TREDJE HANDLING.

Dikteren Herakleos.

Dette levnet holder jeg ikke lenge ut. Stå opp med solen, gå i kaldt bad, løpe og fekte seg trett bakefter –

Livlegen Oribases.

Det er dog alt til hope rett sunt.

Dikteren Herakleos.

Er det også sunt å ete havtang og rå fisk?

En hoffmann.

Er det sunt å skulle sluke kjøttet i store stykker, ganske blodig, som det kommer fra slakteren?

Dikteren Herakleos.

Kjøtt har jeg ikke sett mye av i den siste uke. Det meste går til ofringene. Jeg tror, at innen føye tid vil man kunne si om de høyst ærverdige guder at de er de eneste kjøttetere i Antiokia.

Livlegen Oribases.

Du er ennå den gamle spottefugl, o Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Ei, hva tenker du, venn! Det være langt fra meg å spotte keiserens vise forordninger. Velsignet være keiser Julian! Trer han ikke i de udødeliges fotspor? For, si meg, synes der ikke å være innført en viss sparsomhet også i det guddommelige hushold?

En hoffmann.

Ha-ha-ha; du har ikke så ganske urett.

Dikteren Herakleos.

Se bare til Kybele, denne fordum så overflødige gudinne, hvis bilde keiseren nylig har gjenfunnet i en askegrube –

En annen hoffmann.

Det var i en møkkdynge –

Dikteren Herakleos.

Vel trolig; Kybele har jo med det fruktbargjørende å skaffe. Men se bare til denne gudinne, sier jeg; – til tross for de hundre bryster, flyter hun hverken av melk eller honning.

Dikteren Herakleos (vedblivende).

Ja, det later virkelig til at denne verdens amme er blitt gold. Man skulle nesten tro hun var kommet ut over den alder, da kvinnene –

En hoffmann (som har fått øye på keiseren).

Fy, fy, Herakleos, – skam deg dog!

Keiser Julian (gir hoffmannen et vink at han skal tie).

Dikteren Herakleos (fortsetter).

Så la henne fare. Men går det ikke likeså med Ceres? Legger hun ikke for dagen en høyst sørgelig – jeg kunne nesten kalle det keiserlig – gjerrighet? Ja, tro meg, hadde vi litt mer samkvem med det høye Olymp nåomstunder, ville vi få mange lignende ting å høre. Jeg tør sverge på at nektar og ambrosia tilmåles så knapt, som vel mulig. O Zeus, hvor må du ikke være blitt slunken! O, du skalkaktige Dionysos, hvor mye er der vel nå tilovers av dine lenders fylde? O, du lystne, lett-rødmende Venus, – o, du alle ektemenn nærgående Mars –!

Keiser Julian (i full vrede).

O, du høyst uforskammede Herakleos! O, du lumpne gallespyende giftmunn –

Dikteren Herakleos.

Ah, min nådige keiser!

Keiser Julian.

O, du frekke forhåner av alle opphøyede ting! Så det skulle altså times meg, – det, å måtte høre din kvekkende tunge i den samme stund jeg trer fra min boksal ut i den friske morgenluft!

Vet du, hva jeg her holder under min venstre arm? Nei, det vet du ikke. Det er et stridsskrift imot deg, du bespottelige og gjekkelige Herakleos!

Dikteren Herakleos.

Hva, min keiser, – imot meg?

Keiser Julian.

Ja, et stridsskrift imot deg. Et stridsskrift, som jeg i denne natt har forfattet i vrede. Eller måtte jeg kanskje ikke opptennes til vrede over din høyst usømmelige oppførsel i går? Hva var det du tillot deg i læresalen i mitt og mange andre alvorlige menns påhør? Måtte vi ikke flere timer i rad døye hine skammelige fabler om gudene, som du ga til beste? Hvor turde du komme frem med slike oppdiktelser? Var det ikke løgn alt til hope fra først til sist?

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, hvis du kaller det å lyve, så har både Ovid og Lukian løyet.

Keiser Julian.

Hva annet? O, jeg kan ikke utsi, hvilken harme der betok meg, da jeg fornam, hvor din ublu tale bar hen. «Menneske, la intet overraske deg», slik fristedes jeg til med komedieskriveren å utbryte, da jeg hørte deg, lik en ragget bondekjøter, fremgjø – ikke takknemlighetsrop, men noen urimelige ammestue-fortellinger, der til og med var tåpelig avfattede. For dine vers var slette, Herakleos; – jeg har vist det her i skriftet.

Ja, hvilken lyst følte jeg ikke til å reise meg fra mitt sete og gå bort, da jeg så deg fremføre både Dionysos og hin store udødelige, etter hvem du er oppkalt, likesom på et teater. Men når jeg betvang meg og ble sittende, så kan jeg forsikre deg at det skjedde mindre av hensyn til dikteren enn til skuespillerne – om jeg tør kalle dem så. Dog skjedde det mest av hensyn til meg selv. For måtte jeg ikke nære frykt for at det skulle se ut, som om jeg flyktet lik en oppskremt due? Se, derfor lot jeg meg ikke merke med noe, men foreholdt meg i stillhet hint vers av Homer:

Ja, vi får vel døye dette og mer. Tiden er ikke bedre enn som så. Vis meg den lykkelige, hvem det ble forundt å bevare sine øyne og ører ubesmittede i denne jernalder!

Livlegen Oribases.

Jeg ber deg, min høye herre, at du ikke forivrer deg. La det være deg en trøst at vi alle hørte med uvilje på denne manns tåpeligheter.

Keiser Julian.

Det er ingenlunde sant! Jeg merket på de flestes ansikter noe ganske annet enn uvilje, hver gang denne skamløse gjøgler fremplapret sine utérligheter og dessuten så seg om i kretsen med et fett smil, rett som om han hadde gjort noe, der var å rose seg av.

Dikteren Herakleos.

Akk, min keiser, jeg er høyst ulykkelig –

Keiser Julian.

Ja, det må du vel være; for det er i sannhet ikke småting, dette. Eller har kanskje ikke fortellingene om gudene en stor hensikt og et viktig mål? Er ikke disse fortellinger blitt til i det øyemed å føre menneskeånden ad en både behagelig og lett vei oppad til de lønndomsfulle boliger, hvor den høyeste gud hersker, – og derved gjøre sjelene dyktige til å forenes med ham? Hva ellers? Er det ikke av denne grunn at de gamle diktere oppfant desslike fortellinger, og er det ikke derfor at både Platon og andre gjentok dem, eller vel endog forøket deres tall? Jeg sier dere, at utenfor dette øyemerke er hine fortellinger bare til nytte for barn og barbarer, – ja, knapt nok det. Men var det da barn og barbarer, du hadde for deg i går? Hvorfra henter du den dristighet å tale til meg, som om jeg var et barn? Mener du at du er blitt en vismann og har fått rett til vismannens frispråk, fordi du har iført deg en forreven kappe og tatt tiggerstaven i hånd?

En hoffmann.

O, hvor sant sagt, min keiser! Nei, nei, der hører visselig mer til.

Keiser Julian.

Så? Gjør der virkelig? Og hva da? Kanskje det, å la håret gro og aldri å rense sine negler? O, du hyklerske Kleon! Men jeg kjenner dere alle til hope. Her i skriftet har jeg gitt dere et navn, som –; nå skal dere få høre –

Livlegen Oribases (dempet).

Ah, hvilket hell at du kom, høyt hedrede Libanios!

Keiser Julian (fremdeles blaende).

Hvor står det dog –?

Taleren Libanios (til Oribases).

Hva hell mener du, venn?

Livlegen Oribases.

Keiseren er i stor vrede; ditt komme vil formilde ham.

Keiser Julian.

Ah, se her har jeg det –

Hva vil det menneske?

Livlegen Oribases.

Herre, det er –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Nå skal dere få høre om jeg kjenner dere eller ikke. Der gis iblant de ulykkelige galileere et antall rasende, som kaller seg botferdige. Disse kaster vrak på alt jordisk gods, men krever dog store gaver av alle de tåpelige, der hyller dem lik hellige og nesten tilbedelsesverdige. Se, disse folk ligner dere, på det nær at jeg intet skjenker dere. For jeg er ikke så tåpelig som hine. Ja, ja, hvis jeg ikke var fast i det stykke, så ville dere snart overløpe hoffet med deres uforskammethet. Eller gjør dere det ikke allerede? Er der ikke mange iblant dere, som ville komme igjen, selv om jeg jog dem bort? O, mine kjære venner, hva skal dette føre til? Er dere visdomselskere? Er dere etterfølgere av Diogenes, hvis kledning og later dere har tatt på? I sannhet, man ser dere ikke nær så ofte i læresalene som hos min skattmester. O, hvor er dog ikke visdommen blitt en jammerlig og foraktelig ting for deres skyld! O, dere hyklere og høyst uvitende talere! O, dere – – men hva vil dog den fete mann hist henne?

Livlegen Oribases.

Herre, det er stadsforstanderen –

Keiser Julian.

Stadsforstanderen får vente. De saker, her handles om, går foran alle ringere ting. Eller hva? Denne mann har en så utålmodig mine. Er det da så viktig –?

Taleren Libanios.

Ingenlunde, herre; jeg kan komme igjen en annen dag.

Livlegen Oribases.

Herre, kjenner du ikke denne utmerkede mann igjen? Det er veltalenhetslæreren Libanios.

Keiser Julian.

Hva? Libanios? Umulig. Libanios – den uforliknelige Libanios – skulle være her? Hvor er det tenkelig?

Taleren Libanios.

Jeg trodde keiseren visste at borgerne i Antiokia hadde valgt meg til formann for stadsforstanderne.

Keiser Julian.

Sikkerlig visste jeg det. Men da jeg holdt mitt inntog i staden og forstanderne kom meg i møte for å hilse meg med en tale, da så jeg meg forgjeves om etter Libanios. Libanios var ikke iblant dem.

Taleren Libanios.

Keiseren hadde ikke ytret noe ønske om å høre Libanios tale ved den leilighet.

Keiser Julian.

Taleren Libanios burde vite, hva keiseren ønsker i så måte.

Taleren Libanios.

Libanios visste ikke, hva tid og atskillelse kunne ha virket. Libanios fant det derfor sømmeligst å stille seg blant mengden. Der sto han på et visselig ikke ubemerkelig sted; men det behaget ikke keiseren å la sine øyne falle på ham.

Keiser Julian.

Jeg trodde dog at du dagen etter mottok mitt brev –?

Taleren Libanios.

Priskos, din nye venn, brakte meg det.

Keiser Julian.

Og ikke desto mindre – eller kanskje derfor – holdt du deg borte –?

Taleren Libanios.

Hovedpine og viktige sysler –

Keiser Julian.

Akk, Libanios, fordum gjorde du deg ikke så kostbar.

Taleren Libanios.

Jeg kommer når man innbyr meg. Skulle jeg være påtrengende? Skulle jeg gå den av keiseren høyt hedrede Maximos i veien?

Keiser Julian.

Maximos viser seg aldri ved hoffet.

Taleren Libanios.

Rimelig nok. Maximos holder selv hoff. Keiseren har jo innrømmet ham et helt palass.

Keiser Julian.

O, min Libanios, har jeg ikke innrømmet deg mitt hjerte? Hvor kan du da misunne Maximos hans palass?

Taleren Libanios.

Jeg misunner ingen. Jeg misunner ikke engang mine medbrødre Themisteos og Mamertinos, skjønt du har vist dem så store prøver på din gunst. Ei heller misunner jeg Hekebolios, hvis eiendommer du har forøket med så anselige gaver. Ja, jeg er endog glad ved at jeg er den eneste, hvem du intet har skjenket. For jeg fatter vel grunnen til denne unntakelse. Du har villet at ditt keiserrikes steder skal ha overflod på alt, og fornemmelig på veltalenhet, vel vitende at dette er den utmerkelse, som skiller oss fra barbarene. Nå har du fryktet for, at jeg – likesom visse andre – skulle bli lunken i min kunst, hvis du skjenkte meg rikdom. Keiseren har derfor foretrukket å la sin ungdomslærer forbli fattig, på det at han kunne knyttes desto fastere til sin håndtering. Det er på denne vis jeg uttyder en adferd, som har forundret noen, hvis navn jeg helst fortier. Det er for statens heders og vels skyld at du ikke har gitt meg noe. Du vil at jeg skal mangle rikdom for at jeg kan ha overflod på veltalenhet.

Keiser Julian.

Og jeg, min Libanios, har også fattet grunnen til at min ungdomslærer har latt meg bli her i Antiokia i flere måneder uten å fremstille seg. Libanios har rimeligvis ment at de tjenester, som hans fordums lærling kan ha ytet gudene og staten eller vitenskapen, ikke var store nok til med rette å fortjene lovprisning av den mann, der kalles veltalenhetslærernes konge. Libanios har saktens ment, at ringere talere egnet seg best for så middelmådige ting. Dessuten har vel Libanios unnlatt alt dette av omsorg for mitt sinns likevekt. Ja, du har visselig fryktet for å se keiseren beruset av overmod, ravende, lik den, der i tørstighet har drukket med altfor stort begjær av en løvkranset vinskål, dersom du ødslet på ham noe av den kunst, som alle Grekere beundrer hos deg, og derved i visse måter hevet ham til gudenes høyde ved å utgyte for ham et så kostbart offer.

Taleren Libanios.

Akk, min keiser, i fall jeg kunne tro at min tale rommet en slik makt –

Keiser Julian.

Og det skulle du ikke kunne tro, du uforliknelige venn? O, gå fra meg. Jeg er vred på deg, Libanios! Men det er elskerens vrede imot den han elsker.

Taleren Libanios.

Er det virkelig så? O, min kronede bror, la meg da si deg at siden din hitkomst er ingen dag gått til ende uten at jeg har forbannet den standhaftighet, som ikke tillot meg å gjøre det første skritt. Mine venner lot – ikke uten et visst skin av rett – gi tilkjenne at du skulle ha foretatt denne lange reise nærmest for å se meg og høre meg tale. Men Julian selv lot ikke høre fra seg. Hva skulle jeg så gjøre? Skulle jeg smigre den keiser, hvem jeg elsket som menneske?

Keiser Julian (omfavner og kysser ham).

Min Libanios?

Taleren Libanios (kysser keiser Julian igjen).

Min venn og bror!

Livlegen Oribases.

Hvor hedrende for begge!

Hoffmenn og lærere (klapper i hendene).

Hvor skjønt! Hvor opphøyet!

Keiser Julian.

O, Libanios, du slemme venn, – hvor kunne du bære over ditt hjerte å forholde meg dette gledelige øyeblikk i så lang en tid? I de uker og måneder jeg ventet på deg, var mitt åsyn innhyllet i et skytisk mørke.

Taleren Libanios.

Akk, du var dog bedre stilt enn jeg; for du hadde dog noen, med hvem du kunne tale om din fraværende venn.

Keiser Julian.

Si ikke så. Jeg hadde bare de stakkars forelskedes trøst; den nemlig, bedrøvet å gjenta ditt navn og utrope: Libanios, Libanios!

Taleren Libanios.

Ah, mens du talte så til den tomme luft, talte jeg til mitt kammers fire vegger. De fleste av døgnets timer tilbrakte jeg i sengen og utmalte meg, hvem der nå var hos deg, – snart denne, snart hin. Fordum var det annerledes, sa jeg til meg selv, – da var det meg, som hadde Julians øre.

Keiser Julian.

Og imidlertid lot du meg sykne hen av lengsel. Se på meg. Er jeg ikke blitt et århundre eldre?

Taleren Libanios.

O, er da ikke jeg undergått en like så stor forandring? Du kjente meg jo ikke igjen.

Keiser Julian.

Dette møte har for oss begge vært et bad, hvorav vi oppstiger helbredede.

Og nå, min inderlig kjære, nå sier du meg, hva der i dag har drevet deg hit; for jeg kan ikke tvile på at du kommer i et særlig ærend.

Taleren Libanios.

Min lengsel fraregnet – er det så. Gid en annen var utsendt i mitt sted! Men den hedersplass, hvortil borgernes tillit har kalt meg, gjør meg det til plikt å bære det ene som det annet.

Keiser Julian.

Tal, min Libanios, og si, hvori jeg kan tjene deg.

Taleren Libanios.

La meg da begynne med å si deg at denne stads innbyggere er nedsunkne i sorg fordi du har tatt din nåde fra dem.

Keiser Julian.

Hm –!

Taleren Libanios.

Og denne sorg har vært parret med angst og uro siden Alexandros, den nye statholder, tiltrådte sitt embete.

Keiser Julian.

Aha; så!

Taleren Libanios.

Denne opphøyelse av en slik mann kom oss visselig uventet. Alexandros har hittil bare forvaltet ringe embeter, og det på en måte, som ikke kunne erverve ham borgernes akt eller kjærlighet.

Keiser Julian.

Jeg vet det godt, Libanios!

Taleren Libanios.

Alexandros er voldsom i all sin ferd, og rettferdigheten gjelder ikke stort i hans øyne –

Keiser Julian.

Jeg vet det; jeg vet det altsammen. Alexandros er en rå mann uten seder og uten veltalenhet. Alexandros har ingenlunde fortjent en så stor opphøyelse. Men du kan si Antiokias borgere at de har fortjent Alexandros. Ja, de hadde, om mulig, fortjent en ennå verre hersker, de gjerrige og ulærvillige mennesker.

Taleren Libanios.

Det er altså, hva vi fryktet; det er en straff –

Keiser Julian.

Hør meg, Libanios! Hvordan kom jeg hit? Med fortrøstning til denne stads innbyggere. Antiokia, som solkongen særlig har kåret til sitt sete, skulle hjelpe meg å gjøre god igjen all den urett og utakknemlighet, som så lenge har vært øvet imot de udødelige. Men hvordan har dere møtt meg? Noen med tross, andre med lunkenhet. Hva må jeg ikke oppleve her? Driver ikke hin Kappadokier, Gregor fra Nazianz, ennå omkring i staden og opphisser de uvitende galileere med sine forvovne taler? Er der ikke oppstått en dikter iblant dem – en viss Apollinaris – som øker deres villfarelser like til avsinn med sine ville sanger?

Og hva må jeg ikke erfare annetsteds fra? Har man ikke i Cæsaræa gjort alvor av sin trussel! Brutt Fortunas tempel ned! O, skam og skjensel! Hvor var gudinnens dyrkere imens? Mon de forhindret det? Nei, de lot det rolig skje, Libanios, skjønt de burde ha ofret livet for å forsvare helligdommen.

Men vent, vent! Galileerne i Cæsaræa skal bøte med sitt blod og hele staden skal gå opp i ildsluer, så snart jeg får tiden noenlunde til min rådighet.

Taleren Libanios.

Herre og venn, – hvis du ville tillate meg –

Keiser Julian.

Tillat meg først. Ja, si selv om jeg bør tåle dette? Si, om min nidkjærhet kan bære over med desslike forhånelser imot de guddommelige, der stiller seg skjermende bak meg og over meg? Men hva skal jeg gripe til? Har jeg ikke i lange netter skrevet imot disse usalige villfarelser, – skrevet, Libanios, slik at mine øyne er blitt røde og mine fingre sorte av blekk? Og hva mener du det har fruktet? Spott har jeg fått til takk, ikke alene av de villfarende selv, men endog av dem, der sier at de deler mine meninger. Ja, og som toppmål på alle disse harmeligheter må jeg i dag oppleve å se deg her som talsmann for noen borgere, der fører klage over Alexandros, om hvem det dog må sies at han gjør sitt beste for å holde galileerne i tømme.

Taleren Libanios.

O, min opphøyede venn, – at han det gjør, er nettopp vår grunn til klage.

Keiser Julian.

Hva må jeg høre av deg!

Taleren Libanios.

Det er ikke med min gode vilje at jeg går stadens ærend. I forsamlingen la jeg borgerne på hjerte, at til dette verv måtte de velge byens mest utmerkede mann, derved givende tilkjenne at jeg ikke ønsket å kåres. Til tross for dette fingerpek falt valget dog på meg, som visselig ikke –

Keiser Julian.

Godt, godt, godt! Men at jeg av din munn, o Libanios, må høre –!

Taleren Libanios.

Jeg ber min kronede bror betenke at jeg taler i stadens navn. Hva meg selv angår, da skatter jeg de udødelige guder så høyt som noen. Hva ville veltalenhetens kunst være uten de fortellinger, som dikterne i de fremfarne tider etterlot oss? Er ikke disse fortellinger å ligne ved et kostelig bergverk, hvorav en dannet taler kan smi seg både våpen og prydelser, når han forstår å nytte metallet med skjønnsomhet? Ja, hvor ville ikke visdommens regler falle flate og usmakelige, når de skulle uttrykkes uten bilder og lignelser, hentede fra det overjordiske?

Men si, o venn, – kan du håpe å finne denne synsmåte hos hopen, besynderlig i en tidsalder som vår? Jeg forsikrer deg, i Antiokia står det i alle fall ikke så vel til. Borgerne her – både galileerne og de bedre opplyste – har i de senere år levd med hverandre uten å akte synderlig på desslike ting. Der gis knapt noen husstand i staden, hvor der ikke hersker forskjellige meninger om det guddommelige. Men dette har, inntil for kort tid siden, ikke forstyrret det gode forhold.

Nå er det blitt annerledes. Man er begynt å drøfte lære imot lære. Der er kommet splid imellom de nærmeste slektninger. Ja, nylig har en borger, hvis navn jeg nødig vil nevne, gjort sin sønn arveløs, fordi det unge menneske sa seg løs fra galileernes samfunn. Handel og vandel lider under alt dette, dobbelt følelig nå, da dyrtid hersker og hungersnød står for døren.

Keiser Julian.

Nok, nok, – mer enn nok Libanios! Dere klager over dyrtid. Men si meg om overdådigheten noensinne har blomstret mer enn nå? Står skueplassen noen dag tom, når det ryktes at en ny løve er kommet fra Afrika? Da der i forrige uke var tale om for dyrtidens skyld å utvise av staden alle dagdrivere og lediggjengere, krevde så ikke borgerne med høye rop at der skulle gjøres en unntakelse med fekterne og danserinnene; for dem mente man ikke å kunne være foruten!

Akk, vel må gudene slå hånden av dere i vrede over deres dårlighet! Der er visdomslærere nok i denne stad; men hvor er visdommen? Hvorfor trer så få i mitt fotspor? Hvorfor blir man stående ved Sokrates? Hvorfor går man ikke et lite stykke videre og følger Diogenes eller – om jeg så tør si – meg, da vi dog fører dere til lykken? For er ikke lykken formålet for all visdomslære? Og hva er lykken annet enn det, å være i overensstemmelse med seg selv? Krever ørnen gullfjær? Ønsker løven seg klør av sølv? Eller ettertrakter granattreet å bære frukter av funklende steiner? Jeg sier dere at intet menneske har rett til å nyte, før han har vist seg herdet nok til å bære nytelsens savn. Ja, han tør selv ikke berøre nytelsen med sin fingerspiss, før han er i stand til å tre den under føtter.

Ah, sannelig, der er langt frem. Men jeg vil legge all min kraft på dette. For disse tings skyld vil jeg oppgi andre, som også er viktige. Perserkongen har – engstet ved min nærmelse – gjort meg fredstilbud. Dem tenker jeg å gå inn på for å få frie hender til å opplyse og forbedre dere, dere ulærvillige! Hva det øvrige angår, da blir det som det er. Alexandros skal dere beholde. Se til å komme ut av det med ham.

Dog, min Libanios, vil jeg ikke det skal hete at jeg har latt deg gå fra meg i unåde –

Taleren Libanios.

Ah, min keiser –

Keiser Julian.

Du talte med en viss bitterhet om at jeg hadde skjenket Themisteos og Mamertinos mye. Men fratok jeg dem ikke også noe? Fratok jeg dem ikke min daglige omgang? Deg akter jeg å skjenke noe mer enn hine.

Taleren Libanios.

Akk, hva sier du, min opphøyede bror!

Keiser Julian.

Jeg akter ikke å skjenke deg gull eller sølv. Så tåpelig var jeg bare i den første tid, inntil jeg så, hvordan man stimlet sammen om meg, lik tørstige høstfolk om en kilde, alle puffende og støtende hverandre, alle fremrekkende den hule hånd for å få den fylt først og få den fylt høyest til randen. Jeg er blitt klokere siden. Navnlig tror jeg det må sies at visdommens gudinne ikke har unndratt meg sin bistand ved de handlinger, jeg har foretatt til denne stads beste.

Taleren Libanios.

Visselig, visselig!

Keiser Julian.

Derfor overdrar jeg deg, o min Libanios, å forfatte en lovtale over meg.

Taleren Libanios.

Ah, hvilken heder –!

Keiser Julian.

Du skal avfatte den med særlig øyemerke på de velgjerninger, hvorfor Antiokias borgere skylder meg takknemlighet. Jeg håper du vil avfatte den slik, at den blir både taleren og gjenstanden verdig. Dette verv, min Libanios, være min gave til deg. Jeg vet ikke noe bedre å skjenke en mann som deg.

Taleren Libanios.

O, min kronede venn, hvilken overvettes nåde!

Keiser Julian.

Og nå vil vi gå til fektesalen. Derpå, mine venner, vandrer vi gjennom gatene for å gi disse oppblåste innfødte et gagnlig forbilde på tarvelighet i klededrakt og nøysomhet i seder.

Livlegen Oribases.

Gjennom gatene, herre? Akk, i denne middagshete –

En hoffmann.

O, herre, ha meg unnskyldt, men jeg føler meg høyst upasselig –

Dikteren Herakleos.

Jeg også, nådigste herre! Hele denne morgenstund har jeg kjempet med en kvalme i magen –

Keiser Julian.

Så ta et brekkmiddel inn, og se til å kaste deres uvitenhet opp med det samme.

O, Diogenes, – hvilke etterfølgere har du ikke! De skammer seg ved å bære din kappe på åpen gate.

Kvinner (løper til og holder ham fast ved hans kledning).

Akk, Gregor, Gregor, – tal til oss! Trøst oss i denne vånde.

Gregor fra Nazianz.

Bare en kan trøste her. Hold fast ved ham. Hold dere tett inn til herren og hyrden.

En kvinne.

O, vet du det, du Guds mann, – keiseren har befalt at alle våre hellige skrifter skal oppbrennes!

Gregor fra Nazianz.

Jeg har hørt det; men jeg kan ikke tro på slik dårskap.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er sannhet. Alexandros, den nye statholder, har utskikket soldater, som gjennomsøker våre brødres hus. Selv kvinner og barn piskes til blods, hvis de står i mistanke for å holde bøker skjult.

Læreren Kyrillos.

Keiserens bud gjelder ikke Antiokia alene, – ikke Syria alene; det gjelder riket og den hele jord. Hver skreven tøddel, som handler om Kristus, skal utslettes av tilværelsen og av de troendes minne.

Salmedikteren Apollinaris.

O, dere mødre, gråt over dere selv og over deres barn!

Den tid vil komme, da dere skal kives med dem, dere nå bærer på deres armer, om hva der rettelig sto i det tapte Guds-ord. Den tid vil komme, da deres barnebarn skal spotte over dere og ikke vite hvo og hva Kristus var.

Den tid vil komme, da det skal være utslettet av hjertene at verdens frelser engang led og døde.

Den siste troende skal gå blind i sin grav, og fra den stund skal Golgata være bortveiret av jorden, likevis som det sted, hvor Edens hage lå.

Ve, ve over den nye Pilatus! Han nøyes ikke, som hin, med å døde frelserens legeme. Han myrder ordet og læren!

Kvinnene (avriver sitt hår og sønderflenger sine klær).

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Og jeg sier dere, vær trøstige! Gud dør ikke. Det er ikke fra Julian at faren kommer. Faren har vært der, lenge før ham, i våre hjerters svakhet og splidaktighet.

Læreren Kyrillos.

O, Gregor, hvor tør du kreve at vi skal bli standhaftige midt under disse redsler? – Brødre og søstre, – vet dere, hva der er hendt i Arethusa? De vantroende har mishandlet Markos, den gamle biskop, slept ham etter håret gjennom gatene, kastet ham i kloakkene, trukket ham besudlet og blødende opp igjen, oversmurt ham med honning og heiset ham opp i et tre, utsatt for stikk av vepser og giftfluer.

Gregor fra Nazianz.

Og har da ikke Guds kraft just herlig åpenbaret seg i Markos? Hva var Markos tidligere? En mann av tvilsom tro. Ja, da urolighetene brøt ut i Arethusa, flyktet han endog av staden. Men se, – neppe hadde han i sitt skjul erfart at de rasende mennesker hevnet biskopens flukt på skyldløse brødre, før han frivillig vendte tilbake. Og hvordan bar han ikke de pinsler, som forferdet hans bødler selv slik at de, for å kunne trekke seg med et slags ære tilbake, tilbød å slippe ham imot å betale en ytterst ringe sum? Var ikke hans svar: nei, – og nei, og atter nei? Gud Herren var hos ham. Han hverken døde eller ga etter. Hans ansikt viste hverken forferdelse eller utålmodighet. I treet, hvor han hang, priste han seg lykkelig, fordi han var løftet noen trinn nærmere imot himmelen, mens de andre, som han sa, kravlet om på den flate jord.

Læreren Kyrillos.

Der må være skjedd et under med denne standhaftige olding. Hadde du, likesom jeg, hørt skrikene fra fengslet den dag i sommer, da Hilarion og de andre pintes –! De lignet ingen andre skrik, – ufrivillig, brølende, blandende seg med hvislende lyd, hver gang jernet, hvitglødende, grov seg inn i det flåede kjøtt.

Salmedikteren Apollinaris.

O, Kyrillos, glemmer du sangen, som løste skrikene av? Sang ikke Hilarion i døden? Sang ikke hin heltemodige kappadokiske dreng, inntil han utga sin ånd under pinernes hender? Sang ikke Agathon, dette barns bror, inntil en avmakt betok ham og han våknet opp i vanvidd?

Sannelig sier jeg dere, så lenge sangen runger over vår nød, så lenge skal ikke Satan seire!

Gregor fra Nazianz.

Vær trøstige. Elsk hverandre og lid for hverandre, slik som Serapion i Doristora nylig led for sine brødre, der han for deres skyld lot seg hudflette og kaste levende i smelteovnen.

Se, se, – har ikke Herrens hevnende hånd allerede knyttet seg imot de ugudelige. Eller har dere ikke fornummet budskapet fra Heliopolis under fra Libanon?

Salmedikteren Apollinaris.

Jeg vet det. Midt under Afrodite-festens utérligheter brøt hedningene inn i våre hellige søstres hus, krenket kvinnene, myrdet dem under pinsler, som ikke kan utsies –

Kvinnene.

Ve, ve!

Salmedikteren Apollinaris.

– ja, der var noen av de elendige, som åpnet et av blodvitnenes legemer, rev innvollene ut og åt leveren rå!

Kvinnene.

Ve, ve, ve!

Gregor fra Nazianz.

Vredens Gud krydret måltidet. Hvordan er det bekommet dem? Reis til Heliopolis, og dere kan få se hine menn med forråtnelsens gift i alle årer, med øynene og tennene utfalne, røvet mælets og forstandens bruk. Redsel har slått staden. Mange hedninger har omvendt seg siden hin natt.

Derfor frykter jeg heller ikke dette uhellsvangre dyr, som har reist seg imot kirken; jeg frykter ikke denne helvetes kronede leiesvenn, som pønsker på å fullbyrde arvefiendens verk. La ham falle over oss med ild, med sverd, med ville dyr på skueplassen! Ja, skulle hans vanvidd enn drive ham videre, enn skjedd er til denne dag, – hva gjør så det til saken? Imot alt dette er der en legedom og en vei til seier!

Kvinnene.

Kristus, Kristus!

Andre stemmer.

Der er han! Der kommer han!

Noen.

Hvem?

Andre.

Keiseren! Morderen! Gudsfienden!

Gregor fra Nazianz.

Stille! La ham dra forbi i taushet.

En kvinne (sagte til de andre).

Se, se, han har hyllet seg i pjalter, som en tigger.

En annen kvinne.

Han må være fra seg selv.

En tredje kvinne.

Gud har allerede slått ham.

En fjerde kvinne.

Gjem deres barn ved brystet. La ikke deres øyne se redselen.

Keiser Julian.

Ei, ei, er ikke dette alt til hope galileere? Hva gjør dere her i solskinnet, på åpen gate, dere mørkets yngel?

Gregor fra Nazianz.

Du har stengt våre kirker; derfor står vi utenfor og priser Herren vår Gud.

Keiser Julian.

Se, det er deg, Gregor? Ja, du driver jo ennå om her. Men vokt deg; lenge tåler jeg det ikke.

Gregor fra Nazianz.

Jeg søker ikke bloddøden; ja, jeg ønsker den ikke engang; men tilskikkes den meg, så setter jeg min ære i å dø for Kristus.

Keiser Julian.

Deres talemåter tretter meg. Jeg vil ikke se dere her. Hvorfor holder dere dere ikke i deres stinkende huler? Gå hjem, sier jeg!

En kvinne.

O, keiser, hvor er våre hjem?

En annen kvinne.

Hvor er våre hus? Hedningene har plyndret dem og jaget oss ut.

Stemmer i hopen.

Dine soldater har tatt vår eiendom fra oss!

Andre stemmer.

O, keiser, keiser, hvorfor har du tatt vår eiendom?

Keiser Julian.

Det spør dere om? Jeg skal si dere det, dere uvitende mennesker! Har man tatt deres eiendom fra dere, så er det skjedd av omsorg for deres sjeles vel. Har ikke galileeren sagt at dere ikke skal eie sølv eller gull? Har ikke deres mester lovet dere at dere engang skal oppfare til himmels? Burde dere da ikke takke meg fordi jeg gjør dere farten så lett som mulig?

Visdomsvennene.

O, uforliknelig sagt!

Salmedikteren Apollinaris.

Herre, du har fratatt oss det, som er mer enn sølv og gull. Du har fratatt oss Guds eget ord. Du har fratatt oss våre hellige skrifter.

Keiser Julian.

Jeg kjenner deg nok, du huløyede salmesanger! Du er jo Apollinaris? Og jeg mener, at om jeg tar deres urimelige bøker fra dere, så vil du snart være mann for å dikte noe likeså urimelig ihop. Men jeg sier deg at du er en ussel bokskriver og versemaker! Ved Apollon, ingen rett Greker ville ta dine vers i sin munn. Det skrift, du nylig har sendt meg, og som du har vært frekk nok til å kalle «Sannheten», det kan jeg la deg vite at jeg har lest, forstått og fordømt.

Salmedikteren Apollinaris.

Det er mulig at du har lest det; men du har ikke forstått det; for hadde du forstått, så hadde du ikke fordømt.

Keiser Julian.

Ha-ha; det motskrift, jeg har i arbeid, skal vise at jeg har forstått. – Men hva angår hine bøker, hvis tap dere nå hyler og jamrer over, så kan jeg si dere at dere om føye tid skal komme til å akte dem ringere, så som det vil vise seg at hin Jesus av Nazareth har vært en løgner og bedrager.

Kvinnene.

Ve oss; ve oss!

Læreren Kyrillos (trer frem av hopen).

Keiser, – hva sa du der?

Keiser Julian.

Har ikke den korsfestede Jøde forkynt at Jerusalems tempel skal ligge i grus til dagenes ende?

Læreren Kyrillos.

Så vil skje!

Keiser Julian.

O, dere dårer! I denne stund står krigsøversten Jovian med to tusen arbeidere i Jerusalem og reiser templet i all dets herlighet. Vent, vent, dere stivnakkede tvilere, – dere skal erfare, hvem der er mektigst, keiseren eller galileeren.

Læreren Kyrillos.

Herre, det skal du til din redsel selv erfare. Jeg tidde inntil du bespottet den hellige og kalte ham en løgner; men nå vil jeg si deg at ikke et fnugg makter du imot den korsfestede!

Keiser Julian (tvinger seg).

Hvo er du, og hva heter du?

Læreren Kyrillos (nærmere).

Det skal du høre. Først og fremst heter jeg en kristen, og det er et såre hederfullt navn; for det skal ingensinne utslettes av jorden.

Dernest bærer jeg også navnet Kyrillos, og under det navn er jeg kjent mellom brødre og søstre.

Men bevarer jeg det første navn uplettet, da høster jeg et evig liv til lønn.

Keiser Julian.

Du tar feil, Kyrillos! Du vet, jeg kjenner noe til de lønndomsfulle ting i deres lære. Tro meg, – han, du setter din lit til, er ikke en slik, som du forestiller deg. Han er selv død, og virkelig død, på den tid da Romeren Pontius Pilatus var statholder i Jødeland.

Læreren Kyrillos.

Jeg tar ikke feil. Det er deg selv, keiser, der feiler i dette. Det er deg, som har gitt avkall på Kristus i det øyeblikk han skjenkte deg herredømmet over jorden.

Derfor forkynner jeg deg i hans navn at han snart vil frata deg både herredømmet og livet, og da skal du for sent erkjenne, hvor sterk han er, han, som du i din blindhet forakter.

Ja, likesom du har forglemt hans velgjerninger, slik skal han ikke gi sin kjærlighet råderom, idet han reiser seg for å straffe deg.

Du har omstyrtet hans altere, – han skal nedstyrte deg av ditt keisersete. Du har funnet din glede i å tre hans lov under føtter, den samme lov, som du selv engang forkynte for de troende. På samme vis skal Herren tre deg under sin hæl. Ditt legeme skal veires bort i de ville vinder, og din sjel skal fare dit ned, hvor der er større pinsler, enn dem, du kan uttenke for meg og mine!

Keiser Julian.

Jeg ville gjerne skånet deg, Kyrillos! Gudene er mine vitner at jeg ikke hater deg for din tros skyld. Men du har forhånet min keiserlige makt og myndighet, og det må jeg straffe.

Fromentinos, før denne mann i fengsel, og la bøddelen Tyfon gi ham så mange svøpeslag, som nødvendig, for å få ham til å utsi at keiseren og ikke galileeren har all velde på jorden.

Gregor fra Nazianz.

Vær sterk, min bror Kyrillos!

Læreren Kyrillos (med opprakte hender).

Jeg salige, som får lide til Herrens ære!

Kvinnene (i gråd og klage).

Ve oss! Ve, ve over fornekteren!

Keiser Julian.

Driv dem fra hverandre, disse rasende! La dem utjages av staden som opprørere. Jeg tåler ikke lenger denne tross og vederstyggelighet!

En soldat (støter til ham med lanseskaftet).

Opp, opp; pak deg!

Mannen (ser opp).

Tre under føtter dette sløve salt, som er vraket av Herrens hånd!

Keiser Julian.

O, evige guder, – Hekebolios –!

Hoffmennene.

Ah, i sannhet, – Hekebolios!

Læreren Hekebolios.

Jeg heter ikke så mer! Jeg er navnløs. Jeg har sviktet den dåp, som ga meg navn!

Keiser Julian.

Reis deg, venn! Ditt sinn er sykt –

Læreren Hekebolios.

Judas' bror er pestbefengt. Vik fra meg –

Keiser Julian.

O, du vankelmodige mann –

Læreren Hekebolios.

Vik fra meg, frister! Ta dine tretti sølvpenger igjen! Står der ikke skrevet: du skal forlate hustru og barn for Herrens skyld? Og jeg –? For hustrus og barns skyld har jeg forrådt Herren, min Gud! Ve, ve, ve!

Keiser Julian.

Slik vanvidds ild tenner disse skrifter over jorden.

Og jeg skulle ikke brenne dem?

Vent! Innen et år er omme, skal Jødetemplet stå reist igjen på Zions berg, – lyse med sitt gulltaks prakt over landene og vitne: løgner, løgner, løgner!

Fargeren Fokion.

Ei, se, – min venn Eunapios i full hoffkledning!

Hårskjæreren Eunapios.

Tvi deg, at du spotter en fattig mann.

Fargeren Fokion.

Kaller du det spott? Jeg mente, det var den høyeste ære.

Hårskjæreren Eunapios.

Du må så si. Det er blitt en ære nå å gå i pjalter, besynderlig hvis de har ligget svært lenge i en rendestein.

Fargeren Fokion.

Hvordan tror du alt dette vil ende?

Hårskjæreren Eunapios.

Det bryr jeg meg ikke om å tenke på. Jeg vet, hvordan det er endt med meg, og det er nok.

Fargeren Fokion.

Er du ikke lenger i keiserens tjeneste?

Hårskjæreren Eunapios.

Hva skulle keiser Julian med en hårskjærer? Lar han sitt hår klippe? Eller lar han skjegget stusse, tror du? Han kjemmer det ikke engang. Men hvordan går det med deg? Du ser heller ikke videre lykkelig ut.

Fargeren Fokion.

Akk, Eunapios, purpurfargernes tid er forbi.

Hårskjæreren Eunapios.

Ja, riktig; nå farges bare kristen-rygger. Men hva er det du sleper på?

Fargeren Fokion.

Et knippe pilebark. Jeg skal farge narrekapper til visdomsvennene.

Fargeren Fokion (til en av mennene ved vannkummen).

Hva betyr dette?

Mannen.

Steinbildet skal fores igjen.

Fargeren Fokion.

Vil keiseren ofre her i aften?

En annen mann.

Ofrer han ikke både morgen og aften, – snart hist, snart her?

En kvinne.

Det er en ulykke for fattigfolk at den nye keiser holder så mye av gudene.

En annen kvinne.

Ei, Dione, si dog ikke så. Skal vi ikke allesammen holde av gudene?

Den første kvinne.

Jo, det kan være; men det er nå en ulykke allikevel –

En av mennene (peker ut til høyre).

Vil dere se, – der kommer han.

En av de kommende.

Der borte står gudinnen. Nå skal dere få se løyner.

En eldre mann.

Kaller du det løyner? Hvor mange sultne munner kunne ikke mettes med det, som her går til spille?

Keiser Julian (går hen imot støtten).

O, dette syn! Det fyller mitt hjerte med henrykkelse og mine øyne med vemods-tårer.

Ja, tilvisse må jeg gråte når jeg tenker på at denne ærefryktbydende gudinnes bilde – omstyrtet av ufromme og forvovne hender – i så lang en tid har henligget likesom i en forglemmelsens søvn, – og det, til og med, på et sted, som jeg vemmes ved å beskrive.

Keiser Julian (vender seg barskt).

Men jeg føler ikke mindre henrykkelse når jeg betenker at det var meg, hvem det ble forundt å utfri den guddommelige moder av en så uverdig tilstand.

Og skulle jeg ikke henrykkes ved denne tanke? – Man sier om meg at jeg har vunnet noen slag imot barbarene og priser meg herfor. Hva meg angår, så setter jeg større pris på, hva jeg utretter til gudenes beste; for dem skylder vi alle våre evner og all vår omtanke.

(til dem ved vannkummen.)

For resten er det meg kjært at der dog gis noen i denne halsstarrige stad, som ikke viser seg døve for mine oppfordringer, men innfinner seg, slik som sømmelig fromhet tilsier, – og jeg tviler ikke på at dere har brakt anstendige offergaver med.

Hva ser jeg der? En eneste olding! Hvor er dine tempelbrødre?

Den gamle prest.

Herre, der er ingen av dem i live uten jeg.

Keiser Julian.

Utdød. Landeveien lagt i upassende nærhet forbi helligdommen. Den ærverdige lund nedhugget. –

Gamle mann, – hvor er offergavene?

Den gamle prest (peker på kurven).

Her, herre!

Keiser Julian.

Godt, godt. Men det øvrige?

Den gamle prest.

Dette er alt.

Keiser Julian.

En gås! Så denne gås er alt?

Den gamle prest.

Ja, herre!

Keiser Julian.

Og hvem var den fromme mann, der betenkte oss med en så rundhåndet gave?

Den gamle prest.

Jeg selv har brakt den med. O, herre, vredes ikke; jeg hadde ikke flere enn den ene.

Dempede stemmer.

Det er nok. En gås er mer enn nok.

Keiser Julian.

O, Antiokia, – du setter min tålmodighet på en hard prøve!

En mann i flokken.

Først brød, siden offergaver!

Fargeren Fokion (puffer ham i siden).

Godt sagt; godt sagt!

En annen mann.

Gi borgerne å spise; gudene får hjelpe seg som de kan.

En tredje mann.

Vi hadde det bedre her under Chi og Kappa!

Keiser Julian.

Ei, dere frekke skrålere! Dere med deres Chi og Kappa! Dere tror kanskje ikke jeg vet, hvem dere mener med Chi og Kappa? Ho-ho, jeg vet det godt. Det er jo blitt et gjengs ord iblant dere. Dere mener Kristus og Konstanzios. Men hines herredømme er forbi, og jeg skal vel hitte på midler til å bøye den tross og den utakknemlighet, som dere viser både imot gudene og imot meg. Dere oppholder dere over at jeg yter gudene de skyldige ofre. Dere spotter med at jeg ifører meg en tarvelig kledning og lar mitt skjegg gro uklippet. Ja, dette skjegg er dere rett en torn i øyet! Dere kaller det, uten all ærbødighet, et bukkeskjegg. Men jeg sier dere, dere dårer, at det er et vismanns-skjegg. Ja, jeg skammer meg ikke ved å la dere vite at dette skjegg huser utøy, likevis som vidjekrattet huser vilt, – og dog bærer jeg dette mitt forhånede skjegg med større ære, enn dere deres glattrakede haker!

Hårskjæreren Eunapios (halvlydt).

Dårlig talt; høyst urimelig!

Keiser Julian.

Men tror dere jeg lar disse spotterier gå hen uten å svare? Nei, nei, dere skal få annet å vite. Vent bare; dere skal høre fra meg snarere enn dere tenker. Jeg utarbeider i denne tid et skrift, som heter «Skjegg-hateren». Og vet dere, hvem dette skrift er rettet imot? Det er rettet imot dere, dere Antiokias borgere, – ja, imot dere, hvem jeg i skriftet kaller «de uvitende hunder». Der skal dere få mine grunner både for det ene og for det annet, som nå tykkes dere selsomt i min adferd.

Høvedsmannen Fromentinos (kommer fra høyre).

Høye keiser, jeg har et gledelig budskap å bringe. Kyrillos er allerede falt til føye –

Keiser Julian.

Ah, det tenkte jeg nok.

Høvedsmannen Fromentinos.

Tyfon gjorde også sine saker fortreffelig. Fangen ble bundet naken ved håndleddene så høyt under taket at hans tåspisser nettopp rørte jorden; derpå pisket Tyfon ham med en svøpe av okse-sener bakfra, slik at slagene traff rundt om brystet.

Keiser Julian.

O, de lastefulle, som tvinger oss til å bruke slike midler!

Høvedsmannen Fromentinos.

For ikke å røve ham livet måtte vi til slutt løslate den hardnakkede mann. Da var han en stund ganske stille og syntes å betenke seg; men plutselig begjærte han dog å fremstilles for keiseren.

Keiser Julian.

Dette er meg såre kjært. Og du bringer ham hit?

Høvedsmannen Fromentinos.

Ja, herre, – der kommer de med ham.

Keiser Julian.

Ah, min gode Kyrillos, – du er ikke fullt så kjepphøy som sist, ser jeg.

Læreren Kyrillos.

Har du kanskje i et dyrs eller en fugls innvoller utfunnet, hva jeg har å si deg?

Keiser Julian.

Nå, jeg tenker at jeg, uten varsler, tør tro du er kommet til fornuft, at du avstår fra dine villfarelser om galileerens makt, og at du nå erkjenner både keiseren og våre guder for å være større enn han.

Læreren Kyrillos.

Bild deg ikke slikt inn. Dine guder er maktesløse; og holder du fast ved disse steinbilder, som hverken kan se eller høre, så vil du snart være likeså maktesløs som de.

Keiser Julian.

Kyrillos, – er dette, hva du har å si?

Læreren Kyrillos.

Nei; jeg kommer for å takke deg. Før skalv jeg for deg og dine pinsler. Men i kvalens stund vant jeg åndens seier over det forkrenkelige. Ja, keiser, da dine leiesvenner tenkte jeg hang i vånde under fengselstaket, – da lå jeg, salig som et barn, i min frelsers armer; og da dine bødler tyktes at de flengte strimler av mitt legeme, da strøk Herren med sin lindrende hånd over sårene, tok tornekronen bort og påsatte meg livsens krone.

Derfor takker jeg deg; for intet menneske har vist meg en så stor velgjerning som du.

Og på det du ikke skal tro jeg frykter deg heretter, så se –

– se, se; – mett deg med mitt blod, som du tørster etter! Men om meg skal du vite at jeg metter meg av Jesus Kristus.

Flere stemmer.

Dette fører ulykke over oss alle!

Keiser Julian (som er veket tilbake).

Hold denne vanvittige, at han ikke forgriper seg på oss!

Keiser Julian.

Se hist, Fromentinos, – hva er det for et selsomt opptog –?

Høvedsmannen Fromentinos.

Nådigste keiser, det er salmesyngerskene –

Keiser Julian.

Ah, hint forbund av rasende kvinner –

Høvedsmannen Fromentinos.

Statholderen Alexandros har fratatt dem noen skrifter, som de holder for hellige. Nå utvandrer de av staden for å gråte på kristengravene.

Keiser Julian (med knyttede hender).

Tross; tross – både fra kvinner og menn!

Den gamle Publia (synger).

Kvinnenes kor.

Publia.

Kvinnenes kor.

Publia (får øye på keiseren).

Der står han! Ve over den ugudelige, som har brent Herrens ord! Tror du at du kan oppbrenne Herrens ord? Jeg skal si deg, hvor ordet brenner.

Her brenner ordet. Brenn du våre bøker. Ordet skal brenne i menneskers hjerter inntil den ytterste dag!

Kvinnene (synger under stigende villhet).

Folk ved brønnen.

Ve oss; galileernes gud er den sterkeste!

Andre stemmer.

Hva makter alle våre guder imot denne ene?

Atter andre.

Ingen ofring! Ingen dyrkelse! Det vil oppirre den forferdelige imot oss.

Keiser Julian.

O, dere dårer! Dere frykter for å oppirre en, som lengst er død, – en falsk forkynner; – ja, dere skal selv få se. Han er en løgner, sier jeg! Gi bare tål en liten tid ennå. Hver dag, hver time kan jeg vente budskap fra Jerusalem –

Krigsøversten Jovian (i støvede klær, kommer med noen ledsagere ilsomt fra høyre.)

Nådigste keiser, tilgi at din tjener søker deg her.

Keiser Julian (med et gledesskrik).

Jovian! O, glade budskap –!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kommer like fra Jødeland. I palasset hørte jeg du var her ute –

Keiser Julian.

O, dere prisverdige guder, – så skal dog ikke den synkende sol gå ned over løgnen! Hvor vidt er vi? Tal, min Jovian!

Krigsøversten Jovian (med et blikk på mengden).

Herre, – skal jeg fortelle alt?

Keiser Julian.

Alt, alt, – fra først til sist!

Krigsøversten Jovian.

Jeg kom til Jerusalem med byggmesterne og soldatene og de to tusen arbeidere. Vi gikk straks i verk med å rydde grunnen. Veldige rester av murer sto ennå igjen. De falt for våre hakker og brekkstenger, lett, som om en usynlig makt hjalp oss å utslette dem –

Keiser Julian.

Ser dere; ser dere vel!

Krigsøversten Jovian.

Mens dette sto på, ble umåtelige kalkdynger slept sammen til den nye bygning. Da oppsto ganske uventet en virvlende storm, som spredte kalken lik en sky ut over den ganske egn.

Keiser Julian.

Videre; videre!

Krigsøversten Jovian.

Samme natt rystet jorden gjentatte ganger.

Stemmer i mengden.

Hører dere? Jorden rystet.

Keiser Julian.

Videre, sier jeg!

Krigsøversten Jovian.

Vi lot dog ikke vårt mot nedslå av dette selsomme tilfelle. Men da vi var trengt dypere ned i grunnen og hadde fått åpnet de underjordiske hvelvinger, og steinbryterne gikk inn i dem for å arbeide ved fakkelskinn –

Keiser Julian.

Jovian, – hva så?

Krigsøversten Jovian.

Herre, da brøt en forferdelig, en uhyre ildstrøm ut av hulene. Et tordnende drøn rystet hele staden. Hvelvingene søndersprengtes, hundrer av arbeidere dreptes dernede, og de få, som reddet seg, flyktet med sønderrevne lemmer.

Hviskende stemmer.

Galileernes gud!

Keiser Julian.

Kan jeg tro alt dette? Så du det?

Krigsøversten Jovian.

Jeg var selv til stede. Vi begynte på ny. Herre, i overvær av mange tusener – forferdede, knelende, jublende, bedende – gjentok det samme vidunder seg to ganger.

Keiser Julian (blek og rystende).

Og så –? Med et ord, – hva har keiseren utrettet i Jerusalem?

Krigsøversten Jovian.

Keiseren har fullbyrdet galileerens spådom.

Keiser Julian.

Fullbyrdet –

Krigsøversten Jovian.

Ved deg ble det ord til full sannhet: ikke stein på stein skal lates tilbake.

Menn og kvinner.

Galileeren har seiret over keiseren! Galileeren er større enn Julian!

Keiser Julian (til Kybeles prest).

Du kan gå hjem, gamle mann! Og ta din gås med deg. Vi vil ikke foreta noen ofring i aften.

Jeg hørte noen her si at galileeren har seiret. Det kunne synes så; men jeg sier dere, det er en villfarelse. Dere uvitende; dere foraktelige dosmere, – dere kan tro meg: det skal ikke vare lenge før bladet har vendt seg! Jeg skal –; jeg skal –! Ja, bi bare! Jeg forbereder meg allerede på et skrift imot galileeren. Det skal være i syv kapitler; og når hans tilhengere får det å lese, – og når dessuten «Skjegg-hateren» – –

Ta meg under armen, Fromentinos! Denne motstand har trettet meg.

Gi Kyrillos fri!

Mengden ved brønnen (roper etter ham under hånlatter).

Der går offer-slakteren! – Der går den raggede bjørn! – Der går apekatten med de lange armer!

Mystikeren Maximos.

Hvor hen, min bror?

Keiser Julian.

Hvor der er ensomst.

Mystikeren Maximos.

Men her – i vederstyggeligheten? Midt imellom grusdynger –?

Keiser Julian.

Er ikke den hele verden en grusdynge?

Mystikeren Maximos.

Du har dog vist at det sunkne kan gjenoppreises.

Keiser Julian.

Spottefugl! I Aten så jeg en skoflikker, som hadde innrettet seg et lite verksted i Theseus-templet. I Rom, hører jeg, er et hjørne av den juliske basilika gjort brukelig til bøffelstall. Kall også det å gjenoppreise!

Mystikeren Maximos.

Hvorfor ikke? Skjer ikke alle ting stykkevis? Hva er helheten annet, enn den fulle sum av samtlige stykker?

Keiser Julian.

Dårlig visdom!

Se dette neseløse hode. Se denne sønderknuste albue, – disse splintrede lender. Er alle disse hesligheters sum den hele fulle guddommelige fordums skjønnhet?

Mystikeren Maximos.

Hvorav vet du at hin fordums skjønnhet var skjønn – i og for seg – unntatt i beskuerens forestilling?

Keiser Julian.

Akk, Maximos, der er nettopp kjernen. Hva er i og for seg? Jeg vet intet å nevne etter denne dag.

Har du noen tid vært mektigere i deg selv?

Selsomt, Maximos, at der kan ligge styrke i villfarelsen. Se til galileerne. Og se til meg fordum, da jeg holdt det for mulig å gjenoppreise den falne skjønnhets-verden.

Mystikeren Maximos.

Venn, – hvis villfarelsen er deg en fornødenhet, så gå tilbake til galileerne. De vil ta imot deg med åpne armer.

Keiser Julian.

Du vet godt at dette er ugjørlig. Keiser og galileer! Hvordan forene det motsigende?

Ja, denne Jesus Kristus er den største opprører, som noen tid har levd. Hva var Brutus, – hva var Kassius imot ham? De myrdet bare den ene Julius Cæsar; men han myrder Cæsar og Augustus overhodet. Eller er der å tenke på forsoning mellom galileeren og keiseren? Er der rom for de to til hope på jorden? Og han lever på jorden, Maximos, – galileeren lever, sier jeg, så grundig enn både Jøder og Romere bilte seg inn at de hadde dødet ham; – han lever i menneskenes oppsetsige sinn; han lever i deres tross og hån imot all synlig makt.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er!» – Aldri har menneskemunn uttalt et underfundigere ord enn dette. Hva ligger der bakved? Hva og hvor mye tilkommer keiseren? Dette ord er som en stridsklubbe, der slår kronen av keiserens hode.

Mystikeren Maximos.

Da visste dog den store Konstantin å komme til rette med galileeren, – og din forgjenger likeså.

Keiser Julian.

Ja, den, der kunne være nøysom, lik hine. Men kaller du det å styre jordens rike? Konstantin utvidet sitt herredømmes grenser. Men dro han ikke grensene snevert sammen om sin ånd og om sin vilje? Dere stiller den mann for høyt, når dere kaller ham den store. Min forgjenger vil jeg ikke engang tale om; han var mer slave enn keiser, og jeg kan ikke bli stående ved navnet.

Nei, nei, der er ikke å tenke på forlik i disse ting. Og dog – å skulle gi etter! O, Maximos, ovenpå disse nederlag kan jeg ikke vedbli å være keiser, – og jeg kan heller ikke gi avkall på å være det.

Maximos, du, som kan tyde varsler, hvis gåtefulle mening er dulgt for alle andre, – du, som kan lese i de evige stjerners bok, – kan du si meg utgangen på denne strid?

Mystikeren Maximos.

Ja, min bror, jeg kan si deg utgangen.

Keiser Julian.

Det kan du? Så si den da! Hvo skal seire, keiseren eller galileeren?

Mystikeren Maximos.

Både keiseren og galileeren skal gå under.

Keiser Julian.

Gå under –? Begge –?

Mystikeren Maximos.

Begge. Om i våre tider, eller om hundrer av år, det vet jeg ikke; men skje skal det når den rette kommer.

Keiser Julian.

Og hvem er den rette?

Mystikeren Maximos.

Han, som skal oppsluke både keiseren og galileeren.

Keiser Julian.

Du løser gåten med en enn mørkere gåte.

Mystikeren Maximos.

Hør meg, sannhetsvenn og bror! Jeg sier, de skal begge gå under – men ikke forgå.

Går ikke barnet under i ynglingen, og ynglingen igjen i mannen? Men hverken barnet eller ynglingen forgår.

O, du min mest elskede lærling, – har du glemt våre samtaler i Efesos om de tre riker?

Keiser Julian.

Ah, Maximos, der ligger år imellom. Tal!

Mystikeren Maximos.

Du vet, jeg har aldri billiget, hva du, som keiser, har foretatt deg. Du har villet skape ynglingen om til barn igjen. Kjødets rike er oppslukt av åndens rike. Men åndens rike er ikke det avsluttende, likeså lite som ynglingen er det. Du har villet hindre ynglingens vekst, – hindre ham fra å bli mann. O, du dåre, som har dratt sverdet imot det vordende, – imot det tredje rike, hvor den tvesidige skal herske!

Keiser Julian.

Og denne –?

Mystikeren Maximos.

Jødefolket har et navn for ham. De kaller ham Messias, og de venter på ham.

Keiser Julian (langt og tankefullt).

Messias? – Hverken keiser eller forløser?

Mystikeren Maximos.

Begge i en og en i begge.

Keiser Julian.

Keiser-gud; – gude-keiser. Keiser i åndens rike – og gud i kjødets.

Mystikeren Maximos.

Det er det tredje rike, Julian!

Keiser Julian.

Ja, Maximos, det er det tredje rike.

Mystikeren Maximos.

I det rike er den foreløpiges opprørs-ord blitt sannhet.

Keiser Julian.

«Gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.» Ja, ja, – da er keiseren i Gud, og Gud i keiseren. – Ah, drømmer, drømmer; – hvo bryter galileerens makt!

Mystikeren Maximos.

Hvori ligger galileerens makt?

Keiser Julian.

Jeg har forgjeves grublet derover.

Mystikeren Maximos.

Der står skrevet etsteds: «du skal ikke ha fremmede guder for meg».

Keiser Julian.

Ja – ja – ja!

Mystikeren Maximos.

Seeren fra Nazareth forkynte ikke denne eller hin gud; han sa: Gud er jeg; – jeg er Gud.

Keiser Julian.

Ja, dette utenfor –! Derfor er keiseren maktesløs.

Det tredje rike? Messias? Ikke Jøde-folkets, men ånds-rikets og verdens-rikets Messias –?

Mystikeren Maximos.

Gude-keiseren.

Keiser Julian.

Keiser-guden.

Mystikeren Maximos.

Logos i Pan – Pan i Logos.

Keiser Julian.

Maximos, – hvordan blir han?

Mystikeren Maximos.

Han blir i den seg selv villende.

Keiser Julian.

Min elskede lærer, – jeg må forlate deg.

Mystikeren Maximos.

Hvor går du hen?

Keiser Julian.

Til staden. Perser-kongen har gjort meg fredstilbud, som jeg i overilelse gikk inn på. Mine sendebud er alt underveis. De skal innhentes og kalles tilbake.

Mystikeren Maximos.

Du vil åpne krigen imot kong Sapores på ny?

Keiser Julian.

Jeg vil, hva Kyros drømte om og hva Alexander prøvde –

Mystikeren Maximos.

Julian!

Keiser Julian.

Jeg vil eie verden. – God natt, min Maximos!

Salmesyngerskenes kor (langt borte på martyr-gravene).