Keiser Julian, Tredje handling — Keiser og Galileer

Tredje handling

Keiser og Galileer

ANNEN HANDLING.

(En stor forhall i keiserens palass i Antiokia. Åpen inngang i bakgrunnen; på den venstre vegg er en dør, som fører inn til de indre værelser.)

(På et opphøyet sete i forgrunnen til høyre sitter keiser Julian omgitt av sitt hoff. Dommere, talere, diktere og lærere, iblant disse læreren Hekebolios, sitter på lavere seter nedenfor ham. Lenet opp imot veggen, nær ved utgangen, står en mann, kledd som kristen prest; han skjuler ansiktet i sine hender og synes hensunket i bønn. En stor forsamling av stadens borgere fyller hallen. Ved utgangsdøren står vakt; likeså ved døren til venstre.)

Keiser Julian (taler til de forsamlede).

Så stor fremgang har gudene forundt meg. Knapt en eneste stad har jeg nærmet meg på min reise, uten at jo galileere i hele hoper har strømmet meg i møte på landeveien, jamrende over sine villfarelser og givende seg inn under de guddommelige makters varetekt. Hva er spotternes dårlige adferd å regne imot dette? Er ikke spotterne nærmest å ligne med hunder, der i sin uvitenhet hyler opp imot måneskiven? Dog vil jeg ikke nekte at det har fortørnet meg å erfare at enkelte av denne stads innbyggere har latt falle hånlige ord om den levevis, som jeg har innskjerpet Kybeles, den gode gudinnes, prester å føre. Burde ikke ærefrykten for så opphøyet en guddom frita hennes tjenere for å gjøres til gjenstander for spott? Jeg tilroper hine dumdristige mennesker: er dere barbarer, ettersom dere ikke vet, hvem Kybele er? Skal jeg være nødt til alvorlig å minne dere om at dengang det romerske herredømme truedes så hardt av hin puniske feltherre, hvis grav jeg for ikke lang tid siden har sett i Libyssa, – da ga den kumeiske Sibylle det råd å ta Kybeles billedstøtte ut av templet i Pessinos og føre det til Rom? Hva nå presternes levemåte vedkommer, da har noen oppholdt seg over at det er blitt dem forbudt å spise røtter og alt, hva der gror langsetter jorden, mens det tillates dem å nyte urter og frukter, som har sin vekst i høyden. O, dere høyst vankundige, – jeg ynker dere, at dere ikke fatter dette! Kan da menneskets ånd nære seg av det, der kryber langs jorden? Lever ikke sjelen av alt det, som higer oppad imot himmelen og imot solen? Disse ting vil jeg ikke vidløftigere omtale i dag. Hva mer derom er å si, det vil dere erfare av et skrift, som jeg arbeider på i mine våkende netter, og som jeg håper om føye tid skal bli forelest både i læresalene og på torvene.

(han reiser seg.)

Og hermed, mine venner, hvis ingen har noe ytterligere å foredra –

En borger (trenger seg frem).

O, nådigste keiser, la meg ikke gå uhørt!

Keiser Julian (setter seg atter).

Visst ikke, min venn! Hvem er du?

Borgeren.

Jeg er kornhandleren Medon. O, herre, hvis ikke min kjærlighet til deg, du opphøyede og guddommelige –

Keiser Julian.

Frem med din sak, mann!

Medon.

Jeg har en nabo, Alites, som nå i mange år har skadet meg på alle tenkelige måter; han handler nemlig også med korn og går meg på den skammeligste vis i næringen –

Keiser Julian.

Aha, min gode Medon, du ser dog velnært nok ut.

Medon.

Det er heller ikke dette, allernådigste keiser! O, ved de ærverdige guder, hvem jeg lærer å elske og prise høyere dag for dag, – de fornærmelser, han tilføyer meg, skulle jeg overse; men hva jeg umulig kan tåle –

Keiser Julian.

Han håner dog ikke gudene?

Medon.

Han gjør det, som verre er, – ja, i alle fall det, som er likeså forvovent; han – o, jeg vet knapt om harmen tillater meg å utsi det – han håner deg selv, allernådigste herre!

Keiser Julian.

Så? Hvilke ord har han brukt?

Medon.

Han har slett ingen ord brukt; han har brukt det, som verre er.

Keiser Julian.

Og hva er verre?

Medon.

En purpurfarget kåpe –

Keiser Julian.

Den bærer han? Ei, ei, det er dristig.

Medon.

Ja, du store vingefotede Merkur, når jeg tenker på, hvordan den kåpe ville bekommet ham i din forgjengers tid! Og dette hovmodets kledebon har jeg hver dag for øyne –

Keiser Julian.

Dette kledebon, kjøpt for penger, som kunne vært dine –

Medon.

O, nådigste keiser, – straff denne formastelige mann; la ham utjages av staden; min kjærlighet til vår store opphøyede hersker tillater meg ikke å være vitne til en slik uforskammet anmasselse.

Keiser Julian.

Si meg, gode Medon, hva slags kledningsstykker bærer Alites foruten purpurkåpen?

Medon.

Det husker jeg sannelig ikke, herre; jeg tenker, de vanlige; jeg har bare lagt merke til purpurkåpen.

Keiser Julian.

Altså purpurkåpe og ugarvede såler –

Medon.

Ja, herre; det ser likeså latterlig som uforskammet ut.

Keiser Julian.

Den ting må vi bøte på, Medon!

Medon (lykkelig).

Ah, nådigste herre –!

Keiser Julian.

I morgen tidlig kommer du hit i palasset –

Medon (ennå lykkeligere).

Jeg skal komme ganske tidlig, nådigste keiser!

Keiser Julian.

Du melder deg hos min husmester –

Medon.

Ja, ja, min allernådigste keiser!

Keiser Julian.

Av ham mottar du et par purpurstøvler, stukne med gull –

Medon.

Akk, akk, min gavmilde herre og keiser!

Keiser Julian.

Disse støvler bærer du hen til Alites, ifører ham dem og sier ham at han for all ting må ta dem på hver gang han heretter får i sinde å vise seg i purpurkåpe på gaten ved lys dag –

Medon.

Keiser Julian.

– og når du det har gjort, kan du fortelle ham fra meg at han er en narr, hvis han tror seg hedret ved purpurkåpen uten å eie purpurets makt. – Gå; og kom igjen etter støvlene i morgen!

(Kornhandleren Medon går slukøret bort under borgernes latter; hoffmennene, talerne, dikterne samt de øvrige klapper i hendene og tilroper keiseren bifall.)

En annen borger (trer frem av hopen).

Priset være keiserens rettferdighet! O, hvor denne nidske kornpuger har fortjent å straffes slik! O, hør meg og la din nåde –

Keiser Julian.

Aha; jeg synes, jeg kjenner ditt ansikt. Var ikke du en av dem, som ropte foran min vogn da jeg dro inn i staden?

Borgeren.

Jeg var en av de ivrigste ropere, uforliknelige keiser! Jeg er skatteoppkreveren Malkos. Akk, ta deg av meg! Jeg fører en rettstrette med et ondt og gjerrig menneske –

Keiser Julian.

Og derom kommer du til meg? Gis her ikke dommere –?

Skatteoppkreveren Malkos.

Saken er noe innviklet, høye keiser! Den dreier seg om en mark, som jeg har gitt hin onde mann i forpaktning og som jeg for syv år siden la meg til, da en del av Apostel-kirkens jordegods ble solgt.

Keiser Julian.

Se, se; kirkegods altså?

Malkos.

Redelig ervervet; men nå nekter dette menneske å svare meg avgift, og heller ikke vil han gi eiendommen tilbake, alt under påskudd av at denne mark engang skal ha tilhørt Apollons tempel og, som han sier, urettelig skal være blitt templet fratatt for mange år siden.

Keiser Julian.

Hør, si meg, Malkos, – du er visst en av galileerens tilhengere?

Malkos.

Nådigste keiser, det er en gammel vane i vår slekt å bekjenne Kristus.

Keiser Julian.

Og det sier du slik like til, uten sky?

Malkos.

Min motstander er dristigere enn jeg, herre! Han går ut og inn av sitt hus, som før; han flyktet ikke fra staden da det ryktedes at du ville komme.

Keiser Julian.

Flyktet ikke? Og hvorfor skulle han det, han, en mann, som står på gudenes beste?

Malkos.

Allernådigste keiser, du har uten tvil hørt tale om bokføreren Thalassios?

Keiser Julian.

Hva! Hin Thalassios, som, for å innynde seg hos min forgjenger, mens jeg sto baktalt og faretruet i Gallien, her, i Antiokia, midt på torvet foreslo borgerne at de skulle be keiseren sende dem Cæsar Julians hode!

Malkos.

Herre, det er denne din dødsfiende, som foruretter meg.

Keiser Julian.

Sannelig, Malkos, imot denne mann har jeg likeså stor grunn til klage, som du.

Malkos.

Tifold større, min nådige keiser!

Keiser Julian.

Og hva mener du? Skal vi to slå våre saker sammen og forklage ham på en gang?

Malkos.

O, hvilken overvettes nåde! Jeg tifold lykkelige mann!

Keiser Julian.

Du tifold dårlige! Thalassios går ut og inn av sitt hus som før, sier du? Han er ikke flyktet fra staden ved mitt komme. Thalassios har kjent meg bedre enn du. Vekk med deg, menneske! Når jeg forklager Thalassios for mitt hode, kan du forklage ham for din mark.

Malkos (hendervridende).

Jeg tifold ulykkelige!

(Han går ut i bakgrunnen; de forsamlede tilklapper atter keiseren bifall.)

Keiser Julian.

Rett så, mine venner; gled dere over at det er lyktes meg, ikke ganske uverdig, å begynne denne dag, der særlig er viet til en høytid for den strålende Apollon. For er det ikke en visdomsvenn verdig å overse de fornærmelser, der rettes imot ham selv, mens han strengt straffer den urett, som tilføyes de udødelige guder? Jeg minnes ikke om hin lærdommens kronede dyrker, Markus Aurelius, noensinne har vært i et lignende tilfelle; men har han vært det, da bør vi håpe at han har handlet ikke aldeles ulikt meg, der setter en ære i ydmykt å følge hans fotspor.

La dette tjene dere til rettesnor for, hva dere har å iaktta for fremtiden. I palasset, på torvet, ja, i teatret – hvis jeg ikke vemmedes ved å betrede et slikt dårskapens sted – kan det være sømmelig at dere hilser meg med tilrop og en glad klappen i hendene. En slik hyllest, vet jeg, er blitt vel opptatt både av den makedoniske Alexander og av Julius Cæsar, hvilke menn det av lykkens gudinne også ble forundt å skinne fremfor andre dødelige.

Men ser dere meg tre inn i et tempel, da er det en annen sak. Da vil jeg at dere skal tie eller rette deres tilrop imot gudene og ikke imot meg, hvem dere ser skride frem med nedslagne øyne og en senket panne. Og allermest håper jeg at dere vil iaktta dette i dag, da jeg har å ofre til en så høyst overordentlig og mektig guddom, som han, hvem vi kjenner under navn av solkongen, og som blir enn større i våre øyne når vi betenker at han er den samme, hvem visse østerlandske folkeslag kaller Mithra.

Og hermed, – hvis ellers ingen har noe å si –

Presten ved døren (retter seg i været).

I Gud Herrens navn!

Keiser Julian.

Hvo taler der?

Presten.

En Guds og keiserens tjener.

Keiser Julian.

Kom nærmere. Hva vil du?

Presten.

Tale til ditt hjerte og til din samvittighet.

Keiser Julian (springer opp).

Hvilken røst! Hva ser jeg! Tross skjegg og kledning –! Gregor!

Presten.

Ja, min høye herre!

Keiser Julian.

Gregor! Gregor fra Nazianz!

Gregor fra Nazianz.

Ja, nådige keiser!

Keiser Julian (er steget ned, har grepet hans hender og ser lenge på ham).

Litt eldet; brunere; førere. Nei; det var bare i første øyeblikk; nå er du den samme, som da.

Gregor fra Nazianz.

O, var det dog så med deg, herre!

Keiser Julian.

Aten. Hin natt i buegangen. Ingen mann har ligget mitt hjerte så nær som du.

Gregor fra Nazianz.

Ditt hjerte? Akk, keiser, av ditt hjerte har du utrevet en bedre venn enn meg.

Keiser Julian.

Du mener Basilios?

Gregor fra Nazianz.

Jeg mener en større enn Basilios.

Keiser Julian (formørket).

Ah, så! Det er dette, du kommer for å si meg? Og i denne kledning –

Gregor fra Nazianz.

Jeg har ikke valgt denne kledning, herre!

Keiser Julian.

Du ikke? Hvem da?

Gregor fra Nazianz.

Han, der er større enn keiseren.

Keiser Julian.

Jeg kjenner disse galileiske talemåter. For vårt vennskaps skyld, spring dette over.

Gregor fra Nazianz.

La meg da begynne med å si deg hvordan det er gått til at du ser meg her, viet til prest i den kirke, som du forfølger.

Keiser Julian (med et hvast blikk).

Forfølger!

(han stiger atter opp på forhøyningen og setter seg.)

Nå kan du tale videre.

Gregor fra Nazianz.

Du vet, hva jeg mente om de guddommelige ting under vårt glade samliv i Aten. Men fjernt lå det dengang fra min tanke å forsake jordens gleder. Ærelyst eller tørst etter rikdom, det tør jeg nok si, har aldri fristet meg; dog ble jeg neppe sannheten tro, hvis jeg ville nekte at mitt øye og mitt sinn hang undrende ved all den herlighet, som åpnet seg for meg i Grekernes gamle vitenskap og kunst. Kjekleriene, alle hine smålige stridigheter i vår kirke, bedrøvet meg dypt; men jeg tok ingen del i dem; jeg tjente mine landsmenn i verdslige ting; videre ikke. –

Da kom tidender fra Konstantinopel. Det ble sagt at Konstanzios var død av skrekk over dine foretagender og hadde innsatt deg til sin arving. Mottatt som en overmenneskelig, og med seiersryktet flyvende foran deg, var du, Galliens og Germaniens helt, uten sverdslag steget opp på Konstantins sete. Verden lå for dine føtter.

Da kom atter tidender. Verdens herre rustet seg til krig imot himmelens herre –

Keiser Julian.

Gregor, hva fordrister du deg –!

Gregor fra Nazianz.

Legemenes herre rustet seg til krig imot sjelenes herre. Jeg står her for deg i kjødets frykt og skjelvelse; men jeg tør ikke lyve. Vil du høre sannheten, eller skal jeg tie?

Keiser Julian.

Du skal tale, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Hva har ikke mine trosfeller måttet lide allerede i disse få måneder? Hvor mange dødsdommer er ikke blitt avsagt og fullbyrdede på den grusomste måte? Statsskriveren Gaudenzios, – Artemios, hin forhenværende statholder i Egypten, – begge tribunene Romanos og Vinzenzios –

Keiser Julian.

Du kjenner ikke disse ting. Jeg sier deg at rettferdighetens gudinne ville ha utgytt tårer, hvis hine forrædere hadde sluppet med livet.

Gregor fra Nazianz.

La så være, min keiser; men jeg sier deg at der er felt en dødsdom, som rettferdighetens gud aldri kan tilgi deg. Ursulos! Denne mann, som var deg en venn i trengselsfulle dager! Ursulos, som med fare for sitt eget liv forstrakte deg med penger i Gallien; Ursulos, hvis hele brøde var hans kristentro og hans oppriktighet –

Keiser Julian.

Ah, dette har du fra din bror Cæsarios!

Gregor fra Nazianz.

Straff meg, herre; men skån min bror.

Keiser Julian.

Du vet godt at du intet våger, Gregor! For øvrig vil jeg gi deg rett i at Nevita har faret for strengt frem.

Gregor fra Nazianz.

Ja, denne barbar, hvem det under Grekersminken ikke lykkes å fornekte sin herkomst –!

Keiser Julian.

Nevita er nidkjær for sitt verv, og jeg kan ikke selv være overalt. Over Ursulos har jeg oppriktig sørget, og jeg beklager dypt at hverken tid eller omstendigheter tillot meg selv å undersøke hans sak. Jeg hadde visselig skånet ham, Gregor! Jeg har også tenkt på å gi hans arvinger tilbake, hva han måtte ha etterlatt seg.

Gregor fra Nazianz.

Høye keiser, du skylder meg intet regnskap for dine handlinger. Jeg har bare villet si deg at alle disse tidender slo ned som et lyn både i Cæsaræa og i Nazianz og i de øvrige kappadokiske steder. Hvordan skal jeg skildre deg virkningen? Våre innbyrdes tvistemål forstummet under den felles fare. Mange av kirkens usunne lemmer falt fra; men i mange likegyldige hjerter tentes Herrens lys i en aldri før anet klarhet. Under alt dette brøt trengslene inn over Guds folk. Hedningene – ja, min keiser, de, som jeg kaller hedninger – begynte å true, å forurette, å forfølge oss –

Keiser Julian.

Gjengjeld, – gjengjeld, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Det være langt fra meg å ville forsvare alt, hva mine trosbrødre kan ha forøvet i utskeiende iver for kirkens sak. Men du, som er høyt opplyst, og som er alles hersker, du tør ikke tåle at de levende straffes for de dødes feil. Dette er dog skjedd i Kappadokia. De kristnes fiender, få i antall, men tørstende etter vinding og brennende av iver etter å være de nye embetsmenn til behag, har vakt uro og bekymring hos befolkningen både i stedene og på landet.

Jeg tenker ikke her nærmest på de forhånelser, vi har måttet lide, ei heller på de krenkelser av vår vel ervervede eiendomsrett, som vi i den senere tid idelig har vært utsatte for. Hva der mest bekymrer meg og alle mine alvorlige brødre, det er den fare, som dette medfører for sjelene. Mange er ubefestede i troen og makter ikke ganske å se bort fra de jordiske goder. Den harde medfart, som nå må døyes av enhver den, der bærer kristennavnet, har allerede hatt mer enn et frafall til følge. Herre, dette er et sjeleran fra Guds rike.

Keiser Julian.

O, min kloke Gregor, – hvor kan du tale så? Jeg forbauses! Skulle du ikke tvert om, som en god galileer, glede deg over at deres samfunn blir disse mennesker kvit?

Gregor fra Nazianz.

Nådige keiser, jeg er ikke av den mening. Jeg har selv vært en likegyldig i troen, og jeg holder enhver slik for en syk, der har helbredens mulighet i seg så lenge han blir i kirkens skjød. Slik tenkte også vår lille menighet i Nazianz. Bekymringsfulle brødre og søstre kom sammen for å rådslå om hjelp imot tidens nød. Med dem forenet seg utsendinger fra Cæsaræa og fra de andre steder. Min far er avfeldig, og – som han med sorg bekjenner – han har ikke det faste urokkelige sinn, som i disse trengselens dager kreves av den, der sitter på bispesetet. Da vedtok forsamlingen, at der til hans medhjelper skulle utkåres en yngre mann, som kunne holde Herrens hjord sammen.

Valget falt på meg.

Keiser Julian.

Ah!

Gregor fra Nazianz.

Jeg var den tid fraværende på en reise. Men i mitt fravær, og uten å rådspørre meg, innviet min far meg til prest og sendte meg den prestelige kledning.

Dette budskap traff meg i Tiberina, på min landgård, hvor jeg tilbrakte noen dager sammen med min bror og med min ungdomsvenn Cæsaræeren Basilios.

Herre, – var min dødsdom blitt meg forkynt, det kunne ikke ha forferdet meg mer enn dette.

Jeg prest! Jeg ville det, og jeg ville det ikke. Jeg måtte det, – og jeg turde det ikke. Jeg brøt med Gud Herren, slik som patriarken brøt med ham i den gamle pakts dager. Hva der foregikk med meg i den natt, som fulgte på, det vet jeg ikke. Men det vet jeg, at før hanen gol, talte jeg ansikt til ansikt med den korsfestede. – Da ble jeg hans.

Keiser Julian.

Dårskap; dårskap! Jeg kjenner disse drømmer.

Gregor fra Nazianz.

På hjemreisen kom jeg gjennom Cæsaræa. O, hvilken sørgelig tilstand fant jeg ikke der! Jeg fant staden full av flyktende landboere, som hadde forlatt hus og hjem, fordi tørken i denne sommer hadde sviet avlingen av og lagt alle vinberger, alle oljehager øde. For å unngå hungersdøden hadde de tydd til de hungrende. Der lå de – menn, kvinner og barn – i klynger langs husveggene; feber rystet dem, sulten grov i deres innvoller. Hva hadde Cæsaræa å by dem, – denne utarmede ulykkelige stad, som ennå bare halvt har reist seg etter det store jordskjelv for to år siden? Og midt under dette, under brennende hete, under hyppige jordstøt, måtte vi se ugudelige offerfester foregå ved dag og natt. De omstyrtede altere gjenoppbygdes i all hast; offerblodet rant i strømmer; gjøglere og skjøger drev under sang og dans gjennom stadens gater.

Herre, – kan det undre deg, om mine hardt prøvede brødre, i den hjemsøkelse, som overgikk dem, trodde å øyne en himmelens straff fordi de så lenge hadde tålt vantroen og vantroens forargelige tegn iblant seg?

Keiser Julian.

Hvilke tegn sikter du til?

Gregor fra Nazianz.

De oppskremtes, de febersykes rop ble stedse høyere; de krevde at stadens forstandere skulle avlegge for Kristus et håndgripelig vitnesbyrd ved å la nedrive, hva der ennå står som et minne om hedenskapets fordums makt i Cæsaræa.

Keiser Julian.

Du vil da vel ikke dermed si at –?

Gregor fra Nazianz.

Stadens styresmenn lot tillyse et møte, hvor også jeg var til stede. Du vet, nådigste keiser, at alle templer er borgerskapets eiendom. Borgerne kan altså forføye over dem etter egen fri vilje.

Keiser Julian.

Nå, nå? Og om så var?

Gregor fra Nazianz.

I hint forferdelige jordskjelv, som overgikk Cæsaræa for to år siden, ble alle templer ødelagt på et nær.

Keiser Julian.

Ja, ja; Fortunas tempel.

Gregor fra Nazianz.

På det møte, jeg taler om, vedtok menigheten å fullbyrde Guds straffende verk, som et vitnesbyrd om at de ville holde seg helt og alene til ham og ikke lenger tåle forargelsen i sin midte.

Keiser Julian (hest).

Gregor – fordums venn, – har du ditt liv kjært?

Gregor fra Nazianz.

Menigheten fattet da en beslutning, som jeg ikke kunne billige, men som fikk nesten alle stemmer for seg. Men da vi fryktet for at saken skulle komme i en forvansket skikkelse for dine ører, og kanskje opptenne deg til vrede imot staden, så ble det vedtatt at en mann skulle begi seg hit for å la deg vite, hva vi har besluttet og hva der nå vil skje.

Opphøyede hersker, – der fantes ingen annen, som var villig til å påta seg dette verv. Jeg måtte da påta meg det. Det er derfor, herre, at jeg her i ydmykhet står for deg og lar deg vite at vi kristne i Cæsaræa har vedtatt at det tempel, hvori hedningene i sin tid dyrket en falsk guddom under navnet Fortuna, skal nedrives og jevnes med jorden.

Keiser Julian (springer opp).

Og dette må jeg fornemme med mine egne ører! Så uhørte ting våger en enkelt mann å si meg!

Hoffmenn, talere og diktere.

O, fromme keiser, tål ikke dette! Straff denne forvovne!

Læreren Hekebolios.

Han er avsindig, herre! La ham gå. Se, se, – vanviddet gnistrer ut av hans øyne.

Keiser Julian.

Ja, vel må dette kalles vanvidd. Men det er mer enn vanvidd. Å ville nedrive dette utmerkede tempel, oppreist for en likeså utmerket gudinne! Og er det ikke nettopp denne gudinne, hvis gunst jeg skylder de gjerninger, hvorom selv de fjerneste folkeslag taler? Hva håp om seier og hell skulle jeg etter denne dag kunne gjøre meg, hvis jeg lot slikt skje? – Gregor, jeg befaler deg å reise tilbake til Cæsaræa og la borgerne vite at jeg forbyr dette formastelige verk.

Gregor fra Nazianz.

Det er ikke gjørlig, herre! Saken er nå kommet dertil, at den er blitt oss et valg imellom menneskefrykt og lydighet under Gud. Vi kan ikke vike.

Keiser Julian.

Da skal dere vel få føle, hvor langt keiserens arm rekker!

Gregor fra Nazianz.

Keiserens arm er veldig i de jordiske ting; og jeg, som andre, skjelver under den.

Keiser Julian.

Så vis det i gjerning! Ah, dere galileere, dere stoler på mitt langmot. Lit ikke på det; for sannelig –

(Larm ved inngangen. Hårskjæreren Eunapios, fulgt av flere borgere, styrter inn.)

Keiser Julian.

Hva er dette? Eunapios, hva er hendt deg?

Hårskjæreren Eunapios.

O, at mine øyne måtte være vitne til slikt syn!

Keiser Julian.

Hva syn har du hatt?

Hårskjæreren Eunapios.

Se, allernådigste keiser, jeg kommer blodig, forslått, og dog lykkelig over å være den første, som påkaller din straff –

Keiser Julian.

Tal mann; – hvem har slått deg?

Hårskjæreren Eunapios.

Tillat meg, herre, å bære min klage frem.

Jeg gikk i denne morgenstund utenfor byen for å oppsøke det lille Venus-tempel, som du nylig har latt sette i stand. Da jeg kom derut, lød sang og fløytespill meg i møte. Kvinner oppførte skjønne danser i forhallen, og innenfor fant jeg det hele rom fylt av en jublende skare, mens prestene foran alteret foretok de ofringer, du har påbudt.

Keiser Julian.

Ja, ja; og så?

Hårskjæreren Eunapios.

Knapt hadde jeg fått tid til i andakt å vende mine tanker imot denne henrykkende gudinne, hvem jeg særlig ærer og dyrker, – da trengte en stor sverm av unge menn inn i templet –

Keiser Julian.

Dog ikke galileere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jo, herre, – galileere.

Keiser Julian.

Ah!

Hårskjæreren Eunapios.

Hvilket opptrinn fulgte så ikke på! Gråtende under voldsmennenes skjellsord og stokkeslag flyktet hine dansende piker fra forhallen inn til oss. Galileerne falt over oss alle, mishandlet oss og forhånet oss på den skjendigste måte.

Keiser Julian (stiger ned av forhøyningen).

Vent, vent!

Hårskjæreren Eunapios.

Akk, hadde denne overlast bare rammet oss alene! Men de utemmelige gikk videre. Ja, nådigste keiser, – med et ord: alteret er nedrevet, gudinnens billedstøtte knust i stykker, offerdyrenes innvoller kastet utenfor til føde for hundene –

Keiser Julian (går opp og ned).

Vent, vent, vent!

Gregor fra Nazianz.

Herre, denne ene manns ord er ikke nok –

Keiser Julian.

Ti!

(til Eunapios.)

Kjente du noen av disse tempelskjendere?

Hårskjæreren Eunapios.

Jeg ikke, herre; men disse borgere kjente flere av dem.

Keiser Julian.

Ta vakt med dere. Grip så mange av de skyldige, som dere kan få fatt på. Kast dem i fengsel. De fangne skal navngi de øvrige; og når jeg har dem alle i min makt –

Gregor fra Nazianz.

Hva da herre?

Keiser Julian.

Det vil bøddelen kunne si deg. Både du og borgerne i Cæsaræa skal erfare, hva dere har å vente, dersom dere med galileisk stivsinn holder fast ved deres forehavende.

(Keiseren går i heftig vrede ut til venstre; Eunapios og hans vitner fjerner seg med vakten; den øvrige forsamling skilles ad.)

(Et torv i Antiokia. I forgrunnen til høyre munner en gate ut på torvet; til venstre i bakgrunnen ser man inn i et trangt og buktet strede.)

(En stor menneskemengde oppfyller torvet. Selgere roper med kramvarer. På flere steder er borgerne stimlet sammen i ivrig talende klynger.)

En borger.

Men, du gode himmelens gud, hva tid skjedde denne ulykke.

En annen borger.

I morges, sier jeg; ganske tidlig i morges.

Fargeren Fokion (som er kommet gående fra gaten til høyre).

Kjære mann, finner du det passende å kalle dette en ulykke? Jeg kaller det en forbrytelse, og det, til og med, en høyst frekk forbrytelse.

Den annen borger.

Ja, ja; det er ganske sant; det var høyst frekt gjort.

Fargeren Fokion.

Tenke seg til – ja, er det ikke overfallet i Venus-templet dere taler om? Jo. Tenke seg til, sier jeg, på en tid, da keiseren selv er i staden –! Og så å velge en dag, som denne, – en dag –

En tredje borger (nærmer seg de talende).

Hør, si meg, gode fremmede, hva er det egentlig –?

Fargeren Fokion.

Jeg sier, en dag som denne, da vår opphøyede hersker selv vil forrette ved Apollon-festen.

Den tredje borger.

Ja, visst, det vet jeg; men hvorfor fengsler man disse kristne?

Fargeren Fokion.

Hva? Fengsler man dem? Er man virkelig kommet dem på spor?

(høye skrik høres.)

Hyss; hva er det? Ja, ved gudene, tror jeg ikke man har dem!

(En gammel kvinne, forstyrret og med utslått hår, baner seg vei gjennom menneskemassen; hun er omringet av andre kvinner, som forgjeves søker å holde henne tilbake.)

Den gamle kvinne.

Hold ikke på meg! Han er min eneste; han er min alderdoms barn! Slipp meg; slipp meg! Kan da ingen si meg, hvor jeg skal finne keiseren?

Fargeren Fokion.

Hva vil du keiseren, gamle moder?

Den gamle kvinne.

Jeg vil ha min sønn igjen. Hjelp meg! Min sønn! Hilarion! O, tenk, de tok ham fra meg! De brøt inn i huset til oss, – og så tok de ham!

En av borgerne (til Fokion).

Hvem er den kvinne?

Fargeren Fokion.

Hva? Kjenner du ikke enken Publia, – salmesyngersken?

Borgeren.

Ah, ja, ja, ja!

Kvinnen Publia.

Hilarion! Mitt barn! Hva vil de gjøre med ham? Ah, se, Fokion, – er du der? En Guds lykke at jeg traff en kristen bror –

Fargeren Fokion.

Hyss, stille, stille; skrik ikke så; keiseren kommer.

Kvinnen Publia.

O, den ugudelige keiser! Vredens Herre hjemsøker oss for hans synders skyld; hungersnød herjer landene; jorden skjelver under oss!

(En tropp soldater kommer fra gaten til høyre.)

Tropp-føreren.

Til side; gjør plass her!

Kvinnen Publia.

O, kom, gode Fokion; – hjelp meg for vårt vennskaps og vårt broderskaps skyld –

Fargeren Fokion.

Er du gal, kvinne? Jeg kjenner deg ikke.

Kvinnen Publia.

Hva? Kjenner du meg ikke? Er du ikke fargeren Fokion? Er du ikke sønn av –?

Fargeren Fokion.

Jeg er ikke sønn av noen. Gå fra meg, kvinne? Du er jo gal. Jeg kjenner deg ikke; jeg har aldri sett deg.

(han skynder seg inn i trengselen.)

En underfører (med soldater fra høyre.)

Gjør ryddig her!

(Soldatene trenger menneskemengden inn imot husveggene. Den gamle Publia faller om i kvinnenes armer til venstre. Alle stirrer forventningsfullt bortover gaten.)

Fargeren Fokion. (i klyngen bak vaktpostene til høyre.)

Ja, ved solens gud, kommer han ikke der, den velsignede herre!

En soldat.

Treng ikke så på der bak!

Fargeren Fokion.

Kan dere se ham? Den mann med det hvite bind om pannen, det er keiseren.

En borger.

Den mann, som er ganske hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Ja, ja, nettopp han.

Borgeren.

Men hvorfor er han hvitkledd?

Fargeren Fokion.

Rimeligvis for hetens skyld; – eller nei, bi litt, jeg tenker det er som offerprest at han –

En annen borger.

Vil da keiseren ofre selv?

Fargeren Fokion.

Ja, keiser Julian gjør alting selv.

En tredje borger.

Han ser ikke så veldig ut som keiser Konstanzios.

Fargeren Fokion.

Det synes jeg dog. Han er ikke så høy, som den forrige keiser; men så er hans armer lenger enn hins. Og så har han et blikk, – o, dere venner –! Ja, nå kan dere ikke se det; han slår øyet ærbart ned under gangen. Ja, ærbar er han, det må dere tro. Kvinner ser han ikke til. Jeg tør sverge på, at siden hans hustrus død har han ikke rett mange ganger –; jeg skal si dere, han skriver hele natten. Derfor er også hans fingre ofte så sorte som en fargers; ja, likesom mine. Jeg er også farger. Dere må tro, jeg kjenner keiseren bedre enn de fleste. Jeg er barnefødt her i staden; men jeg har levd femten år i Konstantinopel inntil nå for ganske nylig –

En borger.

Skulle der være noe i det rykte at keiseren tenker å bo her stadig?

Fargeren Fokion.

Jeg kjenner keiserens hårskjærer, og han sier det. Gid nå bare ikke disse skammelige opptøyer måtte egge ham altfor mye.

En borger.

Akk, akk, det skulle være harmelig!

En annen borger.

Ble keiseren her, så falt der litt av til oss alle.

Fargeren Fokion.

Det hadde også jeg stolet på; derfor flyttet jeg over. Men nå får vi gjøre vårt beste, venner; når keiseren kommer forbi, vil vi oppløfte glade tilrop både til ham og til Apollon.

En borger (til en annen).

Hva er det egentlig for en Apollon, som folk er begynt å tale så mye om?

Den annen borger.

Ei, det er jo presten i Korinth, – han, som vannet, hva den hellige Paulus hadde plantet.

Den første borger.

Ja så; ja, nå synes jeg, jeg minnes det.

Fargeren Fokion.

Ei, ei, ei, det er ikke den Apollon; det er en ganske annen; det er solkongen, – den store lyrespillende Apollon.

Den annen borger.

Ah så; den Apollon! Er han bedre?

Fargeren Fokion.

Ja, det skulle jeg mene. – Se, se, der kommer han. O, den høyst velsignede herre!

(Keiser Julian, kledd som yppersteprest, kommer omgitt av offerprester og tempeltjenere. Hoffmenn og lærde, hvoriblant læreren Hekebolios, har sluttet seg til toget; likeså borgerfolk. Foran keiseren går fløytespillere og harpeslagere. Soldater og stadstjenere med lange stokker gjør ryddig foran og på sidene.)

Mengden på torvet (klapper i hendene).

Priset være keiseren! Lovet være Julian, helten og den lykkebringende!

Fargeren Fokion.

Hilset være Julian og solkongen! Leve Apollon!

Borgerne (i forgrunnen til høyre).

Keiser, keiser, bli lenge iblant oss!

(Keiser Julian gir et tegn med hånden; toget stanser.)

Keiser Julian.

Borgere av Antiokia! Ikke vet jeg i hast å nevne den ting, der skulle kunne fryde mitt hjerte mer, enn disse deres oppmuntrende tilrop. Og vel kan mitt hjerte tiltrenge denne vederkvegelse.

Det var med åndens nedslagenhet at jeg tiltrådte denne vandring, der skulle være en gledens og en oppløftelsens gang. Ja, jeg vil ikke legge skjul på det, jeg var i morges ikke langt fra å bringes ut av den sinnets likevekt, som det for en visdomselsker er sømmeligst å bevare under alle tilskikkelser.

Men skulle noen nenne å gå i rette med meg herfor? Jeg gir enhver å betenke, hvilke formasteligheter man annetsteds pønsker på og her allerede har satt i verk.

Kvinnen Publia.

Herre, herre!

Fargeren Fokion.

O, fromme og rettsindige keiser, straff disse forvovne!

Kvinnen Publia.

Herre, gi meg Hilarion igjen!

Fargeren Fokion.

Alle gode borgere anroper om din gunst for staden.

Keiser Julian.

Søk å vinne gudenes gunst, da har dere visselig min. Og er det ikke billig at Antiokia heri går foran? Er det ikke som om solgudens øye med særlig velbehag hvilte på denne stad? Forhør dere hos vidt bereiste menn, og dere skal erfare, i hvilket sørgelig overmål det annetsteds er lyktes villfarelsen å legge våre hellige steder øde. Hva står tilbake? En levning hist og her; og intet av det beste.

Men hos dere, dere borgere av Antiokia! O, mine øyne fyltes med gledestårer, da jeg første gang så denne uforliknelige helligdom, Apollons eget hus, som man neppe skulle kunne tenke seg oppført av menneskehender. Står ikke den herliges bilde derinne som før i ukrenket skjønnhet? Ikke en kant er avhakket eller smuldret på hans alter; ikke en revne er å se i de ranke bærende støtter.

O, når jeg betenker dette, – når jeg føler bindet om min panne, – når jeg ser nedad denne kledning, der er meg dyrebarere enn purpurkåpen, da fornemmer jeg gudens nærhet i en hellig isnen.

Se, se, lyset sitrer om oss i herlighet!

Føl, føl, luften er svanger med friske kransers duft!

Skjønne jord, lysets og livets hjem, gledens hjem, og lykkens og skjønnhetens hjem, – hva du var, skal du bli! – I solkongens favn! Mithra, Mithra!

Fremad på vår seiersgang!

(Toget setter seg atter, under mengdens bifallsrop, i bevegelse, men de forreste stanser ved inngangen til det trange strede, hvorigjennom et annet tog kommer ned imot torvet.)

Keiser Julian.

Hva hindrer oss?

Læreren Hekebolios.

Nådigste herre, der er noe på ferde oppe i gaten.

Sang (langt borte).

Salig å lide, salig å dødes; salig bak trengslenes dal å oppstå.

Fargeren Fokion.

Galileerne, herre! Man har dem!

Kvinnen Publia.

Hilarion!

Fargeren Fokion.

Man har dem! Jeg hører lenkene –

Keiser Julian.

Forbi dem –!

Hårskjæreren Eunapios (ilsomt gjennom mengden).

Det er lyktes over all måte, herre!

Keiser Julian.

Hvem er de, disse skamløse?

Hårskjæreren Eunapios.

Noen av dem er borgere her av staden; men de fleste skal være flyktende landmenn fra Kappadokia.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke se dem. Fremad, har jeg befalt!

Fangenes sang (nærmere).

Salig, med henfarne blodvitner møtes; salig, martyriets krans å få.

Keiser Julian.

De avsindige. Ikke så nær til meg! Vakt, vakt!

(Begge tog er imidlertid støtt sammen i trengselen. Apollon-toget nødes til å gjøre holdt, mens toget med fangene, menn i lenker, omgitte av soldater og ledsaget av en stor menneskemengde, skrider forbi.)

Kvinnen Publia.

Mitt barn! Hilarion!

Hilarion (blant fangene).

Gled deg, min moder!

Keiser Julian.

Dere arme forvillede! Når jeg hører vanviddet slik tale ut av dere, da tviler jeg nesten på at jeg har rett til å straffe dere.

En annen stemme (blant fangene).

Til side; ta ikke tornekronen fra oss.

Keiser Julian.

Natt og redsel, – hvilken røst er det!

Vaktføreren.

Herre, det var denne, som talte.

(han støter frem en av fangene, en ung mann, der holder en halvvoksen yngling ved hånden.)

Keiser Julian (med et skrik).

Agathon!

Fangen (ser på ham og tier).

Keiser Julian.

Agathon, Agathon! Svar meg; er du ikke Agathon?

Fangen.

Jo.

Keiser Julian.

Du imellom disse! Tal til meg!

Agathon.

Jeg kjenner deg ikke.

Keiser Julian.

Du kjenner meg ikke? Du vet ikke, hvem jeg er?

Agathon.

Jeg vet at du er jordens herre; derfor kjennes jeg ikke ved deg.

Keiser Julian.

Og barnet –? Er det din unge bror?

(til vaktføreren.)

Denne mann må være uskyldig.

Hårskjæreren Eunapios.

Herre, denne mann er just lederen av det hele. Han har selv tilstått det; ja, han har endog rost seg av sin gjerning.

Keiser Julian.

Så selsomt kan da hunger og sykdom og ulykke forville et menneskes sinn.

(til fangene.)

Si bare med et ord at dere angrer, og der skal intet ondt tilføyes dere.

Kvinnen Publia (skriker).

Si det ikke, Hilarion!

Agathon.

Vær sterk, kjære bror!

Kvinnen Publia.

Gå, gå til det, som venter deg, min eneste!

Keiser Julian.

Hør og betenk dere, dere andre –

Agathon (til fangene).

Velg mellom Kristus og keiseren!

Fangene.

Lovet være Herren i det høye!

Keiser Julian.

Forferdelig er galileerens villedende makt. Dette må knekkes. Forbi dem, de vederstyggelige! De skygger for gleden; de mørkner dagen med sin rugende dødslengsel. – Fløytespillere, – menn, kvinner, – stem i! Sang, – sang til pris for liv og lys og lykke!

Apollon-toget (synger).

Deilig å kjøles av rosenes krans; deilig å vugges i soldagens glans!

Fangetoget.

Salig å senkes i blodfylte graver; salig å avdø mot himmelens have!

Apollon-toget.

Deilig å ånde i virakens flod.

Fangetoget.

Salig å kveles i osende blod.

Apollon-toget.

Nytelsens fylte flømmende skåler rikt du, Apollon, din dyrker tilmåler.

Fangetoget.

Fresende brannsår og flådde ben heles av En!

Apollon-toget.

Deilig å juble i solhåps-gløden!

Fangetoget.

Salig å våndes i bloddåps-døden!

(Begge tog har under sangen passert hverandre. Mengden på torvet ser til i dump stillhet.)

(Den hellige lund omkring Apollons tempel. Forhallen, båren av søyler, og hvortil en bred trappe fører opp, ses mellom trærne i bakgrunnen til venstre.)

(En mengde mennesker løper forskrekkede og under høye klagerop omkring i lunden. Langt borte høres musikken fra festtoget.)

Kvinner.

Forbarmelse! Nå skalv jorden igjen!

En flyktende mann.

Hvilken redsel! Tordenslag under føttene –

En annen mann.

Var det virkelig så? Var det jorden, som skalv?

En kvinne.

Følte du det ikke? Treet der svaiet så det suste i løvkronen.

Mange stemmer.

Hør, hør, hør!

Noen.

Det er vogner inne på brosteinene.

Andre.

Det er trommer. Hør musikken –; keiseren kommer!

(Apollon-toget ses kommende fra høyre side gjennom lunden og oppstiller seg under spill av fløyter og harper i en halvkrets foran templet.)

Keiser Julian (vendt imot templet, med opprakte hender).

Jeg mottar varslet! –

Så nær har jeg aldri følt meg i forbund med de udødelige guder.

Buesvingeren er iblant oss. Jorden drønner under hans hæl, slik, som den drønnet fordum, da han i vrede trampet den trojanske strandbredd.

Men det er ikke imot oss at han retter det rynkede bryn. Det er imot hine ulykkelige, som hater ham og hans solskinnende rike.

Ja, – så visst, som lykkens eller ulykkens fylde gir den rette målestok for gudenes gunst imot de dødelige, – så visst åpenbarer seg her forskjellen imellom oss og hine.

Hvor er galileerne nå? Noen under bøddelens hender, andre flyktende i de trange streder, askegrå av redsel, med utspilte øyne, – et skrik mellom de halvåpne tenner –, og med håret reisende seg i skrekk eller avrevet i fortvilelse.

Og hvor er vi? Her, i Dafnes friske lund, hvor dryaders duftende ånde kjøler våre tinninger, – her, foran den herliges herlige tempel, ombølget av lyrers og av fløyters klang, – her, i lys, i lykke, i trygghet, og med guden selv åpenbaret iblant oss.

Hvor er galileernes gud? Hvor er Jøden, hin korsfestede tømmermannssønn? La ham åpenbare seg. Han vokter seg nok!

Og derfor sømmer det seg vel å fylle helligdommen. Der vil jeg med egne hender forrette den tjeneste, som så langt fra tykkes meg ringe og upassende, at jeg tvert om setter den over enhver annen.

(Han går i spissen for toget gjennom folkemengden hen imot templet.)

En stemme (roper i trengselen).

Stans, ugudelige!

Keiser Julian.

En galileer iblant oss?

Den samme stemme.

Ikke videre, gudsfornekter!

Keiser Julian.

Hvo er den mann, som taler?

Andre stemmer i hopen.

En galileer-prest. En blind olding. Her står han.

Atter andre.

Vekk, vekk med den skamløse!

(En gammel blind mann, i prestelig kledning, og støttet av to, likeledes prestelig kledde, yngre menn, støtes frem så han kommer til å stå nedenfor tempeltrappen og foran keiseren.)

Keiser Julian.

Ah, hva må jeg se! Si meg, gamle mann, er ikke du biskop Maris av Kalkedon?

Den gamle mann.

Jo, jeg er denne vår kirkes uverdigste tjener.

Keiser Julian.

Den uverdigste kaller du deg; og jeg tror ikke at du har så ganske urett. Hvis jeg ikke feiler, har du vært en av dem, som ivrigst har satt splid imellom galileerne innbyrdes.

Biskop Maris.

Jeg har gjort det, som tynger meg dypere ned i anger. Da du tok herredømmet, og ditt sinnelag ryktedes, da omspentes mitt hjerte av en usigelig angst. Alderdomssvekket, og blind, som jeg var, ga jeg ikke den tanke rom, å sette meg opp imot jordens mektige herre. Ja, – Gud være meg nådig – jeg forlot den hjord, jeg var satt til å skjerme, dro meg forsagt ut av alt det, som truende samlet seg om Herrens menighet, og søkte ly her i Syria på min landgård –

Keiser Julian.

Se, se; ytterst selsomt! Og du, denne forsagte mann, som før har skattet keiserens gunst så høyt, du trer nå frem for meg, som du nettopp har gjort, og kaster meg et forhånelsens tilrop like i ansiktet!

Biskop Maris.

Nå frykter jeg deg ikke lenger; for nå har Kristus helt og holdent mitt hjerte. I kirkens trengsels-tid gikk dens lys og herlighet opp for meg. Alt det blod, du utgyter, – all den vold og urett, som du øver, skriker imot himmelen, slår med velde tilbake, runger for mitt døve øre og viser meg i min blindhets natt, hva vei jeg har å gå.

Keiser Julian.

Dra hjem, gamle mann!

Biskop Maris.

Ikke før du har lovet å avstå fra denne din djevelske fremferd. Hva tenker du på? Vil støvet reise seg imot ånden? Vil jordens herre styrte himmelens herre? Ser du da ikke at vredens dag er over oss for dine synders skyld? Kildene uttørres, likesom øyne, der har grått seg lens. Skyene, der skulle la fruktbarhetens manna falle over oss, drar våre hoder forbi og utgyter seg ikke. Den jord, som har vært forbannet siden dagenes morgen, den skjelver og skjelver under keiserens blodskyld!

Keiser Julian.

Hva gunst venter du av din gud for denne overvettes nidkjærhet, tåpelige olding? Håper du på at din galileiske mester, lik fordum, skal gjøre et underverk og skjenke deg ditt syn igjen?

Biskop Maris.

Jeg har det syn jeg ønsker; og jeg takker Herren at han slukte mitt legemlige øye, så jeg forskånes for å se den mann, der går i en grufullere natt enn jeg.

Keiser Julian.

Plass for meg!

Biskop Maris.

Hvorhen?

Keiser Julian.

I solkongens hus.

Biskop Maris.

Du går ikke. Jeg forbyr deg det i den enestes navn!

Keiser Julian.

Vanvittige gubbe! – Vekk med ham!

Biskop Maris.

Ja, legg hånd på meg! Men hvo der våger det, hans hånd skal visne. Vredens Gud skal åpenbare seg i sin velde –

Keiser Julian.

Din gud er ingen veldig gud. Jeg skal vise deg at keiseren er sterkere enn han –

Biskop Maris.

Fortapt! – Så lyser jeg da forbannelsen over deg, du kirkens frafalne sønn!

Læreren Hekebolios (blek).

Herre og keiser, la ikke dette skje!

Biskop Maris (med høy røst).

Forbannet være du, Julianos Apostata! Forbannet være du, keiser Julian! Gud Herren har utspyttet deg av sin munn! Forbannet være dine øyne og dine hender! Forbannet være ditt hode og all din gjerning!

Ve, ve, ve over apostaten! Ve, ve, ve – –

(Et hult rullende drønn fornemmes. Templets tak og søyler vakler og synes å styrte sammen under et tordnende brak mens hele bygningen innhylles i en støvsky. Mengden utstøter et forferdelsens skrik; mange flykter, andre faller til jorden. En stund er der åndeløs stillhet. Litt etter litt synker støvskyen og man ser Apollons tempel i ruiner.)

Biskop Maris (hvis begge ledsagere er flyktet, står alene og sier dempet):

Gud talte.

Keiser Julian (blek og med dempet røst).

Apollon talte. Hans tempel var besmittet; derfor knuste han det.

Biskop Maris.

Og jeg sier deg, det var den Herre, som lagde Jerusalems tempel i grus.

Keiser Julian.

Hvis så er, da skal galileerens kirker stenges, og hans prester skal under svøpeslag piskes til å reise dette tempel igjen.

Biskop Maris.

Prøv, avmektige! Hvo maktet å reise Jerusalems tempel, da Golgatas fyrste hadde lyst forstyrrelsen over det?

Keiser Julian.

Jeg skal makte det! Keiseren skal makte det! Deres gud skal gjøres til løgner. Stein på stein skal jeg oppbygge hint Jerusalems tempel, i drakt og herlighet, som det var i Salomos dager.

Biskop Maris.

Ikke stein skal det lykkes deg å føye til stein; for det er forbannet av Herren.

Keiser Julian.

Vent, vent; du skal få se – i fall du kunne se – du, som står der forlatt og hjelpeløs, famlende ut i natten uten å vite hvorhen du skal flytte din fot.

Biskop Maris.

For meg lyser det lyn, som engang skal slå deg og dine.

(Han famler seg ut. Keiser Julian står tilbake, omringet av en liten blek og skrekkslagen skare.)

TREDJE HANDLING.

(I Antiokia. En åpen søylegang med billedstøtter og et vannspring foran. På venstre side, inne i søylegangen, fører en trapp opp til det keiserlige palass.)

(En skare hoffmenn, lærere, diktere og talere, blant dem livlegen Oribases og dikteren Herakleos, er forsamlet, dels inne i søylegangen, dels foran omkring vannspringet; de fleste av dem er kledde i forrevne kapper med filtret hår og skjegg.)

Dikteren Herakleos.

Dette levnet holder jeg ikke lenge ut. Stå opp med solen, gå i kaldt bad, løpe og fekte seg trett bakefter –

Livlegen Oribases.

Det er dog alt til hope rett sunt.

Dikteren Herakleos.

Er det også sunt å ete havtang og rå fisk?

En hoffmann.

Er det sunt å skulle sluke kjøttet i store stykker, ganske blodig, som det kommer fra slakteren?

Dikteren Herakleos.

Kjøtt har jeg ikke sett mye av i den siste uke. Det meste går til ofringene. Jeg tror, at innen føye tid vil man kunne si om de høyst ærverdige guder at de er de eneste kjøttetere i Antiokia.

Livlegen Oribases.

Du er ennå den gamle spottefugl, o Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Ei, hva tenker du, venn! Det være langt fra meg å spotte keiserens vise forordninger. Velsignet være keiser Julian! Trer han ikke i de udødeliges fotspor? For, si meg, synes der ikke å være innført en viss sparsomhet også i det guddommelige hushold?

En hoffmann.

Ha-ha-ha; du har ikke så ganske urett.

Dikteren Herakleos.

Se bare til Kybele, denne fordum så overflødige gudinne, hvis bilde keiseren nylig har gjenfunnet i en askegrube –

En annen hoffmann.

Det var i en møkkdynge –

Dikteren Herakleos.

Vel trolig; Kybele har jo med det fruktbargjørende å skaffe. Men se bare til denne gudinne, sier jeg; – til tross for de hundre bryster, flyter hun hverken av melk eller honning.

(En krets av leende tilhørere har samlet seg om ham. Mens han taler er keiser Julian kommet frem oppe på trappen i søylegangen uten å bemerkes av dem, der står nedenfor. Han bærer en pjaltet kappe, sammenbundet med et rep; hår og skjegg er uredt, fingrene tilsmussede av blekk; i begge hender, under armene og innstukne i beltet holder han bunker av pergamentruller og papirer. Han stanser og lytter til Herakleos med alle tegn på forbitrelse.)

Dikteren Herakleos (vedblivende).

Ja, det later virkelig til at denne verdens amme er blitt gold. Man skulle nesten tro hun var kommet ut over den alder, da kvinnene –

En hoffmann (som har fått øye på keiseren).

Fy, fy, Herakleos, – skam deg dog!

Keiser Julian (gir hoffmannen et vink at han skal tie).

Dikteren Herakleos (fortsetter).

Så la henne fare. Men går det ikke likeså med Ceres? Legger hun ikke for dagen en høyst sørgelig – jeg kunne nesten kalle det keiserlig – gjerrighet? Ja, tro meg, hadde vi litt mer samkvem med det høye Olymp nåomstunder, ville vi få mange lignende ting å høre. Jeg tør sverge på at nektar og ambrosia tilmåles så knapt, som vel mulig. O Zeus, hvor må du ikke være blitt slunken! O, du skalkaktige Dionysos, hvor mye er der vel nå tilovers av dine lenders fylde? O, du lystne, lett-rødmende Venus, – o, du alle ektemenn nærgående Mars –!

Keiser Julian (i full vrede).

O, du høyst uforskammede Herakleos! O, du lumpne gallespyende giftmunn –

Dikteren Herakleos.

Ah, min nådige keiser!

Keiser Julian.

O, du frekke forhåner av alle opphøyede ting! Så det skulle altså times meg, – det, å måtte høre din kvekkende tunge i den samme stund jeg trer fra min boksal ut i den friske morgenluft!

(han kommer nærmere.)

Vet du, hva jeg her holder under min venstre arm? Nei, det vet du ikke. Det er et stridsskrift imot deg, du bespottelige og gjekkelige Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Hva, min keiser, – imot meg?

Keiser Julian.

Ja, et stridsskrift imot deg. Et stridsskrift, som jeg i denne natt har forfattet i vrede. Eller måtte jeg kanskje ikke opptennes til vrede over din høyst usømmelige oppførsel i går? Hva var det du tillot deg i læresalen i mitt og mange andre alvorlige menns påhør? Måtte vi ikke flere timer i rad døye hine skammelige fabler om gudene, som du ga til beste? Hvor turde du komme frem med slike oppdiktelser? Var det ikke løgn alt til hope fra først til sist?

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, hvis du kaller det å lyve, så har både Ovid og Lukian løyet.

Keiser Julian.

Hva annet? O, jeg kan ikke utsi, hvilken harme der betok meg, da jeg fornam, hvor din ublu tale bar hen. «Menneske, la intet overraske deg», slik fristedes jeg til med komedieskriveren å utbryte, da jeg hørte deg, lik en ragget bondekjøter, fremgjø – ikke takknemlighetsrop, men noen urimelige ammestue-fortellinger, der til og med var tåpelig avfattede. For dine vers var slette, Herakleos; – jeg har vist det her i skriftet.

«Bær det, mitt hjerte, en stakket tid; tungere ting har du utholdt. Tål, som før, at en galen hund håner de evige guder».

Ja, hvilken lyst følte jeg ikke til å reise meg fra mitt sete og gå bort, da jeg så deg fremføre både Dionysos og hin store udødelige, etter hvem du er oppkalt, likesom på et teater. Men når jeg betvang meg og ble sittende, så kan jeg forsikre deg at det skjedde mindre av hensyn til dikteren enn til skuespillerne – om jeg tør kalle dem så. Dog skjedde det mest av hensyn til meg selv. For måtte jeg ikke nære frykt for at det skulle se ut, som om jeg flyktet lik en oppskremt due? Se, derfor lot jeg meg ikke merke med noe, men foreholdt meg i stillhet hint vers av Homer:

Ja, vi får vel døye dette og mer. Tiden er ikke bedre enn som så. Vis meg den lykkelige, hvem det ble forundt å bevare sine øyne og ører ubesmittede i denne jernalder!

Livlegen Oribases.

Jeg ber deg, min høye herre, at du ikke forivrer deg. La det være deg en trøst at vi alle hørte med uvilje på denne manns tåpeligheter.

Keiser Julian.

Det er ingenlunde sant! Jeg merket på de flestes ansikter noe ganske annet enn uvilje, hver gang denne skamløse gjøgler fremplapret sine utérligheter og dessuten så seg om i kretsen med et fett smil, rett som om han hadde gjort noe, der var å rose seg av.

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, jeg er høyst ulykkelig –

Keiser Julian.

Ja, det må du vel være; for det er i sannhet ikke småting, dette. Eller har kanskje ikke fortellingene om gudene en stor hensikt og et viktig mål? Er ikke disse fortellinger blitt til i det øyemed å føre menneskeånden ad en både behagelig og lett vei oppad til de lønndomsfulle boliger, hvor den høyeste gud hersker, – og derved gjøre sjelene dyktige til å forenes med ham? Hva ellers? Er det ikke av denne grunn at de gamle diktere oppfant desslike fortellinger, og er det ikke derfor at både Platon og andre gjentok dem, eller vel endog forøket deres tall? Jeg sier dere, at utenfor dette øyemerke er hine fortellinger bare til nytte for barn og barbarer, – ja, knapt nok det. Men var det da barn og barbarer, du hadde for deg i går? Hvorfra henter du den dristighet å tale til meg, som om jeg var et barn? Mener du at du er blitt en vismann og har fått rett til vismannens frispråk, fordi du har iført deg en forreven kappe og tatt tiggerstaven i hånd?

En hoffmann.

O, hvor sant sagt, min keiser! Nei, nei, der hører visselig mer til.

Keiser Julian.

Så? Gjør der virkelig? Og hva da? Kanskje det, å la håret gro og aldri å rense sine negler? O, du hyklerske Kleon! Men jeg kjenner dere alle til hope. Her i skriftet har jeg gitt dere et navn, som –; nå skal dere få høre –

(Han blar i papirbunkene. I det samme kommer taleren Libanios, rikt kledd og med en hovmodig mine, inn fra høyre.)

Livlegen Oribases (dempet).

Ah, hvilket hell at du kom, høyt hedrede Libanios!

Keiser Julian (fremdeles blaende).

Hvor står det dog –?

Taleren Libanios (til Oribases).

Hva hell mener du, venn?

Livlegen Oribases.

Keiseren er i stor vrede; ditt komme vil formilde ham.

Keiser Julian.

Ah, se her har jeg det –

(fortredelig.)

Hva vil det menneske?

Livlegen Oribases.

Herre, det er –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Nå skal dere få høre om jeg kjenner dere eller ikke. Der gis iblant de ulykkelige galileere et antall rasende, som kaller seg botferdige. Disse kaster vrak på alt jordisk gods, men krever dog store gaver av alle de tåpelige, der hyller dem lik hellige og nesten tilbedelsesverdige. Se, disse folk ligner dere, på det nær at jeg intet skjenker dere. For jeg er ikke så tåpelig som hine. Ja, ja, hvis jeg ikke var fast i det stykke, så ville dere snart overløpe hoffet med deres uforskammethet. Eller gjør dere det ikke allerede? Er der ikke mange iblant dere, som ville komme igjen, selv om jeg jog dem bort? O, mine kjære venner, hva skal dette føre til? Er dere visdomselskere? Er dere etterfølgere av Diogenes, hvis kledning og later dere har tatt på? I sannhet, man ser dere ikke nær så ofte i læresalene som hos min skattmester. O, hvor er dog ikke visdommen blitt en jammerlig og foraktelig ting for deres skyld! O, dere hyklere og høyst uvitende talere! O, dere – – men hva vil dog den fete mann hist henne?

Livlegen Oribases.

Herre, det er stadsforstanderen –

Keiser Julian.

Stadsforstanderen får vente. De saker, her handles om, går foran alle ringere ting. Eller hva? Denne mann har en så utålmodig mine. Er det da så viktig –?

Taleren Libanios.

Ingenlunde, herre; jeg kan komme igjen en annen dag.

(han vil gå.)

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du ikke denne utmerkede mann igjen? Det er veltalenhetslæreren Libanios.

Keiser Julian.

Hva? Libanios? Umulig. Libanios – den uforliknelige Libanios – skulle være her? Hvor er det tenkelig?

Taleren Libanios.

Jeg trodde keiseren visste at borgerne i Antiokia hadde valgt meg til formann for stadsforstanderne.

Keiser Julian.

Sikkerlig visste jeg det. Men da jeg holdt mitt inntog i staden og forstanderne kom meg i møte for å hilse meg med en tale, da så jeg meg forgjeves om etter Libanios. Libanios var ikke iblant dem.

Taleren Libanios.

Keiseren hadde ikke ytret noe ønske om å høre Libanios tale ved den leilighet.

Keiser Julian.

Taleren Libanios burde vite, hva keiseren ønsker i så måte.

Taleren Libanios.

Libanios visste ikke, hva tid og atskillelse kunne ha virket. Libanios fant det derfor sømmeligst å stille seg blant mengden. Der sto han på et visselig ikke ubemerkelig sted; men det behaget ikke keiseren å la sine øyne falle på ham.

Keiser Julian.

Jeg trodde dog at du dagen etter mottok mitt brev –?

Taleren Libanios.

Priskos, din nye venn, brakte meg det.

Keiser Julian.

Og ikke desto mindre – eller kanskje derfor – holdt du deg borte –?

Taleren Libanios.

Hovedpine og viktige sysler –

Keiser Julian.

Akk, Libanios, fordum gjorde du deg ikke så kostbar.

Taleren Libanios.

Jeg kommer når man innbyr meg. Skulle jeg være påtrengende? Skulle jeg gå den av keiseren høyt hedrede Maximos i veien?

Keiser Julian.

Maximos viser seg aldri ved hoffet.

Taleren Libanios.

Rimelig nok. Maximos holder selv hoff. Keiseren har jo innrømmet ham et helt palass.

Keiser Julian.

O, min Libanios, har jeg ikke innrømmet deg mitt hjerte? Hvor kan du da misunne Maximos hans palass?

Taleren Libanios.

Jeg misunner ingen. Jeg misunner ikke engang mine medbrødre Themisteos og Mamertinos, skjønt du har vist dem så store prøver på din gunst. Ei heller misunner jeg Hekebolios, hvis eiendommer du har forøket med så anselige gaver. Ja, jeg er endog glad ved at jeg er den eneste, hvem du intet har skjenket. For jeg fatter vel grunnen til denne unntakelse. Du har villet at ditt keiserrikes steder skal ha overflod på alt, og fornemmelig på veltalenhet, vel vitende at dette er den utmerkelse, som skiller oss fra barbarene. Nå har du fryktet for, at jeg – likesom visse andre – skulle bli lunken i min kunst, hvis du skjenkte meg rikdom. Keiseren har derfor foretrukket å la sin ungdomslærer forbli fattig, på det at han kunne knyttes desto fastere til sin håndtering. Det er på denne vis jeg uttyder en adferd, som har forundret noen, hvis navn jeg helst fortier. Det er for statens heders og vels skyld at du ikke har gitt meg noe. Du vil at jeg skal mangle rikdom for at jeg kan ha overflod på veltalenhet.

Keiser Julian.

Og jeg, min Libanios, har også fattet grunnen til at min ungdomslærer har latt meg bli her i Antiokia i flere måneder uten å fremstille seg. Libanios har rimeligvis ment at de tjenester, som hans fordums lærling kan ha ytet gudene og staten eller vitenskapen, ikke var store nok til med rette å fortjene lovprisning av den mann, der kalles veltalenhetslærernes konge. Libanios har saktens ment, at ringere talere egnet seg best for så middelmådige ting. Dessuten har vel Libanios unnlatt alt dette av omsorg for mitt sinns likevekt. Ja, du har visselig fryktet for å se keiseren beruset av overmod, ravende, lik den, der i tørstighet har drukket med altfor stort begjær av en løvkranset vinskål, dersom du ødslet på ham noe av den kunst, som alle Grekere beundrer hos deg, og derved i visse måter hevet ham til gudenes høyde ved å utgyte for ham et så kostbart offer.

Taleren Libanios.

Akk, min keiser, i fall jeg kunne tro at min tale rommet en slik makt –

Keiser Julian.

Og det skulle du ikke kunne tro, du uforliknelige venn? O, gå fra meg. Jeg er vred på deg, Libanios! Men det er elskerens vrede imot den han elsker.

Taleren Libanios.

Er det virkelig så? O, min kronede bror, la meg da si deg at siden din hitkomst er ingen dag gått til ende uten at jeg har forbannet den standhaftighet, som ikke tillot meg å gjøre det første skritt. Mine venner lot – ikke uten et visst skin av rett – gi tilkjenne at du skulle ha foretatt denne lange reise nærmest for å se meg og høre meg tale. Men Julian selv lot ikke høre fra seg. Hva skulle jeg så gjøre? Skulle jeg smigre den keiser, hvem jeg elsket som menneske?

Keiser Julian (omfavner og kysser ham).

Min Libanios?

Taleren Libanios (kysser keiser Julian igjen).

Min venn og bror!

Livlegen Oribases.

Hvor hedrende for begge!

Hoffmenn og lærere (klapper i hendene).

Hvor skjønt! Hvor opphøyet!

Keiser Julian.

O, Libanios, du slemme venn, – hvor kunne du bære over ditt hjerte å forholde meg dette gledelige øyeblikk i så lang en tid? I de uker og måneder jeg ventet på deg, var mitt åsyn innhyllet i et skytisk mørke.

Taleren Libanios.

Akk, du var dog bedre stilt enn jeg; for du hadde dog noen, med hvem du kunne tale om din fraværende venn.

Keiser Julian.

Si ikke så. Jeg hadde bare de stakkars forelskedes trøst; den nemlig, bedrøvet å gjenta ditt navn og utrope: Libanios, Libanios!

Taleren Libanios.

Ah, mens du talte så til den tomme luft, talte jeg til mitt kammers fire vegger. De fleste av døgnets timer tilbrakte jeg i sengen og utmalte meg, hvem der nå var hos deg, – snart denne, snart hin. Fordum var det annerledes, sa jeg til meg selv, – da var det meg, som hadde Julians øre.

Keiser Julian.

Og imidlertid lot du meg sykne hen av lengsel. Se på meg. Er jeg ikke blitt et århundre eldre?

Taleren Libanios.

O, er da ikke jeg undergått en like så stor forandring? Du kjente meg jo ikke igjen.

Keiser Julian.

Dette møte har for oss begge vært et bad, hvorav vi oppstiger helbredede.

(de omfavner og kysser hverandre på ny.)

Og nå, min inderlig kjære, nå sier du meg, hva der i dag har drevet deg hit; for jeg kan ikke tvile på at du kommer i et særlig ærend.

Taleren Libanios.

Min lengsel fraregnet – er det så. Gid en annen var utsendt i mitt sted! Men den hedersplass, hvortil borgernes tillit har kalt meg, gjør meg det til plikt å bære det ene som det annet.

Keiser Julian.

Tal, min Libanios, og si, hvori jeg kan tjene deg.

Taleren Libanios.

La meg da begynne med å si deg at denne stads innbyggere er nedsunkne i sorg fordi du har tatt din nåde fra dem.

Keiser Julian.

Hm –!

Taleren Libanios.

Og denne sorg har vært parret med angst og uro siden Alexandros, den nye statholder, tiltrådte sitt embete.

Keiser Julian.

Aha; så!

Taleren Libanios.

Denne opphøyelse av en slik mann kom oss visselig uventet. Alexandros har hittil bare forvaltet ringe embeter, og det på en måte, som ikke kunne erverve ham borgernes akt eller kjærlighet.

Keiser Julian.

Jeg vet det godt, Libanios!

Taleren Libanios.

Alexandros er voldsom i all sin ferd, og rettferdigheten gjelder ikke stort i hans øyne –

Keiser Julian.

Jeg vet det; jeg vet det altsammen. Alexandros er en rå mann uten seder og uten veltalenhet. Alexandros har ingenlunde fortjent en så stor opphøyelse. Men du kan si Antiokias borgere at de har fortjent Alexandros. Ja, de hadde, om mulig, fortjent en ennå verre hersker, de gjerrige og ulærvillige mennesker.

Taleren Libanios.

Det er altså, hva vi fryktet; det er en straff –

Keiser Julian.

Hør meg, Libanios! Hvordan kom jeg hit? Med fortrøstning til denne stads innbyggere. Antiokia, som solkongen særlig har kåret til sitt sete, skulle hjelpe meg å gjøre god igjen all den urett og utakknemlighet, som så lenge har vært øvet imot de udødelige. Men hvordan har dere møtt meg? Noen med tross, andre med lunkenhet. Hva må jeg ikke oppleve her? Driver ikke hin Kappadokier, Gregor fra Nazianz, ennå omkring i staden og opphisser de uvitende galileere med sine forvovne taler? Er der ikke oppstått en dikter iblant dem – en viss Apollinaris – som øker deres villfarelser like til avsinn med sine ville sanger?

Og hva må jeg ikke erfare annetsteds fra? Har man ikke i Cæsaræa gjort alvor av sin trussel! Brutt Fortunas tempel ned! O, skam og skjensel! Hvor var gudinnens dyrkere imens? Mon de forhindret det? Nei, de lot det rolig skje, Libanios, skjønt de burde ha ofret livet for å forsvare helligdommen.

Men vent, vent! Galileerne i Cæsaræa skal bøte med sitt blod og hele staden skal gå opp i ildsluer, så snart jeg får tiden noenlunde til min rådighet.

Taleren Libanios.

Herre og venn, – hvis du ville tillate meg –

Keiser Julian.

Tillat meg først. Ja, si selv om jeg bør tåle dette? Si, om min nidkjærhet kan bære over med desslike forhånelser imot de guddommelige, der stiller seg skjermende bak meg og over meg? Men hva skal jeg gripe til? Har jeg ikke i lange netter skrevet imot disse usalige villfarelser, – skrevet, Libanios, slik at mine øyne er blitt røde og mine fingre sorte av blekk? Og hva mener du det har fruktet? Spott har jeg fått til takk, ikke alene av de villfarende selv, men endog av dem, der sier at de deler mine meninger. Ja, og som toppmål på alle disse harmeligheter må jeg i dag oppleve å se deg her som talsmann for noen borgere, der fører klage over Alexandros, om hvem det dog må sies at han gjør sitt beste for å holde galileerne i tømme.

Taleren Libanios.

O, min opphøyede venn, – at han det gjør, er nettopp vår grunn til klage.

Keiser Julian.

Hva må jeg høre av deg!

Taleren Libanios.

Det er ikke med min gode vilje at jeg går stadens ærend. I forsamlingen la jeg borgerne på hjerte, at til dette verv måtte de velge byens mest utmerkede mann, derved givende tilkjenne at jeg ikke ønsket å kåres. Til tross for dette fingerpek falt valget dog på meg, som visselig ikke –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Men at jeg av din munn, o Libanios, må høre –!

Taleren Libanios.

Jeg ber min kronede bror betenke at jeg taler i stadens navn. Hva meg selv angår, da skatter jeg de udødelige guder så høyt som noen. Hva ville veltalenhetens kunst være uten de fortellinger, som dikterne i de fremfarne tider etterlot oss? Er ikke disse fortellinger å ligne ved et kostelig bergverk, hvorav en dannet taler kan smi seg både våpen og prydelser, når han forstår å nytte metallet med skjønnsomhet? Ja, hvor ville ikke visdommens regler falle flate og usmakelige, når de skulle uttrykkes uten bilder og lignelser, hentede fra det overjordiske?

Men si, o venn, – kan du håpe å finne denne synsmåte hos hopen, besynderlig i en tidsalder som vår? Jeg forsikrer deg, i Antiokia står det i alle fall ikke så vel til. Borgerne her – både galileerne og de bedre opplyste – har i de senere år levd med hverandre uten å akte synderlig på desslike ting. Der gis knapt noen husstand i staden, hvor der ikke hersker forskjellige meninger om det guddommelige. Men dette har, inntil for kort tid siden, ikke forstyrret det gode forhold.

Nå er det blitt annerledes. Man er begynt å drøfte lære imot lære. Der er kommet splid imellom de nærmeste slektninger. Ja, nylig har en borger, hvis navn jeg nødig vil nevne, gjort sin sønn arveløs, fordi det unge menneske sa seg løs fra galileernes samfunn. Handel og vandel lider under alt dette, dobbelt følelig nå, da dyrtid hersker og hungersnød står for døren.

Keiser Julian.

Nok, nok, – mer enn nok Libanios! Dere klager over dyrtid. Men si meg om overdådigheten noensinne har blomstret mer enn nå? Står skueplassen noen dag tom, når det ryktes at en ny løve er kommet fra Afrika? Da der i forrige uke var tale om for dyrtidens skyld å utvise av staden alle dagdrivere og lediggjengere, krevde så ikke borgerne med høye rop at der skulle gjøres en unntakelse med fekterne og danserinnene; for dem mente man ikke å kunne være foruten!

Akk, vel må gudene slå hånden av dere i vrede over deres dårlighet! Der er visdomslærere nok i denne stad; men hvor er visdommen? Hvorfor trer så få i mitt fotspor? Hvorfor blir man stående ved Sokrates? Hvorfor går man ikke et lite stykke videre og følger Diogenes eller – om jeg så tør si – meg, da vi dog fører dere til lykken? For er ikke lykken formålet for all visdomslære? Og hva er lykken annet enn det, å være i overensstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv? Eller ettertrakter granattreet å bære frukter av funklende steiner? Jeg sier dere at intet menneske har rett til å nyte, før han har vist seg herdet nok til å bære nytelsens savn. Ja, han tør selv ikke berøre nytelsen med sin fingerspiss, før han er i stand til å tre den under føtter.

Ah, sannelig, der er langt frem. Men jeg vil legge all min kraft på dette. For disse tings skyld vil jeg oppgi andre, som også er viktige. Perserkongen har – engstet ved min nærmelse – gjort meg fredstilbud. Dem tenker jeg å gå inn på for å få frie hender til å opplyse og forbedre dere, dere ulærvillige! Hva det øvrige angår, da blir det som det er. Alexandros skal dere beholde. Se til å komme ut av det med ham.

Dog, min Libanios, vil jeg ikke det skal hete at jeg har latt deg gå fra meg i unåde –

Taleren Libanios.

Ah, min keiser –

Keiser Julian.

Du talte med en viss bitterhet om at jeg hadde skjenket Themisteos og Mamertinos mye. Men fratok jeg dem ikke også noe? Fratok jeg dem ikke min daglige omgang? Deg akter jeg å skjenke noe mer enn hine.

Taleren Libanios.

Akk, hva sier du, min opphøyede bror!

Keiser Julian.

Jeg akter ikke å skjenke deg gull eller sølv. Så tåpelig var jeg bare i den første tid, inntil jeg så, hvordan man stimlet sammen om meg, lik tørstige høstfolk om en kilde, alle puffende og støtende hverandre, alle fremrekkende den hule hånd for å få den fylt først og få den fylt høyest til randen. Jeg er blitt klokere siden. Navnlig tror jeg det må sies at visdommens gudinne ikke har unndratt meg sin bistand ved de handlinger, jeg har foretatt til denne stads beste.

Taleren Libanios.

Visselig, visselig!

Keiser Julian.

Derfor overdrar jeg deg, o min Libanios, å forfatte en lovtale over meg.

Taleren Libanios.

Ah, hvilken heder –!

Keiser Julian.

Du skal avfatte den med særlig øyemerke på de velgjerninger, hvorfor Antiokias borgere skylder meg takknemlighet. Jeg håper du vil avfatte den slik, at den blir både taleren og gjenstanden verdig. Dette verv, min Libanios, være min gave til deg. Jeg vet ikke noe bedre å skjenke en mann som deg.

Taleren Libanios.

O, min kronede venn, hvilken overvettes nåde!

Keiser Julian.

Og nå vil vi gå til fektesalen. Derpå, mine venner, vandrer vi gjennom gatene for å gi disse oppblåste innfødte et gagnlig forbilde på tarvelighet i klededrakt og nøysomhet i seder.

Livlegen Oribases.

Gjennom gatene, herre? Akk, i denne middagshete –

En hoffmann.

O, herre, ha meg unnskyldt, men jeg føler meg høyst upasselig –

Dikteren Herakleos.

Jeg også, nådigste herre! Hele denne morgenstund har jeg kjempet med en kvalme i magen –

Keiser Julian.

Så ta et brekkmiddel inn, og se til å kaste deres uvitenhet opp med det samme.

O, Diogenes, – hvilke etterfølgere har du ikke! De skammer seg ved å bære din kappe på åpen gate.

(han går i vrede bort gjennom søylegangen.)

(En ringe gate i utkanten av staden. I husrekken til venstre ligger en liten kirke.)

(En stor mengde veklagende kristne er forsamlede. Salmedikteren Apollinaris og læreren Kyrillos er iblant dem. Kvinner med barn på armene utstøter høye jammerrop. Gregor fra Nazianz går igjennom gaten.)

Kvinner (løper til og holder ham fast ved hans kledning).

Akk, Gregor, Gregor, – tal til oss! Trøst oss i denne vånde.

Gregor fra Nazianz.

Bare en kan trøste her. Hold fast ved ham. Hold dere tett inn til herren og hyrden.

En kvinne.

O, vet du det, du Guds mann, – keiseren har befalt at alle våre hellige skrifter skal oppbrennes!

Gregor fra Nazianz.

Jeg har hørt det; men jeg kan ikke tro på slik dårskap.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er sannhet. Alexandros, den nye statholder, har utskikket soldater, som gjennomsøker våre brødres hus. Selv kvinner og barn piskes til blods, hvis de står i mistanke for å holde bøker skjult.

Læreren Kyrillos.

Keiserens bud gjelder ikke Antiokia alene, – ikke Syria alene; det gjelder riket og den hele jord. Hver skreven tøddel, som handler om Kristus, skal utslettes av tilværelsen og av de troendes minne.

Salmedikteren Apollinaris.

O, dere mødre, gråt over dere selv og over deres barn!

Den tid vil komme, da dere skal kives med dem, dere nå bærer på deres armer, om hva der rettelig sto i det tapte Guds-ord. Den tid vil komme, da deres barnebarn skal spotte over dere og ikke vite hvo og hva Kristus var.

Den tid vil komme, da det skal være utslettet av hjertene at verdens frelser engang led og døde.

Den siste troende skal gå blind i sin grav, og fra den stund skal Golgata være bortveiret av jorden, likevis som det sted, hvor Edens hage lå.

Ve, ve over den nye Pilatus! Han nøyes ikke, som hin, med å døde frelserens legeme. Han myrder ordet og læren!

Kvinnene (avriver sitt hår og sønderflenger sine klær).

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Og jeg sier dere, vær trøstige! Gud dør ikke. Det er ikke fra Julian at faren kommer. Faren har vært der, lenge før ham, i våre hjerters svakhet og splidaktighet.

Læreren Kyrillos.

O, Gregor, hvor tør du kreve at vi skal bli standhaftige midt under disse redsler? – Brødre og søstre, – vet dere, hva der er hendt i Arethusa? De vantroende har mishandlet Markos, den gamle biskop, slept ham etter håret gjennom gatene, kastet ham i kloakkene, trukket ham besudlet og blødende opp igjen, oversmurt ham med honning og heiset ham opp i et tre, utsatt for stikk av vepser og giftfluer.

Gregor fra Nazianz.

Og har da ikke Guds kraft just herlig åpenbaret seg i Markos? Hva var Markos tidligere? En mann av tvilsom tro. Ja, da urolighetene brøt ut i Arethusa, flyktet han endog av staden. Men se, – neppe hadde han i sitt skjul erfart at de rasende mennesker hevnet biskopens flukt på skyldløse brødre, før han frivillig vendte tilbake. Og hvordan bar han ikke de pinsler, som forferdet hans bødler selv slik at de, for å kunne trekke seg med et slags ære tilbake, tilbød å slippe ham imot å betale en ytterst ringe sum? Var ikke hans svar: nei, – og nei, og atter nei? Gud Herren var hos ham. Han hverken døde eller ga etter. Hans ansikt viste hverken forferdelse eller utålmodighet. I treet, hvor han hang, priste han seg lykkelig, fordi han var løftet noen trinn nærmere imot himmelen, mens de andre, som han sa, kravlet om på den flate jord.

Læreren Kyrillos.

Der må være skjedd et under med denne standhaftige olding. Hadde du, likesom jeg, hørt skrikene fra fengslet den dag i sommer, da Hilarion og de andre pintes –! De lignet ingen andre skrik, – ufrivillig, brølende, blandende seg med hvislende lyd, hver gang jernet, hvitglødende, grov seg inn i det flåede kjøtt.

Salmedikteren Apollinaris.

O, Kyrillos, glemmer du sangen, som løste skrikene av? Sang ikke Hilarion i døden? Sang ikke hin heltemodige kappadokiske dreng, inntil han utga sin ånd under pinernes hender? Sang ikke Agathon, dette barns bror, inntil en avmakt betok ham og han våknet opp i vanvidd?

Sannelig sier jeg dere, så lenge sangen runger over vår nød, så lenge skal ikke Satan seire!

Gregor fra Nazianz.

Vær trøstige. Elsk hverandre og lid for hverandre, slik som Serapion i Doristora nylig led for sine brødre, der han for deres skyld lot seg hudflette og kaste levende i smelteovnen.

Se, se, – har ikke Herrens hevnende hånd allerede knyttet seg imot de ugudelige. Eller har dere ikke fornummet budskapet fra Heliopolis under fra Libanon?

Salmedikteren Apollinaris.

Jeg vet det. Midt under Afrodite-festens utérligheter brøt hedningene inn i våre hellige søstres hus, krenket kvinnene, myrdet dem under pinsler, som ikke kan utsies –

Kvinnene.

Ve, ve!

Salmedikteren Apollinaris.

– ja, der var noen av de elendige, som åpnet et av blodvitnenes legemer, rev innvollene ut og åt leveren rå!

Kvinnene.

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Vredens Gud krydret måltidet. Hvordan er det bekommet dem? Reis til Heliopolis, og dere kan få se hine menn med forråtnelsens gift i alle årer, med øynene og tennene utfalne, røvet mælets og forstandens bruk. Redsel har slått staden. Mange hedninger har omvendt seg siden hin natt.

Derfor frykter jeg heller ikke dette uhellsvangre dyr, som har reist seg imot kirken; jeg frykter ikke denne helvetes kronede leiesvenn, som pønsker på å fullbyrde arvefiendens verk. La ham falle over oss med ild, med sverd, med ville dyr på skueplassen! Ja, skulle hans vanvidd enn drive ham videre, enn skjedd er til denne dag, – hva gjør så det til saken? Imot alt dette er der en legedom og en vei til seier!

Kvinnene.

Kristus, Kristus!

Andre stemmer.

Der er han! Der kommer han!

Noen.

Hvem?

Andre.

Keiseren! Morderen! Gudsfienden!

Gregor fra Nazianz.

Stille! La ham dra forbi i taushet.

(En avdeling av de keiserlige hustropper kommer gjennom gaten. Deretter følger keiser Julian, ledsaget av hoffmenn og visdomsvenner, alle omgitte av vakt. En annen avdeling palass-soldater, anførte av høvedsmann Fromentinos, slutter toget.)

En kvinne (sagte til de andre).

Se, se, han har hyllet seg i pjalter, som en tigger.

En annen kvinne.

Han må være fra seg selv.

En tredje kvinne.

Gud har allerede slått ham.

En fjerde kvinne.

Gjem deres barn ved brystet. La ikke deres øyne se redselen.

Keiser Julian.

Ei, ei, er ikke dette alt til hope galileere? Hva gjør dere her i solskinnet, på åpen gate, dere mørkets yngel?

Gregor fra Nazianz.

Du har stengt våre kirker; derfor står vi utenfor og priser Herren vår Gud.

Keiser Julian.

Se, det er deg, Gregor? Ja, du driver jo ennå om her. Men vokt deg; lenge tåler jeg det ikke.

Gregor fra Nazianz.

Jeg søker ikke bloddøden; ja, jeg ønsker den ikke engang; men tilskikkes den meg, så setter jeg min ære i å dø for Kristus.

Keiser Julian.

Deres talemåter tretter meg. Jeg vil ikke se dere her. Hvorfor holder dere dere ikke i deres stinkende huler? Gå hjem, sier jeg!

En kvinne.

O, keiser, hvor er våre hjem?

En annen kvinne.

Hvor er våre hus? Hedningene har plyndret dem og jaget oss ut.

Stemmer i hopen.

Dine soldater har tatt vår eiendom fra oss!

Andre stemmer.

O, keiser, keiser, hvorfor har du tatt vår eiendom?

Keiser Julian.

Det spør dere om? Jeg skal si dere det, dere uvitende mennesker! Har man tatt deres eiendom fra dere, så er det skjedd av omsorg for deres sjeles vel. Har ikke galileeren sagt at dere ikke skal eie sølv eller gull? Har ikke deres mester lovet dere at dere engang skal oppfare til himmels? Burde dere da ikke takke meg fordi jeg gjør dere farten så lett som mulig?

Visdomsvennene.

O, uforliknelig sagt!

Salmedikteren Apollinaris.

Herre, du har fratatt oss det, som er mer enn sølv og gull. Du har fratatt oss Guds eget ord. Du har fratatt oss våre hellige skrifter.

Keiser Julian.

Jeg kjenner deg nok, du huløyede salmesanger! Du er jo Apollinaris? Og jeg mener, at om jeg tar deres urimelige bøker fra dere, så vil du snart være mann for å dikte noe likeså urimelig ihop. Men jeg sier deg at du er en ussel bokskriver og versemaker! Ved Apollon, ingen rett Greker ville ta dine vers i sin munn. Det skrift, du nylig har sendt meg, og som du har vært frekk nok til å kalle «Sannheten», det kan jeg la deg vite at jeg har lest, forstått og fordømt.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er mulig at du har lest det; men du har ikke forstått det; for hadde du forstått, så hadde du ikke fordømt.

Keiser Julian.

Ha-ha; det motskrift, jeg har i arbeid, skal vise at jeg har forstått. – Men hva angår hine bøker, hvis tap dere nå hyler og jamrer over, så kan jeg si dere at dere om føye tid skal komme til å akte dem ringere, så som det vil vise seg at hin Jesus av Nazareth har vært en løgner og bedrager.

Kvinnene.

Ve oss; ve oss!

Læreren Kyrillos (trer frem av hopen).

Keiser, – hva sa du der?

Keiser Julian.

Har ikke den korsfestede Jøde forkynt at Jerusalems tempel skal ligge i grus til dagenes ende?

Læreren Kyrillos.

Så vil skje!

Keiser Julian.

O, dere dårer! I denne stund står krigsøversten Jovian med to tusen arbeidere i Jerusalem og reiser templet i all dets herlighet. Vent, vent, dere stivnakkede tvilere, – dere skal erfare, hvem der er mektigst, keiseren eller galileeren.

Læreren Kyrillos.

Herre, det skal du til din redsel selv erfare. Jeg tidde inntil du bespottet den hellige og kalte ham en løgner; men nå vil jeg si deg at ikke et fnugg makter du imot den korsfestede!

Keiser Julian (tvinger seg).

Hvo er du, og hva heter du?

Læreren Kyrillos (nærmere).

Det skal du høre. Først og fremst heter jeg en kristen, og det er et såre hederfullt navn; for det skal ingensinne utslettes av jorden.

Dernest bærer jeg også navnet Kyrillos, og under det navn er jeg kjent mellom brødre og søstre.

Men bevarer jeg det første navn uplettet, da høster jeg et evig liv til lønn.

Keiser Julian.

Du tar feil, Kyrillos! Du vet, jeg kjenner noe til de lønndomsfulle ting i deres lære. Tro meg, – han, du setter din lit til, er ikke en slik, som du forestiller deg. Han er selv død, og virkelig død, på den tid da Romeren Pontius Pilatus var statholder i Jødeland.

Læreren Kyrillos.

Jeg tar ikke feil. Det er deg selv, keiser, der feiler i dette. Det er deg, som har gitt avkall på Kristus i det øyeblikk han skjenkte deg herredømmet over jorden.

Derfor forkynner jeg deg i hans navn at han snart vil frata deg både herredømmet og livet, og da skal du for sent erkjenne, hvor sterk han er, han, som du i din blindhet forakter.

Ja, likesom du har forglemt hans velgjerninger, slik skal han ikke gi sin kjærlighet råderom, idet han reiser seg for å straffe deg.

Du har omstyrtet hans altere, – han skal nedstyrte deg av ditt keisersete. Du har funnet din glede i å tre hans lov under føtter, den samme lov, som du selv engang forkynte for de troende. På samme vis skal Herren tre deg under sin hæl. Ditt legeme skal veires bort i de ville vinder, og din sjel skal fare dit ned, hvor der er større pinsler, enn dem, du kan uttenke for meg og mine!

(Kvinnene flokker seg under gråd og veklage om Kyrillos.)

Keiser Julian.

Jeg ville gjerne skånet deg, Kyrillos! Gudene er mine vitner at jeg ikke hater deg for din tros skyld. Men du har forhånet min keiserlige makt og myndighet, og det må jeg straffe.

(til høvedsmann for vakten.)

Fromentinos, før denne mann i fengsel, og la bøddelen Tyfon gi ham så mange svøpeslag, som nødvendig, for å få ham til å utsi at keiseren og ikke galileeren har all velde på jorden.

Gregor fra Nazianz.

Vær sterk, min bror Kyrillos!

Læreren Kyrillos (med opprakte hender).

Jeg salige, som får lide til Herrens ære!

(Soldatene griper ham og sleper ham ut.)

Kvinnene (i gråd og klage).

Ve oss! Ve, ve over fornekteren!

Keiser Julian.

Driv dem fra hverandre, disse rasende! La dem utjages av staden som opprørere. Jeg tåler ikke lenger denne tross og vederstyggelighet!

(Vakten driver den jamrende mengde inn i sidegatene. Bare keiseren og hans følge blir tilbake. Da bemerker man, liggende foran kirkedøren, og hittil skjult, en mann i sønderrevne klær og med aske strødd på sitt hode.)

En soldat (støter til ham med lanseskaftet).

Opp, opp; pak deg!

Mannen (ser opp).

Tre under føtter dette sløve salt, som er vraket av Herrens hånd!

Keiser Julian.

O, evige guder, – Hekebolios –!

Hoffmennene.

Ah, i sannhet, – Hekebolios!

Læreren Hekebolios.

Jeg heter ikke så mer! Jeg er navnløs. Jeg har sviktet den dåp, som ga meg navn!

Keiser Julian.

Reis deg, venn! Ditt sinn er sykt –

Læreren Hekebolios.

Judas' bror er pestbefengt. Vik fra meg –

Keiser Julian.

O, du vankelmodige mann –

Læreren Hekebolios.

Vik fra meg, frister! Ta dine tretti sølvpenger igjen! Står der ikke skrevet: du skal forlate hustru og barn for Herrens skyld? Og jeg –? For hustrus og barns skyld har jeg forrådt Herren, min Gud! Ve, ve, ve!

(han kaster seg igjen ned på sitt ansikt.)

Keiser Julian.

Slik vanvidds ild tenner disse skrifter over jorden.

Og jeg skulle ikke brenne dem?

Vent! Innen et år er omme, skal Jødetemplet stå reist igjen på Zions berg, – lyse med sitt gulltaks prakt over landene og vitne: løgner, løgner, løgner!

(han går ilsomt derfra, fulgt av visdomsvennene.)

(Landevei utenfor staden. Til venstre ved veikanten står Kybeles billedstøtte mellom avhugne trestubber. Et stykke derfra, imot venstre, er en kilde med en steinkumme. Det er henimot solnedgang.)

(På et trinn ved fotstykket av gudinnens bilde sitter en gammel prest med en tildekket kurv på skjødet. Omkring steinkummen en flokk menn og kvinner, der henter vann. Kommende og gående ses fra og til på veien. Fra venstre kommer fargeren Fokion, slett kledd, med en stor bylt på hodet. Han møter hårskjæreren Eunapios, der kommer fra staden.)

Fargeren Fokion.

Ei, se, – min venn Eunapios i full hoffkledning!

Hårskjæreren Eunapios.

Tvi deg, at du spotter en fattig mann.

Fargeren Fokion.

Kaller du det spott? Jeg mente, det var den høyeste ære.

Hårskjæreren Eunapios.

Du må så si. Det er blitt en ære nå å gå i pjalter, besynderlig hvis de har ligget svært lenge i en rendestein.

Fargeren Fokion.

Hvordan tror du alt dette vil ende?

Hårskjæreren Eunapios.

Det bryr jeg meg ikke om å tenke på. Jeg vet, hvordan det er endt med meg, og det er nok.

Fargeren Fokion.

Er du ikke lenger i keiserens tjeneste?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva skulle keiser Julian med en hårskjærer? Lar han sitt hår klippe? Eller lar han skjegget stusse, tror du? Han kjemmer det ikke engang. Men hvordan går det med deg? Du ser heller ikke videre lykkelig ut.

Fargeren Fokion.

Akk, Eunapios, purpurfargernes tid er forbi.

Hårskjæreren Eunapios.

Ja, riktig; nå farges bare kristen-rygger. Men hva er det du sleper på?

Fargeren Fokion.

Et knippe pilebark. Jeg skal farge narrekapper til visdomsvennene.

(En tropp soldater kommer fra høyre og stiller seg opp ved Kybeles støtte.)

Fargeren Fokion (til en av mennene ved vannkummen).

Hva betyr dette?

Mannen.

Steinbildet skal fores igjen.

Fargeren Fokion.

Vil keiseren ofre her i aften?

En annen mann.

Ofrer han ikke både morgen og aften, – snart hist, snart her?

En kvinne.

Det er en ulykke for fattigfolk at den nye keiser holder så mye av gudene.

En annen kvinne.

Ei, Dione, si dog ikke så. Skal vi ikke allesammen holde av gudene?

Den første kvinne.

Jo, det kan være; men det er nå en ulykke allikevel –

En av mennene (peker ut til høyre).

Vil dere se, – der kommer han.

(Keiser Julian kommer i prestekledning og med offerkniv. Flere visdomslærere, tempelprester, tjenere og vakt omgir ham. Etter dem følger en skare mennesker, dels spottende, dels forbitrede.)

En av de kommende.

Der borte står gudinnen. Nå skal dere få se løyner.

En eldre mann.

Kaller du det løyner? Hvor mange sultne munner kunne ikke mettes med det, som her går til spille?

Keiser Julian (går hen imot støtten).

O, dette syn! Det fyller mitt hjerte med henrykkelse og mine øyne med vemods-tårer.

Ja, tilvisse må jeg gråte når jeg tenker på at denne ærefryktbydende gudinnes bilde – omstyrtet av ufromme og forvovne hender – i så lang en tid har henligget likesom i en forglemmelsens søvn, – og det, til og med, på et sted, som jeg vemmes ved å beskrive.

(Undertrykt latter blant de nysgjerrige.)

Keiser Julian (vender seg barskt).

Men jeg føler ikke mindre henrykkelse når jeg betenker at det var meg, hvem det ble forundt å utfri den guddommelige moder av en så uverdig tilstand.

Og skulle jeg ikke henrykkes ved denne tanke? – Man sier om meg at jeg har vunnet noen slag imot barbarene og priser meg herfor. Hva meg angår, så setter jeg større pris på, hva jeg utretter til gudenes beste; for dem skylder vi alle våre evner og all vår omtanke.

(til dem ved vannkummen.)

For resten er det meg kjært at der dog gis noen i denne halsstarrige stad, som ikke viser seg døve for mine oppfordringer, men innfinner seg, slik som sømmelig fromhet tilsier, – og jeg tviler ikke på at dere har brakt anstendige offergaver med.

(går hen til den gamle prest.)

Hva ser jeg der? En eneste olding! Hvor er dine tempelbrødre?

Den gamle prest.

Herre, der er ingen av dem i live uten jeg.

Keiser Julian.

Utdød. Landeveien lagt i upassende nærhet forbi helligdommen. Den ærverdige lund nedhugget. –

Gamle mann, – hvor er offergavene?

Den gamle prest (peker på kurven).

Her, herre!

Keiser Julian.

Godt, godt. Men det øvrige?

Den gamle prest.

Dette er alt.

(han åpner kurven.)

Keiser Julian.

En gås! Så denne gås er alt?

Den gamle prest.

Ja, herre!

Keiser Julian.

Og hvem var den fromme mann, der betenkte oss med en så rundhåndet gave?

Den gamle prest.

Jeg selv har brakt den med. O, herre, vredes ikke; jeg hadde ikke flere enn den ene.

(Latter og mumlen blant de forsamlede.)

Dempede stemmer.

Det er nok. En gås er mer enn nok.

Keiser Julian.

O, Antiokia, – du setter min tålmodighet på en hard prøve!

En mann i flokken.

Først brød, siden offergaver!

Fargeren Fokion (puffer ham i siden).

Godt sagt; godt sagt!

En annen mann.

Gi borgerne å spise; gudene får hjelpe seg som de kan.

En tredje mann.

Vi hadde det bedre her under Chi og Kappa!

Keiser Julian.

Ei, dere frekke skrålere! Dere med deres Chi og Kappa! Dere tror kanskje ikke jeg vet, hvem dere mener med Chi og Kappa? Ho-ho, jeg vet det godt. Det er jo blitt et gjengs ord iblant dere. Dere mener Kristus og Konstanzios. Men hines herredømme er forbi, og jeg skal vel hitte på midler til å bøye den tross og den utakknemlighet, som dere viser både imot gudene og imot meg. Dere oppholder dere over at jeg yter gudene de skyldige ofre. Dere spotter med at jeg ifører meg en tarvelig kledning og lar mitt skjegg gro uklippet. Ja, dette skjegg er dere rett en torn i øyet! Dere kaller det, uten all ærbødighet, et bukkeskjegg. Men jeg sier dere, dere dårer, at det er et vismanns-skjegg. Ja, jeg skammer meg ikke ved å la dere vite at dette skjegg huser utøy, likevis som vidjekrattet huser vilt, – og dog bærer jeg dette mitt forhånede skjegg med større ære, enn dere deres glattrakede haker!

Hårskjæreren Eunapios (halvlydt).

Dårlig talt; høyst urimelig!

Keiser Julian.

Men tror dere jeg lar disse spotterier gå hen uten å svare? Nei, nei, dere skal få annet å vite. Vent bare; dere skal høre fra meg snarere enn dere tenker. Jeg utarbeider i denne tid et skrift, som heter «Skjegg-hateren». Og vet dere, hvem dette skrift er rettet imot? Det er rettet imot dere, dere Antiokias borgere, – ja, imot dere, hvem jeg i skriftet kaller «de uvitende hunder». Der skal dere få mine grunner både for det ene og for det annet, som nå tykkes dere selsomt i min adferd.

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Høye keiser, jeg har et gledelig budskap å bringe. Kyrillos er allerede falt til føye –

Keiser Julian.

Ah, det tenkte jeg nok.

Høvedsmannen Fromentinos.

Tyfon gjorde også sine saker fortreffelig. Fangen ble bundet naken ved håndleddene så høyt under taket at hans tåspisser nettopp rørte jorden; derpå pisket Tyfon ham med en svøpe av okse-sener bakfra, slik at slagene traff rundt om brystet.

Keiser Julian.

O, de lastefulle, som tvinger oss til å bruke slike midler!

Høvedsmannen Fromentinos.

For ikke å røve ham livet måtte vi til slutt løslate den hardnakkede mann. Da var han en stund ganske stille og syntes å betenke seg; men plutselig begjærte han dog å fremstilles for keiseren.

Keiser Julian.

Dette er meg såre kjært. Og du bringer ham hit?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre, – der kommer de med ham.

(En tropp soldater fører læreren Kyrillos mellom seg.)

Keiser Julian.

Ah, min gode Kyrillos, – du er ikke fullt så kjepphøy som sist, ser jeg.

Læreren Kyrillos.

Har du kanskje i et dyrs eller en fugls innvoller utfunnet, hva jeg har å si deg?

Keiser Julian.

Nå, jeg tenker at jeg, uten varsler, tør tro du er kommet til fornuft, at du avstår fra dine villfarelser om galileerens makt, og at du nå erkjenner både keiseren og våre guder for å være større enn han.

Læreren Kyrillos.

Bild deg ikke slikt inn. Dine guder er maktesløse; og holder du fast ved disse steinbilder, som hverken kan se eller høre, så vil du snart være likeså maktesløs som de.

Keiser Julian.

Kyrillos, – er dette, hva du har å si?

Læreren Kyrillos.

Nei; jeg kommer for å takke deg. Før skalv jeg for deg og dine pinsler. Men i kvalens stund vant jeg åndens seier over det forkrenkelige. Ja, keiser, da dine leiesvenner tenkte jeg hang i vånde under fengselstaket, – da lå jeg, salig som et barn, i min frelsers armer; og da dine bødler tyktes at de flengte strimler av mitt legeme, da strøk Herren med sin lindrende hånd over sårene, tok tornekronen bort og påsatte meg livsens krone.

Derfor takker jeg deg; for intet menneske har vist meg en så stor velgjerning som du.

Og på det du ikke skal tro jeg frykter deg heretter, så se –

(han slår sin kappe til side, sønderriver sine sår og kaster stykker for keiserens føtter.)

– se, se; – mett deg med mitt blod, som du tørster etter! Men om meg skal du vite at jeg metter meg av Jesus Kristus.

(Skrik av forferdelse høres blant mengden.)

Flere stemmer.

Dette fører ulykke over oss alle!

Keiser Julian (som er veket tilbake).

Hold denne vanvittige, at han ikke forgriper seg på oss!

(Soldater omringer Kyrillos og sleper ham hen til vannkummen; samtidig høres sang av kvinner utenfor til høyre.)

Keiser Julian.

Se hist, Fromentinos, – hva er det for et selsomt opptog –?

Høvedsmannen Fromentinos.

Nådigste keiser, det er salmesyngerskene –

Keiser Julian.

Ah, hint forbund av rasende kvinner –

Høvedsmannen Fromentinos.

Statholderen Alexandros har fratatt dem noen skrifter, som de holder for hellige. Nå utvandrer de av staden for å gråte på kristengravene.

Keiser Julian (med knyttede hender).

Tross; tross – både fra kvinner og menn!

(Den gamle Publia og en stor skare kvinner kommer fremover landeveien.)

Den gamle Publia (synger).

Deres guder er marmor og sølv og gull. De skal smuldre i mold.

Kvinnenes kor.

I mold; i mold!

Publia.

De myrdet våre brødre; de myrdet våre sønner. Stig, sangens duer, med hevnens bønner!

Kvinnenes kor.

Hevnens bønner!

Publia (får øye på keiseren).

Der står han! Ve over den ugudelige, som har brent Herrens ord! Tror du at du kan oppbrenne Herrens ord? Jeg skal si deg, hvor ordet brenner.

(hun griper en kniv fra en av offerprestene, sønderskjærer sitt bryst og flenger i såret.)

Her brenner ordet. Brenn du våre bøker. Ordet skal brenne i menneskers hjerter inntil den ytterste dag!

(hun kaster kniven fra seg.)

Kvinnene (synger under stigende villhet).

La legemer myrdes; la skrifter forgå. Ordet skal stå; – ordet skal stå!

(De tar Publia imellom seg og går videre utover landet.)

Folk ved brønnen.

Ve oss; galileernes gud er den sterkeste!

Andre stemmer.

Hva makter alle våre guder imot denne ene?

Atter andre.

Ingen ofring! Ingen dyrkelse! Det vil oppirre den forferdelige imot oss.

Keiser Julian.

O, dere dårer! Dere frykter for å oppirre en, som lengst er død, – en falsk forkynner; – ja, dere skal selv få se. Han er en løgner, sier jeg! Gi bare tål en liten tid ennå. Hver dag, hver time kan jeg vente budskap fra Jerusalem –

Krigsøversten Jovian (i støvede klær, kommer med noen ledsagere ilsomt fra høyre.)

Nådigste keiser, tilgi at din tjener søker deg her.

Keiser Julian (med et gledesskrik).

Jovian! O, glade budskap –!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kommer like fra Jødeland. I palasset hørte jeg du var her ute –

Keiser Julian.

O, dere prisverdige guder, – så skal dog ikke den synkende sol gå ned over løgnen! Hvor vidt er vi? Tal, min Jovian!

Krigsøversten Jovian (med et blikk på mengden).

Herre, – skal jeg fortelle alt?

Keiser Julian.

Alt, alt, – fra først til sist!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kom til Jerusalem med byggmesterne og soldatene og de to tusen arbeidere. Vi gikk straks i verk med å rydde grunnen. Veldige rester av murer sto ennå igjen. De falt for våre hakker og brekkstenger, lett, som om en usynlig makt hjalp oss å utslette dem –

Keiser Julian.

Ser dere; ser dere vel!

Krigsøversten Jovian.

Mens dette sto på, ble umåtelige kalkdynger slept sammen til den nye bygning. Da oppsto ganske uventet en virvlende storm, som spredte kalken lik en sky ut over den ganske egn.

Keiser Julian.

Videre; videre!

Krigsøversten Jovian.

Samme natt rystet jorden gjentatte ganger.

Stemmer i mengden.

Hører dere? Jorden rystet.

Keiser Julian.

Videre, sier jeg!

Krigsøversten Jovian.

Vi lot dog ikke vårt mot nedslå av dette selsomme tilfelle. Men da vi var trengt dypere ned i grunnen og hadde fått åpnet de underjordiske hvelvinger, og steinbryterne gikk inn i dem for å arbeide ved fakkelskinn –

Keiser Julian.

Jovian, – hva så?

Krigsøversten Jovian.

Herre, da brøt en forferdelig, en uhyre ildstrøm ut av hulene. Et tordnende drøn rystet hele staden. Hvelvingene søndersprengtes, hundrer av arbeidere dreptes dernede, og de få, som reddet seg, flyktet med sønderrevne lemmer.

Hviskende stemmer.

Galileernes gud!

Keiser Julian.

Kan jeg tro alt dette? Så du det?

Krigsøversten Jovian.

Jeg var selv til stede. Vi begynte på ny. Herre, i overvær av mange tusener – forferdede, knelende, jublende, bedende – gjentok det samme vidunder seg to ganger.

Keiser Julian (blek og rystende).

Og så –? Med et ord, – hva har keiseren utrettet i Jerusalem?

Krigsøversten Jovian.

Keiseren har fullbyrdet galileerens spådom.

Keiser Julian.

Fullbyrdet –

Krigsøversten Jovian.

Ved deg ble det ord til full sannhet: ikke stein på stein skal lates tilbake.

Menn og kvinner.

Galileeren har seiret over keiseren! Galileeren er større enn Julian!

Keiser Julian (til Kybeles prest).

Du kan gå hjem, gamle mann! Og ta din gås med deg. Vi vil ikke foreta noen ofring i aften.

(vender seg til mengden.)

Jeg hørte noen her si at galileeren har seiret. Det kunne synes så; men jeg sier dere, det er en villfarelse. Dere uvitende; dere foraktelige dosmere, – dere kan tro meg: det skal ikke vare lenge før bladet har vendt seg! Jeg skal –; jeg skal –! Ja, bi bare! Jeg forbereder meg allerede på et skrift imot galileeren. Det skal være i syv kapitler; og når hans tilhengere får det å lese, – og når dessuten «Skjegg-hateren» – –

Ta meg under armen, Fromentinos! Denne motstand har trettet meg.

(til vakten, idet han går forbi vannkummen.)

Gi Kyrillos fri!

(Han går med sitt følge tilbake til staden.)

Mengden ved brønnen (roper etter ham under hånlatter).

Der går offer-slakteren! – Der går den raggede bjørn! – Der går apekatten med de lange armer!

(Måneskinnsnatt. På Apollon-templets ruiner.)

(Keiser Julian og mystikeren Maximos, begge i lange klær, kommer frem mellom de omstyrtede søyler i bakgrunnen.)

Mystikeren Maximos.

Hvor hen, min bror?

Keiser Julian.

Hvor der er ensomst.

Mystikeren Maximos.

Men her – i vederstyggeligheten? Midt imellom grusdynger –?

Keiser Julian.

Er ikke den hele verden en grusdynge?

Mystikeren Maximos.

Du har dog vist at det sunkne kan gjenoppreises.

Keiser Julian.

Spottefugl! I Aten så jeg en skoflikker, som hadde innrettet seg et lite verksted i Theseus-templet. I Rom, hører jeg, er et hjørne av den juliske basilika gjort brukelig til bøffelstall. Kall også det å gjenoppreise!

Mystikeren Maximos.

Hvorfor ikke? Skjer ikke alle ting stykkevis? Hva er helheten annet, enn den fulle sum av samtlige stykker?

Keiser Julian.

Dårlig visdom!

(peker på det omstyrtede Apollon-bilde.)

Se dette neseløse hode. Se denne sønderknuste albue, – disse splintrede lender. Er alle disse hesligheters sum den hele fulle guddommelige fordums skjønnhet?

Mystikeren Maximos.

Hvorav vet du at hin fordums skjønnhet var skjønn – i og for seg – unntatt i beskuerens forestilling?

Keiser Julian.

Akk, Maximos, der er nettopp kjernen. Hva er i og for seg? Jeg vet intet å nevne etter denne dag.

(han sparker til Apollon-hodet.)

Har du noen tid vært mektigere i deg selv?

Selsomt, Maximos, at der kan ligge styrke i villfarelsen. Se til galileerne. Og se til meg fordum, da jeg holdt det for mulig å gjenoppreise den falne skjønnhets-verden.

Mystikeren Maximos.

Venn, – hvis villfarelsen er deg en fornødenhet, så gå tilbake til galileerne. De vil ta imot deg med åpne armer.

Keiser Julian.

Du vet godt at dette er ugjørlig. Keiser og galileer! Hvordan forene det motsigende?

Ja, denne Jesus Kristus er den største opprører, som noen tid har levd. Hva var Brutus, – hva var Kassius imot ham? De myrdet bare den ene Julius Cæsar; men han myrder Cæsar og Augustus overhodet. Eller er der å tenke på forsoning mellom galileeren og keiseren? Er der rom for de to til hope på jorden? Og han lever på jorden, Maximos, – galileeren lever, sier jeg, så grundig enn både Jøder og Romere bilte seg inn at de hadde dødet ham; – han lever i menneskenes oppsetsige sinn; han lever i deres tross og hån imot all synlig makt.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er!» – Aldri har menneskemunn uttalt et underfundigere ord enn dette. Hva ligger der bakved? Hva og hvor mye tilkommer keiseren? Dette ord er som en stridsklubbe, der slår kronen av keiserens hode.

Mystikeren Maximos.

Da visste dog den store Konstantin å komme til rette med galileeren, – og din forgjenger likeså.

Keiser Julian.

Ja, den, der kunne være nøysom, lik hine. Men kaller du det å styre jordens rike? Konstantin utvidet sitt herredømmes grenser. Men dro han ikke grensene snevert sammen om sin ånd og om sin vilje? Dere stiller den mann for høyt, når dere kaller ham den store. Min forgjenger vil jeg ikke engang tale om; han var mer slave enn keiser, og jeg kan ikke bli stående ved navnet.

Nei, nei, der er ikke å tenke på forlik i disse ting. Og dog – å skulle gi etter! O, Maximos, ovenpå disse nederlag kan jeg ikke vedbli å være keiser, – og jeg kan heller ikke gi avkall på å være det.

Maximos, du, som kan tyde varsler, hvis gåtefulle mening er dulgt for alle andre, – du, som kan lese i de evige stjerners bok, – kan du si meg utgangen på denne strid?

Mystikeren Maximos.

Ja, min bror, jeg kan si deg utgangen.

Keiser Julian.

Det kan du? Så si den da! Hvo skal seire, keiseren eller galileeren?

Mystikeren Maximos.

Både keiseren og galileeren skal gå under.

Keiser Julian.

Gå under –? Begge –?

Mystikeren Maximos.

Begge. Om i våre tider, eller om hundrer av år, det vet jeg ikke; men skje skal det når den rette kommer.

Keiser Julian.

Og hvem er den rette?

Mystikeren Maximos.

Han, som skal oppsluke både keiseren og galileeren.

Keiser Julian.

Du løser gåten med en enn mørkere gåte.

Mystikeren Maximos.

Hør meg, sannhetsvenn og bror! Jeg sier, de skal begge gå under – men ikke forgå.

Går ikke barnet under i ynglingen, og ynglingen igjen i mannen? Men hverken barnet eller ynglingen forgår.

O, du min mest elskede lærling, – har du glemt våre samtaler i Efesos om de tre riker?

Keiser Julian.

Ah, Maximos, der ligger år imellom. Tal!

Mystikeren Maximos.

Du vet, jeg har aldri billiget, hva du, som keiser, har foretatt deg. Du har villet skape ynglingen om til barn igjen. Kjødets rike er oppslukt av åndens rike. Men åndens rike er ikke det avsluttende, likeså lite som ynglingen er det. Du har villet hindre ynglingens vekst, – hindre ham fra å bli mann. O, du dåre, som har dratt sverdet imot det vordende, – imot det tredje rike, hvor den tvesidige skal herske!

Keiser Julian.

Og denne –?

Mystikeren Maximos.

Jødefolket har et navn for ham. De kaller ham Messias, og de venter på ham.

Keiser Julian (langt og tankefullt).

Messias? – Hverken keiser eller forløser?

Mystikeren Maximos.

Begge i en og en i begge.

Keiser Julian.

Keiser-gud; – gude-keiser. Keiser i åndens rike – og gud i kjødets.

Mystikeren Maximos.

Det er det tredje rike, Julian!

Keiser Julian.

Ja, Maximos, det er det tredje rike.

Mystikeren Maximos.

I det rike er den foreløpiges opprørs-ord blitt sannhet.

Keiser Julian.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.» Ja, ja, – da er keiseren i Gud, og Gud i keiseren. – Ah, drømmer, drømmer; – hvo bryter galileerens makt!

Mystikeren Maximos.

Hvori ligger galileerens makt?

Keiser Julian.

Jeg har forgjeves grublet derover.

Mystikeren Maximos.

Der står skrevet etsteds: «du skal ikke ha fremmede guder for meg».

Keiser Julian.

Ja – ja – ja!

Mystikeren Maximos.

Seeren fra Nazareth forkynte ikke denne eller hin gud; han sa: Gud er jeg; – jeg er Gud.

Keiser Julian.

Ja, dette utenfor –! Derfor er keiseren maktesløs.

Det tredje rike? Messias? Ikke Jøde-folkets, men ånds-rikets og verdens-rikets Messias –?

Mystikeren Maximos.

Gude-keiseren.

Keiser Julian.

Keiser-guden.

Mystikeren Maximos.

Logos i Pan – Pan i Logos.

Keiser Julian.

Maximos, – hvordan blir han?

Mystikeren Maximos.

Han blir i den seg selv villende.

Keiser Julian.

Min elskede lærer, – jeg må forlate deg.

Mystikeren Maximos.

Hvor går du hen?

Keiser Julian.

Til staden. Perser-kongen har gjort meg fredstilbud, som jeg i overilelse gikk inn på. Mine sendebud er alt underveis. De skal innhentes og kalles tilbake.

Mystikeren Maximos.

Du vil åpne krigen imot kong Sapores på ny?

Keiser Julian.

Jeg vil, hva Kyros drømte om og hva Alexander prøvde –

Mystikeren Maximos.

Julian!

Keiser Julian.

Jeg vil eie verden. – God natt, min Maximos!

(han vinker med hånden til avskjed og går hurtig bort. Maximos ser tankefull etter ham.)

Salmesyngerskenes kor (langt borte på martyr-gravene).

Menneske-guder av sølv og gull, – Dere skal smuldre i mold!

FJERDE HANDLING.

(Ved keiser-rikets østlige grense. Vilt berglandskap. En dyp dalkløft skiller den høye forgrunn fra de bakenfor liggende fjell.)

(Keiser Julian, i krigsklær, står tett ute på en bergknatt og ser ned i dypet. Litt fra ham, til venstre, står hærføreren Nevita, den persiske fyrst Hormisdas, krigsøversten Jovian og flere andre befalingsmenn. Til høyre, ved et rått oppbygget steinalter ligger spåmannen Numa og to andre etruskiske spåmenn, beskjeftigede med å ta varsler av et offerdyrs innvoller. Lenger mot forgrunnen sitter mystikeren Maximos på en stein, omringet av visdomslærerne Priskos og Kytron samt av flere andre. Fra og til drar mindre avdelinger av lett bevæpnede over høyden fra venstre til høyre.)

Keiser Julian (peker nedad).

Se, se, – legionene bukter seg som en pansret slange gjennom kløften.

Hærføreren Nevita.

De, like under oss, i fåreskinns-vamser, er Skyterne.

Keiser Julian.

Hvilke skjærende hyl –!

Hærføreren Nevita.

Det er Skyternes vanlige sang, herre!

Keiser Julian.

Mer hyl enn sang.

Hærføreren Nevita.

Nå kommer Armenerne. Arsakes fører dem selv.

Keiser Julian.

De romerske legioner må allerede være ute på slettene. Alle omboende folkeslag iler til og underkaster seg.

(han vender seg til krigsførerne.)

På Eufrat ligger samlede de tolv hundre skip, som har alle våre forråd og fornødenheter inne. Jeg har nå fått full visshet for at flåten, gjennom hin gamle kunstig gravde renne, kan løpe opp i Tigris. Hele hæren skal gå over på skipene. Deretter rykker vi fremad langs den østlige bredd, så hurtig, som motstrømmen tillater flåten å følge oss.

Si meg, Hormisdas, hvilken tro har du til disse forholdsregler?

Fyrst Hormisdas.

Uovervinnelige hærfører, jeg vet at det skal forunnes meg under din seierrike beskyttelse igjen å bedre mitt fedreland.

Keiser Julian.

Hvilken lettende følelse å være ute av hine trangbrystede borgeres samkvem! Med hvilken skrekk i øynene løp de ikke rundt om min vogn da jeg forlot staden? «Kom snart tilbake, og vær oss da nådigere enn nå», skrek de. Jeg vender aldri tilbake til Antiokia. Jeg vil ikke se denne utakknemlige stad mer. Når jeg har seiret, legger jeg hjemveien over Tharses.

(går hen til spåmennene.)

Numa, – hvilke varsler for vårt tog leser du denne morgenstund?

Spåmannen Numa.

Varslet fraråder deg i dette år å overskride ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Hm! Hvordan tyder du dette varsel, Maximos?

Mystikeren Maximos.

Jeg tyder det slik: varslet tilråder deg å underlegge deg alt det land, du drar igjennom; da overskrider du ikke ditt rikes grenser.

Keiser Julian.

Slik er det. Vi må gi nøye akt på slike underfulle tegn; for der ligger som oftest en dobbelt mening i dem. Ja, det synes stundom som om hemmelighetsfulle makter satte en glede i å føre menneskene vill, især under store foretagender. Var der ikke også noen, som ville uttyde det til vår skade at søylegangen i Hierapolis styrtet sammen og begrov et halvt hundre soldater, just som vi dro gjennom staden? Men jeg sier at dette forkynner et dobbelt hell. For først varsler det at Perser-riket skal styrte sammen, og dernest bebuder det oss de ulykkelige galileeres undergang. For hine soldater, som dreptes, – hvem var det vel? Det var galileiske straffsoldater, der bare høyst ugjerne gikk i krigen og derfor av skjebnen tildeltes et på engang så bratt og uhederlig endelikt.

Krigsøversten Jovian.

Nådigste keiser, hist kommer en høvedsmann fra fortroppene.

Høvedsmannen Ammian (kommer fra høyre).

Herre, du har befalt meg å melde, om noe selsomt skulle hende ved utrykningen.

Keiser Julian.

Nå ja! Er noe slikt hendt i morges?

Høvedsmannen Ammian.

Ja, herre, et dobbelt varsel.

Keiser Julian.

Ei, Ammian, – fortell dog!

Høvedsmannen Ammian.

Først, herre, tildro det seg, da vi var kommen et stykke forbi landsbyen Zaita, at en løve av uhyre legemsstørrelse brøt ut av tykningen og gikk like løs på våre soldater, der drepte den med mange pileskudd.

Keiser Julian.

Ah!

Visdomslærerne.

Hvilket lykkelig varsel!

Fyrst Hormisdas.

Kong Sapores kaller seg landenes løve.

Spåmannen Numa (beskjeftiget ved alteret).

Vend om; vend om, keiser Julian!

Mystikeren Maximos.

Gå modig frem, du seiers-kårne!

Keiser Julian.

Vende om etter dette? Som løven hist foran Zaita, slik skal landenes løve falle for våre piler. Eller har jeg ikke tidligere vitnesbyrd å støtte meg til når jeg uttyder dette til vår fordel? Behøver jeg å minne så opplyste menn om, at da keiser Maximian seiret over Perser-kongen Narseus, da ble likeledes en løve – og dessuten et veldig villsvin – nedlagt foran de romerske rekker?

(til Ammian.)

Men nå det annet –? Jeg syntes du talte om to tegn.

Høvedsmannen Ammian.

Det annet er mer tvilsomt, herre! Din stridshest Babylonios ble, som du hadde befalt, fullt oppsadlet ført frem for å vente deg ved nedstigningen hinsides berget. Men se, i det samme drevs en avdeling av de galileiske straffsoldater forbi. Tungt belessede, som de var, og ikke synderlig villige, gjordes det nødvendig å bruke piskeslag imot dem. Ikke desto mindre opprakte de sine armer, likesom i glede, og istemte en høy sang til ære for deres guddom. Over denne plutselige larm ble Babylonios sky, steilet i skrekk, falt bakover, og idet den veltet seg på jorden, overstenktes og tilsøltes det gullsmykkede ridetøy av veiens smuss.

Spåmannen Numa (ved alteret).

Keiser Julian, – vend om, vend om!

Keiser Julian.

Dette har galileerne gjort av ondskap, – og dog har de derved imot sin vilje brakt tilveie et varsel, som jeg hilser med høy glede.

Ja, likesom Babylonios falt, slik skal også Babylon falle, berøvet sine smykkers prakt og herlighet.

Visdomslæreren Priskos.

Hvilken visdom i utleggingen!

Visdomslæreren Kytron.

Ved gudene, slik er det!

De andre visdomslærere.

Slik, og ikke annerledes!

Keiser Julian (til Nevita).

Hæren skal vedbli å rykke frem. Dog vil jeg denne aften, for en enn større sikkerhets skyld, anstille ofringer og se, hva tegnene måtte bekrefte.

Men hva angår dere, dere etruskiske gjøglere, som jeg med så stor bekostning har latt komme hit, da skal dere vite at jeg ikke lenger tåler dere i leiren, hvor dere bare bidrar til å gjøre soldatene motfalne. Jeg sier, dere forstår intet av det vanskelige håndverk, som dere har påtatt dere. Hvilken frekkhet! Hvilket overmål av forvovenhet! Bort med dem! Jeg vil ikke se dem oftere.

(Noen av livvakten driver spåmennene ut til venstre.)

Keiser Julian.

Babylonios falt. Løven lå under for mine soldater. Dog vet vi ikke derfor, hvilken usynlig hjelp vi tør stole på. Gudene, hvis vesen langt fra ikke er tilstrekkelig utforsket, synes stundom – hvis jeg så tør si – å slumre eller overhodet bare litt å gripe inn i de menneskelige ting. Vi, mine kjære venner, befinner oss dessverre i en slik tid. Ja, vi har endog vært vitne til at visse guder har unnlatt å støtte velmente bestrebelser, siktende til deres egen tarv og ære.

Vi tør dog ikke dømme videre herom. Det kunne tenkes at de udødelige, som styrer og oppholder verden, til enkelte tider nedlegger sin makt i menneskelige hender, – hvorved gudene visselig ikke i noen måte forringes; for det skyldes dog dem at en så særlig benådet – i fall han finnes – har kunnet fremstå på jorden.

Visdomslæreren Priskos.

O, makeløse keiser, gir ikke dine egne gjerninger vitnesbyrd om dette?

Keiser Julian.

Jeg vet ikke, o Priskos, om jeg tør verdsette mine gjerninger så høyt. At galileerne tillegger Jøden Jesus fra Nazareth en slik utvelgelse, vil jeg ikke tale om; for disse mennesker tar feil, – hvilket jeg utførlig skal vise i mitt skrift imot dem. Men jeg vil nevne Prometheus i gamle dager, hvilken fortrinlige helt skaffet menneskene endog større goder, enn de udødelige syntes å unne dem, – hvorfor han også måtte lide mye, både smerte og hånlig medfart, inntil han endelig opptas i gudenes samkvem, – det han i grunnen den hele tid hadde tilhørt.

Og kan ikke det samme sies både om Herakles og om Akilleus, og endelig om Makedonieren Alexander, med hvis gjerninger noen har sammenliknet, dels hva jeg har utført i Gallien, og dels og fornemmelig hva jeg har for øye på dette tog?

Hærføreren Nevita.

Min keiser, – baktroppen er nå like under oss; – det var kanskje på tiden –

Keiser Julian.

Straks, Nevita! Dog vil jeg først meddele dere en selsom drøm, som jeg hadde denne natt.

Jeg drømte at jeg så for mine øyne et barn, som etterstrebtes av en rik mann, der eide talløse hjorder, men som ringeaktet gudenes dyrkelse.

Denne onde mann utryddet barnets samtlige slektninger. Men over barnet selv ynktes Zeus, og han holdt sin hånd over det.

Derpå så jeg dette barn vokse opp til yngling under Minervas og Apollons varetekt.

Dessuten drømte jeg at ynglingen falt i søvn på en stein under åpen himmel.

Da steg Hermes ned på marken i en ung manns skikkelse og sa: kom; jeg vil vise deg den vei, som fører til den øverste guds bolig! – Så ledet han ynglingen til foten av et såre steilt berg. Der forlot han ham.

Da brøt ynglingen ut i gråd og klage og ropte med høy røst på Zeus. Se, da steg Minerva og sol-kongen, som hersker over jorden, ned i hans nærhet, løftet ham opp til fjellets tinde, pekte ut for ham og viste ham hele hans slekts arv.

Men denne arv var jordens krets fra hav til hav, og utenfor havet.

Da forkynte de ynglingen at alt dette skulle tilhøre ham. Og tre formaninger ga de ham dessuten: han skulle ikke sove, som hans slektninger hadde gjort; han skulle ikke lytte til hykleres råd; og endelig skulle han ære som guder dem, der likner gudene. Glem ikke, sa de idet de forlot ham, at du har en udødelig sjel og at denne din sjel er av guddommelig utspring. Og følger du våre råd, skal du se vår fader og bli en gud likesom vi.

Visdomslæreren Priskos.

Hva er tegn og varsler å akte imot dette!

Visdomslæreren Kytron.

Jeg tror ikke det er for mye sagt når jeg forventer at skjebne-gudinnene betenker seg to ganger, i fall deres rådslagninger ikke skulle stemme med dine.

Keiser Julian.

Vi tør ikke med sikkerhet bygge på en slik unntakelse. Men visselig vedblir jeg å finne denne drøm påfallende, skjønt min broder Maximos ved sin taushet – imot all billig forventning – hverken synes å finne behag i drømmen eller i den ikledning, jeg har gitt den. – Dette får vi imidlertid å bære!

(han tar en papirrulle frem.)

Se her, Jovian; her har jeg tidlig denne morgenstund på mitt leie opptegnet, hva jeg drømte. Ta dette, og la det i tallrike avskrifter opplese for de forskjellige deler av hæren. Jeg holder det for viktig på et så vågelig tog, at soldatene, midt under alle farer og besværligheter, med trygghet legger sin skjebne i førerens hender, aktende ham for ufeilbar i de ting, som avgjør krigens utfall.

Krigsøversten Jovian.

Jeg ber deg, min keiser, å frita meg for dette.

Keiser Julian.

Hva vil du dermed si?

Krigsøversten Jovian.

At jeg ikke tør låne min hånd til noe, som er sannheten imot. – O, hør meg, min opphøyede keiser og herre! Gis der en eneste av dine soldater, som tviler på at han er sikker i dine hender? Har du ikke på Galliens grenser, tross fiendtlig overmakt og vanskeligheter av forskjellig slags, tilkjempet deg større seiervinninger, enn noen annen hærfører i våre dager kan rose seg av?

Keiser Julian.

Ei, – se, se, hvilke nyheter!

Krigsøversten Jovian.

Alle vet, at lykken i vidunderlig mål har fulgt deg inntil denne tid. I lærdom står du over alle andre dødelige, og i veltalenhetens skjønne kunst bærer du prisen mellom de ypperste.

Keiser Julian.

Og så –? Til tross for dette –?

Krigsøversten Jovian.

Til tross for dette, min keiser, er du bare et menneske. Men idet du meddeler hæren hin drøm, vil du utbre den mening at du er en gud, – og heri tør jeg ikke gjøre meg til din hjelper.

Keiser Julian.

Hva sier dere, mine venner, til denne tale?

Visdomslæreren Kytron.

Den er visselig like så dristig som den vitner om ukyndighet.

Keiser Julian.

Det synes som om du, o sannhetskjærlige Jovian, forglemmer at hin keiser Antonin, med tilnavnet den fromme, i et særlig tempel på Roms torv har vært dyrket som en udødelig gud. Ja, ikke han alene, men også hans hustru Faustina og andre keisere både før og etter den tid.

Krigsøversten Jovian.

Jeg vet det, herre; – men våre forfedre var det ikke gitt å vandre i sannhetens lys.

Keiser Julian (med et langt blikk på ham).

Ah, Jovian! –

Si meg, – i går aftes, da jeg tok varsler for den kommende natt, da trådte du til og brakte meg et budskap just som jeg med renselses-vann skylte blodet av mine hender.

Krigsøversten Jovian.

Ja, min keiser!

Keiser Julian.

Ilferdig, som jeg var, kom jeg til å stenke noen vanndråper på din kappe. Da vek du hvast et skritt tilbake og rystet vannet av, som om kappen var blitt besudlet.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, – det unngikk deg altså ikke?

Keiser Julian.

Var det din tanke at det skulle unngått meg?

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre; for det var en sak imellom meg og den eneste sanne Gud.

Keiser Julian.

Galileer!

Krigsøversten Jovian.

Herre, du selv skikket meg til Jerusalem, og jeg var vitne til alt, hva der gikk for seg. Mye har jeg grublet siden den tid; jeg har lest i de kristnes skrifter, har talt med mange av dem, – og nå er jeg kommen etter, at i denne lære ligger den guddommelige sannhet.

Keiser Julian.

Er det mulig! Er dette virkelig mulig? Slik griper altså hint smittsomme vanvidd om seg! Mine nærmeste omgivelser, – mine egne krigsførere faller fra meg –

Krigsøversten Jovian.

Still meg forrest imot dine fiender, herre, – og du skal se at jeg gladelig gir keiseren, hva keiserens er.

Keiser Julian.

Hvor mye –?

Krigsøversten Jovian.

Liv og blod.

Keiser Julian.

Liv og blod er ikke nok. Den, som skal herske, må kunne herske over viljene, over menneskenes sinn. I dette er det at hin Jesus av Nazareth står meg imot og gjør meg makten stridig.

Bild deg ikke inn at jeg vil straffe deg, Jovian! De, du tilhører, higer etter slikt, som etter en lykke. Og så kaller man dere blodvitner bakefter. Eller hva? Har man ikke slik opphøyet dem, jeg var nødt til å revse for deres gjenstridighets skyld?

Gå til fortroppen! Jeg vil nødig se deg oftere. – O, dette bedrag imot meg, som dere tilhyller med talemåter om en dobbelt plikt og et dobbelt rike! Dette skal bli annerledes. Der gis andre konger enn Perser-kongen, som skal få føle min fot på sin nakke.

Til fortroppen, Jovian!

Krigsøversten Jovian.

Jeg skal gjøre min skyldighet, herre!

(han går ut til høyre.)

Keiser Julian.

Vi vil ikke at denne morgenstund, der er opprunnen under så mange lykke-forkynnende varsler, skal formørkes for oss. Vi vil ta dette, og annet mer, med et jevnt sinn. Min drøm skal dog kunngjøres for hæren. Du, Kytron, og du, min Priskos, og dere andre venner, vil sørge for at det skjer på en verdig måte.

Visdomslærerne.

Med glede, med usigelig glede, herre!

(de mottar papirrullen og går ut til høyre.)

Keiser Julian.

Jeg ber deg, o Hormisdas, ikke å tvile på min makt, om det enn kunne synes, som om stridige viljer rådet her. Gå; og du likeså, Nevita, og alle dere øvrige, hver til sitt; – jeg kommer etter, når hæren er samlet ute på slettene.

(Alle, unntatt keiseren og Maximos går ut til høyre.)

Mystikeren Maximos (etter en stund, reiser seg fra steinen, hvor han har sittet, og går hen til keiseren).

Min syke broder!

Keiser Julian.

Mer såret enn syk. Hjorten, som treffes av en skyttes pil, søker inn i tykningen, hvor ikke dyrene kan se den. Det var meg utålelig å vise meg lenger på Antiokias gater; – nå synes jeg ikke jeg kan vise meg for hæren.

Mystikeren Maximos.

Ingen ser deg, venn; for de famler i blindhet. Men du skal bli en lege for deres øyne, og da skal de se deg i din herlighet.

Keiser Julian (stirrer ned i fjellkløften).

Hvor dypt under oss! Hvor svinnende små bukter de seg ikke frem mellom kratt og torner langs med den steinede strøm.

Da vi stod foran denne snevring, da stevnet førerne, alle som en, like inn i det trange. Det var en times vei å korte, en smule møye å spare – på vandringen imot døden.

Og flokkene fulgte dem så villig. Ingen tanke på å legge veien ovenom; ingen lengsel etter den fri luftning heroppe, som vider brystet ut og gjør åndedraget rommelig. Der går de, og går og går, og ser ikke at de har trang himmel over seg – og vet ikke at der gis høyder, hvor den er større. – Er det ikke, Maximos, som om menneskene levde for å komme til å dø? Galileerens ånd er i dette. Er det sant, som der sies, at hans fader skapte verden, da forakter sønnen faderens verk. Og just for dette formastelige vanvidd er det at han prises så høyt!

Hva var dog ikke Sokrates imot ham! Elsket ikke Sokrates nytelsen og lykken og skjønnheten? Og dog forsaket han. – Men hvilket bunnløst svelg imellom dette – på den ene side ikke å begjære, – og på den annen side å begjære og dog forsake.

O, denne tapte visdoms skatt ville jeg bringe menneskene tilbake. Lik Dionysos fordum, kom jeg dem glad og ung i møte, med løv om pannen, med druers fylde i mine armer. Men de viser min gave fra seg, og jeg hånes og hates og bespottes av venner og av fiender.

Mystikeren Maximos.

Hvorfor? Jeg skal si deg hvorfor.

I nærheten av en viss stad, hvor jeg engang levde, var der et vinberg, vidt berømt for sine druer; og når borgerne i staden ønsket rett søte frukter på sitt bord, da skikket de sine tjenere ut til hint vinberg og lot hente druer der.

Mange år etter kom jeg til den samme stad; men da visste ingen lenger beskjed om de fordum så høyt priste druer. Da søkte jeg vingårdsmannen opp og spurte ham: si meg, o venn, er dine vinstokker utdødde, så som ingen mer kjenner dine druer? Nei, svarte vingårdsmannen, men du vet at unge vinstokker gir gode druer men ringe vin; gamle vinstokker derimot dårlige druer men god vin. Derfor, o fremmede, tilføyde han, gleder jeg ennå mine medborgeres hjerter med dette vinbergs overflod, bare i en annen skikkelse, – som vin, og ikke som druer.

Keiser Julian (tankefull).

Ja, ja, ja!

Mystikeren Maximos.

Det er dette, som du ikke har tatt i akt. Verdens vinstokk er blitt gammel, og dog mener du, lik fordum, å kunne by druene rå til dem, der tørster etter den nye vin.

Keiser Julian.

Akk, min Maximos, hvem tørster? Nevn meg en eneste, utenfor vårt broderskap, som drages av et åndelig behov. – Ulykkelig er jeg, at jeg fødtes i en slik jernalder.

Mystikeren Maximos.

Last ikke tiden. Hadde tiden vært større, så var du blitt mindre. Verdens-sjelen er som en rik mann, der har utallige sønner. Deler han sin rikdom like imellom alle sønnene, da blir de alle velhavende, men ingen av dem rik. Gjør han dem derimot alle arveløse på en nær, og skjenker alt til denne ene, da står denne ene som en rik mann i en krets av fattige.

Keiser Julian.

Ingen liknelse passer mindre enn denne. – Eller står jeg slik? Finnes det ikke nettopp delt på mange hender, det, som verdens hersker skulle besitte i rikere mål enn alle andre; ja, jeg tør vel si – som han alene skulle besitte! O, hvor er ikke makten delt! Har ikke Libanios veltalenhetens makt i så fullt et mål, at man har kalt ham talernes konge? Har ikke du, min Maximos, den gåtefulle visdoms makt? Har ikke hin rasende Apollinaris i Antiokia sangens og henrykkelsens makt i en fylde, som jeg nok kunne misunne ham! Og nå Kappadokieren Gregor! Har ikke han viljens ubendige makt i et slikt overmål, at mangfoldige gir ham det for en undersått upassende tilnavn: den store! Ja, – hva enn selsommere er, – det samme tilnavn gis Gregors venn, Basilios, mannen med det bløte sinn og det pikeaktige øye. Og dog trer han ikke frem i verden; her lever han, denne Basilios, – just i denne fjerne egn, iført en eneboers kledning, i samkvem alene med sine lærlinge, og med sin søster Makrina og andre kvinner, der kalles fromme og hellige. Og hvordan virker ikke både han og søsteren gjennom de brev, som stundom utgår fra dem? Alt, selv forsakelsen og tilbaketrukketheten, blir makt imot min makt. Men verst av dem alle er dog den korsfestede Jøde.

Mystikeren Maximos.

Så bryt med all denne spredte myndighet! Men tro ikke at du kan knuse opprørerne, hvis du kommer over dem som en feltherre, utsendt av en hersker, hvem de ikke kjenner. I eget navn må du komme, Julian! Kom Jesus av Nazareth som utsending fra en annen? Sa han seg ikke å være den, der utsendte ham? Sannelig, i deg er tidens fullbyrdelse, og du ser det ikke. Peker ikke alle tegn og varsler med en usvikelig finger like hen på deg? Skal jeg minne deg om din moders drøm –?

Keiser Julian.

Hun drømte at hun fødte Akilleus.

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om at lykken har båret deg, likesom på sterke vinger, gjennom et beveget og farefullt liv? Hvem er du, herre? Er du den gjenkomne Alexander, den gang uferdig, nå fullbåren og rustet til å fullbyrde verket?

Keiser Julian.

Maximos!

Mystikeren Maximos.

Der er en, som alltid, med visse mellomrom, kommer igjen i menneskeslektens liv. Han er likesom en rytter, der på ridebanen skal temme en vill hest. Hver gang kaster hesten ham av. En stund, så er rytteren i salen igjen, alltid sikrere, alltid mer øvet; men av måtte han i sine skiftende skikkelser hver gang inntil denne dag. Av måtte han som den gudsopprunne mann i Edens lund; av måtte han som verdensrikets grunnlegger; – av må han som gudsrikets fyrste. Hvo vet, hvor mange ganger han har vandret iblant oss uten at noen kjente ham?

Vet du, Julian, om du ikke var i ham, som du nå forfølger?

Keiser Julian (ser frem for seg).

O, bunnløse gåte –!

Mystikeren Maximos.

Skal jeg minne deg om hin gamle spådom, som nå er satt i omløp igjen? Det er blitt forkynt, at så mange år, som året har dager – så mange år skal galileerens rike stå ved makt. Om to år blir det tre hundre og fem og seksti år siden at denne mann fødtes i Betlehem.

Keiser Julian.

Tror du på denne spådom?

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den kommende.

Keiser Julian.

Alltid gåter!

Mystikeren Maximos.

Jeg tror på den fri nødvendighet.

Keiser Julian.

Enn gåtefullere.

Mystikeren Maximos.

Se, Julian, – da Kaos veltet seg i det tomme forferdelige øde, og Jehova var alene, – den dag, da han, etter de gamle jødiske skrifter, slo ut med sin hånd og delte mellom lys og mørke, mellom hav og land, – den dag stod den store skapende gud på sin makts tinde.

Men med menneskene oppstod viljer på jorden. Og mennesker og dyr og trær og urter skapte sine like etter evige lover; og etter evige lover går alle stjerner i himmelrommet.

Har Jehova angret? Alle folkeslags gamle sagn vet å fortelle om en angrende skaper.

Vedlikeholdelsens lov har han lagt i skapningen. For sent å angre! Det skapte vil vedlikeholde seg – og så vedlikeholdes det.

Men ensidighetens to riker fører krig med hverandre. Hvor er han, hvor er han, fredskongen, den tvesidige, han, som skal forlike dem?

Keiser Julian (hen for seg).

To år? Alle guder uvirksomme. Ingen lunefull makt bakved, som gidder krysse mine hensikter – –

To år? I to år kan jeg legge jorden under mitt herredømme.

Mystikeren Maximos.

Du talte, min Julian; – hva sa du?

Keiser Julian.

Jeg er ung og sterk og sunn. Maximos, – det er min vilje å leve lenge.

(han går ut til høyre. Maximos følger ham.)

(En bakket skogegn med et vannløp mellom trærne. Oppe på høyden en liten landgård. Det er henimot solnedgang.)

(Hæravdelinger drar fra venstre til høyre forbi nedenunder bakkene. Basilios fra Cæsaræa og hans søster Makrina, begge i eneboerklær, står nede ved veikanten og rekker vann og frukter til de utmattede soldater.)

Makrina.

O, Basilios, se, – den ene blekere, den ene mer uttæret enn den annen!

Basilios fra Cæsaræa.

Og så utallig mange kristne brødre iblant dem! Ve over keiser Julian! Dette er grusommere uttenkt enn alle pinebenkens kvaler. Imot hvem er det at han fører sine hærskarer? Mindre imot Perser-kongen enn imot Kristus.

Makrina.

Tror du dette forferdelige om ham?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, Makrina, det går mer og mer opp for meg at det er oss, slaget skal ramme. Alle de nederlag, han har lidd i Antiokia, all den motstand, han har møtt, alle de ydmykelser og skuffelser, han har måttet døye for sin ugudelige ferd, det tenker han alt sammen å dekke over med glemsel ved et seierrikt krigstog. Og det vil lykkes ham. En stor seier vil utslette alt hint. Menneskene er ikke annerledes; de ser retten i lykken, og under makten bøyer de fleste seg.

Makrina (peker ut til venstre).

Nye skarer! Utellelige, uten opphør –

(En avdeling soldater kommer forbi; en ung mann i rekken faller av utmattelse om på veien.)

En underfører (slår ham med sin kjepp).

Opp med deg, du late hund!

Makrina (iler til).

O, slå ham ikke!

Soldaten.

La dem slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (kommer).

Atter opphold! – Nå, det er ham. Kan han virkelig ikke mer?

Underføreren.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, herre; han faller hvert øyeblikk.

Makrina.

O, vær tålmodig! Hvem er denne ulykkelige? – Se her; sug saften av disse frukter. – Hvem er han, herre?

Høvedsmannen Ammian.

En Kappadokier, – en av de villfarende, som var med å skjende Venus-templet i Antiokia.

Makrina.

O, en av hine blodvitner –!

Høvedsmannen Ammian.

Prøv å reise deg, Agathon! Jeg ynkes over dette menneske. De revset ham voldsommere, enn han kunne tåle. Han har ikke vært ved sin forstand siden.

Agathon (reiser seg).

Jeg kan godt tåle det. Og jeg er fullt ved min forstand, herre! Slå, slå, slå; – jeg lider så gjerne.

Høvedsmannen Ammian (til underføreren).

Fremad; her er ikke tid å spille.

Underføreren (til soldatene).

Fremad; fremad!

Agathon.

Babylonios falt; – snart skal den babyloniske horkarl falle. Zaitas løve ble felt; – felles skal verdens kronede løve!

(Soldatene drives ut til høyre.)

Høvedsmannen Ammian (til Basilios og Makrina.)

Dere selsomme mennesker; – dere farer vill og øver dog det gode. Takk, at dere har kveget de utmattede; og gid keiserens tarv tillot at jeg turde handle så mildt imot deres brødre, som jeg gjerne ville.

(han går ut til høyre.)

Basilios fra Cæsaræa.

Gud være med deg, du edle hedning!

Makrina.

Hvem mon denne mann var?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg kjente ham ikke.

(peker ut til venstre.)

O, se, se, – der er han selv!

Makrina.

Keiseren? Er det keiseren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, det er ham.

(Keiser Julian med flere krigsøverster, ledsaget av livvaktsføreren Anatolos samt en vaktavdeling kommer fra venstre.)

Keiser Julian (til sine ledsagere).

Ei, hva trett? Skulle en hests fall bringe meg til å stanse? Eller skulle det være mindre sømmelig å gå til fots, enn å bestige et ringere dyr? Trett! Min stamfader har utsagt at det bør seg en keiser å dø stående. Jeg sier at det bør seg en keiser, i hans hele liv – ikke bare i dødsstunden – å vise en etterfølgelsesverdig utholdenhet; jeg sier – – Ah, ved himmelens store lys, ser jeg ikke der for mine øyne Cæsaræeren Basilios!

Basilios fra Cæsaræa (bøyer seg dypt).

Din ringe tjener, o mektigste herre!

Keiser Julian.

Ja, det skal jeg tro! Du tjener meg i sannhet godt, Basilios!

(går nærmere.)

Så dette er altså det landhus, der er kommet i så stort ry ved de brev, som utgår herfra. Man taler rundt i alle land mer om dette hus, enn man taler om læresalene, skjønt jeg hverken har skyet flid eller møye for å bringe dem på fote igjen.

Ikke sant, – denne kvinne er sikkerlig din søster Makrina?

Basilios fra Cæsaræa.

Så er det, herre!

Keiser Julian.

Du er en skjønn kvinne, og ung ennå. Og dog har du, som jeg hører, gitt avkall på livet.

Makrina.

Herre, jeg har gitt avkall på livet for å komme til rett å leve.

Keiser Julian.

Akk, jeg kjenner såre godt deres villfarelser. Dere sukker etter det, som ligger hinsides og hvorom dere intet med visshet vet; dere speker deres kjød; dere undertrykker alle menneskelige lyster. Og dog sier jeg dere at dette kan være en forfengelighet, så godt som enhver annen.

Basilios fra Cæsaræa.

Tro ikke, herre, at jeg er blind for den fare, som ligger i forsakelsen. Jeg vet vel at min venn Gregor har rett når han skriver at han trøster seg til å være eneboer med hjertet uten å være det med legemet. Og jeg vet også at denne grove kledning lite båder min sjel, ifall jeg regner meg det til fortjeneste å bære den.

Men slik føler jeg det ikke. Dette tilbaketrukne liv fyller meg med en usigelig lykke; det er alt. Hine ville brytninger, som verden opplever i denne tid, trer meg ikke her for øye i sin uskjønnhet. Her fornemmer jeg mitt legeme oppløftet i bønnen, og min sjel renset ved en tarvelig levemåte.

Keiser Julian.

O, min nøysomme Basilios, jeg tror dog du ettertrakter noe mer. Hvis man har sagt sant, så har din søster her forsamlet om seg en hop unge kvinner, hvilke hun opplærer etter sitt forbilde. Og du selv har jo, likesom din galileiske mester, kåret deg tolv lærlinger. Hva er din akt med dem?

Basilios fra Cæsaræa.

Å sende dem ut til alle land for å styrke våre brødre i striden.

Keiser Julian.

Ja så! Utrustet med alle veltalenhetens våpen sender du din hær imot meg. Og hvor har du denne veltalenhet, denne skjønne greske kunst fra? Du har den fra våre læresaler. Og med hvilken rett besitter du den? Du har listet deg som en speider inn i vår leir for å utforske, hvor vi sikrest kan rammes. Og nå nytter du denne kunnskap til vår største skade!

Vet du vel, Basilios, at jeg ikke er tilsinns å tåle denne usømmelighet lenger? Jeg vil slå dere dette våpen ut av hendene. Hold dere til Matteus og Lukas og andre slike uhøvlede bokskrivere. Men dere skal ikke heretter få lov til å fortolke våre gamle diktere og heller ikke våre gamle visdomslærere; for jeg akter det ubillig at dere suger kunnskap og fordel av disse kilder, på hvis sannhet dere slett ingen tro har. Likevis skal det forbys alle galileiske lærlinger å komme i våre læresaler; for hva vil de vel der? Frastjele oss vår kunst for å bruke den imot oss selv.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, jeg har allerede før hørt dette selsomme forsett omtale. Og jeg må gi Gregor medhold når han skriver at du ikke har noen utelukkende rett til den greske lærdom, ei heller til den greske talekunst. Jeg må gi ham medhold når han sier at du jo bruker bokstavskriften, som dog er oppfunnen hos Egypterne, og at du ifører deg purpuret, skjønt det først kom i bruk hos folkene i Tyros.

Ja, herre, – mer enn det. Du underkaster deg land og gjør deg til hersker over folkeslag, hvis språk du ikke forstår og hvis seder du ikke kjenner. Og det har du rett til. Men den samme rett, du har i den synlige verden, den samme rett har han, som du kaller galileeren, i den usynlige –

Keiser Julian.

Nok om dette! Jeg vil ikke oftere høre slikt. Dere taler som om der gaves to verdensherskere, og med den innvending prøver dere å stanse meg på alle mine veier. O, dere latterlige! Dere stiller en død imot en levende. Men dere skal snart få vite, hvordan det henger sammen. Det skrift imot dere, som jeg lenge har arbeidet på, det må dere ikke tro at jeg har lagt til side under krigens sysler. Tenker dere kanskje at jeg tilbringer mine netter med å sove? Ah, dere forregner dere! For «Skjegg-hateren» høstet jeg bare spott, – og det selv hos dem, som kunne hatt besynderlig gagn av å legge seg visse sannheter på hjerte. Men det skal ingenlunde avskrekke meg. Eller skulle det sømme seg for en mann med kjepp i hånden å vike tilbake for en flokk gjøende hunder? – Hvorfor smilte du, kvinne? Hva var det du lo av?

Makrina.

Hvorfor, o herre, ivrer du så sterkt imot en, som du kaller død?

Keiser Julian.

Ah, jeg skjønner! Du vil dermed si at han lever.

Makrina.

Jeg vil dermed si at du, o mektige herre, i ditt hjerte føler at han visselig lever.

Keiser Julian.

Jeg? Hva nå! Jeg skulle føle –?

Makrina.

Hva er det, du hater og forfølger? Ikke ham men din tro på ham. Og lever han ikke i ditt hat og i din forfølgelse, slik, som han lever i vår kjærlighet?

Keiser Julian.

Jeg kjenner deres vridne talemåter. Dere galileere sier et og mener dermed et annet. Og slikt kaller dere for talekunst! O, dere middelmådige ånder! Hvilken dårskap! Jeg skulle føle at den korsfestede Jøde lever? O, hvilken sunken tid, der kan la seg nøye med slikt! Men menneskene er ikke bedre nå til dags. Galskap regnes for visdom. Hvordan har ikke jeg i usigelig mange netter våket og gransket for å finne tingenes rette grunn? Men hvor er de, som følger meg etter? Mange priser min tale; men få eller ingen lar seg overtyde.

Dog, sannelig, enden er ikke ennå. Der skal komme noe over dere som en overraskelse. Dere skal fornemme, hvor alt det spredte streber hen, for å ene seg i et. Dere skal erfare at alt det, som dere nå forakter, det har herligheten i seg, – og det kors, som dere henger deres fortrøstning på, det vil jeg tømre om til en stige for ham, som dere ikke kjenner.

Makrina.

Og jeg sier deg, keiser, at du ikke er annet enn en svøpe i Guds hånd, – en svøpe, som må slå oss for våre synders skyld. Ve oss, at dette skulle komme! Ve oss, at vi, splidaktig og kjærlighetsløst, vek av fra den rette vei!

Der var ingen konge mer i Israel. Derfor slo Herren deg med vanvidd, at du skulle tugte oss.

Hvilken ånd har han ikke formørket, for at den skulle rase imot oss! Hvilket blomstrende tre har han ikke kvistet av til ris for våre skyldtyngede skuldre!

Varsler mante deg, og du aktet dem ikke. Røster kalte deg, og du hørte dem ikke. Hender skrev sin ildskrift på veggen for deg, og du strøk skriften ut uten å tyde den.

Keiser Julian.

Basilios, – jeg skulle gjerne ha kjent denne kvinne før i dag.

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, Makrina!

Makrina.

Ve meg at jeg fikk se disse skinnende øyne! Engel og slange, enet til et; den frafalnes lengsel og fristerens list på en gang! O, hvordan har våre brødre og søstre kunnet bære seiershåpet høyt i denne utsendings nærhet? I ham er en større. Ser du det ikke, Basilios, – i ham vil Gud Herren slå oss til døden.

Keiser Julian.

Du har sagt det!

Makrina.

Ikke jeg!

Keiser Julian.

Første vunne sjel!

Makrina.

Vik fra meg!

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, – kom!

Keiser Julian.

Bli her! – Anatolos, slå vakt om dem! – Det er min vilje at dere skal følge hæren, – både dere og deres lærlinger, – ynglinger og kvinner.

Basilios fra Cæsaræa.

Herre, det kan du ikke ville.

Keiser Julian.

Det er ikke klokt å etterlate festninger i ryggen. Se, jeg slår ut med min hånd og demper denne brennende pileregn, som dere har utgytt fra hint lille landhus.

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei, herre, – denne voldsgjerning –

Makrina.

Akk, Basilios, – her eller hist – alt er ute!

Keiser Julian.

Står der ikke skrevet at dere skal gi keiseren, hva keiserens er? Jeg bruker alle hender på dette tog. Dere kan pleie mine syke og sårede. Derved tjener dere galileeren til like; og holder dere dette ennå for en plikt, så råder jeg dere å nytte tiden. Han har ikke lenge igjen.

(Noen soldater har omringet Basilios og Makrina; andre iler gjennom tykningen opp mot huset.)

Makrina.

Synkende sol over hjemmet; synkende håp og synkende verdens lys! O, Basilios, at vi skulle oppleve å se natten.

Basilios fra Cæsaræa.

Lyset er.

Keiser Julian.

Lyset blir. Ryggen mot aftenrøden, galileere! Øyet mot øst, mot øst, hvor Helios drømmer. Sannelig, jeg sier dere, dere skal se jordens solkonge.

(Han går ut til høyre; alle følger ham.)

(Hinsides Eufrat og Tigris. En vid slette med den keiserlige teltleir. Småkratt til venstre og i bakgrunnen dølger Tigris-flodens krumninger. Skipsmaster rager opp over krattet i en lang uoverskuelig rekke. Skyfull aften.)

(Soldater og krigsfolk av alle slags er iferd med å slå leir på sletten. Allehånde forråd bringes fra skipene. Vaktilder langt borte. Hærføreren Nevita, krigsøversten Jovian og flere høvdinger kommer fra flåten.)

Hærføreren Nevita.

Se nå, om ikke keiseren valgte det rette. Her står vi uten sverdslag på fiendens grunn; ingen har gjort oss overgangen over flodene stridig; ikke så mye som en eneste persisk rytter er å øyne.

Krigsøversten Jovian.

Nei, herre, ad denne vei har fienden visselig ikke ventet oss.

Hærføreren Nevita.

Du sier dette, som om du ennå holdt fast ved at valget av denne vei var uklokt.

Krigsøversten Jovian.

Ja, herre, det er fremdeles min mening at vi heller skulle slått inn på en nordligere retning. Der kunne vi støttet vår venstre fløy til Armenien, som er oss vennlig sinnet, og hentet alt fornødent underhold fra dette overflødige landskap. Men her? Hemmet i vår fremgang av de tunge lastskip. Rundt om oss en øde slette, nesten en ørken – – Ah, keiseren kommer. Jeg vil gå; han er meg ikke nådig i denne tid.

(Han går ut til høyre. I det samme kommer keiser Julian med noen ledsagere fra skipene. Livlegen Oribases, visdomslærerne Priskos og Kytron samt noen flere trer frem mellom teltene på høyre side og går keiseren i møte.)

Keiser Julian.

Slik ser vi keiser-riket vokse. Hvert skritt, jeg trer imot øst, flytter rikets grense.

(han stamper i jorden.)

Denne jord er min! Jeg er i riket, ikke utenfor. – Nå, Priskos –?

Visdomslæreren Priskos.

Uforliknelige keiser, ditt bud er utført. Hva du så underfullt drømte, har vi latt opplese for alle hærens avdelinger.

Keiser Julian.

Vel, vel. Og hva virkning lot min drøm til å øve på soldatene?

Visdomslæreren Kytron.

Noen priste deg med glad røst og kalte deg den guddommelige; andre derimot –

Visdomslæreren Priskos.

Disse andre var galileere, o Kytron!

Visdomslæreren Kytron.

Ja, ja, de fleste andre var galileere; og disse slo seg for sitt bryst og utstøtte høye klagerop.

Keiser Julian.

Jeg vil ikke bli stående ved dette. De brystbilder av meg, som jeg har latt forferdige for å oppstille dem i de byer, jeg kommer til å undertvinge, de skal oppreises rundt omkring i leiren ved alle bord, hvor skattmestrene utdeler krigsfolkets lønning. Lamper skal tennes ved siden av bildene, et fyrfat med velluktende røkelse skal brenne foran, og hver soldat skal, idet han går frem for å motta sin lønn, kaste noen røkelsekorn på ilden.

Livlegen Oribases.

Min nådigste keiser, tilgi meg, men – er det rådelig?

Keiser Julian.

Hvorfor ikke rådelig? Jeg forbauses over min Oribases.

Visdomslæreren Priskos.

Akk, herre, du må vel forbauses! Skulle det ikke være rådelig å –?

Visdomslæreren Kytron.

Skulle ikke en Julian turde våge, hva mindre guddommelige menn har våget?

Keiser Julian.

Jeg finner også at det vågeligste her ville være å legge dølgsmål på de gåtefulle makters rådslagninger. Er det kommen så vidt at de guddommelige nedlegger sin makt i jordiske hender, – hvilket vi av mange tegn tør slutte å være tilfellet, – så ville det i sannhet være høyst utakknemlig å fordølge slikt. Det er under så farefulle forhold, som disse, ingenlunde likegyldig om soldatene yter sin dyrkelse til den urette, da de dog skulle påkalle en helt annen.

Jeg sier deg, Oribases, og jeg sier dere andre, – om der ellers finnes noen annen her, som slik vil avstikke grenser for den keiserlige makt, – at just dette ville være den virkelige ugudelighet, og at jeg derfor nødes til å ivre derimot.

Har ikke allerede Platon forkynt den sannhet, at bare en gud kan herske over menneskene? Hva mente han med dette utsagn? Svar meg på det, – hva mente han? Langt være det fra meg å ville påstå, at Platon – denne for øvrig makeløse vismann, – dermed, likesom i en spådom skulle ha siktet til noe enkelt menneske, selv ikke det ypperste. Men jeg tenker, vi alle har vært vitne til de forstyrrelser, som flyter av at den høyeste makt likesom kløves og deles på flere hender.

Nok om dette. Jeg har allerede påbudt at de keiserlige bilder skal stilles til skue i leiren.

Ah, hva søker du så ilsomt, Eutherios?

(Husmesteren Eutherios, ledsaget av en mann i oppkiltrede klær kommer fra skipene.)

Husmesteren Eutherios.

Opphøyede keiser, denne Antiokier er utsendt fra statholderen Alexandros og bringer deg et brev, som han sier er viktig.

Keiser Julian.

Ah, la dog se! Lys hit!

(En fakkel bringes; keiseren åpner brevet og leser.)

Keiser Julian.

Kan dette være mulig! Lys bedre! Ja, det står der; – og her –; hva nå? – Dette går i sannhet over alt, hva jeg kunne tenkt meg!

Hærføreren Nevita.

Slemme nyheter fra vesterlandene, herre?

Keiser Julian.

Nevita, si meg, hvor lang tid bruker vi for å nå frem til Ktesifon?

Hærføreren Nevita.

Det kan umulig gjøres på kortere tid enn tretti dager.

Keiser Julian.

Det må gjøres på kortere tid! Tretti dager! En hel måned! Og imens vi kryper frem her, skulle jeg la disse rasende –

Hærføreren Nevita.

Du vet selv, herre, vi må for skipenes skyld følge alle flodens krumninger. Strømmen er strid, og dessuten både grunn og steinet. Jeg holder det for ugjørlig å nå hurtigere frem.

Keiser Julian.

Tretti dager! Og deretter skal staden inntas, – Perser-hæren skal slås på flukt, – freden skal sluttes. Hvor lang tid vil ikke alt dette kreve? Og enda var der noen iblant dere, som dårligere foreslo meg å gjøre en enn lengre omvei. Ha-ha, man pønsker på min undergang!

Hærføreren Nevita.

Herre, vær trygg; toget skal fremmes av all makt.

Keiser Julian.

Det gjøres vel nødig. Kan dere tenke dere, hva Alexandros melder? Galileernes vanvidd overstiger alle grenser siden min avreise. Og dette uvesen økes dag for dag. De skjønner at min seier i Persien vil dra deres utryddelse etter seg; og med hin skamløse Gregor som hovedmann står de nå, lik en fiendtlig hær, i ryggen på meg; i de frygiske egner forberedes hemmelige ting, som ingen rett kan få rede på –

Hærføreren Nevita.

Hva vil det si, herre? Hva tar de seg for?

Keiser Julian.

Hva de tar seg for? Ber, prediker, synger, forkynner verdens ytterste dag. O, var det enda ikke annet; – men de river våre tilhengere med seg og drar dem inn i sitt opprørske forbund. I Cæsaræa har menigheten kåret dommeren Eusebios til biskop, – Eusebios, en udøpt mann, – og denne forvillede har mottatt et slikt kall, som til og med er ugyldig etter deres egne kirkelover.

Dog, dette er langt ifra det verste. Verre, verre, tifold verre er det at Athanasios er kommen tilbake til Alexandria.

Hærføreren Nevita.

Athanasios?

Visdomslæreren Priskos.

Hin gåtefulle biskop, som forsvant i ørken for seks år siden?

Keiser Julian.

Et kirkemøte fordrev ham for hans usømmelige ivers skyld. Galileerne var føyelige under min formann.

Ja, vil dere tenke dere, – nå er denne rasende svermer kommen tilbake til Alexandria. Hans inntog var lik en konges; landeveien var belagt med tepper og grønne palmegrener. Og hva skjedde deretter? Hva tror dere vel? Samme natt brøt et opprør ut blant galileerne. Georgios, deres rettmessige biskop, denne rettsindige og velvillige mann, hvem de beskyldte for lunkenhet i troen, er blitt myrdet, levende sønderrevet i stadens gater.

Hærføreren Nevita.

Men, herre, hvor kunne det komme så vidt? Hvor var dog statholderen Artemios?

Keiser Julian.

Du må vel spørre hvor Artemios var. Jeg skal si deg det. Artemios er gått over til galileerne! Artemios er selv med væpnet hånd trengt inn i Serapeion, hint verdens herligste tempel, – har sønderslått bildestøttene, – har plyndret altrene og ødelagt hine umådelige bokskatter, som vi just i denne villfarende og vankundige tid hadde så høylig bruk for, og som jeg ville begråte, lik en av døden bortrykket venn, dersom min harme tillot meg å utgyte tårer.

Visdomslæreren Kytron.

Sannelig, dette går over all forestilling!

Keiser Julian.

Og ikke å kunne nå disse elendige for å tugte dem! Å måtte være vitne til at slike utskeielser griper videre og videre om seg! – Tretti dager, sier du! Hvi nøler man? Hvi slår man leir? Hvi sover man? Vet ikke mine hærførere, hva her står på spill? Vi må holde rådslagning. Når jeg tenker på, hva den makedoniske Alexander utrettet i tretti dager –

(Krigsøversten Jovian, ledsaget av en mann i persisk kledning, uten våpen, kommer fra leiren.)

Krigsøversten Jovian.

Vredes ikke, herre, at jeg trer deg for øyne; men denne fremmede –

Keiser Julian.

En persisk kriger!

Perseren (kaster seg ned på jorden).

Ingen kriger, du mektige!

Krigsøversten Jovian.

Han kom våpenløs jagende til hest over sletten og meldte seg ved forpostene –

Keiser Julian.

Så er dine landsmenn i nærheten?

Perseren.

Nei, nei!

Keiser Julian.

Men hvor kommer du så fra?

Perseren (slår sine klær til side).

Se disse armer, du jordens hersker, – blodige av rustne lenkeringer. Føl denne flåede rygg, – sår i sår. Jeg kommer fra pinebenken, herre!

Keiser Julian.

Ah, – du er flyktet fra kong Sapores?

Perseren.

Ja, du veldige, du, som vet alt! Jeg stod høyt i nåde hos kong Sapores inntil jeg, dreven av redsel ved din nærmelse, dristet meg til å forutsi ham at denne krig ville volde hans undergang. Vet du, herre, hvordan han har lønnet meg? Min hustru ga han til pris for sine bueskyttere fra bergene; mine barn lot han selge som slaver; alle mine eiendommer lot han sine tjenere dele imellom seg; meg selv lot han pine i ni dager. Derpå bød han meg ride ut og dø som et dyr på slettene.

Keiser Julian.

Og hva vil du meg?

Perseren.

Hva jeg vil deg etter denne medfart? Jeg vil hjelpe deg å ødelegge min forfølger.

Keiser Julian.

Ah, du pinte mann, – hva kan du hjelpe?

Perseren.

Jeg kan feste vinger ved dine krigsfolks ankler.

Keiser Julian.

Hva vil du si med det? Reis deg, og si meg, hva du mener.

Perseren (reiser seg).

Der var ingen i Ktesifon, som tenkte at du ville velge denne vei –

Keiser Julian.

Det vet jeg.

Perseren.

Nå er det ikke noen hemmelighet lenger.

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Dere Persere vet intet om mine hensikter.

Perseren.

Herre, du, hvis visdom stammer fra ilden og solen, du vet godt at mine landsmenn nå kjenner dine hensikter. Du har satt over flodene på dine skip; disse skip, flere enn tusen i tallet, og ladede med alle hærens fornødenheter, skal trekkes opover Tigris, og hæren skal rykke frem jevnsides med skipene.

Keiser Julian.

Utrolig –!

Perseren.

Når skipene er komne Ktesifon så nær som mulig, – hvilket vil si to dagsreiser fra staden, – da vil du gå løs på denne, omringe den og tvinge kong Sapores til å overgi seg.

Keiser Julian (ser seg om).

Hvem har forrådt oss?

Perseren.

Dette forehavende står nå ikke lenger til å utføre. Mine landsmenn har i all hast bygget steindemninger i flodsengen, og på dem vil dine skip strande.

Keiser Julian.

Menneske, vet du, hva det koster deg, i fall du ikke taler sannhet?

Perseren.

Mitt legeme er i din vold, du mektige! Taler jeg ikke sannhet, så står det deg fritt for å la meg brenne levende.

Keiser Julian (til Nevita).

Floden lukket! Der vil kreves uker for å gjøre den farbar igjen.

Hærføreren Nevita.

I fall det kan gjøres, herre! Slike redskaper fattes –

Keiser Julian.

Og dette skulle møte oss nå, – nå, da det gjelder å seire med all hastighet!

Perseren.

Du verdens hersker, jeg har sagt deg at jeg kan skjenke din hær vinger.

Keiser Julian.

Tal! Vet du noen kortere vei?

Perseren.

Hvis du lover meg, etter seieren, å skaffe meg min ranede eiendom tilbake og dessuten en ny hustru av høy byrd, så kan jeg –

Keiser Julian.

Jeg lover deg alt; bare tal – tal!

Perseren.

Legger du veien tvers over slettene, da kan du på fire dager stå utenfor Ktesifons murer.

Keiser Julian.

Glemmer du bergryggen hinsides slettene?

Perseren.

Herre, har du aldri hørt tale om hin selsomme snevring mellom bergene?

Keiser Julian.

Jo, jo, en kløft; «Arimans gate» kalles den. Er det sant at en slik finnes?

Perseren.

Jeg red gjennom Arimans gate for to dager siden.

Keiser Julian.

Nevita!

Hærføreren Nevita.

I sannhet, herre, hvis så er –

Keiser Julian.

Underfulle hjelp i nøden –!

Perseren.

Men vil du frem ad hin vei, du veldige, da er ingen tid å spille. Den persiske hær, som var trukken sammen i de nordlige landskaper, den er nå kalt tilbake for å stenge bergkløftene.

Keiser Julian.

Vet du det med visshet?

Perseren.

Nøler du, vil du selv erfare det.

Keiser Julian.

Hvor mange dager bruker dine landsmenn for å nå dit hen?

Perseren.

Fire dager, herre!

Keiser Julian.

Nevita, vi må stå hinsides kløftene innen tre dager!

Hærføreren Nevita (til Perseren.)

Er det gjørlig for oss å nå kløftene på tre dager?

Perseren.

Ja, store kriger, det er gjørlig, hvis dere tar denne natt til hjelp.

Keiser Julian.

Leiren skal brytes av! Ingen søvn; ingen hvile nå. Innen fire dager – høyst fem – må jeg stå for Ktesifon. – Hva tenker du på? Ah, jeg vet det.

Hærføreren Nevita.

Flåten, herre!

Keiser Julian.

Ja, ja, ja, flåten.

Hærføreren Nevita.

Kommer Perser-hæren en dag senere til kløftene enn vi, så vil den – om den enn ikke kan tilføye deg annen skade – vende seg vestover imot dine skip –

Keiser Julian.

– gjøre et umåtelig bytte til å forlenge krigen med –

Hærføreren Nevita.

Kunne vi etterlate tjue tusen mann ved skipene, så ville de være sikrede –

Keiser Julian.

Hva tenker du på! Tjue tusen? Nesten tredjedelen av alt våpenført mannskap. Hvor var så den stridsmakt, hvormed jeg skulle seire? Splittet, spredt, delt. Ikke en eneste mann kan jeg avse til slikt øyemed.

Nei, nei, Nevita; men der turde vel gis et tredje middel –

Hærføreren Nevita (viker tilbake).

Min store keiser –!

Keiser Julian.

Flåten må hverken falle i Persernes hender eller volde oss mannespille. Der gis et tredje valg, sier jeg! Hvi nøler du? Hvi uttaler du det ikke?

Hærføreren Nevita (til Perseren).

Vet du om borgerne i Ktesifon har forråd på korn og olje?

Perseren.

I Ktesifon er overflødige forråd av alle slags.

Keiser Julian.

Og har vi først staden inne, så ligger hele det rike landskap åpent for oss.

Perseren.

Borgerne vil åpne sine porter for deg, herre! Jeg er ikke den eneste, som hater kong Sapores. De vil reise seg imot ham og falle deg til fote, hvis du kommer uventet over dem, i forferdelsens velde, og med all din samlede makt.

Keiser Julian.

Just det; just det.

Perseren.

Brenn skipene, herre!

Hærføreren Nevita.

Ah!

Keiser Julian.

Hans hat ser, mens din troskap famler, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Min troskap så, herre; men den våndet seg ved det, den så.

Keiser Julian.

Er ikke disse skip som en lenke om vår fot? Vi har levnetsmidler for fire fulle dager i leiren. Det er godt at soldatene ikke tynges for mye. Og hva tjener så skipene til? Vi har ingen floder mer å sette over –

Hærføreren Nevita.

Herre, hvis det virkelig er din vilje –

Keiser Julian.

Min vilje, – min vilje? O, i en aften som denne – uværsfull og stormende –; hvorfor kunne ikke et lyn slå ned og –

Mystikeren Maximos (kommer ilsomt fra venstre).

Du solens utkårne sønn, – hør, hør!

Keiser Julian.

Ikke nå, min Maximos!

Mystikeren Maximos.

Intet er viktigere enn dette. Du må høre meg!

Keiser Julian.

I lykkens og visdommens navn, så tal, min broder!

Mystikeren Maximos (drar ham til side og sier dempet).

Du vet, jeg har forsket og gransket, både i bøker og gjennom varsler, for å komme etter utfallet av dette krigstog.

Keiser Julian.

Jeg vet at du intet har kunnet forutsi meg.

Mystikeren Maximos.

Varslene talte og skriftene samstemte med dem. Men svaret, som alltid kom igjen, var så selsomt, at jeg måtte tro, jeg hadde forregnet meg.

Keiser Julian.

Men nå –?

Mystikeren Maximos.

Da vi dro ut fra Antiokia skrev jeg til Rom for å rådføre meg med de sibyllinske bøker –

Keiser Julian.

Ja, ja –!

Mystikeren Maximos.

I denne time er svaret kommet; en brevdrager fra statholderen i Antiokia har brakt det.

Keiser Julian.

Ah, Maximos, – og det lyder –?

Mystikeren Maximos.

Det lyder som alt, hva varsler og skrifter har sagt meg; og nå tør jeg tyde det. Gled deg, min broder, – du er usårlig i denne kamp.

Keiser Julian.

Utsagnet, – utsagnet?

Mystikeren Maximos.

De sibyllinske bøker sier: «Julian skal vokte seg for de frygiske egner».

Keiser Julian (viker tilbake).

De frygiske –? Ah, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Hvi ble du blek, min broder?

Keiser Julian.

Si meg, dyrebare lærer, – hvordan tyder du dette svar?

Mystikeren Maximos.

Er mer enn en uttydning tenkelig? De frygiske egner? Hva har du i Frygien å gjøre? I Frygien, – et landskap, som ligger avsides, langt bak deg, og hvor du aldri har nødig å sette din fot? Ingen fare truer deg, du lykkelige, – det er meningen.

Keiser Julian.

Dette gåtesvar har en tvefoldig mening. Ingen fare truer meg i kampen – men fra hint fjerne landskap. –

Nevita; Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre –?

Keiser Julian.

I Frygien altså? Alexandros skriver om løndomsfulle ting, der forberedes i Frygien. Det er engang blitt forutsagt at galileeren skal komme igjen –

Brenn skipene, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Herre, er det din faste ufravikelige vilje –?

Keiser Julian.

Brenn dem! Nøl ikke. Der truer oss lønnlige farer bakved.

(til en av høvedsmennene.)

Gi nøye akt på denne fremmede. Han skal tjene oss til veiviser. Kveg ham med spise og drikke, og la ham hvile godt ut.

Krigsøversten Jovian.

Min keiser, jeg bønnfaller deg, – bygg ikke for sikkert på en slik overløpers utsagn.

Keiser Julian.

Aha, – du tykkes rystet, min galileiske rådgiver! Alt dette er nok ikke etter ditt sinn. Kanskje vet du mer, enn du skjøtter om å si.

Gå, Nevita, – og brenn skipene!

(Hærføreren Nevita bøyer seg og går ut til venstre. Høvedsmannen fører Perseren bort mellom teltene.)

Keiser Julian.

Forrædere i min egen leir! Vent, vent, – jeg skal vel komme til bunns i disse underfundigheter.

Hæren skal bryte opp! Gå, Jovian, og sørg for at fortroppen rykker ut innen en time. Perseren kjenner veien. Gå!

Krigsøversten Jovian.

Som du byr, min høye keiser!

(han går ut til høyre.)

Mystikeren Maximos.

Du brenner flåten? Sikkerlig har du store ting isinde.

Keiser Julian.

Jeg skulle vite om den makedoniske Alexander hadde våget dette?

Mystikeren Maximos.

Visste Alexander, hvor faren truet?

Keiser Julian.

Sant; sant! Jeg vet det. Alle seierbringende makter er i forbund med meg. Varsler og tegn utfolder sin hemmelighetsfulle kunnskap til fromme for mitt rike.

Sies det ikke om galileeren, at åndene kom og tjente ham? – Hvem tjener åndene nå?

Hva ville galileeren si, hvis han var usynlig tilstede iblant oss?

Mystikeren Maximos.

Han ville si: det tredje rike er nær.

Keiser Julian.

Det tredje rike er kommet, Maximos! Jeg føler at verdens Messias er levende i meg. Ånden er blitt kjød, og kjødet ånd. Alt skapt ligger innenfor min vilje og min velde.

Se, se, – hist fyker de første gnister i været. Luene slikker i tauverket og i de tette masteklynger.

(roper imot ilden.)

Tenn; tenn!

Mystikeren Maximos.

Vinden aner din vilje. Den vokser og tjener deg.

Keiser Julian (byr med knyttet hånd).

Bli storm! Mer vestlig! Jeg vil det!

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Nådigste herre, – tillat at jeg varer deg ad. Der er utbrutt en farefull uro i leiren.

Keiser Julian.

Jeg tåler ingen uro mer. Hæren skal rykke frem.

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, min keiser, – men de gjenstridige galileere –

Keiser Julian.

Galileerne? Hva de?

Høvedsmannen Fromentinos.

Da skattmestrene nylig skulle utdele lønning til soldatene, hadde de oppstillet ditt høye bilde foran lønningsbordene –

Keiser Julian.

Slik skal det stedse skje heretter.

Høvedsmannen Fromentinos.

Det pålagdes hver mann, alt som han gikk frem, å kaste noe røkelse i fyrfatene –

Keiser Julian.

Nå ja, ja?

Høvedsmannen Fromentinos.

Mange av de galileiske soldater gjorde det uten å tenke videre derved; men andre vegret seg –

Keiser Julian.

Hva! De vegret seg?

Høvedsmannen Fromentinos.

I førstningen, herre; men da skattmestrene forestilte dem at det var en gammel skikk, som igjen skulle innføres og som ikke hadde noe med det guddommelige å skaffe –

Keiser Julian.

Aha; hva så?

Høvedsmannen Fromentinos.

– så falt de til føye og gjorde, som man bød dem.

Keiser Julian.

Ser dere vel; de falt til føye!

Høvedsmannen Fromentinos.

Men siden, herre, smilte våre egne ad dem og spottet og sa ubetenksomt at nå gjorde de best i å utslette korsets og fiskens tegn, som de pleier å innriste på armene; for nå hadde de dyrket den guddommelige keiser.

Keiser Julian.

Ja, ja! Og galileerne?

Høvedsmannen Fromentinos.

De brøt ut i høye klager – –; hør, hør, herre; det er umulig å tale dem til rette.

(Ville skrik høres utenfor mellom teltene.)

Keiser Julian.

Disse rasende! Opprørskhet til det siste. De vet ikke at deres mesters makt er brutt.

(Kristne soldater løper frem på sletten. Noen slår seg for brystet; andre sønderriver sine klær, alt under gråd og rop.)

En soldat.

Kristus døde for meg, og jeg svek ham!

En annen soldat.

O, du straffende Herre i himmelen, slå meg; jeg har dyrket falske guder!

Soldaten Agathon.

Djevelen på keisersetet har drept min sjel! Ve, ve, ve!

Andre soldater (avriver blytegnene, som de bærer om halsen).

Vi vil ikke tjene avguder!

Atter andre.

Gudsfornekteren er ikke vår hersker! Vi vil hjem! Hjem!

Keiser Julian.

Fromentinos, grip disse avsindige! Hugg dem ned!

(Fromentinos og flere blant de omstående vil styrte inn på de kristne soldater. I det samme utbreder seg et sterkt lysende skinn; luer slår i været fra skipene.)

Førere og soldater (skrekkslagne).

Flåten brenner!

Keiser Julian.

Ja, flåten brenner! Og mer enn flåten brenner. På dette røde veltende bål brenner den korsfestede galileer til aske; og den jordiske keiser brenner med galileeren. Men opp av asken stiger – lik hin vidunderlige fugl – jordens gud og åndens keiser i en, i en, i en!

Flere stemmer.

Vanvidd har slått ham!

Hærføreren Nevita (kommer fra venstre).

Det er fullbrakt.

Krigsøversten Jovian (ilsomt fra leiren).

Sluk, sluk, sluk!

Keiser Julian.

Brenn, brenn!

Høvedsmannen Ammian (fra leiren.)

Herre, du er forrådt! Hin persiske overløper var en bedrager –

Keiser Julian.

Du lyver, mann! Hvor er han?

Høvedsmannen Ammian.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

Forsvunnen, som en skygge –

Hærføreren Nevita.

Flyktet!

Krigsøversten Jovian.

De, som ledsaget ham, utsier at han ble likesom borte mellom hendene på dem.

Høvedsmannen Ammian.

Hans hest er også borte fra innhegningen, hvor den stod; den fremmede må være flyktet inn over slettene.

Keiser Julian.

Sluk brannen, Nevita!

Hærføreren Nevita.

Umulig, min keiser!

Keiser Julian.

Sluk, sluk! Det skal være mulig!

Hærføreren Nevita.

Intet er umuligere. Alle landtau er overhugne; alle skip driver ned på de brennende vrak.

Fyrst Hormisdas (kommer frem mellom teltene).

Forbannelse over mine landsmenn! O, herre, at du kunne lytte til denne renkefulle.

Rop fra leiren.

Flåten brenner! Skilte fra hjemmet! Døden foran oss!

Soldaten Agathon.

Avgud, avgud, – by stormen tie; by luene dø!

Krigsøversten Jovian.

Stormen vokser. Ilden er som et rullende hav –

Mystikeren Maximos (hvisker).

Vokt deg for de frygiske egner.

Keiser Julian (roper til hæren).

La flåten brenne! Innen syv dager skal dere brenne Ktesifon.