TREDJE HANDLING.

Dikteren Herakleos.

Dette levnet holder jeg ikke lenge ut. Stå opp med solen, gå i kaldt bad, løpe og fekte seg trett bakefter –

Livlegen Oribases.

Det er dog alt til hope rett sunt.

Dikteren Herakleos.

Er det også sunt å ete havtang og rå fisk?

En hoffmann.

Er det sunt å skulle sluke kjøttet i store stykker, ganske blodig, som det kommer fra slakteren?

Dikteren Herakleos.

Kjøtt har jeg ikke sett mye av i den siste uke. Det meste går til ofringene. Jeg tror, at innen føye tid vil man kunne si om de høyst ærverdige guder at de er de eneste kjøttetere i Antiokia.

Livlegen Oribases.

Du er ennå den gamle spottefugl, o Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Ei, hva tenker du, venn! Det være langt fra meg å spotte keiserens vise forordninger. Velsignet være keiser Julian! Trer han ikke i de udødeliges fotspor? For, si meg, synes der ikke å være innført en viss sparsomhet også i det guddommelige hushold?

En hoffmann.

Ha-ha-ha; du har ikke så ganske urett.

Dikteren Herakleos.

Se bare til Kybele, denne fordum så overflødige gudinne, hvis bilde keiseren nylig har gjenfunnet i en askegrube –

En annen hoffmann.

Det var i en møkkdynge –

Dikteren Herakleos.

Vel trolig; Kybele har jo med det fruktbargjørende å skaffe. Men se bare til denne gudinne, sier jeg; – til tross for de hundre bryster, flyter hun hverken av melk eller honning.

Dikteren Herakleos (vedblivende).

Ja, det later virkelig til at denne verdens amme er blitt gold. Man skulle nesten tro hun var kommet ut over den alder, da kvinnene –

En hoffmann (som har fått øye på keiseren).

Fy, fy, Herakleos, – skam deg dog!

Keiser Julian (gir hoffmannen et vink at han skal tie).

Dikteren Herakleos (fortsetter).

Så la henne fare. Men går det ikke likeså med Ceres? Legger hun ikke for dagen en høyst sørgelig – jeg kunne nesten kalle det keiserlig – gjerrighet? Ja, tro meg, hadde vi litt mer samkvem med det høye Olymp nåomstunder, ville vi få mange lignende ting å høre. Jeg tør sverge på at nektar og ambrosia tilmåles så knapt, som vel mulig. O Zeus, hvor må du ikke være blitt slunken! O, du skalkaktige Dionysos, hvor mye er der vel nå tilovers av dine lenders fylde? O, du lystne, lett-rødmende Venus, – o, du alle ektemenn nærgående Mars –!

Keiser Julian (i full vrede).

O, du høyst uforskammede Herakleos! O, du lumpne gallespyende giftmunn –

Dikteren Herakleos.

Ah, min nådige keiser!

Keiser Julian.

O, du frekke forhåner av alle opphøyede ting! Så det skulle altså times meg, – det, å måtte høre din kvekkende tunge i den samme stund jeg trer fra min boksal ut i den friske morgenluft!

Vet du, hva jeg her holder under min venstre arm? Nei, det vet du ikke. Det er et stridsskrift imot deg, du bespottelige og gjekkelige Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Hva, min keiser, – imot meg?

Keiser Julian.

Ja, et stridsskrift imot deg. Et stridsskrift, som jeg i denne natt har forfattet i vrede. Eller måtte jeg kanskje ikke opptennes til vrede over din høyst usømmelige oppførsel i går? Hva var det du tillot deg i læresalen i mitt og mange andre alvorlige menns påhør? Måtte vi ikke flere timer i rad døye hine skammelige fabler om gudene, som du ga til beste? Hvor turde du komme frem med slike oppdiktelser? Var det ikke løgn alt til hope fra først til sist?

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, hvis du kaller det å lyve, så har både Ovid og Lukian løyet.

Keiser Julian.

Hva annet? O, jeg kan ikke utsi, hvilken harme der betok meg, da jeg fornam, hvor din ublu tale bar hen. «Menneske, la intet overraske deg», slik fristedes jeg til med komedieskriveren å utbryte, da jeg hørte deg, lik en ragget bondekjøter, fremgjø – ikke takknemlighetsrop, men noen urimelige ammestue-fortellinger, der til og med var tåpelig avfattede. For dine vers var slette, Herakleos; – jeg har vist det her i skriftet.

Ja, hvilken lyst følte jeg ikke til å reise meg fra mitt sete og gå bort, da jeg så deg fremføre både Dionysos og hin store udødelige, etter hvem du er oppkalt, likesom på et teater. Men når jeg betvang meg og ble sittende, så kan jeg forsikre deg at det skjedde mindre av hensyn til dikteren enn til skuespillerne – om jeg tør kalle dem så. Dog skjedde det mest av hensyn til meg selv. For måtte jeg ikke nære frykt for at det skulle se ut, som om jeg flyktet lik en oppskremt due? Se, derfor lot jeg meg ikke merke med noe, men foreholdt meg i stillhet hint vers av Homer:

Ja, vi får vel døye dette og mer. Tiden er ikke bedre enn som så. Vis meg den lykkelige, hvem det ble forundt å bevare sine øyne og ører ubesmittede i denne jernalder!

Livlegen Oribases.

Jeg ber deg, min høye herre, at du ikke forivrer deg. La det være deg en trøst at vi alle hørte med uvilje på denne manns tåpeligheter.

Keiser Julian.

Det er ingenlunde sant! Jeg merket på de flestes ansikter noe ganske annet enn uvilje, hver gang denne skamløse gjøgler fremplapret sine utérligheter og dessuten så seg om i kretsen med et fett smil, rett som om han hadde gjort noe, der var å rose seg av.

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, jeg er høyst ulykkelig –

Keiser Julian.

Ja, det må du vel være; for det er i sannhet ikke småting, dette. Eller har kanskje ikke fortellingene om gudene en stor hensikt og et viktig mål? Er ikke disse fortellinger blitt til i det øyemed å føre menneskeånden ad en både behagelig og lett vei oppad til de lønndomsfulle boliger, hvor den høyeste gud hersker, – og derved gjøre sjelene dyktige til å forenes med ham? Hva ellers? Er det ikke av denne grunn at de gamle diktere oppfant desslike fortellinger, og er det ikke derfor at både Platon og andre gjentok dem, eller vel endog forøket deres tall? Jeg sier dere, at utenfor dette øyemerke er hine fortellinger bare til nytte for barn og barbarer, – ja, knapt nok det. Men var det da barn og barbarer, du hadde for deg i går? Hvorfra henter du den dristighet å tale til meg, som om jeg var et barn? Mener du at du er blitt en vismann og har fått rett til vismannens frispråk, fordi du har iført deg en forreven kappe og tatt tiggerstaven i hånd?

En hoffmann.

O, hvor sant sagt, min keiser! Nei, nei, der hører visselig mer til.

Keiser Julian.

Så? Gjør der virkelig? Og hva da? Kanskje det, å la håret gro og aldri å rense sine negler? O, du hyklerske Kleon! Men jeg kjenner dere alle til hope. Her i skriftet har jeg gitt dere et navn, som –; nå skal dere få høre –

Livlegen Oribases (dempet).

Ah, hvilket hell at du kom, høyt hedrede Libanios!

Keiser Julian (fremdeles blaende).

Hvor står det dog –?

Taleren Libanios (til Oribases).

Hva hell mener du, venn?

Livlegen Oribases.

Keiseren er i stor vrede; ditt komme vil formilde ham.

Keiser Julian.

Ah, se her har jeg det –

Hva vil det menneske?

Livlegen Oribases.

Herre, det er –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Nå skal dere få høre om jeg kjenner dere eller ikke. Der gis iblant de ulykkelige galileere et antall rasende, som kaller seg botferdige. Disse kaster vrak på alt jordisk gods, men krever dog store gaver av alle de tåpelige, der hyller dem lik hellige og nesten tilbedelsesverdige. Se, disse folk ligner dere, på det nær at jeg intet skjenker dere. For jeg er ikke så tåpelig som hine. Ja, ja, hvis jeg ikke var fast i det stykke, så ville dere snart overløpe hoffet med deres uforskammethet. Eller gjør dere det ikke allerede? Er der ikke mange iblant dere, som ville komme igjen, selv om jeg jog dem bort? O, mine kjære venner, hva skal dette føre til? Er dere visdomselskere? Er dere etterfølgere av Diogenes, hvis kledning og later dere har tatt på? I sannhet, man ser dere ikke nær så ofte i læresalene som hos min skattmester. O, hvor er dog ikke visdommen blitt en jammerlig og foraktelig ting for deres skyld! O, dere hyklere og høyst uvitende talere! O, dere – – men hva vil dog den fete mann hist henne?

Livlegen Oribases.

Herre, det er stadsforstanderen –

Keiser Julian.

Stadsforstanderen får vente. De saker, her handles om, går foran alle ringere ting. Eller hva? Denne mann har en så utålmodig mine. Er det da så viktig –?

Taleren Libanios.

Ingenlunde, herre; jeg kan komme igjen en annen dag.

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du ikke denne utmerkede mann igjen? Det er veltalenhetslæreren Libanios.

Keiser Julian.

Hva? Libanios? Umulig. Libanios – den uforliknelige Libanios – skulle være her? Hvor er det tenkelig?

Taleren Libanios.

Jeg trodde keiseren visste at borgerne i Antiokia hadde valgt meg til formann for stadsforstanderne.

Keiser Julian.

Sikkerlig visste jeg det. Men da jeg holdt mitt inntog i staden og forstanderne kom meg i møte for å hilse meg med en tale, da så jeg meg forgjeves om etter Libanios. Libanios var ikke iblant dem.

Taleren Libanios.

Keiseren hadde ikke ytret noe ønske om å høre Libanios tale ved den leilighet.

Keiser Julian.

Taleren Libanios burde vite, hva keiseren ønsker i så måte.

Taleren Libanios.

Libanios visste ikke, hva tid og atskillelse kunne ha virket. Libanios fant det derfor sømmeligst å stille seg blant mengden. Der sto han på et visselig ikke ubemerkelig sted; men det behaget ikke keiseren å la sine øyne falle på ham.

Keiser Julian.

Jeg trodde dog at du dagen etter mottok mitt brev –?

Taleren Libanios.

Priskos, din nye venn, brakte meg det.

Keiser Julian.

Og ikke desto mindre – eller kanskje derfor – holdt du deg borte –?

Taleren Libanios.

Hovedpine og viktige sysler –

Keiser Julian.

Akk, Libanios, fordum gjorde du deg ikke så kostbar.

Taleren Libanios.

Jeg kommer når man innbyr meg. Skulle jeg være påtrengende? Skulle jeg gå den av keiseren høyt hedrede Maximos i veien?

Keiser Julian.

Maximos viser seg aldri ved hoffet.

Taleren Libanios.

Rimelig nok. Maximos holder selv hoff. Keiseren har jo innrømmet ham et helt palass.

Keiser Julian.

O, min Libanios, har jeg ikke innrømmet deg mitt hjerte? Hvor kan du da misunne Maximos hans palass?

Taleren Libanios.

Jeg misunner ingen. Jeg misunner ikke engang mine medbrødre Themisteos og Mamertinos, skjønt du har vist dem så store prøver på din gunst. Ei heller misunner jeg Hekebolios, hvis eiendommer du har forøket med så anselige gaver. Ja, jeg er endog glad ved at jeg er den eneste, hvem du intet har skjenket. For jeg fatter vel grunnen til denne unntakelse. Du har villet at ditt keiserrikes steder skal ha overflod på alt, og fornemmelig på veltalenhet, vel vitende at dette er den utmerkelse, som skiller oss fra barbarene. Nå har du fryktet for, at jeg – likesom visse andre – skulle bli lunken i min kunst, hvis du skjenkte meg rikdom. Keiseren har derfor foretrukket å la sin ungdomslærer forbli fattig, på det at han kunne knyttes desto fastere til sin håndtering. Det er på denne vis jeg uttyder en adferd, som har forundret noen, hvis navn jeg helst fortier. Det er for statens heders og vels skyld at du ikke har gitt meg noe. Du vil at jeg skal mangle rikdom for at jeg kan ha overflod på veltalenhet.

Keiser Julian.

Og jeg, min Libanios, har også fattet grunnen til at min ungdomslærer har latt meg bli her i Antiokia i flere måneder uten å fremstille seg. Libanios har rimeligvis ment at de tjenester, som hans fordums lærling kan ha ytet gudene og staten eller vitenskapen, ikke var store nok til med rette å fortjene lovprisning av den mann, der kalles veltalenhetslærernes konge. Libanios har saktens ment, at ringere talere egnet seg best for så middelmådige ting. Dessuten har vel Libanios unnlatt alt dette av omsorg for mitt sinns likevekt. Ja, du har visselig fryktet for å se keiseren beruset av overmod, ravende, lik den, der i tørstighet har drukket med altfor stort begjær av en løvkranset vinskål, dersom du ødslet på ham noe av den kunst, som alle Grekere beundrer hos deg, og derved i visse måter hevet ham til gudenes høyde ved å utgyte for ham et så kostbart offer.

Taleren Libanios.

Akk, min keiser, i fall jeg kunne tro at min tale rommet en slik makt –

Keiser Julian.

Og det skulle du ikke kunne tro, du uforliknelige venn? O, gå fra meg. Jeg er vred på deg, Libanios! Men det er elskerens vrede imot den han elsker.

Taleren Libanios.

Er det virkelig så? O, min kronede bror, la meg da si deg at siden din hitkomst er ingen dag gått til ende uten at jeg har forbannet den standhaftighet, som ikke tillot meg å gjøre det første skritt. Mine venner lot – ikke uten et visst skin av rett – gi tilkjenne at du skulle ha foretatt denne lange reise nærmest for å se meg og høre meg tale. Men Julian selv lot ikke høre fra seg. Hva skulle jeg så gjøre? Skulle jeg smigre den keiser, hvem jeg elsket som menneske?

Keiser Julian (omfavner og kysser ham).

Min Libanios?

Taleren Libanios (kysser keiser Julian igjen).

Min venn og bror!

Livlegen Oribases.

Hvor hedrende for begge!

Hoffmenn og lærere (klapper i hendene).

Hvor skjønt! Hvor opphøyet!

Keiser Julian.

O, Libanios, du slemme venn, – hvor kunne du bære over ditt hjerte å forholde meg dette gledelige øyeblikk i så lang en tid? I de uker og måneder jeg ventet på deg, var mitt åsyn innhyllet i et skytisk mørke.

Taleren Libanios.

Akk, du var dog bedre stilt enn jeg; for du hadde dog noen, med hvem du kunne tale om din fraværende venn.

Keiser Julian.

Si ikke så. Jeg hadde bare de stakkars forelskedes trøst; den nemlig, bedrøvet å gjenta ditt navn og utrope: Libanios, Libanios!

Taleren Libanios.

Ah, mens du talte så til den tomme luft, talte jeg til mitt kammers fire vegger. De fleste av døgnets timer tilbrakte jeg i sengen og utmalte meg, hvem der nå var hos deg, – snart denne, snart hin. Fordum var det annerledes, sa jeg til meg selv, – da var det meg, som hadde Julians øre.

Keiser Julian.

Og imidlertid lot du meg sykne hen av lengsel. Se på meg. Er jeg ikke blitt et århundre eldre?

Taleren Libanios.

O, er da ikke jeg undergått en like så stor forandring? Du kjente meg jo ikke igjen.

Keiser Julian.

Dette møte har for oss begge vært et bad, hvorav vi oppstiger helbredede.

Og nå, min inderlig kjære, nå sier du meg, hva der i dag har drevet deg hit; for jeg kan ikke tvile på at du kommer i et særlig ærend.

Taleren Libanios.

Min lengsel fraregnet – er det så. Gid en annen var utsendt i mitt sted! Men den hedersplass, hvortil borgernes tillit har kalt meg, gjør meg det til plikt å bære det ene som det annet.

Keiser Julian.

Tal, min Libanios, og si, hvori jeg kan tjene deg.

Taleren Libanios.

La meg da begynne med å si deg at denne stads innbyggere er nedsunkne i sorg fordi du har tatt din nåde fra dem.

Keiser Julian.

Hm –!

Taleren Libanios.

Og denne sorg har vært parret med angst og uro siden Alexandros, den nye statholder, tiltrådte sitt embete.

Keiser Julian.

Aha; så!

Taleren Libanios.

Denne opphøyelse av en slik mann kom oss visselig uventet. Alexandros har hittil bare forvaltet ringe embeter, og det på en måte, som ikke kunne erverve ham borgernes akt eller kjærlighet.

Keiser Julian.

Jeg vet det godt, Libanios!

Taleren Libanios.

Alexandros er voldsom i all sin ferd, og rettferdigheten gjelder ikke stort i hans øyne –

Keiser Julian.

Jeg vet det; jeg vet det altsammen. Alexandros er en rå mann uten seder og uten veltalenhet. Alexandros har ingenlunde fortjent en så stor opphøyelse. Men du kan si Antiokias borgere at de har fortjent Alexandros. Ja, de hadde, om mulig, fortjent en ennå verre hersker, de gjerrige og ulærvillige mennesker.

Taleren Libanios.

Det er altså, hva vi fryktet; det er en straff –

Keiser Julian.

Hør meg, Libanios! Hvordan kom jeg hit? Med fortrøstning til denne stads innbyggere. Antiokia, som solkongen særlig har kåret til sitt sete, skulle hjelpe meg å gjøre god igjen all den urett og utakknemlighet, som så lenge har vært øvet imot de udødelige. Men hvordan har dere møtt meg? Noen med tross, andre med lunkenhet. Hva må jeg ikke oppleve her? Driver ikke hin Kappadokier, Gregor fra Nazianz, ennå omkring i staden og opphisser de uvitende galileere med sine forvovne taler? Er der ikke oppstått en dikter iblant dem – en viss Apollinaris – som øker deres villfarelser like til avsinn med sine ville sanger?

Og hva må jeg ikke erfare annetsteds fra? Har man ikke i Cæsaræa gjort alvor av sin trussel! Brutt Fortunas tempel ned! O, skam og skjensel! Hvor var gudinnens dyrkere imens? Mon de forhindret det? Nei, de lot det rolig skje, Libanios, skjønt de burde ha ofret livet for å forsvare helligdommen.

Men vent, vent! Galileerne i Cæsaræa skal bøte med sitt blod og hele staden skal gå opp i ildsluer, så snart jeg får tiden noenlunde til min rådighet.

Taleren Libanios.

Herre og venn, – hvis du ville tillate meg –

Keiser Julian.

Tillat meg først. Ja, si selv om jeg bør tåle dette? Si, om min nidkjærhet kan bære over med desslike forhånelser imot de guddommelige, der stiller seg skjermende bak meg og over meg? Men hva skal jeg gripe til? Har jeg ikke i lange netter skrevet imot disse usalige villfarelser, – skrevet, Libanios, slik at mine øyne er blitt røde og mine fingre sorte av blekk? Og hva mener du det har fruktet? Spott har jeg fått til takk, ikke alene av de villfarende selv, men endog av dem, der sier at de deler mine meninger. Ja, og som toppmål på alle disse harmeligheter må jeg i dag oppleve å se deg her som talsmann for noen borgere, der fører klage over Alexandros, om hvem det dog må sies at han gjør sitt beste for å holde galileerne i tømme.

Taleren Libanios.

O, min opphøyede venn, – at han det gjør, er nettopp vår grunn til klage.

Keiser Julian.

Hva må jeg høre av deg!

Taleren Libanios.

Det er ikke med min gode vilje at jeg går stadens ærend. I forsamlingen la jeg borgerne på hjerte, at til dette verv måtte de velge byens mest utmerkede mann, derved givende tilkjenne at jeg ikke ønsket å kåres. Til tross for dette fingerpek falt valget dog på meg, som visselig ikke –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Men at jeg av din munn, o Libanios, må høre –!

Taleren Libanios.

Jeg ber min kronede bror betenke at jeg taler i stadens navn. Hva meg selv angår, da skatter jeg de udødelige guder så høyt som noen. Hva ville veltalenhetens kunst være uten de fortellinger, som dikterne i de fremfarne tider etterlot oss? Er ikke disse fortellinger å ligne ved et kostelig bergverk, hvorav en dannet taler kan smi seg både våpen og prydelser, når han forstår å nytte metallet med skjønnsomhet? Ja, hvor ville ikke visdommens regler falle flate og usmakelige, når de skulle uttrykkes uten bilder og lignelser, hentede fra det overjordiske?

Men si, o venn, – kan du håpe å finne denne synsmåte hos hopen, besynderlig i en tidsalder som vår? Jeg forsikrer deg, i Antiokia står det i alle fall ikke så vel til. Borgerne her – både galileerne og de bedre opplyste – har i de senere år levd med hverandre uten å akte synderlig på desslike ting. Der gis knapt noen husstand i staden, hvor der ikke hersker forskjellige meninger om det guddommelige. Men dette har, inntil for kort tid siden, ikke forstyrret det gode forhold.

Nå er det blitt annerledes. Man er begynt å drøfte lære imot lære. Der er kommet splid imellom de nærmeste slektninger. Ja, nylig har en borger, hvis navn jeg nødig vil nevne, gjort sin sønn arveløs, fordi det unge menneske sa seg løs fra galileernes samfunn. Handel og vandel lider under alt dette, dobbelt følelig nå, da dyrtid hersker og hungersnød står for døren.

Keiser Julian.

Nok, nok, – mer enn nok Libanios! Dere klager over dyrtid. Men si meg om overdådigheten noensinne har blomstret mer enn nå? Står skueplassen noen dag tom, når det ryktes at en ny løve er kommet fra Afrika? Da der i forrige uke var tale om for dyrtidens skyld å utvise av staden alle dagdrivere og lediggjengere, krevde så ikke borgerne med høye rop at der skulle gjøres en unntakelse med fekterne og danserinnene; for dem mente man ikke å kunne være foruten!

Akk, vel må gudene slå hånden av dere i vrede over deres dårlighet! Der er visdomslærere nok i denne stad; men hvor er visdommen? Hvorfor trer så få i mitt fotspor? Hvorfor blir man stående ved Sokrates? Hvorfor går man ikke et lite stykke videre og følger Diogenes eller – om jeg så tør si – meg, da vi dog fører dere til lykken? For er ikke lykken formålet for all visdomslære? Og hva er lykken annet enn det, å være i overensstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv? Eller ettertrakter granattreet å bære frukter av funklende steiner? Jeg sier dere at intet menneske har rett til å nyte, før han har vist seg herdet nok til å bære nytelsens savn. Ja, han tør selv ikke berøre nytelsen med sin fingerspiss, før han er i stand til å tre den under føtter.

Ah, sannelig, der er langt frem. Men jeg vil legge all min kraft på dette. For disse tings skyld vil jeg oppgi andre, som også er viktige. Perserkongen har – engstet ved min nærmelse – gjort meg fredstilbud. Dem tenker jeg å gå inn på for å få frie hender til å opplyse og forbedre dere, dere ulærvillige! Hva det øvrige angår, da blir det som det er. Alexandros skal dere beholde. Se til å komme ut av det med ham.

Dog, min Libanios, vil jeg ikke det skal hete at jeg har latt deg gå fra meg i unåde –

Taleren Libanios.

Ah, min keiser –

Keiser Julian.

Du talte med en viss bitterhet om at jeg hadde skjenket Themisteos og Mamertinos mye. Men fratok jeg dem ikke også noe? Fratok jeg dem ikke min daglige omgang? Deg akter jeg å skjenke noe mer enn hine.

Taleren Libanios.

Akk, hva sier du, min opphøyede bror!

Keiser Julian.

Jeg akter ikke å skjenke deg gull eller sølv. Så tåpelig var jeg bare i den første tid, inntil jeg så, hvordan man stimlet sammen om meg, lik tørstige høstfolk om en kilde, alle puffende og støtende hverandre, alle fremrekkende den hule hånd for å få den fylt først og få den fylt høyest til randen. Jeg er blitt klokere siden. Navnlig tror jeg det må sies at visdommens gudinne ikke har unndratt meg sin bistand ved de handlinger, jeg har foretatt til denne stads beste.

Taleren Libanios.

Visselig, visselig!

Keiser Julian.

Derfor overdrar jeg deg, o min Libanios, å forfatte en lovtale over meg.

Taleren Libanios.

Ah, hvilken heder –!

Keiser Julian.

Du skal avfatte den med særlig øyemerke på de velgjerninger, hvorfor Antiokias borgere skylder meg takknemlighet. Jeg håper du vil avfatte den slik, at den blir både taleren og gjenstanden verdig. Dette verv, min Libanios, være min gave til deg. Jeg vet ikke noe bedre å skjenke en mann som deg.

Taleren Libanios.

O, min kronede venn, hvilken overvettes nåde!

Keiser Julian.

Og nå vil vi gå til fektesalen. Derpå, mine venner, vandrer vi gjennom gatene for å gi disse oppblåste innfødte et gagnlig forbilde på tarvelighet i klededrakt og nøysomhet i seder.

Livlegen Oribases.

Gjennom gatene, herre? Akk, i denne middagshete –

En hoffmann.

O, herre, ha meg unnskyldt, men jeg føler meg høyst upasselig –

Dikteren Herakleos.

Jeg også, nådigste herre! Hele denne morgenstund har jeg kjempet med en kvalme i magen –

Keiser Julian.

Så ta et brekkmiddel inn, og se til å kaste deres uvitenhet opp med det samme.

O, Diogenes, – hvilke etterfølgere har du ikke! De skammer seg ved å bære din kappe på åpen gate.

Kvinner (løper til og holder ham fast ved hans kledning).

Akk, Gregor, Gregor, – tal til oss! Trøst oss i denne vånde.

Gregor fra Nazianz.

Bare en kan trøste her. Hold fast ved ham. Hold dere tett inn til herren og hyrden.

En kvinne.

O, vet du det, du Guds mann, – keiseren har befalt at alle våre hellige skrifter skal oppbrennes!

Gregor fra Nazianz.

Jeg har hørt det; men jeg kan ikke tro på slik dårskap.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er sannhet. Alexandros, den nye statholder, har utskikket soldater, som gjennomsøker våre brødres hus. Selv kvinner og barn piskes til blods, hvis de står i mistanke for å holde bøker skjult.

Læreren Kyrillos.

Keiserens bud gjelder ikke Antiokia alene, – ikke Syria alene; det gjelder riket og den hele jord. Hver skreven tøddel, som handler om Kristus, skal utslettes av tilværelsen og av de troendes minne.

Salmedikteren Apollinaris.

O, dere mødre, gråt over dere selv og over deres barn!

Den tid vil komme, da dere skal kives med dem, dere nå bærer på deres armer, om hva der rettelig sto i det tapte Guds-ord. Den tid vil komme, da deres barnebarn skal spotte over dere og ikke vite hvo og hva Kristus var.

Den tid vil komme, da det skal være utslettet av hjertene at verdens frelser engang led og døde.

Den siste troende skal gå blind i sin grav, og fra den stund skal Golgata være bortveiret av jorden, likevis som det sted, hvor Edens hage lå.

Ve, ve over den nye Pilatus! Han nøyes ikke, som hin, med å døde frelserens legeme. Han myrder ordet og læren!

Kvinnene (avriver sitt hår og sønderflenger sine klær).

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Og jeg sier dere, vær trøstige! Gud dør ikke. Det er ikke fra Julian at faren kommer. Faren har vært der, lenge før ham, i våre hjerters svakhet og splidaktighet.

Læreren Kyrillos.

O, Gregor, hvor tør du kreve at vi skal bli standhaftige midt under disse redsler? – Brødre og søstre, – vet dere, hva der er hendt i Arethusa? De vantroende har mishandlet Markos, den gamle biskop, slept ham etter håret gjennom gatene, kastet ham i kloakkene, trukket ham besudlet og blødende opp igjen, oversmurt ham med honning og heiset ham opp i et tre, utsatt for stikk av vepser og giftfluer.

Gregor fra Nazianz.

Og har da ikke Guds kraft just herlig åpenbaret seg i Markos? Hva var Markos tidligere? En mann av tvilsom tro. Ja, da urolighetene brøt ut i Arethusa, flyktet han endog av staden. Men se, – neppe hadde han i sitt skjul erfart at de rasende mennesker hevnet biskopens flukt på skyldløse brødre, før han frivillig vendte tilbake. Og hvordan bar han ikke de pinsler, som forferdet hans bødler selv slik at de, for å kunne trekke seg med et slags ære tilbake, tilbød å slippe ham imot å betale en ytterst ringe sum? Var ikke hans svar: nei, – og nei, og atter nei? Gud Herren var hos ham. Han hverken døde eller ga etter. Hans ansikt viste hverken forferdelse eller utålmodighet. I treet, hvor han hang, priste han seg lykkelig, fordi han var løftet noen trinn nærmere imot himmelen, mens de andre, som han sa, kravlet om på den flate jord.

Læreren Kyrillos.

Der må være skjedd et under med denne standhaftige olding. Hadde du, likesom jeg, hørt skrikene fra fengslet den dag i sommer, da Hilarion og de andre pintes –! De lignet ingen andre skrik, – ufrivillig, brølende, blandende seg med hvislende lyd, hver gang jernet, hvitglødende, grov seg inn i det flåede kjøtt.

Salmedikteren Apollinaris.

O, Kyrillos, glemmer du sangen, som løste skrikene av? Sang ikke Hilarion i døden? Sang ikke hin heltemodige kappadokiske dreng, inntil han utga sin ånd under pinernes hender? Sang ikke Agathon, dette barns bror, inntil en avmakt betok ham og han våknet opp i vanvidd?

Sannelig sier jeg dere, så lenge sangen runger over vår nød, så lenge skal ikke Satan seire!

Gregor fra Nazianz.

Vær trøstige. Elsk hverandre og lid for hverandre, slik som Serapion i Doristora nylig led for sine brødre, der han for deres skyld lot seg hudflette og kaste levende i smelteovnen.

Se, se, – har ikke Herrens hevnende hånd allerede knyttet seg imot de ugudelige. Eller har dere ikke fornummet budskapet fra Heliopolis under fra Libanon?

Salmedikteren Apollinaris.

Jeg vet det. Midt under Afrodite-festens utérligheter brøt hedningene inn i våre hellige søstres hus, krenket kvinnene, myrdet dem under pinsler, som ikke kan utsies –

Kvinnene.

Ve, ve!

Salmedikteren Apollinaris.

– ja, der var noen av de elendige, som åpnet et av blodvitnenes legemer, rev innvollene ut og åt leveren rå!

Kvinnene.

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Vredens Gud krydret måltidet. Hvordan er det bekommet dem? Reis til Heliopolis, og dere kan få se hine menn med forråtnelsens gift i alle årer, med øynene og tennene utfalne, røvet mælets og forstandens bruk. Redsel har slått staden. Mange hedninger har omvendt seg siden hin natt.

Derfor frykter jeg heller ikke dette uhellsvangre dyr, som har reist seg imot kirken; jeg frykter ikke denne helvetes kronede leiesvenn, som pønsker på å fullbyrde arvefiendens verk. La ham falle over oss med ild, med sverd, med ville dyr på skueplassen! Ja, skulle hans vanvidd enn drive ham videre, enn skjedd er til denne dag, – hva gjør så det til saken? Imot alt dette er der en legedom og en vei til seier!

Kvinnene.

Kristus, Kristus!

Andre stemmer.

Der er han! Der kommer han!

Noen.

Hvem?

Andre.

Keiseren! Morderen! Gudsfienden!

Gregor fra Nazianz.

Stille! La ham dra forbi i taushet.

En kvinne (sagte til de andre).

Se, se, han har hyllet seg i pjalter, som en tigger.

En annen kvinne.

Han må være fra seg selv.

En tredje kvinne.

Gud har allerede slått ham.

En fjerde kvinne.

Gjem deres barn ved brystet. La ikke deres øyne se redselen.

Keiser Julian.

Ei, ei, er ikke dette alt til hope galileere? Hva gjør dere her i solskinnet, på åpen gate, dere mørkets yngel?

Gregor fra Nazianz.

Du har stengt våre kirker; derfor står vi utenfor og priser Herren vår Gud.

Keiser Julian.

Se, det er deg, Gregor? Ja, du driver jo ennå om her. Men vokt deg; lenge tåler jeg det ikke.

Gregor fra Nazianz.

Jeg søker ikke bloddøden; ja, jeg ønsker den ikke engang; men tilskikkes den meg, så setter jeg min ære i å dø for Kristus.

Keiser Julian.

Deres talemåter tretter meg. Jeg vil ikke se dere her. Hvorfor holder dere dere ikke i deres stinkende huler? Gå hjem, sier jeg!

En kvinne.

O, keiser, hvor er våre hjem?

En annen kvinne.

Hvor er våre hus? Hedningene har plyndret dem og jaget oss ut.

Stemmer i hopen.

Dine soldater har tatt vår eiendom fra oss!

Andre stemmer.

O, keiser, keiser, hvorfor har du tatt vår eiendom?

Keiser Julian.

Det spør dere om? Jeg skal si dere det, dere uvitende mennesker! Har man tatt deres eiendom fra dere, så er det skjedd av omsorg for deres sjeles vel. Har ikke galileeren sagt at dere ikke skal eie sølv eller gull? Har ikke deres mester lovet dere at dere engang skal oppfare til himmels? Burde dere da ikke takke meg fordi jeg gjør dere farten så lett som mulig?

Visdomsvennene.

O, uforliknelig sagt!

Salmedikteren Apollinaris.

Herre, du har fratatt oss det, som er mer enn sølv og gull. Du har fratatt oss Guds eget ord. Du har fratatt oss våre hellige skrifter.

Keiser Julian.

Jeg kjenner deg nok, du huløyede salmesanger! Du er jo Apollinaris? Og jeg mener, at om jeg tar deres urimelige bøker fra dere, så vil du snart være mann for å dikte noe likeså urimelig ihop. Men jeg sier deg at du er en ussel bokskriver og versemaker! Ved Apollon, ingen rett Greker ville ta dine vers i sin munn. Det skrift, du nylig har sendt meg, og som du har vært frekk nok til å kalle «Sannheten», det kan jeg la deg vite at jeg har lest, forstått og fordømt.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er mulig at du har lest det; men du har ikke forstått det; for hadde du forstått, så hadde du ikke fordømt.

Keiser Julian.

Ha-ha; det motskrift, jeg har i arbeid, skal vise at jeg har forstått. – Men hva angår hine bøker, hvis tap dere nå hyler og jamrer over, så kan jeg si dere at dere om føye tid skal komme til å akte dem ringere, så som det vil vise seg at hin Jesus av Nazareth har vært en løgner og bedrager.

Kvinnene.

Ve oss; ve oss!

Læreren Kyrillos (trer frem av hopen).

Keiser, – hva sa du der?

Keiser Julian.

Har ikke den korsfestede Jøde forkynt at Jerusalems tempel skal ligge i grus til dagenes ende?

Læreren Kyrillos.

Så vil skje!

Keiser Julian.

O, dere dårer! I denne stund står krigsøversten Jovian med to tusen arbeidere i Jerusalem og reiser templet i all dets herlighet. Vent, vent, dere stivnakkede tvilere, – dere skal erfare, hvem der er mektigst, keiseren eller galileeren.

Læreren Kyrillos.

Herre, det skal du til din redsel selv erfare. Jeg tidde inntil du bespottet den hellige og kalte ham en løgner; men nå vil jeg si deg at ikke et fnugg makter du imot den korsfestede!

Keiser Julian (tvinger seg).

Hvo er du, og hva heter du?

Læreren Kyrillos (nærmere).

Det skal du høre. Først og fremst heter jeg en kristen, og det er et såre hederfullt navn; for det skal ingensinne utslettes av jorden.

Dernest bærer jeg også navnet Kyrillos, og under det navn er jeg kjent mellom brødre og søstre.

Men bevarer jeg det første navn uplettet, da høster jeg et evig liv til lønn.

Keiser Julian.

Du tar feil, Kyrillos! Du vet, jeg kjenner noe til de lønndomsfulle ting i deres lære. Tro meg, – han, du setter din lit til, er ikke en slik, som du forestiller deg. Han er selv død, og virkelig død, på den tid da Romeren Pontius Pilatus var statholder i Jødeland.

Læreren Kyrillos.

Jeg tar ikke feil. Det er deg selv, keiser, der feiler i dette. Det er deg, som har gitt avkall på Kristus i det øyeblikk han skjenkte deg herredømmet over jorden.

Derfor forkynner jeg deg i hans navn at han snart vil frata deg både herredømmet og livet, og da skal du for sent erkjenne, hvor sterk han er, han, som du i din blindhet forakter.

Ja, likesom du har forglemt hans velgjerninger, slik skal han ikke gi sin kjærlighet råderom, idet han reiser seg for å straffe deg.

Du har omstyrtet hans altere, – han skal nedstyrte deg av ditt keisersete. Du har funnet din glede i å tre hans lov under føtter, den samme lov, som du selv engang forkynte for de troende. På samme vis skal Herren tre deg under sin hæl. Ditt legeme skal veires bort i de ville vinder, og din sjel skal fare dit ned, hvor der er større pinsler, enn dem, du kan uttenke for meg og mine!

Keiser Julian.

Jeg ville gjerne skånet deg, Kyrillos! Gudene er mine vitner at jeg ikke hater deg for din tros skyld. Men du har forhånet min keiserlige makt og myndighet, og det må jeg straffe.

Fromentinos, før denne mann i fengsel, og la bøddelen Tyfon gi ham så mange svøpeslag, som nødvendig, for å få ham til å utsi at keiseren og ikke galileeren har all velde på jorden.

Gregor fra Nazianz.

Vær sterk, min bror Kyrillos!

Læreren Kyrillos (med opprakte hender).

Jeg salige, som får lide til Herrens ære!

Kvinnene (i gråd og klage).

Ve oss! Ve, ve over fornekteren!

Keiser Julian.

Driv dem fra hverandre, disse rasende! La dem utjages av staden som opprørere. Jeg tåler ikke lenger denne tross og vederstyggelighet!

En soldat (støter til ham med lanseskaftet).

Opp, opp; pak deg!

Mannen (ser opp).

Tre under føtter dette sløve salt, som er vraket av Herrens hånd!

Keiser Julian.

O, evige guder, – Hekebolios –!

Hoffmennene.

Ah, i sannhet, – Hekebolios!

Læreren Hekebolios.

Jeg heter ikke så mer! Jeg er navnløs. Jeg har sviktet den dåp, som ga meg navn!

Keiser Julian.

Reis deg, venn! Ditt sinn er sykt –

Læreren Hekebolios.

Judas' bror er pestbefengt. Vik fra meg –

Keiser Julian.

O, du vankelmodige mann –

Læreren Hekebolios.

Vik fra meg, frister! Ta dine tretti sølvpenger igjen! Står der ikke skrevet: du skal forlate hustru og barn for Herrens skyld? Og jeg –? For hustrus og barns skyld har jeg forrådt Herren, min Gud! Ve, ve, ve!

Keiser Julian.

Slik vanvidds ild tenner disse skrifter over jorden.

Og jeg skulle ikke brenne dem?

Vent! Innen et år er omme, skal Jødetemplet stå reist igjen på Zions berg, – lyse med sitt gulltaks prakt over landene og vitne: løgner, løgner, løgner!

Fargeren Fokion.

Ei, se, – min venn Eunapios i full hoffkledning!

Hårskjæreren Eunapios.

Tvi deg, at du spotter en fattig mann.

Fargeren Fokion.

Kaller du det spott? Jeg mente, det var den høyeste ære.

Hårskjæreren Eunapios.

Du må så si. Det er blitt en ære nå å gå i pjalter, besynderlig hvis de har ligget svært lenge i en rendestein.

Fargeren Fokion.

Hvordan tror du alt dette vil ende?

Hårskjæreren Eunapios.

Det bryr jeg meg ikke om å tenke på. Jeg vet, hvordan det er endt med meg, og det er nok.

Fargeren Fokion.

Er du ikke lenger i keiserens tjeneste?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva skulle keiser Julian med en hårskjærer? Lar han sitt hår klippe? Eller lar han skjegget stusse, tror du? Han kjemmer det ikke engang. Men hvordan går det med deg? Du ser heller ikke videre lykkelig ut.

Fargeren Fokion.

Akk, Eunapios, purpurfargernes tid er forbi.

Hårskjæreren Eunapios.

Ja, riktig; nå farges bare kristen-rygger. Men hva er det du sleper på?

Fargeren Fokion.

Et knippe pilebark. Jeg skal farge narrekapper til visdomsvennene.

Fargeren Fokion (til en av mennene ved vannkummen).

Hva betyr dette?

Mannen.

Steinbildet skal fores igjen.

Fargeren Fokion.

Vil keiseren ofre her i aften?

En annen mann.

Ofrer han ikke både morgen og aften, – snart hist, snart her?

En kvinne.

Det er en ulykke for fattigfolk at den nye keiser holder så mye av gudene.

En annen kvinne.

Ei, Dione, si dog ikke så. Skal vi ikke allesammen holde av gudene?

Den første kvinne.

Jo, det kan være; men det er nå en ulykke allikevel –

En av mennene (peker ut til høyre).

Vil dere se, – der kommer han.

En av de kommende.

Der borte står gudinnen. Nå skal dere få se løyner.

En eldre mann.

Kaller du det løyner? Hvor mange sultne munner kunne ikke mettes med det, som her går til spille?

Keiser Julian (går hen imot støtten).

O, dette syn! Det fyller mitt hjerte med henrykkelse og mine øyne med vemods-tårer.

Ja, tilvisse må jeg gråte når jeg tenker på at denne ærefryktbydende gudinnes bilde – omstyrtet av ufromme og forvovne hender – i så lang en tid har henligget likesom i en forglemmelsens søvn, – og det, til og med, på et sted, som jeg vemmes ved å beskrive.

Keiser Julian (vender seg barskt).

Men jeg føler ikke mindre henrykkelse når jeg betenker at det var meg, hvem det ble forundt å utfri den guddommelige moder av en så uverdig tilstand.

Og skulle jeg ikke henrykkes ved denne tanke? – Man sier om meg at jeg har vunnet noen slag imot barbarene og priser meg herfor. Hva meg angår, så setter jeg større pris på, hva jeg utretter til gudenes beste; for dem skylder vi alle våre evner og all vår omtanke.

(til dem ved vannkummen.)

For resten er det meg kjært at der dog gis noen i denne halsstarrige stad, som ikke viser seg døve for mine oppfordringer, men innfinner seg, slik som sømmelig fromhet tilsier, – og jeg tviler ikke på at dere har brakt anstendige offergaver med.

Hva ser jeg der? En eneste olding! Hvor er dine tempelbrødre?

Den gamle prest.

Herre, der er ingen av dem i live uten jeg.

Keiser Julian.

Utdød. Landeveien lagt i upassende nærhet forbi helligdommen. Den ærverdige lund nedhugget. –

Gamle mann, – hvor er offergavene?

Den gamle prest (peker på kurven).

Her, herre!

Keiser Julian.

Godt, godt. Men det øvrige?

Den gamle prest.

Dette er alt.

Keiser Julian.

En gås! Så denne gås er alt?

Den gamle prest.

Ja, herre!

Keiser Julian.

Og hvem var den fromme mann, der betenkte oss med en så rundhåndet gave?

Den gamle prest.

Jeg selv har brakt den med. O, herre, vredes ikke; jeg hadde ikke flere enn den ene.

Dempede stemmer.

Det er nok. En gås er mer enn nok.

Keiser Julian.

O, Antiokia, – du setter min tålmodighet på en hard prøve!

En mann i flokken.

Først brød, siden offergaver!

Fargeren Fokion (puffer ham i siden).

Godt sagt; godt sagt!

En annen mann.

Gi borgerne å spise; gudene får hjelpe seg som de kan.

En tredje mann.

Vi hadde det bedre her under Chi og Kappa!

Keiser Julian.

Ei, dere frekke skrålere! Dere med deres Chi og Kappa! Dere tror kanskje ikke jeg vet, hvem dere mener med Chi og Kappa? Ho-ho, jeg vet det godt. Det er jo blitt et gjengs ord iblant dere. Dere mener Kristus og Konstanzios. Men hines herredømme er forbi, og jeg skal vel hitte på midler til å bøye den tross og den utakknemlighet, som dere viser både imot gudene og imot meg. Dere oppholder dere over at jeg yter gudene de skyldige ofre. Dere spotter med at jeg ifører meg en tarvelig kledning og lar mitt skjegg gro uklippet. Ja, dette skjegg er dere rett en torn i øyet! Dere kaller det, uten all ærbødighet, et bukkeskjegg. Men jeg sier dere, dere dårer, at det er et vismanns-skjegg. Ja, jeg skammer meg ikke ved å la dere vite at dette skjegg huser utøy, likevis som vidjekrattet huser vilt, – og dog bærer jeg dette mitt forhånede skjegg med større ære, enn dere deres glattrakede haker!

Hårskjæreren Eunapios (halvlydt).

Dårlig talt; høyst urimelig!

Keiser Julian.

Men tror dere jeg lar disse spotterier gå hen uten å svare? Nei, nei, dere skal få annet å vite. Vent bare; dere skal høre fra meg snarere enn dere tenker. Jeg utarbeider i denne tid et skrift, som heter «Skjegg-hateren». Og vet dere, hvem dette skrift er rettet imot? Det er rettet imot dere, dere Antiokias borgere, – ja, imot dere, hvem jeg i skriftet kaller «de uvitende hunder». Der skal dere få mine grunner både for det ene og for det annet, som nå tykkes dere selsomt i min adferd.

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Høye keiser, jeg har et gledelig budskap å bringe. Kyrillos er allerede falt til føye –

Keiser Julian.

Ah, det tenkte jeg nok.

Høvedsmannen Fromentinos.

Tyfon gjorde også sine saker fortreffelig. Fangen ble bundet naken ved håndleddene så høyt under taket at hans tåspisser nettopp rørte jorden; derpå pisket Tyfon ham med en svøpe av okse-sener bakfra, slik at slagene traff rundt om brystet.

Keiser Julian.

O, de lastefulle, som tvinger oss til å bruke slike midler!

Høvedsmannen Fromentinos.

For ikke å røve ham livet måtte vi til slutt løslate den hardnakkede mann. Da var han en stund ganske stille og syntes å betenke seg; men plutselig begjærte han dog å fremstilles for keiseren.

Keiser Julian.

Dette er meg såre kjært. Og du bringer ham hit?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre, – der kommer de med ham.

Keiser Julian.

Ah, min gode Kyrillos, – du er ikke fullt så kjepphøy som sist, ser jeg.

Læreren Kyrillos.

Har du kanskje i et dyrs eller en fugls innvoller utfunnet, hva jeg har å si deg?

Keiser Julian.

Nå, jeg tenker at jeg, uten varsler, tør tro du er kommet til fornuft, at du avstår fra dine villfarelser om galileerens makt, og at du nå erkjenner både keiseren og våre guder for å være større enn han.

Læreren Kyrillos.

Bild deg ikke slikt inn. Dine guder er maktesløse; og holder du fast ved disse steinbilder, som hverken kan se eller høre, så vil du snart være likeså maktesløs som de.

Keiser Julian.

Kyrillos, – er dette, hva du har å si?

Læreren Kyrillos.

Nei; jeg kommer for å takke deg. Før skalv jeg for deg og dine pinsler. Men i kvalens stund vant jeg åndens seier over det forkrenkelige. Ja, keiser, da dine leiesvenner tenkte jeg hang i vånde under fengselstaket, – da lå jeg, salig som et barn, i min frelsers armer; og da dine bødler tyktes at de flengte strimler av mitt legeme, da strøk Herren med sin lindrende hånd over sårene, tok tornekronen bort og påsatte meg livsens krone.

Derfor takker jeg deg; for intet menneske har vist meg en så stor velgjerning som du.

Og på det du ikke skal tro jeg frykter deg heretter, så se –

– se, se; – mett deg med mitt blod, som du tørster etter! Men om meg skal du vite at jeg metter meg av Jesus Kristus.

Flere stemmer.

Dette fører ulykke over oss alle!

Keiser Julian (som er veket tilbake).

Hold denne vanvittige, at han ikke forgriper seg på oss!

Keiser Julian.

Se hist, Fromentinos, – hva er det for et selsomt opptog –?

Høvedsmannen Fromentinos.

Nådigste keiser, det er salmesyngerskene –

Keiser Julian.

Ah, hint forbund av rasende kvinner –

Høvedsmannen Fromentinos.

Statholderen Alexandros har fratatt dem noen skrifter, som de holder for hellige. Nå utvandrer de av staden for å gråte på kristengravene.

Keiser Julian (med knyttede hender).

Tross; tross – både fra kvinner og menn!

Den gamle Publia (synger).

Kvinnenes kor.

Publia.

Kvinnenes kor.

Publia (får øye på keiseren).

Der står han! Ve over den ugudelige, som har brent Herrens ord! Tror du at du kan oppbrenne Herrens ord? Jeg skal si deg, hvor ordet brenner.

Her brenner ordet. Brenn du våre bøker. Ordet skal brenne i menneskers hjerter inntil den ytterste dag!

Kvinnene (synger under stigende villhet).

Folk ved brønnen.

Ve oss; galileernes gud er den sterkeste!

Andre stemmer.

Hva makter alle våre guder imot denne ene?

Atter andre.

Ingen ofring! Ingen dyrkelse! Det vil oppirre den forferdelige imot oss.

Keiser Julian.

O, dere dårer! Dere frykter for å oppirre en, som lengst er død, – en falsk forkynner; – ja, dere skal selv få se. Han er en løgner, sier jeg! Gi bare tål en liten tid ennå. Hver dag, hver time kan jeg vente budskap fra Jerusalem –

Krigsøversten Jovian (i støvede klær, kommer med noen ledsagere ilsomt fra høyre.)

Nådigste keiser, tilgi at din tjener søker deg her.

Keiser Julian (med et gledesskrik).

Jovian! O, glade budskap –!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kommer like fra Jødeland. I palasset hørte jeg du var her ute –

Keiser Julian.

O, dere prisverdige guder, – så skal dog ikke den synkende sol gå ned over løgnen! Hvor vidt er vi? Tal, min Jovian!

Krigsøversten Jovian (med et blikk på mengden).

Herre, – skal jeg fortelle alt?

Keiser Julian.

Alt, alt, – fra først til sist!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kom til Jerusalem med byggmesterne og soldatene og de to tusen arbeidere. Vi gikk straks i verk med å rydde grunnen. Veldige rester av murer sto ennå igjen. De falt for våre hakker og brekkstenger, lett, som om en usynlig makt hjalp oss å utslette dem –

Keiser Julian.

Ser dere; ser dere vel!

Krigsøversten Jovian.

Mens dette sto på, ble umåtelige kalkdynger slept sammen til den nye bygning. Da oppsto ganske uventet en virvlende storm, som spredte kalken lik en sky ut over den ganske egn.

Keiser Julian.

Videre; videre!

Krigsøversten Jovian.

Samme natt rystet jorden gjentatte ganger.

Stemmer i mengden.

Hører dere? Jorden rystet.

Keiser Julian.

Videre, sier jeg!

Krigsøversten Jovian.

Vi lot dog ikke vårt mot nedslå av dette selsomme tilfelle. Men da vi var trengt dypere ned i grunnen og hadde fått åpnet de underjordiske hvelvinger, og steinbryterne gikk inn i dem for å arbeide ved fakkelskinn –

Keiser Julian.

Jovian, – hva så?

Krigsøversten Jovian.

Herre, da brøt en forferdelig, en uhyre ildstrøm ut av hulene. Et tordnende drøn rystet hele staden. Hvelvingene søndersprengtes, hundrer av arbeidere dreptes dernede, og de få, som reddet seg, flyktet med sønderrevne lemmer.

Hviskende stemmer.

Galileernes gud!

Keiser Julian.

Kan jeg tro alt dette? Så du det?

Krigsøversten Jovian.

Jeg var selv til stede. Vi begynte på ny. Herre, i overvær av mange tusener – forferdede, knelende, jublende, bedende – gjentok det samme vidunder seg to ganger.

Keiser Julian (blek og rystende).

Og så –? Med et ord, – hva har keiseren utrettet i Jerusalem?

Krigsøversten Jovian.

Keiseren har fullbyrdet galileerens spådom.

Keiser Julian.

Fullbyrdet –

Krigsøversten Jovian.

Ved deg ble det ord til full sannhet: ikke stein på stein skal lates tilbake.

Menn og kvinner.

Galileeren har seiret over keiseren! Galileeren er større enn Julian!

Keiser Julian (til Kybeles prest).

Du kan gå hjem, gamle mann! Og ta din gås med deg. Vi vil ikke foreta noen ofring i aften.

Jeg hørte noen her si at galileeren har seiret. Det kunne synes så; men jeg sier dere, det er en villfarelse. Dere uvitende; dere foraktelige dosmere, – dere kan tro meg: det skal ikke vare lenge før bladet har vendt seg! Jeg skal –; jeg skal –! Ja, bi bare! Jeg forbereder meg allerede på et skrift imot galileeren. Det skal være i syv kapitler; og når hans tilhengere får det å lese, – og når dessuten «Skjegg-hateren» – –

Ta meg under armen, Fromentinos! Denne motstand har trettet meg.

Gi Kyrillos fri!

Mengden ved brønnen (roper etter ham under hånlatter).

Der går offer-slakteren! – Der går den raggede bjørn! – Der går apekatten med de lange armer!

Mystikeren Maximos.

Hvor hen, min bror?

Keiser Julian.

Hvor der er ensomst.

Mystikeren Maximos.

Men her – i vederstyggeligheten? Midt imellom grusdynger –?

Keiser Julian.

Er ikke den hele verden en grusdynge?

Mystikeren Maximos.

Du har dog vist at det sunkne kan gjenoppreises.

Keiser Julian.

Spottefugl! I Aten så jeg en skoflikker, som hadde innrettet seg et lite verksted i Theseus-templet. I Rom, hører jeg, er et hjørne av den juliske basilika gjort brukelig til bøffelstall. Kall også det å gjenoppreise!

Mystikeren Maximos.

Hvorfor ikke? Skjer ikke alle ting stykkevis? Hva er helheten annet, enn den fulle sum av samtlige stykker?

Keiser Julian.

Dårlig visdom!

Se dette neseløse hode. Se denne sønderknuste albue, – disse splintrede lender. Er alle disse hesligheters sum den hele fulle guddommelige fordums skjønnhet?

Mystikeren Maximos.

Hvorav vet du at hin fordums skjønnhet var skjønn – i og for seg – unntatt i beskuerens forestilling?

Keiser Julian.

Akk, Maximos, der er nettopp kjernen. Hva er i og for seg? Jeg vet intet å nevne etter denne dag.

Har du noen tid vært mektigere i deg selv?

Selsomt, Maximos, at der kan ligge styrke i villfarelsen. Se til galileerne. Og se til meg fordum, da jeg holdt det for mulig å gjenoppreise den falne skjønnhets-verden.

Mystikeren Maximos.

Venn, – hvis villfarelsen er deg en fornødenhet, så gå tilbake til galileerne. De vil ta imot deg med åpne armer.

Keiser Julian.

Du vet godt at dette er ugjørlig. Keiser og galileer! Hvordan forene det motsigende?

Ja, denne Jesus Kristus er den største opprører, som noen tid har levd. Hva var Brutus, – hva var Kassius imot ham? De myrdet bare den ene Julius Cæsar; men han myrder Cæsar og Augustus overhodet. Eller er der å tenke på forsoning mellom galileeren og keiseren? Er der rom for de to til hope på jorden? Og han lever på jorden, Maximos, – galileeren lever, sier jeg, så grundig enn både Jøder og Romere bilte seg inn at de hadde dødet ham; – han lever i menneskenes oppsetsige sinn; han lever i deres tross og hån imot all synlig makt.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er!» – Aldri har menneskemunn uttalt et underfundigere ord enn dette. Hva ligger der bakved? Hva og hvor mye tilkommer keiseren? Dette ord er som en stridsklubbe, der slår kronen av keiserens hode.

Mystikeren Maximos.

Da visste dog den store Konstantin å komme til rette med galileeren, – og din forgjenger likeså.

Keiser Julian.

Ja, den, der kunne være nøysom, lik hine. Men kaller du det å styre jordens rike? Konstantin utvidet sitt herredømmes grenser. Men dro han ikke grensene snevert sammen om sin ånd og om sin vilje? Dere stiller den mann for høyt, når dere kaller ham den store. Min forgjenger vil jeg ikke engang tale om; han var mer slave enn keiser, og jeg kan ikke bli stående ved navnet.

Nei, nei, der er ikke å tenke på forlik i disse ting. Og dog – å skulle gi etter! O, Maximos, ovenpå disse nederlag kan jeg ikke vedbli å være keiser, – og jeg kan heller ikke gi avkall på å være det.

Maximos, du, som kan tyde varsler, hvis gåtefulle mening er dulgt for alle andre, – du, som kan lese i de evige stjerners bok, – kan du si meg utgangen på denne strid?

Mystikeren Maximos.

Ja, min bror, jeg kan si deg utgangen.

Keiser Julian.

Det kan du? Så si den da! Hvo skal seire, keiseren eller galileeren?

Mystikeren Maximos.

Både keiseren og galileeren skal gå under.

Keiser Julian.

Gå under –? Begge –?

Mystikeren Maximos.

Begge. Om i våre tider, eller om hundrer av år, det vet jeg ikke; men skje skal det når den rette kommer.

Keiser Julian.

Og hvem er den rette?

Mystikeren Maximos.

Han, som skal oppsluke både keiseren og galileeren.

Keiser Julian.

Du løser gåten med en enn mørkere gåte.

Mystikeren Maximos.

Hør meg, sannhetsvenn og bror! Jeg sier, de skal begge gå under – men ikke forgå.

Går ikke barnet under i ynglingen, og ynglingen igjen i mannen? Men hverken barnet eller ynglingen forgår.

O, du min mest elskede lærling, – har du glemt våre samtaler i Efesos om de tre riker?

Keiser Julian.

Ah, Maximos, der ligger år imellom. Tal!

Mystikeren Maximos.

Du vet, jeg har aldri billiget, hva du, som keiser, har foretatt deg. Du har villet skape ynglingen om til barn igjen. Kjødets rike er oppslukt av åndens rike. Men åndens rike er ikke det avsluttende, likeså lite som ynglingen er det. Du har villet hindre ynglingens vekst, – hindre ham fra å bli mann. O, du dåre, som har dratt sverdet imot det vordende, – imot det tredje rike, hvor den tvesidige skal herske!

Keiser Julian.

Og denne –?

Mystikeren Maximos.

Jødefolket har et navn for ham. De kaller ham Messias, og de venter på ham.

Keiser Julian (langt og tankefullt).

Messias? – Hverken keiser eller forløser?

Mystikeren Maximos.

Begge i en og en i begge.

Keiser Julian.

Keiser-gud; – gude-keiser. Keiser i åndens rike – og gud i kjødets.

Mystikeren Maximos.

Det er det tredje rike, Julian!

Keiser Julian.

Ja, Maximos, det er det tredje rike.

Mystikeren Maximos.

I det rike er den foreløpiges opprørs-ord blitt sannhet.

Keiser Julian.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.» Ja, ja, – da er keiseren i Gud, og Gud i keiseren. – Ah, drømmer, drømmer; – hvo bryter galileerens makt!

Mystikeren Maximos.

Hvori ligger galileerens makt?

Keiser Julian.

Jeg har forgjeves grublet derover.

Mystikeren Maximos.

Der står skrevet etsteds: «du skal ikke ha fremmede guder for meg».

Keiser Julian.

Ja – ja – ja!

Mystikeren Maximos.

Seeren fra Nazareth forkynte ikke denne eller hin gud; han sa: Gud er jeg; – jeg er Gud.

Keiser Julian.

Ja, dette utenfor –! Derfor er keiseren maktesløs.

Det tredje rike? Messias? Ikke Jøde-folkets, men ånds-rikets og verdens-rikets Messias –?

Mystikeren Maximos.

Gude-keiseren.

Keiser Julian.

Keiser-guden.

Mystikeren Maximos.

Logos i Pan – Pan i Logos.

Keiser Julian.

Maximos, – hvordan blir han?

Mystikeren Maximos.

Han blir i den seg selv villende.

Keiser Julian.

Min elskede lærer, – jeg må forlate deg.

Mystikeren Maximos.

Hvor går du hen?

Keiser Julian.

Til staden. Perser-kongen har gjort meg fredstilbud, som jeg i overilelse gikk inn på. Mine sendebud er alt underveis. De skal innhentes og kalles tilbake.

Mystikeren Maximos.

Du vil åpne krigen imot kong Sapores på ny?

Keiser Julian.

Jeg vil, hva Kyros drømte om og hva Alexander prøvde –

Mystikeren Maximos.

Julian!

Keiser Julian.

Jeg vil eie verden. – God natt, min Maximos!

Salmesyngerskenes kor (langt borte på martyr-gravene).

FJERDE HANDLING.

Keiser Julian (peker nedad).

Se, se, – legionene bukter seg som en pansret slange gjennom kløften.

Hærføreren Nevita.

De, like under oss, i fåreskinns-vamser, er Skyterne.

Keiser Julian.

Hvilke skjærende hyl –!

Hærføreren Nevita.

Det er Skyternes vanlige sang, herre!

Keiser Julian.

Mer hyl enn sang.

Hærføreren Nevita.

Nå kommer Armenerne. Arsakes fører dem selv.

Keiser Julian.

De romerske legioner må allerede være ute på slettene. Alle omboende folkeslag iler til og underkaster seg.

På Eufrat ligger samlede de tolv hundre skip, som har alle våre forråd og fornødenheter inne. Jeg har nå fått full visshet for at flåten, gjennom hin gamle kunstig gravde renne, kan løpe opp i Tigris. Hele hæren skal gå over på skipene. Deretter rykker vi fremad langs den østlige bredd, så hurtig, som motstrømmen tillater flåten å følge oss.

Si meg, Hormisdas, hvilken tro har du til disse forholdsregler?

Fyrst Hormisdas.

Uovervinnelige hærfører, jeg vet at det skal forunnes meg under din seierrike beskyttelse igjen å bedre mitt fedreland.

Keiser Julian.

Hvilken lettende følelse å være ute av hine trangbrystede borgeres samkvem! Med hvilken skrekk i øynene løp de ikke rundt om min vogn da jeg forlot staden? «Kom snart tilbake, og vær oss da nådigere enn nå», skrek de. Jeg vender aldri tilbake til Antiokia. Jeg vil ikke se denne utakknemlige stad mer. Når jeg har seiret, legger jeg hjemveien over Tharses.

Numa, – hvilke varsler for vårt tog leser du denne morgenstund?

Spåmannen Numa.

Varslet fraråder deg i dette år å overskride ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Hm! Hvordan tyder du dette varsel, Maximos?

Mystikeren Maximos.

Jeg tyder det slik: varslet tilråder deg å underlegge deg alt det land, du drar igjennom; da overskrider du ikke ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Slik er det. Vi må gi nøye akt på slike underfulle tegn; for der ligger som oftest en dobbelt mening i dem. Ja, det synes stundom som om hemmelighetsfulle makter satte en glede i å føre menneskene vill, især under store foretagender. Var der ikke også noen, som ville uttyde det til vår skade at søylegangen i Hierapolis styrtet sammen og begrov et halvt hundre soldater, just som vi dro gjennom staden? Men jeg sier at dette forkynner et dobbelt hell. For først varsler det at Perser-riket skal styrte sammen, og dernest bebuder det oss de ulykkelige galileeres undergang. For hine soldater, som dreptes, – hvem var det vel? Det var galileiske straffsoldater, der bare høyst ugjerne gikk i krigen og derfor av skjebnen tildeltes et på engang så bratt og uhederlig endelikt.

Krigsøversten Jovian.

Nådigste keiser, hist kommer en høvedsmann fra fortroppene.

Høvedsmannen Ammian (kommer fra høyre).

Herre, du har befalt meg å melde, om noe selsomt skulle hende ved utrykningen.

Keiser Julian.

Nå ja! Er noe slikt hendt i morges?

Høvedsmannen Ammian.

Ja, herre, et dobbelt varsel.

Keiser Julian.

Ei, Ammian, – fortell dog!

Høvedsmannen Ammian.

Først, herre, tildro det seg, da vi var kommen et stykke forbi landsbyen Zaita, at en løve av uhyre legemsstørrelse brøt ut av tykningen og gikk like løs på våre soldater, der drepte den med mange pileskudd.

Keiser Julian.

Ah!

Visdomslærerne.

Hvilket lykkelig varsel!

Fyrst Hormisdas.

Kong Sapores kaller seg landenes løve.

Spåmannen Numa (beskjeftiget ved alteret).

Vend om; vend om, keiser Julian!

Mystikeren Maximos.

Gå modig frem, du seiers-kårne!

Keiser Julian.

Vende om etter dette? Som løven hist foran Zaita, slik skal landenes løve falle for våre piler. Eller har jeg ikke tidligere vitnesbyrd å støtte meg til når jeg uttyder dette til vår fordel? Behøver jeg å minne så opplyste menn om, at da keiser Maximian seiret over Perser-kongen Narseus, da ble likeledes en løve – og dessuten et veldig villsvin – nedlagt foran de romerske rekker?

Men nå det annet –? Jeg syntes du talte om to tegn.

Høvedsmannen Ammian.

Det annet er mer tvilsomt, herre! Din stridshest Babylonios ble, som du hadde befalt, fullt oppsadlet ført frem for å vente deg ved nedstigningen hinsides berget. Men se, i det samme drevs en avdeling av de galileiske straffsoldater forbi. Tungt belessede, som de var, og ikke synderlig villige, gjordes det nødvendig å bruke piskeslag imot dem. Ikke desto mindre opprakte de sine armer, likesom i glede, og istemte en høy sang til ære for deres guddom. Over denne plutselige larm ble Babylonios sky, steilet i skrekk, falt bakover, og idet den veltet seg på jorden, overstenktes og tilsøltes det gullsmykkede ridetøy av veiens smuss.

Spåmannen Numa (ved alteret).

Keiser Julian, – vend om, vend om!

Keiser Julian.

Dette har galileerne gjort av ondskap, – og dog har de derved imot sin vilje brakt tilveie et varsel, som jeg hilser med høy glede.

Ja, likesom Babylonios falt, slik skal også Babylon falle, berøvet sine smykkers prakt og herlighet.

Visdomslæreren Priskos.

Hvilken visdom i utleggingen!

Visdomslæreren Kytron.

Ved gudene, slik er det!

De andre visdomslærere.

Slik, og ikke annerledes!

Keiser Julian (til Nevita).

Hæren skal vedbli å rykke frem. Dog vil jeg denne aften, for en enn større sikkerhets skyld, anstille ofringer og se, hva tegnene måtte bekrefte.

Men hva angår dere, dere etruskiske gjøglere, som jeg med så stor bekostning har latt komme hit, da skal dere vite at jeg ikke lenger tåler dere i leiren, hvor dere bare bidrar til å gjøre soldatene motfalne. Jeg sier, dere forstår intet av det vanskelige håndverk, som dere har påtatt dere. Hvilken frekkhet! Hvilket overmål av forvovenhet! Bort med dem! Jeg vil ikke se dem oftere.

Keiser Julian.

Babylonios falt. Løven lå under for mine soldater. Dog vet vi ikke derfor, hvilken usynlig hjelp vi tør stole på. Gudene, hvis vesen langt fra ikke er tilstrekkelig utforsket, synes stundom – hvis jeg så tør si – å slumre eller overhodet bare litt å gripe inn i de menneskelige ting. Vi, mine kjære venner, befinner oss dessverre i en slik tid. Ja, vi har endog vært vitne til at visse guder har unnlatt å støtte velmente bestrebelser, siktende til deres egen tarv og ære.

Vi tør dog ikke dømme videre herom. Det kunne tenkes at de udødelige, som styrer og oppholder verden, til enkelte tider nedlegger sin makt i menneskelige hender, – hvorved gudene visselig ikke i noen måte forringes; for det skyldes dog dem at en så særlig benådet – i fall han finnes – har kunnet fremstå på jorden.

Visdomslæreren Priskos.

O, makeløse keiser, gir ikke dine egne gjerninger vitnesbyrd om dette?

Keiser Julian.

Jeg vet ikke, o Priskos, om jeg tør verdsette mine gjerninger så høyt. At galileerne tillegger Jøden Jesus fra Nazareth en slik utvelgelse, vil jeg ikke tale om; for disse mennesker tar feil, – hvilket jeg utførlig skal vise i mitt skrift imot dem. Men jeg vil nevne Prometheus i gamle dager, hvilken fortrinlige helt skaffet menneskene endog større goder, enn de udødelige syntes å unne dem, – hvorfor han også måtte lide mye, både smerte og hånlig medfart, inntil han endelig opptas i gudenes samkvem, – det han i grunnen den hele tid hadde tilhørt.

Og kan ikke det samme sies både om Herakles og om Akilleus, og endelig om Makedonieren Alexander, med hvis gjerninger noen har sammenliknet, dels hva jeg har utført i Gallien, og dels og fornemmelig hva jeg har for øye på dette tog?

Hærføreren Nevita.

Min keiser, – baktroppen er nå like under oss; – det var kanskje på tiden –

Keiser Julian.

Straks, Nevita! Dog vil jeg først meddele dere en selsom drøm, som jeg hadde denne natt.

Jeg drømte at jeg så for mine øyne et barn, som etterstrebtes av en rik mann, der eide talløse hjorder, men som ringeaktet gudenes dyrkelse.

Denne onde mann utryddet barnets samtlige slektninger. Men over barnet selv ynktes Zeus, og han holdt sin hånd over det.

Derpå så jeg dette barn vokse opp til yngling under Minervas og Apollons varetekt.

Dessuten drømte jeg at ynglingen falt i søvn på en stein under åpen himmel.

Da steg Hermes ned på marken i en ung manns skikkelse og sa: kom; jeg vil vise deg den vei, som fører til den øverste guds bolig! – Så ledet han ynglingen til foten av et såre steilt berg. Der forlot han ham.

Da brøt ynglingen ut i gråd og klage og ropte med høy røst på Zeus. Se, da steg Minerva og sol-kongen, som hersker over jorden, ned i hans nærhet, løftet ham opp til fjellets tinde, pekte ut for ham og viste ham hele hans slekts arv.

Men denne arv var jordens krets fra hav til hav, og utenfor havet.

Da forkynte de ynglingen at alt dette skulle tilhøre ham. Og tre formaninger ga de ham dessuten: han skulle ikke sove, som hans slektninger hadde gjort; han skulle ikke lytte til hykleres råd; og endelig skulle han ære som guder dem, der likner gudene. Glem ikke, sa de idet de forlot ham, at du har en udødelig sjel og at denne din sjel er av guddommelig utspring. Og følger du våre råd, skal du se vår fader og bli en gud likesom vi.

Visdomslæreren Priskos.

Hva er tegn og varsler å akte imot dette!

Visdomslæreren Kytron.

Jeg tror ikke det er for mye sagt når jeg forventer at skjebne-gudinnene betenker seg to ganger, i fall deres rådslagninger ikke skulle stemme med dine.

Keiser Julian.

Vi tør ikke med sikkerhet bygge på en slik unntakelse. Men visselig vedblir jeg å finne denne drøm påfallende, skjønt min broder Maximos ved sin taushet – imot all billig forventning – hverken synes å finne behag i drømmen eller i den ikledning, jeg har gitt den. – Dette får vi imidlertid å bære!

Se her, Jovian; her har jeg tidlig denne morgenstund på mitt leie opptegnet, hva jeg drømte. Ta dette, og la det i tallrike avskrifter opplese for de forskjellige deler av hæren. Jeg holder det for viktig på et så vågelig tog, at soldatene, midt under alle farer og besværligheter, med trygghet legger sin skjebne i førerens hender, aktende ham for ufeilbar i de ting, som avgjør krigens utfall.

Krigsøversten Jovian.

Jeg ber deg, min keiser, å frita meg for dette.

Keiser Julian.

Hva vil du dermed si?

Krigsøversten Jovian.

At jeg ikke tør låne min hånd til noe, som er sannheten imot. – O, hør meg, min opphøyede keiser og herre! Gis der en eneste av dine soldater, som tviler på at han er sikker i dine hender? Har du ikke på Galliens grenser, tross fiendtlig overmakt og vanskeligheter av forskjellig slags, tilkjempet deg større seiervinninger, enn noen annen hærfører i våre dager kan rose seg av?

Keiser Julian.

Ei, – se, se, hvilke nyheter!

Krigsøversten Jovian.

Alle vet, at lykken i vidunderlig mål har fulgt deg inntil denne tid. I lærdom står du over alle andre dødelige, og i veltalenhetens skjønne kunst bærer du prisen mellom de ypperste.

Keiser Julian.

Og så –? Til tross for dette –?

Krigsøversten Jovian.

Til tross for dette, min keiser, er du bare et menneske. Men idet du meddeler hæren hin drøm, vil du utbre den mening at du er en gud, – og heri tør jeg ikke gjøre meg til din hjelper.

Keiser Julian.

Hva sier dere, mine venner, til denne tale?

Visdomslæreren Kytron.

Den er visselig like så dristig som den vitner om ukyndighet.

Keiser Julian.

Det synes som om du, o sannhetskjærlige Jovian, forglemmer at hin keiser Antonin, med tilnavnet den fromme, i et særlig tempel på Roms torv har vært dyrket som en udødelig gud. Ja, ikke han alene, men også hans hustru Faustina og andre keisere både før og etter den tid.

Krigsøversten Jovian.

Jeg vet det, herre; – men våre forfedre var det ikke gitt å vandre i sannhetens lys.

Keiser Julian (med et langt blikk på ham).

Ah, Jovian! –

Si meg, – i går aftes, da jeg tok varsler for den kommende natt, da trådte du til og brakte meg et budskap just som jeg med renselses-vann skylte blodet av mine hender.

Krigsøversten Jovian.

Ja, min keiser!

Keiser Julian.

Ilferdig, som jeg var, kom jeg til å stenke noen vanndråper på din kappe. Da vek du hvast et skritt tilbake og rystet vannet av, som om kappen var blitt besudlet.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, – det unngikk deg altså ikke?

Keiser Julian.

Var det din tanke at det skulle unngått meg?

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre; for det var en sak imellom meg og den eneste sanne Gud.

Keiser Julian.

Galileer!

Krigsøversten Jovian.

Herre, du selv skikket meg til Jerusalem, og jeg var vitne til alt, hva der gikk for seg. Mye har jeg grublet siden den tid; jeg har lest i de kristnes skrifter, har talt med mange av dem, – og nå er jeg kommen etter, at i denne lære ligger den guddommelige sannhet.

Keiser Julian.

Er det mulig! Er dette virkelig mulig? Slik griper altså hint smittsomme vanvidd om seg! Mine nærmeste omgivelser, – mine egne krigsførere faller fra meg –

Krigsøversten Jovian.

Still meg forrest imot dine fiender, herre, – og du skal se at jeg gladelig gir keiseren, hva keiserens er.

Keiser Julian.

Hvor mye –?

Krigsøversten Jovian.

Liv og blod.

Keiser Julian.

Liv og blod er ikke nok. Den, som skal herske, må kunne herske over viljene, over menneskenes sinn. I dette er det at hin Jesus av Nazareth står meg imot og gjør meg makten stridig.

Bild deg ikke inn at jeg vil straffe deg, Jovian! De, du tilhører, higer etter slikt, som etter en lykke. Og så kaller man dere blodvitner bakefter. Eller hva? Har man ikke slik opphøyet dem, jeg var nødt til å revse for deres gjenstridighets skyld?

Gå til fortroppen! Jeg vil nødig se deg oftere. – O, dette bedrag imot meg, som dere tilhyller med talemåter om en dobbelt plikt og et dobbelt rike! Dette skal bli annerledes. Der gis andre konger enn Perser-kongen, som skal få føle min fot på sin nakke.

Til fortroppen, Jovian!

Krigsøversten Jovian.

Jeg skal gjøre min skyldighet, herre!

Keiser Julian.

Vi vil ikke at denne morgenstund, der er opprunnen under så mange lykke-forkynnende varsler, skal formørkes for oss. Vi vil ta dette, og annet mer, med et jevnt sinn. Min drøm skal dog kunngjøres for hæren. Du, Kytron, og du, min Priskos, og dere andre venner, vil sørge for at det skjer på en verdig måte.

Visdomslærerne.

Med glede, med usigelig glede, herre!

Keiser Julian.

Jeg ber deg, o Hormisdas, ikke å tvile på min makt, om det enn kunne synes, som om stridige viljer rådet her. Gå; og du likeså, Nevita, og alle dere øvrige, hver til sitt; – jeg kommer etter, når hæren er samlet ute på slettene.

Mystikeren Maximos (etter en stund, reiser seg fra steinen, hvor han har sittet, og går hen til keiseren).

Min syke broder!

Keiser Julian.

Mer såret enn syk. Hjorten, som treffes av en skyttes pil, søker inn i tykningen, hvor ikke dyrene kan se den. Det var meg utålelig å vise meg lenger på Antiokias gater; – nå synes jeg ikke jeg kan vise meg for hæren.

Mystikeren Maximos.

Ingen ser deg, venn; for de famler i blindhet. Men du skal bli en lege for deres øyne, og da skal de se deg i din herlighet.

Keiser Julian (stirrer ned i fjellkløften).

Hvor dypt under oss! Hvor svinnende små bukter de seg ikke frem mellom kratt og torner langs med den steinede strøm.

Da vi stod foran denne snevring, da stevnet førerne, alle som en, like inn i det trange. Det var en times vei å korte, en smule møye å spare – på vandringen imot døden.

Og flokkene fulgte dem så villig. Ingen tanke på å legge veien ovenom; ingen lengsel etter den fri luftning heroppe, som vider brystet ut og gjør åndedraget rommelig. Der går de, og går og går, og ser ikke at de har trang himmel over seg – og vet ikke at der gis høyder, hvor den er større. – Er det ikke, Maximos, som om menneskene levde for å komme til å dø? Galileerens ånd er i dette. Er det sant, som der sies, at hans fader skapte verden, da forakter sønnen faderens verk. Og just for dette formastelige vanvidd er det at han prises så høyt!

Hva var dog ikke Sokrates imot ham! Elsket ikke Sokrates nytelsen og lykken og skjønnheten? Og dog forsaket han. – Men hvilket bunnløst svelg imellom dette – på den ene side ikke å begjære, – og på den annen side å begjære og dog forsake.

O, denne tapte visdoms skatt ville jeg bringe menneskene tilbake. Lik Dionysos fordum, kom jeg dem glad og ung i møte, med løv om pannen, med druers fylde i mine armer. Men de viser min gave fra seg, og jeg hånes og hates og bespottes av venner og av fiender.

Mystikeren Maximos.

Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor.

I nærheten av en viss stad, hvor jeg engang levde, var der et vinberg, vidt berømt for sine druer; og når borgerne i staden ønsket rett søte frukter på sitt bord, da skikket de sine tjenere ut til hint vinberg og lot hente druer der.

Mange år etter kom jeg til den samme stad; men da visste ingen lenger beskjed om de fordum så høyt priste druer. Da søkte jeg vingårdsmannen opp og spurte ham: si meg, o venn, er dine vinstokker utdødde, så som ingen mer kjenner dine druer? Nei, svarte vingårdsmannen, men du vet at unge vinstokker gir gode druer men ringe vin; gamle vinstokker derimot dårlige druer men god vin. Derfor, o fremmede, tilføyde han, gleder jeg ennå mine medborgeres hjerter med dette vinbergs overflod, bare i en annen skikkelse, – som vin, og ikke som druer.

Keiser Julian (tankefull).

Ja, ja, ja!

Mystikeren Maximos.

Det er dette, som du ikke har tatt i akt. Verdens vinstokk er blitt gammel, og dog mener du, lik fordum, å kunne by druene rå til dem, der tørster etter den nye vin.

Keiser Julian.

Akk, min Maximos, hvem tørster? Nevn meg en eneste, utenfor vårt broderskap, som drages av et åndelig behov. – Ulykkelig er jeg, at jeg fødtes i en slik jernalder.

Mystikeren Maximos.

Last ikke tiden. Hadde tiden vært større, så var du blitt mindre. Verdens-sjelen er som en rik mann, der har utallige sønner. Deler han sin rikdom like imellom alle sønnene, da blir de alle velhavende, men ingen av dem rik. Gjør han dem derimot alle arveløse på en nær, og skjenker alt til denne ene, da står denne ene som en rik mann i en krets av fattige.

Keiser Julian.

Ingen liknelse passer mindre enn denne. – Eller står jeg slik? Finnes det ikke nettopp delt på mange hender, det, som verdens hersker skulle besitte i rikere mål enn alle andre; ja, jeg tør vel si – som han alene skulle besitte! O, hvor er ikke makten delt! Har ikke Libanios veltalenhetens makt i så fullt et mål, at man har kalt ham talernes konge? Har ikke du, min Maximos, den gåtefulle visdoms makt? Har ikke hin rasende Apollinaris i Antiokia sangens og henrykkelsens makt i en fylde, som jeg nok kunne misunne ham! Og nå Kappadokieren Gregor! Har ikke han viljens ubendige makt i et slikt overmål, at mangfoldige gir ham det for en undersått upassende tilnavn: den store! Ja, – hva enn selsommere er, – det samme tilnavn gis Gregors venn, Basilios, mannen med det bløte sinn og det pikeaktige øye. Og dog trer han ikke frem i verden; her lever han, denne Basilios, – just i denne fjerne egn, iført en eneboers kledning, i samkvem alene med sine lærlinge, og med sin søster Makrina og andre kvinner, der kalles fromme og hellige. Og hvordan virker ikke både han og søsteren gjennom de brev, som stundom utgår fra dem? Alt, selv forsakelsen og tilbaketrukketheten, blir makt imot min makt. Men verst av dem alle er dog den korsfestede Jøde.

Mystikeren Maximos.

Så bryt med all denne spredte myndighet! Men tro ikke at du kan knuse opprørerne, hvis du kommer over dem som en feltherre, utsendt av en hersker, hvem de ikke kjenner. I eget navn må du komme, Julian! Kom Jesus av Nazareth som utsending fra en annen? Sa han seg ikke å være den, der utsendte ham? Sannelig, i deg er tidens fullbyrdelse, og du ser det ikke. Peker ikke alle tegn og varsler med en usvikelig finger like hen på deg? Skal jeg minne deg om din moders drøm –?

Keiser Julian.

Hun drømte at hun fødte Akilleus.

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om at lykken har båret deg, likesom på sterke vinger, gjennom et beveget og farefullt liv? Hvem er du, herre? Er du den gjenkomne Alexander, den gang uferdig, nå fullbåren og rustet til å fullbyrde verket?

Keiser Julian.

Maximos!

Mystikeren Maximos.

Der er en, som alltid, med visse mellomrom, kommer igjen i menneskeslektens liv. Han er likesom en rytter, der på ridebanen skal temme en vill hest. Hver gang kaster hesten ham av. En stund, så er rytteren i salen igjen, alltid sikrere, alltid mer øvet; men av måtte han i sine skiftende skikkelser hver gang inntil denne dag. Av måtte han som den gudsopprunne mann i Edens lund; av måtte han som verdensrikets grunnlegger; – av må han som gudsrikets fyrste. Hvo vet, hvor mange ganger han har vandret iblant oss uten at noen kjente ham?

Vet du, Julian, om du ikke var i ham, som du nå forfølger?

Keiser Julian (ser frem for seg).

O, bunnløse gåte –!

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om hin gamle spådom, som nå er satt i omløp igjen? Det er blitt forkynt, at så mange år, som året har dager – så mange år skal galileerens rike stå ved makt. Om to år blir det tre hundre og fem og seksti år siden at denne mann fødtes i Betlehem.

Keiser Julian.

Tror du på denne spådom?

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den kommende.

Keiser Julian.

Alltid gåter!

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den fri nødvendighet.

Keiser Julian.

Enn gåtefullere.

Mystikeren Maximos.

Se, Julian, – da Kaos veltet seg i det tomme forferdelige øde, og Jehova var alene, – den dag, da han, etter de gamle jødiske skrifter, slo ut med sin hånd og delte mellom lys og mørke, mellom hav og land, – den dag stod den store skapende gud på sin makts tinde.

Men med menneskene oppstod viljer på jorden. Og mennesker og dyr og trær og urter skapte sine like etter evige lover; og etter evige lover går alle stjerner i himmelrommet.

Har Jehova angret? Alle folkeslags gamle sagn vet å fortelle om en angrende skaper.

Vedlikeholdelsens lov har han lagt i skapningen. For sent å angre! Det skapte vil vedlikeholde seg – og så vedlikeholdes det.

Men ensidighetens to riker fører krig med hverandre. Hvor er han, hvor er han, fredskongen, den tvesidige, han, som skal forlike dem?

Keiser Julian (hen for seg).

To år? Alle guder uvirksomme. Ingen lunefull makt bakved, som gidder krysse mine hensikter – –

To år? I to år kan jeg legge jorden under mitt herredømme.

Mystikeren Maximos.

Du talte, min Julian; – hva sa du?

Keiser Julian.

Jeg er ung og sterk og sunn. Maximos, – det er min vilje å leve lenge.

Makrina.

O, Basilios, se, – den ene blekere, den ene mer uttæret enn den annen!

Basilios fra Cæsaræa.

Og så utallig mange kristne brødre iblant dem! Ve over keiser Julian! Dette er grusommere uttenkt enn alle pinebenkens kvaler. Imot hvem er det at han fører sine hærskarer? Mindre imot Perser-kongen enn imot Kristus.

Makrina.

Tror du dette forferdelige om ham?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, Makrina, det går mer og mer opp for meg at det er oss, slaget skal ramme. Alle de nederlag, han har lidd i Antiokia, all den motstand, han har møtt, alle de ydmykelser og skuffelser, han har måttet døye for sin ugudelige ferd, det tenker han alt sammen å dekke over med glemsel ved et seierrikt krigstog. Og det vil lykkes ham. En stor seier vil utslette alt hint. Menneskene er ikke annerledes; de ser retten i lykken, og under makten bøyer de fleste seg.

Makrina (peker ut til venstre).

Nye skarer! Utellelige, uten opphør –

En underfører (slår ham med sin kjepp).

Opp med deg, du late hund!

Makrina (iler til).

O, slå ham ikke!

Soldaten.

La dem slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (kommer).

Atter opphold! – Nå, det er ham. Kan han virkelig ikke mer?

Underføreren.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, herre; han faller hvert øyeblikk.

Makrina.

O, vær tålmodig! Hvem er denne ulykkelige? – Se her; sug saften av disse frukter. – Hvem er han, herre?

Høvedsmannen Ammian.

En Kappadokier, – en av de villfarende, som var med å skjende Venus-templet i Antiokia.

Makrina.

O, en av hine blodvitner –!

Høvedsmannen Ammian.

Prøv å reise deg, Agathon! Jeg ynkes over dette menneske. De revset ham voldsommere, enn han kunne tåle. Han har ikke vært ved sin forstand siden.

Agathon (reiser seg).

Jeg kan godt tåle det. Og jeg er fullt ved min forstand, herre! Slå, slå, slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (til underføreren).

Fremad; her er ikke tid å spille.

Underføreren (til soldatene).

Fremad; fremad!

Agathon.

Babylonios falt; – snart skal den babyloniske horkarl falle. Zaitas løve ble felt; – felles skal verdens kronede løve!

Høvedsmannen Ammian (til Basilios og Makrina.)

Dere selsomme mennesker; – dere farer vill og øver dog det gode. Takk, at dere har kveget de utmattede; og gid keiserens tarv tillot at jeg turde handle så mildt imot deres brødre, som jeg gjerne ville.

Basilios fra Cæsaræa.

Gud være med deg, du edle hedning!

Makrina.

Hvem mon denne mann var?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg kjente ham ikke.

O, se, se, – der er han selv!

Makrina.

Keiseren? Er det keiseren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, det er ham.

Keiser Julian (til sine ledsagere).

Ei, hva trett? Skulle en hests fall bringe meg til å stanse? Eller skulle det være mindre sømmelig å gå til fots, enn å bestige et ringere dyr? Trett! Min stamfader har utsagt at det bør seg en keiser å dø stående. Jeg sier at det bør seg en keiser, i hans hele liv – ikke bare i dødsstunden – å vise en etterfølgelsesverdig utholdenhet; jeg sier – – Ah, ved himmelens store lys, ser jeg ikke der for mine øyne Cæsaræeren Basilios!

Basilios fra Cæsaræa (bøyer seg dypt).

Din ringe tjener, o mektigste herre!

Keiser Julian.

Ja, det skal jeg tro! Du tjener meg i sannhet godt, Basilios!

Så dette er altså det landhus, der er kommet i så stort ry ved de brev, som utgår herfra. Man taler rundt i alle land mer om dette hus, enn man taler om læresalene, skjønt jeg hverken har skyet flid eller møye for å bringe dem på fote igjen.

Ikke sant, – denne kvinne er sikkerlig din søster Makrina?

Basilios fra Cæsaræa.

Så er det, herre!

Keiser Julian.

Du er en skjønn kvinne, og ung ennå. Og dog har du, som jeg hører, gitt avkall på livet.

Makrina.

Herre, jeg har gitt avkall på livet for å komme til rett å leve.

Keiser Julian.

Akk, jeg kjenner såre godt deres villfarelser. Dere sukker etter det, som ligger hinsides og hvorom dere intet med visshet vet; dere speker deres kjød; dere undertrykker alle menneskelige lyster. Og dog sier jeg dere at dette kan være en forfengelighet, så godt som enhver annen.

Basilios fra Cæsaræa.

Tro ikke, herre, at jeg er blind for den fare, som ligger i forsakelsen. Jeg vet vel at min venn Gregor har rett når han skriver at han trøster seg til å være eneboer med hjertet uten å være det med legemet. Og jeg vet også at denne grove kledning lite båder min sjel, ifall jeg regner meg det til fortjeneste å bære den.

Men slik føler jeg det ikke. Dette tilbaketrukne liv fyller meg med en usigelig lykke; det er alt. Hine ville brytninger, som verden opplever i denne tid, trer meg ikke her for øye i sin uskjønnhet. Her fornemmer jeg mitt legeme oppløftet i bønnen, og min sjel renset ved en tarvelig levemåte.

Keiser Julian.

O, min nøysomme Basilios, jeg tror dog du ettertrakter noe mer. Hvis man har sagt sant, så har din søster her forsamlet om seg en hop unge kvinner, hvilke hun opplærer etter sitt forbilde. Og du selv har jo, likesom din galileiske mester, kåret deg tolv lærlinger. Hva er din akt med dem?

Basilios fra Cæsaræa.

Å sende dem ut til alle land for å styrke våre brødre i striden.

Keiser Julian.

Ja så! Utrustet med alle veltalenhetens våpen sender du din hær imot meg. Og hvor har du denne veltalenhet, denne skjønne greske kunst fra? Du har den fra våre læresaler. Og med hvilken rett besitter du den? Du har listet deg som en speider inn i vår leir for å utforske, hvor vi sikrest kan rammes. Og nå nytter du denne kunnskap til vår største skade!

Vet du vel, Basilios, at jeg ikke er tilsinns å tåle denne usømmelighet lenger? Jeg vil slå dere dette våpen ut av hendene. Hold dere til Matteus og Lukas og andre slike uhøvlede bokskrivere. Men dere skal ikke heretter få lov til å fortolke våre gamle diktere og heller ikke våre gamle visdomslærere; for jeg akter det ubillig at dere suger kunnskap og fordel av disse kilder, på hvis sannhet dere slett ingen tro har. Likevis skal det forbys alle galileiske lærlinger å komme i våre læresaler; for hva vil de vel der? Frastjele oss vår kunst for å bruke den imot oss selv.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, jeg har allerede før hørt dette selsomme forsett omtale. Og jeg må gi Gregor medhold når han skriver at du ikke har noen utelukkende rett til den greske lærdom, ei heller til den greske talekunst. Jeg må gi ham medhold når han sier at du jo bruker bokstavskriften, som dog er oppfunnen hos Egypterne, og at du ifører deg purpuret, skjønt det først kom i bruk hos folkene i Tyros.

Ja, herre, – mer enn det. Du underkaster deg land og gjør deg til hersker over folkeslag, hvis språk du ikke forstår og hvis seder du ikke kjenner. Og det har du rett til. Men den samme rett, du har i den synlige verden, den samme rett har han, som du kaller galileeren, i den usynlige –

Keiser Julian.

Nok om dette! Jeg vil ikke oftere høre slikt. Dere taler som om der gaves to verdensherskere, og med den innvending prøver dere å stanse meg på alle mine veier. O, dere latterlige! Dere stiller en død imot en levende. Men dere skal snart få vite, hvordan det henger sammen. Det skrift imot dere, som jeg lenge har arbeidet på, det må dere ikke tro at jeg har lagt til side under krigens sysler. Tenker dere kanskje at jeg tilbringer mine netter med å sove? Ah, dere forregner dere! For «Skjegg-hateren» høstet jeg bare spott, – og det selv hos dem, som kunne hatt besynderlig gagn av å legge seg visse sannheter på hjerte. Men det skal ingenlunde avskrekke meg. Eller skulle det sømme seg for en mann med kjepp i hånden å vike tilbake for en flokk gjøende hunder? – Hvorfor smilte du, kvinne? Hva var det du lo av?

Makrina.

Hvorfor, o herre, ivrer du så sterkt imot en, som du kaller død?

Keiser Julian.

Ah, jeg skjønner! Du vil dermed si at han lever.

Makrina.

Jeg vil dermed si at du, o mektige herre, i ditt hjerte føler at han visselig lever.

Keiser Julian.

Jeg? Hva nå! Jeg skulle føle –?

Makrina.

Hva er det, du hater og forfølger? Ikke ham men din tro på ham. Og lever han ikke i ditt hat og i din forfølgelse, slik, som han lever i vår kjærlighet?

Keiser Julian.

Jeg kjenner deres vridne talemåter. Dere galileere sier et og mener dermed et annet. Og slikt kaller dere for talekunst! O, dere middelmådige ånder! Hvilken dårskap! Jeg skulle føle at den korsfestede Jøde lever? O, hvilken sunken tid, der kan la seg nøye med slikt! Men menneskene er ikke bedre nå til dags. Galskap regnes for visdom. Hvordan har ikke jeg i usigelig mange netter våket og gransket for å finne tingenes rette grunn? Men hvor er de, som følger meg etter? Mange priser min tale; men få eller ingen lar seg overtyde.

Dog, sannelig, enden er ikke ennå. Der skal komme noe over dere som en overraskelse. Dere skal fornemme, hvor alt det spredte streber hen, for å ene seg i et. Dere skal erfare at alt det, som dere nå forakter, det har herligheten i seg, – og det kors, som dere henger deres fortrøstning på, det vil jeg tømre om til en stige for ham, som dere ikke kjenner.

Makrina.

Og jeg sier deg, keiser, at du ikke er annet enn en svøpe i Guds hånd, – en svøpe, som må slå oss for våre synders skyld. Ve oss, at dette skulle komme! Ve oss, at vi, splidaktig og kjærlighetsløst, vek av fra den rette vei!

Der var ingen konge mer i Israel. Derfor slo Herren deg med vanvidd, at du skulle tugte oss.

Hvilken ånd har han ikke formørket, for at den skulle rase imot oss! Hvilket blomstrende tre har han ikke kvistet av til ris for våre skyldtyngede skuldre!

Varsler mante deg, og du aktet dem ikke. Røster kalte deg, og du hørte dem ikke. Hender skrev sin ildskrift på veggen for deg, og du strøk skriften ut uten å tyde den.

Keiser Julian.

Basilios, – jeg skulle gjerne ha kjent denne kvinne før i dag.

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, Makrina!

Makrina.

Ve meg at jeg fikk se disse skinnende øyne! Engel og slange, enet til et; den frafalnes lengsel og fristerens list på en gang! O, hvordan har våre brødre og søstre kunnet bære seiershåpet høyt i denne utsendings nærhet? I ham er en større. Ser du det ikke, Basilios, – i ham vil Gud Herren slå oss til døden.

Keiser Julian.

Du har sagt det!

Makrina.

Ikke jeg!

Keiser Julian.

Første vunne sjel!

Makrina.

Vik fra meg!

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, – kom!

Keiser Julian.

Bli her! – Anatolos, slå vakt om dem! – Det er min vilje at dere skal følge hæren, – både dere og deres lærlinger, – ynglinger og kvinner.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, det kan du ikke ville.

Keiser Julian.

Det er ikke klokt å etterlate festninger i ryggen. Se, jeg slår ut med min hånd og demper denne brennende pileregn, som dere har utgytt fra hint lille landhus.

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei, herre, – denne voldsgjerning –

Makrina.

Akk, Basilios, – her eller hist – alt er ute!

Keiser Julian.

Står der ikke skrevet at dere skal gi keiseren, hva keiserens er? Jeg bruker alle hender på dette tog. Dere kan pleie mine syke og sårede. Derved tjener dere galileeren til like; og holder dere dette ennå for en plikt, så råder jeg dere å nytte tiden. Han har ikke lenge igjen.

Makrina.

Synkende sol over hjemmet; synkende håp og synkende verdens lys! O, Basilios, at vi skulle oppleve å se natten.

Basilios fra Cæsaræa.

Lyset er.

Keiser Julian.

Lyset blir. Ryggen mot aftenrøden, galileere! Øyet mot øst, mot øst, hvor Helios drømmer. Sannelig, jeg sier dere, dere skal se jordens solkonge.

Hærføreren Nevita.

Se nå, om ikke keiseren valgte det rette. Her står vi uten sverdslag på fiendens grunn; ingen har gjort oss overgangen over flodene stridig; ikke så mye som en eneste persisk rytter er å øyne.

Krigsøversten Jovian.

Nei, herre, ad denne vei har fienden visselig ikke ventet oss.

Hærføreren Nevita.

Du sier dette, som om du ennå holdt fast ved at valget av denne vei var uklokt.

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre, det er fremdeles min mening at vi heller skulle slått inn på en nordligere retning. Der kunne vi støttet vår venstre fløy til Armenien, som er oss vennlig sinnet, og hentet alt fornødent underhold fra dette overflødige landskap. Men her? Hemmet i vår fremgang av de tunge lastskip. Rundt om oss en øde slette, nesten en ørken – – Ah, keiseren kommer. Jeg vil gå; han er meg ikke nådig i denne tid.

Keiser Julian.

Slik ser vi keiser-riket vokse. Hvert skritt, jeg trer imot øst, flytter rikets grense.

Denne jord er min! Jeg er i riket, ikke utenfor. – Nå, Priskos –?

Visdomslæreren Priskos.

Uforliknelige keiser, ditt bud er utført. Hva du så underfullt drømte, har vi latt opplese for alle hærens avdelinger.

Keiser Julian.

Vel, vel. Og hva virkning lot min drøm til å øve på soldatene?

Visdomslæreren Kytron.

Noen priste deg med glad røst og kalte deg den guddommelige; andre derimot –

Visdomslæreren Priskos.

Disse andre var galileere, o Kytron!

Visdomslæreren Kytron.

Ja, ja, de fleste andre var galileere; og disse slo seg for sitt bryst og utstøtte høye klagerop.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke bli stående ved dette. De brystbilder av meg, som jeg har latt forferdige for å oppstille dem i de byer, jeg kommer til å undertvinge, de skal oppreises rundt omkring i leiren ved alle bord, hvor skattmestrene utdeler krigsfolkets lønning. Lamper skal tennes ved siden av bildene, et fyrfat med velluktende røkelse skal brenne foran, og hver soldat skal, idet han går frem for å motta sin lønn, kaste noen røkelsekorn på ilden.

Livlegen Oribases.

Min nådigste keiser, tilgi meg, men – er det rådelig?

Keiser Julian.

Hvorfor ikke rådelig? Jeg forbauses over min Oribases.

Visdomslæreren Priskos.

Akk, herre, du må vel forbauses! Skulle det ikke være rådelig å –?

Visdomslæreren Kytron.

Skulle ikke en Julian turde våge, hva mindre guddommelige menn har våget?

Keiser Julian.

Jeg finner også at det vågeligste her ville være å legge dølgsmål på de gåtefulle makters rådslagninger. Er det kommen så vidt at de guddommelige nedlegger sin makt i jordiske hender, – hvilket vi av mange tegn tør slutte å være tilfellet, – så ville det i sannhet være høyst utakknemlig å fordølge slikt. Det er under så farefulle forhold, som disse, ingenlunde likegyldig om soldatene yter sin dyrkelse til den urette, da de dog skulle påkalle en helt annen.

Jeg sier deg, Oribases, og jeg sier dere andre, – om der ellers finnes noen annen her, som slik vil avstikke grenser for den keiserlige makt, – at just dette ville være den virkelige ugudelighet, og at jeg derfor nødes til å ivre derimot.

Har ikke allerede Platon forkynt den sannhet, at bare en gud kan herske over menneskene? Hva mente han med dette utsagn? Svar meg på det, – hva mente han? Langt være det fra meg å ville påstå, at Platon – denne for øvrig makeløse vismann, – dermed, likesom i en spådom skulle ha siktet til noe enkelt menneske, selv ikke det ypperste. Men jeg tenker, vi alle har vært vitne til de forstyrrelser, som flyter av at den høyeste makt likesom kløves og deles på flere hender.

Nok om dette. Jeg har allerede påbudt at de keiserlige bilder skal stilles til skue i leiren.

Ah, hva søker du så ilsomt, Eutherios?

Husmesteren Eutherios.

Opphøyede keiser, denne Antiokier er utsendt fra statholderen Alexandros og bringer deg et brev, som han sier er viktig.

Keiser Julian.

Ah, la dog se! Lys hit!

Keiser Julian.

Kan dette være mulig! Lys bedre! Ja, det står der; – og her –; hva nå? – Dette går i sannhet over alt, hva jeg kunne tenkt meg!

Hærføreren Nevita.

Slemme nyheter fra vesterlandene, herre?

Keiser Julian.

Nevita, si meg, hvor lang tid bruker vi for å nå frem til Ktesifon?

Hærføreren Nevita.

Det kan umulig gjøres på kortere tid enn tretti dager.

Keiser Julian.

Det må gjøres på kortere tid! Tretti dager! En hel måned! Og imens vi kryper frem her, skulle jeg la disse rasende –

Hærføreren Nevita.

Du vet selv, herre, vi må for skipenes skyld følge alle flodens krumninger. Strømmen er strid, og dessuten både grunn og steinet. Jeg holder det for ugjørlig å nå hurtigere frem.

Keiser Julian.

Tretti dager! Og deretter skal staden inntas, – Perser-hæren skal slås på flukt, – freden skal sluttes. Hvor lang tid vil ikke alt dette kreve? Og enda var der noen iblant dere, som dårligere foreslo meg å gjøre en enn lengre omvei. Ha-ha, man pønsker på min undergang!

Hærføreren Nevita.

Herre, vær trygg; toget skal fremmes av all makt.

Keiser Julian.

Det gjøres vel nødig. Kan dere tenke dere, hva Alexandros melder? Galileernes vanvidd overstiger alle grenser siden min avreise. Og dette uvesen økes dag for dag. De skjønner at min seier i Persien vil dra deres utryddelse etter seg; og med hin skamløse Gregor som hovedmann står de nå, lik en fiendtlig hær, i ryggen på meg; i de frygiske egner forberedes hemmelige ting, som ingen rett kan få rede på –

Hærføreren Nevita.

Hva vil det si, herre? Hva tar de seg for?

Keiser Julian.

Hva de tar seg for? Ber, prediker, synger, forkynner verdens ytterste dag. O, var det enda ikke annet; – men de river våre tilhengere med seg og drar dem inn i sitt opprørske forbund. I Cæsaræa har menigheten kåret dommeren Eusebios til biskop, – Eusebios, en udøpt mann, – og denne forvillede har mottatt et slikt kall, som til og med er ugyldig etter deres egne kirkelover.

Dog, dette er langt ifra det verste. Verre, verre, tifold verre er det at Athanasios er kommen tilbake til Alexandria.

Hærføreren Nevita.

Athanasios?

Visdomslæreren Priskos.

Hin gåtefulle biskop, som forsvant i ørken for seks år siden?

Keiser Julian.

Et kirkemøte fordrev ham for hans usømmelige ivers skyld. Galileerne var føyelige under min formann.

Ja, vil dere tenke dere, – nå er denne rasende svermer kommen tilbake til Alexandria. Hans inntog var lik en konges; landeveien var belagt med tepper og grønne palmegrener. Og hva skjedde deretter? Hva tror dere vel? Samme natt brøt et opprør ut blant galileerne. Georgios, deres rettmessige biskop, denne rettsindige og velvillige mann, hvem de beskyldte for lunkenhet i troen, er blitt myrdet, levende sønderrevet i stadens gater.

Hærføreren Nevita.

Men, herre, hvor kunne det komme så vidt? Hvor var dog statholderen Artemios?

Keiser Julian.

Du må vel spørre hvor Artemios var. Jeg skal si deg det. Artemios er gått over til galileerne! Artemios er selv med væpnet hånd trengt inn i Serapeion, hint verdens herligste tempel, – har sønderslått bildestøttene, – har plyndret altrene og ødelagt hine umådelige bokskatter, som vi just i denne villfarende og vankundige tid hadde så høylig bruk for, og som jeg ville begråte, lik en av døden bortrykket venn, dersom min harme tillot meg å utgyte tårer.

Visdomslæreren Kytron.

Sannelig, dette går over all forestilling!

Keiser Julian.

Og ikke å kunne nå disse elendige for å tugte dem! Å måtte være vitne til at slike utskeielser griper videre og videre om seg! – Tretti dager, sier du! Hvi nøler man? Hvi slår man leir? Hvi sover man? Vet ikke mine hærførere, hva her står på spill? Vi må holde rådslagning. Når jeg tenker på, hva den makedoniske Alexander utrettet i tretti dager –

Krigsøversten Jovian.

Vredes ikke, herre, at jeg trer deg for øyne; men denne fremmede –

Keiser Julian.

En persisk kriger!

Perseren (kaster seg ned på jorden).

Ingen kriger, du mektige!

Krigsøversten Jovian.

Han kom våpenløs jagende til hest over sletten og meldte seg ved forpostene –

Keiser Julian.

Så er dine landsmenn i nærheten?

Perseren.

Nei, nei!

Keiser Julian.

Men hvor kommer du så fra?

Perseren (slår sine klær til side).

Se disse armer, du jordens hersker, – blodige av rustne lenkeringer. Føl denne flåede rygg, – sår i sår. Jeg kommer fra pinebenken, herre!

Keiser Julian.

Ah, – du er flyktet fra kong Sapores?

Perseren.

Ja, du veldige, du, som vet alt! Jeg stod høyt i nåde hos kong Sapores inntil jeg, dreven av redsel ved din nærmelse, dristet meg til å forutsi ham at denne krig ville volde hans undergang. Vet du, herre, hvordan han har lønnet meg? Min hustru ga han til pris for sine bueskyttere fra bergene; mine barn lot han selge som slaver; alle mine eiendommer lot han sine tjenere dele imellom seg; meg selv lot han pine i ni dager. Derpå bød han meg ride ut og dø som et dyr på slettene.

Keiser Julian.

Og hva vil du meg?

Perseren.

Hva jeg vil deg etter denne medfart? Jeg vil hjelpe deg å ødelegge min forfølger.

Keiser Julian.

Ah, du pinte mann, – hva kan du hjelpe?

Perseren.

Jeg kan feste vinger ved dine krigsfolks ankler.

Keiser Julian.

Hva vil du si med det? Reis deg, og si meg, hva du mener.

Perseren (reiser seg).

Der var ingen i Ktesifon, som tenkte at du ville velge denne vei –

Keiser Julian.

Det vet jeg.

Perseren.

Nå er det ikke noen hemmelighet lenger.

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Dere Persere vet intet om mine hensikter.

Perseren.

Herre, du, hvis visdom stammer fra ilden og solen, du vet godt at mine landsmenn nå kjenner dine hensikter. Du har satt over flodene på dine skip; disse skip, flere enn tusen i tallet, og ladede med alle hærens fornødenheter, skal trekkes opover Tigris, og hæren skal rykke frem jevnsides med skipene.

Keiser Julian.

Utrolig –!

Perseren.

Når skipene er komne Ktesifon så nær som mulig, – hvilket vil si to dagsreiser fra staden, – da vil du gå løs på denne, omringe den og tvinge kong Sapores til å overgi seg.

Keiser Julian (ser seg om).

Hvem har forrådt oss?

Perseren.

Dette forehavende står nå ikke lenger til å utføre. Mine landsmenn har i all hast bygget steindemninger i flodsengen, og på dem vil dine skip strande.

Keiser Julian.

Menneske, vet du, hva det koster deg, i fall du ikke taler sannhet?

Perseren.

Mitt legeme er i din vold, du mektige! Taler jeg ikke sannhet, så står det deg fritt for å la meg brenne levende.

Keiser Julian (til Nevita).

Floden lukket! Der vil kreves uker for å gjøre den farbar igjen.

Hærføreren Nevita.

I fall det kan gjøres, herre! Slike redskaper fattes –

Keiser Julian.

Og dette skulle møte oss nå, – nå, da det gjelder å seire med all hastighet!

Perseren.

Du verdens hersker, jeg har sagt deg at jeg kan skjenke din hær vinger.

Keiser Julian.

Tal! Vet du noen kortere vei?

Perseren.

Hvis du lover meg, etter seieren, å skaffe meg min ranede eiendom tilbake og dessuten en ny hustru av høy byrd, så kan jeg –

Keiser Julian.

Jeg lover deg alt; bare tal – tal!

Perseren.

Legger du veien tvers over slettene, da kan du på fire dager stå utenfor Ktesifons murer.

Keiser Julian.

Glemmer du bergryggen hinsides slettene?

Perseren.

Herre, har du aldri hørt tale om hin selsomme snevring mellom bergene?

Keiser Julian.

Jo, jo, en kløft; «Arimans gate» kalles den. Er det sant at en slik finnes?

Perseren.

Jeg red gjennom Arimans gate for to dager siden.

Keiser Julian.

Nevita!

Hærføreren Nevita.

I sannhet, herre, hvis så er –

Keiser Julian.

Underfulle hjelp i nøden –!

Perseren.

Men vil du frem ad hin vei, du veldige, da er ingen tid å spille. Den persiske hær, som var trukken sammen i de nordlige landskaper, den er nå kalt tilbake for å stenge bergkløftene.

Keiser Julian.

Vet du det med visshet?

Perseren.

Nøler du, vil du selv erfare det.

Keiser Julian.

Hvor mange dager bruker dine landsmenn for å nå dit hen?

Perseren.

Fire dager, herre!

Keiser Julian.

Nevita, vi må stå hinsides kløftene innen tre dager!

Hærføreren Nevita (til Perseren.)

Er det gjørlig for oss å nå kløftene på tre dager?

Perseren.

Ja, store kriger, det er gjørlig, hvis dere tar denne natt til hjelp.

Keiser Julian.

Leiren skal brytes av! Ingen søvn; ingen hvile nå. Innen fire dager – høyst fem – må jeg stå for Ktesifon. – Hva tenker du på? Ah, jeg vet det.

Hærføreren Nevita.

Flåten, herre!

Keiser Julian.

Ja, ja, ja, flåten.

Hærføreren Nevita.

Kommer Perser-hæren en dag senere til kløftene enn vi, så vil den – om den enn ikke kan tilføye deg annen skade – vende seg vestover imot dine skip –

Keiser Julian.

– gjøre et umåtelig bytte til å forlenge krigen med –

Hærføreren Nevita.

Kunne vi etterlate tjue tusen mann ved skipene, så ville de være sikrede –

Keiser Julian.

Hva tenker du på! Tjue tusen? Nesten tredjedelen av alt våpenført mannskap. Hvor var så den stridsmakt, hvormed jeg skulle seire? Splittet, spredt, delt. Ikke en eneste mann kan jeg avse til slikt øyemed.

Nei, nei, Nevita; men der turde vel gis et tredje middel –

Hærføreren Nevita (viker tilbake).

Min store keiser –!

Keiser Julian.

Flåten må hverken falle i Persernes hender eller volde oss mannespille. Der gis et tredje valg, sier jeg! Hvi nøler du? Hvi uttaler du det ikke?

Hærføreren Nevita (til Perseren).

Vet du om borgerne i Ktesifon har forråd på korn og olje?

Perseren.

I Ktesifon er overflødige forråd av alle slags.

Keiser Julian.

Og har vi først staden inne, så ligger hele det rike landskap åpent for oss.

Perseren.

Borgerne vil åpne sine porter for deg, herre! Jeg er ikke den eneste, som hater kong Sapores. De vil reise seg imot ham og falle deg til fote, hvis du kommer uventet over dem, i forferdelsens velde, og med all din samlede makt.

Keiser Julian.

Just det; just det.

Perseren.

Brenn skipene, herre!

Hærføreren Nevita.

Ah!

Keiser Julian.

Hans hat ser, mens din troskap famler, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Min troskap så, herre; men den våndet seg ved det, den så.

Keiser Julian.

Er ikke disse skip som en lenke om vår fot? Vi har levnetsmidler for fire fulle dager i leiren. Det er godt at soldatene ikke tynges for mye. Og hva tjener så skipene til? Vi har ingen floder mer å sette over –

Hærføreren Nevita.

Herre, hvis det virkelig er din vilje –

Keiser Julian.

Min vilje, – min vilje? O, i en aften som denne – uværsfull og stormende –; hvorfor kunne ikke et lyn slå ned og –

Mystikeren Maximos (kommer ilsomt fra venstre).

Du solens utkårne sønn, – hør, hør!

Keiser Julian.

Ikke nå, min Maximos!

Mystikeren Maximos.

Intet er viktigere enn dette. Du må høre meg!

Keiser Julian.

I lykkens og visdommens navn, så tal, min broder!

Mystikeren Maximos (drar ham til side og sier dempet).

Du vet, jeg har forsket og gransket, både i bøker og gjennom varsler, for å komme etter utfallet av dette krigstog.

Keiser Julian.

Jeg vet at du intet har kunnet forutsi meg.

Mystikeren Maximos.

Varslene talte og skriftene samstemte med dem. Men svaret, som alltid kom igjen, var så selsomt, at jeg måtte tro, jeg hadde forregnet meg.

Keiser Julian.

Men nå –?

Mystikeren Maximos.

Da vi dro ut fra Antiokia skrev jeg til Rom for å rådføre meg med de sibyllinske bøker –

Keiser Julian.

Ja, ja –!

Mystikeren Maximos.

I denne time er svaret kommet; en brevdrager fra statholderen i Antiokia har brakt det.

Keiser Julian.

Ah, Maximos, – og det lyder –?

Mystikeren Maximos.

Det lyder som alt, hva varsler og skrifter har sagt meg; og nå tør jeg tyde det. Gled deg, min broder, – du er usårlig i denne kamp.

Keiser Julian.

Utsagnet, – utsagnet?

Mystikeren Maximos.

De sibyllinske bøker sier: «Julian skal vokte seg for de frygiske egner».

Keiser Julian (viker tilbake).

De frygiske –? Ah, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Hvi ble du blek, min broder?

Keiser Julian.

Si meg, dyrebare lærer, – hvordan tyder du dette svar?

Mystikeren Maximos.

Er mer enn en uttydning tenkelig? De frygiske egner? Hva har du i Frygien å gjøre? I Frygien, – et landskap, som ligger avsides, langt bak deg, og hvor du aldri har nødig å sette din fot? Ingen fare truer deg, du lykkelige, – det er meningen.

Keiser Julian.

Dette gåtesvar har en tvefoldig mening. Ingen fare truer meg i kampen – men fra hint fjerne landskap. –

Nevita; Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre –?

Keiser Julian.

I Frygien altså? Alexandros skriver om løndomsfulle ting, der forberedes i Frygien. Det er engang blitt forutsagt at galileeren skal komme igjen –

Brenn skipene, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre, er det din faste ufravikelige vilje –?

Keiser Julian.

Brenn dem! Nøl ikke. Der truer oss lønnlige farer bakved.

(til en av høvedsmennene.)

Gi nøye akt på denne fremmede. Han skal tjene oss til veiviser. Kveg ham med spise og drikke, og la ham hvile godt ut.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, jeg bønnfaller deg, – bygg ikke for sikkert på en slik overløpers utsagn.

Keiser Julian.

Aha, – du tykkes rystet, min galileiske rådgiver! Alt dette er nok ikke etter ditt sinn. Kanskje vet du mer, enn du skjøtter om å si.

Gå, Nevita, – og brenn skipene!

Keiser Julian.

Forrædere i min egen leir! Vent, vent, – jeg skal vel komme til bunns i disse underfundigheter.

Hæren skal bryte opp! Gå, Jovian, og sørg for at fortroppen rykker ut innen en time. Perseren kjenner veien. Gå!

Krigsøversten Jovian.

Som du byr, min høye keiser!

Mystikeren Maximos.

Du brenner flåten? Sikkerlig har du store ting isinde.

Keiser Julian.

Jeg skulle vite om den makedoniske Alexander hadde våget dette?

Mystikeren Maximos.

Visste Alexander, hvor faren truet?

Keiser Julian.

Sant; sant! Jeg vet det. Alle seierbringende makter er i forbund med meg. Varsler og tegn utfolder sin hemmelighetsfulle kunnskap til fromme for mitt rike.

Sies det ikke om galileeren, at åndene kom og tjente ham? – Hvem tjener åndene nå?

Hva ville galileeren si, hvis han var usynlig tilstede iblant oss?

Mystikeren Maximos.

Han ville si: det tredje rike er nær.

Keiser Julian.

Det tredje rike er kommet, Maximos! Jeg føler at verdens Messias er levende i meg. Ånden er blitt kjød, og kjødet ånd. Alt skapt ligger innenfor min vilje og min velde.

Se, se, – hist fyker de første gnister i været. Luene slikker i tauverket og i de tette masteklynger.

Tenn; tenn!

Mystikeren Maximos.

Vinden aner din vilje. Den vokser og tjener deg.

Keiser Julian (byr med knyttet hånd).

Bli storm! Mer vestlig! Jeg vil det!

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Nådigste herre, – tillat at jeg varer deg ad. Der er utbrutt en farefull uro i leiren.

Keiser Julian.

Jeg tåler ingen uro mer. Hæren skal rykke frem.

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, min keiser, – men de gjenstridige galileere –

Keiser Julian.

Galileerne? Hva de?

Høvedsmannen Fromentinos.

Da skattmestrene nylig skulle utdele lønning til soldatene, hadde de oppstillet ditt høye bilde foran lønningsbordene –

Keiser Julian.

Slik skal det stedse skje heretter.

Høvedsmannen Fromentinos.

Det pålagdes hver mann, alt som han gikk frem, å kaste noe røkelse i fyrfatene –

Keiser Julian.

Nå ja, ja?

Høvedsmannen Fromentinos.

Mange av de galileiske soldater gjorde det uten å tenke videre derved; men andre vegret seg –

Keiser Julian.

Hva! De vegret seg?

Høvedsmannen Fromentinos.

I førstningen, herre; men da skattmestrene forestilte dem at det var en gammel skikk, som igjen skulle innføres og som ikke hadde noe med det guddommelige å skaffe –

Keiser Julian.

Aha; hva så?

Høvedsmannen Fromentinos.

– så falt de til føye og gjorde, som man bød dem.

Keiser Julian.

Ser dere vel; de falt til føye!

Høvedsmannen Fromentinos.

Men siden, herre, smilte våre egne ad dem og spottet og sa ubetenksomt at nå gjorde de best i å utslette korsets og fiskens tegn, som de pleier å innriste på armene; for nå hadde de dyrket den guddommelige keiser.

Keiser Julian.

Ja, ja! Og galileerne?

Høvedsmannen Fromentinos.

De brøt ut i høye klager – –; hør, hør, herre; det er umulig å tale dem til rette.

Keiser Julian.

Disse rasende! Opprørskhet til det siste. De vet ikke at deres mesters makt er brutt.

En soldat.

Kristus døde for meg, og jeg svek ham!

En annen soldat.

O, du straffende Herre i himmelen, slå meg; jeg har dyrket falske guder!

Soldaten Agathon.

Djevelen på keisersetet har drept min sjel! Ve, ve, ve!

Andre soldater (avriver blytegnene, som de bærer om halsen).

Vi vil ikke tjene avguder!

Atter andre.

Gudsfornekteren er ikke vår hersker! Vi vil hjem! Hjem!

Keiser Julian.

Fromentinos, grip disse avsindige! Hugg dem ned!

Førere og soldater (skrekkslagne).

Flåten brenner!

Keiser Julian.

Ja, flåten brenner! Og mer enn flåten brenner. På dette røde veltende bål brenner den korsfestede galileer til aske; og den jordiske keiser brenner med galileeren. Men opp av asken stiger – lik hin vidunderlige fugl – jordens gud og åndens keiser i en, i en, i en!

Flere stemmer.

Vanvidd har slått ham!

Hærføreren Nevita (kommer fra venstre).

Det er fullbrakt.

Krigsøversten Jovian (ilsomt fra leiren).

Sluk, sluk, sluk!

Keiser Julian.

Brenn, brenn!

Høvedsmannen Ammian (fra leiren.)

Herre, du er forrådt! Hin persiske overløper var en bedrager –

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Hvor er han?

Høvedsmannen Ammian.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

Forsvunnen, som en skygge –

Hærføreren Nevita.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

De, som ledsaget ham, utsier at han ble likesom borte mellom hendene på dem.

Høvedsmannen Ammian.

Hans hest er også borte fra innhegningen, hvor den stod; den fremmede må være flyktet inn over slettene.

Keiser Julian.

Sluk brannen, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Umulig, min keiser!

Keiser Julian.

Sluk, sluk! Det skal være mulig!

Hærføreren Nevita.

Intet er umuligere. Alle landtau er overhugne; alle skip driver ned på de brennende vrak.

Fyrst Hormisdas (kommer frem mellom teltene).

Forbannelse over mine landsmenn! O, herre, at du kunne lytte til denne renkefulle.

Rop fra leiren.

Flåten brenner! Skilte fra hjemmet! Døden foran oss!

Soldaten Agathon.

Avgud, avgud, – by stormen tie; by luene dø!

Krigsøversten Jovian.

Stormen vokser. Ilden er som et rullende hav –

Mystikeren Maximos (hvisker).

Vokt deg for de frygiske egner.

Keiser Julian (roper til hæren).

La flåten brenne! Innen syv dager skal dere brenne Ktesifon.

FEMTE HANDLING.

Visdomslæreren Kytron.

Er det ikke ufattelig at dette krigsråd kan vare så lenge?

Visdomslæreren Priskos.

Ja, i sannhet, man skulle mene, her var bare to ting å velge imellom: å rykke frem eller rykke tilbake.

Visdomslæreren Kytron.

Dette er ikke til å bli klok på. –

Si meg, gode Anatolos, hvorfor i gudenes navn rykker vi ikke frem?

Visdomslæreren Priskos.

Ja, hvorfor engster man oss og gjør holdt her midt i ørken?

Livvaktsføreren Anatolos.

Ser dere den dirrende luft nede i himmelbrynet både i nord, øst og syd?

Visdomslæreren Kytron.

Ja vel, ja vel; det er heten –

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er sletten, som brenner.

Visdomslæreren Priskos.

Hva sier du! Brenner sletten?

Visdomslæreren Kytron.

Spøk dog ikke så uhyggelig, gode Anatolos! Si oss – hva er det?

Livvaktsføreren Anatolos.

Sletten brenner, sier jeg. Hist ute, hvor ørken hører opp, har Perserne tent ild i gresset. Vi kan ikke komme noen vei før jordbunnen er avkjølet.

Visdomslæreren Kytron.

O, er ikke dette forferdelig? Hvilke barbarer! Å gripe til desslike midler –!

Visdomslæreren Priskos.

Men så er der jo intet valg. Uten levnetsmidler, uten vann –; hvorfor går vi ikke tilbake?

Livvaktsføreren Anatolos.

Over Tigris og Eufrat?

Visdomslæreren Kytron.

Og flåten brent! Hvordan føres dog denne krig? O, at dog ikke keiseren tenker mer på sine venner! Hvordan skal jeg komme hjem igjen?

Livvaktsføreren Anatolos.

Du, som vi andre, venn!

Visdomslæreren Kytron.

Som dere andre? Som dere andre! Ja, det er en god tale. Med dere er det en annen sak. Dere er krigsmenn. Det er deres kall å utholde visse besværligheter, som jeg slett ikke er vant til. Jeg har ikke fulgt med keiseren for å døye så mye ondt. Her pines jeg av mygg og giftfluer; – se, hvordan mine hender ser ut!

Visdomslæreren Priskos.

Til visse er vi ikke kommen her for dette. Vi påtok oss å følge hæren for å avfatte lovtaler over de seire, som keiseren aktet å vinne. Hvor er der blitt av disse seire? Hva har man utrettet i de seks møysommelige uker siden flåtens brann? Man har ødelagt noen forlatte byer av det usleste slag. Man har fremvist i leiren noen fanger, som fortroppene skulle ha tatt. Jeg vet riktignok ikke i hvilke slag det skulle være skjedd! Og jeg synes også at hine fanger så likere ut til å være oppsnappede hyrder og bønder –

Visdomslæreren Kytron.

Og så at man kunne brenne flåten! Sa jeg ikke straks at dette ville bli en kilde til ulykker?

Livvaktsføreren Anatolos.

Det hørte jeg dog ikke.

Visdomslæreren Kytron.

Hva? Sa jeg det ikke? Hørte ikke du, o Priskos, at jeg sa det?

Visdomslæreren Priskos.

Jeg vet sannelig ikke, venn; men jeg vet at jeg selv til ingen nytte ivret imot dette ulykksalige foretak. Ja, jeg kan si at jeg har vært imot det hele krigstog på denne årstid. Hvilken overilelse! Hvor har dog keiseren hatt sine øyne? Er det den samme helt, der fektet så overmåte heldig ved Rhin-strømmen? Skulle man ikke tro at han var slått med blindhet eller med en åndelig sykdom?

Livvaktsføreren Anatolos

Hyss, hyss; – hva tale er det?

Visdomslæreren Kytron.

Ja, det var visst nok lite sømmelig sagt av vår Priskos. Men heller ikke jeg kan nekte at jeg sporer en sørgelig mangel på visdom i flere av den kronede visdomselskers senere handlinger. Hvor overilet, å stille sitt bilde opp i leiren og la seg dyrke, som om han var en gud! Hvor uklokt, så åpenbart å håne hin selsomme lærer fra Nazareth, hvilken dog må sies å råde over en særdeles makt, der ellers kanskje kunne kommet oss alle til gode under disse farefulle omstendigheter.

Ah, der kommer Nevita selv. Nå får vi høre –

Hærføreren Nevita (drar legen til side).

Si meg ærlig, Oribases, – er der noe iveien med keiserens sinn?

Livlegen Oribases.

Hvor faller du på det, herre?

Hærføreren Nevita.

Hvordan skal jeg ellers tyde hans atferd?

Livlegen Oribases.

O, min elskede keiser –!

Hærføreren Nevita.

Oribases, du må ikke dølge noe for meg.

Visdomslæreren Kytron (nærmer seg).

O, tapre hærfører, hvis det ikke er påtrengende –

Hærføreren Nevita.

Siden, siden!

Livlegen Oribases (til Nevita).

Vær rolig, herre! Der skal ikke skje noen ulykke. Eutherios og jeg har lovet hverandre å holde øye med ham.

Hærføreren Nevita.

Ah, du vil da vel ikke dermed si at –?

Livlegen Oribases.

Siste natt var han nær ved å forkorte sitt liv. Lykkeligvis kom Eutherios tilstede –; o, tal ikke til noen om det!

Hærføreren Nevita.

Slipp ham ikke av syne.

Visdomslæreren Priskos (nærmer seg).

Det ville være oss en stor trøst å erfare, hva krigsrådet –?

Hærføreren Nevita.

Tilgi; jeg har viktige ting å skjøtte.

Krigsøversten Jovian (innad).

Skal skje, min nådige keiser!

Visdomslæreren Kytron.

Ah, høyst fortreffelige Jovian! Nå? Er tilbaketoget besluttet?

Krigsøversten Jovian.

Jeg vil ikke råde noen å kalle det et tilbaketog.

Visdomslæreren Kytron.

O, disse krigsmenn! En visdomselskers sinnsro gjelder intet for dem. Ah!

Keiser Julian (til visdomslærerne).

Gled dere nå, mine venner! Nå vil snart alt bli godt.

Visdomslæreren Kytron.

Akk, velsignede herre, har du funnet en utvei?

Keiser Julian.

Vi har utveier nok, Kytron; det gjelder bare å velge den beste. Nå vil vi endre noe ved hærens fremrykning –

Visdomslæreren Priskos.

O, priset være din klokskap!

Keiser Julian.

Dette tog imot øst, – det leder ikke til noe.

Visdomslæreren Kytron.

Nei, nei, det er visst!

Keiser Julian.

Nå går vi mot nord, Kytron!

Visdomslæreren Kytron.

Hva, herre, – imot nord?

Visdomslæreren Priskos.

Altså ikke vestover?

Keiser Julian.

Ikke vestover. Langt fra ikke vestover. Det ville ha sin vanskelighet for flodenes skyld. Og Ktesifon må vi la ligge til senere. Uten skipene kan vi ikke tenke på å ta staden. Det var galileerne, som voldte dette med skipsbrannen; jeg har merket et og annet.

Hvem tør kalle det et tilbaketog, at jeg går nordover? Hva vet dere om mine hensikter? Perser-hæren står et sted i det nordlige; det er vi nå temmelig visse på. Har jeg først slått Sapores –; det skal gjøres av i et slag –; i Persernes leir vil vi finne umåtelige forråd –

Når jeg fører Perser-kongen som fange gjennom Antiokia og de andre steder, så skulle jeg dog se om ikke borgerne faller meg til fote.

Kristne soldater (drar syngende over sletten).

Keiser Julian (følger dem med øynene).

Galileerne synger alltid. Sanger om død og sår og smerte. Hine kvinner, jeg tok med som sykepleiersker, – de har gjort oss mer skade enn gagn. De har lært soldatene selsomme sanger, hvilke jeg ikke før har hørt.

Dog vil jeg ikke heretter straffe noen for slikt. Det leder bare til dess større forvillelse. Vet du, Priskos, hva der hendte med de opprørske, som nylig nektet å vise de keiserlige bilder den skyldige ærefrykt?

Visdomslæreren Priskos.

Nylig, herre?

Keiser Julian.

Da jeg, for å inngyte likesinnede en gagnlig skrekk, ville la noen av disse mennesker avlive, så trådte den eldste frem og bad, under høye gledesrop, om å måtte få lov til å dø først. – Ser du, Priskos, – da jeg i går erfarte dette –

Visdomslæreren Priskos.

I går? O herre, du feiler. Dette er skjedd for førti dager siden.

Keiser Julian.

Så lenge? Ja, ja, ja! Hebreerne måtte vandre førti år i ørken. Alle de gamle måtte utdø. Der måtte vokse opp en ny slekt; men den – merk dere det – den slapp inn i det land, som var dem alle lovet.

Husmesteren Eutherios.

Det er høyt på dagen, herre; – vil du ikke tenke på måltidet?

Keiser Julian.

Ikke ennå, min Eutherios! Kjødets spekelse tør være til gagn for alle mennesker.

Ja, jeg sier dere, vi må legge vinn på å bli en ny slekt. Jeg kan ikke gjøre noe med dere, slik, som dere nå er. Vil dere ut av ørken, så må dere vandre i et rent levnet. Se til galileerne. Vi kunne lære visse ting av de mennesker. Der gis ingen nødlidende og hjelpeløse iblant dem; de lever som brødre og søstre innbyrdes, – og mest nå, da deres gjenstridighet har tvunget meg til å tugte dem. Disse galileere, skal dere vite, har noe i hjertet, som jeg høylig skulle ønske at dere ville beflitte dere på. Dere kaller dere etterfølgere av Sokrates, av Platon, av Diogenes. Er der noen av dere, som ville gå glad i døden for Platons skyld? Mon vår Priskos ville ofre sin venstre hånd for Sokrates? Mon Kytron ville for Diogenes la sitt øre avhugge? Dere gjorde det sannelig ikke! Jeg kjenner dere, dere kalkede graver! Gå fra mine øyne; – jeg kan ikke bruke dere!

Keiser Julian.

Hvor selsomt! Hvor er det ikke i sin dypeste grunn ufattelig? Oribases, – kan du forklare meg denne gåte?

Livlegen Oribases.

Min keiser, – hvilken gåte mener du?

Keiser Julian.

Med tolv ringe menn, fiskere, uvitende mennesker, grunnla han dette.

Livlegen Oribases.

O herre, disse tanker avkrefter deg.

Keiser Julian.

Og hvem er det, som har holdt det sammen til denne dag? Kvinner og ukyndige for største delen –

Livlegen Oribases.

Ja, ja, herre; men nå vil snart en lykkelig vending av krigstoget –

Keiser Julian.

Meget sant, Oribases; så snart lykken har vendt seg, så vil alt bli godt. Tømmermannssønnens rike faller innen føye tid; det vet vi nok. Så mange år, som året har dager, så lenge skal han herske; og nå har vi jo –

Husmesteren Eutherios.

Min elskede herre, ville ikke et bad gjøre deg godt?

Keiser Julian.

Mener du det? – Du kan gå, Eutherios! Gå, gå! Jeg har noe å tale med Oribases.

Keiser Julian.

Har Eutherios fortalt deg noe denne morgen?

Livlegen Oribases.

Nei, herre!

Keiser Julian.

Har han ikke fortalt deg om noe fra i natt –?

Livlegen Oribases.

Nei, min keiser, – slett intet. Eutherios er meget taus.

Keiser Julian.

Skulle han fortelle deg noe, så må du ikke tro det. Det er ingenlunde gått slik til, som han sier. Det er ham selv, som står meg etter livet.

Livlegen Oribases.

Han, – din gamle trofaste tjener!

Keiser Julian.

Jeg vil holde øye med ham.

Livlegen Oribases.

Det vil jeg også.

Keiser Julian.

Vi vil begge to holde øye med ham.

Livlegen Oribases.

Herre, jeg tror du har nytt ringe søvn i natt.

Keiser Julian.

Ja.

Livlegen Oribases (vil tale men besinner seg).

Keiser Julian.

Vet du, hvorav det kom, at jeg ikke fikk sove?

Livlegen Oribases.

Nei, min keiser!

Keiser Julian.

Seierherren fra den mulviske bro var hos meg.

Livlegen Oribases.

Den store Konstantin?

Keiser Julian.

Ja. I de siste netter har jeg ikke hatt ro for denne skygge. Han kommer litt etter midnatt og går ikke bort før henimot morgenstunden.

Livlegen Oribases.

Herre, det er fullmånen; den har alltid øvet en selsom virkning på ditt sinn.

Keiser Julian.

Etter de gamles mening pleier desslike syner – – Hvor blir dog Maximos av? Men hines mening er ingenlunde å bygge på. Vi ser jo, de har faret vill i så mangt og mye. Selv hva de forteller om gudene tør vi ikke ubetinget tro. Ikke heller om skyggene og de makter for øvrig, som råder for menneskenes velferd. Hva vet vi om disse makter? Vi vet intet, Oribases, – fraregnet deres lunefullhet og ubestandighet, for hvilke egenskaper vi har temmelig sikre vitnesbyrd.

Jeg skulle ønske, Maximos ville komme. – –

Her? Det er jo ikke her at det faretruende uvær trekker opp. Det skulle jo være i de frygiske egner –

Livlegen Oribases.

Hvilke egner, herre, – og hvilket uvær?

Keiser Julian.

O, intet – intet.

Hærføreren Nevita (kommer fra høyre side av sletten).

Nå, min keiser, er hæren satt i gang –

Keiser Julian.

Nordover?

Hærføreren Nevita (stusser).

Forstår seg, herre!

Keiser Julian.

Ja, vi skulle dog ventet til Maximos –

Hærføreren Nevita.

Hva skal det si, min keiser? Her er intet å vente etter. Vi står uten levnetsmidler; spredte fiendtlige rytterhoper viser seg allerede både i øst og i syd –

Keiser Julian.

Ja, ja, vi må frem, – nordover. Nå kommer Maximos straks. Jeg har latt de etruskiske spåmenn hente fra baktroppen; de skal ennå engang forsøke – – Noen Magere har jeg også fått fatt på, og de sier seg å være vel forfarne i de kaldeiske hemmeligheter. Våre egne prester tar varsler på ni forskjellige steder –

Hærføreren Nevita.

Herre, hvordan varslene enn faller ut, så sier jeg deg, vi må frem. Soldatene er ikke lenger å stole på; de skjønner godt, vår eneste redning er å nå de armeniske berg.

Keiser Julian.

Dit vil vi, Nevita, – hvordan så varslene faller ut. Men det er dog en stor trygghet å vite at man handler likesom etter samråd med hine uutgrunnelige makter, der, når de vil, kan gripe så overordentlig dypt inn i et menneskes skjebne.

Hærføreren Nevita (går fra ham og sier kort og bydende).

Anatolos, ta keiserens telt ned!

Keiser Julian.

Alle varsler har i disse førti dager vært ulykkespående; og det viser just at man tør sette lit til dem; for i all denne tid er vår sak bare lite fremmet. Men ser du vel, min Oribases, – nå, da jeg har et nytt foretagende for øye –

Ah, Maximos!

Mystikeren Maximos (kommer inne fra sletten).

Hæren er alt underveis, herre; stig til hest!

Keiser Julian.

Varslene – varslene?

Mystikeren Maximos.

Ei, hva – varslene! Spør ikke om varslene.

Keiser Julian.

Tal! Jeg vil vite, hva de har svart.

Mystikeren Maximos.

Alle varsler tier.

Keiser Julian.

De tier?

Mystikeren Maximos.

Jeg var hos prestene; offerdyrenes innvoller ga intet tegn. Jeg var hos de etruskiske gjøglere; fuglens flukt og skrik sa dem intet. Hos Magerne var jeg også; deres skrifter hadde intet svar å gi. Og jeg selv –

Keiser Julian.

Du selv, min Maximos?

Mystikeren Maximos.

Nå kan jeg si deg det. Jeg har i denne natt gransket stjernenes stilling. De forkynte meg intet, Julian!

Keiser Julian.

Intet. – Taushet – taushet, som om solskiven var i ferd med å formørkes. Alene! Ingen bro mer mellom meg og åndene.

Hvor er du nå, du hvite seilskinnende flåte, som kom og gikk i dagglans og som bar bud mellom jord og himmel?

Flåten er brent. Også denne flåte er brent. O, alle mine skinnende skip.

Eller hva, Maximos, – hva tror du om dette?

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på deg.

Keiser Julian.

Ja, ja, – gjør det!

Mystikeren Maximos.

Verdensviljen har nedlagt sin velde i din hånd; derfor tier den.

Keiser Julian.

Slik vil vi tyde det. Og vi får handle deretter, – skjønt vi helst kunne ønsket at – – Denne taushet! Å stå så helt alene.

Dog gis der andre, som også må sies å stå nesten alene. Galileerne. De har bare den ene gud; og en gud er jo dog nesten ingen gud.

Hvordan går det da til at vi daglig ser disse mennesker – –?

Livvaktsføreren Anatolos (der imidlertid har latt teltet nedta).

Min keiser, nå må du stige til hest; jeg tør ikke lenger la deg tilbake her.

Keiser Julian.

Ja, nå vil jeg stige til hest. Hvor har dere min gode Babylonios? Se så; med sverdet i hånden –

Kom, dere dyrebare venner!

Makrina og kvinnene (synger utenfor til venstre).

En av soldatene (lyttende).

Hyss! Hører dere? Der borte synger de galileiske kvinner.

En annen soldat.

De synger som ugler og natteravner.

En tredje soldat.

Da ville jeg dog gjerne være hos dem. Det er tryggere hos galileerne enn hos oss. Galileernes gud er sterkere enn våre.

Den første soldat.

Keiseren har fortørnet gudene, det er saken. Hvor kunne han falle på å sette seg i gudenes sted?

Den tredje soldat.

Det er verre at han har fortørnet galileernes gud. Vet dere ikke, det sies for ganske sikkert at han og hans heksemester en av de siste netter har skåret buken opp på en svanger kvinne for å ta varsler av hennes innvoller?

Den første soldat.

Ja, men jeg tror ikke på det. I alle fall har det ikke vært noen gresk kvinne; det må ha vært en barbarkvinne.

Den tredje soldat.

Det sies at galileernes gud tar seg av barbarene også; og hvis så er, så kommer det til å gå ut over oss.

Den annen soldat.

Å hva, – keiseren er en stor kriger.

Den første soldat.

Kong Sapores skal også være en stor kriger.

Den annen soldat.

Tror du det er hele Perser-hæren, vi har for oss?

Den første soldat.

Noen sier, det skal bare være fortroppen; ingen vet det så nøye.

Den tredje soldat.

Jeg skulle ønske jeg var over hos galileerne.

Den første soldat.

Vil du også falle fra?

Den tredje soldat.

Der faller jo så mange fra. I de siste dager har –

Den første soldat (roper ut i mørket).

Stå – stå! Hvem kommer der?

En røst.

Venner fra forpostene!

Den annen soldat.

Ho-ho; en, som har villet løpe bort.

En av de kommende.

Nei, han er gått fra vidd og samling.

Soldaten Agathon.

Jeg er ikke fra vidd og samling. O, for Guds store barmhjertighets skyld, – slipp meg løs!

Soldaten fra forpostene.

Han sier, han vil drepe et dyr med syv hoder.

Soldaten Agathon.

Ja, ja, ja, det vil jeg. O, slipp meg dog løs! Ser dere dette spyd? Vet dere, hva det er for et spyd? Med dette spyd vil jeg drepe dyret med de syv hoder, og så får jeg min sjel igjen. Kristus har selv lovet meg det. Han var hos meg i natt.

Den første soldat.

Det er hunger og tretthet, som har gjort ham forstyrret.

En av de kommende.

Til leiren med ham; der kan han sove ut.

Soldaten Agathon.

Slipp meg! O, dere skulle vite, hva dette er for et spyd!

Den tredje soldat.

Hva kunne han mene med det dyr?

Den første soldat.

Det er galileiske hemmeligheter. De har så mye slikt imellom seg.

Husmesteren Eutherios.

Ser du ham ikke?

Livlegen Oribases.

Nei. – Ah, soldater! – Si meg, gode venner, gikk noen her forbi?

Den første soldat.

Ja, en tropp spydkastere.

Livlegen Oribases.

Godt, godt! Men ingen andre? Ingen av de høye herrer? Ingen av hærførerne?

Soldatene.

Nei, ingen.

Livlegen Oribases.

Altså ikke her! O, Eutherios, hvor kunne du –?

Husmesteren Eutherios.

Ja, hva kunne jeg –? Hva kunne jeg –? Mine gamle øyne hadde ikke lukket seg på tre netter –

Livlegen Oribases (til soldatene).

Dere må hjelpe oss å søke. Jeg krever det i overførerens eget navn. Spred dere mellom trærne; og finner dere noen av de fornemme herrer, så meld det ved vaktilden der borte.

Soldatene.

Skal skje, herre!

Keiser Julian.

Hyss! Kom frem, Maximos! De så oss ikke.

Mystikeren Maximos (fra samme side).

Oribases var den ene av dem.

Keiser Julian.

Ja, ja; både han og Eutherios holder øye med meg. De bilder seg nok inn at – – Har ingen av dem sagt deg noe?

Mystikeren Maximos.

Nei, min Julian! Men hvorfor vekker du meg? Og hva vil du her i den mørke natt?

Keiser Julian.

Jeg vil være ene med deg for siste gang, min elskede lærer!

Mystikeren Maximos.

Ikke for siste gang, Julian!

Keiser Julian.

Se dette sorte vann. Tror du – hvis jeg uten spor forsvant fra jorden, og mitt legeme aldri fantes, og ingen fikk vite, hvor jeg var blitt av – tror du at det sagn da ville utbre seg at Hermes var kommen til meg og hadde ført meg bort, og at jeg var tatt opp i gudenes samfunn?

Mystikeren Maximos.

Den tid er nær, da menneskene ikke behøver å dø for å leve som guder på jorden.

Keiser Julian.

Jeg fortæres av hjemve, Maximos, – av hjemve etter lyset og solen og alle stjerner.

Mystikeren Maximos.

O, jeg besverger deg, – tenk ikke på sørgelige ting. Perser-hæren står like over for deg. I morgen vil det komme til et slag. Du vil seire –

Keiser Julian.

Jeg – seire? Du vet ikke hvem der var hos meg for en time siden.

Mystikeren Maximos.

Hvem var hos deg?

Keiser Julian.

Jeg var fallen i søvn på mitt leie i teltet. Da ble jeg vekket ved at et sterkt rødlig skinn likesom skar igjennom mine lukkede øyelokk. Jeg så i været og skimtet en skikkelse, der stod i teltet. Den hadde over issen et langt klede, som falt ned til begge sidene, så ansiktet var fritt.

Mystikeren Maximos.

Kjente du denne skikkelse?

Keiser Julian.

Det var det samme ansikt, jeg så i lyset hin natt i Efesos for mange år siden, – hin natt, da vi holdt symposion med de to andre.

Mystikeren Maximos.

Rikets ånd.

Keiser Julian.

Siden har den vist seg for meg en gang i Gallien, – ved en leilighet, som jeg ikke gidder tenke på.

Mystikeren Maximos.

Talte den?

Keiser Julian.

Nei. Det lot som den ville tale; men den talte ikke. Den stod ubevegelig og så på meg. Dens ansikt var blekt og fordreiet. Med et slo den med begge armene kledet sammen om hodet, tilhyllet sitt ansikt og gikk ut tvers gjennom teltveggen.

Mystikeren Maximos.

Det avgjørende står for døren.

Keiser Julian.

Ja, det står visselig for døren.

Mystikeren Maximos.

Ikke forsagt, Julian! Den villende seirer.

Keiser Julian.

Og hva vinner den seirende? Er det møyen verd å seire? Hva har den makedoniske Alexander, hva har Julius Cæsar vunnet? Grekere og Romere taler om deres ry med kjølig beundring, – mens den annen, galileeren, tømmermannssønnen, sitter som kjærlighetens konge i varme troende menneskehjerter.

Hvor er han nå? – Er han virksom annetsteds etter den tid, da hint gikk for seg på Golgata?

Jeg drømte nylig om ham. Jeg drømte at jeg hadde lagt hele jorden under meg. Jeg bød at galileerens minne skulle være utslettet på jorden; og så var det utslettet. – Da kom åndene og tjente meg, og bandt vinger til mine skuldre, og jeg svinget meg ut i det endeløse rom, til jeg festet min fot på en annen jord.

Det var en annen jord enn min. Dens runding var større, den hadde et gulere lysskjær, og flere måneskiver dreiet seg om den.

Da så jeg ned på min egen jord, keiserens jord, som jeg hadde gjort galileer-løs, – og jeg fant at alt, hva jeg hadde gjort, var såre godt.

Men se, min Maximos, – da kom et tog forbi meg på den fremmede jord, hvor jeg stod. Der var krigsmenn og dommere og bødler i spissen, og gråtende kvinner fulgte toget. Og se – midt i den langsomt skridende skare gikk galileeren lys levende og bar et kors på ryggen. Da ropte jeg til ham og sa: hvor hen, galileer? Men han vendte sitt ansikt imot meg, smilte, nikket langsomt og sa: til hovedpannestedet!

Hvor er han nå? Om hint på Golgata ved Jerusalem bare var en landsby-gjerning, øvet, likesom under en gjennomreise, i en ledig stund? Om han går og går, og lider og dør og seirer om igjen fra den ene jord til den annen?

O, om jeg kunne legge verden øde! Maximos, – gis der ingen gift, ingen fortærende ild, der kan legge det skapte øde, som det var på hin dag, da den ensomme ånd svevde over vannene?

Mystikeren Maximos.

Jeg hører larm fra vaktpostene. Kom, Julian –

Keiser Julian.

Å tenke seg at der skal følge århundre på århundre, og at der i dem alle skal leve mennesker, vitende at det var meg, som bukket under, og ham, som seiret!

Jeg vil ikke bukke under! Jeg er ung; jeg er usårlig; – det tredje rike er nær –

Der står han!

Mystikeren Maximos.

Hvem? Hvor?

Keiser Julian.

Ser du ham? Hist mellom trestammene, – i krone og purpurkåpe –

Mystikeren Maximos.

Det er månen, som spiller i vannet. Kom – kom, min Julian!

Keiser Julian (går truende imot synet).

Vik for meg! Du er død. Ditt rike er ute. Av med gjøglerkåpen, tømmermanns-sønn!

Hva gjør du der? Hva er det du tømrer? – Ah!

Husmesteren Eutherios (fra venstre).

Alle guder være prisede! – Oribases, – hit, hit!

Keiser Julian.

Hvor ble han av?

Livlegen Oribases (fra venstre).

Er han der?

Husmesteren Eutherios.

Ja. – O, min høyt elskede keiser!

Keiser Julian.

Hvem var det, som sa: jeg tømrer keiserens kiste?

Livlegen Oribases.

Hva mener du, herre?

Keiser Julian.

Hvo talte, spør jeg! Hvem var det som sa: jeg tømrer keiserens kiste?

Livlegen Oribases.

Følg med til teltet, jeg besverger deg!

Mystikeren Maximos.

Krigsrop! Perserne overfaller oss –

Husmesteren Eutherios.

Forpostene er alt i full kamp!

Livlegen Oribases.

Fienden er i leiren! Ah, herre, du er våpenløs –

Keiser Julian.

Jeg vil ofre til gudene.

Mystikeren Maximos.

Hvilke guder, du dåre? Hvor er de, – og hva er de?

Keiser Julian.

Jeg vil ofre til denne eller hin. Jeg vil ofre til mange. En eller annen må dog høre meg. Jeg vil anrope noe utenfor meg og over meg –

Livlegen Oribases.

Her er ikke et øyeblikk å spille –!

Keiser Julian.

Ah, – så dere den brennende fakkel bak skyen? Den tentes og sluknet i samme stund. Et bud fra åndene! Et skinnende skip mellom himmel og jord! – Mitt skjold; mitt sverd!

Mystikeren Maximos. (roper).

Keiser, keiser, – kjemp ikke i denne natt!

Høvedsmannen Ammian.

Rett så! Inn på dem! Stikk dem ned! Gi dem ikke tid til å skyte!

Hærføreren Nevita (med følge fra høyre).

Godt kjempet, Ammian!

Høvedsmannen Ammian.

O, herre, hvorfor kommer ikke rytterne til hjelp?

Hærføreren Nevita.

Det er umulig. Perserne har elefanter foran i rekken. Den blotte lukt gjør hestene sky. Stikk – stikk! Nedenfra, venner, – under brystplatene!

Visdomslæreren Kytron (i nattklær, belesset med bøker og papirruller fra høyre).

O, at jeg skulle komme midt inn i disse redsler!

Hærføreren Nevita.

Har du sett keiseren, venn?

Visdomslæreren Kytron.

Ja, men han enser meg ikke. O, jeg ber ydmykst om en avdeling krigsknekter, som kan beskytte meg!

Hærføreren Nevita (til sine ledsagere).

De viker. Skjoldbærerne skal rykke frem.

Visdomslæreren Kytron.

Du hører meg ikke, herre! Det er høyst viktig at jeg ikke kommer til skade; mitt skrift «Om sinnsro under vanskelige forhold» er ikke ferdig –

Hærføreren Nevita (som før).

Perserne har fått forsterkning på høyre hånd. De trenger frem igjen.

Visdomslæreren Kytron.

Trenger de frem? O, denne blodige mordlyst! En pil! Den hadde nær truffet meg! Hvor uvørent de skyter; ingen akt for liv og lemmer!

Hærføreren Nevita.

Kampen står. Det går hverken frem eller tilbake.

Hei, høvedsmann, – har du sett keiseren?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre; han kjemper i spissen for de hvitkledte ryttere.

Hærføreren Nevita.

Ikke såret?

Høvedsmannen Fromentinos.

Han synes usårlig. Piler og kastespyd bøyer av, hvor han viser seg.

Høvedsmannen Ammian (roper tilbake fra kamptrengselen.)

Til hjelp; vi kan ikke holde det lenger!

Hærføreren Nevita.

Frem, min kjekke Fromentinos!

Høvedsmannen Fromentinos (til soldatene).

Tett sammen, og inn på dem, Grekere!

Livvaktsføreren Anatolos (med noen folk fra høyre).

Er ikke keiseren her?

Hærføreren Nevita.

Keiseren! Skal ikke du svare for keiseren?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hans hest ble skutt under ham – der oppstod en umåtelig trengsel; det var umulig å komme frem til ham –

Hærføreren Nevita.

Ah, tror du han er kommen til skade?

Livvaktsføreren Anatolos.

Nei, jeg tror det ikke. Der ble ropt at han var uskadt, men –

Flere av hærførerens følge.

Der er han! Der er han!

Keiser Julian.

Godt, at jeg fant deg, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Ah, herre, – uten våpenkledning; hvor uforsiktig –!

Keiser Julian.

I disse egner biter intet våpen på meg. Men gå, Nevita; ta hele anførselen; hesten ble skutt under meg og –

Hærføreren Nevita.

Min keiser, så er du dog kommen til skade?

Keiser Julian.

Nei; bare et støt i hodet; litt svimmel. Gå, gå – – Hva er det? Der trenger så mange forunderlige skarer midt inn imellom oss.

Hærføreren Nevita (dempet).

Anatolos, du innestår for keiseren.

Livvaktsføreren Anatolos.

Vær rolig, herre!

Keiser Julian.

Hvor mange av våre tror du der er falne, Anatolos?

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er visst intet ringe antall, herre; men jeg er sikker på at der er falne flere av Perserne.

Keiser Julian.

Ja, ja; men der er dog falne mange, både Grekere og Romere. Tror du ikke?

Livvaktsføreren Anatolos.

Min keiser, du er visselig ikke vel. Ditt ansikt er ganske blekt –

Keiser Julian.

Ser du disse, som ligger der, – noen på ryggen, andre forover med utstrakte armer? De er dog vel alle døde?

Livvaktsføreren Anatolos.

Ja, herre, det er ikke å tvile på.

Keiser Julian.

De er døde, ja! De vet altså intet, hverken om nederlaget i Jerusalem eller om de andre nederlag. – Tror du ikke, Anatolos, at der vil falle mange flere Grekere i dette slag?

Livvaktsføreren Anatolos.

Herre, vi vil håpe, det blodigste arbeid er over.

Keiser Julian.

Der vil falle mange, mange flere, sier jeg! Men det forslår ikke. Hva hjelper det at mange faller? Det kommer dog til etterslekten – –

Si meg, Anatolos, hvordan tror du at keiser Kaligula tenkte seg hint sverd?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvilket sverd, herre?

Keiser Julian.

Du vet, han ønsket seg et sverd, hvormed han i et eneste hugg kunne –

Livvaktsføreren Anatolos.

Hør hærskriket, herre! Nå er jeg sikker på at Perserne viker.

Keiser Julian (lytter).

Hva er det for sang i luften?

Livvaktsføreren Anatolos.

Herre, tillat at jeg henter Oribases; eller ennå bedre, – kom, kom; du er syk!

Keiser Julian.

Det er sang i luften. Kan du ikke høre det?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvis så er, så er det galileerne –

Keiser Julian.

Ja, visst er det galileerne. Ha-ha-ha, de kjemper i våre rekker og ser ikke, hvem der står på den annen side. O, dere dårer til hope! Hvor er Nevita? Hvorfor går han imot Perserne? Ser han ikke at Perserne ikke er de farligste? – Dere forråder meg alle.

Livvaktsføreren Anatolos (sagte til en av soldatene).

Skynd deg til leiren; hent keiserens livlege!

Keiser Julian.

Hvilke myldrende skarer! Tror du de har fått øye på oss, Anatolos?

Livvaktsføreren Anatolos.

Hvem, herre? Hvor?

Keiser Julian.

Ser du dem ikke, – hist – høyt oppe og langt borte! Du lyver! Du ser dem godt.

Livvaktsføreren Anatolos.

Ved de evige guder, det er bare morgenskyene; det er dagen, som bryter frem.

Keiser Julian.

Det er galileerens hærskarer, sier jeg deg! Se, – de i de rødbremmede klær, det er dem, som led bloddøden. Syngende kvinner omringer dem og spinner buestrenger av sitt lange avrevne hår. Barn er i følge med dem og tvinner steinslynger av sine uthaspede tarmer. Brennende fakler –! Hvor tusenfoldige, – hvor talløse! De stevner like hit! Alle ser de på meg; alle går de rett imot meg!

Livvaktsføreren Anatolos.

Det er Perserne, herre! Våre rekker viker –

Keiser Julian.

De skal ikke vike. – Dere skal ikke! Stå fast, Grekere! Stå, stå, Romere! I dag skal vi frigjøre verden!

Livvaktsføreren Anatolos (roper ut til høyre).

Til hjelp! Keiseren er i den ytterste fare!

Keiser Julian (mellom de kjempende).

Jeg ser ham; jeg ser ham! Et lengre sverd! Hvem har et lengre sverd å låne meg?

Fremstormende soldater (fra høyre).

Med Kristus for keiseren!

Soldaten Agathon (blant de kommende).

Med Kristus for Kristus!

Keiser Julian.

Ah!

Soldaten Agathon (roper i trengselen).

Romer-lansen fra Golgata!

Forvirrede rop.

Keiseren! Er keiseren såret?

Keiser Julian (forsøker å reise seg, men faller tilbake og roper):

Du har seiret, galileer!

Mange stemmer.

Keiseren er falt!

Livvaktsføreren Anatolos.

Keiseren er såret! Verg ham – verg ham, i gudenes navn!

Krigsøversten Jovian.

Frem – frem, troende brødre; gi keiseren hva keiserens er!

Vikende soldater (roper ham i møte).

Han er falt! Keiseren er falt!

Krigsøversten Jovian.

Falt! O, hevnens veldige Gud! Frem, frem; Herren vil at hans folk skal leve! Jeg ser himmelen åpen; jeg ser englene med flammende sverd –!

Soldater (fremstormende).

Kristus er iblant oss!

Ammians skarer.

Galileernes gud er iblant oss! Tett om ham! Han er den sterkeste!

Makrina.

Han blør igjen. Jeg må legge bindet fastere.

Livlegen Oribases.

Takk skje deg, du milde kvinne; dine varlige hender kom oss vel tilpass.

Husmesteren Eutherios.

Lever han virkelig ennå?

Livlegen Oribases.

Visst lever han.

Husmesteren Eutherios.

Men han ånder jo ikke.

Livlegen Oribases.

Han ånder dog.

Visdomslæreren Priskos.

Akk, gode høvedsmann, hvordan står sakene derute?

Høvedsmannen Ammian.

Bedre enn her. Er han allerede –?

Visdomslæreren Priskos.

Nei, nei, – ennå ikke. Men er det visst at vi har drevet Perserne tilbake?

Høvedsmannen Ammian.

Ja, fullstendig. Det var krigsøversten Jovian, som slo dem på flukt. Nettopp kom tre fornemme utsendinger fra kong Sapores til leiren for å be om våpenstillstand.

Visdomslæreren Priskos.

Og tror du Nevita går inn på det?

Høvedsmannen Ammian.

Nevita har overgitt anførselen til Jovian. Alle flokker seg om Jovian. Alle ser i ham den eneste redningsmann –

Livlegen Oribases.

Tal sagte; han rører seg.

Høvedsmannen Ammian.

Rører seg? Våkner kanskje til samling? O, om han skulle få oppleve dette!

Husmesteren Eutherios.

Hvilket, Ammian?

Høvedsmannen Ammian.

Både soldater og førere rådslår om valget av den nye keiser.

Visdomslæreren Priskos.

Hva sier du!

Husmesteren Eutherios.

O, hvilken skamløs utålmodighet!

Høvedsmannen Ammian.

Hærens farefulle stilling unnskylder det tildels; og dog –

Makrina.

Han våkner; – han slår øynene opp –

Keiser Julian (ligger en stund stille og ser mildt på de omstående).

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du meg?

Keiser Julian.

Ja, fullkommen, min Oribases.

Livlegen Oribases.

Ligg bare stille.

Keiser Julian.

Ligge stille? Hva minner du meg om? Jeg må opp!

Livlegen Oribases.

Umulig, herre; jeg bønnfaller deg –

Keiser Julian.

Jeg må opp, sier jeg. Hvor kan jeg ligge stille nå? Jeg må slå Sapores fullstendig.

Husmesteren Eutherios.

Sapores er slått, herre! Han har skikket sendebud til leiren for å be om våpenstillstand.

Keiser Julian.

Har han virkelig? Dette er meg såre kjært. – Ham seiret jeg dog altså over.

Men ingen våpenstillstand. Jeg vil slå ham helt til jorden. – Ah, hvor har jeg mitt skjold? Skulle jeg ha mistet skjoldet?

Høvedsmannen Ammian.

Nei, min keiser, – her er både ditt skjold og ditt sverd.

Keiser Julian.

Det er meg i sannhet såre kjært. Mitt gode skjold. Jeg ville nødig vite det i barbarenes hender. Gi meg det på armen –

Makrina.

O, herre, det er deg for tungt nå!

Keiser Julian.

Ah, – du? Du har rett, fromme Makrina; det er litt for tungt. – Legg det foran meg, så jeg kan se det. Hva? Er det deg, Ammian? Holder du vakt hos meg? Hvor er Anatolos?

Høvedsmannen Ammian.

Herre, han er nå salig.

Keiser Julian.

Falt? Den trofaste Anatolos falt for meg! – Salig, sier du? Hm! –

En venn mindre. Akk, min Maximos! – Jeg vil ikke motta Perser-kongens sendebud i dag. De pønsker bare på å spille tiden for meg. Men jeg går ikke inn på noe forlik. Jeg vil forfølge seieren med det ytterste ettertrykk. Hæren skal atter vende seg imot Ktesifon.

Livlegen Oribases.

Ugjørlig nå, herre; tenk på dine sår.

Keiser Julian.

Mine sår vil snart være legte. Ikke sant, Oribases, – lover du meg ikke –?

Livlegen Oribases.

For all ting ro, herre!

Keiser Julian.

Hvilken høyst uheldig hendelse! Og det just nå, da så mange viktige saker strømmer inn på meg. Jeg kan ikke legge disse saker i Nevitas hender. I slikt har jeg ikke tillit hverken til ham eller til de andre; alt dette må jeg selv – Jeg føler meg virkelig noe matt. Høyst fortredelig! – Si meg, Ammian, hva heter hint uhellsvangre sted?

Høvedsmannen Ammian.

Hvilket sted, min nådige keiser?

Keiser Julian.

Hint sted, hvor det persiske kastespyd traff meg.

Høvedsmannen Ammian.

Det kalles etter landsbyen Frygia –

Mystikeren Maximos.

Ah!

Keiser Julian.

Hva kalles –? Hva sa du egnen het?

Høvedsmannen Ammian.

Herre, den heter, etter landsbyen dernede, den frygiske egn.

Keiser Julian.

Ah, Maximos – Maximos!

Mystikeren Maximos.

Bedratt!

Livlegen Oribases.

Min keiser, hva volder deg denne angst?

Keiser Julian.

Intet, – intet. –

Frygia? Ja så? – Nevita og de andre får dog ta sakene i sine hender. Gå, og si dem –

Høvedsmannen Ammian.

Herre, de har nok allerede på dine vegne –

Keiser Julian.

Har de? Ja, ja, så er det godt. –

Verdensviljen har ligget i bakhold etter meg, Maximos!

Makrina.

Ditt sår bryter opp, herre!

Keiser Julian.

O, Oribases, hvorfor ville du dølge det for meg?

Livlegen Oribases.

Hva skulle jeg ville dølge, min keiser?

Keiser Julian.

Jeg må gå bort. Hvi har du ikke sagt meg det før?

Livlegen Oribases.

O, min keiser!

Basilios fra Cæsaræa.

Julian – Julian!

Keiser Julian.

Basilios, – venn, broder, – vi to har levd skjønne dager sammen. – –

Dere skal ikke gråte fordi jeg går fra dere i så ung en alder. Det er ikke stedse et tegn på skjebnemaktenes mishag at de rykker et menneske bort i hans tidlige år. Hva er vel det, å dø? Er det annet, enn å betale sin gjeld til støvets evig vekslende rike? Ingen klager! Elsker vi ikke alle visdommen? Og lærer ikke visdommen oss, at den høyeste lykksalighet er bundet til sjelens liv og ikke til legemets? For så vidt har galileerne rett, selv om –; dog, derom vil vi ikke tale. Hadde livets og dødens makter forundt meg å få et visst skrift ferdig, så tror jeg nok det skulle lyktes meg å –

Livlegen Oribases.

O, min keiser, matter det deg ikke å tale så lenge?

Keiser Julian.

Nei, nei, nei. Jeg føler meg såre lett og fri.

Basilios fra Cæsaræa.

Julian, elskede broder, – har du intet å kalle tilbake?

Keiser Julian.

Jeg vet i sannhet ikke, hva det skulle være.

Basilios fra Cæsaræa.

Angrer du intet, Julian?

Keiser Julian.

Jeg har intet å angre. Den makt, som omstendighetene lagde i min hånd, og som er en utstråling av det guddommelige, den vet jeg med meg selv at jeg har brukt etter beste evne. Jeg har aldri villet forurette noen. Dette krigstog hadde gode og gyldige grunner for seg; og dersom enkelte skulle mene at jeg ikke har fyllestgjort alle forventninger, så bør de billig betenke, at der er en hemmelighetsfull makt utenfor oss, og at denne i vesentlig grad råder for utfallet av de menneskelige foretagender.

Makrina (sagte til Oribases).

O, hør – hør, han drar ånden så tungt.

Livlegen Oribases.

Stemmen svikter ham snart.

Keiser Julian.

Om valget av en etterfølger drister jeg meg ikke til å gi noe råd. – Du, Eutherios, skal skifte mine eiendeler mellom dem, som stod meg nærmest. Jeg etterlater ikke mye; for jeg har alltid holdt for at en rett visdomselsker – –

Hva er det? Går solen allerede ned?

Livlegen Oribases.

Visst ikke, min keiser; det er ennå lys dag.

Keiser Julian.

Selsomt. Jeg synes det ble så mørkt for mine øyne. – –

Ja, visdommen – visdommen. Hold fast ved visdommen, gode Priskos! Men vær stedse rustet imot noe uutgrunnelig utenfor, som – –

Er Maximos gått bort?

Mystikeren Maximos.

Nei, min broder!

Keiser Julian.

Mitt svelg brenner. Kunne dere ikke leske meg?

Makrina.

En drikk vann, herre!

Livlegen Oribases (hvisker til Makrina).

Hans sår blør innvendig.

Keiser Julian.

Gråt ikke. Ingen Grekere skal gråte for meg; jeg stiger til stjernene. – –

Skjønne templer. – Bilder. – Men så langt borte.

Makrina.

Hva taler han om?

Livlegen Oribases.

Jeg vet ikke; jeg tror ikke han er ved sin samling.

Keiser Julian (med lukkede øyne).

Alexander fikk holde sitt inntog – i Babylon. – Jeg vil også – – Skjønne løvkranste ynglinger – dansende piker – – men så langt borte.

Skjønne jord – skjønne jordliv –

O, sol, sol, – hvi bedro du meg?

Livlegen Oribases (etter en stilhet).

Det var døden.

De omstående.

Død – død!

Livlegen Oribases.

Ja, nå er han død.

Rop fra leiren.

Leve keiser Jovian!

Livlegen Oribases.

O, hørte dere dette rop?

Høvedsmannen Ammian.

Krigsøversten Jovian er utropt til keiser.

Mystikeren Maximos (ler).

Galileeren Jovian! Ja – ja – ja!

Livlegen Oribases.

Skjendige hastverk! Ennå før de visste at –

Visdomslæreren Priskos.

Jovian, – denne seierrike helt, som har frelst oss alle! Keiser Jovian er visselig en lovtale verd. Jeg vil dog ikke håpe at hin snedige Kytron allerede –

Basilios fra Cæsaræa.

Glemt, før din hånd er blitt kald. Og for denne skrøpelige herlighet solgte du din udødelige sjel!

Mystikeren Maximos (reiser seg).

Verdensviljen skal stå til regnskap for Julians sjel.

Makrina.

Bespott ikke; skjønt du visselig har elsket denne døde –

Mystikeren Maximos (nærmere ved liket).

Elsket og forlokket ham. – Nei, ikke jeg!

Forlokket som Kain. Forlokket som Judas. – – Deres gud er en ødsel gud, galileere! Han bruker mange sjeler.

Var du heller ikke denne gang den rette, – du nødvendighetens slaktoffer?

Hva er det verd å leve? Alt er spill og lek. – Å ville er å måtte ville.

O, min elskede, – alle tegn bedro meg, alle varsler talte med to tunger, så jeg i deg skimtet forsoneren mellom de to riker.

Det tredje rike skal komme! Menneskeånden skal ta sin arv igjen, – og da skal der tennes røkoffer for deg og for dine to gjester i symposiet.

Makrina (reiser seg blek).

Basilios, – fattet du hedningens tale?

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, – men stort og strålende går det opp for meg at her ligger et herlig, sønderbrutt Herrens redskap.

Makrina.

Ja, i sannhet, et dyrt og dyrebart redskap.

Basilios fra Cæsaræa.

Kristus, Kristus, – hvor var ditt folk, at det ikke så ditt åpenbare råd? Keiser Julian var oss et tuktens ris – ikke til død men til oppreisning.

Makrina.

Utvelgelsens hemmelighet er forferdelig. Hva vet vi –?

Basilios fra Cæsaræa.

Står det ikke skrevet: der eltes kar til vanære og kar til forherligelse?

Makrina.

O, broder, la oss ikke tenke denne avgrunn til bunns.

Villfarende menneskesjel, – måtte du fare vill, da skal det visselig regnes deg til gode på hin store dag, når den veldige kommer i skyen for å si dommen over de levende døde og over de døde levende! – –