TREDJE HANDLING.
Husmesteren Eutherios.
Jo, jo; jeg forsikrer, det er alt sammen riktig.
Gregor fra Nazianz.
Umulig! Driv dog ikke spott med oss.
Basilios fra Cæsaræa.
Du spøker, venn! Hvordan kan din herre vente oss? Intet menneske har visst vår avreise fra Aten; intet opphold har sinket oss underveis; vi har seilet i kapp med skyene og de ville traner.
Husmesteren Eutherios.
Se dere om; se bordet der. Til daglig lever han av urter og brød.
Gregor fra Nazianz.
Ja, unektelig; alle sanser vitner for deg; – vinkannene, omvundne med blomster og grønt; lamper og frukter; røkelsen, som fyller salen med sin duft; fløytespillerne foran husdøren –
Husmesteren Eutherios.
Tidlig i morges lot han meg kalle. Han lot til å være uvanlig glad; for han gikk opp og ned ad gulvet og gned seg i hendene. «Bered et rikelig måltid», sa han, «for innen aften kommer to venner fra Aten –»
Basilios fra Cæsaræa.
Er han der?
Husmesteren Eutherios (nikker til svar; derpå gir han tjenerne et vink om å bortfjerne seg; de går ut gjennom den større dør til høyre; selv følger han etter).
Fyrst Julian (går hen imot dem og hilser dem med stor heftighet).
Jeg ser dere! Jeg har dere! Takk, takk, at deres ånd fløy forut for deres legemer!
Gregor fra Nazianz.
Julian!
Basilios fra Cæsaræa.
Min venn og broder!
Fyrst Julian.
Jeg har vært som en forsmektende elsker etter deres håndtrykk. Hoffkrypet, ettertraktende visse folks bifall, kalte meg en ape; – o, hadde jeg dog apens fire hender, at jeg kunne kryste deres fire på en gang!
Gregor fra Nazianz.
Men forklar dog –; dine tjenere møter oss med fløytespill for husdøren, vil føre oss i bad, vil salve vårt hår og smykke oss med roser –
Fyrst Julian.
Jeg så dere siste natt. Det var fullmåne, vet dere, – og da er ånden alltid så forunderlig virksom i meg. Inne ved mitt bord satt jeg i boksalen og var falt i søvn, trett, o, dere venner, så trett av å forske og å skrive. Da fyltes huset som av et stormvær; forhenget løftet seg flagrende oppad, og jeg så ut i natten, vidt over havet. Jeg hørte liflig sang; men de, som sangen kom fra, var to store fugler med kvinneansikter. De skar i skrå flukt inn mot kysten; der dalte de lindt ned; fugle-hammene løste seg opp som en hvitlig tåke, og i et mildt demrende skjær så jeg dere to.
Gregor fra Nazianz.
Er du viss på alt dette?
Fyrst Julian.
Tenkte dere på meg; talte dere om meg i natt?
Basilios fra Cæsaræa.
Ja, ja, – foran i skipet –
Fyrst Julian.
Hva tid på natten var det?
Gregor fra Nazianz.
Hva tid på natten hadde du hint syn?
Fyrst Julian.
En time etter midnatt.
Gregor fra Nazianz (med et blikk til Basilios).
Forunderlig.
Fyrst Julian (gnir hendene; opp og ned ad gulvet).
Ser dere! Ha-ha; ser dere vel?
Basilios fra Cæsaræa (følger ham med øynene).
O, så er det dog sant –
Fyrst Julian.
Hvilket? Hva er sant?
Basilios fra Cæsaræa.
Ryktet om de løndomsfulle kunster, som du her øver.
Fyrst Julian.
Ei, hva kan ikke ryktet overdrive? – Men hva sier ryktet om meg forresten? Jeg har latt meg fortelle at det skal gå mange rykter om meg. Hvis jeg gadd feste lit til visses forsikring, så måtte jeg tro, det fantes få menn i riket, om hvem det tales så mye, som om meg.
Gregor fra Nazianz.
Det kan du trygt tro.
Fyrst Julian.
Og hva sier så Libanios til alt dette? Det var ham alltid ukjært at mengden sysselsatte seg med andre, enn med ham. Og hva sier de mange uforglemmelige venner i Aten for øvrig? Man vet vel at jeg er i både keiserens og i hele hoffets unåde?
Gregor fra Nazianz.
Du? Jeg hører dog jevnlig nyheter fra hoffleiren; men derom skriver min broder Cæsarios intet.
Fyrst Julian.
Jeg kan ikke tyde det annerledes, gode Gregor! Fra alle kanter akter de det rådelig å holde øye med meg. Nylig sendte Cæsar Gallos sin husprest Aëzios hit for å utforske om jeg holder fast ved den uforfalskede lære.
Basilios fra Cæsaræa.
Og så –?
Fyrst Julian.
Jeg forsømmer ikke lettelig noen morgenandakt i kirken. Også henregner jeg blodvitnene til de utmerkede mennesker; for det er i sannhet ingen ringe sak å lide så store smerter, ja, endog døden, for sine meningers skyld. I det hele tror jeg nok at Aëzios var vel tilfreds med meg da han reiste.
Basilios fra Cæsaræa (griper hans hånd).
Julian, – for vårt inderlige vennskaps skyld, – tal åpent om din stilling.
Fyrst Julian.
Jeg er jordens lykkeligste sønn, dere kjære venner! Og Maximos, – ja, han bærer sitt navn med rette, – Maximos er den største som noen tid har levd.
Gregor fra Nazianz (bereder seg til å gå).
Vi ville bare se deg, herre!
Fyrst Julian.
Kan dette gjøre broder så fremmed imot broder? Dere viker i angst for det gåtefulle. O, ja, det undrer meg ikke. Slik vek også jeg, før jeg ble seende og før jeg anet det som er livets kjerne.
Basilios fra Cæsaræa.
Hva kaller du livets kjerne?
Fyrst Julian.
Maximos vet det. I ham er den nye åpenbaring.
Basilios fra Cæsaræa.
Og den er blitt deg til del?
Fyrst Julian.
Nesten. Jeg står like ved det. Ennå i denne natt har Maximos lovet meg –
Gregor fra Nazianz.
Maximos er en svermer eller han bedrar deg –!
Fyrst Julian.
Hvor tør du dømme om de hemmelige ting? Dette er ikke for din lærdom, min Gregor! Veien inn i den store herlighet er forferdelig. Hine drømmere i Eleusis var nær ved det rette spor; Maximos fant sporet, og jeg siden – ved hans hånd. Jeg har vandret gjennom mørke kløfter. Et tungt sumpet vann var ved min venstre side; – jeg tror det var en strøm, som hadde glemt å flyte. Hvasse stemmer talte forvirret, plutselig, og likesom uten all årsak i natten. Fra og til så jeg et blålig lys; skrekkelige skikkelser strøk meg forbi; – jeg gikk og gikk i dødens redsel; men jeg holdt prøven ut. –
Siden, siden, – o, dere dyrebare – jeg har med dette mitt til ånd forvandlede legeme vært langt inne i paradisets egne; englene har sunget sine lovsanger for meg; jeg har skuet det midterste lys –
Gregor fra Nazianz.
Ve over denne ugudelige Maximos! Ve over denne til djevelen hjemfalne hedenske gjøgler!
Fyrst Julian.
Blindhet, blindhet! Maximos hyller sin forutgangne broder; han hyller begge hine store brødre, både lovgiveren fra Sinai og seeren fra Nazareth. – –
Vet du, hvordan erkjennelsens ånd fylte meg? – Det skjedde en natt under bønn og faste. Da fornam jeg at jeg ble rykket vidt – vidt ut i rommet og ut av tiden; for det var høy sol-sitrende dag om meg, og jeg stod ensom på et skip med slappe seil midt i det blanke strålende Greker-hav. Øyene tårnet seg, lik lette festnede skylag, langt borte, og skipet lå tungt, som om det sov, på den vinblå flate. –
Se, da ble denne flate mer og mer gjennomsiktig, lettere, tynnere; til sist var den der ikke mer, og mitt skip hang over et tomt forferdelig dyp. Intet grønt, ingen sol dernede, – bare den døde, slimede, sorte havbunn i all sin avskyelige nakenhet. –
Men ovenover, i det uendelige hvelv, som før hadde syntes meg tomhet, – der var livet; der tok det usynlige former og stillheten tok toner. – Da fattet jeg den store forløsende erkjennelse.
Gregor fra Nazianz.
Hvilken erkjennelse mener du?
Fyrst Julian.
Det, som er, det er ikke; og det, som ikke er, det er.
Basilios fra Cæsaræa.
O, du forspilles og fortapes i dette spinn av lys og tåker!
Fyrst Julian.
Jeg? Skjer det ikke jærtegn? Forkynner ikke både varsler og visse selsomme forekomster imellom stjernene at den guddommelige vilje har noe ennå uoppklaret i sinne med meg?
Gregor fra Nazianz.
Tro ikke desslike tegn; du kan ikke vite, hvis verk de er.
Fyrst Julian.
Jeg skulle ikke tro på lykke-spående tegn, som allerede har bekreftet seg?
Jeg kan la dere vite, dere venner, at en stor omveltning står for døren. Cæsar Gallos og jeg skal innen føye tid komme til å dele herredømmet over verden, – han som keiser, og jeg som –, ja, hva skal jeg kalle det? Det ufødte kan jo ikke nevnes ved navn; for det har intet. Altså ikke mer om dette før tidens fylde. Men om Cæsar tør jeg vel tale. – Vet dere noe om hint syn, for hvilket man har fengslet og pint borgeren Apollinaris i Sidon?
Basilios fra Cæsaræa.
Nei, nei; hvor kan vi vite –?
Fyrst Julian.
Apollinaris har utsagt at han hørte noen banke gjentatte ganger på døren ved nattetid. Han stod da opp og gikk utenfor huset; og se, – derute fikk han øye på en skikkelse, – mann eller kvinne –, det visste han ikke. Og skikkelsen talte til ham og bød ham skaffe tilveie en purpurkledning, slik, som nyvalgte herskere bærer dem. Men da Apollinaris i skrekk ville vegre seg for så farlige ting, var skikkelsen der ikke mer, og bare en røst ropte: gå, gå, Apollinaris, og få purpurkledningen hurtig ferdig!
Gregor fra Nazianz.
Var det dette tegn, du nettopp sa, hadde bekreftet seg?
Fyrst Julian (nikker langsomt).
Syv dager senere døde Cæsars hustru i Bithynia. Konstantina har alltid vært hans onde engel; derfor måtte hun nå bort, ifølge det omslag, som er skjedd i den guddommelige vilje. Tre uker etter Konstantinas død kom keiserens utsending, tribunen Skudilo, med stort følge til Antiokia, viste Cæsar Gallos keiserlig ære og bød ham i keiserens navn til gjest ved hoffleiren i Rom. – Cæsars reise er nå som en seierherres tog gjennom landene. I Konstantinopel har han holdt veddeløp i hippodromen, og mengden jublet høyt da han, skjønt ennå bare Cæsar av navn, stod frem på de fordums keiseres vis og rakte kransen til hin Korax, som vant løpet. Så vidunderlig opphøyer Gud igjen vår slekt, som var sunken under synd og forfølgelse.
Gregor fra Nazianz.
Selsomt. I Aten gikk andre rykter.
Fyrst Julian.
Jeg har sikker kunnskap. Det haster med purpurkledningen, Gregor! Og skulle jeg så tvile på de ting, Maximos har bebudet som nær forestående for meg? I natt faller det siste slør. Her inne skal den store gåte bli åpenbaret. O, bli hos meg, mine brødre, – bli hos meg i disse angstens og forventningens natte-timer! Når Maximos kommer, skal dere være vitne til –
Basilios fra Cæsaræa.
Aldri!
Gregor fra Nazianz.
Kan ikke skje; vi er på hjemreisen til Kappadokia.
Fyrst Julian.
Og hva har så brått forjaget dere fra Hellas?
Basilios fra Cæsaræa.
Min moder er enke, Julian!
Gregor fra Nazianz.
Min fader er svak både av helbred og av sinn; han trenger vel til en støtte.
Fyrst Julian.
O, men bli i herberget; bare til i morgen –!
Gregor fra Nazianz.
Umulig; vårt reisefølge bryter opp ved daggry.
Fyrst Julian.
Ved daggry? Før midnatt kunne dagen gry for dere.
Basilios fra Cæsaræa.
Julian, la meg ikke dra bort i altfor stor angst. Si meg, – når Maximos har tydet alle gåter for deg, – hva så?
Fyrst Julian.
Minnes du hin flod, Strabon skriver om, – hin flod, som har sine kilder på det libyske berg? Den vokser og vokser i sitt løp; men når den er som størst, siver den ut i ørkensanden og begraver seg selv i det jordens moderskjød, hvorav den fremgikk.
Basilios fra Cæsaræa.
Du higer dog ikke mot døden, Julian!
Fyrst Julian.
Hva dere trelldomsfullt håper på bak døden, det er det just den store hemmelighets mål å erverve alle medvitende her i vårt jordiske liv. Det er gjenoppreisning, som Maximos og hans lærlinger søker, – det er den forspilte likhet med guddommen. Hvorfor så tvilende, dere brødre? Hvorfor står dere der, likesom foran noe uoverstigelig? Jeg vet, hva jeg vet. I hvert av de skiftende slekts-ledd har det vært en sjel, hvori den rene Adam gjenfødtes; han var sterk i lovgiveren Moses; han hadde evnen til å gjøre seg jorden underdanig i den makedoniske Alexander; han var nesten fullkommen i Jesus fra Nazareth. Men se, Basilios, (han griper ham i armen) dem alle fattedes, hva som er meg lovet, – den rene kvinne!
Basilios fra Cæsaræa (river seg løs).
Julian, Julian!
Gregor fra Nazianz.
Du bespottelige, – dit hen har ditt hjertes hovmod trukket deg!
Basilios fra Cæsaræa.
O, Gregor, han er syk og forvillet!
Fyrst Julian.
Hvorfor all denne hånlige tvil? Er det min spinkle vekst, som vitner imot meg? Ha-ha; jeg sier dere, denne grove kjødfulle slekt skal forgå. Det vordende skal mer unnfanges av ånden, enn av legemet. I den første Adam var det likevekt, som i hine bilder av guden Apollon. Siden har det ikke vært likevekt. Hadde ikke Moses en stam tunge? Måtte ikke hans armer støttes da han skulle holde dem manende opprakte hist ved den røde havbukt? Trengte ikke Makedonieren jevnlig til å ildnes ved hjelp av visse sterke drikker og andre kunstige midler? Og nå Jesus fra Nazareth? Hadde ikke han et skrøpelig legeme? Falt han ikke i søvn på skipet, mens dog de andre holdt seg våkne? Segnet han ikke under korset, hint kors, som Jøden Simon bar med letthet? De to røvere segnet ikke. – Dere kaller dere troende, og har dog så liten tro til det vidunderliges åpenbarings-makt. Vent, vent, – dere skal få se; – bruden skal visselig skjenkes meg, og da –, hånd i hånd vil vi gå imot øst, dit hen, hvor noen sier at Helios fødes, – inn i ensomheten, skjule oss, som guddommen skjuler seg, søke lunden ved Eufrats bredder, finne den, og der –, o, forherligelse – derfra skal en ny slekt i skjønnhet og likevekt gå ut over jorden; der, dere skriftbundne tvilere, der skal åndens keiserrike grunnes!
Basilios fra Cæsaræa.
O, jeg må vel vride mine hender i sorg over deg. Er du hin samme Julian, som for tre år siden dro fra Konstantinopel!
Fyrst Julian.
Den tid var jeg blind, som dere nå; jeg kjente bare den vei, som stanser ved læren.
Gregor fra Nazianz.
Vet du, hvor din vei stanser?
Fyrst Julian.
Hvor veien og målet er et. – For siste gang, Gregor, Basilios, – jeg bønnfaller dere, bli hos meg. Det syn, jeg hadde siste natt, – både det og mye annet, tyder på et gåtefullt bånd imellom oss. Deg, min Basilios, hadde jeg så mye å si. Du er jo din slekts hode; og hvo vet, om ikke alt det lokkende, som er meg tilsagt –; om ikke gjennom deg og i ditt hus –
Basilios fra Cæsaræa.
Aldri! Med min vilje skal ingen ledes inn i ditt avsinn og i dine ville drømme.
Fyrst Julian.
Ah, hva taler du om vilje? Jeg øyner en skrivende hånd på veggen; snart skal jeg tyde skriften.
Gregor fra Nazianz.
Kom, Basilios!
Fyrst Julian (med utstrakte armer).
O, dere venner; dere venner!
Gregor fra Nazianz.
Mellom oss er et skille fra denne dag.
Fyrst Julian (ser en stund etter dem).
Ja, gå! Gå, gå! – Hva vet dere to lærde menn! Hva bringer dere med fra visdommens stad? Du, min sterke trassige Gregor, – og du, Basilios, mer pike enn mann, – dere kjenner bare to gater i Aten, gaten til skolen og gaten til kirken; den tredje gate, over Eleusis og videre, den kjenner dere ikke, og enn mindre –. Ah!
Mystikeren Maximos (går, uten å akte på Julian, hen til den tilhyllede gjenstand, stanser og gir tjenerne et vink; de fjerner seg lydløst).
Fyrst Julian (sakte).
Endelig!
Mystikeren Maximos (drar kledet bort; man ser en bronse-lampe på en høy trefot; deretter fremtar han en liten sølvkrukke og heller olje i lampeskålen. Lampen tenner seg av seg selv og brenner med et sterkt rødlig skjær).
Fyrst Julian (i spent forventning).
Er tiden inne?
Mystikeren Maximos (uten å se på ham).
Er ditt sinn og ditt legem rent?
Fyrst Julian.
Jeg har fastet og salvet meg.
Mystikeren Maximos.
Så kan nattens høytid begynne!
Fyrst Julian.
Maximos, – hva er dette?
Mystikeren Maximos.
Roser i håret! Perlende vin! Se, se hist de skjønne lemmer i lek!
Fyrst Julian.
Og midt under denne sansenes tummel vil du –?
Mystikeren Maximos.
Synden er bare i ditt syn på det syndige.
Fyrst Julian.
Roser i håret! Perlende vin!
Ah, hva var det i vinen?
Mystikeren Maximos.
En glød av den ild, som Prometheus stjal.
Fyrst Julian.
Mine sanser bytter virksomhet; jeg hører klarhet og jeg ser toner.
Mystikeren Maximos.
Vinen er druens sjel. Den frigjorte, frivillige fange. Logos i Pan!
De dansende piker (synger i forgården).
Fyrst Julian (drikker).
Ja, ja, det er frigjørelse i rusen. Kan du tyde denne salighet?
Mystikeren Maximos.
Rusen er ditt bryllup med naturens sjel.
Fyrst Julian.
Søte gåte; fristende lokkende –! Hva var det? Hvi lo du?
Mystikeren Maximos.
Jeg?
Fyrst Julian.
Det hvisker ved min venstre side! Silkehyndet knitrer –
Maximos, vi er ikke alene!
Mystikeren Maximos (roper).
Vi er fem tilbords!
Fyrst Julian.
Symposion med åndene!
Mystikeren Maximos.
Med skyggene.
Fyrst Julian.
Nevn mine gjester!
Mystikeren Maximos.
Ikke nå. Hør, hør!
Fyrst Julian.
Hva er det? Det bruser som en storm gjennom huset –
Mystikeren Maximos (skriker).
Julian! Julian! Julian!
Fyrst Julian.
Tal, tal! Hva skjer med oss?
Mystikeren Maximos.
Bebudelsens time er over deg!
Fyrst Julian (springer opp og viker langt tilbake fra bordet).
Ah!
Mystikeren Maximos (kaster seg helt ned).
Øyet mot lyset!
Fyrst Julian.
Hist?
Mystikeren Maximos.
Ja, ja!
Pikenes sang (dempet fra forgården).
Fyrst Julian (stirrer mot lysskjæret).
Maximos! Maximos!
Mystikeren Maximos (sakte).
Ser du noe?
Fyrst Julian.
Ja.
Mystikeren Maximos.
Hva ser du?
Fyrst Julian.
Jeg ser et skinnende ansikt i lyset.
Mystikeren Maximos.
Mann eller kvinne?
Fyrst Julian.
Jeg vet ikke.
Mystikeren Maximos.
Tal til det.
Fyrst Julian.
Tør jeg?
Mystikeren Maximos.
Tal; tal!
Fyrst Julian (nærmere).
Hvi ble jeg?
En stemme i lyset.
For å tjene ånden.
Mystikeren Maximos.
Svarer det?
Fyrst Julian.
Ja, ja.
Mystikeren Maximos.
Spør mer.
Fyrst Julian.
Hva er min gjerning?
Stemmen i lyset.
Du skal grunnfeste riket.
Fyrst Julian.
Hvilket rike?
Stemmen i lyset.
Riket.
Fyrst Julian.
Og på hvilken vei?
Stemmen i lyset.
På frihetens.
Fyrst Julian.
Tal fullt ut! Hva er frihetens vei?
Stemmen i lyset.
Nødvendighetens vei.
Fyrst Julian.
Og ved hvilken makt?
Stemmen i lyset.
Ved å ville.
Fyrst Julian.
Hva skal jeg ville?
Stemmen i lyset.
Hva du må.
Fyrst Julian.
Det blekner; det svinner –!
Tal, tal! Hva må jeg?
Stemmen i lyset (veklagende).
Julian!
Mystikeren Maximos (ser opp).
Borte?
Fyrst Julian.
Borte.
Mystikeren Maximos.
Er du nå vitende?
Fyrst Julian.
Nå minst. Jeg henger over det svelgende dyps befestning, – midt imellom lys og mørke.
Hva er riket?
Mystikeren Maximos.
Det er tre riker.
Fyrst Julian.
Tre?
Mystikeren Maximos.
Først er hint rike, som grunnlagdes på kunnskapens tre; så hint rike, som grunnlagdes på korsets tre –
Fyrst Julian.
Og det tredje?
Mystikeren Maximos.
Det tredje er den store hemmelighets rike, det rike, som skal grunnlegges på kunnskapens og på korsets tre tilsammen, fordi det hater og elsker dem begge, og fordi det har sine levende Kilder under Adams lund og under Golgata.
Fyrst Julian.
Og det rike skal komme –?
Mystikeren Maximos.
Det står for døren. Jeg har regnet og regnet –
Fyrst Julian (bryter hvast av).
Det hvisker igjen! Hvem er mine gjester?
Mystikeren Maximos.
De tre hjørnesteiner under nødvendighetens vrede.
Fyrst Julian.
Hvem, hvem?
Mystikeren Maximos.
De tre store hjelpere i fornektelse.
Fyrst Julian.
Nevn dem!
Mystikeren Maximos.
Det kan jeg ikke; jeg kjenner dem ikke; – men jeg kunne vise deg dem –
Fyrst Julian.
Så vis meg dem! Straks, Maximos –!
Mystikeren Maximos.
Vokt deg –!
Fyrst Julian.
Straks; straks! Jeg vil se dem; jeg vil tale med dem, en for en.
Mystikeren Maximos.
Over deg selv komme skylden.
Ta skikkelse og la deg tilsyne, du utvelgelsens første offerlam!
Fyrst Julian.
Ah!
Mystikeren Maximos (med tilhyllet ansikt).
Hva ser du?
Fyrst Julian (dempet).
Der ligger han; like for hjørnet. – Han er stor, som Herakles, og skjønn –, dog nei, ikke – –
Kan du, så tal til meg!
En stemme.
Hva vil du vite?
Fyrst Julian.
Hva var ditt verv i livet?
Stemmen.
Min brøde.
Fyrst Julian.
Hvi forbrøt du deg?
Stemmen.
Hvi ble jeg ikke min broder?
Fyrst Julian.
Ingen utflukter. Hvi forbrøt du deg?
Stemmen.
Hvi ble jeg meg selv?
Fyrst Julian.
Og hva ville du, som deg selv?
Stemmen.
Hva jeg måtte.
Fyrst Julian.
Og hvorfor måtte du?
Stemmen.
Jeg var meg.
Fyrst Julian.
Du er ordknapp.
Mystikeren Maximos (uten å se opp).
In vino veritas.
Fyrst Julian.
Du traff det, Maximos!
Bad deg i vinduften, min bleke gjest! Kveg deg. Kjenn, kjenn, – den stiger til værs som en offerrøk.
Stemmen.
Offerrøk stiger ikke alltid.
Fyrst Julian.
Hvi rødmer hin stripe på pannen? Nei, nei, – stryk ikke håret over. Hva er det?
Stemmen.
Tegnet.
Fyrst Julian.
Hm; ikke videre om det. Og hva frukt har din brøde båret?
Stemmen.
Den herligste.
Fyrst Julian.
Hva kaller du den herligste?
Stemmen.
Livet.
Fyrst Julian.
Og livets grunn?
Stemmen.
Døden.
Fyrst Julian.
Og dødens?
Stemmen (taper seg, som i et sukk).
Ja, det er gåten!
Fyrst Julian.
Borte!
Mystikeren Maximos (ser opp).
Borte?
Fyrst Julian.
Ja.
Mystikeren Maximos.
Kjente du ham?
Fyrst Julian.
Ja.
Mystikeren Maximos.
Hvem var det?
Fyrst Julian.
Kain.
Mystikeren Maximos.
Den vei altså! Forsk ikke mer!
Fyrst Julian (slår ut med hånden).
Den andre, Maximos!
Mystikeren Maximos.
Nei, nei, nei; – jeg gjør det ikke!
Fyrst Julian.
Den andre, sier jeg! Du har tilsvoret meg å komme tilbunns i visse ting. Den andre, Maximos! Jeg vil se ham; jeg vil kjenne mine gjester!
Mystikeren Maximos.
Du har villet det, ikke jeg.
Her frem og la deg tilsyne, du villende slave, du, som hjalp ved den neste store verdens-vending!
Fyrst Julian (stirrer et øyeblikk i det tomme rom; plutselig strekker han hånden avvergende ut imot setet like ved siden av seg og sier dempet):
Ikke nærmere!
Mystikeren Maximos (bortvendt).
Ser du ham?
Fyrst Julian.
Ja.
Mystikeren Maximos.
Hvordan ser du ham?
Fyrst Julian.
Jeg ser ham som en rødskjegget mann. Han har forrevne klær og et rep om halsen. – –
Tal til ham, Maximos!
Mystikeren Maximos.
Du må tale.
Fyrst Julian.
Hva var du i livet?
En stemme (like ved ham).
Verdens-vognens tolvte hjul.
Fyrst Julian.
Det tolvte? Det femte regnes alt for unyttig.
Stemmen.
Hvor var vognen rullet hen uten meg?
Fyrst Julian.
Hvor rullet den hen ved deg?
Stemmen.
Inn i forherligelsen.
Fyrst Julian.
Hvi hjalp du?
Stemmen.
Fordi jeg var villende.
Fyrst Julian.
Hva ville du?
Stemmen.
Hva jeg måtte ville.
Fyrst Julian.
Hvem kåret deg?
Stemmen.
Mesteren.
Fyrst Julian.
Var mesteren forut-vitende da han kåret deg?
Stemmen.
Ja, det er gåten!
Mystikeren Maximos.
Du tier?
Fyrst Julian.
Han er her ikke mer.
Mystikeren Maximos (ser opp).
Kjente du ham?
Fyrst Julian.
Ja.
Mystikeren Maximos.
Hva het han i livet?
Fyrst Julian.
Judas Ischariotes.
Mystikeren Maximos (springer opp).
Avgrunnen skyter blomster; natten forråder seg selv!
Fyrst Julian (skriker til ham).
Den tredje frem!
Mystikeren Maximos.
Han skal komme!
Her frem, du tredje hjørnestein! Her frem, du tredje store frigivne under nødvendigheten!
Hva ser du?
Fyrst Julian.
Jeg ser intet.
Mystikeren Maximos.
Og dog er han her.
Ved Salomons segl, ved øyet i trekanten, – jeg besverger deg, – la deg tilsyne! – –
Hva ser du nå?
Fyrst Julian.
Intet; intet!
Mystikeren Maximos (svinger atter staven).
Her frem, du –! – –
Ah, lyn i natten! Jeg ser det; – all kunst er forgjeves.
Fyrst Julian (reiser seg).
Hvorfor? Tal, tal!
Mystikeren Maximos.
Den tredje er ikke iblant skyggene ennå.
Fyrst Julian.
Han lever?
Mystikeren Maximos.
Ja, han lever.
Fyrst Julian.
Og her, sa du –!
Mystikeren Maximos.
Her, eller hist, eller blant de ufødte; – jeg vet ikke –
Fyrst Julian (trenger inn på ham).
Du lyver! Du bedrar meg! Her, her, sa du –!
Mystikeren Maximos.
Slipp min kappe!
Fyrst Julian.
Altså du eller jeg! Men hvem av oss?
Mystikeren Maximos.
Slipp kappen, Julian!
Fyrst Julian.
Hvem av oss? Hvem? Alt henger i dette ene!
Mystikeren Maximos.
Du er mer vitende enn jeg. Hva forkynte røsten i lyset?
Fyrst Julian.
Røsten i lyset –?
Riket! Riket? Grunnfeste riket –!
Mystikeren Maximos.
Det tredje rike!
Fyrst Julian.
Nei; og tusen ganger nei! Vik, forderver! Jeg sier meg løs fra deg og fra alt ditt verk –
Mystikeren Maximos.
Fra nødvendigheten?
Fyrst Julian.
Jeg trosser nødvendigheten! Jeg vil ikke tjene den. Jeg er fri, fri, fri!
Mystikeren Maximos (lytter mot høyre).
Hva skrekk og skrik –?
Fyrst Julian.
Det trenger fremmede mennesker inn i huset –
Mystikeren Maximos.
Man mishandler dine tjenere; de vil myrde oss!
Fyrst Julian.
Vær rolig; oss kan ingen ramme.
Husmesteren Eutherios (kommer ilsomt over forgården).
Herre, herre!
Fyrst Julian.
Hvem volder hin larm utenfor?
Husmesteren Eutherios.
Fremmede menn har omringet huset; de har satt vakt ved alle utganger; de bryter inn – nesten med vold. Der kommer de, herre! Der er de!
Kvestoren Leontes.
Tilgi, jeg anroper deg hundre ganger, min nådigste herre –
Fyrst Julian (et skritt tilbake).
Hva ser jeg!
Kvestoren Leontes.
Dine tjenere ville formene meg å slippe inn; og da det var meg så høyst maktpåliggende –
Fyrst Julian.
Du her i Efesos, min fortreffelige Leontes!
Kvestoren Leontes.
Jeg har reist netter og dager som keiserens utsending.
Fyrst Julian (blek).
Til meg? Hva vil keiseren meg? Jeg er meg sannelig ingen brøde bevisst. Jeg er syk, Leontes! Denne mann (tyder mot Maximos) er hos meg som lege.
Kvestoren Leontes.
Tillat meg, nådige herre –!
Fyrst Julian.
Hvi trenger man voldsomt inn til meg? Hva er det keiseren vil?
Kvestoren Leontes.
Han vil glede deg, herre, med et stort og viktig budskap.
Fyrst Julian.
Jeg ber deg, la meg vite, hva budskap du bringer.
Kvestoren Leontes (kneler).
Min allerhøyeste herre, – prisende din og min egen lykke hilser jeg deg som Cæsar.
Kvestorens følge.
Lenge leve Cæsar Julian!
Mystikeren Maximos.
Cæsar!
Fyrst Julian (viker med et utrop tilbake).
Cæsar! Stå opp, Leontes! Hva avsinn taler du!
Kvestoren Leontes.
Jeg bringer keiserens bud.
Fyrst Julian.
Jeg – jeg Cæsar! – Ah, hvor er Gallos?
Kvestoren Leontes.
O, spør ikke.
Fyrst Julian.
Hvor er Gallos? Jeg besverger deg, – hvor er Gallos?
Kvestoren Leontes (står opp).
Cæsar Gallos er hos sin elskede hustru.
Fyrst Julian.
Død!
Kvestoren Leontes.
Salig hos sin hustru.
Fyrst Julian.
Død; død! Gallos død! Død midt på sitt seierstog! Men når, – og hvor?
Kvestoren Leontes.
O, dyrebare herre, forskån meg –
Gregor fra Nazianz (brytes med vakten ved inngangen).
Jeg må inn til ham! Til side, sier jeg. – Julian!
Fyrst Julian.
Gregor, broder, – så kom du dog igjen!
Gregor fra Nazianz.
Er det sant, hva ryktet kaster som en pileregn over staden?
Fyrst Julian.
Jeg er selv som rammet av ryktets piler. Tør jeg tro på denne blanding av lykke og ulykke?
Gregor fra Nazianz.
For Kristi skyld, vis fristeren fra deg!
Fyrst Julian.
Keiserens bud, Gregor!
Gregor fra Nazianz.
Du vil tre på din broders blodige lik –
Fyrst Julian.
Blodige –?
Gregor fra Nazianz.
Vet du det ikke? Cæsar Gallos er myrdet.
Fyrst Julian (med sammenslagne hender).
Myrdet!
Kvestoren Leontes.
Ah, hvo er denne forvovne –?
Fyrst Julian.
Myrdet; myrdet! (til Leontes.) Han lyver dog?
Kvestoren Leontes.
Cæsar Gallos er falt på sine gjerninger.
Fyrst Julian.
Myrdet; – hvo myrdet ham?
Kvestoren Leontes.
Hva som er skjedd, var en nødvendighet, høye herre! Cæsar Gallos har misbrukt makten som en rasende her i Østerlandene. Hans stilling som Cæsar var ham ikke lenger nok. Hans ferd, både i Konstantinopel og annetsteds underveis, viste til fulle, hva han pønsket på.
Fyrst Julian.
Jeg spør ikke om hans brøde; det andre vil jeg vite.
Kvestoren Leontes.
O, la meg skåne dine broderlige ører.
Fyrst Julian.
Mine broderlige ører kan tåle, hva mine sønnlige ører har tålt. Hvo drepte ham?
Kvestoren Leontes.
Tribunen Skudilo, som ledsaget ham, fant det rådelig å la ham henrette.
Fyrst Julian.
Hvor? Dog ikke i Rom?
Kvestoren Leontes.
Nei, herre, det skjedde på reisen dit, – i staden Pola i Illyrien.
Fyrst Julian (bøyer seg).
Keiseren er stor og rettvis. – Den siste av slekten, Gregor! – Keiser Konstanzios er stor.
Kvestoren Leontes (tar en purpurkåpe fra en av følget).
Høye Cæsar, verdiges å iføre deg –
Fyrst Julian.
Rød! Vekk med den! Var det den, han bar i Pola –?
Kvestoren Leontes.
Den er kommet ny fra Sidon.
Fyrst Julian (med et blikk til Maximos).
Fra Sidon! Purpurkledningen –!
Mystikeren Maximos.
Apollinaris's syn!
Gregor fra Nazianz.
Julian; Julian!
Kvestoren Leontes.
Se, den sendes deg av din frende, keiseren. Han lar deg si at han, barnløs som han er, håper at du vil lege dette hans livs dypeste sår. Han ønsker å se deg i Rom. Deretter er det hans vilje at du går som Cæsar til Gallien. De alemanske grensefolk har satt over Rhin-strømmen og gjort et farlig innfall i riket. Han bygger trygt på ditt hell og din fremgang imot barbarene. I drømme har visse ting åpenbaret seg for ham, og hans siste ord til meg ved avreisen var, at det sikkerlig skulle lykkes deg å grunnfeste riket.
Fyrst Julian.
Grunnfeste riket! Røsten i lyset, Maximos!
Mystikeren Maximos.
Tegn imot tegn.
Kvestoren Leontes.
Hvordan, høye Cæsar?
Fyrst Julian.
Også meg er visse ting varslet; men dette –
Gregor fra Nazianz.
Si nei, Julian! Det er fordervelsens vinger de vil hefte til dine skuldre.
Kvestoren Leontes.
Hvo er du, som trosser keiseren?
Gregor fra Nazianz.
Mitt navn er Gregor; jeg er sønn av biskopen i Nazianz; – gjør med meg, hva dere vil.
Fyrst Julian.
Han er min venn og broder; ingen røre ham!
Basilios fra Cæsaræa (baner seg vei gjennom mengden).
Ta ikke purpuret, Julian!
Fyrst Julian.
Du også, min trofaste Basilios!
Basilios fra Cæsaræa.
Ta det ikke! For Gud Herrens skyld –
Fyrst Julian.
Hva forferder deg ved dette?
Basilios fra Cæsaræa.
De redsler, som vil komme.
Fyrst Julian.
Ved meg skal riket grunnfestes.
Basilios fra Cæsaræa.
Kristi rike?
Fyrst Julian.
Keiserens store skjønne rike.
Basilios fra Cæsaræa.
Var det keiserens rike, som stod i lys for ditt syn, da du som barn forkynte læren fra de kappadokiske blodvitners graver? Var det keiserens rike, du dro fra Konstantinopel for å grunnfeste på jorden? Var det keiserens rike –
Fyrst Julian.
Tåker, tåker; – alt hint ligger bak meg som en vill drøm.
Basilios fra Cæsaræa.
Deg var det bedre at du selv, med en møllestein om din hals, lå på havets bunn, enn at denne drøm skulle ligge bak deg. – Ser du ikke fristerens verk? All jordens herlighet legges for dine føtter.
Mystikeren Maximos.
Tegn imot tegn, Cæsar!
Fyrst Julian.
Et ord, Leontes!
Hvor fører du meg hen?
Kvestoren Leontes.
Til Rom, herre!
Fyrst Julian.
Det spør jeg ikke om. Hvor fører du meg hen; til lykken og makten, – eller til slakterbenken?
Kvestoren Leontes.
O, herre, en så hånende mistro –
Fyrst Julian.
Gallos's legeme er knapt råtnet ennå.
Kvestoren Leontes.
Jeg kan heve alle tvil. (tar et papir frem.) Dette brev fra keiseren, som jeg helst hadde rakt deg i enerom –
Fyrst Julian.
Et brev? Hva skriver han? –
Ah, Helena! – O, Leontes! Helena, – Helena til meg!
Kvestoren Leontes.
Keiseren skjenker deg henne, herre! Han skjenker deg denne elskede søster, som Cæsar Gallos forgjeves bad om.
Fyrst Julian.
Helena til meg! Det uoppnåelige vunnet! – Men hun, Leontes –?
Kvestoren Leontes.
Ved avskjeden tok han fyrstinnen ved hånden og ledet henne hen til meg. En strøm av jomfruelig blod skjøt opp i hennes skjønne kinner, hun slo sine øyne ned og sa: hils min kjære frende, og la ham vite at han alltid har vært den mann, som – –
Fyrst Julian.
Videre, Leontes!
Kvestoren Leontes.
Med de ord tidde hun, den tuktige og rene kvinne.
Fyrst Julian.
Den rene kvinne! – Vidunderlig fullbyrdes alt!
Purpurkappen om meg!
Mystikeren Maximos.
Du har valgt?
Fyrst Julian.
Valgt, Maximos!
Mystikeren Maximos.
Valgt, tross tegn imot tegn?
Fyrst Julian.
Her står ikke tegn imot tegn. Maximos, Maximos, du har vært blind, du seende! – Purpurkåpen om meg!
Basilios fra Cæsaræa.
Det er skjedd!
Mystikeren Maximos (mumler for seg selv, med opprakte hender).
Seier og lys over den villende!
Kvestoren Leontes.
Og nå til statholderens bolig; folket vil hilse Cæsar.
Fyrst Julian.
Cæsar blir i sin opphøyelse, hva han var, – den fattige visdomselsker, som tok alt av keiserens nåde. – Til statholderens bolig, dere vennlige herrer!
Stemmer blant kvestorens følge.
Plass, plass for Cæsar Julian!
Basilios fra Cæsaræa.
Gregor! I hva som så kommer, – la oss holde sammen.
Gregor fra Nazianz.
Her er min hånd.