Cæsars Frafall, Tredje handling — Keiser og Galileer

Tredje handling

Keiser og Galileer

ANNEN HANDLING.

(I Aten. En åpen plass, omgitt av søyleganger. På plassen bildestøtter og vannspring. I det ene hjørne, til venstre, utmunner en trang gate. Solnedgang.)

(Basilios fra Cæsaræa, en fint bygd ung mann, sitter lesende ved en sokkel. Gregor fra Nazianz og andre av høyskolens lærlinger spaserer i spredte klynger opp og ned i søylegangene. En større flokk løper støyende over plassen ut til høyre; larm langt borte.)

Basilios fra Cæsaræa (ser opp fra sin bok).

Hva betyr hine ville skrik?

Gregor fra Nazianz.

Det er landet et skip fra Efesos.

Basilios fra Cæsaræa.

Med nye lærlinger?

Gregor fra Nazianz.

Ja.

Basilios fra Cæsaræa (reiser seg).

Så får vi en larmfull natt. Kom, Gregor; la oss ikke se all den utérlighet.

Gregor fra Nazianz (peker ut til venstre).

Se dit. Er det et lysteligere syn?

Basilios fra Cæsaræa.

Fyrst Julian –; med roser i håret, med blussende ansikt –

Gregor fra Nazianz.

Ja, og bakefter ham denne ravende tinn-øyde flokk. Hør, hvor de lamme tunger laller av vin! De har sittet hele dagen i Lykons skjenkestue.

Basilios fra Cæsaræa.

Og mange iblant dem er våre egne, Gregor; det er kristne ynglinger –

Gregor fra Nazianz.

Så kaller de seg. Kalte ikke Lampon seg kristen, – han, som krenket oljehandleren Zenons datter? Og Hilarion fra Agrigent, og de to andre, som bedrev det, jeg vemmes ved å nevne –

Fyrst Julian (høres ropende utenfor til venstre).

Eia, se, se, – Kastor og Pollux fra Kappadokia!

Basilios fra Cæsaræa.

Han har fått øye på oss. Jeg vil gå; jeg tåler ikke å se ham slik.

Gregor fra Nazianz.

Jeg blir; han trenger vel til en venn.

(Basilios fra Cæsaræa går ut til høyre. I det samme kommer fyrst Julian og en skare unge menn ut fra den trange gate. Han har uredt hår og er iført en kort kappe likesom de andre. Blant lærlingene er Sallust fra Perusia.)

Mange i skaren.

Leve Atens lys! Leve visdommens og veltalenhetens elsker!

Fyrst Julian.

All smiger er spilt. Ikke et vers mer får dere i dag.

Sallust fra Perusia.

Når vår fører tier, føler vi det tomt, som morgenen etter et nattlig gilde.

Fyrst Julian.

Skal det være, så la det være noe nytt. La det være en rettergangs-lek.

Hele flokken.

Ja, ja, ja; fyrst Julian på dommersetet!

Fyrst Julian.

Vekk med fyrsten, dere venner –

Sallust fra Perusia.

Stig opp, du uforliknelige!

Fyrst Julian.

Jeg skulle formaste meg –? Hist står mannen. Hvo er vel dreven i rettslæren, som Gregor fra Nazianz?

Sallust fra Perusia.

Det er sant!

Fyrst Julian.

På dommersetet, min vise Gregor; jeg er en anklaget.

Gregor fra Nazianz.

Jeg ber deg, venn, la meg være utenfor.

Fyrst Julian.

På dommersetet, sier jeg! På dommersetet! (til de andre.) Hva har jeg forbrutt?

Noen stemmer.

Ja, hva skal det være? Velg selv!

Sallust fra Perusia.

La det være noe galileisk, som vi ugudelige kaller det.

Fyrst Julian.

Riktig; noe galileisk. Nå har jeg det. Jeg har nektet å svare keiseren skatt –

Mange stemmer.

Ha-ha; ikke ille! Ypperlig!

Fyrst Julian.

Her føres jeg frem; skubbet i nakken; med sammensnørte hender –

Sallust fra Perusia (til Gregor).

Blinde dommer – ja jeg mener, så som rettferdigheten er blind –, se denne forvovne mann; han har vegret seg for å yte keiseren skatt.

Fyrst Julian.

Tillat meg å kaste et ord i overveielsens vektskål. Jeg er en gresk borger. Hvor mye er en gresk borger keiseren skyldig?

Gregor fra Nazianz.

Hva keiseren krever.

Fyrst Julian.

Godt; men hvor mye, – ja, svar nå som om keiseren selv var tilstede i retten –, hvor mye tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Det var sannelig svaret, som om keiseren selv var tilstede. Men nå er det en knute; for det står skrevet: gi keiseren, hva keiserens er, – og Gud, hva Guds er.

Gregor fra Nazianz.

Og hva så?

Fyrst Julian.

Så si meg, o kløktige dommer, – hvor mye av mitt hører Gud til?

Gregor fra Nazianz.

Alt.

Fyrst Julian.

Og hvor mye av Guds eiendom har jeg lov til å gi keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Kjære venner, ikke mer av denne lek.

Lærlingene (under støy og latter).

Jo, jo; svar ham!

Fyrst Julian.

Hvor mye av Guds eiendom tør keiseren kreve?

Gregor fra Nazianz.

Jeg svarer ikke. Dette er usømmelig både imot Gud og keiseren. La meg komme bort!

Mange stemmer.

Slå ring om ham!

Fyrst Julian.

Hold ham fast! Hva, du høyst uheldige dommer, du har forplumret keiserens sak, og nå vil du slippe fra det? Du vil flykte? Hvorhen, hvorhen? Til Skyterne? Frem for meg! Svar meg, dere keiserens og visdommens vordende tjenere, – har han ikke villet unndra seg keiserens makt?

Lærlingene.

Jo, jo!

Fyrst Julian.

Og hva straff setter dere for en slik ugjerning?

Stemmer.

Døden! Døden i et vinkar!

Fyrst Julian.

La oss tenke etter. La oss svare, som om keiseren selv var tilstede. Hvor er grensen for keiserens makt?

Noen i skaren.

Keiserens makt er uten grense.

Fyrst Julian.

Det skulle jeg mene. Men å ville unndra seg det grenseløse, o dere venner, er ikke det vanvidd?

Lærlingene.

Jo, jo; Kappadokieren er gal!

Fyrst Julian.

Og hva er så vanvidd? Hva dømte våre forfedre om den tilstand? Hva lærte de egyptiske prester? Og hva sier mystikeren Maximos og de andre visdomsvenner i østerlandene? De sier at den himmelske gåte åpenbarer seg i den vanvittige. Vår Gregor – idet han setter seg opp imot keiseren – er altså i særlig forbund med det himmelske. – Utgyt vin for Kappadokieren; syng sanger til vår Gregors pris; – en æresstøtte for Gregor fra Nazianz!

Lærlingene (under latter og jubel).

Priset være Kappadokieren! Priset være Kappadokierens dommer!

(Visdomslæreren Libanios, omgitt av lærlinger, kommer over plassen.)

Visdomslæreren Libanios.

Ei, se, – jeg tror min broder Julian forkynner visdom på åpent torv!

Fyrst Julian.

Si dårskap, min dyrebare; visdommen er jo vandret ut.

Visdomslæreren Libanios.

Er visdommen vandret ut?

Fyrst Julian.

Eller i ferd med å vandre ut; for, ikke sant, også du akter deg ned til Piræos?

Visdomslæreren Libanios.

Jeg, min broder; hva skulle jeg i Piræos?

Fyrst Julian.

Vår Libanios er altså den eneste lærer, som ikke vet, at det nylig er landet et skip fra Efesos?

Visdomslæreren Libanios.

Ei, venn, hva bryr jeg meg om hint skip!

Fyrst Julian.

Det er lastet til randen med lærdoms-spirer –

Visdomslæreren Libanios (hånlig).

Det kommer jo fra Efesos!

Fyrst Julian.

Er ikke gullet like vektig, hvor det kommer fra?

Visdomslæreren Libanios.

Gull? Ha-ha! De gylne beholder Maximos for seg selv; dem slipper han ikke. Hva er det for slags lærlinger, som vanligvis kommer hit fra Efesos? Kremmersønner, håndverkeres førstefødte. Gull, sier du, min Julian? Jeg sier mangel på gull. Men denne gullmangel vil jeg utnytte, til derav å prege en ekte vektig gullmynt for dere, dere unge! Eller er kanskje ikke en gagnlig lære for livet, – når den fremsettes i en sinnrik og tiltrekkende form – å ligne med en fullvektig gullmynt? –

Hør da, hvis det så synes dere. Her ble sagt, at visse menn i hast er ilet ned til Piræos? Hvem er de, disse ilsomme? Det være langt fra meg å nevne navne; selv kaller de seg visdomselskere og visdomslærere. Flytt dere nå i tanken ned til Piræos. Hva går der for seg i denne stund, mens jeg står her i deres velvillig lyttende klynge? Jeg skal si dere, hva der går for seg. Hine menn, som holder seg selv for å elske og å forkynne visdommen, de stimler sammen på landgangsbroen; de puffes, de munnhugges, bites, glemmer all sømmelighet og setter all anstand til side. Og hvorfor? For å være den første på toftene, – for å rive de mest velkledde ynglinger til seg, føre dem til sine hus, oppta dem deri, håpende, siden å skulle dra fordel av dem på allehånde måter. – Hvilken skamfullhet, hvilken oppvåkning i tomhet, likesom etter en rus, når det om føye tid viser seg – ha-ha-ha! – at hine ynglinger knapt førte med seg det fornødne til å betale ankomstgildet! – Lær herav, dere unge, hvor ille det kler en visdomselsker, og hvor ringe det lønner seg, å ettertrakte de goder, som ligger utenfor sannheten.

Fyrst Julian.

O, min Libanios, når jeg hører deg med lukkede øyne, da hensynker jeg i en søt drøm om at Diogenes er gjenfødt iblant oss.

Visdomslæreren Libanios.

Din munn er fyrstelig ødsel, min inderlig kjære!

Fyrst Julian.

Intet mindre. Og dog var jeg nær ved å bryte din tale av; for denne gang vil i alle fall en av dine medbrødre neppe føle seg skuffet.

Visdomslæreren Libanios.

Min venn spøker.

Fyrst Julian.

Din venn forsikrer deg at statholderen Milons to sønner er ombord.

Visdomslæreren Libanios (griper ham i ermet).

Hva sier du?

Fyrst Julian.

Den Diogenes's etterfølger, som får dem å oppdra, vil neppe ha nødig, for armods skyld, å drikke av den hule hånd.

Visdomslæreren Libanios.

Statholderen Milons sønner! Hin edle Milon, som sendte keiseren syv persiske hester med sadeltøy, sydd med perler –

Fyrst Julian.

Mange fant at det var for ringe gave for Milon.

Visdomslæreren Libanios.

Meget sant. Milon burde sendt et dikt; eller han skulle sendt en vel avfattet tale eller et brev. Milon er en rikt utrustet mann; hele statholderen Milons slekt er rikt utrustet.

Fyrst Julian.

Mest de to ynglinger.

Visdomslæreren Libanios.

Det vil jeg tro. Gudene gi, for den velgjørende og gavmilde faders skyld, at de må falle i gode hender! Så hadde du dog rett, o Julian; skipet brakte virkelig gull fra Efesos. For er ikke åndens gaver det ekte gull? Men jeg har ingen ro på meg; disse unge menns velferd er i sannhet en viktig sak; det avhenger så mye av, hvem som først får fatt i dem. Mine unge venner, hvis dere synes som jeg, da rekker vi disse to fremmede en veiledende hånd, hjelper dem å treffe det gagnligste valg av lærer og bolig og –

Sallust fra Perusia.

Jeg er med!

Lærlingene.

Til Piræos! Til Piræos!

Sallust fra Perusia.

Vi skal hugge som villsvin for Milons sønner!

(De går alle med Libanios ut til høyre; bare fyrst Julian og Gregor fra Nazianz blir tilbake i søylegangen.)

Fyrst Julian (følger dem med øynene).

Se, hvor de boltrer seg, lik en flokk fauner. Hvor de slikker seg om munnkrokene i lystenhet etter det måltid, som vil vanke i natt. (vender seg til Gregor.) Hadde de i denne stund et sukk til Gud, skulle det være at han ville tømme deres maver for frokosten.

Gregor fra Nazianz.

Julian –

Fyrst Julian.

Se bare på meg; jeg er edru.

Gregor fra Nazianz.

Jeg vet det. Du er måteholden i alle ting. Og dog lever du dette liv med.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Vet du eller jeg når lynet slår ned? Hvorfor så ikke leve en lys solrik dag? Glemmer du, at jeg har henslept både min barndom og mine første ungdomsår i et gyllent slaveri? Det var blitt meg til en vane, ja, jeg kan si, et slags fornødenhet, å føle den visse skrekk over meg. Og nå? Denne gravstillhet fra keiserens side; – denne lurende stumhet! Jeg forlot Pergamon uten keiserens samtykke; keiseren tidde til det. Jeg dro på egen hånd til Nikomedia; jeg levde der og lærte både av Nikokles og av de andre; keiseren lot det skje. Jeg kom til Aten, søkte Libanios, som keiseren hadde forbudt meg å se; – keiseren har tidd til denne dag. Hvordan skal jeg tyde dette?

Gregor fra Nazianz.

Du skal tyde det i kjærlighet, Julian!

Fyrst Julian.

O, du vet ikke –! Jeg hater denne makt utenfor meg, forferdende når den handler, – enda mer forferdende når den hviler.

Gregor fra Nazianz.

Vær ærlig, venn, og si meg om det er bare dette, som har ledt deg inn på alle de selsomme veier.

Fyrst Julian.

Hva mener du med selsomme veier?

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet sier, – at du tilbringer dine netter med å utforske de hedenske hemmeligheter i Eleusis?

Fyrst Julian.

Ah, hva! Jeg kan forsikre deg, der er ringe utbytte å hente hos hine gåtelystne drømmere. La oss ikke tale mer derom.

Gregor fra Nazianz.

Altså dog sant! O, Julian, hvor kunne du søke dette skjenselsfulle samkvem!

Fyrst Julian.

Jeg må leve, Gregor, – og dette her ved visdoms-skolen, det er ikke liv. Denne Libanios! Jeg tilgir ham aldri, at jeg har elsket ham så høyt! Hvordan gikk jeg ikke ved ankomsten ydmyk og skjelvende av glede frem for det menneske, bøyde meg for ham, kysset ham og kalte ham min store broder.

Gregor fra Nazianz.

Ja, det var alle kristnes mening at du drev det for vidt.

Fyrst Julian.

Og dog kom jeg hit med høytid i sjelen. Jeg så i ånden en veldig kamp imellom oss to, – verdens sannhet, som skulle brytes imot Guds sannhet. – Hva er det blitt til? Libanios har aldri for alvor villet denne kamp. Han har aldri villet noen kamp overhodet; han vil bare sitt eget. Jeg sier deg, Gregor, – Libanios er ingen stor mann.

Gregor fra Nazianz.

Da roper dog hele det opplyste Hellas at han er det.

Fyrst Julian.

Og dog er han ingen stor mann, sier jeg deg. En eneste gang har jeg sett Libanios stor; det var hin natt i Konstantinopel. Da var han stor, fordi han hadde lidt en stor urett, og fordi en høy vrede fylte ham. Men her! O, hva har jeg ikke her vært vitne til! Libanios har stor lærdom, men han er ingen stor mann. Libanios er grisk; han er forfengelig; han er opptent av misunnelse. Eller tror du han har kunnet tåle det ry, som jeg, – visstnok for en stor del ved mine venners overbærenhet – har vært så heldig å erverve meg? Kommer du til Libanios, så kan han regne deg opp alle dyders vesen og kjennetegn. Han har dem på rede hånd, likesom han har bøkene i sin boksal. Men øver han disse dyder? Er hans liv som hans lære? Han en etterfølger av Sokrates og av Platon, – ha-ha! Smigret han ikke keiseren innen han ble forjaget? Smigret han ikke meg ved vårt sammentreff i Konstantinopel, dette sammentreff, som han siden har gjort et ytterst uheldig forsøk på å stille i et latterlig lys! Og hva er jeg ham nå? Nå skriver han brev til Gallos, til Cæsar Gallos, til keiserens arving, og ønsker ham til lykke med hans fremgang imot Perserne, skjønt denne fremgang hittil har vært tarvelig nok og skjønt Cæsar Gallos hverken utmerker seg ved lærdom eller ved noen synderlig veltalenhet. – Og denne Libanios vedblir Grekerne å kalle for visdomselskernes konge! Ah, jeg vil ikke nekte at dette harmer meg. Jeg trodde dog, sant å si, at Grekerne måtte kunne treffe et bedre valg, hvis de festet sine øyne litt mer på de visdommens og veltalenhetens dyrkere, som i de senere år –

Basilios fra Cæsaræa (kommer fra høyre side).

Brev! Brev fra Kappadokia!

Gregor fra Nazianz.

Også til meg?

Basilios fra Cæsaræa.

Se her; fra din moder.

Gregor fra Nazianz.

Min fromme moder!

(han åpner papiret og leser.)

Fyrst Julian (til Basilios).

Er det din søster, som skriver?

Basilios fra Cæsaræa (som er kommet med sitt eget brev åpent).

Ja, det er Makrina. Hun melder både tunge og selsomme tidender.

Fyrst Julian.

Hvilke; hvilke?

Basilios fra Cæsaræa.

Først om din høye broder Gallos. Han øver et strengt herredømme i Antiokia.

Fyrst Julian.

Ja, Gallos er hard. – Skriver Makrina «strengt herredømme»?

Basilios fra Cæsaræa (ser på ham).

Makrina skriver «blodig» –

Fyrst Julian.

Ah, jeg tenkte det! Hvorfor ga dog keiseren ham denne ryggesløse enke, denne Konstantina, til ekte!

Gregor fra Nazianz (lesende).

O, hvilken uhørt skjendighet!

Fyrst Julian.

Hva er det, venn?

Gregor fra Nazianz (til Basilios).

Nevner Makrina intet om, hva som går for seg i Antiokia?

Basilios fra Cæsaræa.

Intet nøyere. Hva er det? Du er blek –

Gregor fra Nazianz.

Du kjente dog den edle Klemazios, Alexandrineren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja; hva er det med ham?

Gregor fra Nazianz.

Han er myrdet, Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Hva sier du! Myrdet?

Gregor fra Nazianz.

Jeg kaller det myrdet; – de har henrettet ham uten lov og dom.

Fyrst Julian.

Hvem? Hvem har henrettet ham?

Gregor fra Nazianz.

Ja, hvem? Hvor kan jeg si, hvem? Min moder forteller sammenhengen slik: Klemazios's svigermoder var blitt opptent av en uren elskov til sin datters mann; men da hun ingen vei kunne komme med ham, skaffet hun seg gjennom en bakdør adgang til slottet –

Fyrst Julian.

Hvilket slott?

Gregor fra Nazianz.

Min moder skriver bare slottet.

Fyrst Julian.

Nå? Og så –?

Gregor fra Nazianz.

Man vet bare, at hun der har skjenket en fornem og mektig kvinne et meget kostbart smykke for å utvirke en dødsdom –

Fyrst Julian.

Ah, men den fikk de ikke!

Gregor fra Nazianz.

De fikk den, Julian!

Fyrst Julian.

O, Jesus!

Basilios fra Cæsaræa.

Forferdelig! Og Klemazios –?

Gregor fra Nazianz.

Dødsdommen ble sendt til statholderen Honoratos. Denne svake mann våget ikke å motsette seg så høy befaling. Klemazios ble fengslet og henrettet tidlig neste morgen, uten at han, som min moder skriver, fikk åpne sin munn til forsvar.

Fyrst Julian (sagte og blek).

Brenn disse farlige brev; de kan bringe oss alle i ulykke.

Basilios fra Cæsaræa.

Så åpenbar vold; midt i en stor stad! Hvor er vi; hvor er vi?

Fyrst Julian.

Ja, du må vel spørre, hvor er vi! En kristen morder, en kristen bolerske, en kristen –

Gregor fra Nazianz.

Klager bøter ikke på denne sak. Hva akter du å gjøre?

Fyrst Julian.

Jeg? Jeg vil ikke mer gå til Eleusis; jeg vil avbryte alt samkvem med hedningene, og takke Herren min Gud at han tok maktens fristelse fra meg.

Gregor fra Nazianz.

Godt; men så?

Fyrst Julian.

Jeg forstår deg ikke –

Gregor fra Nazianz.

Så hør. Du må ikke tro det er nok med mordet på Klemazios. Denne uhørte skjenselsdåd har slått ned som en pest over Antiokia. Alt ondt våkner opp og myldrer frem av sine smutthull. Min moder skriver at det er som om en stinkende avgrunn hadde åpnet seg. Hustruer angir sine menn, sønner angir sine fedre, prestene sine egne menighets-lemmer –

Fyrst Julian.

Dette vil gripe videre om seg. Vederstyggeligheten vil forderve oss alle. – O, Gregor, om jeg kunne flykte til verdens grense –!

Gregor fra Nazianz.

Din plass er på verdens navle, fyrst Julian!

Fyrst Julian.

Hva krever du?

Gregor fra Nazianz.

Du er denne blodige Cæsars broder. Tre frem for ham, – han kaller seg jo en kristen. Kast ham hans gjerning i ansiktet; slå ham til jorden i redsel og nag –

Fyrst Julian (vikende).

Avsindige, hva tenker du!

Gregor fra Nazianz.

Har du din broder kjær? Vil du frelse ham?

Fyrst Julian.

Jeg hadde Gallos kjær som ingen annen.

Gregor fra Nazianz.

Du hadde –?

Fyrst Julian.

Så lenge han bare var min broder. Men nå –; er han ikke Cæsar? Gregor, – Basilios, – o dere dyrebare venner, – jeg skjelver for mitt liv, jeg ånder i angst for Cæsar Gallos. Og jeg skulle tenke på å tre ham under øynene, jeg, hvis blotte tilværelse er en fare for ham!

Gregor fra Nazianz.

Hvorfor kom du til Aten? Du lot forkynne med stor bram over landene: fyrst Julian reiser fra Konstantinopel for å kjempe imot den falske visdom, – for å hevde den kristne sannhet imot hedenskapets løgn. Hva har du virket i så måte?

Fyrst Julian.

O, det var heller ikke her slaget skulle stå.

Gregor fra Nazianz.

Nei, det var ikke her; – ikke med talemåte imot talemåte, ikke med bok imot bok, ikke med ordets fektende lek i læresalen! Nei, Julian, det er ute i livet, du skal møte frem, med livet i hendene –

Fyrst Julian.

Jeg ser det; jeg ser det!

Gregor fra Nazianz.

Ja, som Libanios ser det! Ham spottet du. Han visste alle dyders vesen og kjennetegn; men læren var ham bare en lære. Hvor mye av ditt hører Gud til? Hvor mye tør keiseren kreve?

Fyrst Julian.

Du sa selv, det var bespottelse –

Gregor fra Nazianz.

Mot hvem? Mot Gud eller keiseren?

Fyrst Julian (rask).

Nå vel; skal vi følges?

Gregor fra Nazianz (avvisende).

Jeg har min lille krets; jeg har min slekt å verge om. Videre går hverken min makt eller mine evner.

Fyrst Julian (vil svare; plutselig lytter han mot høyre og roper):

Til bakkanal!

Basilios fra Cæsaræa.

Julian!

Fyrst Julian.

Til bakkanal, dere venner!

(Gregor fra Nazianz ser et øyeblikk på ham; derpå går han bort gjennom søylegangen til venstre. Store flokker av høyskolens lærlinger, med de nyankomne mellom seg, stormer under larm og skrik inn på torvet.)

Basilios fra Cæsaræa (nærmere).

Julian, vil du høre meg?

Fyrst Julian.

Se, se! De har ført sine nye venner i bad, – salvet deres hår. Se, hvor de svinger kniplene; hvor de hyler og slår i brosteinene. Hva sier du, Perikles? Jeg synes jeg fornemmer din vrede skygge –

Basilios fra Cæsaræa.

Kom, kom!

Fyrst Julian.

Ah, se ham, som de driver naken imellom seg. Nå kommer danserinner. Ah, ser du hva –!

Basilios fra Cæsaræa.

Fy, fy; – vend ditt øye bort!

(Aftenen er falt på. Hele skaren leirer seg på torvet ved vannspringet. Der bringes vin og frukter. Sminkede piker danser ved fakkelskinn.)

Fyrst Julian (etter en kort taushet).

Si meg, Basilios, hvorfor var den hedenske synd så skjønn?

Basilios fra Cæsaræa.

Du feiler, venn; der er diktet og berettet skjønt om den hedenske synd; men den var ikke skjønn.

Fyrst Julian.

O, hva sier du? Var ikke Alkibiades skjønn når han, het av vin, som en ung gud stormet gjennom Atens gater ved nattetid? Var han ikke skjønn i sin tross, når han hånet Hermes og hamret på borgernes dører, – når han ropte på deres hustruer og døtre, mens kvinnene derinne skalv og i sukkende åndeløs taushet intet heller ønsket seg enn å –

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg ber deg bønnlig, lån meg øre.

Fyrst Julian.

Var ikke Sokrates skjønn i symposiet? Og Platon og alle de glade svelgende brødre! Og dog bedrev de ting, som hine kristne halv-svin derborte skulle sverge seg fra Gud på, om noen beskyldte dem for det. Og tenk deg dessuten Ødipos, Medea, Leda –

Basilios fra Cæsaræa.

Dikt, dikt; – du blander dikt og sannhet sammen.

Fyrst Julian.

Har ikke de diktede sinn og viljer de skaptes vilkår? Og se så til våre hellige skrifter, både de eldre og de nye. Var synden skjønn i Sodoma og Gomorra? Hevnet ikke Jehovas ild, hva Sokrates ikke vek tilbake for? – O, når jeg lever dette levnet i storm og sverm, så tenker jeg titt på, om sannheten skulle være skjønnhetens fiende.

Basilios fra Cæsaræa.

Og i en slik stund kan du sukke etter skjønnhet? Har du så lett glemt, hva du nylig hørte –?

Fyrst Julian (holder seg for ørene).

Ikke et ord mer om hine redsler! Alt det fra Antiokia vil vi ryste av oss. – –

Si meg, hva skriver Makrina videre? Der var noe annet; jeg synes, du sa –; hva kalte du de øvrige tidender?

Basilios fra Cæsaræa.

Selsomme.

Fyrst Julian.

Ja, ja; – hva var det?

Basilios fra Cæsaræa.

Hun skriver om Maximos i Efesos –

Fyrst Julian (levende)

Mystikeren?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, denne gåtefulle mann. Nå er han dukket opp igjen; denne gang i Efesos. Alle de omliggende landskaper er i gjæring. Maximos nevnes på alles lepper. Enten er han en gjøgler, eller han står i en uhellsvanger pakt med visse ånder. Selv kristne dras underlig hen av hans bespottelige tegn og gjerninger.

Fyrst Julian.

Mer, mer; jeg ber deg!

Basilios fra Cæsaræa.

Der er ikke mer om ham. Makrina skriver bare at hun i Maximos's atterkomst ser et vitnesbyrd om at vi er under Herrens vrede. Hun tror at det forestår oss store trengsler for våre synders skyld.

Fyrst Julian.

Ja, ja, ja! – Hør, Basilios, hun må visselig være en sjelden kvinne, din søster.

Basilios fra Cæsaræa.

I sannhet, det er hun.

Fyrst Julian.

Når du meddeler meg av hennes brev, da er det, som om jeg fornam noe helt og fullt, jeg lenge hadde sukket etter. Si meg, står ennå hennes tanke til å vende seg bort fra verden og å leve i en øde egn?

Basilios fra Cæsaræa.

Den tanke står alltid fast hos henne.

Fyrst Julian.

Virkelig? Hun, som alle gaver synes å være drysset ned over? Hun, som jo skal være både ung og skjønn; hun, som har rikdom ivente og som råder over en – for en kvinne å være – høyst uvanlig lærdom! Vet du vel, Basilios, at jeg brenner etter å få se henne? – Hva vil hun i ensomheten?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg har jo fortalt deg, hennes brudgom døde. Hun holder ham for sin ventende husbond, hvem hun skylder alle sine tanker og hvem hun plikter å møte ren.

Fyrst Julian.

Selsomt, hvor mange som dras imot ensomheten i disse tider. – Når du skriver til Makrina, kan du si henne at også jeg –

Basilios fra Cæsaræa.

Hun vet det, Julian; men hun tror det ikke.

Fyrst Julian.

Hvorfor ikke? Hva skriver hun?

Basilios fra Cæsaræa.

Jeg ber deg, venn, forskån meg –

Fyrst Julian.

Har du meg kjær, så dølger du ikke et ord av, hva hun skriver!

Basilios fra Cæsaræa (rekker ham brevet).

Du vil det; – les; det begynner der.

Fyrst Julian (leser).

«Hver gang du skriver om keiserens unge slektning, som er din venn, da fylles mitt sinn av en stor og strålende glede –». O, Basilios, vær du mitt øye; les videre for meg.

Basilios fra Cæsaræa (leser).

«Din fortelling om all den tillitsfulle visshet, hvormed han kom til Aten, var meg som et bilde fra de gamle skrifters tid. Ja, jeg tror han er den gjenfødte David, som skal nedslå hedningenes kjemper. Guds ånd være over ham i striden og alle dager».

Fyrst Julian (griper ham om armen).

La det være nok med dette! Hun også? Hva er det, dere alle, likesom med en munn, krever av meg? Har jeg gitt dere noe skyldbrev på å brytes med maktens løver –?

Basilios fra Cæsaræa.

Hvorav kommer det, at alle troende i åndeløs forventning ser imot deg?

Fyrst Julian (går et par ganger opp og ned i søylegangen, stanser og rekker etter brevet).

Gi hit; la meg se. (leser ) «Guds ånd være over ham i striden og alle dager». –

O, Basilios, om jeg kunne –! Men jeg føler meg som hin Dædalos mellom himmel og hav. En svimlende høyde og et svelgende dyp –. Hva mening er der i disse røster, som roper til meg fra øst og vest at jeg skal frelse kristendommen? Hvor er den, denne kristendom, som skal frelses? Er den hos keiseren eller hos Cæsar? Jeg tenker, deres gjerninger skriker: nei, nei! Er den hos de mektige og fornemme, – hos disse hoffets lystne halvmenn, som folder hendene over den mette buk og piper: mon Guds sønn er skapt av intet? Eller er den hos de opplyste, hos dem, som, likesom du og jeg, har drukket skjønnhet og lærdom av de hedenske kilder? Heller ikke de fleste av disse våre brødre til det arianske kjetteri, som keiseren selv har så stor gunst for? Og nå den hele lurvede hop i riket, – alle de, som raser mot templene, som myrder hedninger og hedningers slekt! Er det for Kristi skyld? Ha-ha! bakefter slås de innbyrdes om de dreptes etterladenskaper. – Du kan spørre Makrina om kristendommen er å søke i ensomheten, – på søylen, hvor støtte-helgenen står på et ben. Eller er den i stedene? Kanskje hos hine bakere i Konstantinopel, som nylig kjempet med nevene for å klare det spørsmål om treenigheten består av tre personer eller av tre hypostaser! – Hvem av alle disse skulle Kristus ville ta i sin munn, om han steg ned til jorden igjen? – Frem med Diogenes-lykten, Basilios! Lys opp i dette nattemulm. – Hvor er kristendommen?

Basilios fra Cæsaræa.

Søk svaret der, hvor det var å finne i alle skrøpelige tider.

Fyrst Julian.

Steng ikke din kunnskaps brønn! Lesk meg, hvis du kan. Hvor skal jeg søke og finne?

Basilios fra Cæsaræa.

I de hellige menns skrifter.

Fyrst Julian.

Det samme fortvilelsens svar. Bøker, – alltid bøker! Kom jeg til Libanios, så lød det: bøker, bøker! Kommer jeg til dere, – bøker, bøker, bøker! Steiner for brød! Jeg kan ikke bruke bøker; – det er liv, jeg hungrer etter, samliv, ansikt til ansikt med ånden. Ble Saulus seende av en bok? Var det ikke en lysflod, som slo ham imøte, et syn, en røst –!

Basilios fra Cæsaræa.

Glemmer du synet og røsten, som hin Agathon fra Makellon –?

Fyrst Julian.

Et gåtefullt bud; et orakelrop, som jeg ikke kan tyde. Var jeg den kårne? Rikets arving, het det. Og hvilket rike –? Der ruger tusen tvil over den sak. Det vet jeg bare: i Aten er ikke løvens hule. Men hvor, hvor? O, jeg famler som Saulus i natten. Vil Kristus meg noe, så må han tale tydelig. Fingeren i naglesåret –

Basilios fra Cæsaræa.

Og dog står det skrevet –

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Jeg vet alt, hva som står skrevet. Dette med det skrevne, det er ikke sannhet i kjødet. Føler du ikke ekkelhet og kvalme, likesom ombord på et skip i vindstille, omtumlet mellom liv, skrift, hedensk visdom og skjønnhet? Det må komme en ny åpenbaring. Eller en åpenbaring av noe nytt. Det må, sier jeg; – tiden er inne. – Ja, en åpenbaring! O, Basilios, kunne du be den ned over meg! Bloddøden, om så skal være –! Bloddøden –, ah, jeg svimler i dens sødme; tornekronen om min tinning –! (han griper seg med begge hender om hodet, fatter rosenkransen, som han river av, besinner seg lenge og sier sakte:) Denne. Det hadde jeg glemt. (kaster kransen bort.) Et eneste har jeg lært i Aten.

Basilios fra Cæsaræa.

Hvilket, Julian?

Fyrst Julian.

Den gamle skjønnhet er ikke lenger skjønn, og den nye sannhet ikke lenger sann.

(Visdomslæreren Libanios kommer hurtig gjennom søylegangen fra høyre side.)

Visdomslæreren Libanios (ennå i frastand).

Nå har vi ham; nå har vi ham!

Fyrst Julian.

Ham? Jeg tenkte du hadde dem begge.

Visdomslæreren Libanios.

Hvilke begge?

Fyrst Julian.

Milons sønner.

Visdomslæreren Libanios.

Ah, ja, dem har jeg også. Men vi har ham, min Julian!

Fyrst Julian.

Hvem, dyrebare broder?

Visdomslæreren Libanios.

Han har fanget seg i sitt eget garn!

Fyrst Julian.

Aha, – en vismann altså?

Visdomslæreren Libanios.

All visdoms motstander.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem, spør jeg?

Visdomslæreren Libanios.

Vet du det virkelig ikke? Har du ikke hørt nyheten om Maximos?

Fyrst Julian.

Om Maximos? O, ha dog den godhet –

Visdomslæreren Libanios.

Dit hen måtte det komme med denne urolige svermer, – skritt for skritt, inn i vanviddet –

Fyrst Julian.

Med andre ord: inn i den høyeste visdom.

Visdomslæreren Libanios.

Ja, slikt kan sies. Men nå gjelder det å handle og gripe øyeblikket. Du, vår høyt skattede Julian, du er mannen. Du er keiserens nære slektning. Alle sanne visdomsvenners håp er rettet på deg, både her og i Nikomedia –

Fyrst Julian.

Hør, o fortreffelige Libanios, – så som jeg ikke er allvitende –

Visdomslæreren Libanios.

Så erfar da at Maximos nylig er trådt åpenlyst frem med det, som ligger på bunnen av hans lære.

Fyrst Julian.

Og det laster du ham for?

Visdomslæreren Libanios.

Han har utsagt, at han kan by over ånder og skygger.

Fyrst Julian (fatter hans kappe).

Libanios!

Visdomslæreren Libanios.

Alle på skipet var oppfylt av de forunderligste fortellinger, og her (viser et brev frem) her skriver min medbroder Eusebios utførlig om saken.

Fyrst Julian.

Ånder og skygger –

Visdomslæreren Libanios.

I Efesos har Maximos nylig, i en stor forsamling, både av tilhengere og av motstandere, øvet forbudne kunster med Hekates bildestøtte. Det skjedde i gudinnens tempel. Eusebios skriver, at han selv var tilstede, og var vitne til alt, fra først til sist. Det var ravnsvart natt omkring dem. Maximos talte selsomme besvergelser; derpå avsang han en hymne, som ingen forstod. Da tente marmorfakkelen seg i støttens hånd –

Basilios fra Cæsaræa.

Ugudelig verk!

Fyrst Julian (åndeløs).

Og så –?

Visdomslæreren Libanios.

Og i det sterke blålige lys så de alle at støttens ansikt tok liv og smilte imot dem.

Fyrst Julian.

Hva mer?

Visdomslæreren Libanios.

Forferdelse grep de flestes sinn. Alle styrtet imot utgangen. Mange har ligget i sykdom eller villelse bakefter. Men han selv, – skulle du tro det, Julian? – til tross for den skjebne, som rammet begge hans brødre i Konstantinopel, turer han frem på sin farlige og forargelige vei.

Fyrst Julian.

Forargelig? Kaller du denne vei en forargelig vei? Løper ikke all visdoms mål ut i dette? Samkvem mellom ånd og ånd –

Basilios fra Cæsaræa.

O, dyrebare forvillede venn –!

Visdomslæreren Libanios.

Mer enn forargelig, sier jeg! Hva er Hekate? Hva er gudene overhodet for de oppklaredes erkjennelse? Heldigvis lever vi dog ikke i hin gamle blinde sangers tid. Maximos burde dog vite bedre, enn som så. Har ikke Platon – og etter ham vi andre – kastet fortolkningens lys over det hele? Er det ikke forargelig, nå, i disse våre egne dager, igjen å ville hylle inn i gåter og tåkefulle drømmer denne beundringsverdige, håndgripelige og, jeg tør vel si, møysommelig oppførte bygning av begrep og av uttydning, som vi, som visdommens elskere, som skolen, som –

Fyrst Julian (stormende).

Farvel, Basilios! Jeg øyner et lys på min vei!

Basilios fra Cæsaræa (slår armene om ham).

Jeg slipper deg ikke; jeg holder deg fast!

Fyrst Julian (snor seg fra ham).

Ingen holder meg; – stamp ikke mot brodden –

Visdomslæreren Libanios.

Hvilket anfall av avsinn! Venn, broder, medbroder, hvor vil du hen?

Fyrst Julian.

Dit, dit hen, hvor fakler tennes og hvor støtter smiler!

Visdomslæreren Libanios.

Og det kunne du! Du, Julian, du, vår stolthet, vårt lys, vårt håp, – du skulle ville ile til dette forblindede Efesos for å gi deg i en gjøglers vold! Vit, at i samme stund, som du fornedrer deg så dypt, i samme stund har du avført deg det herlige ry for lærdom og for veltalenhet, som du i disse år både i Pergamon og i Nikomedia og fornemmelig her ved Atens høye skole –

Fyrst Julian.

O, skole, skole! Bli du hos dine bøker; – nå har du pekt på den mann, jeg lette etter.

(han går ilsomt ut gjennom søylegangen til venstre.)

Visdomslæreren Libanios (ser en tid etter ham).

Denne fyrstelige yngling er farlig for vitenskapen.

Basilios fra Cæsaræa (halvt hen for seg).

Fyrst Julian er farlig for mer.

TREDJE HANDLING.

(I Efesos. Opplyst sal i fyrst Julians bolig. Inngangen fra forhallen er på høyre side; lenger tilbake en mindre dør, dekket av et forheng. På venstre side en dør, som fører til husets indre rom. Bakgrunnen i salen dannes av en gjennombrutt vegg, utenfor hvilken man ser en liten innelukket gårdsplass, smykket med små statuer.)

(Tjenere bereder et festlig aftensmåltid og legger hynder om bordet. Husmesteren Eutherios står ved inngangen og nøder under mange høfligheter Gregor fra Nazianz og Basilios fra Cæsaræa å tre inn.)

Husmesteren Eutherios.

Jo, jo; jeg forsikrer, det er alt sammen riktig.

Gregor fra Nazianz.

Umulig! Driv dog ikke spott med oss.

Basilios fra Cæsaræa.

Du spøker, venn! Hvordan kan din herre vente oss? Intet menneske har visst vår avreise fra Aten; intet opphold har sinket oss underveis; vi har seilet i kapp med skyene og de ville traner.

Husmesteren Eutherios.

Se dere om; se bordet der. Til daglig lever han av urter og brød.

Gregor fra Nazianz.

Ja, unektelig; alle sanser vitner for deg; – vinkannene, omvundne med blomster og grønt; lamper og frukter; røkelsen, som fyller salen med sin duft; fløytespillerne foran husdøren –

Husmesteren Eutherios.

Tidlig i morges lot han meg kalle. Han lot til å være uvanlig glad; for han gikk opp og ned ad gulvet og gned seg i hendene. «Bered et rikelig måltid», sa han, «for innen aften kommer to venner fra Aten –»

(han har imidlertid kastet et øye imot den åpne dør til venstre, tier plutselig og trekker seg ærbødig tilbake.)

Basilios fra Cæsaræa.

Er han der?

Husmesteren Eutherios (nikker til svar; derpå gir han tjenerne et vink om å bortfjerne seg; de går ut gjennom den større dør til høyre; selv følger han etter).

(Fyrst Julian kommer kort etter inn fra venstre. Han er iført en lang østerlandsk kledning; hele hans atferd er livfull og forråder en sterk indre spenning.)

Fyrst Julian (går hen imot dem og hilser dem med stor heftighet).

Jeg ser dere! Jeg har dere! Takk, takk, at deres ånd fløy forut for deres legemer!

Gregor fra Nazianz.

Julian!

Basilios fra Cæsaræa.

Min venn og broder!

Fyrst Julian.

Jeg har vært som en forsmektende elsker etter deres håndtrykk. Hoffkrypet, ettertraktende visse folks bifall, kalte meg en ape; – o, hadde jeg dog apens fire hender, at jeg kunne kryste deres fire på en gang!

Gregor fra Nazianz.

Men forklar dog –; dine tjenere møter oss med fløytespill for husdøren, vil føre oss i bad, vil salve vårt hår og smykke oss med roser –

Fyrst Julian.

Jeg så dere siste natt. Det var fullmåne, vet dere, – og da er ånden alltid så forunderlig virksom i meg. Inne ved mitt bord satt jeg i boksalen og var falt i søvn, trett, o, dere venner, så trett av å forske og å skrive. Da fyltes huset som av et stormvær; forhenget løftet seg flagrende oppad, og jeg så ut i natten, vidt over havet. Jeg hørte liflig sang; men de, som sangen kom fra, var to store fugler med kvinneansikter. De skar i skrå flukt inn mot kysten; der dalte de lindt ned; fugle-hammene løste seg opp som en hvitlig tåke, og i et mildt demrende skjær så jeg dere to.

Gregor fra Nazianz.

Er du viss på alt dette?

Fyrst Julian.

Tenkte dere på meg; talte dere om meg i natt?

Basilios fra Cæsaræa.

Ja, ja, – foran i skipet –

Fyrst Julian.

Hva tid på natten var det?

Gregor fra Nazianz.

Hva tid på natten hadde du hint syn?

Fyrst Julian.

En time etter midnatt.

Gregor fra Nazianz (med et blikk til Basilios).

Forunderlig.

Fyrst Julian (gnir hendene; opp og ned ad gulvet).

Ser dere! Ha-ha; ser dere vel?

Basilios fra Cæsaræa (følger ham med øynene).

O, så er det dog sant –

Fyrst Julian.

Hvilket? Hva er sant?

Basilios fra Cæsaræa.

Ryktet om de løndomsfulle kunster, som du her øver.

Fyrst Julian.

Ei, hva kan ikke ryktet overdrive? – Men hva sier ryktet om meg forresten? Jeg har latt meg fortelle at det skal gå mange rykter om meg. Hvis jeg gadd feste lit til visses forsikring, så måtte jeg tro, det fantes få menn i riket, om hvem det tales så mye, som om meg.

Gregor fra Nazianz.

Det kan du trygt tro.

Fyrst Julian.

Og hva sier så Libanios til alt dette? Det var ham alltid ukjært at mengden sysselsatte seg med andre, enn med ham. Og hva sier de mange uforglemmelige venner i Aten for øvrig? Man vet vel at jeg er i både keiserens og i hele hoffets unåde?

Gregor fra Nazianz.

Du? Jeg hører dog jevnlig nyheter fra hoffleiren; men derom skriver min broder Cæsarios intet.

Fyrst Julian.

Jeg kan ikke tyde det annerledes, gode Gregor! Fra alle kanter akter de det rådelig å holde øye med meg. Nylig sendte Cæsar Gallos sin husprest Aëzios hit for å utforske om jeg holder fast ved den uforfalskede lære.

Basilios fra Cæsaræa.

Og så –?

Fyrst Julian.

Jeg forsømmer ikke lettelig noen morgenandakt i kirken. Også henregner jeg blodvitnene til de utmerkede mennesker; for det er i sannhet ingen ringe sak å lide så store smerter, ja, endog døden, for sine meningers skyld. I det hele tror jeg nok at Aëzios var vel tilfreds med meg da han reiste.

Basilios fra Cæsaræa (griper hans hånd).

Julian, – for vårt inderlige vennskaps skyld, – tal åpent om din stilling.

Fyrst Julian.

Jeg er jordens lykkeligste sønn, dere kjære venner! Og Maximos, – ja, han bærer sitt navn med rette, – Maximos er den største som noen tid har levd.

Gregor fra Nazianz (bereder seg til å gå).

Vi ville bare se deg, herre!

Fyrst Julian.

Kan dette gjøre broder så fremmed imot broder? Dere viker i angst for det gåtefulle. O, ja, det undrer meg ikke. Slik vek også jeg, før jeg ble seende og før jeg anet det som er livets kjerne.

Basilios fra Cæsaræa.

Hva kaller du livets kjerne?

Fyrst Julian.

Maximos vet det. I ham er den nye åpenbaring.

Basilios fra Cæsaræa.

Og den er blitt deg til del?

Fyrst Julian.

Nesten. Jeg står like ved det. Ennå i denne natt har Maximos lovet meg –

Gregor fra Nazianz.

Maximos er en svermer eller han bedrar deg –!

Fyrst Julian.

Hvor tør du dømme om de hemmelige ting? Dette er ikke for din lærdom, min Gregor! Veien inn i den store herlighet er forferdelig. Hine drømmere i Eleusis var nær ved det rette spor; Maximos fant sporet, og jeg siden – ved hans hånd. Jeg har vandret gjennom mørke kløfter. Et tungt sumpet vann var ved min venstre side; – jeg tror det var en strøm, som hadde glemt å flyte. Hvasse stemmer talte forvirret, plutselig, og likesom uten all årsak i natten. Fra og til så jeg et blålig lys; skrekkelige skikkelser strøk meg forbi; – jeg gikk og gikk i dødens redsel; men jeg holdt prøven ut. –

Siden, siden, – o, dere dyrebare – jeg har med dette mitt til ånd forvandlede legeme vært langt inne i paradisets egne; englene har sunget sine lovsanger for meg; jeg har skuet det midterste lys –

Gregor fra Nazianz.

Ve over denne ugudelige Maximos! Ve over denne til djevelen hjemfalne hedenske gjøgler!

Fyrst Julian.

Blindhet, blindhet! Maximos hyller sin forutgangne broder; han hyller begge hine store brødre, både lovgiveren fra Sinai og seeren fra Nazareth. – –

Vet du, hvordan erkjennelsens ånd fylte meg? – Det skjedde en natt under bønn og faste. Da fornam jeg at jeg ble rykket vidt – vidt ut i rommet og ut av tiden; for det var høy sol-sitrende dag om meg, og jeg stod ensom på et skip med slappe seil midt i det blanke strålende Greker-hav. Øyene tårnet seg, lik lette festnede skylag, langt borte, og skipet lå tungt, som om det sov, på den vinblå flate. –

Se, da ble denne flate mer og mer gjennomsiktig, lettere, tynnere; til sist var den der ikke mer, og mitt skip hang over et tomt forferdelig dyp. Intet grønt, ingen sol dernede, – bare den døde, slimede, sorte havbunn i all sin avskyelige nakenhet. –

Men ovenover, i det uendelige hvelv, som før hadde syntes meg tomhet, – der var livet; der tok det usynlige former og stillheten tok toner. – Da fattet jeg den store forløsende erkjennelse.

Gregor fra Nazianz.

Hvilken erkjennelse mener du?

Fyrst Julian.

Det, som er, det er ikke; og det, som ikke er, det er.

Basilios fra Cæsaræa.

O, du forspilles og fortapes i dette spinn av lys og tåker!

Fyrst Julian.

Jeg? Skjer det ikke jærtegn? Forkynner ikke både varsler og visse selsomme forekomster imellom stjernene at den guddommelige vilje har noe ennå uoppklaret i sinne med meg?

Gregor fra Nazianz.

Tro ikke desslike tegn; du kan ikke vite, hvis verk de er.

Fyrst Julian.

Jeg skulle ikke tro på lykke-spående tegn, som allerede har bekreftet seg?

(han drar dem nærmere til seg og sier sakte:)

Jeg kan la dere vite, dere venner, at en stor omveltning står for døren. Cæsar Gallos og jeg skal innen føye tid komme til å dele herredømmet over verden, – han som keiser, og jeg som –, ja, hva skal jeg kalle det? Det ufødte kan jo ikke nevnes ved navn; for det har intet. Altså ikke mer om dette før tidens fylde. Men om Cæsar tør jeg vel tale. – Vet dere noe om hint syn, for hvilket man har fengslet og pint borgeren Apollinaris i Sidon?

Basilios fra Cæsaræa.

Nei, nei; hvor kan vi vite –?

Fyrst Julian.

Apollinaris har utsagt at han hørte noen banke gjentatte ganger på døren ved nattetid. Han stod da opp og gikk utenfor huset; og se, – derute fikk han øye på en skikkelse, – mann eller kvinne –, det visste han ikke. Og skikkelsen talte til ham og bød ham skaffe tilveie en purpurkledning, slik, som nyvalgte herskere bærer dem. Men da Apollinaris i skrekk ville vegre seg for så farlige ting, var skikkelsen der ikke mer, og bare en røst ropte: gå, gå, Apollinaris, og få purpurkledningen hurtig ferdig!

Gregor fra Nazianz.

Var det dette tegn, du nettopp sa, hadde bekreftet seg?

Fyrst Julian (nikker langsomt).

Syv dager senere døde Cæsars hustru i Bithynia. Konstantina har alltid vært hans onde engel; derfor måtte hun nå bort, ifølge det omslag, som er skjedd i den guddommelige vilje. Tre uker etter Konstantinas død kom keiserens utsending, tribunen Skudilo, med stort følge til Antiokia, viste Cæsar Gallos keiserlig ære og bød ham i keiserens navn til gjest ved hoffleiren i Rom. – Cæsars reise er nå som en seierherres tog gjennom landene. I Konstantinopel har han holdt veddeløp i hippodromen, og mengden jublet høyt da han, skjønt ennå bare Cæsar av navn, stod frem på de fordums keiseres vis og rakte kransen til hin Korax, som vant løpet. Så vidunderlig opphøyer Gud igjen vår slekt, som var sunken under synd og forfølgelse.

Gregor fra Nazianz.

Selsomt. I Aten gikk andre rykter.

Fyrst Julian.

Jeg har sikker kunnskap. Det haster med purpurkledningen, Gregor! Og skulle jeg så tvile på de ting, Maximos har bebudet som nær forestående for meg? I natt faller det siste slør. Her inne skal den store gåte bli åpenbaret. O, bli hos meg, mine brødre, – bli hos meg i disse angstens og forventningens natte-timer! Når Maximos kommer, skal dere være vitne til –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri!

Gregor fra Nazianz.

Kan ikke skje; vi er på hjemreisen til Kappadokia.

Fyrst Julian.

Og hva har så brått forjaget dere fra Hellas?

Basilios fra Cæsaræa.

Min moder er enke, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Min fader er svak både av helbred og av sinn; han trenger vel til en støtte.

Fyrst Julian.

O, men bli i herberget; bare til i morgen –!

Gregor fra Nazianz.

Umulig; vårt reisefølge bryter opp ved daggry.

Fyrst Julian.

Ved daggry? Før midnatt kunne dagen gry for dere.

Basilios fra Cæsaræa.

Julian, la meg ikke dra bort i altfor stor angst. Si meg, – når Maximos har tydet alle gåter for deg, – hva så?

Fyrst Julian.

Minnes du hin flod, Strabon skriver om, – hin flod, som har sine kilder på det libyske berg? Den vokser og vokser i sitt løp; men når den er som størst, siver den ut i ørkensanden og begraver seg selv i det jordens moderskjød, hvorav den fremgikk.

Basilios fra Cæsaræa.

Du higer dog ikke mot døden, Julian!

Fyrst Julian.

Hva dere trelldomsfullt håper på bak døden, det er det just den store hemmelighets mål å erverve alle medvitende her i vårt jordiske liv. Det er gjenoppreisning, som Maximos og hans lærlinger søker, – det er den forspilte likhet med guddommen. Hvorfor så tvilende, dere brødre? Hvorfor står dere der, likesom foran noe uoverstigelig? Jeg vet, hva jeg vet. I hvert av de skiftende slekts-ledd har det vært en sjel, hvori den rene Adam gjenfødtes; han var sterk i lovgiveren Moses; han hadde evnen til å gjøre seg jorden underdanig i den makedoniske Alexander; han var nesten fullkommen i Jesus fra Nazareth. Men se, Basilios, (han griper ham i armen) dem alle fattedes, hva som er meg lovet, – den rene kvinne!

Basilios fra Cæsaræa (river seg løs).

Julian, Julian!

Gregor fra Nazianz.

Du bespottelige, – dit hen har ditt hjertes hovmod trukket deg!

Basilios fra Cæsaræa.

O, Gregor, han er syk og forvillet!

Fyrst Julian.

Hvorfor all denne hånlige tvil? Er det min spinkle vekst, som vitner imot meg? Ha-ha; jeg sier dere, denne grove kjødfulle slekt skal forgå. Det vordende skal mer unnfanges av ånden, enn av legemet. I den første Adam var det likevekt, som i hine bilder av guden Apollon. Siden har det ikke vært likevekt. Hadde ikke Moses en stam tunge? Måtte ikke hans armer støttes da han skulle holde dem manende opprakte hist ved den røde havbukt? Trengte ikke Makedonieren jevnlig til å ildnes ved hjelp av visse sterke drikker og andre kunstige midler? Og nå Jesus fra Nazareth? Hadde ikke han et skrøpelig legeme? Falt han ikke i søvn på skipet, mens dog de andre holdt seg våkne? Segnet han ikke under korset, hint kors, som Jøden Simon bar med letthet? De to røvere segnet ikke. – Dere kaller dere troende, og har dog så liten tro til det vidunderliges åpenbarings-makt. Vent, vent, – dere skal få se; – bruden skal visselig skjenkes meg, og da –, hånd i hånd vil vi gå imot øst, dit hen, hvor noen sier at Helios fødes, – inn i ensomheten, skjule oss, som guddommen skjuler seg, søke lunden ved Eufrats bredder, finne den, og der –, o, forherligelse – derfra skal en ny slekt i skjønnhet og likevekt gå ut over jorden; der, dere skriftbundne tvilere, der skal åndens keiserrike grunnes!

Basilios fra Cæsaræa.

O, jeg må vel vride mine hender i sorg over deg. Er du hin samme Julian, som for tre år siden dro fra Konstantinopel!

Fyrst Julian.

Den tid var jeg blind, som dere nå; jeg kjente bare den vei, som stanser ved læren.

Gregor fra Nazianz.

Vet du, hvor din vei stanser?

Fyrst Julian.

Hvor veien og målet er et. – For siste gang, Gregor, Basilios, – jeg bønnfaller dere, bli hos meg. Det syn, jeg hadde siste natt, – både det og mye annet, tyder på et gåtefullt bånd imellom oss. Deg, min Basilios, hadde jeg så mye å si. Du er jo din slekts hode; og hvo vet, om ikke alt det lokkende, som er meg tilsagt –; om ikke gjennom deg og i ditt hus –

Basilios fra Cæsaræa.

Aldri! Med min vilje skal ingen ledes inn i ditt avsinn og i dine ville drømme.

Fyrst Julian.

Ah, hva taler du om vilje? Jeg øyner en skrivende hånd på veggen; snart skal jeg tyde skriften.

Gregor fra Nazianz.

Kom, Basilios!

Fyrst Julian (med utstrakte armer).

O, dere venner; dere venner!

Gregor fra Nazianz.

Mellom oss er et skille fra denne dag.

(han drar Basilios med seg; begge går ut til høyre.)

Fyrst Julian (ser en stund etter dem).

Ja, gå! Gå, gå! – Hva vet dere to lærde menn! Hva bringer dere med fra visdommens stad? Du, min sterke trassige Gregor, – og du, Basilios, mer pike enn mann, – dere kjenner bare to gater i Aten, gaten til skolen og gaten til kirken; den tredje gate, over Eleusis og videre, den kjenner dere ikke, og enn mindre –. Ah!

(Forhenget på høyre side dras til side. To tjenere i østerlandske klær bringer inn en høy tilhyllet gjenstand, som de stiller i hjørnet bak bordet. Litt etter kommer mystikeren Maximos gjennom den samme dør. Han er en mager middelshøy mann med et brunt haukaktig ansikt; hans hår og skjegg er sterkt gråsprengt med unntagelse av de tykke øyenbryn og skjegget over munnen, som ennå har sin beksorte farge. Han bærer en spiss hue og en lang sort kledning; i hånden har han en hvit stav.)

Mystikeren Maximos (går, uten å akte på Julian, hen til den tilhyllede gjenstand, stanser og gir tjenerne et vink; de fjerner seg lydløst).

Fyrst Julian (sakte).

Endelig!

Mystikeren Maximos (drar kledet bort; man ser en bronse-lampe på en høy trefot; deretter fremtar han en liten sølvkrukke og heller olje i lampeskålen. Lampen tenner seg av seg selv og brenner med et sterkt rødlig skjær).

Fyrst Julian (i spent forventning).

Er tiden inne?

Mystikeren Maximos (uten å se på ham).

Er ditt sinn og ditt legem rent?

Fyrst Julian.

Jeg har fastet og salvet meg.

Mystikeren Maximos.

Så kan nattens høytid begynne!

(han gir et tegn; danserinner og fløytespillere viser seg i forgården. Musikk og dans under det følgende.)

Fyrst Julian.

Maximos, – hva er dette?

Mystikeren Maximos.

Roser i håret! Perlende vin! Se, se hist de skjønne lemmer i lek!

Fyrst Julian.

Og midt under denne sansenes tummel vil du –?

Mystikeren Maximos.

Synden er bare i ditt syn på det syndige.

Fyrst Julian.

Roser i håret! Perlende vin!

(han kaster seg ned på et av hyndene ved bordet, tømmer en fylt skål, setter den hurtig fra seg og spør:)

Ah, hva var det i vinen?

Mystikeren Maximos.

En glød av den ild, som Prometheus stjal.

(han legger seg ned på den andre side av bordet.)

Fyrst Julian.

Mine sanser bytter virksomhet; jeg hører klarhet og jeg ser toner.

Mystikeren Maximos.

Vinen er druens sjel. Den frigjorte, frivillige fange. Logos i Pan!

De dansende piker (synger i forgården).

Frigjør deg, tømmende Bakki blod; – vugg deg på strømmende rytmers flod!

Fyrst Julian (drikker).

Ja, ja, det er frigjørelse i rusen. Kan du tyde denne salighet?

Mystikeren Maximos.

Rusen er ditt bryllup med naturens sjel.

Fyrst Julian.

Søte gåte; fristende lokkende –! Hva var det? Hvi lo du?

Mystikeren Maximos.

Jeg?

Fyrst Julian.

Det hvisker ved min venstre side! Silkehyndet knitrer –

(blek; springer halvt i været:)

Maximos, vi er ikke alene!

Mystikeren Maximos (roper).

Vi er fem tilbords!

Fyrst Julian.

Symposion med åndene!

Mystikeren Maximos.

Med skyggene.

Fyrst Julian.

Nevn mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Ikke nå. Hør, hør!

Fyrst Julian.

Hva er det? Det bruser som en storm gjennom huset –

Mystikeren Maximos (skriker).

Julian! Julian! Julian!

Fyrst Julian.

Tal, tal! Hva skjer med oss?

Mystikeren Maximos.

Bebudelsens time er over deg!

Fyrst Julian (springer opp og viker langt tilbake fra bordet).

Ah!

(Bordlampene synes nær ved å slukkes; over den store bronselampe hever seg en blålig lysende krets.)

Mystikeren Maximos (kaster seg helt ned).

Øyet mot lyset!

Fyrst Julian.

Hist?

Mystikeren Maximos.

Ja, ja!

Pikenes sang (dempet fra forgården).

Natten, den seende, spenner sitt spinn; lysten, den leende, lokker deg inn.

Fyrst Julian (stirrer mot lysskjæret).

Maximos! Maximos!

Mystikeren Maximos (sakte).

Ser du noe?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser et skinnende ansikt i lyset.

Mystikeren Maximos.

Mann eller kvinne?

Fyrst Julian.

Jeg vet ikke.

Mystikeren Maximos.

Tal til det.

Fyrst Julian.

Tør jeg?

Mystikeren Maximos.

Tal; tal!

Fyrst Julian (nærmere).

Hvi ble jeg?

En stemme i lyset.

For å tjene ånden.

Mystikeren Maximos.

Svarer det?

Fyrst Julian.

Ja, ja.

Mystikeren Maximos.

Spør mer.

Fyrst Julian.

Hva er min gjerning?

Stemmen i lyset.

Du skal grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Hvilket rike?

Stemmen i lyset.

Riket.

Fyrst Julian.

Og på hvilken vei?

Stemmen i lyset.

På frihetens.

Fyrst Julian.

Tal fullt ut! Hva er frihetens vei?

Stemmen i lyset.

Nødvendighetens vei.

Fyrst Julian.

Og ved hvilken makt?

Stemmen i lyset.

Ved å ville.

Fyrst Julian.

Hva skal jeg ville?

Stemmen i lyset.

Hva du må.

Fyrst Julian.

Det blekner; det svinner –!

(nærmere.)

Tal, tal! Hva må jeg?

Stemmen i lyset (veklagende).

Julian!

(Lyskretsen oppløser seg; bordlampene brenner som før.)

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Borte.

Mystikeren Maximos.

Er du nå vitende?

Fyrst Julian.

Nå minst. Jeg henger over det svelgende dyps befestning, – midt imellom lys og mørke.

(han legger seg atter ned.)

Hva er riket?

Mystikeren Maximos.

Det er tre riker.

Fyrst Julian.

Tre?

Mystikeren Maximos.

Først er hint rike, som grunnlagdes på kunnskapens tre; så hint rike, som grunnlagdes på korsets tre –

Fyrst Julian.

Og det tredje?

Mystikeren Maximos.

Det tredje er den store hemmelighets rike, det rike, som skal grunnlegges på kunnskapens og på korsets tre tilsammen, fordi det hater og elsker dem begge, og fordi det har sine levende Kilder under Adams lund og under Golgata.

Fyrst Julian.

Og det rike skal komme –?

Mystikeren Maximos.

Det står for døren. Jeg har regnet og regnet –

Fyrst Julian (bryter hvast av).

Det hvisker igjen! Hvem er mine gjester?

Mystikeren Maximos.

De tre hjørnesteiner under nødvendighetens vrede.

Fyrst Julian.

Hvem, hvem?

Mystikeren Maximos.

De tre store hjelpere i fornektelse.

Fyrst Julian.

Nevn dem!

Mystikeren Maximos.

Det kan jeg ikke; jeg kjenner dem ikke; – men jeg kunne vise deg dem –

Fyrst Julian.

Så vis meg dem! Straks, Maximos –!

Mystikeren Maximos.

Vokt deg –!

Fyrst Julian.

Straks; straks! Jeg vil se dem; jeg vil tale med dem, en for en.

Mystikeren Maximos.

Over deg selv komme skylden.

(han svinger sin stav og roper:)

Ta skikkelse og la deg tilsyne, du utvelgelsens første offerlam!

Fyrst Julian.

Ah!

Mystikeren Maximos (med tilhyllet ansikt).

Hva ser du?

Fyrst Julian (dempet).

Der ligger han; like for hjørnet. – Han er stor, som Herakles, og skjønn –, dog nei, ikke – –

(nølende.)

Kan du, så tal til meg!

En stemme.

Hva vil du vite?

Fyrst Julian.

Hva var ditt verv i livet?

Stemmen.

Min brøde.

Fyrst Julian.

Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg ikke min broder?

Fyrst Julian.

Ingen utflukter. Hvi forbrøt du deg?

Stemmen.

Hvi ble jeg meg selv?

Fyrst Julian.

Og hva ville du, som deg selv?

Stemmen.

Hva jeg måtte.

Fyrst Julian.

Og hvorfor måtte du?

Stemmen.

Jeg var meg.

Fyrst Julian.

Du er ordknapp.

Mystikeren Maximos (uten å se opp).

In vino veritas.

Fyrst Julian.

Du traff det, Maximos!

(han heller en fylt skål ut foran det tomme sete.)

Bad deg i vinduften, min bleke gjest! Kveg deg. Kjenn, kjenn, – den stiger til værs som en offerrøk.

Stemmen.

Offerrøk stiger ikke alltid.

Fyrst Julian.

Hvi rødmer hin stripe på pannen? Nei, nei, – stryk ikke håret over. Hva er det?

Stemmen.

Tegnet.

Fyrst Julian.

Hm; ikke videre om det. Og hva frukt har din brøde båret?

Stemmen.

Den herligste.

Fyrst Julian.

Hva kaller du den herligste?

Stemmen.

Livet.

Fyrst Julian.

Og livets grunn?

Stemmen.

Døden.

Fyrst Julian.

Og dødens?

Stemmen (taper seg, som i et sukk).

Ja, det er gåten!

Fyrst Julian.

Borte!

Mystikeren Maximos (ser opp).

Borte?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvem var det?

Fyrst Julian.

Kain.

Mystikeren Maximos.

Den vei altså! Forsk ikke mer!

Fyrst Julian (slår ut med hånden).

Den andre, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Nei, nei, nei; – jeg gjør det ikke!

Fyrst Julian.

Den andre, sier jeg! Du har tilsvoret meg å komme tilbunns i visse ting. Den andre, Maximos! Jeg vil se ham; jeg vil kjenne mine gjester!

Mystikeren Maximos.

Du har villet det, ikke jeg.

(han svinger staven.)

Her frem og la deg tilsyne, du villende slave, du, som hjalp ved den neste store verdens-vending!

Fyrst Julian (stirrer et øyeblikk i det tomme rom; plutselig strekker han hånden avvergende ut imot setet like ved siden av seg og sier dempet):

Ikke nærmere!

Mystikeren Maximos (bortvendt).

Ser du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hvordan ser du ham?

Fyrst Julian.

Jeg ser ham som en rødskjegget mann. Han har forrevne klær og et rep om halsen. – –

Tal til ham, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Du må tale.

Fyrst Julian.

Hva var du i livet?

En stemme (like ved ham).

Verdens-vognens tolvte hjul.

Fyrst Julian.

Det tolvte? Det femte regnes alt for unyttig.

Stemmen.

Hvor var vognen rullet hen uten meg?

Fyrst Julian.

Hvor rullet den hen ved deg?

Stemmen.

Inn i forherligelsen.

Fyrst Julian.

Hvi hjalp du?

Stemmen.

Fordi jeg var villende.

Fyrst Julian.

Hva ville du?

Stemmen.

Hva jeg måtte ville.

Fyrst Julian.

Hvem kåret deg?

Stemmen.

Mesteren.

Fyrst Julian.

Var mesteren forut-vitende da han kåret deg?

Stemmen.

Ja, det er gåten!

(kort stillhet.)

Mystikeren Maximos.

Du tier?

Fyrst Julian.

Han er her ikke mer.

Mystikeren Maximos (ser opp).

Kjente du ham?

Fyrst Julian.

Ja.

Mystikeren Maximos.

Hva het han i livet?

Fyrst Julian.

Judas Ischariotes.

Mystikeren Maximos (springer opp).

Avgrunnen skyter blomster; natten forråder seg selv!

Fyrst Julian (skriker til ham).

Den tredje frem!

Mystikeren Maximos.

Han skal komme!

(svinger staven.)

Her frem, du tredje hjørnestein! Her frem, du tredje store frigivne under nødvendigheten!

(kaster seg atter ned på hyndet og vender sitt ansikt bort.)

Hva ser du?

Fyrst Julian.

Jeg ser intet.

Mystikeren Maximos.

Og dog er han her.

(svinger staven igjen.)

Ved Salomons segl, ved øyet i trekanten, – jeg besverger deg, – la deg tilsyne! – –

Hva ser du nå?

Fyrst Julian.

Intet; intet!

Mystikeren Maximos (svinger atter staven).

Her frem, du –! – –

(holder plutselig inne, utstøter et skrik og springer opp fra bordet.)

Ah, lyn i natten! Jeg ser det; – all kunst er forgjeves.

Fyrst Julian (reiser seg).

Hvorfor? Tal, tal!

Mystikeren Maximos.

Den tredje er ikke iblant skyggene ennå.

Fyrst Julian.

Han lever?

Mystikeren Maximos.

Ja, han lever.

Fyrst Julian.

Og her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Her, eller hist, eller blant de ufødte; – jeg vet ikke –

Fyrst Julian (trenger inn på ham).

Du lyver! Du bedrar meg! Her, her, sa du –!

Mystikeren Maximos.

Slipp min kappe!

Fyrst Julian.

Altså du eller jeg! Men hvem av oss?

Mystikeren Maximos.

Slipp kappen, Julian!

Fyrst Julian.

Hvem av oss? Hvem? Alt henger i dette ene!

Mystikeren Maximos.

Du er mer vitende enn jeg. Hva forkynte røsten i lyset?

Fyrst Julian.

Røsten i lyset –?

(med et skrik.)

Riket! Riket? Grunnfeste riket –!

Mystikeren Maximos.

Det tredje rike!

Fyrst Julian.

Nei; og tusen ganger nei! Vik, forderver! Jeg sier meg løs fra deg og fra alt ditt verk –

Mystikeren Maximos.

Fra nødvendigheten?

Fyrst Julian.

Jeg trosser nødvendigheten! Jeg vil ikke tjene den. Jeg er fri, fri, fri!

(Larm utenfor; danserinnene og fløytespillerne flykter.)

Mystikeren Maximos (lytter mot høyre).

Hva skrekk og skrik –?

Fyrst Julian.

Det trenger fremmede mennesker inn i huset –

Mystikeren Maximos.

Man mishandler dine tjenere; de vil myrde oss!

Fyrst Julian.

Vær rolig; oss kan ingen ramme.

Husmesteren Eutherios (kommer ilsomt over forgården).

Herre, herre!

Fyrst Julian.

Hvem volder hin larm utenfor?

Husmesteren Eutherios.

Fremmede menn har omringet huset; de har satt vakt ved alle utganger; de bryter inn – nesten med vold. Der kommer de, herre! Der er de!

(Kvestoren Leontes med et stort og praktfullt følge kommer inn fra høyre.)

Kvestoren Leontes.

Tilgi, jeg anroper deg hundre ganger, min nådigste herre –

Fyrst Julian (et skritt tilbake).

Hva ser jeg!

Kvestoren Leontes.

Dine tjenere ville formene meg å slippe inn; og da det var meg så høyst maktpåliggende –

Fyrst Julian.

Du her i Efesos, min fortreffelige Leontes!

Kvestoren Leontes.

Jeg har reist netter og dager som keiserens utsending.

Fyrst Julian (blek).

Til meg? Hva vil keiseren meg? Jeg er meg sannelig ingen brøde bevisst. Jeg er syk, Leontes! Denne mann (tyder mot Maximos) er hos meg som lege.

Kvestoren Leontes.

Tillat meg, nådige herre –!

Fyrst Julian.

Hvi trenger man voldsomt inn til meg? Hva er det keiseren vil?

Kvestoren Leontes.

Han vil glede deg, herre, med et stort og viktig budskap.

Fyrst Julian.

Jeg ber deg, la meg vite, hva budskap du bringer.

Kvestoren Leontes (kneler).

Min allerhøyeste herre, – prisende din og min egen lykke hilser jeg deg som Cæsar.

Kvestorens følge.

Lenge leve Cæsar Julian!

Mystikeren Maximos.

Cæsar!

Fyrst Julian (viker med et utrop tilbake).

Cæsar! Stå opp, Leontes! Hva avsinn taler du!

Kvestoren Leontes.

Jeg bringer keiserens bud.

Fyrst Julian.

Jeg – jeg Cæsar! – Ah, hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes.

O, spør ikke.

Fyrst Julian.

Hvor er Gallos? Jeg besverger deg, – hvor er Gallos?

Kvestoren Leontes (står opp).

Cæsar Gallos er hos sin elskede hustru.

Fyrst Julian.

Død!

Kvestoren Leontes.

Salig hos sin hustru.

Fyrst Julian.

Død; død! Gallos død! Død midt på sitt seierstog! Men når, – og hvor?

Kvestoren Leontes.

O, dyrebare herre, forskån meg –

Gregor fra Nazianz (brytes med vakten ved inngangen).

Jeg må inn til ham! Til side, sier jeg. – Julian!

Fyrst Julian.

Gregor, broder, – så kom du dog igjen!

Gregor fra Nazianz.

Er det sant, hva ryktet kaster som en pileregn over staden?

Fyrst Julian.

Jeg er selv som rammet av ryktets piler. Tør jeg tro på denne blanding av lykke og ulykke?

Gregor fra Nazianz.

For Kristi skyld, vis fristeren fra deg!

Fyrst Julian.

Keiserens bud, Gregor!

Gregor fra Nazianz.

Du vil tre på din broders blodige lik –

Fyrst Julian.

Blodige –?

Gregor fra Nazianz.

Vet du det ikke? Cæsar Gallos er myrdet.

Fyrst Julian (med sammenslagne hender).

Myrdet!

Kvestoren Leontes.

Ah, hvo er denne forvovne –?

Fyrst Julian.

Myrdet; myrdet! (til Leontes.) Han lyver dog?

Kvestoren Leontes.

Cæsar Gallos er falt på sine gjerninger.

Fyrst Julian.

Myrdet; – hvo myrdet ham?

Kvestoren Leontes.

Hva som er skjedd, var en nødvendighet, høye herre! Cæsar Gallos har misbrukt makten som en rasende her i Østerlandene. Hans stilling som Cæsar var ham ikke lenger nok. Hans ferd, både i Konstantinopel og annetsteds underveis, viste til fulle, hva han pønsket på.

Fyrst Julian.

Jeg spør ikke om hans brøde; det andre vil jeg vite.

Kvestoren Leontes.

O, la meg skåne dine broderlige ører.

Fyrst Julian.

Mine broderlige ører kan tåle, hva mine sønnlige ører har tålt. Hvo drepte ham?

Kvestoren Leontes.

Tribunen Skudilo, som ledsaget ham, fant det rådelig å la ham henrette.

Fyrst Julian.

Hvor? Dog ikke i Rom?

Kvestoren Leontes.

Nei, herre, det skjedde på reisen dit, – i staden Pola i Illyrien.

Fyrst Julian (bøyer seg).

Keiseren er stor og rettvis. – Den siste av slekten, Gregor! – Keiser Konstanzios er stor.

Kvestoren Leontes (tar en purpurkåpe fra en av følget).

Høye Cæsar, verdiges å iføre deg –

Fyrst Julian.

Rød! Vekk med den! Var det den, han bar i Pola –?

Kvestoren Leontes.

Den er kommet ny fra Sidon.

Fyrst Julian (med et blikk til Maximos).

Fra Sidon! Purpurkledningen –!

Mystikeren Maximos.

Apollinaris's syn!

Gregor fra Nazianz.

Julian; Julian!

Kvestoren Leontes.

Se, den sendes deg av din frende, keiseren. Han lar deg si at han, barnløs som han er, håper at du vil lege dette hans livs dypeste sår. Han ønsker å se deg i Rom. Deretter er det hans vilje at du går som Cæsar til Gallien. De alemanske grensefolk har satt over Rhin-strømmen og gjort et farlig innfall i riket. Han bygger trygt på ditt hell og din fremgang imot barbarene. I drømme har visse ting åpenbaret seg for ham, og hans siste ord til meg ved avreisen var, at det sikkerlig skulle lykkes deg å grunnfeste riket.

Fyrst Julian.

Grunnfeste riket! Røsten i lyset, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn.

Kvestoren Leontes.

Hvordan, høye Cæsar?

Fyrst Julian.

Også meg er visse ting varslet; men dette –

Gregor fra Nazianz.

Si nei, Julian! Det er fordervelsens vinger de vil hefte til dine skuldre.

Kvestoren Leontes.

Hvo er du, som trosser keiseren?

Gregor fra Nazianz.

Mitt navn er Gregor; jeg er sønn av biskopen i Nazianz; – gjør med meg, hva dere vil.

Fyrst Julian.

Han er min venn og broder; ingen røre ham!

(En stor menneskesverm har imidlertid oppfylt forgården.)

Basilios fra Cæsaræa (baner seg vei gjennom mengden).

Ta ikke purpuret, Julian!

Fyrst Julian.

Du også, min trofaste Basilios!

Basilios fra Cæsaræa.

Ta det ikke! For Gud Herrens skyld –

Fyrst Julian.

Hva forferder deg ved dette?

Basilios fra Cæsaræa.

De redsler, som vil komme.

Fyrst Julian.

Ved meg skal riket grunnfestes.

Basilios fra Cæsaræa.

Kristi rike?

Fyrst Julian.

Keiserens store skjønne rike.

Basilios fra Cæsaræa.

Var det keiserens rike, som stod i lys for ditt syn, da du som barn forkynte læren fra de kappadokiske blodvitners graver? Var det keiserens rike, du dro fra Konstantinopel for å grunnfeste på jorden? Var det keiserens rike –

Fyrst Julian.

Tåker, tåker; – alt hint ligger bak meg som en vill drøm.

Basilios fra Cæsaræa.

Deg var det bedre at du selv, med en møllestein om din hals, lå på havets bunn, enn at denne drøm skulle ligge bak deg. – Ser du ikke fristerens verk? All jordens herlighet legges for dine føtter.

Mystikeren Maximos.

Tegn imot tegn, Cæsar!

Fyrst Julian.

Et ord, Leontes!

(griper hans hånd og drar ham til side.)

Hvor fører du meg hen?

Kvestoren Leontes.

Til Rom, herre!

Fyrst Julian.

Det spør jeg ikke om. Hvor fører du meg hen; til lykken og makten, – eller til slakterbenken?

Kvestoren Leontes.

O, herre, en så hånende mistro –

Fyrst Julian.

Gallos's legeme er knapt råtnet ennå.

Kvestoren Leontes.

Jeg kan heve alle tvil. (tar et papir frem.) Dette brev fra keiseren, som jeg helst hadde rakt deg i enerom –

Fyrst Julian.

Et brev? Hva skriver han? –

(han åpner papiret og leser.)

Ah, Helena! – O, Leontes! Helena, – Helena til meg!

Kvestoren Leontes.

Keiseren skjenker deg henne, herre! Han skjenker deg denne elskede søster, som Cæsar Gallos forgjeves bad om.

Fyrst Julian.

Helena til meg! Det uoppnåelige vunnet! – Men hun, Leontes –?

Kvestoren Leontes.

Ved avskjeden tok han fyrstinnen ved hånden og ledet henne hen til meg. En strøm av jomfruelig blod skjøt opp i hennes skjønne kinner, hun slo sine øyne ned og sa: hils min kjære frende, og la ham vite at han alltid har vært den mann, som – –

Fyrst Julian.

Videre, Leontes!

Kvestoren Leontes.

Med de ord tidde hun, den tuktige og rene kvinne.

Fyrst Julian.

Den rene kvinne! – Vidunderlig fullbyrdes alt!

(han roper høyt.)

Purpurkappen om meg!

Mystikeren Maximos.

Du har valgt?

Fyrst Julian.

Valgt, Maximos!

Mystikeren Maximos.

Valgt, tross tegn imot tegn?

Fyrst Julian.

Her står ikke tegn imot tegn. Maximos, Maximos, du har vært blind, du seende! – Purpurkåpen om meg!

(Kvestoren Leontes ifører ham kåpen.)

Basilios fra Cæsaræa.

Det er skjedd!

Mystikeren Maximos (mumler for seg selv, med opprakte hender).

Seier og lys over den villende!

Kvestoren Leontes.

Og nå til statholderens bolig; folket vil hilse Cæsar.

Fyrst Julian.

Cæsar blir i sin opphøyelse, hva han var, – den fattige visdomselsker, som tok alt av keiserens nåde. – Til statholderens bolig, dere vennlige herrer!

Stemmer blant kvestorens følge.

Plass, plass for Cæsar Julian!

(Alle går ut gjennom forgården under mengdens bifallsrop; bare Gregor og Basilios blir stående.)

Basilios fra Cæsaræa.

Gregor! I hva som så kommer, – la oss holde sammen.

Gregor fra Nazianz.

Her er min hånd.

FJERDE HANDLING.

(Ved Lutetia i Gallien. En sal i Cæsars palass «De varme bad» utenfor staden. Inngangsdør i bakgrunnen; til høyre en annen mindre dør; foran på venstre side er et vindu med forheng.)

(Fyrstinne Helena, rikt smykket, med perler i håret, sitter i en armstol og ser ut gjennom vinduet. Slavinnen Myrrha står ovenfor henne og holder forhenget til side.)

Fyrstinne Helena.

Hvilken stimmel! Hele staden strømmer dem imøte. – Hyss! Myrrha, – hører du ikke fløyter og trommer?

Slavinnen Myrrha.

Jo, jeg synes visst –

Fyrstinne Helena.

Du lyver! Larmen er for sterk; du kan intet høre. (springer opp.) O, denne marterfulle usikkerhet! Ikke å vite om han kommer som seierherre eller som flyktning.

Slavinnen Myrrha.

Engst deg ikke, min herskerinne; Cæsar er jo alltid kommet som seierherre.

Fyrstinne Helena.

Ja, før; etter alle de mindre sammenstøt. Men denne gang, Myrrha! Dette store forferdelige slag. Alle disse kryssende rykter. Hvis Cæsar var kommet som seierherre, hvorfor skulle han da ha skikket hint brev til stadsforstanderne og forbudt dem å møte ham med æresbevisninger utenfor portene?

Slavinnen Myrrha.

O, du vet jo, herskerinne, hvor lite din høye husbond trakter etter slike ting.

Fyrstinne Helena.

Ja, ja, det er vel sant. Og hvis han hadde lidd noe nederlag – i Rom måtte man jo vite det – mon keiseren da hadde skikket oss denne utsending, som må kunne være her ennå i dag, og hvis ilbud har brakt meg alle disse rike smykker og gaver? Ah, Eutherios! Nå, nå?

Husmesteren Eutherios (fra bakgrunnen).

Min fyrstinne, det er ganske umulig å erfare noe pålitelig –

Fyrstinne Helena.

Umulig? Du bedrar meg! Soldatene selv må dog vite –

Husmesteren Eutherios.

Det er bare barbariske hjelpetropper, som rykker inn, – Bataver og andre, – og de vet intet.

Fyrstinne Helena (vrir sine hender).

O, har jeg fortjent denne kval! Søte, hellige Kristus, har jeg da ikke anropt deg natt og dag –

(lytter og skriker ut.)

Ah, min Julian! Jeg hører ham! – Julian; min elskede!

Cæsar Julian (i støvet rustning, kommer hurtig fra bakgrunnen).

Helena!

Husmesteren Eutherios.

Min høye Cæsar!

Cæsar Julian (favner fyrstinnen med voldsomhet).

Helena! – Steng alle dører, Eutherios!

Fyrstinne Helena.

Slagen! Forfulgt!

Husmesteren Eutherios.

Herre!

Cæsar Julian.

Dobbelte vakter for dørene; la ingen slippe inn! Hør; er her kommet noen utsending fra keiseren?

Husmesteren Eutherios.

Nei, herre; men det er en utsending i vente.

Cæsar Julian.

Gå, gå! (til slavinnen ) Vekk med deg.

(Eutherios og Myrrha går ut i bakgrunnen.)

Fyrstinne Helena (synker ned i armstolen).

Så er det da ute med oss!

Cæsar Julian (trekker forhenget sammen)

Hvem vet. Bare varsom, så kan uværet ennå –

Fyrstinne Helena.

Etter et slikt nederlag –?

Cæsar Julian.

Nederlag? Hva taler du om, min elskede?

Fyrstinne Helena.

Har ikke Alemanerne slått deg?

Cæsar Julian.

Hadde de slått meg, skulle du ikke sett meg levende igjen.

Fyrstinne Helena (springer opp).

Men, du himmelens Herre, hva er da hendt?

Cæsar Julian (sakte).

Det verste, Helena; – en umåtelig seier.

Fyrstinne Helena.

Seier, sier du! En umåtelig seier? Du har seiret, og dog –?

Cæsar Julian.

Du kan ikke fatte hvordan jeg står. Du kjenner bare den gylne ytterside av all en Cæsars elendighet.

Fyrstinne Helena.

Julian!

Cæsar Julian.

Kan du fortenke meg i at jeg har dulgt slikt for deg? Bød ikke både plikt og skam å –? Ah, – hva er det? Hvilken forandring –!

Fyrstinne Helena.

Hva? Hva?

Cæsar Julian.

Hvilken forandring med deg i disse måneder! Helena, har du vært syk?

Fyrstinne Helena.

Nei, nei; men si meg –?

Cæsar Julian.

Jo, du har vært syk! Du må være syk ennå; – disse feberhete tinninger, disse blåbrune ringer om øynene –

Fyrstinne Helena.

O, intet, min elskede! Se ikke på meg, Julian! Bare angst og nattevåken for din skyld; brennende bønner til den høyt velsignede på korsets tre –

Cæsar Julian.

Skån deg, du dyrebare; det er jo dog hel usikkert om denne nidkjærhet frukter så mye.

Fyrstinne Helena.

Fy; ditt sinn er ikke fromt. – Men tal om dine egne saker, Julian! Jeg ber deg, dølg intet for meg.

Cæsar Julian.

Der kan intet dølges lenger. Siden keiserinnens død har jeg ikke kunnet gjøre et skritt her i Gallien, uten at det er blitt tydet ille ved hoffet. Gikk jeg forsiktig tilverks imot Alemanerne, så het det at jeg var fryktaktig og uvirksom. Man spottet over visdomselskeren, som ikke rett kunne venne seg til å bære krigsrustning. Vant jeg en fordel over barbarene, så måtte jeg høre at jeg burde kunnet oppnå mer.

Fyrstinne Helena.

Men alle dine venner i hæren –

Cæsar Julian.

Hvem tror du er mine venner i hæren? Ikke en, min elskede Helena! Jo, en eneste, – hin perusiske ridder, Sallust, som jeg under vår bryllupshøytid i Milano måtte gi avslag på en billig bønn. Han er edelmodig kommet til meg i leiren, har minnet meg om vårt gamle vennskap i Aten og bedt om å måtte følge meg i alle farer. Men hva gjelder vel Sallust ved keiserhoffet? Han er jo en av dem, man der kaller hedninger. Han kan intet gagne meg. – Og nå de andre! Krigsøversten Arbetio, som lot meg i stikken, da jeg lå innesluttet i Sennones! Den gamle Severus, som tynges under følelsen av sin egen udyktighet, og som dog ikke kan forlike seg med min nye krigsførsel! Eller tror du jeg kan støtte meg til Florentius, – pretorian-høvdingen? Jeg sier deg, denne urolige mann trakter etter de høyeste ting.

Fyrstinne Helena.

Ah, Julian!

Cæsar Julian (går opp og ned).

Kunne jeg bare komme deres renker på spor! Hver uke går det fra leiren hemmelige brev til Rom. Alt, hva jeg tar meg for, blir berettet og forvansket. Ingen trell i riket er lenkebundet som Cæsar. Vet du vel, Helena, at den spiseseddel, min kokk har å rette seg etter, den er sendt ham fra keiseren, og jeg har ikke lov til å endre noe deri, hverken legge til eller ta fra!

Fyrstinne Helena.

Og alt dette har du båret hemmelig –!

Cæsar Julian.

Alle vet det, uten du. Alle spotter over Cæsars avmakt. Jeg bærer det ikke lenger! Jeg vil ikke bære det!

Fyrstinne Helena.

Men det store slag –? Fortell meg dog, – har ryktet overdrevet –?

Cæsar Julian.

Ryktet har ikke kunnet overdrive. – Hyss; hva var det? (lytter mot døren.) Nei, nei; jeg syntes bare –.

Jeg tør si at jeg i disse måneder har utrettet alt, hva som stod i menneskelig makt. Skritt for skritt, og tross alle hindringer i min egen leir, drev jeg barbarene tilbake mot den østlige grense. Foran Argentoratum, med Rhinen i ryggen, trakk kong Knodomar alle sine stridskrefter sammen. Fem konger og ti ringere fyrster støtte til ham. Men forinnen han hadde fått samlet de nødvendige båter til overgang i nødsfall, lot jeg min hær rykke frem til angrep.

Fyrstinne Helena.

Min helt, min Julian!

Cæsar Julian.

Lupicin med spydkasterne og de lettbevæpnede omgikk fienden i nord; de gamle legioner under Severus drev barbarene mer og mer østlig imot floden; Bataverne, våre forbundsfeller, under den trofaste Bainabaudes, stod legionene ærlig bi, og da Knodomar merket at det var all fare, søkte han å unnkomme imot syd for å nå over til øyene. Men før det kunne skje lot jeg Florentius møte ham med pretorianerne og hestfolket. Helena, jeg gidder ikke si det høyt, men visst er det at forræderi eller misunnelse nær hadde røvet meg seierens frukter. De romerske ryttere vek gang etter gang for barbarene, som kastet seg til jorden og stakk hestene i buken. Jeg så vårt nederlag for øynene –

Fyrstinne Helena.

Men slagenes Gud var med deg!

Cæsar Julian.

Jeg grep en fane, ildnet de keiserlige hustropper med mine tilrop, holdt i all skynding en tale til dem, en tale, som kanskje ikke ville ha vært selv en mer opplyst tilhørerkrets ganske uverdig, og derpå, så fort soldatenes bifallsrop hadde lønnet meg, styrtet jeg meg like inn i den tetteste kamptummel.

Fyrstinne Helena.

Julian! O, du elsker meg ikke!

Cæsar Julian.

I det øyeblikk var du ikke i mine tanker. Jeg ville dø; annen utvei visste jeg ikke. Men det kom, min elskede! Det var som om en lynslående redsel blinket ut av våre lanse-spisser. Jeg så Knodomar, hin forferdelige kriger – ja, du har jo selv sett ham – jeg så ham flykte tilfots av slaget, og med ham flyktet hans broder Vestralp og kongene Hortar og Suomar og alle, som ikke lå under for våre sverd.

Fyrstinne Helena.

O, jeg ser det; jeg ser det! Velsignede frelser; det var deg, som atter utsendte mordenglene fra den mulviske bro!

Cæsar Julian.

Aldri har jeg hørt slike jammerskrik; aldri har jeg sett så gapende sår, som dem vi trådte i, der vi vadet over de falne. Floden gjorde resten; de druknende kjempet innbyrdes til de veltet rundt og gikk tilbunns. De fleste av fyrstene falt levende i våre hender; Knodomar selv hadde søkt tilflukt i en rørklynge; en av hans ledsagere røpet ham, våre folk sendte en pileregn inn imot den skjulte, men uten å ramme. Da kom han frivillig frem og overgav seg.

Fyrstinne Helena.

Og etter en slik seier skulle du ikke føle deg trygg?

Cæsar Julian (nølende).

Etter seieren, ennå samme aften, inntraff et tilfelle, en ubetydelighet –

Fyrstinne Helena.

Et tilfelle?

Cæsar Julian.

Jeg vil helst kalle det så. I Aten grublet vi så mye over Nemesis. – Min seier var så overveldende stor, Helena; min stilling var likesom kommet ut av likevekt; jeg vet ikke –

Fyrstinne Helena.

O, tal dog; du engster meg!

Cæsar Julian.

Det var en ubetydelighet, sier jeg deg. Jeg lot den fangne Knodomar føre for meg i hærens påsyn. Før slaget hadde han truet med at jeg skulle flås levende når jeg falt i hans hender. Nå gikk han meg imøte med usikre skritt, skjelvende over hele legemet; knekket av ulykken, slik, som det er barbarers vis, kastet han seg ned for meg, omklamret mine knær, utgjøt tårer og bad for livet.

Fyrstinne Helena.

Med redsels gysning gjennom de kraftfulle lemmer. Jeg ser den liggende Knodomar. – Drepte du ham, min elskede?

Cæsar Julian.

Jeg kunne ikke drepe denne mann. Jeg tilsa ham sikkerhet og lovet å sende ham som fange til Rom.

Fyrstinne Helena.

Uten å pine ham?

Cæsar Julian.

Klokskap bød meg å handle mildt. Men da, – jeg fatter ikke hvordan det gikk til, – i overstrømmende glede, og med et hyl på sine lepper, sprang barbaren opp, strakte sine bundne hender iveiret og, lite kyndig, som han var i vårt språk, ropte han med høy røst: priset være du, Julian, du mektige keiser!

Fyrstinne Helena.

Ah!

Cæsar Julian.

Mine ledsagere ville til å le; men barbarkongens rop slo ned som et tennende lyn iblant soldatenes klynger. «Leve keiser Julian», ropte de omstående; og ropet forplantet seg i videre og videre ringer til det fjerneste fjerne; – det var som om en Titan hadde slynget et berg ut i verdenshavet; – o, min elskede, tilgi meg denne hedenske lignelse, men –

Fyrstinne Helena.

Keiser Julian! Han sa: keiser Julian!

Cæsar Julian.

Hva visste den rå Aleman om Konstanzios, hvem han aldri hadde sett? Jeg, hans overvinner, var for ham den største –

Fyrstinne Helena.

Ja, ja; men soldatene –?

Cæsar Julian.

Jeg satte dem strengt irette; for jeg så det godt, – Florentius, Severus og visse andre stod stille omkring, hvite av skrekk og vrede.

Fyrstinne Helena.

Ja, ja, – de, men ikke soldatene.

Cæsar Julian.

Det var knapt gått en natt til ende før mine hemmelige fiender hadde forvansket saken. Cæsar har latt Knodomar utrope seg til keiser, het det, og til gjengjeld har han skjenket barbarkongen livet. – Slik, vendt opp og ned, er det også blitt meldt til Rom.

Fyrstinne Helena.

Er du viss på det? Og av hvem?

Cæsar Julian.

Ja, av hvem? Av hvem? Jeg selv skrev skyndsomt til keiseren og fortalte ham det hele, men –

Fyrstinne Helena.

Nå, – og hva har han svart?

Cæsar Julian.

Som vanlig. Du kjenner denne ulykke-spående taushet når han vil ramme noen.

Fyrstinne Helena.

Jeg tror dog, du mistyder alt dette. Det er umulig annet. Se til; utsendingen vil snart bringe deg sikkerhet for at –

Cæsar Julian.

Jeg har sikkerhet, Helena! Her på mitt bryst gjemmer jeg oppsnappede brev, som –

Fyrstinne Helena.

O, Herre min Gud, la meg se!

Cæsar Julian.

Siden, siden.

(han går opp og ned.)

Og alt dette etter de tjenester jeg har vist ham! Her har jeg kastet Alemanernes angrep til jorden for lange tider, mens han selv har lidd nederlag på nederlag ved Donau og mens hæren i Asien ikke synes å vinne ett skritts fremgang imot Perserne. Skam og uhell på alle kanter, unntatt her, hvor man satte en motstrebende visdomsvenn i spissen for sakene. Og dog hånes jeg likefullt ved hoffet. Ja, selv etter den siste store seier har man gjort et spottedikt over meg og kalt meg Viktorinus! Dette må ha en ende.

Fyrstinne Helena.

Ja, jeg tror det også.

Cæsar Julian.

Hva er en Cæsars verdighet på desslike vilkår!

Fyrstinne Helena.

Nei, du har rett, Julian; vi kan ikke bli stående ved dette.

Cæsar Julian (stanser).

Helena, kunne du følge meg?

Fyrstinne Helena (sakte).

Frykt ikke for meg; jeg skal ikke vike tilbake.

Cæsar Julian.

Så bort fra all denne utakksomme møye; bort til den så lenge ettertraktede ensomhet –!

Fyrstinne Helena.

Hva sier du? Ensomhet!

Cæsar Julian.

Med deg, min elskede; og med mine kjære bøker, dem jeg her så sjelden har kunnet åpne, og dem jeg bare har turdet vie mine hvileløse netter.

Fyrstinne Helena (ser nedad ham).

Ah, slik!

Cæsar Julian.

Hva ellers?

Fyrstinne Helena.

Nå ja; hva ellers?

Cæsar Julian.

Ja ja, – jeg spør, hva ellers?

Fyrstinne Helena (nærmere).

Julian, – hvordan hilste barbar-kongen deg?

Cæsar Julian (vikende).

Helena!

Fyrstinne Helena (atter nærmere).

Hva var det for et navn, som ga gjenlyd i soldatenes rekker?

Cæsar Julian.

Uforsiktige; her står kanskje en lytter utenfor hver dør!

Fyrstinne Helena.

Hva frykter du for lyttere? Er ikke Guds nåde over deg? Har du ikke vært den lykkelige i alle trefninger? – Jeg ser den manende frelser; jeg ser engelen med ildsverdet, som banet vei for min fader da han kastet Maxentius i Tiberen!

Cæsar Julian.

Jeg skulle reise meg imot rikets hersker!

Fyrstinne Helena.

Bare imot dem, som står imellom dere. O, gå, gå; slå dem med din vredes lyn; gjør ende på dette tærende gledeløse liv! Gallien er en ødemark. Jeg fryser her, Julian! Jeg vil hjem igjen, til solvarmen, til Rom og Hellas.

Cæsar Julian.

Hjem igjen til din broder?

Fyrstinne Helena (sakte).

Konstanzios er avfeldig.

Cæsar Julian.

Helena!

Fyrstinne Helena.

Jeg holder det ikke lenger ut, sier jeg deg. Tiden går. Eusebia er borte; hennes tomme sete står vinkende til heder og herlighet mens jeg eldes –

Cæsar Julian.

Du eldes ikke; du er ung og skjønn!

Fyrstinne Helena.

Nei, nei, nei! Tiden går; jeg kan ikke bære dette med tålmod; livet går fra meg!

Cæsar Julian (ser på henne).

Hvor fristende skjønn, hvor guddomsfull er du ikke!

Fyrstinne Helena (klynger seg til ham).

Er jeg det, Julian?

Cæsar Julian (favner henne).

Du er den eneste kvinne, jeg har elsket, – den eneste, som har elsket meg.

Fyrstinne Helena.

Jeg er eldre, enn du. Jeg vil ikke eldes mer. Når alt er over, så –

Cæsar Julian (river seg løs).

Stille! Jeg vil ikke høre mer.

Fyrstinne Helena (går etter ham).

Konstanzios dør litt hver dag; han henger i et hår over graven. O, min elskede Julian, du har jo soldatene for deg –

Cæsar Julian.

Ti, ti!

Fyrstinne Helena.

Han tåler ingen sinnsrystelser. Hva er det så å vike tilbake for? Jeg mener jo ikke noe blodig. Fy, hvor kunne du tenke det? Skrekken vil være nok; den vil ta ham i favn og kjærlighetsfullt ende hans lidelser.

Cæsar Julian.

Glemmer du den usynlige livvakt om den salvede?

Fyrstinne Helena.

Kristus er god. O, vær from, Julian, så tilgir han mye. Jeg skal hjelpe. Bønner skal oppsendes for deg. Lovet være de hellige menn! Lovet være blodvitnene! Tro meg, vi skal sone alting siden. Skjenk meg Alemanerne til omvendelse; jeg vil utsende prester iblant dem; de skal bøye seg inn under korsets nåde.

Cæsar Julian.

Alemanerne bøyer seg ikke dit under.

Fyrstinne Helena.

Så skal de dø! Som en søt røk skal blodet stige opp til ham, den høyt velsignede. Vi vil øke hans herlighet; hans pris skal forkynnes ved oss. Jeg vil selv være med. De alemanske kvinner for meg! Bøyer de seg ikke, så skal de ofres! Og da, min Julian, – når du ser meg igjen –; forynget, forynget! Skjenk meg Alemaner-kvinnene, du elskede! Blod –, det er jo intet mord, og middelet skal være usvikelig –, et bad i ungt jomfrublod –

Cæsar Julian.

Helena, du forbryter deg!

Fyrstinne Helena.

Er det en brøde å forbryte seg for din skyld?

Cæsar Julian.

Du skjønne, du eneste!

Fyrstinne Helena (bøyer seg ned over hans hender).

Min herre for Gud og mennesker! – Vik ikke denne gang, Julian! Min helt, min keiser! Jeg ser himmelen åpen. Prestene skal lovsynge Kristus; mine kvinner skal samles i bønn. (med opprakte armer.) O, du velsignede! O, du hærskarenes Gud, – du, som har nåden og seieren i din hånd –

Cæsar Julian (med et blikk mot døren, roper):

Helena!

Fyrstinne Helena.

Ah!

Husmesteren Eutherios (fra bakgrunnen).

Herre, keiserens sendebud –

Cæsar Julian.

Er han kommet?

Husmesteren Eutherios.

Ja, herre!

Cæsar Julian.

Hans navn? Hvem er han?

Husmesteren Eutherios.

Tribunen Decentius.

Fyrstinne Helena.

Virkelig? Den fromme Decentius!

Cæsar Julian.

Hvem har han talt med?

Husmesteren Eutherios.

Med ingen, herre; han kom i dette øyeblikk.

Cæsar Julian.

Jeg vil se ham straks. Og hør; ennå et. Hærførerne og krigsøverstene skal innfinne seg hos meg.

Husmesteren Eutherios.

Godt, nådigste herre!

(han går ut i bakgrunnen.)

Cæsar Julian.

Nå, min Helena, nå vil det vise seg –

Fyrstinne Helena (sakte).

Hva som enn viser seg, så glem ikke at du kan stole på soldatene.

Cæsar Julian.

Ah, stole, stole –; jeg vet ikke om jeg kan stole på noen.

(Tribunen Decentius kommer fra bakgrunnen.)

Fyrstinne Helena (imot ham).

Velkommen, edle Decentius! Et romersk ansikt, – og fremfor alle dette ansikt, – o, det legger et livende solskjær over vårt umilde Gallien.

Tribunen Decentius.

Keiseren møter din lengsel og ditt håp på halvveien, høye fyrstinne! Vi tør tro at Gallien ikke rett lenge skal lenke deg.

Fyrstinne Helena.

Sier du det, du glede-bringer? Keiseren tenker da alltid med kjærlighet på meg? Hvordan er det med hans sunnhet?

Cæsar Julian.

Gå, gå, min elskede Helena!

Tribunen Decentius.

Keiserens sunnhet har ingenlunde forverret seg.

Fyrstinne Helena.

Nei, ikke sant? Det var det jeg visste. Alle disse engstende rykter –; Gud være priset, at det bare var rykter! Takk ham kjærligst, du fromme Decentius! Og vær selv takket. Med hvilke rike gaver har du ikke bebudet din ankomst! Keiserlige gaver –; nei, nei, broderlige gaver i sannhet! To skinnende sorte Nubiere, – du skulle se dem, min Julian! – og perler! Dem bærer jeg allerede. Og frukter, – søte, svulmende; ah; ferskener fra Damaskus, ferskener i gullskåler! Hvor skal de ikke leske meg; – frukt, frukt; jeg forsmekter her i Gallien.

Cæsar Julian.

Et gledes-måltid skal ende dagen; men forretninger først. Gå, min dyrebare hustru!

Fyrstinne Helena.

Jeg går til kirken, – til bønn for min broder og for alle håp.

(hun går ut til høyre.)

Cæsar Julian (etter et øyeblikks opphold).

Bud eller brevskaper?

Tribunen Decentius.

Brevskaper.

(han rekker ham en papirrulle.)

Cæsar Julian (leser, undertrykker et smil og strekker hånden ut).

Mer!

Tribunen Decentius.

Høye Cæsar, det er omtrent alt.

Cæsar Julian.

Virkelig? Har keiseren sendt sin venn den lange vei bare for å –?

(han brister i en kort latter; derpå går han opp og ned.)

Var Alemanerkongen Knodomar kommet til Rom før din avreise?

Tribunen Decentius.

Ja, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Og hvordan hjelper han seg i det fremmede land, ukyndig i språket, som han er? Ja, han er høyst ukyndig, Decentius! Han var likefrem til latter for mine soldater. Tenk deg, han forvekslet så gjengse ord som keiser og Cæsar.

Tribunen Decentius (trekker på skuldrene).

En barbar. Hva skal man vel si?

Cæsar Julian.

Nei, hva skal man vel si? Men keiseren er ham dog nådig?

Tribunen Decentius.

Knodomar er død, herre!

Cæsar Julian (stanser).

Knodomar er død?

Tribunen Decentius.

I fremmed-leiren på den cøliske bakke.

Cæsar Julian.

Død? Så? – Ja, luften i Rom er usunn.

Tribunen Decentius.

Alemanerkongen døde av hjemve, herre! Lengselen etter slekt og frihet –

Cæsar Julian.

– den tærer, Decentius; ja, ja, jeg vet det. – Jeg burde ikke skikket ham levende til Rom; jeg burde latt ham drepe her.

Tribunen Decentius.

Cæsars sinn er mildt.

Cæsar Julian.

Hm –! Hjemve? Ja så!

(Til stallmesteren Sintula, som kommer fra bakgrunnen.)

Er du der, gamle faun? Frist meg ikke mer. (til Decentius.) Siden slaget ved Argentoratum taler han alltid til meg om seiers-vognen og det hvite forspann. (til Sintula.) Det ble Phaëtons ferd med de lybske solhester. Hvordan endte det? Har du glemt – har du glemt ditt hedenskap, hadde jeg nær sagt. – Om forlatelse, Decentius, at jeg sårer ditt fromme øre.

Tribunen Decentius.

Cæsar kildrer sin tjeners øre; men han sårer det ikke.

Cæsar Julian.

Ja, ja; bær over med Cæsar, om han spøker. Jeg vet virkelig ikke å ta det på annen måte. – Der har vi dem.

(Hærføreren Severus, pretorianhøvdingen Florentius, samt flere krigsøverster og herrer ved Cæsars hoff kommer fra bakgrunnen).

Cæsar Julian (går dem imøte).

God morgen, dere våpenbrødre og venner! Harmes ikke formye over at jeg kaller dere like hit fra landeveiens smuss og møye; jeg burde visselig unt dere noen timers ro; men –

Pretorianhøvdingen Florentius.

Er det hendt noe særdeles, herre?

Cæsar Julian.

Ja, i sannhet, det er der. Kan dere si meg, – hva fattedes i Cæsars lykke?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hva skulle vel fattes i Cæsars lykke?

Cæsar Julian.

Nå ingenting. (til Decentius.) Hæren har forlangt at jeg skulle holde seiers-inntog i staden. I spissen for legionene ville man at jeg skulle dra inn gjennom Lutetias porter. Fangne barbar-fyrster med bundne hender skulle gå ved vognhjulene; kvinner og slaver fra tyve overvunne folkeslag skulle følge etter, tett sammentrengte, hode ved hode – (bryter plutselig av.) Gled dere, mine tapre medkjempere; her ser dere tribunen Decentius, keiserens fortrolige venn og rådgiver. Han kom denne morgenstund med gaver og hilsninger fra Rom.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Ah, så fattes visselig intet i Cæsars lykke.

Hærføreren Severus (sakte til Florentius).

Ufattelig! Altså atter i keiserens gunst!

Pretorianhøvdingen Florentius (sakte).

O, denne vankelmodige keiser!

Cæsar Julian.

Det synes, som om en forundringsfull stumhet hadde slått dere alle. – Man finner at keiseren har gjort for mye, gode Decentius!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hvor kan dog slikt komme i Cæsars tanke?

Hærføreren Severus.

For mye, høye Cæsar? Ingenlunde. Skulle ikke keiseren vite å velge de rette grenser for sin nåde?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Til visse er dette en stor og sjelden utmerkelse –

Hærføreren Severus.

Jeg vil kalle den overmåte stor og sjelden.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og navnlig gir den et lysende vitnesbyrd for, at vår opphøyede keisers sinn er fritt for all misunnelse –

Hærføreren Severus.

Et vitnesbyrd uten forbillede; det tør jeg nok si.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Men hva har så ikke også Cæsar utrettet i disse få år i Gallien?

Cæsar Julian.

En årlang drøm, dere dyrebare venner! Jeg har slett intet utrettet. Intet, intet!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og det regner din beskjedenhet for intet? Hva var hæren, da du overtok den? En uordnet hop –

Hærføreren Severus.

– uten sammenheng, uten lydighet, uten ledelse –

Cæsar Julian.

Overdrivelse, Severus!

Pretorianhøvdingen Florentius.

Og var det ikke med denne utøylede hop at du gikk imot Alemanerne; slo du dem ikke med disse bander, som du gjennom seiervinninger omskapte til en hær av seierherrer; tok du ikke Colonia Agrippina tilbake –?

Cæsar Julian.

Ei, ei, du ser med vennskapets øye, min Florentius! – Eller er det virkelig sant? Er det så, at jeg jog barbarene bort fra øyene i Rhin? At jeg satte det forfalne Tres Tabernæ i forsvarstilstand til fromme for rikets sikkerhet? Er det virkelig så?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Hvordan, herre? Kan du tvile om så store ting?

Cæsar Julian.

Nei, i sannhet, jeg synes –. Og slaget ved Argentoratum? Var jeg ikke med der? Det svever meg så visst for, at jeg seiret over Knodomar. Og etter seieren –; Florentius, har jeg drømt; eller bygde jeg ikke Trajans kastell opp igjen, da vi rykket inn i de germaniske egner?

Pretorianhøvdingen Florentius.

Høye Cæsar, fins det noen så avsinnig mann, at han vil gjøre deg denne ære stridig?

Hærføreren Severus (til Decentius).

Jeg priser skjebnen, som forunte meg på mine gamle dager å følge så lykkelig en fører.

Pretorianhøvdingen Florentius (likeledes til tribunen).

Hva vending det alemanske overfall uten Cæsars tapperhet og klokskap kunne ha tatt, det våger jeg knapt å tenke på.

Flere hoffmenn (trenger seg frem).

Ja, herre, Cæsar er stor!

Andre herrer (klapper i hendene).

Cæsar er uten like!

Cæsar Julian (ser en stund avvekslende på Decentius og de andre; derpå brister han ut i en høy kort latter).

Så blindt er vennskap, Decentius! Så blindt, blindt!

(han vender seg til de øvrige og slår på papirrullen, som han holder i hånden.)

Her står ganske andre ting! Hør etter, og sug det inn som en erkjennelsens leskende dugg. Det er keiserens melding til alle statholderne rundt om i riket; – vår utmerkede Decentius har brakt en avskrift med. Her står det: jeg har intet utrettet i Gallien. Det var en drøm, som jeg nettopp sa. Her har vi keiserens egne ord: det var under keiserens lykkelige forvarsler at den riket overhengende fare ble avvendt.

Pretorianhøvdingen Florentius.

Alle rikets saker nyter fremgang under keiserens forvarsler.

Cæsar Julian.

Mer, mer! Her berettes det, at det er keiseren, som har kjempet og seiret ved Rhin; det er keiseren, som har løftet opp den ydmykt bedende Alemaner-konge, som kastet seg ned for ham. Mitt navn lykkes det meg ikke å finne noensteds i dette skriftstykke, – og ikke ditt, Florentius, og heller ikke ditt, Severus! Og her, i skildringen av slaget ved Argentoratum –; hvor var det jeg hadde det? jo her; her står det; det var keiseren, som påbød slagordningen; det var keiseren selv, som med livsfare hugg sitt sverd sløvt, kjempende i de forreste rekker; det var keiseren, som, ved sin nærværelses redsel, jog barbarene på hodekulls flukt –; les; les, sier jeg!

Hærføreren Severus.

Høye Cæsar, ditt ord er nok.

Cæsar Julian.

Og hvor vil dere så hen med deres dårende tale, dere venner? Vil dere, av overdreven kjærlighet til meg, gjøre meg til en snyltegjest, hvem dere mater med den overflod, dere rapset fra min frendes bord? – Hva tykkes deg, Decentius? Hva sier du til dette? Du ser at jeg i min egen leir må holde øye med tilhengere, som stundom i blindhet er på vei til å forville seg hinsides opprørets grensepæler.

Pretorianhøvdingen Florentius (hurtig til tribunen).

I sannhet, mine ord er blitt høylig mistydede, ifall –

Hærføreren Severus (likeledes til tribunen).

Det kunne aldri komme meg isinde på den vis å –

Cæsar Julian.

Så skal det være, dere kampbrødre; la oss alle til hope ete vårt hovmod i oss. Jeg spurte før, hva som manglet i Cæsars lykke. Nå vet dere det. Det var sannhets-erkjennelsen, som manglet i Cæsars lykke. Din sølvhjelm vil ikke komme til å dekkes av seierstogets støv, tapre Florentius! Keiseren har holdt seiers-inntog for oss i Rom. Han finner derfor at alle høytideligheter her er overflødige. Gå, Sintula, og sørg for at de påtenkte opptog avsiges. Keiseren ønsker å forunde sine soldater en gagnlig ro. Det er hans vilje at de skal forbli i leiren utenfor murene.

(Stallmesteren Sintula går ut i bakgrunnen.)

Cæsar Julian.

Var jeg ikke engang en visdomsvenn? Man sa det i det minste, både i Aten og i Efesos. Så svakt er det menneskelige sinn i medgang. Jeg var nær blitt visdommen utro. Keiseren har påminnet meg. Takk ham ydmykst, Decentius! Har du mer å melde?

Tribunen Decentius.

Et ennå. Etter alt, hva keiseren har fornummet, og ifølge det brev, du tilskrev ham fra Argentoratum, er det store fredsverk lykkelig ført til ende her i Gallien.

Cæsar Julian.

Visselig; keiseren har dels ved sin tapperhet og dels ved sin høymodige mildhet –

Tribunen Decentius.

Rikets grense er sikret imot Rhin.

Cæsar Julian.

Av keiseren, av keiseren.

Tribunen Decentius.

I landskapene omkring Donau står derimot sakene slett, og ennå slettere i Asien; kong Sapores vinner stadig fremgang.

Cæsar Julian.

Den forvovne mann! Ryktet sier at keiseren heller ikke i sommer har behaget å la sine hærførere knuse ham.

Tribunen Decentius.

Keiseren akter selv å knuse ham til våren. (tar en papirrulle frem.) Her er hans vilje, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

La se, la se! (leser.) Ah!

(han leser atter lenge under en sterk indre bevegelse; derpå ser han opp og sier:)

Det er altså keiserens vilje at –? Godt, godt, edle Decentius; keiserens vilje skal bli etterkommet.

Tribunen Decentius.

Det er nødvendig at den etterkommes ennå i dag.

Cæsar Julian.

Ennå i dag; forstår seg. Kom her, Sintula! Nå, hvor er han? Ah så! – Hent Sintula tilbake!

(En hoffmann går ut i bakgrunnen; Cæsar Julian går hen til vinduet og leser papirene igjennom på ny.)

Pretorianhøvdingen Florentius (dempet til tribunen).

Jeg ber bønnligst, mistyd ikke, hva jeg før sa. Når jeg tilla Cæsar æren, så var det selvfølgelig ikke dermed ment at –

Hærføreren Severus (sakte).

Aldri kunne det komme i min tanke at det ikke var keiserens øverste vise ledelse, som –

En hoffmann (på tribunens andre side).

Jeg ber deg, edle herre, – legg et ord inn for meg i hoffleiren, og forløs meg fra denne pinlige post hos en Cæsar, som –; ja, han er keiserens høye slektning, men –

En annen hoffmann.

Jeg kunne dessverre fortelle deg ting, som vitner like så mye om grenseløs forfengelighet, som om forvovne håp –

Cæsar Julian.

Ennå i dag! La et ord være sagt, Decentius! Det var mitt høyeste ønske, i fall jeg kunne nedlegge denne ansvarsfulle verdighet.

Tribunen Decentius.

Det skal bli keiseren meldt.

Cæsar Julian.

Jeg krever himmelen til vitne på at jeg aldri –; ah, der er Sintula; så kan vi altså – (til tribunen.) Du går?

Tribunen Decentius.

Jeg har å forhandle med hærførerne, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Uten min mellomkomst?

Tribunen Decentius.

Keiseren har pålagt meg å skåne sin dyrebare slektning.

(Han går ut i bakgrunnen, fulgt av de øvrige, unntatt Sintula, som blir stående ved døren.)

Cæsar Julian (ser en stund på ham).

Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Ja, høye herre!

Cæsar Julian.

Kom nærmere. – Ja, sannelig, du ser ærlig ut. Tilgi; jeg har aldri tenkt på at du kunne være meg så hengiven.

Stallmesteren Sintula.

Hvorav vet du at jeg er deg hengiven, herre?

Cæsar Julian. (peker på papirrullen).

Her kan jeg lese meg det til; det står at du skal forlate meg.

Stallmesteren Sintula.

Jeg, herre?

Cæsar Julian.

Keiseren oppløser Galler-hæren, Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Oppløser –?

Cæsar Julian.

Ja, hva er det annet enn en oppløsning? Keiseren trenger til å forsterke seg, både i Donau-egnen og imot Perserne. Våre bataviske og æruliske hjelpetropper skal avgå i all skynding for å kunne stå i Asien til våren.

Stallmesteren Sintula.

Men dette er jo umulige ting, herre! Du har jo høytidelig tilsvoret nettopp disse våre forbundsfeller at de på ingen vis må brukes hinsides Alpene.

Cæsar Julian.

Just det, Sintula! Keiseren skriver at jeg ga hint tilsagn i overilelse og uten hans samtykke. Det har jeg riktignok aldri visst; men slik står det. Jeg skal tvinges til å bryte mitt ord, vanære meg i hærens øyne, vende barbarenes utøylede harm, kanskje deres dødbringende våpen, imot meg.

Stallmesteren Sintula.

Det vil slå feil, herre! De romerske legioner vil by deg sitt bryst til skjold.

Cæsar Julian.

De romerske legioner? Hm; – troskyldige venn! Av hver Romer-legion skal det uttas tre hundre menn, som likeledes ad de korteste veier skal sendes til keiseren.

Stallmesteren Sintula.

Ah, dette er –!

Cæsar Julian.

Det er vel beregnet; ikke sant? Alle hæravdelinger skal oppegges imot meg, for at man med desto mindre fare kan gjøre meg våpenløs.

Stallmesteren Sintula.

Og jeg sier deg, herre, at ikke en eneste av dine hærførere lar seg bruke til dette.

Cæsar Julian.

Mine hærførere vil heller ikke komme i fristelse. Du er mannen.

Stallmesteren Sintula.

Jeg, min Cæsar!

Cæsar Julian.

Her står det skrevet. Keiseren overdrar til deg å ordne alt fornødent og derpå å føre de utvalgte avdelinger til Rom.

Stallmesteren Sintula.

Og det overdras til meg? Her, hvor menn, som Florentius og den gamle Severus –

Cæsar Julian.

Du har ingen seiervinninger på din syndeliste, Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Nei, det er visselig sant. Aldri har man her villet unne meg leilighet til å vise –

Cæsar Julian.

Jeg har vært urettferdig imot deg. Takk for din troskap.

Stallmesteren Sintula.

Så stor en keiserlig nåde! Herre, må jeg se –

Cæsar Julian.

Hva vil du se? Du vil jo ikke la deg bruke til dette.

Stallmesteren Sintula.

Gud forby at jeg skulle nekte keiseren lydighet!

Cæsar Julian.

Sintula, – du kunne avvæpne din Cæsar!

Stallmesteren Sintula.

Cæsar har alle dager satt liten pris på meg. Cæsar har aldri kunnet tilgi meg, at han måtte tåle om seg en stallmester, som var valgt av keiseren.

Cæsar Julian.

Keiseren er stor og vis; han forstår å velge.

Stallmesteren Sintula.

Herre, – jeg brenner etter å gjøre min plikt; må jeg be om keiserens befaling?

Cæsar Julian (rekker ham et av papirene).

Her er keiserens befaling. Gå, og gjør din plikt.

Slavinnen Myrrha (kommer ilsomt fra høyre).

O, forbarmende frelser!

Cæsar Julian.

Myrrha! Hva er det?

Slavinnen Myrrha.

O, nådige himmel, min herskerinne –

Cæsar Julian.

Din herskerinne, – hva hun?

Slavinnen Myrrha.

Sykdom eller avsinn –; hjelp, hjelp!

Cæsar Julian.

Helena syk! Legen! Oribases skal komme, Sintula! Hent ham!

(Stallmesteren Sintula går ut i bakgrunnen. Cæsar Julian vil ile ut til høyre, men møter i døren fyrstinne Helena omringet av slavinner. Hennes ansikt er vilt og forstyrret, hennes hår og klær i uorden.)

Fyrstinne Helena.

Løs kammen! Løs kammen, sier jeg! Den er gloende. Ild i håret; jeg brenner, jeg brenner!

Cæsar Julian.

Helena! For Guds nådes skyld –!

Fyrstinne Helena.

Er det ingen, som vil hjelpe? De myrder meg med nålestikk!

Cæsar Julian.

Min Helena! Hva er det hendt med deg?

Fyrstinne Helena.

Myrrha, Myrrha! Frels meg fra pikene, Myrrha!

Legen Oribases (kommer fra bakgrunnen).

Hvilket redselsbudskap fortelles –? Er det sant? Ah!

Cæsar Julian.

Helena! Min kjærlighet, mitt livs lys –!

Fyrstinne Helena.

Vekk fra meg! O, søte Jesus, hjelp!

(hun synker halvt om mellom slavinnene.)

Cæsar Julian.

Hun er fra seg. Hva kan det være, Oribases? Se, – se øynene, hvor store –!

Legen Oribases (til Myrrha).

Hva har fyrstinnen nytt? Hva har hun spist eller drukket?

Cæsar Julian.

Ah, du tror –?

Legen Oribases.

Svar, kvinner; hva har dere gitt fyrstinnen?

Slavinnen Myrrha.

Vi? O, intet, tro meg; hun har selv –

Legen Oribases.

Nå, nå!

Slavinnen Myrrha.

Noen frukter; det var ferskener, tror jeg; – o, jeg vet ikke –

Cæsar Julian.

Frukter! Ferskener? Av dem, som –?

Slavinnen Myrrha.

Ja – nei – ja; jeg vet ikke, herre; – det var to Nubiere –

Cæsar Julian.

Hjelp, hjelp, Oribases!

Legen Oribases.

Dessverre, jeg frykter –

Cæsar Julian.

Nei, nei, nei!

Legen Oribases.

Stille, nådige herre; hun kommer til seg selv.

Fyrstinne Helena (hviskende).

Hvi gikk solen ned? O, hellige løndomsfulle mørke!

Cæsar Julian.

Helena! Hør; saml dine tanker –

Legen Oribases.

Min høye fyrstinne –

Cæsar Julian.

Det er legen, Helena! (tar hennes hånd.) Nei, her, hvor jeg står.

Fyrstinne Helena (river seg løs).

Fy; der var han igjen!

Cæsar Julian.

Hun ser meg ikke. Her, her, Helena!

Fyrstinne Helena.

Den avskyelige; – alltid er han om meg.

Cæsar Julian.

Hva mener hun?

Legen Oribases.

Gå til side, nådige herre –!

Fyrstinne Helena.

Søte stillhet! Han aner ikke –; o, min Gallos!

Cæsar Julian.

Gallos?

Legen Oribases.

Gå, høye Cæsar; det er ikke tjenlig –

Fyrstinne Helena.

Hvor ditt tette krøllede hår runder seg trassig om nakken. O, denne korte kjødfulle nakke –

Cæsar Julian.

Alle avgrunders avgrunn –!

Legen Oribases.

Villelsen tar til –

Cæsar Julian.

Jeg merker, jeg merker. Vi må forske, Oribases!

Fyrstinne Helena (ler sakte).

Nå vil han forske igjen. – Blekk på fingrene; bokstøv i håret, – uvasket; fy, fy, hvor han stinker.

Slavinnen Myrrha.

Herre, befaler du ikke at jeg skal –?

Cæsar Julian.

Vekk med deg, kvinne!

Fyrstinne Helena.

Hvor kunne du la deg overvinne av ham, du brune svulmende barbar? Han kan ikke overvinne kvinner. Hvor jeg ekles ved denne vanmaktens dyd.

Cæsar Julian.

Til side med dere alle! Ikke så nær, Oribases! Jeg selv skal vokte fyrstinnen.

Fyrstinne Helena.

Vredes du på meg, du herlige? Gallos er jo død. Halshugget. Hvilket hugg det må ha vært! Ikke skinnsyk, du min første og siste. Brenn Gallos i helvetes ild; – det var jo dog bare deg, deg, deg –!

Cæsar Julian.

Ikke nærmere, Oribases!

Fyrstinne Helena.

Drep presten også! Jeg vil ikke se ham etter dette, Du vet jo vår søte hemmelighet. O, du mine dagers lengsel, mine netters henrykkelse! Det var jo deg selv, – i din tjeners skikkelse – i bedekammeret; ja, ja, du var der; det var deg – i mørket, i luften, i virakens slørende skyer, hin natt, da den vordende Cæsar under mitt hjerte –

Cæsar Julian (viker med et skrik).

Ah!

Fyrstinne Helena (med utbredte armer).

Min elsker og herre! Min, min –!

(hun faller om på gulvet; slavinnene iler til og flokker seg om henne.)

Cæsar Julian (står et øyeblikk ubevegelig; da knytter han hånden iveiret og roper):

Galileer!

(Slavinnene bærer fyrstinnen ut til høyre; i det samme kommer ridderen Sallust hurtig inn gjennom døren i bakgrunnen.)

Ridderen Sallust.

Fyrstinnen i avmakt! O, så var det dog så!

Cæsar Julian (griper legen om armen og fører ham til side).

Si sannheten! Har du før i dag visst at –; nå ja, du forstår meg; har du før i dag visst noe om – om fyrstinnens tilstand?

Legen Oribases.

Jeg, som alle andre, herre!

Cæsar Julian.

Og du har intet sagt meg, Oribases!

Legen Oribases.

Hvordan, min Cæsar?

Cæsar Julian.

Hvor kunne du våge å fortie slikt!

Legen Oribases.

Herre, det var et, vi alle var uvitende om.

Cæsar Julian.

Og det var?

Legen Oribases.

At Cæsar intet visste.

(han vil gå.)

Cæsar Julian.

Hvorhen?

Legen Oribases.

Prøve de midler, som min kunst –

Cæsar Julian.

Jeg tror at din kunst vil vise seg unyttig.

Legen Oribases.

Herre, det var dog mulig at –

Cæsar Julian.

Unyttig, sier jeg!

Legen Oribases (et skritt tilbake).

Høye Cæsar, det er min plikt å være deg ulydig i dette.

Cæsar Julian.

Hvordan tyder du mine ord? Gå, gå; prøv, hva din kunst –; frels keiserens søster; keiseren ville føle seg utrøstelig ifall hans kjærlige omhu skulle dra noen ulykke etter seg. Ja, du vet vel, at hine frukter var en gave fra keiseren?

Legen Oribases.

Ah!

Cæsar Julian.

Gå, gå, mann, – og prøv, hva din kunst –

Legen Oribases (bøyer seg ærbødig).

Jeg tror min kunst er unyttig, herre!

(han går ut til høyre.)

Cæsar Julian.

Ah, du, Sallust! Hva tykkes deg? Nå begynner skjebnens bølger å velte inn over slekten igjen.

Ridderen Sallust.

O, men det er redning. Oribases vil –

Cæsar Julian (kort og avvergende).

Fyrstinnen dør.

Ridderen Sallust.

O, om jeg turde tale! Om jeg turde etterspore de lønnlige tråder i dette fordervelsens spinn!

Cæsar Julian.

Vær trøstig, venn; alle trådene skal komme for en dag, og så –

Tribunen Decentius (kommer fra bakgrunnen).

Hvordan skal jeg nærme meg Cæsars åsyn! Hvor uransakelige er ikke Guds veier! Sønderknust –; gid du kunne lese i mine innvoller! Jeg sorgens og ulykkens bud –!

Cæsar Julian.

Ja, det må du si to ganger, edle Decentius! Og hvordan skal jeg vel utfinne ord, bløte og slørende nok, for å bringe dette i en tålelig fremstilling for keiserens broderlige øre!

Tribunen Decentius.

Usalig, at noe slikt skulle hende nesten samtidig med min sendelse! Og just nå! O, dette lynslag fra forhåpningenes skyløse himmel!

Cæsar Julian.

Ja, denne skjebnens oppdukkende og oppslukende havstorm, just som skipet syntes å ville løpe inn i en lenge forønsket havn; denne, denne –; sorgen gjør oss veltalende, Decentius, – deg, som meg. Men først forretninger. De to Nubiere skal fengsles og forhøres.

Tribunen Decentius.

Nubierne, herre? Tror du min harmfulle iver kunne tåle at de to upåpasselige tjenere et øyeblikk lenger –?

Cæsar Julian.

Hvordan? Du har dog vel aldri –?

Tribunen Decentius.

Kall meg en ilsinnet mann, høye Cæsar; men min kjærlighet til keiseren og til hans sorgtrufne hus måtte i sannhet være ringere, enn den er, ifall den i en slik stund kunne gi rom for sindig overlegg.

Cæsar Julian.

Du har latt begge slavene drepe?

Tribunen Decentius.

Hadde de ikke syvfold fortjent døden, de etterlatte? Det var to hedenske villmenn, herre! Deres vitnesbyrd ville ikke ha tjent til noe; det var meg umulig å få presset annet ut av dem, enn at de hadde latt hine viktige ting henstå en temmelig lang tid i forsalen uten bevoktning, tilgjengelige for alle og enhver –

Cæsar Julian.

Aha! Ja så, Decentius!

Tribunen Decentius.

Jeg anklager ingen. O, men, dyrebare Cæsar, jeg varer deg ad; for du er omgitt av utro tjenere. Ditt hoff – hvilken usalig misforståelse! – man har trodd å skimte et slags unåde, eller hva jeg skal kalle det, bak de forholdsregler, som keiseren nødtvungen har måttet treffe her; kort og godt –

Stallmesteren Sintula (kommer fra bakgrunnen).

Herre, du har gitt meg et verv, som jeg på ingen måte makter.

Cæsar Julian.

Keiseren har gitt deg vervet, gode Sintula!

Stallmesteren Sintula.

Ta det fra meg, herre; jeg er det i sannhet ikke voksen.

Tribunen Decentius.

Hva er hendt?

Stallmesteren Sintula.

Leiren er i vilt opprør. Legionstroppene og forbundsfellene rotter seg sammen –

Tribunen Decentius.

Tross imot keiserens vilje!

Stallmesteren Sintula.

Soldatene roper på at de vil holde seg til Cæsars løfter.

Cæsar Julian.

Hør, hør; disse brøl utenfor –!

Stallmesteren Sintula.

Svermen stormer hit –

Tribunen Decentius.

La ingen slippe inn!

Ridderen Sallust (ved vinduet).

Det er for sent; hele plassen er oppfylt av truende soldater.

Tribunen Decentius.

Cæsars dyre liv er i fare! Hvor er Florentius?

Stallmesteren Sintula.

Flyktet.

Tribunen Decentius.

Den storpralende usling! Men Severus da?

Stallmesteren Sintula.

Severus sier seg syk; han har latt seg kjøre ut til sitt landgods.

Cæsar Julian.

Jeg vil selv tale med de rasende.

Tribunen Decentius.

Ikke av stedet, høye Cæsar!

Cæsar Julian.

Hva nå?

Tribunen Decentius.

Det er min plikt, nådigste herre; keiserens bud –; hans dyrebare slektnings liv –; Cæsar er min fange.

Ridderen Sallust.

Ah!

Cæsar Julian.

Så kom det dog!

Tribunen Decentius.

Hustroppene, Sintula! Du har å føre Cæsar i sikkerhet til Rom.

Cæsar Julian.

Til Rom!

Stallmesteren Sintula.

Hva sier du, herre!

Tribunen Decentius.

Til Rom, sier jeg!

Cæsar Julian.

Som Gallos! (roper gjennom vinduet.) Hjelp, hjelp!

Ridderen Sallust.

Flykt, min Cæsar! Flykt, flykt!

(Ville skrik høres utenfor. Romerske legionssoldater, bataviske hjelpetropper og andre forbundsfeller stiger inn gjennom vinduet. På samme tid trenger en annen sverm inn gjennom døren i bakgrunnen. Blant de forreste er fanebæreren Mauros; kvinner, tildels med barn på armene, følger de inntrengende.)

Skrik blant soldatene.

Cæsar, Cæsar!

Andre stemmer.

Cæsar, hvi har du forrådt oss?

Atter andre.

Ned med den troløse Cæsar!

Cæsar Julian (kaster seg med utbredte armer midt inn iblant soldatene og roper):

Medkjempere, krigsbrødre, – frels meg fra mine fiender!

Tribunen Decentius.

Ah, hva er det –!

Ville skrik.

Ned med Cæsar! Slå Cæsar ned!

Cæsar Julian.

Slutt krets om meg; dra deres sverd!

Fanebæreren Mauros.

De er alt dratt!

Kvinner.

Hugg ham; hugg ham!

Cæsar Julian.

Takk, at dere kom! Mauros! Ærlige Mauros! Ja, ja; på deg kan jeg stole.

Bataviske soldater.

Hvor tør du sende oss til jordens grenser? Var det det, du tilsvor oss?

Andre forbundsfeller.

Ikke over Alpene! Det plikter vi ikke!

Cæsar Julian.

Ikke til Rom! Jeg går ikke; de vil myrde meg, som de myrdet min broder Gallos!

Fanebæreren Mauros.

Hva sier du, herre?

Tribunen Decentius.

Tro ham ikke!

Cæsar Julian.

Rør ikke den edle Decentius; han er uten skyld.

Underføreren Laipso.

Det er sant; Cæsar er den skyldige.

Cæsar Julian.

Ah, er det deg, Laipso! Kjekke venn, er det deg? Du slo godt ved Argentoratum.

Underføreren Laipso.

Det minnes Cæsar?

Underføreren Varro.

Sine løfter minnes han ikke!

Cæsar Julian.

Var det ikke den uforferdede Varros røst, jeg der fornam? Der har vi ham jo! Ditt sår er leget, ser jeg. O, du velfortjente kriger, – at det dog skulle nektes meg å gjøre deg til høvedsmann!

Underføreren Varro.

Har du virkelig villet det?

Cæsar Julian.

Legg ikke keiseren til last at han avslo min bønn. Keiseren kjenner ingen av dere, slik, som jeg kjenner dere.

Tribunen Decentius.

Soldater, hør meg –!

Mange stemmer.

Vi har intet med keiseren å skaffe.

Andre (trenger truende frem).

Cæsar skal stå oss til regnskap!

Cæsar Julian.

Hva makt har vel deres ulykkelige Cæsar, dere venner? Man vil føre meg til Rom. Man nekter meg å forvalte endog mine egne saker. Man legger beslag på min andel av krigsbyttet. Fem gullstykker og et pund sølv hadde jeg tenkt å skjenke hver soldat, men –

Soldatene.

Hva sier han?

Cæsar Julian.

Det er ikke keiseren, som forbyr det; det er onde og misunnelige rådgivere. Keiseren er god, dere kjære venner! O, men keiseren er syk; han kan intet utrette –

Mange soldater.

Fem gullstykker og et pund sølv!

Andre soldater.

Og det nektes oss!

Atter andre.

Hvem tør nekte Cæsar noe!

Fanebæreren Mauros.

Slik handler man med Cæsar, soldatenes fader!

Underføreren Laipso.

Med Cæsar, som mer har vært oss en venn enn en herre! Eller har han kanskje ikke?

Mange stemmer.

Jo, jo, det har han!

Underføreren Varro.

Bør ikke Cæsar, seierherren, kunne velge til høvedsmenn, hvem han vil?

Fanebæreren Mauros.

Bør han ikke ha fri rådighet over det bytte, som er tilfalt ham?

Høye rop.

Jo, jo, jo!

Cæsar Julian.

Akk, hva ville det vel gagne dere? Hva bruk kan dere gjøre av jordiske goder, dere, som skal føres bort til de fjerneste land for å gå en uviss skjebne imøte –

Soldatene.

Vi går ikke!

Cæsar Julian.

Se ikke på meg; jeg skammer meg; for jeg er nær ved å utgyte en tårestrøm når jeg tenker på at dere innen få måneder skal gis til pris for sykdommer, for hunger og for en blodtørstig fiendes våpen.

Mange soldater (stimler om ham).

Cæsar! Gode Cæsar!

Cæsar Julian.

Og nå deres vergeløse hustruer og barn, som dere må etterlate i de spredte hjem! Hvo skal skjerme disse medynksverdige, disse vordende enker og faderløse, som snart vil være utsatte for Alemanernes hevngjerrige overfall?

Kvinnene (gråtende).

Cæsar, Cæsar, ta deg av oss!

Cæsar Julian (likeledes i gråt).

Hva er Cæsar? Hva makter den falne Cæsar?

Underføreren Laipso.

Skriv til keiseren og la ham vite –

Cæsar Julian.

Akk, hva er keiseren? Keiseren er syk på sinn og legeme; han er nedbrutt av omhu for rikets vel. Ikke sant, Decentius?

Tribunen Decentius.

Jo, visselig; men –

Cæsar Julian.

Hvor skar det meg ikke i hjertet, da jeg erfarte – –

(han trykker de omståendes hender.)

Be for hans sjel, dere, som dyrker den gode Kristus! Bring offer for hans helse, dere, som er forblitt trofaste imot deres fedrene guder! – – Vet dere vel at keiseren har holdt seiersinntog i Rom?

Fanebæreren Mauros.

Har keiseren?

Underføreren Varro.

Hva? Slagen, som han kom fra Donau?

Cæsar Julian.

Som han kom fra Donau har han holdt seiersinntog for våre seiervinninger –

Tribunen Decentius (truende).

Høye Cæsar, betenk –!

Cæsar Julian.

Ja, det er sant, som tribunen sier; betenk, hvordan keiserens sinn må være omsløret, når slikt kan skje? O, min hardt hjemsøkte frende! Da han i Rom red igjennom Konstantins veldige bue, trodde han seg så stor at han krummet ryggen og lutet sitt hode ned imot sadelknappen.

Fanebæreren Mauros.

Som en hane i en porthvelving!

(Latter blant soldatene.)

Enkelte stemmer.

Er det en keiser!

Underføreren Varro.

Og ham skal vi lyde!

Underføreren Laipso.

Vekk med ham!

Fanebæreren Mauros.

Cæsar, ta du styret!

Tribunen Decentius.

Opprør –!

Mange stemmer.

Ta makten; ta makten, Cæsar!

Cæsar Julian.

Avsinnige! Er det å tale som Romere? Vil dere etterligne de alemanske barbarer? Hva var det Knodomar ropte ved Argentoratum? Svar meg, gode Mauros, – hva ropte han?

Fanebæreren Mauros.

Han ropte: leve keiser Julian!

Cæsar Julian.

Ah, ti, ti! Hva sier du dog?

Fanebæreren Mauros.

Leve keiser Julian!

De bakenfor stående.

Hva går for seg?

Underføreren Varro.

De utroper Cæsar Julian til keiser!

Høye skrik.

Leve keiseren! Leve keiser Julian!

(Ropet forplanter seg i videre og videre kretser utenfor; alle taler i munnen på hverandre; Cæsar Julian kan i lang tid ikke komme til orde.)

Cæsar Julian.

O, jeg ber dere bønnlig –! Soldater, venner, kampfeller, – se, jeg utstrekker mine skjelvende armer –! Engst deg ikke, min Decentius! – O, at jeg måtte oppleve dette! Jeg legger dere intet til last, dere trofaste; det er fortvilelsen, som har drevet dere. Dere vil det. Godt; jeg underkaster meg hærens vilje. – Sintula, la mine krigsøverster samles. – Du, tribun, kan vitne for Konstanzios at jeg bare nødtvungen – (vender seg til Varro.) Gå, høvedsmann, og forkynn i leiren denne uventede forandring. Jeg selv vil uten opphold skrive til Rom –

Ridderen Sallust.

Herre, soldatene vil se deg.

Fanebæreren Mauros.

En gyllen ring om ditt hode, keiser!

Cæsar Julian.

Et slikt smykke har jeg aldri eid.

Fanebæreren Mauros.

Denne kan gjøre det.

(han avtar sin halskjede og slynger den flerdobbelt om Cæsars panne.)

Rop utenfor.

Keiseren; keiseren! Vi vil se keiseren!

Soldater.

På skjoldet med ham! Opp, opp!

(De omstående løfter Julian høyt iveiret på et skjold og viser ham for mengden under lenge vedvarende bifallsrop.)

Cæsar Julian.

Hærens vilje skje! Jeg bøyer meg for det uunngåelige og fornyer alle tilsagn –

Legionssoldater.

Fem gullstykker og et pund sølv!

Bataver.

Ikke over Alpene!

Cæsar Julian.

Vi vil sette oss fast i Vienna. Den stad er Galliens sterkeste og dessuten rik på allehånde forråd. Der er det min akt å vente inntil vi ser, om min nedbøyde frende billiger, hva vi her, til rikets tarv, har vedtatt –

Ridderen Sallust.

Det gjør han ikke, herre!

Cæsar Julian (med opprakte hender).

Guddommelige visdom, lys opp i hans formørkede sjel og led ham til det beste! Vær med meg, du lykke, som aldri har sviktet meg før!

Myrrha og kvinnene (veklagende utenfor til høyre).

Død, død, død!