mangfoldige gir ham det for en undersått upassende tilnavn: den store! Ja, – hva enn selsommere er, – det samme tilnavn gis Gregors venn, Basilios, mannen med det bløte sinn og det pikeaktige øye. Og dog trer han ikke frem i verden; her lever han, denne Basilios, – just i denne fjerne egn, iført en eneboers kledning, i samkvem alene med sine lærlinge, og med sin søster Makrina og andre kvinner, der kalles fromme og hellige. Og hvordan virker ikke både han og søsteren gjennom de brev, som stundom utgår fra dem? Alt, selv forsakelsen og tilbaketrukketheten, blir makt imot min makt. Men verst av dem alle er dog den korsfestede Jøde.

Mystikeren Maximos.

Så bryt med all denne spredte myndighet! Men tro ikke at du kan knuse opprørerne, hvis du kommer over dem som en feltherre, utsendt av en hersker, hvem de ikke kjenner. I eget navn må du komme, Julian! Kom Jesus av Nazareth som utsending fra en annen? Sa han seg ikke å være den, der utsendte ham? Sannelig, i deg er tidens fullbyrdelse, og du ser det ikke. Peker ikke alle tegn og varsler med en usvikelig finger like hen på deg? Skal jeg minne deg om din moders drøm –?

Keiser Julian.

Hun drømte at hun fødte Akilleus.

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om at lykken har båret deg, likesom på sterke vinger, gjennom et beveget og farefullt liv? Hvem er du, herre? Er du den gjenkomne Alexander, den gang uferdig, nå fullbåren og rustet til å fullbyrde verket?

Keiser Julian.

Maximos!

Mystikeren Maximos.

Der er en, som alltid, med visse mellomrom, kommer igjen i menneskeslektens liv. Han er likesom en rytter, der på ridebanen skal temme en vill hest. Hver gang kaster hesten ham av. En stund, så er rytteren i salen igjen, alltid sikrere, alltid mer øvet; men av måtte han i sine skiftende skikkelser hver gang inntil denne dag. Av måtte han som den gudsopprunne mann i Edens lund; av måtte han som verdensrikets grunnlegger; – av må han som gudsrikets fyrste. Hvo vet, hvor mange ganger han har vandret iblant oss uten at noen kjente ham?

Vet du, Julian, om du ikke var i ham, som du nå forfølger?

Keiser Julian (ser frem for seg).

O, bunnløse gåte –!

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om hin gamle spådom, som nå er satt i omløp igjen? Det er blitt forkynt, at så mange år, som året har dager – så mange år skal galileerens rike stå ved makt. Om to år blir det tre hundre og fem og seksti år siden at denne mann fødtes i Betlehem.

Keiser Julian.

Tror du på denne spådom?

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den kommende.

Keiser Julian.

Alltid gåter!

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den fri nødvendighet.

Keiser Julian.

Enn gåtefullere.

Mystikeren Maximos.

Se, Julian, – da Kaos veltet seg i det tomme forferdelige øde, og Jehova var alene, – den dag, da han, etter de gamle jødiske skrifter, slo ut med sin hånd og delte mellom lys og mørke, mellom hav og land, – den dag stod den store skapende gud på sin makts tinde.

Men med menneskene oppstod viljer på jorden. Og mennesker og dyr og trær og urter skapte sine like etter evige lover; og etter evige lover går alle stjerner i himmelrommet.

Har Jehova angret? Alle folkeslags gamle sagn vet å fortelle om en angrende skaper.

Vedlikeholdelsens lov har han lagt i skapningen. For sent å angre! Det skapte vil vedlikeholde seg – og så vedlikeholdes det.

Men ensidighetens to riker fører krig med hverandre. Hvor er han, hvor er han, fredskongen, den tvesidige, han, som skal forlike dem?

Keiser Julian (hen for seg).

To år? Alle guder uvirksomme. Ingen lunefull makt bakved, som gidder krysse mine hensikter – –

To år? I to år kan jeg legge jorden under mitt herredømme.

Mystikeren Maximos.

Du talte, min Julian; – hva sa du?

Keiser Julian.

Jeg er ung og sterk og sunn. Maximos, – det er min vilje å leve lenge.

Makrina.

O, Basilios, se, – den ene blekere, den ene mer uttæret enn den annen!

Basilios fra Cæsaræa.

Og så utallig mange kristne brødre iblant dem! Ve over keiser Julian! Dette er grusommere uttenkt enn alle pinebenkens kvaler. Imot hvem er det at han fører sine hærskarer? Mindre imot Perser-kongen enn imot Kristus.

Makrina.

Tror du dette forferdelige om ham?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, Makrina, det går mer og mer opp for meg at det er oss, slaget skal ramme. Alle de nederlag, han har lidd i Antiokia, all den motstand, han har møtt, alle de ydmykelser og skuffelser, han har måttet døye for sin ugudelige ferd, det tenker han alt sammen å dekke over med glemsel ved et seierrikt krigstog. Og det vil lykkes ham. En stor seier vil utslette alt hint. Menneskene er ikke annerledes; de ser retten i lykken, og under makten bøyer de fleste seg.

Makrina (peker ut til venstre).

Nye skarer! Utellelige, uten opphør –

En underfører (slår ham med sin kjepp).

Opp med deg, du late hund!

Makrina (iler til).

O, slå ham ikke!

Soldaten.

La dem slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (kommer).

Atter opphold! – Nå, det er ham. Kan han virkelig ikke mer?

Underføreren.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, herre; han faller hvert øyeblikk.

Makrina.

O, vær tålmodig! Hvem er denne ulykkelige? – Se her; sug saften av disse frukter. – Hvem er han, herre?

Høvedsmannen Ammian.

En Kappadokier, – en av de villfarende, som var med å skjende Venus-templet i Antiokia.

Makrina.

O, en av hine blodvitner –!

Høvedsmannen Ammian.

Prøv å reise deg, Agathon! Jeg ynkes over dette menneske. De revset ham voldsommere, enn han kunne tåle. Han har ikke vært ved sin forstand siden.

Agathon (reiser seg).

Jeg kan godt tåle det. Og jeg er fullt ved min forstand, herre! Slå, slå, slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (til underføreren).

Fremad; her er ikke tid å spille.

Underføreren (til soldatene).

Fremad; fremad!

Agathon.

Babylonios falt; – snart skal den babyloniske horkarl falle. Zaitas løve ble felt; – felles skal verdens kronede løve!

Høvedsmannen Ammian (til Basilios og Makrina.)

Dere selsomme mennesker; – dere farer vill og øver dog det gode. Takk, at dere har kveget de utmattede; og gid keiserens tarv tillot at jeg turde handle så mildt imot deres brødre, som jeg gjerne ville.

Basilios fra Cæsaræa.

Gud være med deg, du edle hedning!

Makrina.

Hvem mon denne mann var?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg kjente ham ikke.

O, se, se, – der er han selv!

Makrina.

Keiseren? Er det keiseren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, det er ham.

Keiser Julian (til sine ledsagere).

Ei, hva trett? Skulle en hests fall bringe meg til å stanse? Eller skulle det være mindre sømmelig å gå til fots, enn å bestige et ringere dyr? Trett! Min stamfader har utsagt at det bør seg en keiser å dø stående. Jeg sier at det bør seg en keiser, i hans hele liv – ikke bare i dødsstunden – å vise en etterfølgelsesverdig utholdenhet; jeg sier – – Ah, ved himmelens store lys, ser jeg ikke der for mine øyne Cæsaræeren Basilios!

Basilios fra Cæsaræa (bøyer seg dypt).

Din ringe tjener, o mektigste herre!

Keiser Julian.

Ja, det skal jeg tro! Du tjener meg i sannhet godt, Basilios!

Så dette er altså det landhus, der er kommet i så stort ry ved de brev, som utgår herfra. Man taler rundt i alle land mer om dette hus, enn man taler om læresalene, skjønt jeg hverken har skyet flid eller møye for å bringe dem på fote igjen.

Ikke sant, – denne kvinne er sikkerlig din søster Makrina?

Basilios fra Cæsaræa.

Så er det, herre!

Keiser Julian.

Du er en skjønn kvinne, og ung ennå. Og dog har du, som jeg hører, gitt avkall på livet.

Makrina.

Herre, jeg har gitt avkall på livet for å komme til rett å leve.

Keiser Julian.

Akk, jeg kjenner såre godt deres villfarelser. Dere sukker etter det, som ligger hinsides og hvorom dere intet med visshet vet; dere speker deres kjød; dere undertrykker alle menneskelige lyster. Og dog sier jeg dere at dette kan være en forfengelighet, så godt som enhver annen.

Basilios fra Cæsaræa.

Tro ikke, herre, at jeg er blind for den fare, som ligger i forsakelsen. Jeg vet vel at min venn Gregor har rett når han skriver at han trøster seg til å være eneboer med hjertet uten å være det med legemet. Og jeg vet også at denne grove kledning lite båder min sjel, ifall jeg regner meg det til fortjeneste å bære den.

Men slik føler jeg det ikke. Dette tilbaketrukne liv fyller meg med en usigelig lykke; det er alt. Hine ville brytninger, som verden opplever i denne tid, trer meg ikke her for øye i sin uskjønnhet. Her fornemmer jeg mitt legeme oppløftet i bønnen, og min sjel renset ved en tarvelig levemåte.

Keiser Julian.

O, min nøysomme Basilios, jeg tror dog du ettertrakter noe mer. Hvis man har sagt sant, så har din søster her forsamlet om seg en hop unge kvinner, hvilke hun opplærer etter sitt forbilde. Og du selv har jo, likesom din galileiske mester, kåret deg tolv lærlinger. Hva er din akt med dem?

Basilios fra Cæsaræa.

Å sende dem ut til alle land for å styrke våre brødre i striden.

Keiser Julian.

Ja så! Utrustet med alle veltalenhetens våpen sender du din hær imot meg. Og hvor har du denne veltalenhet, denne skjønne greske kunst fra? Du har den fra våre læresaler. Og med hvilken rett besitter du den? Du har listet deg som en speider inn i vår leir for å utforske, hvor vi sikrest kan rammes. Og nå nytter du denne kunnskap til vår største skade!

Vet du vel, Basilios, at jeg ikke er tilsinns å tåle denne usømmelighet lenger? Jeg vil slå dere dette våpen ut av hendene. Hold dere til Matteus og Lukas og andre slike uhøvlede bokskrivere. Men dere skal ikke heretter få lov til å fortolke våre gamle diktere og heller ikke våre gamle visdomslærere; for jeg akter det ubillig at dere suger kunnskap og fordel av disse kilder, på hvis sannhet dere slett ingen tro har. Likevis skal det forbys alle galileiske lærlinger å komme i våre læresaler; for hva vil de vel der? Frastjele oss vår kunst for å bruke den imot oss selv.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, jeg har allerede før hørt dette selsomme forsett omtale. Og jeg må gi Gregor medhold når han skriver at du ikke har noen utelukkende rett til den greske lærdom, ei heller til den greske talekunst. Jeg må gi ham medhold når han sier at du jo bruker bokstavskriften, som dog er oppfunnen hos Egypterne, og at du ifører deg purpuret, skjønt det først kom i bruk hos folkene i Tyros.

Ja, herre, – mer enn det. Du underkaster deg land og gjør deg til hersker over folkeslag, hvis språk du ikke forstår og hvis seder du ikke kjenner. Og det har du rett til. Men den samme rett, du har i den synlige verden, den samme rett har han, som du kaller galileeren, i den usynlige –

Keiser Julian.

Nok om dette! Jeg vil ikke oftere høre slikt. Dere taler som om der gaves to verdensherskere, og med den innvending prøver dere å stanse meg på alle mine veier. O, dere latterlige! Dere stiller en død imot en levende. Men dere skal snart få vite, hvordan det henger sammen. Det skrift imot dere, som jeg lenge har arbeidet på, det må dere ikke tro at jeg har lagt til side under krigens sysler. Tenker dere kanskje at jeg tilbringer mine netter med å sove? Ah, dere forregner dere! For «Skjegg-hateren» høstet jeg bare spott, – og det selv hos dem, som kunne hatt besynderlig gagn av å legge seg visse sannheter på hjerte. Men det skal ingenlunde avskrekke meg. Eller skulle det sømme seg for en mann med kjepp i hånden å vike tilbake for en flokk gjøende hunder? – Hvorfor smilte du, kvinne? Hva var det du lo av?

Makrina.

Hvorfor, o herre, ivrer du så sterkt imot en, som du kaller død?

Keiser Julian.

Ah, jeg skjønner! Du vil dermed si at han lever.

Makrina.

Jeg vil dermed si at du, o mektige herre, i ditt hjerte føler at han visselig lever.

Keiser Julian.

Jeg? Hva nå! Jeg skulle føle –?

Makrina.

Hva er det, du hater og forfølger? Ikke ham men din tro på ham. Og lever han ikke i ditt hat og i din forfølgelse, slik, som han lever i vår kjærlighet?

Keiser Julian.

Jeg kjenner deres vridne talemåter. Dere galileere sier et og mener dermed et annet. Og slikt kaller dere for talekunst! O, dere middelmådige ånder! Hvilken dårskap! Jeg skulle føle at den korsfestede Jøde lever? O, hvilken sunken tid, der kan la seg nøye med slikt! Men menneskene er ikke bedre nå til dags. Galskap regnes for visdom. Hvordan har ikke jeg i usigelig mange netter våket og gransket for å finne tingenes rette grunn? Men hvor er de, som følger meg etter? Mange priser min tale; men få eller ingen lar seg overtyde.

Dog, sannelig, enden er ikke ennå. Der skal komme noe over dere som en overraskelse. Dere skal fornemme, hvor alt det spredte streber hen, for å ene seg i et. Dere skal erfare at alt det, som dere nå forakter, det har herligheten i seg, – og det kors, som dere henger deres fortrøstning på, det vil jeg tømre om til en stige for ham, som dere ikke kjenner.

Makrina.

Og jeg sier deg, keiser, at du ikke er annet enn en svøpe i Guds hånd, – en svøpe, som må slå oss for våre synders skyld. Ve oss, at dette skulle komme! Ve oss, at vi, splidaktig og kjærlighetsløst, vek av fra den rette vei!

Der var ingen konge mer i Israel. Derfor slo Herren deg med vanvidd, at du skulle tugte oss.

Hvilken ånd har han ikke formørket, for at den skulle rase imot oss! Hvilket blomstrende tre har han ikke kvistet av til ris for våre skyldtyngede skuldre!

Varsler mante deg, og du aktet dem ikke. Røster kalte deg, og du hørte dem ikke. Hender skrev sin ildskrift på veggen for deg, og du strøk skriften ut uten å tyde den.

Keiser Julian.

Basilios, – jeg skulle gjerne ha kjent denne kvinne før i dag.

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, Makrina!

Makrina.

Ve meg at jeg fikk se disse skinnende øyne! Engel og slange, enet til et; den frafalnes lengsel og fristerens list på en gang! O, hvordan har våre brødre og søstre kunnet bære seiershåpet høyt i denne utsendings nærhet? I ham er en større. Ser du det ikke, Basilios, – i ham vil Gud Herren slå oss til døden.

Keiser Julian.

Du har sagt det!

Makrina.

Ikke jeg!

Keiser Julian.

Første vunne sjel!

Makrina.

Vik fra meg!

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, – kom!

Keiser Julian.

Bli her! – Anatolos, slå vakt om dem! – Det er min vilje at dere skal følge hæren, – både dere og deres lærlinger, – ynglinger og kvinner.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, det kan du ikke ville.

Keiser Julian.

Det er ikke klokt å etterlate festninger i ryggen. Se, jeg slår ut med min hånd og demper denne brennende pileregn, som dere har utgytt fra hint lille landhus.

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei, herre, – denne voldsgjerning –

Makrina.

Akk, Basilios, – her eller hist – alt er ute!

Keiser Julian.

Står der ikke skrevet at dere skal gi keiseren, hva keiserens er? Jeg bruker alle hender på dette tog. Dere kan pleie mine syke og sårede. Derved tjener dere galileeren til like; og holder dere dette ennå for en plikt, så råder jeg dere å nytte tiden. Han har ikke lenge igjen.

Makrina.

Synkende sol over hjemmet; synkende håp og synkende verdens lys! O, Basilios, at vi skulle oppleve å se natten.

Basilios fra Cæsaræa.

Lyset er.

Keiser Julian.

Lyset blir. Ryggen mot aftenrøden, galileere! Øyet mot øst, mot øst, hvor Helios drømmer. Sannelig, jeg sier dere, dere skal se jordens solkonge.

Hærføreren Nevita.

Se nå, om ikke keiseren valgte det rette. Her står vi uten sverdslag på fiendens grunn; ingen har gjort oss overgangen over flodene stridig; ikke så mye som en eneste persisk rytter er å øyne.

Krigsøversten Jovian.

Nei, herre, ad denne vei har fienden visselig ikke ventet oss.

Hærføreren Nevita.

Du sier dette, som om du ennå holdt fast ved at valget av denne vei var uklokt.

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre, det er fremdeles min mening at vi heller skulle slått inn på en nordligere retning. Der kunne vi støttet vår venstre fløy til Armenien, som er oss vennlig sinnet, og hentet alt fornødent underhold fra dette overflødige landskap. Men her? Hemmet i vår fremgang av de tunge lastskip. Rundt om oss en øde slette, nesten en ørken – – Ah, keiseren kommer. Jeg vil gå; han er meg ikke nådig i denne tid.

Keiser Julian.

Slik ser vi keiser-riket vokse. Hvert skritt, jeg trer imot øst, flytter rikets grense.

Denne jord er min! Jeg er i riket, ikke utenfor. – Nå, Priskos –?

Visdomslæreren Priskos.

Uforliknelige keiser, ditt bud er utført. Hva du så underfullt drømte, har vi latt opplese for alle hærens avdelinger.

Keiser Julian.

Vel, vel. Og hva virkning lot min drøm til å øve på soldatene?

Visdomslæreren Kytron.

Noen priste deg med glad røst og kalte deg den guddommelige; andre derimot –

Visdomslæreren Priskos.

Disse andre var galileere, o Kytron!

Visdomslæreren Kytron.

Ja, ja, de fleste andre var galileere; og disse slo seg for sitt bryst og utstøtte høye klagerop.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke bli stående ved dette. De brystbilder av meg, som jeg har latt forferdige for å oppstille dem i de byer, jeg kommer til å undertvinge, de skal oppreises rundt omkring i leiren ved alle bord, hvor skattmestrene utdeler krigsfolkets lønning. Lamper skal tennes ved siden av bildene, et fyrfat med velluktende røkelse skal brenne foran, og hver soldat skal, idet han går frem for å motta sin lønn, kaste noen røkelsekorn på ilden.

Livlegen Oribases.

Min nådigste keiser, tilgi meg, men – er det rådelig?

Keiser Julian.

Hvorfor ikke rådelig? Jeg forbauses over min Oribases.

Visdomslæreren Priskos.

Akk, herre, du må vel forbauses! Skulle det ikke være rådelig å –?

Visdomslæreren Kytron.

Skulle ikke en Julian turde våge, hva mindre guddommelige menn har våget?

Keiser Julian.

Jeg finner også at det vågeligste her ville være å legge dølgsmål på de gåtefulle makters rådslagninger. Er det kommen så vidt at de guddommelige nedlegger sin makt i jordiske hender, – hvilket vi av mange tegn tør slutte å være tilfellet, – så ville det i sannhet være høyst utakknemlig å fordølge slikt. Det er under så farefulle forhold, som disse, ingenlunde likegyldig om soldatene yter sin dyrkelse til den urette, da de dog skulle påkalle en helt annen.

Jeg sier deg, Oribases, og jeg sier dere andre, – om der ellers finnes noen annen her, som slik vil avstikke grenser for den keiserlige makt, – at just dette ville være den virkelige ugudelighet, og at jeg derfor nødes til å ivre derimot.

Har ikke allerede Platon forkynt den sannhet, at bare en gud kan herske over menneskene? Hva mente han med dette utsagn? Svar meg på det, – hva mente han? Langt være det fra meg å ville påstå, at Platon – denne for øvrig makeløse vismann, – dermed, likesom i en spådom skulle ha siktet til noe enkelt menneske, selv ikke det ypperste. Men jeg tenker, vi alle har vært vitne til de forstyrrelser, som flyter av at den høyeste makt likesom kløves og deles på flere hender.

Nok om dette. Jeg har allerede påbudt at de keiserlige bilder skal stilles til skue i leiren.

Ah, hva søker du så ilsomt, Eutherios?

Husmesteren Eutherios.

Opphøyede keiser, denne Antiokier er utsendt fra statholderen Alexandros og bringer deg et brev, som han sier er viktig.

Keiser Julian.

Ah, la dog se! Lys hit!

Keiser Julian.

Kan dette være mulig! Lys bedre! Ja, det står der; – og her –; hva nå? – Dette går i sannhet over alt, hva jeg kunne tenkt meg!

Hærføreren Nevita.

Slemme nyheter fra vesterlandene, herre?

Keiser Julian.

Nevita, si meg, hvor lang tid bruker vi for å nå frem til Ktesifon?

Hærføreren Nevita.

Det kan umulig gjøres på kortere tid enn tretti dager.

Keiser Julian.

Det må gjøres på kortere tid! Tretti dager! En hel måned! Og imens vi kryper frem her, skulle jeg la disse rasende –

Hærføreren Nevita.

Du vet selv, herre, vi må for skipenes skyld følge alle flodens krumninger. Strømmen er strid, og dessuten både grunn og steinet. Jeg holder det for ugjørlig å nå hurtigere frem.

Keiser Julian.

Tretti dager! Og deretter skal staden inntas, – Perser-hæren skal slås på flukt, – freden skal sluttes. Hvor lang tid vil ikke alt dette kreve? Og enda var der noen iblant dere, som dårligere foreslo meg å gjøre en enn lengre omvei. Ha-ha, man pønsker på min undergang!

Hærføreren Nevita.

Herre, vær trygg; toget skal fremmes av all makt.

Keiser Julian.

Det gjøres vel nødig. Kan dere tenke dere, hva Alexandros melder? Galileernes vanvidd overstiger alle grenser siden min avreise. Og dette uvesen økes dag for dag. De skjønner at min seier i Persien vil dra deres utryddelse etter seg; og med hin skamløse Gregor som hovedmann står de nå, lik en fiendtlig hær, i ryggen på meg; i de frygiske egner forberedes hemmelige ting, som ingen rett kan få rede på –

Hærføreren Nevita.

Hva vil det si, herre? Hva tar de seg for?

Keiser Julian.

Hva de tar seg for? Ber, prediker, synger, forkynner verdens ytterste dag. O, var det enda ikke annet; – men de river våre tilhengere med seg og drar dem inn i sitt opprørske forbund. I Cæsaræa har menigheten kåret dommeren Eusebios til biskop, – Eusebios, en udøpt mann, – og denne forvillede har mottatt et slikt kall, som til og med er ugyldig etter deres egne kirkelover.

Dog, dette er langt ifra det verste. Verre, verre, tifold verre er det at Athanasios er kommen tilbake til Alexandria.

Hærføreren Nevita.

Athanasios?

Visdomslæreren Priskos.

Hin gåtefulle biskop, som forsvant i ørken for seks år siden?

Keiser Julian.

Et kirkemøte fordrev ham for hans usømmelige ivers skyld. Galileerne var føyelige under min formann.

Ja, vil dere tenke dere, – nå er denne rasende svermer kommen tilbake til Alexandria. Hans inntog var lik en konges; landeveien var belagt med tepper og grønne palmegrener. Og hva skjedde deretter? Hva tror dere vel? Samme natt brøt et opprør ut blant galileerne. Georgios, deres rettmessige biskop, denne rettsindige og velvillige mann, hvem de beskyldte for lunkenhet i troen, er blitt myrdet, levende sønderrevet i stadens gater.

Hærføreren Nevita.

Men, herre, hvor kunne det komme så vidt? Hvor var dog statholderen Artemios?

Keiser Julian.

Du må vel spørre hvor Artemios var. Jeg skal si deg det. Artemios er gått over til galileerne! Artemios er selv med væpnet hånd trengt inn i Serapeion, hint verdens herligste tempel, – har sønderslått bildestøttene, – har plyndret altrene og ødelagt hine umådelige bokskatter, som vi just i denne villfarende og vankundige tid hadde så høylig bruk for, og som jeg ville begråte, lik en av døden bortrykket venn, dersom min harme tillot meg å utgyte tårer.

Visdomslæreren Kytron.

Sannelig, dette går over all forestilling!

Keiser Julian.

Og ikke å kunne nå disse elendige for å tugte dem! Å måtte være vitne til at slike utskeielser griper videre og videre om seg! – Tretti dager, sier du! Hvi nøler man? Hvi slår man leir? Hvi sover man? Vet ikke mine hærførere, hva her står på spill? Vi må holde rådslagning. Når jeg tenker på, hva den makedoniske Alexander utrettet i tretti dager –

Krigsøversten Jovian.

Vredes ikke, herre, at jeg trer deg for øyne; men denne fremmede –

Keiser Julian.

En persisk kriger!

Perseren (kaster seg ned på jorden).

Ingen kriger, du mektige!

Krigsøversten Jovian.

Han kom våpenløs jagende til hest over sletten og meldte seg ved forpostene –

Keiser Julian.

Så er dine landsmenn i nærheten?

Perseren.

Nei, nei!

Keiser Julian.

Men hvor kommer du så fra?

Perseren (slår sine klær til side).

Se disse armer, du jordens hersker, – blodige av rustne lenkeringer. Føl denne flåede rygg, – sår i sår. Jeg kommer fra pinebenken, herre!

Keiser Julian.

Ah, – du er flyktet fra kong Sapores?

Perseren.

Ja, du veldige, du, som vet alt! Jeg stod høyt i nåde hos kong Sapores inntil jeg, dreven av redsel ved din nærmelse, dristet meg til å forutsi ham at denne krig ville volde hans undergang. Vet du, herre, hvordan han har lønnet meg? Min hustru ga han til pris for sine bueskyttere fra bergene; mine barn lot han selge som slaver; alle mine eiendommer lot han sine tjenere dele imellom seg; meg selv lot han pine i ni dager. Derpå bød han meg ride ut og dø som et dyr på slettene.

Keiser Julian.

Og hva vil du meg?

Perseren.

Hva jeg vil deg etter denne medfart? Jeg vil hjelpe deg å ødelegge min forfølger.

Keiser Julian.

Ah, du pinte mann, – hva kan du hjelpe?

Perseren.

Jeg kan feste vinger ved dine krigsfolks ankler.

Keiser Julian.

Hva vil du si med det? Reis deg, og si meg, hva du mener.

Perseren (reiser seg).

Der var ingen i Ktesifon, som tenkte at du ville velge denne vei –

Keiser Julian.

Det vet jeg.

Perseren.

Nå er det ikke noen hemmelighet lenger.

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Dere Persere vet intet om mine hensikter.

Perseren.

Herre, du, hvis visdom stammer fra ilden og solen, du vet godt at mine landsmenn nå kjenner dine hensikter. Du har satt over flodene på dine skip; disse skip, flere enn tusen i tallet, og ladede med alle hærens fornødenheter, skal trekkes opover Tigris, og hæren skal rykke frem jevnsides med skipene.

Keiser Julian.

Utrolig –!

Perseren.

Når skipene er komne Ktesifon så nær som mulig, – hvilket vil si to dagsreiser fra staden, – da vil du gå løs på denne, omringe den og tvinge kong Sapores til å overgi seg.

Keiser Julian (ser seg om).

Hvem har forrådt oss?

Perseren.

Dette forehavende står nå ikke lenger til å utføre. Mine landsmenn har i all hast bygget steindemninger i flodsengen, og på dem vil dine skip strande.

Keiser Julian.

Menneske, vet du, hva det koster deg, i fall du ikke taler sannhet?

Perseren.

Mitt legeme er i din vold, du mektige! Taler jeg ikke sannhet, så står det deg fritt for å la meg brenne levende.

Keiser Julian (til Nevita).

Floden lukket! Der vil kreves uker for å gjøre den farbar igjen.

Hærføreren Nevita.

I fall det kan gjøres, herre! Slike redskaper fattes –

Keiser Julian.

Og dette skulle møte oss nå, – nå, da det gjelder å seire med all hastighet!

Perseren.

Du verdens hersker, jeg har sagt deg at jeg kan skjenke din hær vinger.

Keiser Julian.

Tal! Vet du noen kortere vei?

Perseren.

Hvis du lover meg, etter seieren, å skaffe meg min ranede eiendom tilbake og dessuten en ny hustru av høy byrd, så kan jeg –

Keiser Julian.

Jeg lover deg alt; bare tal – tal!

Perseren.

Legger du veien tvers over slettene, da kan du på fire dager stå utenfor Ktesifons murer.

Keiser Julian.

Glemmer du bergryggen hinsides slettene?

Perseren.

Herre, har du aldri hørt tale om hin selsomme snevring mellom bergene?

Keiser Julian.

Jo, jo, en kløft; «Arimans gate» kalles den. Er det sant at en slik finnes?

Perseren.

Jeg red gjennom Arimans gate for to dager siden.

Keiser Julian.

Nevita!

Hærføreren Nevita.

I sannhet, herre, hvis så er –

Keiser Julian.

Underfulle hjelp i nøden –!

Perseren.

Men vil du frem ad hin vei, du veldige, da er ingen tid å spille. Den persiske hær, som var trukken sammen i de nordlige landskaper, den er nå kalt tilbake for å stenge bergkløftene.

Keiser Julian.

Vet du det med visshet?

Perseren.

Nøler du, vil du selv erfare det.

Keiser Julian.

Hvor mange dager bruker dine landsmenn for å nå dit hen?

Perseren.

Fire dager, herre!

Keiser Julian.

Nevita, vi må stå hinsides kløftene innen tre dager!

Hærføreren Nevita (til Perseren.)

Er det gjørlig for oss å nå kløftene på tre dager?

Perseren.

Ja, store kriger, det er gjørlig, hvis dere tar denne natt til hjelp.

Keiser Julian.

Leiren skal brytes av! Ingen søvn; ingen hvile nå. Innen fire dager – høyst fem – må jeg stå for Ktesifon. – Hva tenker du på? Ah, jeg vet det.

Hærføreren Nevita.

Flåten, herre!

Keiser Julian.

Ja, ja, ja, flåten.

Hærføreren Nevita.

Kommer Perser-hæren en dag senere til kløftene enn vi, så vil den – om den enn ikke kan tilføye deg annen skade – vende seg vestover imot dine skip –

Keiser Julian.

– gjøre et umåtelig bytte til å forlenge krigen med –

Hærføreren Nevita.

Kunne vi etterlate tjue tusen mann ved skipene, så ville de være sikrede –

Keiser Julian.

Hva tenker du på! Tjue tusen? Nesten tredjedelen av alt våpenført mannskap. Hvor var så den stridsmakt, hvormed jeg skulle seire? Splittet, spredt, delt. Ikke en eneste mann kan jeg avse til slikt øyemed.

Nei, nei, Nevita; men der turde vel gis et tredje middel –

Hærføreren Nevita (viker tilbake).

Min store keiser –!

Keiser Julian.

Flåten må hverken falle i Persernes hender eller volde oss mannespille. Der gis et tredje valg, sier jeg! Hvi nøler du? Hvi uttaler du det ikke?

Hærføreren Nevita (til Perseren).

Vet du om borgerne i Ktesifon har forråd på korn og olje?

Perseren.

I Ktesifon er overflødige forråd av alle slags.

Keiser Julian.

Og har vi først staden inne, så ligger hele det rike landskap åpent for oss.

Perseren.

Borgerne vil åpne sine porter for deg, herre! Jeg er ikke den eneste, som hater kong Sapores. De vil reise seg imot ham og falle deg til fote, hvis du kommer uventet over dem, i forferdelsens velde, og med all din samlede makt.

Keiser Julian.

Just det; just det.

Perseren.

Brenn skipene, herre!

Hærføreren Nevita.

Ah!

Keiser Julian.

Hans hat ser, mens din troskap famler, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Min troskap så, herre; men den våndet seg ved det, den så.

Keiser Julian.

Er ikke disse skip som en lenke om vår fot? Vi har levnetsmidler for fire fulle dager i leiren. Det er godt at soldatene ikke tynges for mye. Og hva tjener så skipene til? Vi har ingen floder mer å sette over –

Hærføreren Nevita.

Herre, hvis det virkelig er din vilje –

Keiser Julian.

Min vilje, – min vilje? O, i en aften som denne – uværsfull og stormende –; hvorfor kunne ikke et lyn slå ned og –

Mystikeren Maximos (kommer ilsomt fra venstre).

Du solens utkårne sønn, – hør, hør!

Keiser Julian.

Ikke nå, min Maximos!

Mystikeren Maximos.

Intet er viktigere enn dette. Du må høre meg!

Keiser Julian.

I lykkens og visdommens navn, så tal, min broder!

Mystikeren Maximos (drar ham til side og sier dempet).

Du vet, jeg har forsket og gransket, både i bøker og gjennom varsler, for å komme etter utfallet av dette krigstog.

Keiser Julian.

Jeg vet at du intet har kunnet forutsi meg.

Mystikeren Maximos.

Varslene talte og skriftene samstemte med dem. Men svaret, som alltid kom igjen, var så selsomt, at jeg måtte tro, jeg hadde forregnet meg.

Keiser Julian.

Men nå –?

Mystikeren Maximos.

Da vi dro ut fra Antiokia skrev jeg til Rom for å rådføre meg med de sibyllinske bøker –

Keiser Julian.

Ja, ja –!

Mystikeren Maximos.

I denne time er svaret kommet; en brevdrager fra statholderen i Antiokia har brakt det.

Keiser Julian.

Ah, Maximos, – og det lyder –?

Mystikeren Maximos.

Det lyder som alt, hva varsler og skrifter har sagt meg; og nå tør jeg tyde det. Gled deg, min broder, – du er usårlig i denne kamp.

Keiser Julian.

Utsagnet, – utsagnet?

Mystikeren Maximos.

De sibyllinske bøker sier: «Julian skal vokte seg for de frygiske egner».

Keiser Julian (viker tilbake).

De frygiske –? Ah, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Hvi ble du blek, min broder?

Keiser Julian.

Si meg, dyrebare lærer, – hvordan tyder du dette svar?

Mystikeren Maximos.

Er mer enn en uttydning tenkelig? De frygiske egner? Hva har du i Frygien å gjøre? I Frygien, – et landskap, som ligger avsides, langt bak deg, og hvor du aldri har nødig å sette din fot? Ingen fare truer deg, du lykkelige, – det er meningen.

Keiser Julian.

Dette gåtesvar har en tvefoldig mening. Ingen fare truer meg i kampen – men fra hint fjerne landskap. –

Nevita; Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre –?

Keiser Julian.

I Frygien altså? Alexandros skriver om løndomsfulle ting, der forberedes i Frygien. Det er engang blitt forutsagt at galileeren skal komme igjen –

Brenn skipene, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre, er det din faste ufravikelige vilje –?

Keiser Julian.

Brenn dem! Nøl ikke. Der truer oss lønnlige farer bakved.

(til en av høvedsmennene.)

Gi nøye akt på denne fremmede. Han skal tjene oss til veiviser. Kveg ham med spise og drikke, og la ham hvile godt ut.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, jeg bønnfaller deg, – bygg ikke for sikkert på en slik overløpers utsagn.

Keiser Julian.

Aha, – du tykkes rystet, min galileiske rådgiver! Alt dette er nok ikke etter ditt sinn. Kanskje vet du mer, enn du skjøtter om å si.

Gå, Nevita, – og brenn skipene!

Keiser Julian.

Forrædere i min egen leir! Vent, vent, – jeg skal vel komme til bunns i disse underfundigheter.

Hæren skal bryte opp! Gå, Jovian, og sørg for at fortroppen rykker ut innen en time. Perseren kjenner veien. Gå!

Krigsøversten Jovian.

Som du byr, min høye keiser!

Mystikeren Maximos.

Du brenner flåten? Sikkerlig har du store ting isinde.

Keiser Julian.

Jeg skulle vite om den makedoniske Alexander hadde våget dette?

Mystikeren Maximos.

Visste Alexander, hvor faren truet?

Keiser Julian.

Sant; sant! Jeg vet det. Alle seierbringende makter er i forbund med meg. Varsler og tegn utfolder sin hemmelighetsfulle kunnskap til fromme for mitt rike.

Sies det ikke om galileeren, at åndene kom og tjente ham? – Hvem tjener åndene nå?

Hva ville galileeren si, hvis han var usynlig tilstede iblant oss?

Mystikeren Maximos.

Han ville si: det tredje rike er nær.

Keiser Julian.

Det tredje rike er kommet, Maximos! Jeg føler at verdens Messias er levende i meg. Ånden er blitt kjød, og kjødet ånd. Alt skapt ligger innenfor min vilje og min velde.

Se, se, – hist fyker de første gnister i været. Luene slikker i tauverket og i de tette masteklynger.

Tenn; tenn!

Mystikeren Maximos.

Vinden aner din vilje. Den vokser og tjener deg.

Keiser Julian (byr med knyttet hånd).

Bli storm! Mer vestlig! Jeg vil det!

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Nådigste herre, – tillat at jeg varer deg ad. Der er utbrutt en farefull uro i leiren.

Keiser Julian.

Jeg tåler ingen uro mer. Hæren skal rykke frem.

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, min keiser, – men de gjenstridige galileere –

Keiser Julian.

Galileerne? Hva de?

Høvedsmannen Fromentinos.

Da skattmestrene nylig skulle utdele lønning til soldatene, hadde de oppstillet ditt høye bilde foran lønningsbordene –

Keiser Julian.

Slik skal det stedse skje heretter.

Høvedsmannen Fromentinos.

Det pålagdes hver mann, alt som han gikk frem, å kaste noe røkelse i fyrfatene –

Keiser Julian.

Nå ja, ja?

Høvedsmannen Fromentinos.

Mange av de galileiske soldater gjorde det uten å tenke videre derved; men andre vegret seg –

Keiser Julian.

Hva! De vegret seg?

Høvedsmannen Fromentinos.

I førstningen, herre; men da skattmestrene forestilte dem at det var en gammel skikk, som igjen skulle innføres og som ikke hadde noe med det guddommelige å skaffe –

Keiser Julian.

Aha; hva så?

Høvedsmannen Fromentinos.

– så falt de til føye og gjorde, som man bød dem.

Keiser Julian.

Ser dere vel; de falt til føye!

Høvedsmannen Fromentinos.

Men siden, herre, smilte våre egne ad dem og spottet og sa ubetenksomt at nå gjorde de best i å utslette korsets og fiskens tegn, som de pleier å innriste på armene; for nå hadde de dyrket den guddommelige keiser.

Keiser Julian.

Ja, ja! Og galileerne?

Høvedsmannen Fromentinos.

De brøt ut i høye klager – –; hør, hør, herre; det er umulig å tale dem til rette.

Keiser Julian.

Disse rasende! Opprørskhet til det siste. De vet ikke at deres mesters makt er brutt.

En soldat.

Kristus døde for meg, og jeg svek ham!

En annen soldat.

O, du straffende Herre i himmelen, slå meg; jeg har dyrket falske guder!

Soldaten Agathon.

Djevelen på keisersetet har drept min sjel! Ve, ve, ve!

Andre soldater (avriver blytegnene, som de bærer om halsen).

Vi vil ikke tjene avguder!

Atter andre.

Gudsfornekteren er ikke vår hersker! Vi vil hjem! Hjem!

Keiser Julian.

Fromentinos, grip disse avsindige! Hugg dem ned!

Førere og soldater (skrekkslagne).

Flåten brenner!

Keiser Julian.

Ja, flåten brenner! Og mer enn flåten brenner. På dette røde veltende bål brenner den korsfestede galileer til aske; og den jordiske keiser brenner med galileeren. Men opp av asken stiger – lik hin vidunderlige fugl – jordens gud og åndens keiser i en, i en, i en!

Flere stemmer.

Vanvidd har slått ham!

Hærføreren Nevita (kommer fra venstre).

Det er fullbrakt.

Krigsøversten Jovian (ilsomt fra leiren).

Sluk, sluk, sluk!

Keiser Julian.

Brenn, brenn!

Høvedsmannen Ammian (fra leiren.)

Herre, du er forrådt! Hin persiske overløper var en bedrager –

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Hvor er han?

Høvedsmannen Ammian.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

Forsvunnen, som en skygge –

Hærføreren Nevita.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

De, som ledsaget ham, utsier at han ble likesom borte mellom hendene på dem.

Høvedsmannen Ammian.

Hans hest er også borte fra innhegningen, hvor den stod; den fremmede må være flyktet inn over slettene.

Keiser Julian.

Sluk brannen, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Umulig, min keiser!

Keiser Julian.

Sluk, sluk! Det skal være mulig!

Hærføreren Nevita.

Intet er umuligere. Alle landtau er overhugne; alle skip driver ned på de brennende vrak.

Fyrst Hormisdas (kommer frem mellom teltene).

Forbannelse over mine landsmenn! O, herre, at du kunne lytte til denne renkefulle.

Rop fra leiren.

Flåten brenner! Skilte fra hjemmet! Døden foran oss!

Soldaten Agathon.

Avgud, avgud, – by stormen tie; by luene dø!

Krigsøversten Jovian.

Stormen vokser. Ilden er som et rullende hav –

Mystikeren Maximos (hvisker).

Vokt deg for de frygiske egner.

Keiser Julian (roper til hæren).

La flåten brenne! Innen syv dager skal dere brenne Ktesifon.